Til dere som sier dere er deprimerte..

[Gjest Gjest]

Jeg synes vi fraskriver oss veldig mye ansvar og undervurderer oss selv grådig her. Jeg fikk både diagnose og medisiner, men pratet verken med lege, psykolog, venner eller familie, men som det har blitt sakt her så lå problemet i meg. Det er jo psykisk, og det er mine tanker. Da lå løsningen i meg også, og jeg kom meg ut av det - uten hjelp.

Men ikke alle har like mye innsikt i tankens kraft, og da kan det være bra at de får litt hjelp til å få innsikt.

[canya]

ja, det er absolutt tankene som er nøkkelen vekk fra denne depresjonen. Det er det absolutt ingen tvil om at det er.

Psykiatriske sykepleiere og psykologer er bare hjelpere til å finne disse svarene inni deg. Derfor synes jeg det er viktig for folk til å sette ord på hva de føler og tenker, og ikke bare hele tiden kalle det for depresjon. ett ord som er veldig negativt ladet og som gjør noe med underbevissheten (mener jeg ihvertfall) når man hele tiden gjentar dette til seg selv og/eller andre. Finn nye ord, nye forklaringer.

Grådig lei av det oppbrukte gamle utslitte ordet depresjon. Blir brukt altfor ofte.

Hvis jeg hele tiden sier "jeg er dum", både til meg selv og andre, til og med når jeg tuller på min egen bekostning for å få andre til å le, så gjør dette noe med meg og min underbevisshet. Det samme mener jeg om ordet "depresjon".

Usunt.

[Gjest Nk.]

Jeg synes vi fraskriver oss veldig mye ansvar og undervurderer oss selv grådig her. Jeg fikk både diagnose og medisiner, men pratet verken med lege, psykolog, venner eller familie, men som det har blitt sakt her så lå problemet i meg. Det er jo psykisk, og det er mine tanker. Da lå løsningen i meg også, og jeg kom meg ut av det - uten hjelp.

Bra for deg, men det er ett veldig dårlig råd du kommer med. Jeg og de fleste andre menn jeg kjenner er i stand til å bite tenna sammen og komme seg gjennom hverdagen uansett hvordan vi føler oss. Funker en stund, men jeg antar at det også er grunnen til at vi topper selvmordsstatistikken.

Om man klarer å bearbeide følelsene sine på egenhånd kan det kanskje funke, men å oppfordre folk til å stenge ting inne er rimelig uansvarlig.

[Gjest Lamia Lenis]

...

Endret 17. oktober 2009 av Lamia Lenis

[Gjest Gjest]

Men ikke alle har like mye innsikt i tankens kraft, og da kan det være bra at de får litt hjelp til å få innsikt.

Ja, absolutt! Men jeg tror at mange går å tror at dette er noe man MÅ hjelp med. Selv om det gjelder veldig mange så kan noen klare det selv også. Og jeg tror at tanken om at dette er umulig på egenhånd ødelegger for veldig mange som hadde hatt potensiale til å komme ut av det selv, hvis de bare hadde visst at det kan la seg gjøre...

[Becka]

Jeg synes vi fraskriver oss veldig mye ansvar og undervurderer oss selv grådig her. Jeg fikk både diagnose og medisiner, men pratet verken med lege, psykolog, venner eller familie, men som det har blitt sakt her så lå problemet i meg. Det er jo psykisk, og det er mine tanker. Da lå løsningen i meg også, og jeg kom meg ut av det - uten hjelp.

Bra for deg! Men jeg tror nok de fleste trenger en eller annen form for veiledning. Har du aldri hatt en depresjon før, så er det ikke så mye man vet! Problemet ligger i enn selv ja, men mange trenger hjelp til å skjønne det. I mitt tilfelle, som lider av mange ekle tanker, så har jeg lært meg ( via bøker og legesamtaler ) kognetiv terapi. Jeg er ikke kurert ennå, men jeg hadde i allefall aldri klart meg uten noen form for hjelp. Men for all del, mesteparten av jobben gjør man jo selv! Men mange trenger veiledning, som sagt...

[Gjest Iah]

Jeg synes vi fraskriver oss veldig mye ansvar og undervurderer oss selv grådig her. Jeg fikk både diagnose og medisiner, men pratet verken med lege, psykolog, venner eller familie, men som det har blitt sakt her så lå problemet i meg. Det er jo psykisk, og det er mine tanker. Da lå løsningen i meg også, og jeg kom meg ut av det - uten hjelp.

Så du brukte ikke medisinene som ble forskrevet? For medisiner er også hjelp..

[Gjest Gjest]

Ja, absolutt! Men jeg tror at mange går å tror at dette er noe man MÅ hjelp med. Selv om det gjelder veldig mange så kan noen klare det selv også. Og jeg tror at tanken om at dette er umulig på egenhånd ødelegger for veldig mange som hadde hatt potensiale til å komme ut av det selv, hvis de bare hadde visst at det kan la seg gjøre...

Vel, jeg håper at mange går å tror at dette er noe de må få hjelp for, og ikke motsatt.

Ja, nøkkelordet her er som du sier, hvis de bare hadde visst. Men det er jo nettopp det som er poenget. De VET IKKE.

Beklager å måtte si det, men innlegget ditt skyter seg selv i foten.

[Gjest Gjest]

Bra for deg, men det er ett veldig dårlig råd du kommer med. Jeg og de fleste andre menn jeg kjenner er i stand til å bite tenna sammen og komme seg gjennom hverdagen uansett hvordan vi føler oss. Funker en stund, men jeg antar at det også er grunnen til at vi topper selvmordsstatistikken.

Om man klarer å bearbeide følelsene sine på egenhånd kan det kanskje funke, men å oppfordre folk til å stenge ting inne er rimelig uansvarlig.

Jeg kom jo ikke med noe råd.. Jeg sa meg bare enig i at hvis man graver nok i seg selv, hvis man klarer det, så kan det la seg fikse på egenhånd. Poenget var mest å gi litt håp til de som har fått diagnosen og kansje ikke er helt sikre på hva dette egentlig går ut på, og kansje tror at de er uhelbredelig syke og avhengige av profesjonelle fagfolk fra nå av. Jeg kan forestille meg at det kan oppleves som veldig skremmende og motfratagende, og mot er det veldig viktig at man beholder i en slik situasjon! Poenget var at det finnes en løsning! Den er til og med så nær at noen klarer å løse det helt alene. Da skal det i hvertfall gå med nok tid, medisiner, innsats og god hjelp

Jeg oppfordret da ingen til å stenge ting inne! Beklager hvis det ble fortsått på den måten.

[Becka]

Ja, absolutt! Men jeg tror at mange går å tror at dette er noe man MÅ hjelp med. Selv om det gjelder veldig mange så kan noen klare det selv også. Og jeg tror at tanken om at dette er umulig på egenhånd ødelegger for veldig mange som hadde hatt potensiale til å komme ut av det selv, hvis de bare hadde visst at det kan la seg gjøre...

Jeg ser ikke akkurat poenget med å absolutt skulle klare det selv da? Virker som om det skal være en nedtur å be om hjelp. Det er det ikke! Og jeg tror at de aller fleste som ber om hjelp, faktisk har skjønt de burde, ikke fordi de ikke vil klare det selv. Jeg har klart meg gjennom en depresjon uten hjelp jeg å. Men denne gangen var det såpass ille, at jeg måtte ha hjelp. Pluss at jeg tror det kan komme godt med om det skulle dukke opp noe senere...

[Gjest Nk.]

Neimen, så fint for deg da! Men det er nok individuelt. Ingen VIL være syke. JEG vil i allefall ikke være deprimert. Derfor har jeg prøvd og prøvd å komme meg ut av dette. Men jeg har fortsatt ikke klart det. Ikke MED hjelp engang. Håper jo jeg klarer det til slutt, men det er litt vanskelig å tro når det har vart i flere år... Jeg har prøvd å jobbe, trene, være med venner, gå på skole, medisiner, psykolog, psykiater, innleggelse... Kan ikke noe for det jeg, altså. Beklager at jeg bruker skattepengene deres, men sånn er det bare!

Men du må jo bare finne ut hva du tenker på når du er deprimert, og så slutte å tenke så mye på det. Frisk nå, hyggelig å kunne hjelpe.

Denne tråden vokste urovekkende fort, tydeligvis nå alle vi forstyrrede folk er oppe.

[Gjest Gjest]

Så du brukte ikke medisinene som ble forskrevet? For medisiner er også hjelp..

Hvis du leser innlegget jeg siterte og svarte på så er det snakk om å forandre tankene via hjelp og veiledning. Så det var samtale/veiledning/støtte/hjertelette o.l jeg mente da jeg brukte ordet hjelp som fellesbetegnelse. Jeg trodde at det ble skjønt hva jeg mente med det ut i fra sammenhengen.. Og ja, jeg brukte medisinene. Jeg trodde det kom frem ganske tydelig da jeg sa at jeg fikk medisiner men ikke "hjelp" ... Det er ikke meningen å snakke i koder, men jeg bruker bare de første ordene som kommer inn i hodet når det er så sent på natta.

[canya]

Her er det mange med klørna ute, klare til å lynsje alle som sier hva som faktisk hjelper.. Merkelig.

Jaja, noen må jo holde psykologene og psykiaterne i lønn.

Det er ingen her som har sagt at man ikke skal trenge behandling, KUN at man selv ligger med nøkkelen i lomma og at flere trenger å innse dette og ikke overgi ansvaret til kontorrottene på behandlingssenteret. Og at psykiater nettverket man har, kun er der for å hjelpe til med å plukke fram tankene og følelsene man selv trenger å jobbe med.

Derfor det er viktig å ikke bare kalle det for en depresjon, men faktisk prøve å finne ut av hva man faktisk sliter med.

Trekk inn klørna.

[Gjest farge]

Hva er det egentlig du ønsker svar på?

Først spør du hva depresjon/åvære deprimert betyr,

- så har du fått et par definisjoner på det.

Dette er ikke godt nok, så du spør hva det vil si for

den enkelte som opplever dette,

- og så har du fått noen forklaringer på dette også.

Så forteller du at alle har opplevd å være deprimert,

inkludert deg selv,

- hvorfor spør du da hva det vil si og hvordan det føles?

Etterpå kommer du med dine relativt enkle forklaringer/løsninger

på hvordan man kan bli frisk fra depresjonen sin, som om du

sitter på fasiten/den perfekte oppskriften som skal være

virkningsfull/effektiv for alle deprimerte..

Først av alt så er det sannsynlig at du har en meget liten innsikt

i depresjon som diagnose på en generell basis. Dette baseres bl.a på at du stiller spørsmål om hva det vil si, og hvordan det føles for den enkelte. Som flere har prøvd å forklare deg er "depresjon" et vidt begrep som omhandler mye av det samme, som vil si at alle med depresjon vil oppleve noe variasjoner fra en annen med diagnosen.

Det høres ikke ut som du synes benevnelsen "depresjon" er passende.

Iah foreslår:

"Hva i all verden foreslår du å kalle det da? Skulle jeg sagt at jeg har følt på en håpløshet som bare blir større og større over så lang tid at hjernekjemien min faktisk har blitt forandret og jeg trenger medisiner og terapi for å finne mening i livet mitt igjen?"

Hvorpå du svarer: "Ja, for eksempel.."

Hva med begrepet "sulten", da?

Er det beskrivende nok for din del?

Eller r det uforståelig for deg, slik at du for enkelhets skyld foretrekker at:

A sier: "Nå føler jeg meg tom i magen, det er smertefullt og tarmene mine nærmest skriker etter noe vomfyll".

B sier: "Jeg føler at energinivået mitt er svært lavt, og uten noe næring innen umiddelbar rekkevidde vil jeg nok sakke akterut og svekkes i stor skala".

Hva med en samlebetegnelse, f.eks et enkelt/forståelig ord som kan være beskrivende for det å ha behov for mat, der graden av nødvendighet for energi kan variere mellom liten til stor?

Kanskje noe sånt som "sulten". F.ex: "Jeg er sulten?"

De fleste av oss vil da forstå at vedkommende som ytrer disse enkle ordene har behov for mat, selv om det fins store variabler inne i bildet.

Du kommer med så mange forskjellige spørsmål og påstander gjennom tråden at det for meg er usikkert hva dt egentlig du ønsker svar på, og jeg har en stadig økende mistanke om at du ikke vet det helt selv.

Og en ting til: om din enkle, lille "bli-frisk-fra-depresjonen"-oppskrift hadde vært så virkningsfull som du selv later til å tro, ville den sikkert vært prøvd ut før nå og kurert alle deprimerte for lenge siden. Det er mulig du har et noe naivt/enkelt/optimistisk syn på livet, verden og den menneskelige psyke i sin helhet, men siden du neppe fant opp kruttet, for å si det sånn,- er det vel best å overlate både diagnostisering og behandling til fagfolk, eller?

[Gjest Nk.]

Jeg ser ikke akkurat poenget med å absolutt skulle klare det selv da? Virker som om det skal være en nedtur å be om hjelp. Det er det ikke! Og jeg tror at de aller fleste som ber om hjelp, faktisk har skjønt de burde, ikke fordi de ikke vil klare det selv. Jeg har klart meg gjennom en depresjon uten hjelp jeg å. Men denne gangen var det såpass ille, at jeg måtte ha hjelp. Pluss at jeg tror det kan komme godt med om det skulle dukke opp noe senere...

Har og kommet meg gjennom en på egenhånd, det var mange år med smerte og faenskap. De årene vil jeg aldri få igjen, hadde jeg kunne gjort det igjen hadde jeg bedt om hjelp straks.

[Gjest Gjest]

Jeg ser ikke akkurat poenget med å absolutt skulle klare det selv da? Virker som om det skal være en nedtur å be om hjelp. Det er det ikke! Og jeg tror at de aller fleste som ber om hjelp, faktisk har skjønt de burde, ikke fordi de ikke vil klare det selv. Jeg har klart meg gjennom en depresjon uten hjelp jeg å. Men denne gangen var det såpass ille, at jeg måtte ha hjelp. Pluss at jeg tror det kan komme godt med om det skulle dukke opp noe senere...

Man skal ikke absolutt klare det selv, men jeg synes det er viktig at folk vet at det er mulig.

Jeg har fått inntrykket av at mange sliter med håpløshet angående sin diagnose og tror at de er så langt nede at de aldri kommer seg opp. Da kan det bidra med håp.

Mange andre går med tanken om at "psykologen skal hjelpe deg" i den forstand at man ikke skal gjøre noe selv, men bare få beskjed om hva som skal til, og så blir man sittende å vente. Men psykologen peker bare i en retning og så må du gå dit selv. Selvfølgelig skjønner vel de fleste viderekommene deprimerte dette, men det er veldig mange som ikke gjør det. Og hvis ikke du vet hvilken makt du har til å forandre livet ditt, så bruker du den ikke heller.

Men det er også spesiellt viktig å vite at man kan klare det selv for de som ikke tør å gå til fagfolk med problemet! Viktigst av alt for dem, slik at de i det minste kan prøve alene, hvis de ser på det som et så stort nederlag å prøve med andre og ikke ville oppsøkt profesjonell hjelp under noen omstendigheter..

[Gjest Lamia Lenis]

...

Endret 17. oktober 2009 av Lamia Lenis

[Gjest Nk.]

Her er det mange med klørna ute, klare til å lynsje alle som sier hva som faktisk hjelper.. Merkelig.

Jaja, noen må jo holde psykologene og psykiaterne i lønn.

Det er ingen her som har sagt at man ikke skal trenge behandling, KUN at man selv ligger med nøkkelen i lomma og at flere trenger å innse dette og ikke overgi ansvaret til kontorrottene på behandlingssenteret. Og at psykiater nettverket man har, kun er der for å hjelpe til med å plukke fram tankene og følelsene man selv trenger å jobbe med.

Derfor det er viktig å ikke bare kalle det for en depresjon, men faktisk prøve å finne ut av hva man faktisk sliter med.

Trekk inn klørna.

Overgi ansvaret? Du skjønner ikke at folk kan bli irriterte når du hinter til at vi setter oss i godstolen og forventer at fagfolka skal ordne oss mens vi inntar litt kake og kaffe?

PSTD, mareritt, søvnløshet (hey klokka er fire) og generell uro. Men hvorfor skal jeg si dette hvis det eneste jeg ønsker å formidle er at jeg ikke har det spesielt bra om dagen?

[Gjest Gjest]

Du kommer med så mange forskjellige spørsmål og påstander gjennom tråden at det for meg er usikkert hva dt egentlig du ønsker svar på, og jeg har en stadig økende mistanke om at du ikke vet det helt selv.

Ut i fra hvilken retning alle spørsmåla var rettet tolker jeg det dit hen at denne tråden var mer en oppfordring til å virkelig grave inn i seg selv og finne hvilke følelser som sitter dypest når man er deprimert og ta tak i dem, fordi TS mener at nøkkelen ligger i deg selv. Du må bare finne den. Jeg er enig i såfall...

[canya]

ja dere ler av det Lamia og Nk, men det er faktisk et ganske stort steg i riktig retning ut av depresjon, og faktisk analysere ihjel depresjonen man føler, finne ut hva man tenker på der og da og hvilke følelser de forskjellige tankene bidrar med.

Depresjon er nettopp kun fellesbetegnelse på dine egne tanker, inget mer, inget mindre.

Klarer man det, da er steget stort, neste steg er å forandre tankekjøret, bytte kassett opp i hodet, fra den gamle utslitte kassetten med dårlige automatiske beskjeder og meldinger, med nye friske gode positive beskjeder.