Samsoving og "store" barn

[Gjest B-gjest]

For å svare på hovedinnlegget: Vi har 2,40m bred seng som står inntil et hjørne. Minsten på 16mnd ligger innerst, med babycalling rett over hodet (på en en list), så når den slår ut så går jeg og kikker i døråpningen for å se om han er våken eller om han bare rørte seg/hostet e.l. På den måten rekker han ikke å komme så langt som til å krabbe ut mot kanten før jeg er der.

Størstemann på 3,5 har samsovet med oss siden han ble født. Med det mener jeg BÅDE sovet i senga vår, og sovet i egen seng like ved storsenga. Han får velge selv, og ofte så velger han å sove i egen seng. Noen ganger velger pappaen for han, om han ligger veldig urolig. Dette er heller aldri noe problem nå når han er så stor. Vi har frem til nylig bare hatt et soverom, men nå har vi tatt storopprydding på roterommet/kontoret så det skal bli barne-og lekerom for eldstemann. Han har selv bestemt at han vil sove i egen seng på eget rom, det har han snakket om siden han var 3. Han sover osm en stein natta gjennom, det har han gjort siden han var 2. Han viste tydelig fra han var rundt 5-6mnd at han trengte litt rom rundt seg for å sove best. Minstemann er annerledes, og han andre behov. Han vil helst ligge så tettinntil som fysisk mulig... Dette løser vi ved at jeg ligger inntil han når han våkner, og sovner han fort så ruller jeg meg litt bort fra han. Ettersom vi har såpass stor seng så fungerer dette fint.

Vi gjør det vi føler er best for våre barn OG vår familie. På samme måte så tror jeg andre familier gjør det de føler er best for sine barn og sin familie. Jeg tror ikke at en måte å gjøre det på er den rette for alle sammen. Vi er alle forskjellige, barn som voksne. Man finner sine løsninger, veien blir ofte til mens man går har jeg erfart.

Det viktigste er uansett at man dekker sine barns grunnleggende behov og fungerer sammen som en familie. Behov for nærhet er et grunnleggende behov, og i mine øyne er ikke dette behovet noe mindre om natta. Men, barnet sier ofte selv i fra hva det synes er greit og ikke. Om barnet sover greit uten gråt i egen seng så ser jeg ikke helt problemet med dette.

tenkte å skrive mer, men nå er det en liten en som trenger litt hjelp

[Gjest =tentacle=]

Jeg synes denne inntilsengen virker genial, dvs ikke sengen i seg selv, men prinsippet. Man kan ligge så tett man vil, uten å risikere å ligge på babyen, det er lett å amme, de voksne taper ikke noe soveareal osv. En litt handy person vil sikkert kunne lage noe tilsvarende med utgangspunkt en rimelig, normalstor sprinkelseng fra f.eks Ikea, og bruke den siste sprinkelsiden til å dekke det nærmeste av siden av sengen, slik at en større baby må krype lenger uten å vekke foreldrene for å kunne falle utfor, evt lage en sikring slik at babyen kan ha sprinkler mellom seg og foreldresengen når h*n ligger litt alene. Den forelderen som sover nærmest, kan komme seg ut via enden av sengen uten å klatre over barn eller den andre forelderen.

[Gjest Elastica]

Jeg syns ihvertfall at mange barnefamilier har mistet mye tid sammen og mye kontakt med barna, sånn som vi lever i 2007.

Det er jeg veldig enig i, la Flaca. Selv om jeg ikke bedriver samsoving er jeg helt enig i at det er trist at man i dag nærmest blir sett litt skjevt på dersom man ønsker å være hjemme med barn.

Jesper Juul sier at barnehagen slik den fremstår idag er vår tids største menneskelige forsøkprosjekt, som vi ikke aner utfallet av. Jeg synes det er rart at man prioriterer slik at man må ha små barn i barnehagen 8-9 timer hver dag.

[asterix]

tenkte ikke på babyer, men "store" barn, slik tråden handler om.

Har gått utmerket opp til 2 år i hvertfall.

[Line Tamara]

http://www.timesonline.co.uk/tol/news/uk/article1083020.ece

http://www.nd.edu/~jmckenn1/lab/culturalarticle.html

(Se spesielt avsnitt 2c, litt nede på siden. )

Jeg kan helt sikkert finne flere artikler, men dette er de viktigste jeg har på egen maskin.

Jeg tror samsoving er viktig. Jeg tror samsoving er noe de fleste, merk at jeg ikke sier alle, barn trenger og vil dra nytte av. Jeg tror samsoving er det kroppen vår er ment å gjøre, og at det dermed er et behov for de fleste barn å samsove.

Jeg ser noen benytter anledningen til å slenge med leppa om Tilknyntingsomsorg igjen. (Attachment parenting eller Attachment theory.) Og det får heller være. Tilknytningsomsorg er omstridt, og noen vil selvsagt være uenige. Men, slik jeg ser det er T.O. helt logisk og noe som kan støttes av massiv forskning. Ikke bare noe sære mennesker gjør fordi de "på død og liv skal være annerledes.2 Om man googler TO eller helst attachment parenting eller theory vil man finne masse informasjon.

Jeg følger ikke strømmen. Det er helt uinteressant for meg. Jeg tenker selv. (Merk at jeg ikke sier at man ikke tenker selv om man gjør det samme som noen andre. Men når det å følge strømmen blir brukt som viktig KUN fordi det er slik andre gjør, da får ikke jeg følelsen av at å tenke selv er høyt verdsatt.)

Om mine handlinger, etter nøye overveielser, viser seg å gå i samme retning som strømmen: Flott.

Om de viser seg å gå en annen vei: Helt ok for meg.

Så lenge jeg VET at mine valg er tatt etter overveielser, kunnskap om emnet og mine egne overbevisninger, så er det riktig for meg. At andre velger annerledes forandrer ikke på dette.

Vi gjør alle det vi mener er best. Men kanskje, bare kanskje, er det sånn i den moderne verden at samfunnet syns at det som er best for foreldre/voksne er viktigere enn det som viser seg å være best for barna? Kanskje er det sånn at barns behov samfunnsmessig blir sett på som litt mindre viktige? Kanskje er det sånn at aksepten for å velge vekk et barns behov er større enn aksepten når man velger vekk egne behov til fordel for barnets?

I min familie er alle like viktige. Alles behov blir respektert like mye, og jeg forsøker å dekke alles behov. Noen ganger går ikke det. Noen ganger må noen vente, fordi en annens behov er viktigere.

Primærbehovene våre, slik jeg ser det, er behovene for mat, drikke, trygghet, nærhet, kjærlighet og respekt. (Da ser jeg bort fra selvsagte ting som varme og tak over hodet.)

Så for meg er det slik at mitt barns behov for trygghet og nærhet er viktigere enn mitt eget behov for å f.eks ha sengen alene. (Om det hadde vært et behov for meg.)

Jeg syns forresten Lavendelmor skrev et fint og klokt innlegg.

[Gjest =tentacle=]

Vi gjør alle det vi mener er best. Men kanskje, bare kanskje, er det sånn i den moderne verden at samfunnet syns at det som er best for foreldre/voksne er viktigere enn det som viser seg å være best for barna? Kanskje er det sånn at barns behov samfunnsmessig blir sett på som litt mindre viktige? Kanskje er det sånn at aksepten for å velge vekk et barns behov er større enn aksepten når man velger vekk egne behov til fordel for barnets?

Problemet er kanskje heller at det er vanskelig å gjøre en sikker vurdering av hva som er barnets behov, hva som er bra nok og hva som er optimalt. De har lite analytisk evne selv og enda mindre evne til å uttrykke en forskjell på biologiske behov og tillærte behov, luksusbehov, brelebehov osv når de er noen måneder gamle. I tillegg har de ulike behov seg imellom, og voksne blir ikke enige om hva barna trenger.

[Line Tamara]

Tentacle:

Her er vi kanskje ved noe av forskjellen. Jeg er helt og holdent overbevist om at all adferd alle mennesker gjør tar utgangspunkt i et ikkedekket behov. Det kan være gjemt laaaangt under mange handlinger og tillærte mønster, men i bunnen ligger det alltid et behov.

Og ang. forskjellige typer behov: Det du kaller brelebehov vil jeg kalle et behov for nærhet. Og jeg mener det er et like viktig behov som andre behov. Selvsagt finnes det forskjellige behov barna i mellom også. Men de primære behovene, de behovene vi er født med og som ikke har endret seg siden steinalderen er like hos de aller, aller, aller fleste. Om ikke hos alle.

Og jeg mener å ha lest nok forskning om barns utvikling til å være helt sikker på at babyer på noen måneder absolutt ikke manipulerer omverdenen bevisst ved å tillære seg behov. Og NÅR de er gamle nok til å gjøre det, så ser jeg fortsatt ikke hvorfor det er feil. Det er jo en måte å kommunisere til omverdenen hva de tenger, og hva er galt med det?

Endret 10. september 2007 av Line Tamara

[Gjest =tentacle=]

Tentacle:

Her er vi kanskje ved noe av forskjellen. Jeg er helt og holdent overbevist om at all adferd alle mennesker gjør tar utgangspunkt i et ikkedekket behov. Det kan være gjemt laaaangt under mange handlinger og tillærte mønster, men i bunnen ligger det alltid et behov.

Ok, jeg opererer med et nokså forskjellig menneskesyn fra deg. Fantastiske samsover-og alltid sammen med mamma som spedbarn-Japan er et land med høy selvmordsrate og hvor bordeller som sørger for kvinners behov for prat og sex er på sterk frammarsj.

Jeg tror at det er en ekstrem urett å begå mot foreldre å ansvarliggjøre dem for alle psykiske problemer barna deres kan utvikle.

[Line Tamara]

Jeg tror at det er en ekstrem urett å begå mot foreldre å ansvarliggjøre dem for alle psykiske problemer barna deres kan utvikle.

Hmmm. Jeg kan ikke se at jeg på noe tidspunkt har sagt at alt ansvar ligger på foreldrene, jeg?

Jeg sier derimot at jeg tror alle våre handlinger har sitt utspring i noe i vår fortid. Altså at alle våre handlinger er et svar på noe. Det betyr ikke at man ikke har ansvar for sine handlinger, men at man bør lære seg å forstå HVORFOR man handler som man gjør slik at man kan finne det udekte behovet, dekke det og dermed kunne gå videre i livet. Det er langt i fra det samme som å si at alt er foreldrenes "skyld".

Når det gjelder barn er jo dette vanskeligere, fordi de ikke enda er i stand til å resonere seg frem til slike ting. Derfor mener jeg det er vi foreldre som bør hjelpe barna med denne behovsdekkingen.

Og ang. Japan:

Det at et land samsover er jo ikke ensbetydende med at alt er rosenrødt. Japan kan, for alt jeg vet, være et land der fysisk avstraffelse er helt ok, der barn behandles som mindreverdige, der barns behov overhodet ikke blir forsøkt møtt o.s.v. Alle disse tingene vil jo virke inn på hvordan landets innbyggere har det. I tillegg har jo Japan, så vidt jeg forstår, et veldig sterkt æresbegrep, noe som resulterer i at mennesker driver seg selv for hardt. Noe som igjen kan ha ansvar for mye av selvmordstatistikken.

[Gjest =tentacle=]

Hmmm. Jeg kan ikke se at jeg på noe tidspunkt har sagt at alt ansvar ligger på foreldrene, jeg?

Jeg sier derimot at jeg tror alle våre handlinger har sitt utspring i noe i vår fortid. Altså at alle våre handlinger er et svar på noe.

Ser du at det du sier her, er at et menneske er som en slags datamaskin som styres av hvilke knapper miljøet rundt det trykker eller ikke trykker på?

Det kan jeg ikke være enig i.

[Yrjenia]

Ser du at det du sier her, er at et menneske er som en slags datamaskin som styres av hvilke knapper miljøet rundt det trykker eller ikke trykker på?

Det kan jeg ikke være enig i.

klart at barn påvirkes fullstendig av hva slags omsorg de får, og hva slags miljø de vokser opp i. Om de ikke gjorde det, DA ville de vært datamaskiner.

[Donpedro]

klart at barn påvirkes fullstendig av hva slags omsorg de får, og hva slags miljø de vokser opp i. Om de ikke gjorde det, DA ville de vært datamaskiner.

Jeg tror barn også er født med en personlighet.

Da vår sønn lå i ukesvis på sykehuset som nyfødt, sa de ansatte at han var et rolig barn. Andre barn var mye mer sta og viljesterke, sa klart fra hva de syntes.

Om barn påvirkes FULLSTENDIG av omsorg og miljø, hvordan kan du da forklare at barn er ulike helt fra starten, selv i miljøer der de får samme omsorg?

En ting er imidlertid sikkert; samsoving ble det fint lite av. Vi har for øvrig ALDRI hatt problemer med legging, og han smiler når vi putter ham i sengen hans. Alene.

Endret 10. september 2007 av Donpedro

[Rubina D]

klart at barn påvirkes fullstendig av hva slags omsorg de får, og hva slags miljø de vokser opp i. Om de ikke gjorde det, DA ville de vært datamaskiner.

Ikke alle barn som har vokst opp i ett alkoholikerhjem, har ett anstrengt forhold til alkohol som voksne ( ei heller alkoholikere selv)

Ikke alle jenter som har vokst opp kun hos mor har vansker med å stole på menn som voksne.

Er veldig enig i at barn er født med en personlighet. Men jeg tror faktisk også at de har evnen til å tenke selv.

Men selvfølgelig er de "utsatt" for omsorgspersonenes påvirkning, men ikke 100%.

[Gjest =tentacle=]

klart at barn påvirkes fullstendig av hva slags omsorg de får, og hva slags miljø de vokser opp i. Om de ikke gjorde det, DA ville de vært datamaskiner.

Nei, da ville de kun vært selvstyrt av sine gener, og ikke utenfrastyrt av sine omgivelser i det hele tatt.

Finnes det virkelig mennesker i dag som tror at det er strengt enten eller?

[Line Tamara]

Ser du at det du sier her, er at et menneske er som en slags datamaskin som styres av hvilke knapper miljøet rundt det trykker eller ikke trykker på?

Det kan jeg ikke være enig i.

Jeg kan ikke på noen måte se at det at jeg mener vi mennesker reagerer på alle våre opplevelser betyr at vi er maskiner. Heller tvert i mot.

Alt vi opplever er med og former oss. Jeg trodde faktisk ikke at det gikk ann å være uenig i det, jeg. Og for meg er det helt logisk at når vi handler, så er det på bakgrunn av våre tidligere opplevelser, følelser, minner og erfaringer.

For å ta noen eksempel:

Et barn som er vant til å få juling vil reagere helt annerledes når det ser vold enn et barn som aldri har opplevd denslags.

Et barn som er vant til å få sine behov dekket vil reagere annerledes enn et barn som er vant til å IKKE få sine behov dekket.

Et barn som er vant til at omsorgspersonene reagerer ved å kjefte når barnet forsøker å få dekket et behov vil oppføre seg annerledes enn et barn som er vant til at omsorgspersonene forsøker å finne ut hva barnet trenger/forsøker å si når det forsøker å få et behov dekket.

Noen eksempler på behovsdekking som kommer litt skjevt ut:

Et barn som slår er kjipt. Det vet vel de fleste foreldre. Slik jeg ser det er barnets adferd et resultat av at de trenger noe, men ikke klarer å formidle dette på de riktige måtene. Kanskje er barnet trøtt. Kanskje er barnet sjalu på et søsken. Kanskje er barnet trist og fortvilet fordi stemningen i familien er kjip grunnet krangling. Kanskje er barnet syk. Kanskje er barnet rasende fordi det har sovet alt for dårlig i det siste. Kanskje har barnet spist alt for mye sukker.

Alt dette er udekkede behov, som barnet forsøker å få dekket ved å slå. Om man da kun fokuserer på det at barnet slår, så vil ikke det dekke behovet. Og et udekket behov vil forbli et problem til det blir dekket. Kanskje klarer man å få ungen til å slutte å slå, men om grunnen er at barnet er sjalu på et søsken, så vil det komme andre symptomer på denne sjalusien.

Om jeg blir superfrustrert fordi sønnen min gjør X, og kjefter på ham for det, så løser det fint lite. Han gjorde kanskje X fordi det er hans keitete og litt feilslåtte måte å si at han trenger mer alenetid med meg, og jeg reagerte kanskje med sinne fordi JEG hadde et behov for å være litt i fred fordi jeg var sliten. Så begge våre handlinger var et reslitat av at vi tidligere ikke har fått dekket våre behov for henholdsvis mer tid sammen og mer tid for oss selv.

Om jeg derimot hadde vært klar over disse behovene, så kunne jeg forsøkt å dekke mine egne og samtidig hjelpe ham å få dekket sine.

Tilslutt: Jeg tror også barn har en personlighet. Helt klart. Men jeg tror de påvirkes mye av sine nærmeste også. Min sønn har helt tydelig en personlighet. Trust me. :D Men, jeg tror han også formes veldig av oppveksten. At hans personlighetstrekk kan forsterkes enten positivt eller negativt av miljøet han vokser opp i.

Endret 10. september 2007 av Line Tamara

[Gjest =tentacle=]

Alt vi opplever er med og former oss. Jeg trodde faktisk ikke at det gikk ann å være uenig i det, jeg. Og for meg er det helt logisk at når vi handler, så er det på bakgrunn av våre tidligere opplevelser, følelser, minner og erfaringer.

Før du har møtt et eneste menneske, bærer du allerede med deg veldig mye av den personen du kommer til å bli i ditt genetiske materiale. Eneggede tvillinger blir veldig like, selv om de blir bortadopteret til ulike foreldre ved fødsel, f.eks.

[Line Tamara]

Ikke alle barn som har vokst opp i ett alkoholikerhjem, har ett anstrengt forhold til alkohol som voksne ( ei heller alkoholikere selv)

Ikke alle jenter som har vokst opp kun hos mor har vansker med å stole på menn som voksne.

Men tror du ikke dette har like mye med hva disse menneskene har klart å jobbe seg igjennom som voksne å gjøre? Jeg vokste opp i et veldig voldelig hjem, og det har definitivt påvirket meg VELDIG. Men siden jeg er voksen, og siden jeg er klar over min barndoms påvirkning, så har jeg jobbet beinhardt for å komme meg ut av det negative reaksjonsmønsteret som jeg hadde på grunn av barndommen min.

Kanskje har de ikke et anstrengt forhold til alkohol, men kanskje har de et veldig stort behov for kontroll på situasjoner. Eller kanskje har de et veldig stort behov for trygghet.

[Line Tamara]

Før du har møtt et eneste menneske, bærer du allerede med deg veldig mye av den personen du kommer til å bli i ditt genetiske materiale. Eneggede tvillinger blir veldig like, selv om de blir bortadopteret til ulike foreldre ved fødsel, f.eks.

Men jeg nekter da ikke på at gener har mye å si, jeg? Jeg ser ikke på det som to motsetninger i det hele tatt.

Jeg tror vi er født med visse personlighetstrekk. Men jeg tror måten disse trekkene utvikler seg på i veldig stor grad formes av våre opplevelser og våre liv.

Jeg tipper at om du tar to eneggende tvillinger og plasserer den ene i en omsorgsfullt, stablit og kjærlig hjem og den andre vokser opp som foreldreløs i en krigssone, så vil deres behov og deres måte å håndtere situasjoner på være veldig forskjellige. Kanskje er de begge av den rolige, tankefulle typen. Men kanskje tvilling A (fra det stabile hjemmet) er trygg, veltilpasset og i stand til å kjenne igjen og dekke sine behov på en fornuftig og sunn måte. Kanskje har tvilling B et mye større behov for trygghet. Kanskje har hun mye større vansker med å håndtere situasjoner og med å finne sunne måter å få dekket sine behov på.

Jeg sier ikke at ALT avhenger av oppvekst. Je ser jo på min egen sønn at det ikke stemmer. Men jeg mener helt bestemt at innenor den personligheten vi er født med, så kan vi formes på mange måter av måten vi lever på.

Forskning på barnshjerner viser at hjernen faktisk reagerer kraftig på traumer, vonde opplevelser o.s.v. At traumatiske opplevelser i spebarnstiden kan forandre måten barn reagerer på for fremtiden. Dette kan selvsagt delvis bøtes på, men da må man jo være klar over at disse tingene kan skje og deretter jobbe målrettet med å gi barnet tilbake tryggheten om det var der problemet lå.

Endret 10. september 2007 av Line Tamara

[Gjest =tentacle=]

Men jeg nekter da ikke på at gener har mye å si, jeg? Jeg ser ikke på det som to motsetninger i det hele tatt.

Jeg tror vi er født med visse personlighetstrekk. Men jeg tror måten disse trekkene utvikler seg på i veldig stor grad formes av våre opplevelser og våre liv.

Jeg tipper at om du tar to eneggende tvillinger og plasserer den ene i en omsorgsfullt, stablit og kjærlig hjem og den andre vokser opp som foreldreløs i en krigssone, så vil deres behov og deres måte å håndtere situasjoner på være veldig forskjellige. Kanskje er de begge av den rolige, tankefulle typen. Men kanskje tvilling A (fra det stabile hjemmet) er trygg, veltilpasset og i stand til å kjenne igjen og dekke sine behov på en fornuftig og sunn måte. Kanskje har tvilling B et mye større behov for trygghet. Kanskje har hun mye større vansker med å håndtere situasjoner og med å finne sunne måter å få dekket sine behov på.

Jeg sier ikke at ALT avhenger av oppvekst. Je ser jo på min egen sønn at det ikke stemmer. Men jeg mener helt bestemt at innenor den personligheten vi er født med, så kan vi formes på mange måter av måten vi lever på.

Forskning på barnshjerner viser at hjernen faktisk reagerer kraftig på traumer, vonde opplevelser o.s.v. At traumatiske opplevelser i spebarnstiden kan forandre måten barn reagerer på for fremtiden. Dette kan selvsagt delvis bøtes på, men da må man jo være klar over at disse tingene kan skje og deretter jobbe målrettet med å gi barnet tilbake tryggheten om det var der problemet lå.

Jeg sier derimot at jeg tror alle våre handlinger har sitt utspring i noe i vår fortid. Altså at alle våre handlinger er et svar på noe.

Med mindre du definerer gener inn under vår fortid, leser jeg virkelig ut fra dette at barnet er et resultat av omgivelsene.

[Gjest Mamma også]

Line Tamara sier:

Jeg tror samsoving er viktig. Jeg tror samsoving er noe de fleste, merk at jeg ikke sier alle, barn trenger og vil dra nytte av. Jeg tror samsoving er det kroppen vår er ment å gjøre, og at det dermed er et behov for de fleste barn å samsove.

Jeg følger ikke strømmen. Det er helt uinteressant for meg. Jeg tenker selv. (Merk at jeg ikke sier at man ikke tenker selv om man gjør det samme som noen andre. Men når det å følge strømmen blir brukt som viktig KUN fordi det er slik andre gjør, da får ikke jeg følelsen av at å tenke selv er høyt verdsatt.)

(..............)

Så lenge jeg VET at mine valg er tatt etter overveielser, kunnskap om emnet og mine egne overbevisninger, så er det riktig for meg. At andre velger annerledes forandrer ikke på dette.

I min familie er alle like viktige. Alles behov blir respektert like mye, og jeg forsøker å dekke alles behov. Noen ganger går ikke det. Noen ganger må noen vente, fordi en annens behov er viktigere.

Primærbehovene våre, slik jeg ser det, er behovene for mat, drikke, trygghet, nærhet, kjærlighet og respekt. (Da ser jeg bort fra selvsagte ting som varme og tak over hodet.)

Så for meg er det slik at mitt barns behov for trygghet og nærhet er viktigere enn mitt eget behov for å f.eks ha sengen alene. (Om det hadde vært et behov for meg.)

----------------

Tentacle:

Her er vi kanskje ved noe av forskjellen. Jeg er helt og holdent overbevist om at all adferd alle mennesker gjør tar utgangspunkt i et ikkedekket behov. Det kan være gjemt laaaangt under mange handlinger og tillærte mønster, men i bunnen ligger det alltid et behov.

Og ang. forskjellige typer behov: Det du kaller brelebehov vil jeg kalle et behov for nærhet. Og jeg mener det er et like viktig behov som andre behov. Selvsagt finnes det forskjellige behov barna i mellom også. Men de primære behovene, de behovene vi er født med og som ikke har endret seg siden steinalderen er like hos de aller, aller, aller fleste. Om ikke hos alle.

Og jeg mener å ha lest nok forskning om barns utvikling til å være helt sikker på at babyer på noen måneder absolutt ikke manipulerer omverdenen bevisst ved å tillære seg behov. Og NÅR de er gamle nok til å gjøre det, så ser jeg fortsatt ikke hvorfor det er feil. Det er jo en måte å kommunisere til omverdenen hva de tenger, og hva er galt med det?

Slik jeg (helt fra sidelinjen og uten å ha lest hele tråden) ser dette så virker det om noen foreldre samsover mest for egen del!

Når du Line Tamara er "overbevist om at all adferd alle mennesker gjør tar utgangspunkt i et ikkedekket behov" så blir jeg nesten overbevist om at det er ditt eget ikkedekkede behov som her skal tilfredstilles ved samsoving.

Barn vil mye rart. De vil f.eks. sove med far og mor. Hva om de heller vil sove i stua, på sofaen? Eller sove i gangen sammen med hunden? Er det også et uttrykk for ikkedekket behov? De vil spise gotteri istedenfor middag? De vil tisse i vasken istedenfor i do? Skal man føye dem i alt?

Barn kommuniserer hva de trenger. Ja det er sant. Men noen ganger er det også bare strass. Noen ganger er det ren manipulasjon. Og ved å gi etter viser vi at manipulasjon virker.

Du sier at din familie er viktigst (noe jeg heller ikke betviler) og at du "gjør alt for å dekke alles behov". Men man kan ikke dekke alles behov hele tiden... Alle i en familie har heller ikke like behov - og om man da som mamma skal jobbe rompa av seg for å godgjøre alle.... Martyr tenker jeg da...? Og trøsten (mors trøst når hun ikke føler at hun strekker til hele tiden) er samsoving - for da slipper vi mas og alle er fornøyd.

Hva gjør man med sex? Hvordan fungerer parforholdet? Når skal barna (endelig) sove alene? Er de egoistisk av foreldre å ville være kjærester og ha senga litt for seg selv? Skal vi ikke også vise barn at det voksne parforholdet er noe trygt og godt som kan være et forbilde?

Og ja. Jeg har to barn. Den ene "samsov" med meg til han var nesten 1 år. Fordi han var urolig.... Men vi sov ikke så mye fordet.. Det var først da han fikk sove på eget rom i egen seng at han sov hele natta! Trygg og god og fornøyd!