Samsoving og "store" barn

[Line Tamara]

Jeg ser at diskusjonen går igjen over til å dreie seg om at samsoving er noe mor gjør for å dekke egne behov. For meg er det tullete å påstå noe slik.

Det finnes MASSE informasjon og forskning som sier noe om viktigheten av samsoving. MASSE. I en av linkene jeg la inn tidligere vises det til store undersøkelser gjort den senere tid som viser hva samsoving kan gjøre av positive ting for et menneske. DET er grunnen til at vi samsover.

Jeg samsover fordi jeg har et behov for å gjøre det jeg mener og tror er riktig og viktig i forhod til sønnen min. At det også er koselig, er selvsagt en fin ting. Ville jeg fortsatt samsovet om jeg fant det forferdelig? Nei, kanskje ikke. Men jeg ville defintivt jobbet med å forstå HVORFOR jeg fant det så ille, og keh ville forsøkt å dekke barnets behov for å sove nær på en annen måte.

Hvorfor ikke heller forsøke å debatere mot disse forskningsresultatene/artiklene, istedenfor å bli personlige og fosøke å så tvil om samsovende foreldres grunner?

Ang. behov: Ja, jeg forsøker selvsagt å dekke behov. Jeg ville tro det var rimelig vanlig å gjøre. Jeg skriver helt tydelig at noen ganger går ikke det, og at man da tar konsekvense av det.

Jeg er ingen maryr. Hvorfor i alle dager blir man kalt martyr fordi man sier at ALLE i familien blir tatt like alvorlig? At alles behov er like viktige?

[Gjest Gjest_Milla_*]

Og hvor lenge skal man samsove da? Jeg ser det som litt naturlig at spebarnet som blir ammet for lov til å bli i sengen når man ammer det om natten. Men utover det?

Er ikke dette med samsoving et behov (?) foreldrene skaper ved at de ikke lærer barna å sove i egen seng? Et behov foreldrene skaper ved at de istedenfor å jobbe seg igjennom en sutre og "jeg vil ikke sove" periode gir inn og lar barnet sovet i foreldrenes seng fordi det er det enkleste. Joda, det enkleste er ofte det beste.... men barna lærer seg jo at om jeg sutrer nok så får jeg viljen min.

Vi skal ikke tro at alt har årsak i "udekket behov".

[Gjest Gjest]

Ang. behov: Ja, jeg forsøker selvsagt å dekke behov. Jeg ville tro det var rimelig vanlig å gjøre. Jeg skriver helt tydelig at noen ganger går ikke det, og at man da tar konsekvense av det.

Jeg er ingen maryr. Hvorfor i alle dager blir man kalt martyr fordi man sier at ALLE i familien blir tatt like alvorlig? At alles behov er like viktige?

Selvfølgelig er alles behov viktige. Det som får meg til å lure er at du fremstiller det som at det er DU (og nærmest du alene) som er ansvarlig for at disse behovene blir dekket.

Jeg synes din tekst gjenspeiler et syn som tilsier at du er den minst viktige i familien og at du er til for å tilrettelegge for andre. Det er et syn som dine barn ikke har godt av - til syvende og sist. En mor har også lov til å ta hensyn til seg selv. Og barna - kan ikke de bli veldig egoister og veldig vant til å få viljen sin ved å alltid få sove med deg og alltid få dekket sine behov nærmest før de vet om behovene selv?

De fleste mødre jeg vet om som praktiserer samsoving gjør det ene og alene for å få fred - og fordi det sparer dem tid og krefter ved leggetid. De har ikke overskudd til å lære barna å sove alene. Og barna lærer etterhvert nøyaktig hvilke knapper de skal trykke på for å få viljen sin. Det er ikke alltid behov som MÅ bli dekket.

[Gjest Gjest_Laban_*]

Hvis vi skal snakke behov...

Noen barn får trumfet igjennom at de skal sove hos mor og far. Ikke fordi de er utrygge eller engstelige eller har ekstra behov for nærhet osv. De har bare fått det for seg.

Andre barn blir av mor eller far lagt i foreldresengen fordi mor eller far synes at det er lettere å legge barnet der. Dvs. de sparer seg selv for tid og krefter.

Noen andre barn lever i en familie hvor mor og far gjerne vil ha barna i sin seng. De synes det er hyggelig og naturlig med en stor seng for hele familien. Det går altså ikke på latskap når det gjelder legging av barn - det er bare en helt naturlig greie som familien synes er fint.

Det siste synes jeg er helt greit - og det må gjerne familien opprettholde helt til barne/barna er så store at de (naturlig nok) har ønske om å sove alene. Og frem til det skjer så klarer sikkert foreldrene å ha sex på badet (hvis ikke barna er med der også da?) eller i det stille når barna har sovnet. Sikkert greit for noen det....

Men jeg vet ikke helt hva jeg synes jeg når samsovingen kun er et resultat av at det bare ble sånn fordi man syntes det var den ekleste løsningen... Ungen hyler og er vrang og vill ikke sove. Ja så får du sove hos oss da.... og etterhvert ser ungen mønsteret. Er det egentlig greit? Og mor går med barnet i seng kl. 19 og sovner hun også. Skal barnet bestemme alt?

OK. Barnet er det viktigste man har. Men det skal ikke diktere en hel familie av den grunn. Barn må også tilpasse seg og det er foreldrenes oppgave å sørge for at så skjer.

For meg er det med samsoving litt sånn fri oppdragelse. Og det er ikke alltid greit.

[Gjest Gjest]

Behov kan også læres.

Noen barn lærer at de det å sove i foreldrenes seng er naturlig og får behovet deretter.

Andre barn lærer å få behov for å sove i egen seng.

Det er vi foreldre som styrer dette - mest etter eget behov!!!

[Rubina D]

Men tror du ikke dette har like mye med hva disse menneskene har klart å jobbe seg igjennom som voksne å gjøre? Jeg vokste opp i et veldig voldelig hjem, og det har definitivt påvirket meg VELDIG. Men siden jeg er voksen, og siden jeg er klar over min barndoms påvirkning, så har jeg jobbet beinhardt for å komme meg ut av det negative reaksjonsmønsteret som jeg hadde på grunn av barndommen min.

Kanskje har de ikke et anstrengt forhold til alkohol, men kanskje har de et veldig stort behov for kontroll på situasjoner. Eller kanskje har de et veldig stort behov for trygghet.

Det tror jeg er forskjellig fra person til person.

Moren min var alenemor og jeg vokste mer eller mindre opp hos besteforeldrene mine.

Bestemoren min er alkoholiker og bestefaren min... ja han var en tyrann. Han brukte aldri vold mot meg, men ordene hans var mye hardere enn noen hånd.

Moren min er mannehater de lux. Og hun benyttet enhver anledning til å kritisere meg for alt.

Men jeg ble født sta. Og disse omsorgspersonene som gjorde alt for å knekke meg, gjorde det stikk motsatte. De gjorde meg sterkere.

Jeg har ikke noe anstrengt forhold til alkohol. Jeg drikker lite, men det er av andre årsaker og hensyn.

Jeg bryr meg fint lite om hva andre mener om meg, så lenge jeg har det bra med meg selv.

MEN jeg får den dag i dag frysninger hvis noen brøler ordre som min bestefar gjorde.

Men for å gå tilbake til min mor. Hvorfor gjorde hennes kritikk aldri noe intrykk på meg?

Jeg vet faktisk ikke svaret på det. Men jeg TROR at barns følelser og hjerne er litt mer komplisert enn at jeg som vanlig ola nordmann kan forklare det.

[Yrjenia]

Før du har møtt et eneste menneske, bærer du allerede med deg veldig mye av den personen du kommer til å bli i ditt genetiske materiale.

Ja selvfølgelig. Men det er da ikke motstridende med at denne personen fortsetter å bli påvirket når han kommer ut av mammas mage.

[Gjest =tentacle=]

Ja selvfølgelig. Men det er da ikke motstridende med at denne personen fortsetter å bli påvirket når han kommer ut av mammas mage.

Men det er motstridende i forhold til at alt vi gjør er svar på noe som har skjedd oss.

[Yrjenia]

Det står mye her nå, om at foreldre kan skape behov hos barn, og at barna bruker behov som et verktøy for å oppnå makt.

Hva skal vel et lite barn med makt?

Hva skal et lite barn med å "få viljen sin"?

Hvis et barn vil sove i sengen med mamma og pappa. Da er dette et behov som kommer til utrykk. Foreldrene kan ikke skape dette behovet ved å la dem ligge i senga si. Behovet er der, i barnet, helt fra begynnelsen av. Det er derfor barnet gråter når du forlater det i sin egen seng. Eller gråter når du legger det i senga si. Eller gråter når du sier "Nå er det leggetid." Det er et livsviktig instinkt. Les tidligere i tråden.

Barn er ikke onde og utspekulerte slik man trodde før i tiden.

Barn er ikke ute etter å manupilere. Barn er ute etter trygghet og omsorg. Og de har et enormt stort behov for nærhet.

Behovet er ikke akkurat så stort som foredlrene syns det skal være. Eller så strort som passer de voksners livstil. Behovet er allurat så stort som barnet selv gir utrykk for at det er.

Å ved å lytte til barnets behover, får man et empatisk, omsorgfullt menneske.

Det er ikke tilfeldig at barn som opplever alvorlig omsorgsvikt ofte blir, tilsynelatende, egoistiske, konkurrerende, uempatiske og kan være voldelige. Merk at jeg sier tilsynelatende, fordi disse barna får ikke noe valg.

Så satt på spissen. Jo bedre barnas behov blir dekket, jo mer harmoniske og empatiske blir de. Sånn generelt sett.

Endret 11. september 2007 av Yrjenia

[Donpedro]

Mitt barn har i det siste begynt å gråte hysterisk når han blir lagt ned (eks når jeg må på do eller gjøre andre nødvendige ting). Ofte slutter han etter svært kort tid og begynner å leke.

Jeg tror definitivt at også små barn kan ønske å få viljen sin, rett og slett fordi det behager dem mest.

[Lizzee]

Det står mye her nå, om at foreldre kan skape behov hos barn, og at barna bruker behov som et verktøy for å oppnå makt.

Hva skal vel et lite barn med makt?

Hva skal et lite barn med å "få viljen sin"?

Hvis et barn vil sove i sengen med mamma og pappa. Da er dette et behov som kommer til utrykk. Foreldrene kan ikke skape dette behovet ved å la dem ligge i senga si. Behovet er der, i barnet, helt fra begynnelsen av. Det er derfor barnet gråter når du forlater det i sin egen seng. Eller gråter når du legger det i senga si. Eller gråter når du sier "Nå er det leggetid." Det er et livsviktig instinkt. Les tidligere i tråden.

Barn er ikke onde og utspekulerte slik man trodde før i tiden.

Barn er ikke ute etter å manupilere. Barn er ute etter trygghet og omsorg. Og de har et enormt stort behov for nærhet.

Behovet er ikke akkurat så stort som foredlrene syns det skal være. Eller så strort som passer de voksners livstil. Behovet er allurat så stort som barnet selv gir utrykk for at det er.

Å ved å lytte til barnets behover, får man et empatisk, omsorgfullt menneske.

Det er ikke tilfeldig at barn som opplever alvorlig omsorgsvikt ofte blir, tilsynelatende, egoistiske, konkurrerende, uempatiske og kan være voldelige. Merk at jeg sier tilsynelatende, fordi disse barna får ikke noe valg.

Så satt på spissen. Jo bedre barnas behov blir dekket, jo mer harmoniske og empatiske blir de. Sånn generelt sett.

Hva skal et barn med å få viljen sin?

Det er også noe som heter trass, og det er barn som bare vil ha viljen sin uten at det er noe dypereliggende behov som må tilfredstilles.

Om 3-åringen skriker og er lei seg fordi han ikke får sjokoladepålegg på skiva hver dag? Skal vi da gi ham det fordi han er lei seg pga et utilfredstilt behov? Nei vi skal jo ikke det.... Noen ganger dekker vi barnas behov best ved å gjøre det motsatte av hva barnet selv vil.

Jeg tror at et barn som får vite at det har det tryggest og best i foreldrenes seng etterhvert selv også vil føle at det er slik. Det er det man blir vant med som oppleves som det tryggeste.

På samme måte kan man også lære opp barn til å bli redde og utrygge. Selv kjenner jeg en gutt som er utrolig redd for mye som andre barn finner naturlig og greit - fordi moren hans har fortalt ham at han er så redd (hun har overført sin egen usikkerhet til sønnen). Han har sovet i sin mors seng frem til skolealder fordi moren aldri lar ham glemme at han er så mørkredd! Gutten blir mer og mer utrygg og ihvertfall ikke harmonisk og empatisk.

Vi kan få trygge og harmoniske barn uten å la dem sove i sengen med oss. Det viktigste er vel at vi lar det vokse opp i trygge og harmoniske omgivelser. At vi gjør hjemmet vårt til et fint sted hvor barna føler seg trygge og elskert uansett hvilket rom de måtte sove i! At vi i ord og handling viser at vi elsker barna våre. Og man kan gi barna mye nærhet uten å sove sammen.

Mitt barn har i det siste begynt å gråte hysterisk når han blir lagt ned (eks når jeg må på do eller gjøre andre nødvendige ting). Ofte slutter han etter svært kort tid og begynner å leke.

Jeg tror definitivt at også små barn kan ønske å få viljen sin, rett og slett fordi det behager dem mest.

Her tror jeg du har helt rett Donpedro! Jeg har en gutt (nå 14) som alltid har vært sjarmerende utspekulert... Han har alltid (fra han var bitteliten) vært kjempeflink til å spille på de voksnes følelser for ham. Og har til tider tvunnet sin mor rundt lillefingeren. Å si at han bare var en skyldig liten gutt med behov? Nei.... barn kan faktisk være veldig utspekulerte. Han sov i min seng (litt til og fra) frem til han var 2 år. Storebroren (1,5 år eldre) gjorde det ikke - han fikk ikke sove da - trivdes best i egen seng. Nå 12 år senere, synes jeg dette egentlig var helt greit. De går så fort over - disse småbarnsårene.... Men å si at han sov hos meg fordi han hadde behov for nærhet og trygghet. Nei, det vet jeg at ikke var sant. Det ble en dårlig vane som jeg var med å skape fordi han som baby ville ha pupp annenhver time om natten. Og fordi jeg var sliten lot jeg ham ligge hos meg. Jeg skapte vanen - og endte opp med en gutt som ville sove der han var vant til.

Jeg mener at folk må få gjøre som de vil. Men å "stakkarsliggjøre" barna og si at de må få sove der fordi det er da de blir trygge. Jeg tror ikke helt på den....

[rangi]

Ingen klarer iallfall å innbille meg at barn ikke kan være utspekulerte for å få viljen sin, eller at man ikke selv kan skape behov for barnet sitt. Jeg skal ikke gjøre meg til noen ekspert på barneoppdragelse, men jeg vet iallfall at mine barn ikke skal kunne skrike seg til viljen sin.... Barn skal ha tydelige grenser, og foreldre som lærer dem at man ikke alltid kan få det som man vil her i verden på en måte som skaper trygge, selvstendige individer. Og, det oppnår man ikke ved å la ungen få det som h*n vil hele tiden.

Endret 11. september 2007 av rangi

[Gjest Thelma :-)]

Jeg lurer litt, Yrjenia - er det bare når det gjelder legging at du mener barna`s lyster skal etterkommes?

Sett at dere har gjester og 4-åringen hyler fra sengen - hva gjør du da? Legger deg med barnet?

Jeg er veldig nysgjerring på hvordan andre praktiserer dette - for da jeg vente min førstefødte til denne såkalte "samsovingen"¨så føltes hver kveld som et mareritt .. og da jeg fikk nr. 2 var jeg SÅ sterkt bestemt på at sånn skal det ikke være denne gangen.

Det skal nemlig veldig lite til for at barnet får hele overtaket på foreldrene .. og da skal jeg love deg at du vil slite .. Barn tøyer grenser hele tiden - lenger og lenger .. og èn gang må man sette en stopper .. jo før jo heller - mener nå jeg.

Derfor lurer jeg litt på når man setter en stopper for samsoving - når er nok virkelig nok, liksom?

[Yrjenia]

Jeg lurer litt, Yrjenia - er det bare når det gjelder legging at du mener barna`s lyster skal etterkommes?

Sett at dere har gjester og 4-åringen hyler fra sengen - hva gjør du da? Legger deg med barnet?

Jeg er veldig nysgjerring på hvordan andre praktiserer dette - for da jeg vente min førstefødte til denne såkalte "samsovingen"¨så føltes hver kveld som et mareritt .. og da jeg fikk nr. 2 var jeg SÅ sterkt bestemt på at sånn skal det ikke være denne gangen.

Det skal nemlig veldig lite til for at barnet får hele overtaket på foreldrene .. og da skal jeg love deg at du vil slite .. Barn tøyer grenser hele tiden - lenger og lenger .. og èn gang må man sette en stopper .. jo før jo heller - mener nå jeg.

Derfor lurer jeg litt på når man setter en stopper for samsoving - når er nok virkelig nok, liksom?

Det er stor forskjell på lyster og behov. Lyster er ikke noe man skal/trenger innfri. Selv om det ikke er noe galt å kjøpe en slikkepinne på en lørdag feks. Behov er noe som er helt nødvendig. Lyst er noe annet.

Vel for oss er det ikke noe mareritt. Men derimot et koselig leggerituale. Barna får sove hos oss så lenge de selv ønsker det.

Som sagt har fireåringen min nå begynt å ville sove i egen seng oftere og oftere. Og da er hun riktig stolt og full av iver.

Man trenger ikke sette en stopper. Barna samarbeider. Barna VIL bli voksne og selvstendige. Og de føler en stor glede ved det.

Mine unger har aldri prøvd å spille på de voksnes følelser, og heller ikke andre barn for den saks skyld. Det har aldri vært noe "trassalder" heller.

[Gjest Thelma :-)]

Det er stor forskjell på lyster og behov. Lyster er ikke noe man skal/trenger innfri. Selv om det ikke er noe galt å kjøpe en slikkepinne på en lørdag feks. Behov er noe som er helt nødvendig. Lyst er noe annet.

Vel for oss er det ikke noe mareritt. Men derimot et koselig leggerituale. Barna får sove hos oss så lenge de selv ønsker det.

Som sagt har fireåringen min nå begynt å ville sove i egen seng oftere og oftere. Og da er hun riktig stolt og full av iver.

Man trenger ikke sette en stopper. Barna samarbeider. Barna VIL bli voksne og selvstendige. Og de føler en stor glede ved det.

Mine unger har aldri prøvd å spille på de voksnes følelser, og heller ikke andre barn for den saks skyld. Det har aldri vært noe "trassalder" heller.

Så du klarer å skille mellom lyster og behov?

Hva om din 4-åring ikke vil legge seg når dere har gjester? Hva om barnet våkner og gråter fordi hun vil være i stuen med de voksne heller - hva gjør du da?

[Gjest Thelma :-)]

Det er stor forskjell på lyster og behov. Lyster er ikke noe man skal/trenger innfri. Selv om det ikke er noe galt å kjøpe en slikkepinne på en lørdag feks. Behov er noe som er helt nødvendig. Lyst er noe annet.

Vel for oss er det ikke noe mareritt. Men derimot et koselig leggerituale. Barna får sove hos oss så lenge de selv ønsker det.

Som sagt har fireåringen min nå begynt å ville sove i egen seng oftere og oftere. Og da er hun riktig stolt og full av iver.

Man trenger ikke sette en stopper. Barna samarbeider. Barna VIL bli voksne og selvstendige. Og de føler en stor glede ved det.

Mine unger har aldri prøvd å spille på de voksnes følelser, og heller ikke andre barn for den saks skyld. Det har aldri vært noe "trassalder" heller.

Nå er faktisk ikke "trassalder" nødvendigvis noe negativt. Det er et barns fysiske reaksjon på løsrivelse fra foreldrene. Sinnet opptrer fordi barnet vil klare ting selv - uten hjelp fra foreldrene - og det er ikke alltid like lett å klare alt .. Det dreier seg om barnets selvstendighetstrang .. altså helt naturlig.

[Gjest Gjest_Star_*]

Kan man ikke bare si at man synes det er hyggelig og koselig med samsoving da? At det er lettvint og at alle trives med det? Må man ha så lange, korrekte og dype forklaringer (forsvar?) for at man lar barna sove i foreldresengen. Mulig barna har behov, mulig de ikke har det. So what? Gjør som dere vil!

...forøvrig ingen fedre som har skrevet her....?

[Yrjenia]

Nå er faktisk ikke "trassalder" nødvendigvis noe negativt. Det er et barns fysiske reaksjon på løsrivelse fra foreldrene. Sinnet opptrer fordi barnet vil klare ting selv - uten hjelp fra foreldrene - og det er ikke alltid like lett å klare alt .. Det dreier seg om barnets selvstendighetstrang .. altså helt naturlig.

Det var kanskje dumt av meg å ta inn det begrepet. Blir helt ut av sammenhengen egentlig.

Poenget var, barn trasser ikke, manupilerer ikke og gjør ikke ting bare for å "få viljen sin".

[Yrjenia]

Så du klarer å skille mellom lyster og behov?

Hva om din 4-åring ikke vil legge seg når dere har gjester? Hva om barnet våkner og gråter fordi hun vil være i stuen med de voksne heller - hva gjør du da?

Jeg tror ikke det ville være skadelig å si til en fireåring at nå har vi gjester, så du må sove videre.

Overhodet ikke.

Men her i huset ville hun fått kommet opp å delta i selskapet om hun våknet og ville det.

Men om sant skal sies har dette ikke skjedd de siste to årene, fordi hun sover som en stein fra kveld til morgen.

[Gjest =tentacle=]

Kan man ikke bare si at man synes det er hyggelig og koselig med samsoving da? At det er lettvint og at alle trives med det? Må man ha så lange, korrekte og dype forklaringer (forsvar?) for at man lar barna sove i foreldresengen. Mulig barna har behov, mulig de ikke har det. So what? Gjør som dere vil!

...forøvrig ingen fedre som har skrevet her....?

Det er få menn på dette forumavsnittet i det hele tatt, og de som er her har vel vett til å holde seg unna når kvinner krangler om hvem som er de mest kjærlige og riktigst-handlende mødrene som produserer de sunneste og lykkeligste barna