Samsoving og "store" barn

[Gjest gaja ii]

Vi har alle våre kjepphester. For min del synes jeg altfor mange foreldre feilprioriterer når de sender barn i barnehagen åtte timer daglig når de er bare ett år gamle. Det synes jeg er hårreisende, og derfor valgte jeg annerledes selv.

Så når min ettåring hyler når barnehagen er stengt i helgene, blir utålmodig etter at vi skal dra kl 0715, og nærmest nekter å bli med hjem før kl 16. Når vi vet at hun er blid og fornøyd i barnehagen, og vi ser at hun er blitt mye mer harmonisk etter at hun begynte der. Skal vi da likevel nekte henne å være lange dager i barnehagen fordi andre folk ikke tror det er bra for småunger?

Det er litt på siden av diskusjonen, men jeg syns hovedprinsippet går på det samme: Du vet ikke hva som er best for min unge, og jeg vet ikke hva som er best for din. Trives du og ungen i senga sammen, ok. Men ikke kom og fortell meg at min unge MÅ foretrekke noe bare fordi din unge gjør det.

[LilleKylling]

MÅ alternativet til samsoving være skrikekur? KAN det tenkes at noen barn sover greit i egen seng?

[la Flaca]

Må si meg enig med Yrjenia i mye, men ikke at man kategorisk skal forkynne samsoving til alt og alle.

Førstemann måtte ligge i kuvøse og fikk knapt kroppskontakt de første 14 dagene i livet sitt. Det preget henne lenge. Jeg la meg ofte sammen med henne, og når hun våknet og gråt om natta fikk hun ligge på armen til hun sovnet. Sånn var hun i lange tider.

Så kom andremann. Han hadde jeg store problemer med å roe de første ukene. Han hylskreik, og fordi jeg hadde et inderlig behov for å være hos han og gi han trøst da, så gjorde jeg som med førstemann. Til jeg en dag ble akutt drittei og la han i senga mens han hylgrein. "Nå skal du sove!" Det gikk noen sekunder, og så sov han. Siden har han vært null problem å legge, alltid lagt seg selv, og alltid ønsket å være i fred når han er trøtt og vil roe seg. Greia er at det er forskjell på unger. Ikke alle har behov for å bli dullet med, selv om vi foreldre aldri så gjerne vil.

[Gjest kaffedama]

Av de jeg kjenner så er det ingen som sover bedre enn de barna som samsover.

Ungene mine sovner etter fem minutt på kvelden, og sover i strekk ti neste morgen.

Noe som gjør at vi også får sove veldig godt.

(men klart når ungene er mindre våkner de noen ganger om natta for pupp)

Vårt barn har hatt en helt naturlig plass i dobbeltsengen i fire år. Jeg har hatt maks fem våkenetter når krabaten var liten no ejeg er overbevista t kommer av samsoving. Likefullt har hatt god søvn hele perioden, det ville jeg neppe hatt ved nattamming ellers.

Jeg har heller ikke hatt mer enn fem våkenetter. Sønnen vår har sovet i sin egen seng fra dag 1. De få gangene han har sovet i vår seng har jeg sovet utrolig dårlig og dermed har jeg lagt ham tilbake. Han har ikke protestert på dette. Vi har aldri latt ham grine lenge. Senga hans stod inne på vårt rom frem til han var 9 måneder, fra da av har han sovet på eget rom vegg i vegg. Bortsett fra en gang i mellom når han ikke har fått bæsja før han skal legge seg roer han seg og sovner selv med en gang vi har sagt god natt og gått ut av rommet. (Nå er han 15 måneder.)

For oss har hver sin seng fungert helt supert, jeg kan rett og slett ikke se hvordan dette skulle ha gått bedre ved samsoving. Barn er forskjellige, og foreldre er forskjellige.

Når/hvis vi får et barn til kan det godt hende det blir annerledes.

[Gjest StoreSky]

Det er denne holdingen som gjør at folk fortsetter å praktisere skrikekurer.

Øhm! HVOR har jeg sagt jeg "praktiserer skrikekurer" - hva nå enn det er.

HVA konkret er du ueing i, i mitt innlegg?

[Gjest StoreSky]

Må si meg enig med Yrjenia i mye, men ikke at man kategorisk skal forkynne samsoving til alt og alle.

Førstemann måtte ligge i kuvøse og fikk knapt kroppskontakt de første 14 dagene i livet sitt. Det preget henne lenge. Jeg la meg ofte sammen med henne, og når hun våknet og gråt om natta fikk hun ligge på armen til hun sovnet. Sånn var hun i lange tider.

Så kom andremann. Han hadde jeg store problemer med å roe de første ukene. Han hylskreik, og fordi jeg hadde et inderlig behov for å være hos han og gi han trøst da, så gjorde jeg som med førstemann. Til jeg en dag ble akutt drittei og la han i senga mens han hylgrein. "Nå skal du sove!" Det gikk noen sekunder, og så sov han. Siden har han vært null problem å legge, alltid lagt seg selv, og alltid ønsket å være i fred når han er trøtt og vil roe seg. Greia er at det er forskjell på unger. Ikke alle har behov for å bli dullet med, selv om vi foreldre aldri så gjerne vil.

Jepp! det jeg vil frem til -barn er forskjellige, familier er forskjellig.

Kuvøse barn har andre behov uansett enn "friske" barn. Samme som syke mennsker (voksne og barn) har mer behov for dull&stell enn når vi er friske og raske!

(blæ! skulle ønske min datter var oftere syk -hun vil ALDRI ha kos, nuss, klem... Forresten så vil hun ikke ha kos da heller - da legger hun seg i sengen og sover..*sukk* )

[Donpedro]

Starter på en helt vanlg måte. En av oss ligger hos dem til de har sovnet. Og står så opp igjen etterpå.

Trodde du skrev at barn trengte nærhet pga instinker som sa at fare kunne komme, jeg. Hvordan kan det være greit at barnet ligger alene i tidsrommet mellom det har sovnet og foreldrene legger seg, men ikke etter dette?

Selv har vi antakelig et barn som er skadet mentalt for resten av livet om man skal følge en del teorier her, med tanke på at han sine første 5 uker lå på sykehus.

[Gjest Elastica]

Det er litt på siden av diskusjonen, men jeg syns hovedprinsippet går på det samme: Du vet ikke hva som er best for min unge, og jeg vet ikke hva som er best for din. Trives du og ungen i senga sammen, ok. Men ikke kom og fortell meg at min unge MÅ foretrekke noe bare fordi din unge gjør det.

Nettopp. Derfor skriver jeg heller ikke hva jeg synes andre bør gjøre. Jeg sier bare at jeg har valgt annerledes fordi jeg har meninger om det.

[sospel]

SIKRIKNG AV SENG:

For å svare på det opprinnelige spørsmålet:

Vi har satt senga helt inntil veggen, og rullet et ullteppe og lagt ned i glipen mellom madrass og vegg. Lakenet går naturligvis over dette ullteppet også. Vi ser nå på løsninger med å beskytte senga mot utkrabbing.

En løsning jeg har sett, er å ha en høy kant av skumgummi festet til en overmadrass. Sikkert ok på krabbestadiet, men er usikker på hvor lenge en slik løsning vil holde. Men er madrassen langt nok nede, burde det vel gå hvis man f.eks. har en matte foran sengen i tillegg.

Vi har tenkt å lage en løsning med en duk som reises opp når vi ikke er der, men lett kan senkes når vi skal benytte sengen (men så er mannen min veldig glad i å tenke ut tekniske løsninger og lage dem, da).

En tredje løsning er å støtte opp med "harde" objekter, f.eks. sette kommoder inn til sengen, og lage en åpning med babygrind. Vi forkastet denne ideen da vi går endel inn og ut av sengen.

OM SAMSOVING:

Endel linker til forskning som viser både fordeler og ulemper ved samsoving finnes f.eks. her: http://en.wikipedia.org/wiki/Co-sleeping.

Når det gjelder krybbedød, finnes det forskning som hevder at krybbedødsrisikoen både øker og minsker ved samsoving. Men som Grooo nevnte, i flere asiatiske "i-land", der rapporteringen må kunne sees på som pålitelig, som japan, hong-kong mm, er krybbedød veldig sjeldent.

Norsk forskning på området er f.eks. ganske interessant. En rapport som konkluderer med at "Samsoving er forbundet med økt risiko for krybbedød for barn under to måneders alder. Særlig økt risiko ses dersom mor røyker."

I studien går det fram at av 17 barn > 2 måneder som døde under samsoving, sov 13 sammen med røykende foreldre, 3 sov på uegnet sted (sofa/enkeltseng) og KUN ETT BARN DØDE I EN "NORMAL SAMSOVINGSSITUASJON".

"

I løpet av 1998 - 2003 registrerte vi at 17 av 23 krybbedødsofre under to måneders alder døde i en samsovingssituasjon (tab 1). Barnets liggestilling er trolig ikke av betydning for risikoen ved samsoving, da kun to av disse 17 ble funnet døde i mageleie. Til sammen 13 av 17 hadde imidlertid sovet sammen med en forelder som røykte, og av de resterende fire hadde tre sovet sammen med en forelder på et uegnet underlag (sofa eller enkeltseng). Samsoving i «usikre omgivelser» som for eksempel i en sofa, smal seng eller vannseng, er dokumentert å medføre en risiko for plutselig uventet spedbarnsdød (16).

"

(Jeg har lest endel om krybbedød, da jeg "mangler" en storesøster som døde i krybbedød)

Selv "bedriver vi" samsoving da dette virker mest logisk ut ifra et evolusjonsbiologisk synspunkt, og vi tror at det har gode virkninger på mange barn.

På "barnerommet" har vi derimot en dobbeltseng, som funger som gjesteseng og som "parseng" når barnet sover. Dessuten er det jo en mulighet til å bli litt kreativ igjen når det kommer til visse voksenaktiviteter, uvanlige steder kan jo godt være en liten piff...

Endret 6. september 2007 av sospel

[Gjest Gjest -storesky]

Lurer på en ting:

Samsoving, dere står opp etter at barnet har sovnet? Vil ikke barnet bli redd når det tror at dere sover der?

Er det begge foreldrene som er der, eller kun èn? (utfra her kan det virke som at mor er den som legger barnet)

For meg er liksom samsoving at man faktisk sover med barnet, ikke står opp gjen. I andre land der dette er vanlig, så legger jo barna seg samtidig med voksne (altså til sengs senere) - også har de flere sovestunder på dagen. Gjerne opp til 5-6-7 årsalder.

(jobbet i bhg, i 10 år, dette er noe jeg VET utfra samtaler med foreldre fra andre kulturer)

Og som en mamma sa, "vi gjorde det fordi vi er/var fattige - ikke fordi det var så bra for barnet egentlig"...

[Gjest Thelma :-)]

Jeg forstår heller ikke hvorfor det kalles samsoving når det man gjør er å liste seg ut når barnet sovner .. Det kan ihvertfall umulig være noe som er med på å øke barns trygghet om barnet sovner i troen på at mor eller far ligger i sengen .. så våkner barnet og ser at de slett ikke er der .. Hva er tryggheten her?

[mallina]

Når jeg var barn, så lå jeg i moren min sin seng, jeg hvet ikke hvor gammel jeg var da hun begynte med de, men je regner med at det var etter skilsmissen , at jeg ble flytta inn i mammas seng, så heg var vel rundt tre år. Slik det utartet seg for meg var at første gang jeg larte å ligge i egen seng var når jeg va 13, det var første gang jeg sov godt i egen seng.

Det er ikke en selvfølge at slikt skjer med alle, men jeg erfarte iallefall at sengen min ikke var trygg, det var mammas seng som var trygg.

[Grooo]

Jeg forstår heller ikke hvorfor det kalles samsoving når det man gjør er å liste seg ut når barnet sovner .. Det kan ihvertfall umulig være noe som er med på å øke barns trygghet om barnet sovner i troen på at mor eller far ligger i sengen .. så våkner barnet og ser at de slett ikke er der .. Hva er tryggheten her?

Ja, er der jeg sliter litt også...

Men jeg ville gjerne samsovet når hun var liten og måtte ammes flere ganger om natten, da hadde det vært enklere å ha henne i senga enn å hente henne fra den lille senga ved siden av. Fram til hun var litt over tre mnd var hun alltid i stua sammen med oss til vi la oss, hun hadde vugga si der så vi la henne der og flyttet henne til soverommet når vi skulle legge oss. I den perioden + litt til hadde jeg syntes samsoving var topp, men hun ville ikke da heller så vi har sovet hver for oss hele tiden.

[Gjest Gjest - storesky]

Hos oss (eller meg da, er jo jeg som ammet!), så la vi jenta i sin egen seng (når hun gråt gikk vi inn og ut for trøst og vise at vi er der -type: "så så, god natt og sove godt") Men ofte ble hun bært i senga hvis hun hadde økeperioder og våknet mye for melk.

Men ble alltid lagt i egen seng, første 6 mnd inne på vårt soverom, så eget lite rom vegg i vegg. Må si jeg sov betraktelig bedre når hun sov i egen seng!

[Jerle]

Når det gjelder kvalitetssøvn, at dette noe av det de vi kjenner som IKKE samsover misunner oss. For vi har nemlig aldri noe form for trøbbel på natta. Og har aldri hatt.

Ungene er alltid uthvilte, og har alltid vært.

Og det er vi voksne og.

Når man blir vant til det (ikke mange i vår kultur som er vant md det fra egen barndom)

er det faktisk veldig godt å sove nær hverandre hele familien.

Dette har ingen ting med samsovingen å gjøre!! Det har med barna å gjøre. Slik som vi voksne, så er også barn forskjellig.

Vi har også hatt best søvnkvalitet med samsoving. Har som Asterix fått dem over i egen seng i 1 - 2-årsalder. Har ikke skjønt hvorfor barna mine skulle ligge og skrike i stedet for å få den nærheten de lengtet etter.

Tror du virkelig at alle foreldre som ikke ønsker å ha barna i sengen om natten, er noen nazister? Er du så innsnevret at du tror at alle som ikke samsover, dermed lar barna ligge å hyle i 3 timer hver kveld??

MÅ alternativet til samsoving være skrikekur? KAN det tenkes at noen barn sover greit i egen seng?

JA! Takk og pris er ikke alle helt lost i denne saken. Det er stort sett det barna gjør, sover godt i sin egen seng. Og det helt uten noen skrikekurer.

Greit at denne diskusjonen startet med noe helt annet, enn den har utartet seg til. Men herlighet folkens, er dere så svart/hvitt i tankegangen??

[Donpedro]

Dere som samsover; hva gjør dere på ferie og overnatting borte, når sengene ikke nødvendigvis er slik at man kan ligge flere? (På vår hytte er det eks bare køyesenger av den smaaale sorten)

*lurer*

[asterix]

Dere som samsover; hva gjør dere på ferie og overnatting borte, når sengene ikke nødvendigvis er slik at man kan ligge flere? (På vår hytte er det eks bare køyesenger av den smaaale sorten)

*lurer*

Har i hvertfall aldri vært borti ei seng som var så smal at det ikke var plass til meg og babyen. Men så er jeg slank/tynn da og tar ikke store plassen i bredden.

[Jens]

Dere som samsover og har barn i barnehage?Sover de der, eller må barnehageassistenene legge seg sammen med barnet?

[Donpedro]

Har i hvertfall aldri vært borti ei seng som var så smal at det ikke var plass til meg og babyen. Men så er jeg slank/tynn da og tar ikke store plassen i bredden.

tenkte ikke på babyer, men "store" barn, slik tråden handler om.

[Yrjenia]

Dere som samsover; hva gjør dere på ferie og overnatting borte, når sengene ikke nødvendigvis er slik at man kan ligge flere? (På vår hytte er det eks bare køyesenger av den smaaale sorten)

*lurer*

Er man litt fleksibel går det aller meste.

Trenger ikke planlegge sånt, tar det på sparket.

Feks så har vi ligget i samme seng en stund, også har den voksne flyttet seg i sengen ved siden av. Hvis barnet våkner kryper h*n oppi sengen hvor mamma eller pappa er. Er fint plass til en voksen og et større barn i en enkletseng, men kan være litt trangt.

Man tar det som det kommer. Har aldri vært noe problem, og vi har vært mange forskjellige steder.