Samsoving og "store" barn

[Gjest Thelma :-)]

Jeg er klar over det ja, men jeg har også lest annen forskning som sier at det ikke er slik. Men jeg er samtidig helt enig i at det er bedre å advare mot kryddedød enn å ta sjansen på at folk som lever i situasjoner der samsoving ikke er bra sover sammen med barna sine.

Er temmelig sikker på at Japans ikke har et ord for krybbedød eller plutselig spedbarnsdød ja, har lest det flere steder. Kan god prøve å lete opp kilder om det er interessant?

Groo - jeg er alldeles kjempesikker på at du har undersøkt det meste og at du tar dine forholdsregler. Du virker som en mer reflektert mor enn de fleste .. enn jeg var også - skal jeg ærlig innrømme

Så når du sier at spedbarndødeligheten er lav i Japan så tror jeg deg .. og jeg vet at i Japan er det mange som sover sammen med barna sine ..

Jeg setter nå helst spørsmål ved søvnkvaliteten - både til voksne og barna .. Men jeg går utifra at folk gjør som de selv føler for .. og har de ikke problemer med å sove skikkelig med barn i sengen, og ønsker å gjøre det - så må de selvsagt det ..

[Grooo]

Takk, det var da hyggelig skrevet Blir rent rørt jeg *ler*

Søvnkvaliteten ja, det er jo grunnen til at vi ikke samsover her hos oss. Vi har prøvd flere ganger når hun er småsyk eller våkner i den tiden vi skal legge oss, men det fungerer rett og slett ikke. Hun klarer ikke å roe seg, og vi føler også at det blir feil.

[Gjest Thelma :-)]

Takk, det var da hyggelig skrevet Blir rent rørt jeg *ler*

Søvnkvaliteten ja, det er jo grunnen til at vi ikke samsover her hos oss. Vi har prøvd flere ganger når hun er småsyk eller våkner i den tiden vi skal legge oss, men det fungerer rett og slett ikke. Hun klarer ikke å roe seg, og vi føler også at det blir feil.

[Jerle]

Nå har jeg aldri helt forstått hvorfor unger ikke kan ligge i egen seng jeg da

Dette har jeg også lurt på. Men man sparer jo noen kroner da, på å slippe å kjøpe mer enn en seng til en hel familie.

Jeg husker godt at jeg kunne ligge en hel natt våken fordi jeg var vettskremt av noe og ikke klarte/turte å sove. Å spørre om å få sove hos foreldrene mine var aldri et alternativ. Jeg kommer ikke til å være like streng.

Jeg sov hos foreldrene mine ganske lenge. Jeg mener ikke at det var galt av de, men jeg var barn nr 4 og tipper foreldrene mine hadde det litt strengere med nr en.

Så for all del, jeg mener ikke det er galt. Men jeg er villig til å si det er tåpelig. Barn har godt av gode rutiner, også rutiner på å lære seg å sove alene. Vi har hatt vår del av problemene som kommer når man er så utslitt av nattevåk at man tar barnet inn i sengen. det hjalp ikke så mye på, men da fikk vi kanskje sovet en liten time i løpet av natten.

Jeg kan likevel si, med hånden på hjertet at lillesnupp har bedre søvn nå, etter den langvarige kampen vi har hatt for å venne henne av med å sove hos oss. For å ikke snakke om hvor viktig voksentid er, og da spesielt i sengen.(nei jeg hinter så aldeles ikke kun til sex) Man trenger å ha et sted som er sitt "eget" både barn og voksne, i vårt tilfelle verner vi sengen vår fra å ha urolige barn der hele natten.

De som mener jeg er mindre mor fordi jeg ikke er villig til å dele seng med barna mine, burde lest litt mer om samsoving. Og da også det som er skrevet av kritikerne.

Dessuten er en uthvilt mor/far mye mer verdt, enn en utslitt mor/far. (med tanke på søvnkvalitet med eller uten barn i sengen.)

[asterix]

Jeg mener det er snakk om kvalitets-søvn også .. og både barn og voksne bør få sove i fred og ro.

Hos oss er det i hvertfall kvalitetssøvn. Vi sover godt alle sammen. Har aldri opplevd nattevåk.

Ettersom jeg har lest innlegg av deg tidligere, så synes jeg å huske at dere har 8 barn .. Hvis barna ligger i deres seng til de er 1 1/2 - 2 år - hvor mange barn har dere i sengen da hver kveld? Jeg kan bare ikke se for meg at hverken barn eller voksne får den søvnen de burde hatt ..

Du tror vel ikke faktisk at vi har 8 barn under 2 år?

Vi har ett barn i sengen vår hver kveld vi, neppe vanlig med færre barn enn det i senga om man samsover, eller hva?

Og som sagt har vi alle alltid sovet godt.

Når du kritiserer de som legger spedbarn i egen seng så lurer jeg litt på hvordan du tenker? Mener du virkelig det er heldig å ha en baby liggende i foreldrenes seng? Har du ikke lest at det faktisk kan føre til økt fare for krybbedød?

Hvorfor skal en baby være tryggere ved å ligge i midten av dobbelsengen til foreldrene enn om den ligger i vuggen ved siden av foreldrenes seng? Hadde vært litt interessant å høre hva du begrunner utsagnet ditt med. .

Undersøkelser viser at samsoving (om foreldrene ikke røyker, eller er ruset, eller har det for varmt på rommet etc) ikke er noe farligere enn at barnet sover i egen seng. Enkelte undersøkelser viser til og med at samsoving reduserer faren for krybbedød fordi de små bevegelsene til foreldrene stimulerer babyen til å holde pusten i gang og ikke gå inn i en alt for dyp(livstruende) søvn.

Små barn er vant med å være omsluttet av bevegelse og lyder av pust og hjerteslag og vil naturlig nok føle seg mer "hjemme" når de får fortsette å ha den nære kontakten med et annet levende vesen når de sover. Er jo ikke uten grunn at det finnes et marked for bamser o.l. som "puster" og har hjerteslag. Undersøkelser viser at små barn roer seg fortere med denne typen lyder og bevegelser nær seg.

[Yrjenia]

Når det gjelder kvalitetssøvn, at dette noe av det de vi kjenner som IKKE samsover misunner oss. For vi har nemlig aldri noe form for trøbbel på natta. Og har aldri hatt.

Ungene er alltid uthvilte, og har alltid vært.

Og det er vi voksne og.

Når man blir vant til det (ikke mange i vår kultur som er vant md det fra egen barndom)

er det faktisk veldig godt å sove nær hverandre hele familien.

[prinsessa]

Tja, jeg syns ikke det er så deilig og bli sparket i ryggen jeg da, selv om det er av små barneføtter.

[ThirtySomething]

Jeg har aldri fått sove særlig godt med barna i senga vår. Ikke min mann heller.

Hvis samsoving passer for noen, så er det vel og bra for dem.

Jeg vil heller ligge inntil mannen min om natten. Barna får kos og nærhet på dagen og kvelden. Natta vil jeg ha med mannen min.

Synes det er deilig å ha en sfære som er bare vår. Som regel får vi ikke engang sittet sammen i sofaen, fordi det er barn som enten sitter i armkroken osv. Når barna har lagt seg er det gjerne litt jobb som skal gjøres unna. (Hverdager.)

I helgene er det litt ledigere, da kan det hende at vi åpner en flaske vin og slår av tv for en prat. Men på hverdagene går timene til andre ting.

Natta er vår! For oss er det godt å ha tid og fokus på hverandre.

[Yrjenia]

Jeg har aldri fått sove særlig godt med barna i senga vår. Ikke min mann heller.

Hvis samsoving passer for noen, så er det vel og bra for dem.

Jeg vil heller ligge inntil mannen min om natten. Barna får kos og nærhet på dagen og kvelden. Natta vil jeg ha med mannen min.

Synes det er deilig å ha en sfære som er bare vår. Som regel får vi ikke engang sittet sammen i sofaen, fordi det er barn som enten sitter i armkroken osv. Når barna har lagt seg er det gjerne litt jobb som skal gjøres unna. (Hverdager.)

I helgene er det litt ledigere, da kan det hende at vi åpner en flaske vin og slår av tv for en prat. Men på hverdagene går timene til andre ting.

Natta er vår! For oss er det godt å ha tid og fokus på hverandre.

det står mye her, om dere. Deres behov for nærhet om natta. Deres behov for tid til hverandre. Deres behov for å ha natta for dere selv. Men dere er voksne mennesker. Behov for voksne er ikke en gang sammenlignbare med barns behov i intensitet.

Alikevel er det tydelig, at i vår kultur, kommer barnas behov på siste plass. Og på bekosting av de voksnes behov.

Endret 4. september 2007 av Yrjenia

[ThirtySomething]

det står mye her, om dere. Deres behov for nærhet om natta. Deres behov for tid til hverandre. Deres behov for å ha natta for dere selv. Men dere er voksne mennesker. Behov for voksne er ikke en gang sammenlignbare med barns behov i intensitet.

Alikevel er det tydelig, at i vår kultur, kommer barnas behov på siste plass. Og på bekosting av de voksnes behov.

Ja, det står mye om oss. Vi er en viktig del av barnas liv. Vår nærhet til hverandre er viktig for barna også!

Jeg tror ikke det er bra for barna at ikke vi har det bra. Offeret med å ha barn sovende i senga vår ville vært så stort at det ville gått utover barna. Barna har forøvrig aldri spurt om å sove i vår seng.

Barna våre er ikke utrygge, sover i 99 av 100 tilfeller hele natta igjennom i sin egen seng. Det har de gjort fra nattamming var slutt.

Jeg er uenig med deg, jeg tror ikke vår kultur er barnefiendtlig.

I de kulturene dere nevner hvor samsoving er vanlig må ofte barna arbeide på markene fra de er 5-6 år. De får ikke være barn.

For de samsoving fungerer for så må de gjerne gjøre det for min del. Men for oss passer det ikke. Ikke for barna heller. De koser seg i egne senger.

Det vil også jeg ha respekt for, uten å bli kalt en som setter barna sist. For det gjør vi nemlig ikke!

[*Mina*]

det står mye her, om dere. Deres behov for nærhet om natta. Deres behov for tid til hverandre. Deres behov for å ha natta for dere selv. Men dere er voksne mennesker. Behov for voksne er ikke en gang sammenlignbare med barns behov i intensitet.

Alikevel er det tydelig, at i vår kultur, kommer barnas behov på siste plass. Og på bekosting av de voksnes behov.

Må det være slik at barna kommer først hos foreldre som samsover, men de kommer sist hos foreldre som ønsker at de sover i sin egen seng? Eller er det mulig at barna får masse oppmerksomhet på dagtid, og behøver derfor ikke sove i samme seng som foreldrene for å føle seg viktig?

Jeg har ikke problemer med at folk sover i samme seng som barna sine, men jeg har store problemer med folk som ikke klarer å resepktere at alle er ikke som en selv. og jeg har store problemer med folk som tror de er så mye bedre enn oss andre, bare fordi de velger en annen måte å oppdra barna sine på. Barna våre er like viktige for oss som for dere, selv om vi ikke har de i samme seng som oss.

[Ciara]

Jeg har ikke barn, men kaster meg ut i det likevel

Jeg synes det er noe underlig at man skal argumentere så sterkt i noen retninger, jeg. Fint hvis noen synes samsoving fungerer, fint hvis det fungere å ha barn på separate rom for andre. Selv kommer jeg jo til å velge det siste, om alt går etter planen.

Selv om man ikke sover på samme rom, betyr jo ikke det mangel på nærvær. Jeg er en privat sover, jeg ligger aldri tett inntil mannen min heller. Riktignok deler vi seng, men vi ligger så langt fra hverandre som mulig, vi liker å sove i fred. Men klart, det er hyggelig å ha ham i nærheten

Og i nærheten er man da vitterlig selv om barnet sover i et annet rom. Da jeg vokste opp var jeg klart velkommen til å hoppe opp i senga til foreldrene mine om jeg var redd, eller om jeg ville kose med dem på helgemorgenene. Men det var aldri aktuelt å sove der til vanlig, og jeg kan ikke si jeg har opplevd noen traumer ved det. De lå jo uansett vegg i vegg, og hørte meg om det var noe.

På samme måte er det helt sikkert mange som synes samsoving er en lykkelig løsning. Liker man å sove tett inntil andre, alle parter sover godt, dette er kos, de voksne klarer å ha et sexliv likevel, så hvorfor ikke?

[Gjest *Mim*]

Vi har også hatt best søvnkvalitet med samsoving. Har som Asterix fått dem over i egen seng i 1 - 2-årsalder. Har ikke skjønt hvorfor barna mine skulle ligge og skrike i stedet for å få den nærheten de lengtet etter.

Er ingen samsovings-misjonær, synes folk må finne fram til de løsningene som fungerer. Det provoserer meg når noen mener at deres løsning må være den best for alle!

[prinsessa]

det står mye her, om dere. Deres behov for nærhet om natta. Deres behov for tid til hverandre. Deres behov for å ha natta for dere selv. Men dere er voksne mennesker. Behov for voksne er ikke en gang sammenlignbare med barns behov i intensitet.

Alikevel er det tydelig, at i vår kultur, kommer barnas behov på siste plass. Og på bekosting av de voksnes behov.

Unnskyld med dette må være det største sprøytet jeg noen sinne har hørt.

Vi har valgt det slik at våre barn sover hos oss av og til men ikke hver natt, da hadde ikke vi fungert.

Er det ikke i barnas interesse at mor og far har muligheten til og være nære hverandre og ta vare på hverandre? Det er nå engang slik at gode forhold kommer ikke av seg selv, det må jobbes for og prioriteres. Er vel bedre at mor og far har et godt forhold enn at mor og far skal krangle, ikke være nær hverandre og worst case senario skilles? I hverdag med barn og jobb er det vanskelig og sette av tid tilhverandre og kose med hverandre så den eneste gangen mor og far har tid for hverandre blir ofte i sengen før de sovner. :love:

Selv om vi er voksne har vi faktisk behov vi også, det kan ikke være slik at det bare er barnas behov som skal dekkes. Søvn er faktisk et av våre primærbehov liksom mat og drikke. Får ikke foreldre sove kan de ikke være gode foreldre resten av dagen. Nå snakker jeg ikke om og sove sammen en gang i blandt men hver eneste natt.

Det er flott at mange har et så godt sovehjerte at de klarer og sove sammen med barna og sove godt natten igjennom. Men det er mange som ikke klarer og sove sammen med barna og får dårlig søvn som igjen forplanter seg igjennom dagen. Man blir trøtt, uopplagt og lett irritabel. Og da si til disse foreldrene at de kun tenker på sine behov og ikke barnas behov er bare helt utrolig dumt og si.

[Yrjenia]

Jeg vet jeg sikkert provoserer mange. Beklager, men jeg brenner for dette.

Uansett hva dere sier her, så er jeg uenig i at det er det beste for barna.

Det at voksne også har behover syns jeg ikke er et dekkende argument for å overse barnas primære behov for nærhet til voksne, også om natten.

Natta er en tid hvor mange er redde. Barn er utsyrt med sterke instinkter. Før for lenge siden var det livsnødvendig å sove nær foredrene om natta. Trangen til det er en overlevelsesmekanisme. Det at det er instinktivt vil si: for å sikres fra å bli spist av dyr, er barnet utstyrt med mekanismer som utløser angst og etterhvert panikk om det blir alene om natta. Dyr kan angripe selv om barnet er en meter i fra. Barnets behov er- å være så nær foreldrene som mulig, så nær at de kjenner varmen.

Vi voksne derimot. Er utstyrt med mekasninsmer som får oss til å føle enorm omsorg, om vi hører barn som gråter.

Desverre mister mange av de voksne i vår kultur den følsomheten. Skal ikke se vekk i fra at det er nettop pga at de selv har blitt utsatt for skrikekur.

Instinktene er like sterke den dag i dag.

Man tror kanskje det ikke er så farlig å la barna gråte, og "venne seg til å sove i egen seng"

Faktum er at det å la være å ta opp et gråtende barn fra senga, kan få katastrofale følger. Som foreldrene sannsynligvis aldri oppdager.

Annet enn: fordreldrene kan kjenne en ulmende smerte som ligger der et sted. Eller kan kjenne kontakten mellom dem og barnet ikke føles helt som det skal.

Men som sagt, mange merker aldri noe av det.

Alikevel har barnet opplevd et svik. Selv om foreldrene selv ikke

føler de har sveket. Konsekvensene i barnets perspektiv er jo skrevet mye om i den andre tråden.

Ja, jeg vet jeg provoserer. Og her anklager jeg ingen enkeltmennsker. Alle vil gjøre sitt beste for barna sine. Dette er et kulturelt problem som ingen kan anklages for.

[Gjest gaja ii]

Yrjenia:

Merkelig at du, som aldri har møtt min datter, er sikker på at du vet bedre enn meg, som har levd med henne i 1 år og 10 mnd, hva som er best for henne

Vi har hele tiden vært helt åpne i forhold til barnet vårt. Vi har ingen prinsipper som skal gjennomføres. Alt vi gjør er tilpasset det lille mennesket vi lever sammen med. Helt fra begynnelsen var det helt tydelig at hun ønsket å sove i sin egen seng. Det var mange ganger det virket mer praktisk for meg å bare ha henne i senga mi da jeg nattammet. Det førte hver gang til en sur unge som ikke fikk nok søvn. Hvis hun gråter, så får hun kos. Men hun ligger ikke og koser i vår seng hele natten, for da får hun ikke sove. Når hun er kjempetrøtt om kvelden hender det at hun roper/sutrer noen minutter før hun sovner. I sin egen seng sutrer hun maks 5-10 minutter. Ligger hun inntil oss i vår seng, kan sutringen drøye opp mot en time.

På samme måte kjøpte vi barnevogn da hun ikke trivdes i bæreselen, og lot henne være i barnehagen i over 8 timer om dagen. Hvis vi leverte senere eller hentet tidligere fikk vi en kjempesur unge som prøvde å kle på seg selv og krabbe ut i bilen.

Nå kommer det snart en ny unge, og jeg skal gjøre mitt beste for ikke å overføre for mye fra eldstejenta til yngstebarnet. Trives h'n med å sove i vår seng, så skal h'n få lov til det. Vil h'n heller sove for seg selv, så er det greit. Barn er små mennesker, og like forskjellige som voksne. Mine prinsipper og teorier er lite verdt hvis jeg ikke tilpasser dem til virkeligheten.

[Gjest Thelma :-)]

Jeg vet jeg sikkert provoserer mange. Beklager, men jeg brenner for dette.

Uansett hva dere sier her, så er jeg uenig i at det er det beste for barna.

Det at voksne også har behover syns jeg ikke er et dekkende argument for å overse barnas primære behov for nærhet til voksne, også om natten.

Natta er en tid hvor mange er redde. Barn er utsyrt med sterke instinkter. Før for lenge siden var det livsnødvendig å sove nær foredrene om natta. Trangen til det er en overlevelsesmekanisme. Det at det er instinktivt vil si: for å sikres fra å bli spist av dyr, er barnet utstyrt med mekanismer som utløser angst og etterhvert panikk om det blir alene om natta. Dyr kan angripe selv om barnet er en meter i fra. Barnets behov er- å være så nær foreldrene som mulig, så nær at de kjenner varmen.

Vi voksne derimot. Er utstyrt med mekasninsmer som får oss til å føle enorm omsorg, om vi hører barn som gråter.

Desverre mister mange av de voksne i vår kultur den følsomheten. Skal ikke se vekk i fra at det er nettop pga at de selv har blitt utsatt for skrikekur.

Instinktene er like sterke den dag i dag.

Man tror kanskje det ikke er så farlig å la barna gråte, og "venne seg til å sove i egen seng"

Faktum er at det å la være å ta opp et gråtende barn fra senga, kan få katastrofale følger. Som foreldrene sannsynligvis aldri oppdager.

Annet enn: fordreldrene kan kjenne en ulmende smerte som ligger der et sted. Eller kan kjenne kontakten mellom dem og barnet ikke føles helt som det skal.

Men som sagt, mange merker aldri noe av det.

Alikevel har barnet opplevd et svik. Selv om foreldrene selv ikke

føler de har sveket. Konsekvensene i barnets perspektiv er jo skrevet mye om i den andre tråden.

Ja, jeg vet jeg provoserer. Og her anklager jeg ingen enkeltmennsker. Alle vil gjøre sitt beste for barna sine. Dette er et kulturelt problem som ingen kan anklages for.

Hadde vært interessant å vite hvordan deres kveld foreløper .. hvordan starter en vanlig samsovingskveld?

[Gjest Gjest]

Facinerende hvordan en tråd som startet med et praktisk spørsmål kan utvikle seg

TS: Det er endel andre fora som det er mer vanlig med samsoving av ulik "grad", tettinntil og toogto er de to første jeg kommer på. Sannsynligvis kan du ganske kjapt søke deg frem til en eller flere aktuelle tråder for deg og din situasjon.

[la Flaca]

Jeg syns det høres herlig ut å ligge i samme seng som vidundrene sine jeg. Jeg elsker å ligge inntil dem og lukte på dem, og det finnes virkelig ikke noe vakrere enn sovende barn. :rødme:

Men det forutsetter at man har en veldig stor seng, for at alle skal på god plass, og at det ikke skal bli for varmt. De gangene jeg har sovet med dem i senga har jeg også vært veldig oppmerksom på at de er der, vært redd for å legge meg på dem. Mannen har faktisk snudd seg og havnet oppå dem et par ganger. Så konklusjonen for meg blir at i teorien syns jeg samsoving høres toppers ut, men det er bare ikke for oss. Både barna og vi blir forstyrret av hverandres lyder bla., og har det bedre med hvert vårt rom og hver vår seng.

[lakkalis]

Foreldren må gjøre som de selv ønsker. Men jeg kan bare ikke forstå hva som er så bra med å ha barna sovende i foreldrenes seng .. Vi har alltid fulgt ungene våre inn i egne senger når de kom inn til oss om nettene .. dette fordi jeg ikke synes det er noe særlig å sove med barn i sengen .. Så lenge vi skal tidlig opp om morgenen er det å være utsovet veldig viktig .. det er alfa omega for min måte å fungere gjennom dagen på ..

Jeg har enda til gode å høre foreldre som synes det er deilig å sove med ungene i sengen sin .. Andre foreldre kommer på jobb og forteller at i morges våknet hun eller han i barnas seng - fordi ungene kom inn til dem - og da måtte de forlate sengen .. Det er ikke så mange som får kvalitetssøvn med barn i sengen .. Barna ligger sjeldent i ro .. man våknter med ben som sparker i søvne osv .. ikke særlig behagelig ..

Jeg elsker å sove med mann, 4 åring og tidvis katt i dobbeltsengen. En stor lykkelig familie!!! Jeg sover fantastisk med barn i sengen og kunne aldri tenke mg å være det foruten. [/b]Krabaten sover ikk enødvendigvi srolig, men det merker jeg sjeldent/aldri no til.

Vårt barn har hatt en helt naturlig plass i dobbeltsengen i fire år. Jeg har hatt maks fem våkenetter når krabaten var liten no ejeg er overbevista t kommer av samsoving. Likefullt har hatt god søvn hele perioden, det ville jeg neppe hatt ved nattamming ellers. Nå når krabaten har blitt større er det et selvstendig valg fra barnets side. Valget tas nok litt på bakgrunn av etablerte vaner, men mest fordi det er koselig og trygt.