Gå til innhold

Til dere som sier dere er deprimerte..


Fremhevede innlegg

Skrevet
Men du har ikke fått noen diagnose? Går du fortsatt til behandling?

Jeg fikk diagnosen "depresjon", verken mer eller mindre, og ble behandlet med antidepressiva i nesten 2 år. Prøvde å slutte med medikamenter etter 6 mnd, men depresjonen kom tilbake 3 uker etter at jeg hadde sluttet. Dermed var det på'an igjen. Gjenkjente selv symptomene så jeg oppsøkte lege med det samme jeg kjente den ukontrollerte gråtingen hadde begynt å feste seg. For ca. 1 år siden følte jeg at jeg var kommet "i hakk" så jeg begynte gradvis å seponere. Man skal jo aldri gjøre det på egenhånd, men ettersom jeg hadde gjort det før (med direktiver fra legen) uten å reagere negativt på selve nedtrappingsprosessen så gjorde jeg det på egenhånd.

Ved juletider i fjor var jeg helt medikamentfri og har siden ikke følt behovet. "Tilsto" jo etterhvert overfor legen, men siden vi har hatt en fin kommunikasjon gjennom hele prosessen så ble jeg "tilgitt". Han visste at jeg kjente meg selv og min egen kropp (inkludert hodet ;) ).

I året som (nesten) har gått har jeg naturligvis hatt mine ups and downs, men kun innenfor det jeg regner som normale følelsessvingninger. Den totalt ubeherskede nedturen som depresjonen førte med seg har vært langt unna. Det som nå blir spennende å se er om effekten holder seg. Hvis min teori om at min depresjon hovedsaklig skyldes serotoninmangel, så kan det jo være at jeg gradvis tappes igjen slik at depresjonen vender tilbake :klø: . Hvis så skjer skal jeg i allfall ha vett til å komme meg til lege litt tidligere.

Men som sagt - foreløpig ligger stemningsleiet innenfor det jeg betrakter som normalt. Enkelte dager er jeg både sur og grinete, men jeg ville blitt mer bekymret om jeg aldri hadde hatt slike dager ;), og generelt er jeg tilfreds med tilværelsen.

Videoannonse
Annonse
Skrevet
Jeg vil bare si at jeg har ikke depresjon, og har aldri hatt det heller, men jeg har en annen sykdom (kronisk), og dette måtte jeg lære meg i alle fall!

I begynnelsen kjempet jeg imot sykdommen...

Jeg nektet å tilpasse livet mitt, jeg nektet å godta at jeg var syk, jeg nektet å "gi opp"... Jeg kastet bort tusenvis av kroner, og haugevis av tid og krefter på "mirakelkurer", jeg fløy fra den ene behandlingen til den andre, alt måtte prøves.

Jeg var jo ikke syk, jeg måtte bare stå på, tenke positivt, og ikke la en sykdom ta kontroll over livet mitt, så ville det gå over.

Resultatet var 10 år der jeg brukte krefter på å bekjempe en sykdom som ikke kunne bekjempes... jeg brukte bokstavelig talt alle mine krefter (som jeg burde brukt til å bygge meg opp) til å kjøre meg selv i grøfta!

Det var først da jeg aksepterte sykdommen, og lærte meg å leve MED den i stedet for å kjempe mot den at jeg gradvis begynte å bygge meg opp igjen.

Etter at jeg aksepterte sykdommen gikk det sakte men sikkert framover igjen, og nå klarer jeg nå mye av det jeg ikke klarte i begynnelsen da jeg nektet å akseptere sykdommen.

Jeg gjentar meg selv for å framheve poenget:

Da jeg kjempet i mot sykdommen, brukte jeg alle mine krefter på feil sted.

Det var først da jeg lærte å leve MED sykdommen jeg kunne bruke kreftene på de rette stedene... til å bygge meg opp igjen.

Tusen takk for et fint innspill. Det høres ut som deler av min historie også. Jeg har endelig de siste årene klart å akseptere at ting er som de er, og ting blir en del lettere når man ikke konstant prøve å bli noe man ikke er.

Skrevet
Snodig, for lenger ned her skriver du at du bare vil komme deg gjennom dagen, verken mer eller mindre. Neida, du vil jo sikkert være frisk, men det hjelper ikke å sitte å ville det hvis du ikke tror at du kommer til å bli det og ikke er villig til å gjøre en innsats som å sette høyere mål for deg selv enn å stå opp om morgenen.

Hvis du tror det er viljestyrken det står på i mitt tilfelle, tar du grundig feil. Jeg er sta og viljesterk som bare rakkern. Men jeg kan ikke "ville" meg frisk.

å ja, hvilken test tok du som fastslo at din depresjon er av den kroniske typen og ikke den som kan jobbes med?

Spør en psykolog så finner du ut av det. Jeg husker ikke navnene på alle.

Nei? og nå snakker vi ikke om diabetes, hjerte og karsykdommer, brekte ankeler eller benskjørhet. Vi snakker om en kurerbar psykisk lidelse som som foregår oppe i hodet ditt og styres av deg, din innstilling og serotoninnivået i hjernen din!

Dystymie som jeg har er ikke kurerbar i så måte. Hverken med magisk tankekraft eller instilling som du kaller det. Hvis du ikke vil fikse noen nervetråder og reseptorer oppe i hjernen min for meg?

Forresten så er det veldig normalt at depresjon er tilbakevendende. Jeg husker ikke prosentandelen, men det gjelder over halvparten (tror jeg?) Men det betyr ikke at man ikke kan bli kvitt det for alltid, og det betyr ikke at bare fordi det har vendt tilbake 16 ganger så må det vende tilbake den 17ende også.

Fra bokmålsordboka:

kronisk a2 (gj ty. fra gr, se *kronikk): varig, langvarig, uhelbredelig

Jeg vet ingen ting om deg annet enn at du er deprimert, iritabel, trist og har problemer med å stå opp til en ny dag.

Ellers vet jeg at mennesker oppsøker utvendig stimuli som samsvarer med sinsstemningen. Det "flotte skyggearbeidet" Er et godt eksempel på det. Hvilke andre spesifike ting du tiltrekkes av vet bare du.

Nettopp. Så hvorfor tilegner du meg trekk jeg ikke har?

Ja, hvis det eneste målet ditt er å takle hverdagen og ikke å bli frisk er det jo bare å holde på med akkuratt det samme som før. men da foreslår jeg at du legger fra deg det tulleballet om at ingen "vil være syke" eventuellt legge til "Men vi vil bare være friske hvis det ikke betyr hardt og langvarig arbeid" Man reder som man sår.

Kall meg gjerne pirkete, men: Som man reder ligger man. Som man sår høster man. Jeg driver med hardt og langvarig arbeid i massevis. Det er hardt og langvarig arbeid å leve med en sykdom som tapper meg for energi. Jeg velger å bruke de resurssene jeg har igjen, på å komme meg gjennom livet, ikke på å prøve på det umulige.

Skrevet
Må bare berømme Tabris for innlegg i tråden her, og også i andre tråder. Du er virkelig flink til å ordlegge deg, synes også du viser en stor tolmodighet i diskusjonen her. :)

Klemmer til alle andre, dere er modige som deler historiene deres og blottlegger dere selv på denne måten.

Tusen takk! :klemmer:

Og jeg er enig - det er svært modig av dem som deler historiene sine i denne tråden, spesielt med tanke på de tilbakemeldingene de får.

Skrevet
Jeg skjønner hva følelsene er som et resultat av en depresjon, det skjønner jeg. Men jeg er ute etter tankene. Hva tenker man når man er i en depresjon? Hva er det man tenker som får en til å holde seg nede? Konkrete tanker..?

Du tar utgangspunkt i at det er tankene som holder deg nede, men ser du ikke at dette kan være en høna eller egget- problematikk? At det er tankene som heller produseres av den underliggende prosessen?

En tanke om at livet ikke har noen mening, det kan jeg ha selv om humøret er topp, og humøret er bånn. En tanke om at mennesker er roboter som styres av kyniske gener, selvmanipulerende løgnere som ikke tør innrømme ovenfor seg selv hva ens egentlige motivasjon bak handlingene sine er, men finner på bortforklaringer som ofte er mer sosialt akseptable, det er en tanke jeg kan ha uten å føle noe negativt ved det, og det er en tanke jeg kan ha når jeg er i negativt lynne.

Det å spille spill er også noe jeg bare gjør, men jeg påstår ikke at jeg tenker over det. En handling er ikke nødvendigvis koblet opp mot en konkret tanke. Om jeg oppfører meg grettent, og har opplevd tidligere at gretten oppførsel gjør at andre syns synd på meg, og derfor vier meg en spesiell oppmerksomhet, så er det ikke dermed sagt at jeg tenker "oi, nå vil jeg ha oppmerksomhet, så nå må jeg oppføre meg for jævlig." Det kan være at jeg bare gjør det, at jeg er litt sånn pavlov-bikkje.

Jeg lyttet til en venninneflokk på toget en dag, hvor 2 venninner ga ros til en annen om at hun var flink til å synge. Det fikk sangfulen til å vise litt falsk beskjedenhet: "nei, det er jeg ikke." Hvorpå de andre sa: jo, du er skikkelig flink til å synge. "Nei, det er jeg ikke (jo, det er jeg, men please si det igjen)" Jeg vet ikke om hun tenker tanken i hodet sitt, og er klar på hva hun vil oppnå, men jeg tror hun liker det hun gjør, og blir avhengig av det. Vi har forskjellige avhengigheter, og de som er deprimerte blir kanskje mer avhengige av å syns synd på seg selv, og liker å få alle andre til å føle synd på seg også. Eller på en eller annen måte ta del i et forvaklet følelsesliv, selv om en ikke er klar over det selv.

Disse ideene, at vi har fri vilje, at det er tankene våre som styrer oss, etc, de er kanskje ikke så korrekte. At vi har en underbevissthet, er heller ikke gitt.

Skrevet
Det kommer ann på hva vi kjemper om. Snakker vi om å lukte forholdsvis greit fra dag til dag så er det mer enn "bra nok" å klare å stå opp av senga og komme seg inn i dusjen.

Men snakker vi om å komme oss opp og ut av depresjon (som er det jeg snakker om) Så er det på ingen måte bra nok å bestemme seg for at man er kronisk depremert, at ingenting hjelper og at det eneste man kan forvente av seg selv visse dager er å klare å løfte seg ut av senga.

Prøver å få gompeklumpen til å ikke gi opp her!

Nei, det har du sikkert rett i. Adferd virker selvforsterkende. Men uansett hvor mye du føler for å si at du må komme deg opp og finne på masse morsomme greier, så velger deprimerte allikevel ofte ikke dette. Så hva finner du på da, for å unngå at en bestemmer seg for at man er kronisk deprimert? Hvordan skal du kontre denne lave viljen?

Skrevet
Nei, det har du sikkert rett i. Adferd virker selvforsterkende. Men uansett hvor mye du føler for å si at du må komme deg opp og finne på masse morsomme greier, så velger deprimerte allikevel ofte ikke dette. Så hva finner du på da, for å unngå at en bestemmer seg for at man er kronisk deprimert? Hvordan skal du kontre denne lave viljen?

Jamen når man er inne i en depresjon så finnes det rett og slett ikke noe som heter "masse morsomme greier", så det er i realiteten et ikke-valg.

Skrevet (endret)

Tenk deg at du har en skikkelig influensa, med 40 i feber. Du er slapp og uten ork. Kroppen din fungerer ikke. Tenk deg nå at noen står ved siden av sengen din, der du ligger syk og roper: DU MÅ KOMME DEG OPP Å GRIPE DAGEN!

Velger du å stå opp og dra på tivoli , med 40 i feber? Tror du at kroppen din blir friskere av det?

Det er litt sånn det høres ut når mange i denne tråden sier det bare er å skjerpe seg og tenke positivt, så går nok sykdommen over.

Neste gang du er skikkelig syk og sengeliggende, håper jeg noen roper i øret ditt at DU MÅ BARE VILLE BLI FRISK HARDT NOK!

Jeg går ikke rundt og synes synd på meg selv, men jeg forstår det som at andre her inne synes synd på stakkars meg som har akseptert at jeg er syk. Jeg takler fint å være syk jeg.

Endret av gompen
Skrevet
Jeg går ikke rundt og synes synd på meg selv, men jeg forstår det som at andre her inne synes synd på stakkars meg som har akseptert at jeg er syk. Jeg takler fint å være syk jeg.

Akkurat det der med "synes synd" i forvirrer meg også litt. Er det slik at alle deprimerte går rundt med minen "jeg er deprimert så meg skal det være synd i"-mine? Det virker som om det er den eneste typen deprimerte dere antatt ikke-deprimerte har truffet?

Det forbauser meg litt, for i min deprimerte periode så prøvde i allfall jeg å fremstå som mest mulig normal utad. Det er liksom ikke noe særlig å sitte med tårevåte øyne på jobb, og når man snakker med venner så skjønte jeg faktisk at "buhu-historier" ikke var det kjekkeste å snakke om i lengden, så jeg prøvde å holde meg til andre tema. Det som kunne være en plage var faktisk når folk prøvde å vise seg omsorgsfulle og begynte å spørre om hvordan det gikk med depresjonen mens jeg gjorde mitt beste for å "overhøre den" når jeg var blant folk.

Skrevet

Det er ike slik med meg heller. De fleste vet ikke at jeg er syk engang.

Skrevet
Jamen når man er inne i en depresjon så finnes det rett og slett ikke noe som heter "masse morsomme greier", så det er i realiteten et ikke-valg.

Nei, ikke sant? Det var jo på en måte halve poenget mitt. Det er ikke bare for deprimerte å ville seg til å gjøre smarte ting for å unngå depresjonen, fordi hele (eller store deler av greia) er at en ikke vil, en har ikke noe drive, og sånn er sykdommen!!! Trøttere enn vanlig, ukonsentrert, irritabel, vanskeligere for å stå opp osv. Og det er ikke nødvendigvis noe som resulterer av at en tenker "det er ikke noe vits," tankene kommer kanskje bare som et tillegg.

  • 1 måned senere...
Skrevet

Vet denne er litt gammel nå, men tema blir jo aldri for gammelt egentlig.

Vil bare svare at jeg visste ikke at jeg var deprimert engang før legen fortalte meg. Jeg gav henne beskrivelse på enkelte ting og så sa hun at jeg var deprimert. Nå etter flere mnd ser jeg ting litt annerledes og er glad jeg fikk skrevet ut antidepressive, for det føles som en utrolig byrde tatt bort fra mine skuldre. Som jeg ikke visste var så tung før den forsvant.

Skrevet
Tenk deg at du har en skikkelig influensa, med 40 i feber. Du er slapp og uten ork. Kroppen din fungerer ikke. Tenk deg nå at noen står ved siden av sengen din, der du ligger syk og roper: DU MÅ KOMME DEG OPP Å GRIPE DAGEN!

Velger du å stå opp og dra på tivoli , med 40 i feber? Tror du at kroppen din blir friskere av det?

Det er litt sånn det høres ut når mange i denne tråden sier det bare er å skjerpe seg og tenke positivt, så går nok sykdommen over.

Neste gang du er skikkelig syk og sengeliggende, håper jeg noen roper i øret ditt at DU MÅ BARE VILLE BLI FRISK HARDT NOK!

Jeg går ikke rundt og synes synd på meg selv, men jeg forstår det som at andre her inne synes synd på stakkars meg som har akseptert at jeg er syk. Jeg takler fint å være syk jeg.

:klappe: der traff du virkelig med hammeren på spikeren.. kunne ikke sagt det bedre selv!

  • 1 måned senere...
Gjest Gjest_Ida_*
Skrevet

På barneskolen ble jeg mobba, like etter fylte 13 ble jeg voldtatt, og utviklet senere bulimi. Mistet også en venninne til selvmord da jeg var 15. Da jeg tok tak i meg selv og skulle gjøre noe med problemet mitt ble jeg deprimert. Hadde aldri fått skikkelig hjelp med alt jeg slet med, og bulimien fungerte som en slags "demper" på vonde tanker og følelser. Alt føltes håpløst og jeg brukte dagene for det meste til å sove og gråte. Skolen gikk også til helvette, for jeg klarte ikke å konsentre meg eller få noe gjort. Har gått i terapi og fått stilt diagnosen.

TS spør etter konkrete tanker, men for meg er det i allefall vanskelig å sette ord på det. Når jeg tenker tilbake husker jeg alt som om det var ganske tomt egentlig. Jeg har en kjæreste som har vært en enorm støtte gjennom denne tiden, og han prøvde også å få meg til å gå dypere i meg selv for å finne ut hva som egentlig gjorde at jeg gråt, men det resulterte bare i flere tårer ettersom jeg ikke klarte å sette ord på det, eller tenke på hva som egentlig gjorde vondt der og da.

  • 2 uker senere...
Skrevet

Det må føles godt å sitte å se ned på alle oss som sliter med depresjon?

Det er svært enkelt å sitte utenfor å si at min depresjon er selvforskyldt, men man skal ikke være så rask til å dømme før man har opplevd det selv.

Psykiske problemer ligger mye i tankegangen, men det er likevel ikke bare bare å snu dette uten profesjonell hjelp.

Har vært deprimert siden jeg var 13 år, uten noen spesiell grunn eller hendelse i grunn, men valgte å selv be om hjelp i fjor. Er overlykkelig over å endelig få hjelp og forståelse, da denne kampen hadde blitt lang og vanskelig alene.

Håper det snart blir slutt på dette tabuet rundt psykiske lidelser som desverre finnes i samfunnet. Håper folk snart kan se på denne type sykdom på en annen måte, og ikke oppfører seg som bedrevitere.

Dette er ikke ment som et angrep på ts, da jeg bare vil få frem mine tanker om denne saken. :) Er sjeleglad for diskusjoner som hjelper til med å kaste lys på hvordan det er å leve med depresjon.

J 19

Skrevet

Jeg har vært alvorlig deprimert i ca. et og et halvt år nå. Brukte over ett år på å tenke at dette skulle jeg klare uten medisiner. Jeg gikk til psykolog minst en gang i uken, tok et DBT-kurs der man lærer teknikker osv. Gikk på skolen hver dag, trente, var sammen med vennene mine og gjorde ting jeg pleide å like. Uansett hvor hardt jeg jobbet var jeg for langt nede til å få effekt av all jobbingen min.

For ikke så lenge siden innså jeg at dette ikke gikk mer, og sammen med legen min fant jeg ut at det var på tide å begynne med medisiner. Endelig merker jeg effekt av all jobbingen min for å bli bedre, fordi jeg har fått det lille dyttet som gjør at jeg klarer å få effekt av positive hendelser. Jeg er kjempeglad for at jeg valgte å begynne, for det har gjort livet mitt merkbart bedre. :)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...