Til dere som sier dere er deprimerte..

[Gjest Nk.]

Hva aner du om min utdannelse?? Nada vet du om den!

Synes det blir for dumt at dere som er i båsen "deprimerte" skal slenge med at om man ikke er like deprimert så har man ingenting man skulle ha sagt.

Dere er ikke annerledes enn alle andre, dere bare tenker mer negativt.

Hvordan kan man forklare dette best mulig tro.

Jeg er i god fysisk form, og klarer lett å legge om kostholdet og treninga om jeg ønsker å forandre på noe. Gå ned i vekt er lett, kutte ut visse matvarer og legge til litt utholdenhetstrening.

Så ser du for deg ett menneske som veier 300 kg og har leddsmerter som kan gjøre dagligdagse gjøremål til en utfordring, dette mennesket ønsker i eksempelet mitt å gå ned i vekt.

Jeg ville aldri sagt til dette mennesket at det bare var om å gjøre å spise litt mindre og trene litt mer, selv om det i teorien er korrekt. Det ligger her hindringer i veien som vil være ekstremt vanskelig for dette mennesket å overkomme selv.

Og om vedkommende hadde gått til lege og fysioterapeut for å få smertestillende og ett spesialtilpasset trenings og kostholdsprogram så er ikke dette ansvarsfraskrivelse. Personen må selv spise mindre og treneren kan ikke løfte vekten for han, men sjansen for å lykkes uten hjelpen er liten.

Dette er ikke ansvarsfraskrivelse!

[Gjest Gjest]

Hvordan kan man forklare dette best mulig tro.

Jeg er i god fysisk form, og klarer lett å legge om kostholdet og treninga om jeg ønsker å forandre på noe. Gå ned i vekt er lett, kutte ut visse matvarer og legge til litt utholdenhetstrening.

Så ser du for deg ett menneske som veier 300 kg og har leddsmerter som kan gjøre dagligdagse gjøremål til en utfordring, dette mennesket ønsker i eksempelet mitt å gå ned i vekt.

Jeg ville aldri sagt til dette mennesket at det bare var om å gjøre å spise litt mindre og trene litt mer, selv om det i teorien er korrekt. Det ligger her hindringer i veien som vil være ekstremt vanskelig for dette mennesket å overkomme selv.

Og om vedkommende hadde gått til lege og fysioterapeut for å få smertestillende og ett spesialtilpasset trenings og kostholdsprogram så er ikke dette ansvarsfraskrivelse. Personen må selv spise mindre og treneren kan ikke løfte vekten for han, men sjansen for å lykkes uten hjelpen er liten.

Dette er ikke ansvarsfraskrivelse!

dette må være den beste beskrivelsen jeg har lest her inne til nå

[Gjest Gjest nå]

Depresjon er nettopp kun fellesbetegnelse på dine egne tanker, inget mer, inget mindre.

Her tar du feil. Depresjon er, som flere har vært inne på, en sykdom hvor negative tanker er et av symptomene.

Den kjemiske coktailen i hjernen er i ubalanse, og mange vil oppleve det som å være "i et sort hull".

For min egen del merker jeg det veldig godt når dette inntreffer, fordi jeg ikke er i stand til å glede meg over noe i det hele tatt. Alt er tungt, vondt og jeg vil bare at det skal slutte. Jeg gir f*** i alle rundt meg, det eneste som går rundt i hodet er at verden er et jævli sted å være.

Det er som å skru på en bryter. Jeg har slitt med dette til og fra i 15 år nå, og har etterhvert lært meg å kjenne igjen når ubalansen dukker opp, og jeg VET med meg selv at det går over igjen også. Hadde jeg ikke lært meg det, ville jeg nok ikke vært her i dag...

Og hvis du tror dette er noe jeg nyter eller en følelse jeg klorer meg fast i, sånn som du antyder at noen gjør...

Da kan jeg ikke si annet enn at det skorter på mer enn kunnskap hos deg. Empati, for eksempel.

Jeg kan garantere deg at dette er høyst ufrivillig.

ALLE har sine problemer, men det er kun innstillingen til problemet som gjør den store forskjellen. At man ikke kaller det problem ,men en utfordring som man ser frem til å mestre.

Positive mennesker blir mindre syke og de lever lenger. Har man lyst til å bli med i den klubben, ja da må man klare opptaksprøven, og det er å begynne å se andre veier. Ikke bli værende i den samme gjørma hele tida.

Dette er interessant. Du har delvis rett her, men tolker feil. Ja, positive mennesker er mindre syke og lever lenger. Men visste du at vi arver omlag 70% av sinnstemningen vår fra våre foreldre? 30% kommer av miljøet rundt deg.

Har du foreldre som ser positivt på livet og som gir deg en stabil oppvekst har du absolutt alle forutsetninger for å unngå depresjoner.

Dessverre er jeg ikke der. Jeg har en kronisk deprimert alkoholikerfar, hvis søsken er narkomane eller døde av overdose. Dette går, såvidt jeg har fått det med meg, videre bakover også.

Men jeg VET dette nå. Og trenger ikke lenger tenke at jeg er "ødelagt" som resten av familien. Jeg vet at jeg har mer å kjempe mot enn andre for å holde meg i balanse.

Det er snakk om de som bare går rundt med hodet ned 90% av tida og er deprimert, og som kun godtar denne tilstanden uten å egentlig gå på sida av seg selv og prøve å tenke nytt. Det er en selv som holder seg nede via tankene sine. Man må ta opp kampen SELV, INGEN andre kommer til å gjøre dette for dere.

Tenker du egentlig igjennom hva du skriver? Hvis noen 90% av tia "henger med huet" som du sier, bør jo det si deg at noe er galt. Alle kan ha en dårlig dag, men det kan på ingen måte sammenlignes med en depresjon.

Det er tungt å komme seg gjennom depresjoner. Noen har god hjelp av medisinering, som hjelper hjernen komme i bedre balanse. Lettere depresjoner kan behandles med samtaleterapi og bevisstgjøring. Tunge depresjoner MÅ behandles med hjelp, det er så alt for mange eksempler på hva som skjer når det ikke gjøres det...

For å summere opp: det er ikke gøy å være deprimert. Det er ikke noen gjør frivillig, ever.

[Gjest Gjest nå]

For å presisere enda mer:

en positiv (eller negativ) livsholdning er noe du blir født med, på lik linje med hårfarge og øyenfarge.

Du kan til en viss grad kompensere for dette, men du vil alltid jobbe "motstrøms".

[Cata]

Jeg skjønner hva følelsene er som et resultat av en depresjon, det skjønner jeg. Men jeg er ute etter tankene. Hva tenker man når man er i en depresjon? Hva er det man tenker som får en til å holde seg nede? Konkrete tanker..?

Man tenker ikke for å holde seg nede, det er en stor del av problemet. Faktisk sitter man der store deler av tiden og føler seg teit fordi man ikke takler hverdagslige ting som alle andre (i allfall tilsynelatende) takler lekende lett. I tillegg har man den tvilsomme fornøyelse å vite at for noen uker/måneder/år siden taklet man selv de samme tingene uten å blunke. Men når depresjonen setter inn så slås altså en eller annen bryter av slik at handlingsmønstre som før var en del av en blir uoverkommelige. En god del deprimerte ser nemlig selv at oppførselen til dels er irrasjonell, men man klarer altså ikke gjøre noe med det for "ta deg sammen da jente" fungerer rett og slett ikke lenger.

[Mangomadness]

Det du sier er at man skal utdyper mer enn å si at man er "deprimert", hvis jeg forstår deg rett?

Når jeg tør å fortelle noen at jeg er deprimert har jeg overhode ikke lyst til å utdype mer enn det. Hva har de med mine selvmordstanker, negative tanker om meg selv, dumme ting jeg sier til meg selv å gjøre?

Jeg hadde blitt veldig stressa hvis noen utdypet så mye til meg uten at jeg hadde lagt opp til det, fordi de fleste gjennomsnittlige mennesker ikke vet hvordan man skal takle andres selvmordstanker. Hva man skal si osv.

[canya]

La meg si det slik:

Hvis en person hele tiden sier "jeg er deprimert" og ikke noe annet utover det, så vil ikke andre kunne forstå hva personen mener.

Men sier man hva man faktisk sliter med, så vil folk kunne kjenne seg igjen mer eller mindre og/eller ihvertfall skjønne mer enn de ellers ville ha gjort. Det må da være bedre enn at de muligens faker reaksjonen " å stakker deg, ja uff det må være vanskelig" og en masse andre huffehuffer, som standard automatisk svar til en som er deprimert.

Mener ikke at man skal brette frem alt heller da! Men bare si noe annet enn at man er deprimert og nedfor. Det er så oppbrukt og man vil sannsynligvis ikke møte mye forståelse! Ihvertfall ikke ekte forståelse, men muligens falsk i så fall.

Endret 7. oktober 2009 av canya

[Gjest Gjest]

Canya: Hva vil du de skal si? "Hjernen min fungerer ikke, derfor har jeg det helt jævli og du kan ikke gjøre noe?"

Det er jo det som er realiteten.

[Gjest Tenke sjæl]

Men bare si noe annet enn at man er deprimert og nedfor. Det er så oppbrukt og man vil sannsynligvis ikke møte mye forståelse!

Det er like tåpelig å si som følgende:

Jeg syns det er så oppbrukt å si at man har diabetes. Isteden kan man jo fortelle at blodsukkerreguleringen ikke fungerer og det gjør at man kan få føling og at man må passe på hva man får i seg av sukker. (Kan byttes ut med hvilken som helst sykdom egentlig)

Depresjon er en sykdom, kan du ikke bare innse det?

Hvis noen sier de er deppa eller har en kjip dag er noe helt annet, det er ikke depresjon.

Og hvis du er en god venn spør du da om det er noe du kan hjelpe med.

Empati er noe flere godt kunne hatt litt mer av...

[canya]

Man kan ikke sammenligne diabetes med depresjon dah..

Depresjon kan man bli kurert fra ved hjelp av tankekraft, diabetes derimot.

Ja, det er en folkesykdom, men det er kurerbart.

Jeg vet ikke med dere, men jeg ville ihvertfall ha fått ekte ærlige reaksjoner fra folk, istedet for "å dakar deg, uffeuff, si ifra om jeg skal gjøre noe da" hver gang, mens de muligens himler med øya bak ryggen deres fordi de trpr at dere bare faker for å få sympati og oppmerksomhet, fordi dere ikke setter ord på hva dere EGENTLIG sliter med, slik at folk har sjans til å følge med på hvorfor man er deprimert.

Det nytter som sagt ikke rope ulv ti ganger og forvente at folk skal reagere med samme reaksjon hver gang. Ja, det kan være at folk reage

Endret 7. oktober 2009 av canya

[Gjest Ikke deprimert]

Det går an å si f.eks "Jeg kjenner jeg er langt nede nå fordi alle regningene ligger i en bunke og jeg orker ikke se på dem, har ikke penger" osv.. Da skjønner folk mer.

Og jeg gjentar: det du beskriver her, har ingenting med depresjon å gjøre... dette er å være "deppa"/ha en dårlig periode, noe som alle opplever fra tid til annen!

Lær deg litt mer om depresjon, så vil du se at du snakker om noe helt annet enn klinisk depresjon i denne tråden.

[canya]

Hvordan vet du hva depresjon er og handler om hos den enkelte?

Mitt ekspempel var kun eksempel. Om man sliter fordi man føler at man bare er en byrde i alt man gjør en stor failure, ja da må man dissekere hvorfor og hva og hvordan kan man begynne å snu denne trenden.

Ingen som har sagt at dette er lett, men det er den eneste løsningen til et bedre liv og en bedre hverdag.

Endret 7. oktober 2009 av canya

[Gjest Blackwholesun]

La meg si det slik:

Hvis en person hele tiden sier "jeg er deprimert" og ikke noe annet utover det, så vil ikke andre kunne forstå hva personen mener.

Men sier man hva man faktisk sliter med, så vil folk kunne kjenne seg igjen mer eller mindre og/eller ihvertfall skjønne mer enn de ellers ville ha gjort. Det må da være bedre enn at de muligens faker reaksjonen " å stakker deg, ja uff det må være vanskelig" og en masse andre huffehuffer, som standard automatisk svar til en som er deprimert.

Mener ikke at man skal brette frem alt heller da! Men bare si noe annet enn at man er deprimert og nedfor. Det er så oppbrukt og man vil sannsynligvis ikke møte mye forståelse! Ihvertfall ikke ekte forståelse, men muligens falsk i så fall.

Man kan ikke sammenligne diabetes med depresjon dah..

Depresjon kan man bli kurert fra ved hjelp av tankekraft, diabetes derimot.

Ja, det er en folkesykdom, men det er kurerbart.

Jeg vet ikke med dere, men jeg ville ihvertfall ha fått ekte ærlige reaksjoner fra folk, istedet for "å dakar deg, uffeuff, si ifra om jeg skal gjøre noe da" hver gang, mens de muligens himler med øya bak ryggen deres fordi de trpr at dere bare faker for å få sympati og oppmerksomhet, fordi dere ikke setter ord på hva dere EGENTLIG sliter med, slik at folk har sjans til å følge med på hvorfor man er deprimert.

Det nytter som sagt ikke rope ulv ti ganger og forvente at folk skal reagere med samme reaksjon hver gang. Ja, det kan være at folk reage

Hvordan vet du hva depresjon er og handler om hos den enkelte?

Mitt ekspempel var kun eksempel. Om man sliter fordi man føler at man bare er en byrde i alt man gjør en stor failure, ja da må man dissekere hvorfor og hva og hvordan kan man begynne å snu denne trenden.

Ingen som har sagt at dette er lett, men det er den eneste løsningen til et bedre liv og en bedre hverdag.

Tja, her er enda et eksempel på hvor "lett" det er å forklare en depresjon, og hvor "lett" det kan være å bli kvitt den.

Første gangen jeg fikk en depresjon følte jeg meg slettes ikke som noen stor byrde, jeg hadde normal selvtillit, gode venner og lite stress. Siste året på ungdomskolen begynnte jeg å få mindre og mindre energi og det gikk så langt at jeg tilogmed kunne sovne i dusjen etter en helt normal dag, samtidig kunne jeg begynne å grine og sippe for absolutt ingenting. Når denne perioden startet hadde jeg ikke mere negative tanker hverken om meg selv eller omverdenen enn jeg tror andre på andre, men når man går flere måneder med utrolig lavt energinivå samtidig som tårene renner for den minste ting og andre begynner å omtale deg som lat og "sippeguri" selv om du prøver så godt du kan å henge med, blir hodet liksom dritt lei til slutt og stenger helt av. Det er noe du velger like lite som å miste et familiemedlem. Fra depresjonen startet til jeg nesten begikk selvmord gikk det 6 måneder. 6 MÅNEDER!!! Det er f... meg ikke lang tid. Og den eneste grunnen til at jeg er her i dag er at legen min skjønnte at jeg trengte medisiner, noe sykesøsteren og sosiallæreren på skolen ikke gjorde.

Det er ikke altid man har noe å snakke om. I mitt tilfelle var depresjonen dengang basert 99% på kjemi. Tenke positivt? Ber man noen på Death Row tenke positivt liksom? "ja ja, du har da i det minste tak over hodet resten av livet!"...

Og hvordan skulle jeg forklart hvorfor jeg plutselig ble deprimert?

Jeg visste det jo ikke selv!

hei

[Gjest t]

Man kan ikke sammenligne diabetes med depresjon dah..

Depresjon kan man bli kurert fra ved hjelp av tankekraft, diabetes derimot.

Du vil virkelig ikke se hva det dreier seg om her du? Nå er det så mange som har prøvd å forklare dette til deg. En klinisk depresjon er en reell sykdom, og ikke noe man bare tenker seg ut av.

Diabetikere produserer ikke nok insulin i kroppen, ergo blir de syke.

Deprimerte produserer ikke nok seretonin i hjernen, ergo blir de syke.

Hva er forskjellen??

De som har svart i dene tråden svarer deg utifra sine erfaringer med klinisk depresjon, mens du snakker om noe helt annet. Klinisk depresjon er overhodet ikke det samme som de naturlig ups and downs som absolutt alle går igjennom i livet. Hvis du ønsker å snakke om folk som er triste, ute av seg eller lignende må du spesifisere dette, ikke bruke depresjon, som er en diagnose.

[Gjest Gjest]

La meg si det slik:

Hvis en person hele tiden sier "jeg er deprimert" og ikke noe annet utover det, så vil ikke andre kunne forstå hva personen mener.

Men sier man hva man faktisk sliter med, så vil folk kunne kjenne seg igjen mer eller mindre og/eller ihvertfall skjønne mer enn de ellers ville ha gjort. Det må da være bedre enn at de muligens faker reaksjonen " å stakker deg, ja uff det må være vanskelig" og en masse andre huffehuffer, som standard automatisk svar til en som er deprimert.

Mener ikke at man skal brette frem alt heller da! Men bare si noe annet enn at man er deprimert og nedfor. Det er så oppbrukt og man vil sannsynligvis ikke møte mye forståelse! Ihvertfall ikke ekte forståelse, men muligens falsk i så fall.

Canya: har du i det hele tatt lest noen av svarene du har fått? Det virker ikke slik. Du har fått forklart ørten ganger at NEI, det er IKKE slik at man det å være deperimert er det samme som å være lei seg for en ting! Er det så helt ufattelig vanskelig å ta inn over seg?

De som er deperimerte sliter med en depresjon! DEPRESJON! Og det er en sykdom.

Hva vil du folk skal si i stedet? Du klamrer deg til forestillingen om at en depresjon er det samme som å være trist og nedfor for en spesifikk ting. Det er det ikke. Som vi har sagt til deg over hele syv sider nå. Det blir helt håpløst å diskutere med deg.

"Hvis en person hele tiden sier "jeg er deprimert" og ikke noe annet utover det, så vil ikke andre kunne forstå hva personen mener.", sier du. Feil igjen. De aller, aller fleste unntagen deg har faktisk skjønt hva en depresjon er.

Jeg blir helt oppgitt over du starter en diskusjon om noe du er totalt uvillig til å lære deg hva egentlig er for noe.

[Gjest Vettel]

Å være deppa, nedfor, lei av regn og sølevær - det er en kortvarig tilstand. Man kommer lett ut av det ved feks glede seg til helgen, ferie neste år, julen om 2 mnd, bursdag neste år, etc.

Å være deprimert i klinisk forstand, da er man i ett sort hull, det varer i uker/måneder, og for noen flere år. Man gleder seg IKKE til ferie, bursdag, jul, etc. Man klarer rett og slett ikke se frem til dette. Alt er tungt, man får enda dårligere selvtillit (spesielt hvis man ikke er klar over at man har en depresjon) fordi alle andre tilynelatende klarer alt, orker å ordne og fikse ting, de andre orker å lage middag, gå i dusjen, handle, gå på jobb, være blid og ha overskudd, etc. Bare for å nevne noen eksempler på det å kronisk være deprimert.

Ja å komme ut av en depresjon krever masse, det krever masse overskudd til å jobbe med tankesettet sitt, men når man har tenkt slik man tenker i flere år så er det ikke hokuspokus å tenke annerledes...

Kort sagt min historie:

Antagligvis vært deprimert siden tenåra, muligens siden jeg var 10. (første tankene om at alt var TUNGT og at jeg var anerledes enn andre. Men det gikk opp i ok perioder, gikk ekstremt ned i motgang.

Sent tenåra gjorde jeg mye dumme saker, festet mye, følte meg som en dritt og ingenting verdt.

Fikk meg kjæreste, senere barn. Da jeg fikk barn utløste deprisjonen som lå i bunnen en fødseldeperasjon. Som tok meg 7-8 år å komme ut av. (jeg følte meg ikke som mamma, syntes jobb, barn, mann, hus, å være våken som et evig slit. Trodde jeg var feil skrudd sammen, for alle andre klarer jo!)

Da barnet var7 år gikk jeg riktig i veggen, etter å ha hatt halsbetennelser, etc sammenhengende i 3 måneder ble jeg sykemeldt og fikk anti-depressiva og samtaleterapi.

Et lys! Åååååå!! Er det SÅNN det skal være??? Jobben er jo gøy, jeg ER glad i barnet mitt, jeg orker å gjøre ting, jeg GLEDER meg over stort og smått.

Nå idag: Det går for det meste fremover, noen bittesmå hull av og til, kort lunte og negativ. Men det går over! Og det varer ikke lenge, kanskje 2 dager, kanskje 2 uker. Nå er jeg ikke deprimert lengere. Men jeg har lettere for å synke ned i det sorte hullet, så jeg må sove, spise, gjøre ting som gir meg overskudd, for å holde meg frisk i fremtiden.

[Gjest Gjest_ane_*]

Man kan ikke sammenligne diabetes med depresjon dah..

Depresjon kan man bli kurert fra ved hjelp av tankekraft, diabetes derimot.

Ja, det er en folkesykdom, men det er kurerbart.

Jeg vet ikke med dere, men jeg ville ihvertfall ha fått ekte ærlige reaksjoner fra folk, istedet for "å dakar deg, uffeuff, si ifra om jeg skal gjøre noe da" hver gang, mens de muligens himler med øya bak ryggen deres fordi de trpr at dere bare faker for å få sympati og oppmerksomhet, fordi dere ikke setter ord på hva dere EGENTLIG sliter med, slik at folk har sjans til å følge med på hvorfor man er deprimert.

Det nytter som sagt ikke rope ulv ti ganger og forvente at folk skal reagere med samme reaksjon hver gang. Ja, det kan være at folk reage

Hvem tror du at du er som stempler folk og mener du har krav på innpass i hodene deres? Jobbet du i helsevesnet, ville jeg fått deg sparket og fratatt deg muligheten til å jobbe med mennesker.

Hvis det ikke har gått opp for deg at antidepressiva faktisk kan være til god hjelp for mange pga at det gjenoppretter balansen i hjernen, da har du ikke noe poeng mer.

[Cata]

Diabetikere produserer ikke nok insulin i kroppen, ergo blir de syke.

Deprimerte produserer ikke nok seretonin i hjernen, ergo blir de syke.

Stemmer (dvs. egentlig er vel serotoninproduksjonen normal for de fleste, men opptaket i kroppen er overdrevet stort så man ender opp med for lite likevel). For mange av oss koker det ned til at det er biokjemien som slår krøll på seg, altså i prinsippet akkurat det samme som ved diabetes som nevnes her, eller stoffskifteproblemer.

Jeg har enda ikke hørt om noen som "tenker seg fri" fra de to sistnevnte.

Slik er det også med klinisk depresjon - i allfall den som er biokjemisk betinget.

Og i motsetning til hva canya later til å tro så fisker "vi deprimerte" slett ikke etter dakars deg-utsagn, vi prøver bare å forklare omverdenen at vi ikke lenger fungerer som før. I deprimert tilstand gir jeg nemlig pokker i hva folk synes om meg - jeg vil bare være i fred og helst ikke omgås folk i det hele tatt.

[canya]

Ok, så la meg spørre. Hvordan i all verden pågår behandlingen mot depresjon??? Hva handler det ikke om å snu tankegang?? Handler det ikke om å bytte ut tankemønster å tenke annerledes?

Ja, med piller selvsagt, men nå får dere jaggu meg slutte her altså.. Begynner å bli for søkt. "Det hjelper ikke tenke seg fri" JO, det er nettopp det man kan! Over tid! Men man må begynne!

Endret 8. oktober 2009 av canya

[Mangomadness]

Vel, jeg har sagt til vennene mine at er deprimert og fått ekte forståelse, så jeg tror nok det er hos deg problemet ligger