Til dere som sier dere er deprimerte..

[Gjest Oppgitt gjest]

ja, foreksempel..

Så du mener at det er best å forandre et klinisk begrep fordi du er lei av å høre på at folk er deprimerte?

I utgangspunktet virker du nysgjerrig, men det blir mere fordomsfullt fra Ts sin side.

Les begrepene som er postet fra psykisk helse og finn en annen hobby en å få folk til å føle seg verre.

[Gjest Lamia Lenis]

...

Endret 17. oktober 2009 av Lamia Lenis

[canya]

Jo, jeg er menneske, alle har kjent på hva det å være deprimert er inklusive meg selv. BAre at tidsperspektivet er forskjellig. Men det betyr absolutt ikke at den som er deprimert noe lenger enn den andre, har hatt det noe jævligere av den grunn, kun hvordan man selv tenker rundt ting.

Merkelig at du plutselig bare skal få tungt for å gjøre ting og fungere som du vanligvis gjorde uten at tankene dine forandret seg? Det virker ikke logisk for meg. Alt starter i hodet. Hjernen er sjefen over alt.

Ja, det heter depresjon ja, men jeg er lei av å høre om kun depresjon og aldri årsakene rundt det. Det blir som at man roper ulv ulv, men ulven kommer aldri, man bare annonserer at den er der, men man får aldri vite hvordan ulven ser ut fordi folk bare er så vant med å rope på den.

Det er for å lære andre mer om hva depresjon er og hva folk mener når de sier de har en depresjon.

[Gjest farge]

Jo, det må være tanker. Først av alt så er det tanker, deretter kommer det emosjonelle og evt. fysiske. Så jo, det er en selv som holder en selv nede via tankene. Om man gjør det bevisst eller ikke er en annen sak. Og også selvsagt ytre påkjennelser.

De fleste som lever og puster vet hvordan det er å ha det kjipt og være deppa pga. noe som har skjedd. Og akkurat den har jeg ingen problemer med å skjønne.

Men det er bare når man er deprimert uten at det har skjedd noe spesielt jeg lurer/lurte på. Og da interessert i det typiske tankesettet. Foreksempel:

-penger

-kjæreste

-kropp

-familie

Etc..

Og en diagnose har jeg på følelsen av kan faktisk gjøre folk sykere. Men sånn er det jo bare.

Men ja, har fått noen svar ser jeg ja. For jeg opplever at folk på en måte tar det for gitt at andre skal skjønne hva en depresjon er, ordet er blitt så utbrukt for meg, det er slitt ut, og jeg ønsker at folk skal si noe annet enn at de er deprimert hele tida til meg irl. "Bruk et annet ord! Sett ord på det så jeg skjønner hva i huleste der er du snakker om.." Det er blitt for vanlig bare å bruke ordet.

Tror ikke det er sunt for en selv heller å kun bruke dette ordet om seg selv.

Hvorfor skal man bruke et annet ord enn det korrekte?

(I de tilfellene det faktisk gjelder en depresjon.)

At ord blir "utbrukte" som du sier, er vanlig om man bruker dem feil/skjødesløst o.s.v.

Det er f.eks svært vanlig å strø om seg benevnelser om andre som "psykopater", der personen riktignok ganske sikkert har en del dårlig oppførsel, men likevel ofte milevis unna diagnosen.

(Kanskje det er den hyppige og feilaktige bruken som er noe av årsaken til at den korrekte omtalen av såkalte psykopater nå er endret til individer som lider av antisosial personlighetsforstyrrelse? -Digresjon, but still! -)

Samme med anklager i hytt og pine om å være "rasist", som ikke skal mye til for å bli stemplet i Norge. Betydningen av ordet er dog like gjeldende som før, men blir ofte benyttet i media-ramaskrik her og der.

Ellers blir skjellsord som "Hore" slengt til enhver over en lav terskel, uten at man egentlig tror at vedkommende tar betalt for sex.

Å være "utbrent" var populært ei stund, likeså diagnosen "ADHD", som er forklaringen på mange tilfeller der det i realiteten kun kan være snakk om dårlig oppdragelse/curling-foreldre o.s.v

I Seinfeldt-episoden om hyppig bruk av ordet "salsa" p.g.a en forestilling om at det var hipt, mister ordet sin betydning fordi det gjentas i det uendelige.

En depresjon, som i betydning av en reell diagnose, variere alltid årsaker/tankemønstre/omstendigheter noe fra person til person. Dette gjelder også varighet, adferd og hva som skal til for å komme over kneika. Det kan være alt fra trim/mosjon, til terapi, til antidepressiva. Så du kan alltids få konkrete svar fra enkelte med diagnostisert depresjon uten at dette vil gi deg en fasit over hvordan det fungerer for alle andre som ikke svarer her.

Det er ikke tvil om at depresjon er en realitet hos mange, og at begrepet kan være vidt/generelt, men om flere anstrenger seg litt mer for ikke å bruke det i feil situasjoner vil det ikke bli utbrukt eller miste sin betydning. Det blir uansett tungvint om man skulle finne opp stadig nye synonymer for allerede gode/beskrivende ord/vendinger/begreper, kun fordi uvitende folk slenger det rundt seg i hytt og pine uten å vite hva det handler om.

[Eplefe]

Og du har fått ikke mindre enn to kliniske definisjoner på det. Hva er det du egentlig vil ha?

Når man plutselig ikke ser mening i noenting er det vanskelig å gjøre jobben sin skikkelig, enten man er vaskehjelp, lærer eller sykepleier.

[canya]

jeg har da ikke sagt at man bare skal vifte med staven også skal alt være bra igjen!

Jeg skjønner at dette er touchy emne, men prøv å ligg unna stråmenn da..

Det eneste jeg sier er at jeg er lei av at folk kun bruker det samme ordet hele tida, uten å egentlig fortelle hva som er galt.

[Eplefe]

Men det er ikke alltid at det er noe GALT sånn utenfor ens eget hode, men oppi der er alt galt! Tomt, meningsløst, vondt. Og folk som deg gjør det enda vanskeligere når man får beskjed om at "Nei. Det er du ikke, for du har ikke en konkret tanke å holde fast i."

Edit: det er ikke nødvendigvis en depresjon du går igjennom når bestefaren din dør, men en naturlig sorgprosess. De kan skilles mellom.

Endret 6. oktober 2009 av Eplefe

[Gjest Iah]

Jo, jeg er menneske, alle har kjent på hva det å være deprimert er inklusive meg selv.

Det er en massiv forskjell på å være deprimert og å være utenfor og nedfor en periode i livet. Etter at jeg ble frisk av depresjonen min har jeg hatt perioder hvor jeg har vært trist, lei og hatt store kjærlighetssorger. Men det har ikke vært i nærheten av det jeg opplevde når jeg var syk.

Og jeg skjønner veldig godt at folk ikke vil forklare problemene sine inngående til deg for du virker svært arrogant og nedlatende.

[Gjest Lamia Lenis]

...

Endret 17. oktober 2009 av Lamia Lenis

[canya]

Jeg har da ikke ment at man ikke er deprimert, det jeg mener er at om man begynner å sette ord på hva som er "galt" dvs. beskrive det vonde man føler, beskrive mer om hva man tenker og føler, så er det lettere å forstå og hjelpe, ihvertfall skjønne hva som skjer med personen.

Ja, kall meg gjerne arrogant og nedlatende, men fortsatt så synes jeg det jeg synes, og det er at man burdte beskrive sin sinnstilstand på en annen måte enn bare depresjon.

Dere bjeffer og biter her, men synes ikke dere viser så jævlig mye forståelse for hva jeg prøver å komme frem til her heller dah, det går begge veier.. Går i forsvar med en gang og slenger stråmenn i beina på meg.

[Eplefe]

Jeg beskrev jo det vonde jeg følte. Til en psykolog. Og low and behold, hun forsto hva jeg snakket om uten at jeg ga henne konkrete tanker og kjente igjen symptomene med en gang. Jeg tror problemet er at du er ute av stand til å relatere til slikt.

[Gjest Nk.]

Jo, jeg er menneske, alle har kjent på hva det å være deprimert er inklusive meg selv. BAre at tidsperspektivet er forskjellig. Men det betyr absolutt ikke at den som er deprimert noe lenger enn den andre, har hatt det noe jævligere av den grunn, kun hvordan man selv tenker rundt ting.

Merkelig at du plutselig bare skal få tungt for å gjøre ting og fungere som du vanligvis gjorde uten at tankene dine forandret seg? Det virker ikke logisk for meg. Alt starter i hodet. Hjernen er sjefen over alt.

Ja, det heter depresjon ja, men jeg er lei av å høre om kun depresjon og aldri årsakene rundt det. Det blir som at man roper ulv ulv, men ulven kommer aldri, man bare annonserer at den er der, men man får aldri vite hvordan ulven ser ut fordi folk bare er så vant med å rope på den.

Det er for å lære andre mer om hva depresjon er og hva folk mener når de sier de har en depresjon.

Å si at tankene alltid kommer først er latterlig, du blir ikke sulten fordi du setter deg ned og tenker på mat når du vet det er på tide å spise. Det fysiske kan påvirke det mentale og omvendt, å beskrive det så statisk som du gjør ser jeg ikke helt hvordan du får til.

Noen er deprimert kun fordi de er deprimert, uten at det er noen grunn eller bakenforliggende årsak. Det er ikke sånn at alle som er deprimert sitter og tenker på triste ting slik at de kan føle seg jævlig og deretter oppnå privilegiet som er å kalle seg deprimert.

Og du vet hva folk snakker om når de sier depresjon. Ingen her tror du ser for deg at depresjon betyr en ukontrollerbar trang til å lage ballongdyr. Når man snakker om depresjon uteom en medisinsk definisjon så betyr det ofte at man føler seg forjævlig.

[Gjest gninnot]

Jeg ble deprimert for noen år siden da foreldrene mine skilte seg. Tok lang tid før jeg faktisk forstod at det var depresjon.

For meg var det ikke noen konkrete spesielle tanker. I starten begynte jeg bare å gråte uten noe forvarsel, det var dette som skremte meg veldig med depresjonen at det ikke var noe jeg kunne kontrollere. Nå er det annerledes: verden ser rett og slett bare mørk ut i de periodene jeg er deprimert. Ingenting kommer til å ordne seg. Kan minne litt om å ha veldig lav selvtillit syns jeg. Tankene er ofte knyttet til noe som påvirker meg følelsesmessig, det kan være at en gammel bekjent ikke hilste på meg på butikken eller at en god venn har sviktet meg. Enkelte dager kan jeg tenke at jeg kommer til å gå til grunne fordi vi ikke har mer melk igjen i kjøleskapet.

Dette er derimot min opplevelse, tror alle opplever det forskjellig.

Jeg skulle gjerne forklart folk hva som "feiler" meg når jeg sier at jeg er deprimert, men sannheten er at jeg faktisk ikke vet det selv. Det er ikke noe verken jeg eller psykologen min kan definere.

[canya]

Å si at tankene alltid kommer først er latterlig, du blir ikke sulten fordi du setter deg ned og tenker på mat når du vet det er på tide å spise. Det fysiske kan påvirke det mentale og omvendt, å beskrive det så statisk som du gjør ser jeg ikke helt hvordan du får til.

Altså.. om jeg havner i en ulykke og mister begge beina, ja da kan det fysiske gå over i det mentale, selvsagt! Men det er jo veldig sjekdent at man begynner å bli sliten og tung i kroppen og giddaløs, tiltaksløs uten at det har skjedd noe oppi hodet underveis.. Det er jo klart at tankene har en vesentlig del å si og det er tankene våre som styrer resten av kropen. Taneke er førstemann, og deretter følger resten av kroppen med. Sånn er det bare! Med unntak av fysiske uhell, da man kan bli deprimert av skadene.

[Gjest Gjest*oppgitt]

Tror folk "bjeffer og biter" når du ikke tar til deg alle svarene du får. Om du vil ha forståelse, vis litt tilbake.

[Gjest Gjest_smil_*]

Jeg gikk rundt og kjente fysisk en mørk, trykkende sky som lå over meg, og det føltes som om den var i ferd med å eksplodere over hodet mitt. Alt var tungt og meningsløst, tomt. Jeg hadde ingen gleder, brydde meg ikke om noe, og alt jeg følte var den mørke, tunge skyen. Jeg ville bare dø, så ikke meningen med å leve videre, kjente meg som en byrde og gledesdreper for andre. Hadde overhodet ingen interresser for menneskene rundt meg og ville bare være alene. Helst i sengen. Jeg ventet og ventet på at skyen skulle ta mitt siste åndedrag, for slik følte jeg det. At dens misjon var å ta det siste jeg hadde igjen av livet. Av følelsen av å være i live.

Jeg tror det som utløste det var da jeg noen år tidligere ble lynsjet av nesten alle rundt meg, pga en feil jeg gjorde, mistet jeg nesten alle vennene mine. Og historier, 90% usanne, bare negativt florerte om meg. Jeg begynte til slutt å tro at jeg var den jævelen som alle beskrev at jeg var. Da jeg bestemte meg for å flytte og starte på nytt, var det i siste liten. Da var jeg så nedkjørt at jeg ikke så noen annen utvei enn selvmord. To år gikk, og jeg begynte å få ting på avstand, og bygge meg opp ett nytt liv sakte men sikkert. Så kom denne skyen da.

Jeg gikk slik i 3-4 mnd før jeg oppsøkte lege. Fikk antidepressive og ting ble bedre, etter ca 1 mnd var skyen helt borte og livet var lysere. Da jeg sluttet med disse etter to år fikk jeg følelsen av lykke, sommerfugler i magen, ekte glede, sånn i hverdagen, uten noen spesiell grunn. Jeg var bare lykkelig innvendig. Så antidepressive fikk meg på beina da jeg slet, men jeg tror de holdt meg nede en god stund også.

[canya]

Jeg skulle gjerne forklart folk hva som "feiler" meg når jeg sier at jeg er deprimert, men sannheten er at jeg faktisk ikke vet det selv. Det er ikke noe verken jeg eller psykologen min kan definere.

Ikke enda nei.. man må granske seg selv ut og inn. Hva er det jeg tenkte på nå nettopp som fikk meg til å føle meg slik? Hva sier jeg til meg selv akkurat nå som jeg føler meg deppa? Hvilke automatiske tanker går igjen.. osv. Ved å plukke sin egen hjerne og tanker, så finner man svaret. "Mysteriet" oppsto i deg, og da ligger også svaret i deg. Man må bare lete hardt og lenge nok.

[Becka]

Jo, det må være tanker. Først av alt så er det tanker, deretter kommer det emosjonelle og evt. fysiske. Så jo, det er en selv som holder en selv nede via tankene. Om man gjør det bevisst eller ikke er en annen sak. Og også selvsagt ytre påkjennelser.

De fleste som lever og puster vet hvordan det er å ha det kjipt og være deppa pga. noe som har skjedd. Og akkurat den har jeg ingen problemer med å skjønne.

Men det er bare når man er deprimert uten at det har skjedd noe spesielt jeg lurer/lurte på. Og da interessert i det typiske tankesettet. Foreksempel:

-penger

-kjæreste

-kropp

-familie

Etc..

Og en diagnose har jeg på følelsen av kan faktisk gjøre folk sykere. Men sånn er det jo bare.

Men ja, har fått noen svar ser jeg ja. For jeg opplever at folk på en måte tar det for gitt at andre skal skjønne hva en depresjon er, ordet er blitt så utbrukt for meg, det er slitt ut, og jeg ønsker at folk skal si noe annet enn at de er deprimert hele tida til meg irl. "Bruk et annet ord! Sett ord på det så jeg skjønner hva i huleste der er du snakker om.." Det er blitt for vanlig bare å bruke ordet.

Tror ikke det er sunt for en selv heller å kun bruke dette ordet om seg selv.

De som går rundt å sier de er deprimerte, er vel kanskje ikke de som er mest deprimerte heller?

Du har litt rett. Det er tankene som styrer hvordan vi føler oss. Så kan vi forandre tankene, så vil det også kunne forandre hvordan vi føler oss. Problemer er at man ikke bare kan forandre tankene. Ikke uten hjelp og veiledning.

[Gjest Nk.]

Altså.. om jeg havner i en ulykke og mister begge beina, ja da kan det fysiske gå over i det mentale, selvsagt! Men det er jo veldig sjekdent at man begynner å bli sliten og tung i kroppen og giddaløs, tiltaksløs uten at det har skjedd noe oppi hodet underveis.. Det er jo klart at tankene har en vesentlig del å si og det er tankene våre som styrer resten av kropen. Taneke er førstemann, og deretter følger resten av kroppen med. Sånn er det bare! Med unntak av fysiske uhell, da man kan bli deprimert av skadene.

At det skjer noe med hodet underveis? Ja, å bli deprimert innebærer at hodet ditt forandres en smule. Akkurat på det punktet tror jeg ikke at vi er uenige. Noen har jo også gitt en god beskrivelse av hvordan denne forandringen oppleves, uten at du syntes det var noen tilfredsstillende forklaring.

[Gjest Gjest]

De som går rundt å sier de er deprimerte, er vel kanskje ikke de som er mest deprimerte heller?

Du har litt rett. Det er tankene som styrer hvordan vi føler oss. Så kan vi forandre tankene, så vil det også kunne forandre hvordan vi føler oss. Problemer er at man ikke bare kan forandre tankene. Ikke uten hjelp og veiledning.

Jeg synes vi fraskriver oss veldig mye ansvar og undervurderer oss selv grådig her. Jeg fikk både diagnose og medisiner, men pratet verken med lege, psykolog, venner eller familie, men som det har blitt sakt her så lå problemet i meg. Det er jo psykisk, og det er mine tanker. Da lå løsningen i meg også, og jeg kom meg ut av det - uten hjelp.