Til dere som sier dere er deprimerte..

[Gjest mamma27]

Her er det mange med klørna ute, klare til å lynsje alle som sier hva som faktisk hjelper.. Merkelig.

Jaja, noen må jo holde psykologene og psykiaterne i lønn.

Det er ingen her som har sagt at man ikke skal trenge behandling, KUN at man selv ligger med nøkkelen i lomma og at flere trenger å innse dette og ikke overgi ansvaret til kontorrottene på behandlingssenteret. Og at psykiater nettverket man har, kun er der for å hjelpe til med å plukke fram tankene og følelsene man selv trenger å jobbe med.

Derfor det er viktig å ikke bare kalle det for en depresjon, men faktisk prøve å finne ut av hva man faktisk sliter med.

Trekk inn klørna.

Jeg synes du motsier deg selv. Mange trenger faktisk hjelp av profesjonelle til å finne veien ut av depresjonen, noe som du avviser"Jaja, noen må jo holde psykologene og psykiaterne i lønn." og bekrefter allikevel at en selv sitter med nøkkelen i lomma. Veien ut er mye egenvilje og noen ganger hjelp og veiledning til å komme til.

Ikke rart at folk reagere slik de gjør på deg. Og det ikke lynsj, men kritikk. sett deg ned å tenk over at andre her inne faktisk IKKE er enige med deg, og føler seg overkjørt av meningene dine. Blandt annet meg selv. Jeg hadde ikke kommet ut av min alvorlige svangerskapsdepresjon uten kriseteamet på sykehuset.

Jeg synes ikke det du sier hjelper

[Gjest Lamia Lenis]

...

Endret 17. oktober 2009 av Lamia Lenis

[canya]

Jeg har overhodet ikke sagt at man ikke skal oppsøke hjelp.. Selvsgt skal man oppsøke hjelp om man føler man ikke har styrke ellr klarhet nok til å finne veien ut selv! Slutt å tillegg meg meninger jeg ikke har!

Det jeg sier er at psykiatrien ligger der som drahjelp, men selve jobben må man gjøre selv, og da er det ganske viktig at man vet hva man må jobbe med og er klar over dette selv også. Psykiaterne gir fullstendig f i deg, og de har et øye på deg og et annet på klokka, man kan ikke regne med at de gir 100% til klienten sin, derfor er det viktig å ta mest mulig av ansvaret selv, utdanne seg mest mulig selv. Vite at det er en selv som må være helten i sitt eget liv og ikke de på behandlingssenteret.

Slutt med å vri om det jeg sier.

Svangerskapsdepresjon.. enda en fellesbetegnelse på de virkelige problemene.

Endret 6. oktober 2009 av canya

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er vanskelig å finne den positive bekjeden til ts mellom all sarkasmen....

Om du har et buskap som du vil dele, forslår jeg mere fokus på dette.

[Gjest mamma27]

Jeg har overhodet ikke sagt at man ikke skal oppsøke hjelp.. Selvsgt skal man oppsøke hjelp om man føler man ikke har styrke ellr klarhet nok til å finne veien ut selv! Slutt å tillegg meg meninger jeg ikke har!

Det jeg sier er at psykiatrien ligger der som drahjelp, men selve jobben må man gjøre selv, og da er det ganske viktig at man vet hva man må jobbe med og er klar over dette selv også.

Slutt med å vri om det jeg sier.

Svangerskapsdepresjon.. enda en fellesbetegnelse på de virkelige problemene.

Vrir på det du sier? jeg reagerte på innlegget ditt måten du omtalte profesjonelle på. Om du ikke kan stå inne for det du skriver, la være.

[Gjest Gjest_C_*]

Jeg tror Canya blir veldig misforstått her. Jeg ser også at et par ting kan misforståes, men jeg klarer også å se hva budskapet er, og det er et veldig positivt et!

Vi hadde kommet ganske mye lenger hvis vi lot være å henge oss opp i alt som kan henges opp i..

[Gjest mamma27]

Mulig hun blir misforstått, men jeg synes ikke hun legger budskapet frem på noen god måte.

Jeg reagerer på mange av uttalelsene.sånn er det bare

[Gjest eks-deprimert]

Depresjon kan ha en fysiologisk årsak også, ikke bare psykologisk.

Forskning tyder på at depresjon kan være arvelig. Barn som har foreldre med diagnosen er mer utsatt enn andre. Det finnes familier hvor depresjon forekommer i flere generasjoner.

Depresjon kan også skyldes andre biologiske faktorer som lavt stoffskifte eller nedsatt produksjon av signalstoffet serotonin i hjernen.

Du kan lese mer om dette her: http://www.helsenett.no/index.php?option=c...5&Itemid=69

Å si at det bare handler om tanker og at det bare er å tenke annerledes blir derfor veldig feil. For noen stemmer det at det handler om negative tankemønstre, og de kan gå aktivt inn for å endre slike tankemønstre med eller uten hjelp. Men for mange så er depresjonen like fysisk betinget som et brukket bein, og da hjelper det ikke å tenke positivt.

Jeg synes det er ganske arrogant av deg, ts, å forvente at deprimerte mennesker skal brette innsida si ut for deg for å forklare nøyaktig hva de sliter med. For mange er det et langt steg bare å innrømme at de er deprimerte.

At enkelte misbruker ordet deprimert og bruker det når de har en tilfeldig dårlig dag er en annen sak. Er det DET du vil til livs må du nok heller stille spørsmålstegn ved feilbruk av ordet. For folk som virkelig er deprimerte så ser jeg ingen grunn til at de skal bruke noe annet ord bare fordi du er lei av ordet. Makan til selvopptatthet fra din side altså!

[Gjest Fugl Fønix]

Skal vi se, nå er det noen år siden jeg hadde en depresjon, men jeg husker hva som var bakgrunnen. Skal se om jeg klarer å forklare det forståelig, for ett av problemene med en depresjon er at ting blir uforståelig, både for en selv og andre.

Det begynte med at jeg flyttet til ett nytt sted, og de planene jeg hadde om det viste seg å være vanskelige å oppfylle. Jeg fikk ikke jobb ( noe jeg trodde skulle være en grei sak), og det var mye vanskeligere å bygge ett nytt nettverk enn jeg hadde trodd. Det resulterte i at jeg satt mye hjemme med samboeren. Særlig det med at jeg ikke fikk jobb var utrolig vanskelig. Jag hadde vært student, og hadde ikke rett på arbeidsledighetstrygd. Det å ikke ha penger, ikke kunne skaffe penger gjorde at jeg følte meg helt ubrukelig. En følelse som bare vokste. På den tiden var jeg også ganske redd for å søke hjelp fra det offentlige. Sosialhjelp etc var utrolig tabubelagt, og tanken på å gå dit gjorde at jeg følte meg enda verre.

Følelsen av at jeg var ubrukelig og ikke verd noe ble forsterket av at jeg ikke hadde ett nettverk, og selv om det er ulogisk for friske ører så blir det bare ett ork og vondt å prøve å holde kontakten med det lille nettverket man har. Man føler seg såpass lite verd at man tenker ting som "de vil jo egentlig ikke være med meg", eller " de vil helst gjøre noe annet". Man graver seg ned i alle disse negative tankene, og selv om man tidvis kan se inn i sin egen boble, og kjenne igjen at tankegangen er feil og syk, så klarer man ikke å gjøre noe med den. Det er derfor det er vanskelig å bare forandre tankekjøret, for man klarer ikke å gjøre noe med det selv om man innser at det er sykt.

Etterhvert kommer man seg på en måte ut av den dypeste dalen av depresjonen. Det er da man, i mitt tilfelle, klarer å gjøre noe med det. Jeg tok ett lite skritt av gangen, og klarte å snu situajonen. Det hjalp veldig når jeg fant meg en jobb. Det var ikke heltid, noe som jeg er usikker på om jeg hadde taklet med en gang, og den var ikke fantastisk, men endelig følte jeg meg nyttig. På ett tidspunkt var det faktisk jeg som forsørget oss, og etter å ha blitt forsørget var det fantastisk å kunne "være så verdifull". Jeg begynte å ta kontakt med folk igjen, for nå følte jeg at jeg også kunne bidra.

Jeg fikk energi og styrke til å begynne på skolen igjen, ta en mer relevant bachelor (de fagene jeg hadde fra før gir ikke jobb, var mer bare "kosefag"), og dermed bygge ett eget nettverk. Jeg regner med at selve depresjonen tok ett halvt år å se lyset i tunellen av, altså komme meg i jobb og begynne å byge meg opp igjen. Kjente ettervirkninger i sikkert ett år til med sånn tidvis angst for at jeg var uverdig i forhold til andre, at jeg ikke klarte ting.

Skal se om jeg klarer å konkretisere noen av tankene som dukket opp som deprimert:

"Han er egentlig ikke glad i meg" - om samboeren

"Jeg er ett forferdelig menneske som ingen er glad i"

"Jeg ser forferdelig ut, og alle ler av meg"'

ting som det. Du (TS) ser jo selv at det er ganske syke tanker, men det er slik det er når man er syk. Du skriver i første innlegg tror jeg at du ikke kan spørre en som deprimert. Jeg tror du kan det. Jeg tror faktisk det kan hjelpe en som er deprimert og bli litt konfrontert med tankegangen sin. Tror det hadde hjulpet meg om noen hadde spurt "hvorfor". Det hjelper jo uansett å få snakket om det. Bare ta det opp på en rolig og ikkefordømmende måte, så tror jeg egentlig din interesse kan hjelpe mange

Og jeg er helt enig i at det er tankekjøret man må gjøre noe med, men det er umulig å "ikke tenke så mye på det" som en i tråden sa. En del av sykdommen er at man ikke kan slå av de tankene. Men i det man begynner å se litt lys i tunellen, så kan man endre situasjonen. Da kan man klare å snu tankegangen. Men det tar tid.

[m74]

TS: det er rett og slett ikke riktig - som du skriver - at depresjon kun er en fellesbetegnelse på egne tanker. Forskningen er ikke i mål på å finne ut av dette ennå, men som jeg ble forklart det, likner det egentlig en del på stress. Det handler om tanker i den forstand at hjernen ikke har kapasitet til å drive nødvendige vedlikeholdsprosesser lenger. Hjernen virker rett og slett ikke som den kan. Det er dette antidepressiva bidrar til - lage kunstig vedlikehold i hjernen.

Hvordan oppstår det så? SVJV skiller man mellom exogen (ytre påført) og endogen (indre) depresjon. La oss si at du i år etter år utsettes for kritikk, mas og fortelles hvor dårlig du er. Du blir skrudd ned hakk etter hakk og til slutt setter det seg noen tankemønster som er uheldige. Det er ikke bare å begynne å tenke positivt, for hjernen din er ikke i stand til å fungere optimalt. Det KAN gå an, men mange vil ha behov for hjelp til å få det til. Det kan også være fordi man sitter fast i en situasjon (eks. dårlig ekteskap) som faktisk krever en handlingskapasitet som overstiger det man har for tiden. Medikamenter kan bidra til å skape en "kunstig" rasjonalitet og handlekraft som man trenger til å komme seg ut av situasjonen og til å begynne arbeidet med å snu om på tankene sine.

Det er ganske opplagt at du ikke har opplevd noe som likner på dette. OG det er greit å lure, men en viss ydmykhet i forhold til hva andre har opplevd kan være en god ting å ta med seg gjennom livet.

Dette er rotete og knotete formulert, men jeg tror jeg er inne på noe. Håper det hjelper deg til å forstå litt mer.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Jeg tror Canya blir veldig misforstått her. Jeg ser også at et par ting kan misforståes, men jeg klarer også å se hva budskapet er, og det er et veldig positivt et!

Vi hadde kommet ganske mye lenger hvis vi lot være å henge oss opp i alt som kan henges opp i..

Jeg kan, med å legge godvilje til, se at deler av poenget er positivt, d.v.s at det er mye man er i stand til å gjøre for å hjelpe seg selv, og gjøre det lettere for andre å hjelpe, om man graver dypt i seg selv og leter etter mulige årsaker til depresjonen, setter ord på egne følelser og tanker slik at andre skal forstå bedre hva man føler,- men dette er vel intet nytt?

Og, ja,- dette kan være til hjelp for mange, likesom andre har behov for annet supplement for å bli frisk som terapi i ulike former og/eller medisiner. Jeg tror ingen av dagens oppegående mennesker tror at psykologer er en slags tryllekunstner som skal fikse problemene våre i en fei, de fleste er sikkert rimelig klar over hva som kreves av egeninnsats for å bli bedre.

Det jeg reagerer mest på, er den holdningen TS oppviser ved å legge frem "mirakeloppskriften" på å bli frisk, som om hun sitter med fasiten for alle, og, ja,- kanskje overskriften:

"Til dere som sier at dere er deprimerte"

Som for meg, i mitt hode, antyder at dette ikke er en realitet, men noe kun de deprimerte tror og hevder.. jeje!

Det er positivt med engasjement og råd til hvordan man kan hjelpe seg selv, for all del, men å for det første forenkle sykdomsbildet noe så inn i hampen, til å henvise til en metode man kan bli frisk av, om "man bare gidder nærmest", og som er allmenngyldig blir bare for dumt og snevert. Dermed tar jeg ikke helt TS på alvor, og tenker nok at det ikke er så smart å uttale seg så bastant om sårbare tema man tydeligvis ikke har så stor innsikt i, og kunnskap om.

Og i forhold til at det er om å gjøre å endre tankemønstret/det psykiske, så vil det fysiske følge etter, (om jeg husker riktig), så bør det være lov å sette seg litt inn fysiske tilstander i hjernen som forårsaker depresjon, mangel på serotonin, som er en nevrotransmitter som hjelper til med overføring av "lykkehormoner" som bl.a annet dopamin mellom hjernecellene. For å ordne denne kjem9iske ubalansen i hjernen, må det i de fleste tilfeller medisinering inn i bildet, og det "å tenke positivt" er bare ikke nok, rett og slett!

[Gjest Gjest]

Jeg har selv nettopp gått gjennom en moderat til alvorlig depresjon, som satte meg helt ut av spill i ett års tid.HOs meg var det veldig mye fysiske symptomer som ekstrem utmattelse, absolutt ingen matlyst, meget dårlig søvnkvalitet, dårlig konsentrasjon. Tanker og følelser(negetive)vatr der også men ikke i så utpreget grad.Det gikk flere uker mellom hver gang jeg orket å dusje(fikk kommentarer på dette, men orket ikke gjøre noe med det),. HUsker en gang jeg gikk en liten tur på butikken som ligger fem minutter unna der jeg bor. Jeg var så sliten etterpå at jeg vurderte å ta drosje den lille veien tilbake....I den første tiden trodde jeg at jeg var fysisk syk så jeg tok masse prøver til legen, men han fant selvsagt ingenting galt der. Da diagnosen etterhvert ble stilt, fikk jeg antideressiva noe som var helt nødvendig(hjelper veldig godt mot fysiske symptomer) i tillegg til kognitiv psykoterapi. Nå er jeg frisk heldigvis, og har tatt opp studiene igjen, men jeg unner ikke min verste fiende å ha det så jævlig som jeg hadde det den gang!

[Gjest Gjest]

TS

Og jeg som syntes du viste liten evne til forståelse for andre i pornotråden din...

Så er det nå de deprimerte som er gjenstand for din forakt, fordi de ikke kjenner sine tanker godt nok for deg, ikke har hjulpet seg selv ut av problemene sine enda, irriterer deg med et ord du ikke forstår, og overser definisjonene på fordi du selv vil definere det til å være det du vil, så du kan fortsette å se ned på folk som ikke er så usårbare som du.

Deprimerte holder seg oftest inne, for å slippe å treffe kjente som kan komme til å spørre hvordan de har det. Det er helt misforstått at de skal stå til rette for deg og forklare hvordan de har det, og hvorfor, for at du skal godta at de er deprimerte. Greier de å si høyt at de er deprimerte, så er det noe som koster.

Jeg håper du ikke vil fortsette trenden med "Til alle dere som er undermåls, jeg skal fortelle dere hvordan dere blir normale"-trådene.

[Gjest Gjest]

Begrepet "depresjon" er blandt mange begrep som oppstod etter at en Psykiater på 60-tallet infiltrerte et mentalsykehus i USA.(Husker ikke navn) Han påstod at han hadde en stemme som sa "thought" men ellers var han OK. Han slapp faktisk ikke ut før han innrømmet å være gal, og etter 6mnd ikke hadde stemmen lenger.

Da han kom ut gikk han til media og fortalte sannheten. Det ble hysteriske tilstander i den Amerikanske psykiatri-foreningen, og de utfordret denne psykiatren til å sende så mange "falske" pasienter som mulig til deres institusjoner landet over, temmelig sikre på at de skulle klare å plukke ut de falske pasientene.

Seks mnd gikk, og institusjonene offentligegjorde tallet over hvor mange falske pasienter de mente psykiatren hadde sendt. 60 stk var tallet (omtrentlig), men psykiateren hadde sendt NULL. Det viste seg dermed at det fantes massevis av mennesker som var såkalt "syke", men som egentlig var helt normale.

Etter dette ble det laget standariserte spørreskjemaer som brukes den dag i dag i psykiatrien. Disse spørsmålene behandles så av en datamaskin som gir deg en diagnose. Og det har dukket opp hundrevis av "sykommer" som kan behandles med legemidler og "psykologihjelp". En virkelig boost for legemiddelindustrien kan man si, med medisiner for alt mulig, selv noe så NATURLIG og normalt som en depresjon.

Altså, depresjon er ikke en sykdom, det er en helt naturlig tilstand, som vi mennesker har blitt lurt til å tro er noe forferdlig og syklig, men som egentlig er helt naturlige svigninger i en persons liv. Så istedetfor å takle det på en normal måte sykeliggjøres folk, stiller sine egne diagnoser, får medisiner og behandling for dette. Sykt, men bare et eksempel på hvordan vi har og blir manipulert gjennom våre liv.

Sjekk gjerne ut fakta rundt dette, dette er ingen konspirasjonsteroi, men ren fakta.

[Gjest Gjest]

Nei, det er ikke ren fakta. Du fremviser en uhyggelig kunnskapsløshet i din iver etter å normalisere svingninger gjennom livet (som jeg er enig i er et poeng). Depresjon ble ikke oppfunnet på 60-tallet, og det å være deprimert er noe annet enn f.eks å være i sorg. Depresjonstilstander ble beskrevet allerede av de gamle grekerne.

Aftenposten har for øvrig et oppslag om depresjon på nettsidene sine i dag og en invitasjon til å delta i nettmøte med direktør for Folkehelseinstituttet, Arne Holte, i dag kl 14. Jeg vi lsterkt oppfordre både deg og ts til å delta.

[Tabris]

"Helt naturlige svinginger i en persons liv" er ikke det samme som depresjon. Det er egentlig ganske ille å se at det fortsatt finnes folk som mener at hvis man bare "tar seg sammen" så blir man kvitt en depresjon. Jeg synes folk burde sette seg skikkelig inn i et emne, og med det mener jeg helst lese fagbøker, før man går ut med svært bastante meninger om hva et fenomen er eller ikke er.

Endret 6. oktober 2009 av Tabris

[canya]

Altså NÅ får dere gi dere! Er det NM i stråmann her?

Slutt å svartmale folk så jævlig bare fordi de kommer med andre synsvinkler! Jeg har fader ikke sagt at det bare er å ta seg sammen, og ingen av dere aner hva jeg eller de andre som har postet lignende meninger, har gått igjennom, så bare slapp av..

Det var fader så mye gift som skulle kommer ut, tydelig at enkelte her leser gjennom et mørkt filter i forsøk på å arrestere hver minste smitt og smule opg vri det om.

Ærlig talt!

Ja, man kaller depresjon for sykdom, men det virker mot sin hensikt, både diagnosetittel og kategori av tilstand.

"Jeg lider av depresjon, jeg er syk, jeg har depresjon, jeg syk, jeg er kronisk depressiv, jeg har en sinnslidelse/sykdom"

Sånt tankekjør er det fader ikke rart man forblir i depresjon. Man må bytte ut ordet, bytte ut tankene. Begynn å si at man er noe annet, etterhvert så vil hjernen tilpasse seg, og som vi vet så er hjernen sjefen, og når hjernen tenker gode tanker så følger kroppen med.

Ja, bli fornærma eller hva fader dere blir, men sånn er det. OG tro meg, det er INGEN som danser på roser her i livet. ALLE har sine problemer, men det er kun innstillingen til problemet som gjør den store forskjellen. At man ikke kaller det problem ,men en utfordring som man ser frem til å mestre.

Positive mennesker blir mindre syke og de lever lenger. Har man lyst til å bli med i den klubben, ja da må man klare opptaksprøven, og det er å begynne å se andre veier. Ikke bli værende i den samme gjørma hele tida.

Jeg blir like irritert som dere når dere kommer og sier at "du har tydeligvis ikke opplevd noe som helst" .

Helsevesent får betalt for å late som at de bryr seg, det er du selv som må steppe opp for deg selv

Endret 6. oktober 2009 av canya

[Gjest Gjest]

Depresjoner har eksistert i alle tider ja, men det var først på 60-tallet at det skulle sykliggjøres og skrives ut medisiner. Du får lese din egen historie. Alle har følt seg nede, i alle tider, men ingen var klar over at det var en sykdom. Når man skal sette en merkelapp på allting, bidrar man også til at folk søker seg frem til denne merkelappen når de opplever symptomer. " Jeg er nede og lei meg, hva kan det være? Jo, her står det, depresjon, ta disse pillene, ikke undervurder depresjonen, du er syk, få hjelp", istedetfor å annerkjenne at livet ikke hele tiden er en gedigen oppoverbakke.

Det handler ikke om "folk som meg" ikke mener at folks følelser er ekte. Ja, depresjon kan være et helvete, jeg har selv hatt det. Jeg har sittet inne i 3 år uten menneskelig kontakt, men jeg kom meg tilbake til et liv med jobb, skole og samboer, fordi jeg jobbet med meg selv og tok et oppgjør med meg selv. Når man gir folk muligheten til å ta den lettvinte veien ut i form av medisiner og liksom-hjelp fra liksom-yrket psykolog, så vil de i mange tilfeller bare undertrykke tilstanden fremfor å virkelig bli kvitt den.

Du får som sagt søke på de fakta jeg skrev. Hvis du søker opp en dokumentar som heter "the trap" kan du dobbelsjekke navnene og fakta der.

[Tabris]

Så du mener at absolutt ingen av reaksjonene som har kommet i denne tråden er berettighet, og kan ha sitt utspring i det du - og andre som har postet lignende meninger - faktisk skriver? Alle reaksjonene du har fått tyder utelukkende på at alle driver med stråmenn og har misforstått deg?

[Gjest Gjest_pasta_*]

Når man gir folk muligheten til å ta den lettvinte veien ut i form av medisiner og liksom-hjelp fra liksom-yrket psykolog, så vil de i mange tilfeller bare undertrykke tilstanden fremfor å virkelig bli kvitt den.

Hvordan kan psykoterapi hos psykolog (som nå er anbefalt for lette depresjoner fremfor SSRI-behandling, eventuelt i kombinasjon) undertrykke en depressiv tilstand?

Beklager, men både dine og trådstarters innlegg lyser kunnskapsløshet lang vei. Jeg skjønner ikke hvorfor dere på død og liv skal diskutere ting dere ikke har greie på, det eneste dere bidrar med er privat synsing.

Å skulle redegjøre for ulike former for depresjon, ulike årsaker og ulike former for behandling i tillegg til refleksjoner rundt den diagnostiske kultur og medisinske versus psykologiske modeller vil være altfor omfattende i en slik diskusjon, og sannsynligvis også bare falle på stengrunn siden dere to allerede har gjort dere opp en mening basert på særdeles manglefull og fordreid kunnskap.

Jeg viser igjen til opplsaget i Aftenposten i dag der depresjon omtales i dag som en av de dyreste sykdommene vi har. Det vil da være i alles interesse å oppdage og behandle depresjon så tidlig som mulig framfor å oppfordre til at det skal gå over av seg selv? Jeg skjønner ikke logikken.