Til dere som sier dere er deprimerte..

[Zealuu]

Slutt å svartmale folk så jævlig bare fordi de kommer med andre synsvinkler!

Det er fryktelig lett å bli oppgitt når uvitende mennesker tror at meningene deres har noen innvirkning på etablerte, medisinske fakta.

Jeg har fader ikke sagt at det bare er å ta seg sammen

Ja, man kaller depresjon for sykdom

Det er jo nøyaktig det meningsbudskapet som ligger implisitt i sånne uttalelser som denne.

Sånt tankekjør er det fader ikke rart man forblir i depresjon. Man må bytte ut ordet, bytte ut tankene. Begynn å si at man er noe annet, etterhvert så vil hjernen tilpasse seg, og som vi vet så er hjernen sjefen, og når hjernen tenker gode tanker så følger kroppen med.

Og her gjør du det igjen. Kjenner jeg deg rett har du sikkert raljert på samme måte gjennom de siste to sidene, også.

Depresjoner har eksistert i alle tider ja, men det var først på 60-tallet at det skulle sykliggjøres og skrives ut medisiner. o

Det var også en tid hvor alvorlige sinnslidelser ikke var et resultat av sviktende psykisk helse, men av demonbesettelse. Formodentlig tilhører du den gruppen mennesker som fremdeles mener at dette faktisk er tilfelle.

[Gjest Emera på jobb]

Jeg har aldri sett noen bruke ordet "stråmann" så ofte. Er det et ord canya liker ekstra godt..?

Ellers så lurer jeg på om du er her kun for å provosere og kritisere? Du skriver så mye som er klagende! Spørsmål du stiller har ofte et negativt fortegn, og legger til grunn at folk er late, har dårlig selvinnsikt, mangler vilje osv.

Depresjon er alt fra lett nedstemthet til et alvorlig paralyserende mørke. Det går ikke an å definere nærmere enn det, fordi det finnes så mange grader. Nå finnes det skjemaer hvor depresjonen får poeng, og dermed graderes, men her må man jo også konkludere etter hva den deprimerte selv oppgir. Depresjon er dermed høyst subjektivt, den kan kun formidles av den som har depresjonen. Ganske logisk. Man kan derfor ikke si til den deprimerte man har foran seg at "det er bare å tenke positivt," det kan virkelig være farlig! Man kan se rimelig oppegående ut, gjerne fordi man har evnen til å dra seg opp etter håret, eller fordi man faktisk har et positivt livssyn (kombinasjonen depresjon og positivt livssyn er fullt mulig). Men på innsiden kan situasjonen være en helt annen.

Jeg har opplevd deprimerte som plutselig har blitt glade og harmoniske, og alle har pustet lettet ut. Noen dager senere blir vedkommende så funnet død etter selvmord... Harmoniskheten skyldtes altså at de hadde "bestemt seg." Selv behandlerne deres lot seg lure.

Å be folk oppgi årsaken til depresjonen sin synes jeg er å tråkke dem for nære. Alle må bestemme selv om de vil si hvorfor de "mener seg" å være deprimerte. Depresjon er betegnelse god nok!

[Gjest Gjest]

Depresjoner har eksistert i alle tider ja, men det var først på 60-tallet at det skulle sykliggjøres og skrives ut medisiner. Du får lese din egen historie. Alle har følt seg nede, i alle tider, men ingen var klar over at det var en sykdom. Når man skal sette en merkelapp på allting, bidrar man også til at folk søker seg frem til denne merkelappen når de opplever symptomer. " Jeg er nede og lei meg, hva kan det være? Jo, her står det, depresjon, ta disse pillene, ikke undervurder depresjonen, du er syk, få hjelp", istedetfor å annerkjenne at livet ikke hele tiden er en gedigen oppoverbakke.

Det handler ikke om "folk som meg" ikke mener at folks følelser er ekte. Ja, depresjon kan være et helvete, jeg har selv hatt det. Jeg har sittet inne i 3 år uten menneskelig kontakt, men jeg kom meg tilbake til et liv med jobb, skole og samboer, fordi jeg jobbet med meg selv og tok et oppgjør med meg selv. Når man gir folk muligheten til å ta den lettvinte veien ut i form av medisiner og liksom-hjelp fra liksom-yrket psykolog, så vil de i mange tilfeller bare undertrykke tilstanden fremfor å virkelig bli kvitt den.

Du får som sagt søke på de fakta jeg skrev. Hvis du søker opp en dokumentar som heter "the trap" kan du dobbelsjekke navnene og fakta der.

Du har kanskje fått med deg at det har skjedd en del på legemiddelfronten det siste hundreåret? F.eks oppfinnelsen av penicillin? Eller medisiner mot epilepsi? Muligheten til å løse opp en propp ved slag eller hjerteinfarkt? At ting ikke har blitt medisinert før, betyr ikke at det ikke har vært en sykdom før.

All respekt for at du har blitt frisk av din depresjon.

MEN:

-Ikke alle overlever i 3 år uten hjelp av medisiner og/eller samtaleterapi/innleggelse. Selvmord er en av de aller hyppigste dødsårsakene blant unge mennesker.

-De som er hardt rammet, fungerer ikke i hverdagen. Dvs de kan ikke gi omsorg for sine barn, de fungerer ikke i jobb, parforholdet kan ødelegges, familien kan gi opp. Satt du i 3 år i nedbetalt leilighet med masse penger på konto, eller? Det vil være vanskelig å bli frisk og oppegående igjen, når man etter et sykdomsforløp sitter der og har mistet leiligheten, mistet jobben, barna har gått for lut og kaldt vann og hverken fått skikkelig mat, stell, omsorg eller leksehjelp, osv osv.

Perioder med nedstemthet kan gå bra, men det går ikke an å sette livet på vent. Livet venter ikke, det går fra en hvis en ikke henger rimelig greit med.

3 år av livet er mye, kanskje det er bedre å spandere noen måneder på å komme seg på beina, men deretter be om hjelp hvis ting ikke fungerer? Det er ikke alltid depresjon betyr at livet må fikses eller nye innsikter må nås. For mange vil behandlingstrengende depresjoner dukke opp igjen, og livet er kort.

[stjernekyss]

Så nå må jeg spørre dere som er deprimerte, dvs. de som selv har kvalifisert seg til å bli kalle seg selv deprimert etter egenskapt skala, for det finnes jo ingen målestokk eller fasit.

Har ikke lest hele tråden enda, men vil kommentere på denne først.

Jo, det finnes en målestokk, og det finnes en fasit på hva depresjon er. Du finner den i ICD-10 eller DSM-IV.

[Gjest Emera på jobb]

Har ikke lest hele tråden enda, men vil kommentere på denne først.

Jo, det finnes en målestokk, og det finnes en fasit på hva depresjon er. Du finner den i ICD-10 eller DSM-IV.

Jeg reflekterte litt rundt dette over her, men uten å skrive hva skjemaene heter.

[Marblecake]

"Jeg lider av depresjon, jeg er syk, jeg har depresjon, jeg syk, jeg er kronisk depressiv, jeg har en sinnslidelse/sykdom"

Sånt tankekjør er det fader ikke rart man forblir i depresjon. Man må bytte ut ordet, bytte ut tankene. Begynn å si at man er noe annet, etterhvert så vil hjernen tilpasse seg, og som vi vet så er hjernen sjefen, og når hjernen tenker gode tanker så følger kroppen med.

Ja, bli fornærma eller hva fader dere blir, men sånn er det. OG tro meg, det er INGEN som danser på roser her i livet. ALLE har sine problemer, men det er kun innstillingen til problemet som gjør den store forskjellen. At man ikke kaller det problem ,men en utfordring som man ser frem til å mestre.

Positive mennesker blir mindre syke og de lever lenger. Har man lyst til å bli med i den klubben, ja da må man klare opptaksprøven, og det er å begynne å se andre veier. Ikke bli værende i den samme gjørma hele tida.

Jaja, det er så veldig enkelt å bytte tapen i hodet, du vet, hjernen er jo akkurat like simpel som en kassettspiller.

Ja, de med depresjon må gjøre en innsats selv for å bli bedre ingen tvil om det, men jeg føler at du trivialiserer dette noe enormt.

Ja, er sikkert mange som går rundt og sier at de er syke etc, men mange som får en diagnose forstår da hvorfor de har det sånn som de har det og kan jobbe utifra det, det finnes ikke ett perfekt system, og dette er det beste vi har klart å kommet opp med. Det er langtifra bra nok, men det er det vi har idag.

Psykologi er ikke eksakt vitenskap, man kan sjelden ta en pille for å få problemene til å slutte, sånn som i allmenn medisin. Det er ingen bakterier eller virus man kan ta knekken på.

Dessuten er psykologiske problemer, sånn som depresjon fortsatt ett stigma i samfunnet, og det er også derfor man har samtaler med psykolog, noen med taushetsplikt, der man kan lufte tankene. De fleste har ikke lyst til å prakke sine problemer på vennene sine, spesielt med tanke på hvordan samfunnet uvitenhet om problemet. Da dette kan gjøre vondt verre.

Helsevesent får betalt for å late som at de bryr seg, det er du selv som må steppe opp for deg selv

I hele tråden her har du gått rundt å sagt at psykologer/psykiatere ikke bryr seg om pasientene sine, det blir nesten sånn at jeg begynner å lure på om du er scientolog.

Uansett finnes det gode psykologer og dårlige psykologer, noen bryr seg, noen gjør det ikke, det at de bryr seg er egentlig ikke det viktigste, det viktigste er at de gir pasienten den hjelpen de trenger.

[Gjest Emera på jobb]

Jeg reflekterte litt rundt dette over her, men uten å skrive hva skjemaene heter.

Ja, nå dro jeg det ned på skjemanivå her, så ikke i farten at det var diagnostiseringssystemet du snakket om. Jeg holder visst på med for mange ting samtidig nuh...

[Alatariél_88]

Hmm.. Skjønner ikke hvordan TS kan skrive alt dette. Blir litt oppgitt av å lese her. Tydeligvis en person som aldri har vært borti depresjon..

[Gjest nb]

Canya. De fleste deprimerte har en god del selvinnsikt uten at det hjelper på det verste. Nittifem prosent av tankene våre er de samme hver dag, så det er viktig å være klar over det men det tar tid å forandre tanker og er man så nede at man ikke ser lyset, er det kanskje mest sunt å kjenne på håpløsheten og følelsene istedet for å late som man er lykkelig, i alle fall en stund. Fortrengte minner kan forårsake depresjon, ting vi ikke vet om, sorg vi har fortrengt, redsel vi har glemt. De fleste deprimerte stenger seg inne og later som om ingenting er i veien når de må være sosiale og forholde seg til andre. At "alle du kjenner" sier de er deprimerte får jeg til å lure på om du er på en institusjon og er bitter?

På en intustisjon er det vanlig tror jeg å si rett ut at man er deprimert, men i det daglige opplever jeg ikke det og jeg har kjent flere som ikke er i livet i dag pga at de ikke oppsøkte hjelp eller fikk hjelp til å endre livet sitt i stedet for å ende livet.

Jeg har også gått på en smell og har isolert meg og selvfølelsen har vært lik null. Jeg som alltid har stått på og vært sosial. Årsakene er mange, men jeg kan ikke fange alle årsakene og gå i den kjelleren for det er mye man har opplevd som kan grave meg enda lengre ned. Jeg tror at årsaken er så gjemt for meg at jeg ikke kan se den. De årsakene jeg ser som mulige utløsere til depresjon, har jeg gått igjennom, uten at det har ført noen vei.

Jeg vil ikke ha hjelp, men nå har det vart så lenge at jeg begynner å vurdere å ta i mot den hjelpen jeg får, med oppfølging fra legen min, men først skal jeg presse meg til å ta små skritt og gå i mot angsten som er en del av depresjonen - eller en følgesvenn.

Å smile til verden, så smiler verden til deg, det kan du gå på Plata og si til de narkomane som ikke får subutex?

Tenk positivt-kurs er for latterlig. Skal man gjemme sine følelser og aldri kjenne på dem?

Jeg tror det er viktig å kjenne på sine følelser. Og å være klar over at det er et lys i tunnelen, hvis man klarer å se så langt. Det er ikke alltid. Så slutt å si at det er enkle løsninger, at man bare må tenke positivt. Det man gjør da, er jo å legge lokk på følelsene, da kan de komme sterkere tilbake. Det er ingen enkle løsninger, alle deprimerte vet at de må jobbe med seg og følelsene selv om de går i terapi. Men noen ganger er man ikke i stand til å jobbe med noe, og vil bare slippe å tenke.

[stjernekyss]

Hele "tenk positivt!"-greien hører hjemme tidlig på nittenhundretallet. Det er som å be noen med lungebetennelse om å gå en tur på fjellet for å riste det av seg.

Ikke helt enig med deg. Veldig mye av depresjonsbehandling består i å bryte de automatiske tankene, og erstatte de med mer proaktive og positive handlingsmønstre.

Nå tenker jeg meg at du egentlig mener "det er bare å ta seg sammen"-holdningen, så muligens er vi enige likevel?

Jo, det må være tanker. Først av alt så er det tanker, deretter kommer det emosjonelle og evt. fysiske.

Hva kom først, høna eller egget? Det er mange meninger innenfor miljøet om hva som kommer først (For basic eksempler se Cannon- Bard og James- Lange). Du er ikke helt konsekvent i ordbruken din heller. Ordet emosjon er et fagbegrep som innebefatter kognitive, fysiologiske og affektive komponenter.

Jeg har da ikke ment at man ikke er deprimert, det jeg mener er at om man begynner å sette ord på hva som er "galt" dvs. beskrive det vonde man føler, beskrive mer om hva man tenker og føler, så er det lettere å forstå og hjelpe, ihvertfall skjønne hva som skjer med personen.

Dette er enkelt i teorien. Ikke så enkelt i virkeligheten. En økt bevisstgjøring vil være en viktig del av prosessen, men det er akkurat det det er. En prosess. Rom ble ikke bygget på én dag, ikke sant? Folk lever ofte med autopiloten på, og er ikke helt sikre på hva som affekterer en og ikke. Å få tak i det, vil som du sier være viktig, men problemet er ofte at man ikke har tilgang på det.

Finn nye ord, nye forklaringer.

Det kommer ofte nye ord og termer når et begrep har blitt stigmatiserende eller blir i for stor grad misbrukt på folkemunne. Feks psykopat. Det bruker ikke lenger. Diagnosen heter i dag antisosial personlighetsforstyrrelse (DSM-IV) eller dyssosial personlighetsforstyrrelse (ICD-10)

Depresjon er mer enn tanker og følelser. I det tjueførste årehundret er vi ferdig med å forsøke å skille kropp og sinn. Det henger sammen, og påvirker hverandre gjensidig. De nevrologiske overføringene i hjernen endrer seg. Antidepressiva simulerer den prosessen som allerede forekommer i hjernen, men som under en depresjon er underaktivert. Man kan, avhengig av alvorlighetsgraden, bli frisk uten antidepressiva, men det tar lenger tid, og det er større fare for tilbakefall.

Man bruker diagnoser, ikke for å stigmatisere eller sykeliggjøre, men fordi de forteller hva slags behandling man skal sette i gang. Utfordringen innenfor psykiatrien er ikke å avdekke symptomer, men differensialdiagnostiseringen, fordi så mange diagnoser har overlappende symptomer. Overlappende symptomer til tross, krever de ulike diagnosene ulike tilnærminger og behandlinger. Derfor er det viktig å sette en diagnose.

Du sier i et av innleggene dine at varighet på depresjon ikke betyr at noen har det verre. At du er lei av å høre om det. At det er å rope ulv ulv. Jeg kan være helt på jordet, men jeg får følelsen av at dette er personlig for deg. Ikke nødvendigvis at du er deprimert, men kanskje noen nær deg, og at det gjør deg noe. Jeg vet ikke.

Jeg synes i allefall det virker som om ts og resten av innleggerne her snakker forbi hverandre. At dere i bunn og grunn egentlig ikke snakker om det samme. Det gjør at innleggerne føler seg tråkket på, men sånn jeg har lest tråden, har ikke dette noe med dere å gjøre i det hele tatt. Det er sånn jeg leser det i allefall.

Ellers synes jeg ts har en del fine tanker og refleksjoner.

[Zealuu]

Nå tenker jeg meg at du egentlig mener "det er bare å ta seg sammen"-holdningen, så muligens er vi enige likevel?

Det er vel i grunn det jeg mener, så jeg tror vi er enige.

[Gjest Gjest]

Depresjon er en sykdom på lik linje med andre alvorlige sykdommer! Det er påvist forandringer i hjernen hos den som har en slik sykdom(serotonin, noradrenalin, dopamin). Noen er så syke at de trenger medisiner for å få orden på "hjernekjemien".Synes du virker ganske så fordomsfull jeg...tror ikke du har opplevd en klinisk depresjon(som er noe helt annet enn å være litt nedstemt eller har en sorgreaksjon)

[Gjest nb]

Depresjon er en sykdom på lik linje med andre alvorlige sykdommer! Det er påvist forandringer i hjernen hos den som har en slik sykdom(serotonin, noradrenalin, dopamin). Noen er så syke at de trenger medisiner for å få orden på "hjernekjemien".Synes du virker ganske så fordomsfull jeg...tror ikke du har opplevd en klinisk depresjon(som er noe helt annet enn å være litt nedstemt eller har en sorgreaksjon)

Jeg er enig, selv om jeg forstår litt hva Canya vil frem til. Å forandre tankene, selv om Rom ikke ble bygget på en dag. Når kjemien i hjernen er endret, tar det tid før antidepressiva virker, altså bruker hjernen til til å endre seg, selv med medisiner. Jeg tror ikke medisiner i seg selv er nok, det har jeg sett via andre, det må en endring til og samtaler eller veiledning. Om man er dyktig og veileder seg selv...vel den er drøy, noen, men få klarer det.

Jeg har klart det mange ganger, men depresjonen ligger latent hele tiden, men da ser ingen andre den og tenker at jeg er frisk igjen. Noen kan gå gjennom påkjenninger andre ikke kan, uten å føle angst eller depresjon, men mange er flinke til å skjule. Eller de kan bli rammet mange år etterpå.

[Gjest Gjest_lilla_*]

Når en er deprimert, kan til og med tanken på å åpne posten bli umulig. Og regningene hoper seg opp. Å skulle fortelle det til andre, er vanskelig. Jeg fortalte det til en god venn. Han sa at han hadde hatt det på samme måten, og forklarte hvordan han gjorde det:

Han åpnet posten (les; regninger), betalte de, og forholdt seg til det som var igjen. Måtte han låne, lånte han av venner eller i nøden av familie. Han var veldig deprimert, var arb.løs og uten fast bolig, etter et samlivsbrudd, han drakk for å glemme. Nå er han i en god jobb og har egen bolig og har det bra. Bra nok til å hjelpe andre, men han har bestandig hatt et hjerte til å lytte og gi noen råd - fordi han har vært gjennom det.

Men ikke alle har gode venner, og når jeg ringer er det ikke alltid han vil svare. Når jeg er på besøk, vil han ikke høre om problemer (da er vi gjerne flere der og skal ha det hyggelig), men det er fordi han er utdannet innenfor psyk.helsevern og alle kommer til han med problemer, og han må sette en stopper for ikke bli overkjørt.

Men Canya, hvorfor tror du psykologer selv må gå i terapi hos en annen, for å takle alle problemer de får høre om daglig? Det er fordi de ikke skal bli deprimert.

En som ikke har noen å snakke med, eller som stenger seg inne i seg selv, har ikke valgt det.

Hvis man ble født deprimert, ville det jo vært en normaltilstand man ikke tenkte over. Depresjon rammer, den kan komme snikende eller som en følge av en episode - hendelse, men det er ikke sikkert hendelsen er grunnen - men bare en utløsende faktor.

[Becka]

ja dere ler av det Lamia og Nk, men det er faktisk et ganske stort steg i riktig retning ut av depresjon, og faktisk analysere ihjel depresjonen man føler, finne ut hva man tenker på der og da og hvilke følelser de forskjellige tankene bidrar med.

Depresjon er nettopp kun fellesbetegnelse på dine egne tanker, inget mer, inget mindre.

Klarer man det, da er steget stort, neste steg er å forandre tankekjøret, bytte kassett opp i hodet, fra den gamle utslitte kassetten med dårlige automatiske beskjeder og meldinger, med nye friske gode positive beskjeder.

Det virker som du har svaret på hva man skal gjøre ved en depresjon. Analysere tankene og finne ut årsaken til disse tankene. 10 poeng til deg! Men hva med de, som ikke har en gang har peiling på det? Hvem skal fortelle dem det? Skal de inn å lese det på internett?

Du får det til å høres så enkelt ut. I noen tilfeller, så er det kanskje så enkelt. Men da har man etter min mening, en lettere depresjon, og man har kanskje også vært borti lignende før. Da jeg fikk min depresjon for noen år siden, så ante jeg ikke hva som skjedde. Plutselig var jeg bare inne i et sort hull! Da var det ikke bare for meg å sette meg ned å tenke " hm, hva kan være grunnen til dette. " Er man kjent og erfaren med depresjon, har mye kunnskap, så er det annen ting. Skjønt, selv da, i mitt tilfelle, jeg har masse kunnskap, men trenger likevel noen utenforstående å snakke med!

[Gjest Gjest_C_*]

Det virker som du har svaret på hva man skal gjøre ved en depresjon. Analysere tankene og finne ut årsaken til disse tankene. 10 poeng til deg! Men hva med de, som ikke har en gang har peiling på det? Hvem skal fortelle dem det? Skal de inn å lese det på internett?

Du får det til å høres så enkelt ut. I noen tilfeller, så er det kanskje så enkelt. Men da har man etter min mening, en lettere depresjon, og man har kanskje også vært borti lignende før. Da jeg fikk min depresjon for noen år siden, så ante jeg ikke hva som skjedde. Plutselig var jeg bare inne i et sort hull! Da var det ikke bare for meg å sette meg ned å tenke " hm, hva kan være grunnen til dette. " Er man kjent og erfaren med depresjon, har mye kunnskap, så er det annen ting. Skjønt, selv da, i mitt tilfelle, jeg har masse kunnskap, men trenger likevel noen utenforstående å snakke med!

Jeg tror ikke at TS mener at det er enkelt. Men en god løsning er det.

[Gjest Gjest]

Jeg har da ikke ment at man ikke er deprimert, det jeg mener er at om man begynner å sette ord på hva som er "galt" dvs. beskrive det vonde man føler, beskrive mer om hva man tenker og føler, så er det lettere å forstå og hjelpe, ihvertfall skjønne hva som skjer med personen.

Når jeg var deprimert ønsket jeg ikke å fortelle de rundt meg hva som var galt. De gangene jeg endelig klarte å komme meg ut ønsket jeg ikke å bruke tiden på å fokusere på det som var galt, da ville jeg snakke om andre ting. Noen av vennene mine opplevede at dette var å bli holdt på utsiden, men for meg var det viktig at de forble noe positivt i livet mitt og ikke en klagemur.

Selv psykologer har problemer med å komme ned i roten av de negative tankene som spinner en deprimert person lenger ned. Det kan kreve ganske inngående terapi for å finne opphavet til depresjonen også, så det er heller ikke så rart at man ikke klarer å formulere dette klart til andre. Om man visste skikkelig hva de negative tankene var og årsaken til at man var deprimert ville det vært mye lettere å fikse. Depresjon er langt mer komplisert enn som så, og det fysiske er med på å sløve ned tankene slik at tankene ikke fugnerer like klart som det gjorde.

Dette beryt altså at det ikke er fiks ferdig å bare kunne sette seg ned og fortelle hva som er galt, hvilke tanker man har etc. Det er en grunn til at deprimerte går i terapi, nettopp fordi de behøver hjelp til å finne frem til dette. Det er også ganske intime og persinlige tanker som man ofte ikke ønsker eller klarer å dele med andre. Depresjon innebærer ofte at man føler seg maktesløs, ubrukelig, at man ikke ser meningen med seg selv og livet, at man føler seg mindreverdig og ikke har tro på at man kommer til å klare noen ting etc. dette er ofte tanker som kan være veldig vanskelige å sette ord på og representerer ofte sider med seg selv som man ikke ønsker å henge på snora forran andre.

Depresjon innebærer ofte også ulogiske tanker og et overdrevent negativt syn på seg selv og verden. Når man forteller om dette til andre, forsøker de å hjelpe ved å trøste og avkrefte det man sier. Desverre hjelper dette ikke, fordi tankene allerede har blitt veldig ulogiske. Velment støtte fra dem rundt kan derfor bli veldig vanskelig, fordi det rett og slett er veldig vanskelig for de andre å skjønne den som er deprimert. Man opplever også at ingen forstår en, og dermed er det også vanskelig å søke støtte fra andre. Dette henger helt sammen med de kroppslige hosmonene og effekten disse, eller mangelen av disse, har på tankene våre. Det finnes ikke noe enkelt som de rundt kan si for å fikse tankene eller for å fikse personen.

Det viktigste man kan gjøre for den som er deprimert er å spørre åpent hva man kan gjøre for å være med på å gjøre hverdagen enklere. Dette varierer veldig fra person til person, og det finnes ikke en oppskrift på "slik er tankene til den deprimerte". Det beste man kan gjøre er å være en god venn, som ikke forlater personen selv om de er tilbakeholdne ulogiske og trekker seg unna. Det beste man kan gjøre er å vise at de ikke behøver å føle skyld for at de ikke klarer å stille opp som venner selv i en periode, og at det er ok at de har litt spesielle behov for tiden. Det beste man kan gjøre er å si at "vi kan godt møtes, jeg kan komme på besøk etc. og om du ikke ønsker å snakke kan vi bare sitte å se på tv sammen, fordi jeg har så lyst å være sammen med deg".

Hjalp noe av dette?

[Gjest Gjest_C_*]

Selvfølgelig er det mange som ikke vil snakke om at de er deprimert, men dette er jo rettet til de i det virkelige livet som kommer bort og sier "jeg er deprimert" og forventer at andre skal forstå og komme med relevant respons. Og hvordan skal man kunne gjøre det når "å være deprimert" er et såpass omfattende begrep. Ja, det er det kliniske begrepet på sykdommen, men vil vi at andre utenforstående skal forstå så må vi ta i bruk litt mer beskrivende ord. Du går jo ikke til legen og sier "jeg har vondt i kroppen" og forventer å få riktig diagnose...

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig er det mange som ikke vil snakke om at de er deprimert, men dette er jo rettet til de i det virkelige livet som kommer bort og sier "jeg er deprimert" og forventer at andre skal forstå og komme med relevant respons. Og hvordan skal man kunne gjøre det når "å være deprimert" er et såpass omfattende begrep. Ja, det er det kliniske begrepet på sykdommen, men vil vi at andre utenforstående skal forstå så må vi ta i bruk litt mer beskrivende ord. Du går jo ikke til legen og sier "jeg har vondt i kroppen" og forventer å få riktig diagnose...

Nei, man sier ikke det til legen, men jeg sier ofte til venner at jeg er syk uten å si hva som feiler meg. Da svarer de, huff da, er det noe jeg kan gjøre. Når en venn/bekjennt sier de er deprimert er dette et uttrykk for at de ikke har det godt, men at de kanskje ikke ønsker å gå inn i detaljer. Uansett hva personen så legger i det, eller hva som er årsaken til det etc. så er det da ikke et krav om at deprimerte må fortelle detaljert om syksomen sin vel? Vi krever da ikke dette av andre sykdomer så hvorfor kreve det av deprimerte?

Å være deprimert innebærer å ha det vondt. Må man absoludt gå inn på hvordan og hvorfor man har det vondt til dem rundt seg eller er det nok å forvente at dem rundt oss kan svare "adekvat" når vi sier at vi har det vondt/er deprimert. Kan dere som lurer ikke bare oversette "å være deprimert" til "jeg har det vondt", og så svare ut i fra det?

Jeg har problemer med å forstå dette kravet om at man må beskrive i detaljer hvordan man er deprimert/har det vondt. For meg holder det å høre at en venn har det vondt for at jeg vet hvordan jeg skal stille opp for dem. Jeg kan svare "det var trist å høre, er det noe jeg kan gjøre for deg for å gjøre hverdagen lettere?" og så høre på hva personen svarer. For meg er det så enkelt.

Jeg tror ikke den deprimerte forventer at en skal være tankeleser og skjønne hvordan dette er for akkurat dem. Jeg tror den deprimerte personen ønsker å fortelle at de ikke har det godt, når de sier at de er deprimerte, og at de tenker at det er nok for å utløse støtte hos venner og familie. Det er ikke alltid årsaken er så viktig for å kunne gi støtte. Alle syke som ikke har det bra trenger støtte og omsorg. Og om man er usikker på hvordan man kan gi dette kan man heller spørre om det, heller enn å skulle grave i årsaken til at man er deprimert. Man går til legen for å snakke inngående om sin sykdom og til psykolog for å snakke inngående om depresjon. Til dem rundt seg forteller en ofte bare den korte versjonen, jeg har det vondt/jeg er deprimert.

Som jeg også sa. Mange klarer ikke å sette ord på hva som er vondt, og klarer ikke selv å se de negatie tankemønstrene. Det behøver på ingen måte å handle om at de ikke ønsker å snakke om det, men at tankene er så ulogiske og man er så nedsløvet i tankene at man ikke en gang klarer å danne seg ordentlige tanker om sin situasjon. Da er det eneste man klarer å få frem "jeg er deprimert/jeg har det vondt". Dette henger sammen med hvordan kroppen er med på å forandre tankene våre og gjør ofte den deprimerte for uopplagt, nedstemt og ulogisk til å sette seg ned å snakke reflektert om sin egen situasjon og hva det i praksis betyr for dem.

For de pårørende er det mye mer viktig å vite hva man kan gjøre for å hjelpe, når noen forteller at de er deprimerte/har det vondt. Dersom man velger å ha fokuset på hva man kan gjøre for å hjelpe kan man nå mye mer inn enn om man spør om tankemønster og årsaker. Disse kan man ikke alltid forandre, og personen kan ikke alltid forandre årsaken en gang. Mye her i livet kan man ikke gjøre noe med, men man kan være med å gjøre hverdagen enklere for personen ved å spørre hva man kan gøre for å gjøre livet litt mindre vondt. Da er det også viktig at man godtar det svaret man får og ikke går inn i å spørre etter detaljer etc. Dette kan virke mot sin hennsikt og bare virke invaderende og lite løsningsrettet for den det gjelder, selv om hensikten kanskje var det likevel.

[Gjest Gjest_C_*]

Nei, man sier ikke det til legen, men jeg sier ofte til venner at jeg er syk uten å si hva som feiler meg. Da svarer de, huff da, er det noe jeg kan gjøre. Når en venn/bekjennt sier de er deprimert er dette et uttrykk for at de ikke har det godt, men at de kanskje ikke ønsker å gå inn i detaljer. Uansett hva personen så legger i det, eller hva som er årsaken til det etc. så er det da ikke et krav om at deprimerte må fortelle detaljert om syksomen sin vel? Vi krever da ikke dette av andre sykdomer så hvorfor kreve det av deprimerte?

Å være deprimert innebærer å ha det vondt. Må man absoludt gå inn på hvordan og hvorfor man har det vondt til dem rundt seg eller er det nok å forvente at dem rundt oss kan svare "adekvat" når vi sier at vi har det vondt/er deprimert. Kan dere som lurer ikke bare oversette "å være deprimert" til "jeg har det vondt", og så svare ut i fra det?

Jeg har problemer med å forstå dette kravet om at man må beskrive i detaljer hvordan man er deprimert/har det vondt. For meg holder det å høre at en venn har det vondt for at jeg vet hvordan jeg skal stille opp for dem. Jeg kan svare "det var trist å høre, er det noe jeg kan gjøre for deg for å gjøre hverdagen lettere?" og så høre på hva personen svarer. For meg er det så enkelt.

Jeg tror du misforstod det jeg sa, så jeg gjentar:

Selvfølgelig er det mange som ikke vil snakke om at de er deprimert, men dette er rettet til de i det virkelige livet som kommer bort og sier "jeg er deprimert" og forventer at andre skal forstå og komme med relevant respons.

Det er ikke noe krav om at folk skal måtte fortelle. Det er en oppfordring til de som vil dele og vil få relevant respons. Det kan være vanskelig for utenforstående å forstå. Da burde man være litt mer utdypende.