Bare de beste elevene fikk rose fra rektor!

[Gjest Gjest_Thea_*]

Gjelder dette også senere i livet, på jobb?

Nei.

På skolen har man det samme pensum i en klasse.

Alle kan jobbe det hardeste man klarer og makter, men noen får bedre resultat enn andre selvom innsatsen har vært den samme.

På jobb har man ulike oppgaver. En som jobber med et ISO program og får bedriften til å få en sertifikat på dette fortjener ros for det resultatet og en aplaus.

Da kan eks. resepsjonisten ikke føle seg forbigått fordi hun har hatt en annen oppgave. Hun belønnes og kanskje roses for sine resultater ved en senere anledning.

[Gjest Kristin_]

Man kan ha de samme arbeidsoppgavene på en jobb også. Poenget er at man ikke bør gå inn i arbeidslivet og tro at innsats er nok, selv om resultatene er fraværende. Om to stykker har samme jobb, vil man ikke foretrekke den som "jobber hardest" men den med de beste resultatene.

[Milly:)]

Man kan ha de samme arbeidsoppgavene på en jobb også. Poenget er at man ikke bør gå inn i arbeidslivet og tro at innsats er nok, selv om resultatene er fraværende. Om to stykker har samme jobb, vil man ikke foretrekke den som "jobber hardest" men den med de beste resultatene.

Men det er da vel ingen elever som tror det? Alle vet jo at det er resultatet (karakterene) som avgjør om man kommer inn på videre studier eller ikke. Å gi ros/oppmuntring for god innsats, uavhengig av karakter, vil ikke forandre på dette og gjøre slik at elevene tror at resultater ikke er viktig. Men det vil kanskje gjøre at eleven fortsetter å gi god innsats, og evt. får bedre resultater etterhvert.

Endret 2. juli 2007 av Milly:)

[Gjest Kristin_]

Selvsagt, det var bare satt på spissen pga påstanden om at resultatene ikke burde telle, men innsats, men at dette ikke vil være et problem i arbeidslivet for da får alle forskjellige arbeidsoppgaver. Dette er jo feil! Svært mange vil havne med kolleger som har relativt like arbeidsoppgaver som en selv.

Og det har ikke med studier å gjøre, det er mer en reality check for hva som kan skje hvis vi overbeviser alle elevene om at det kun er innsatsen som teller og utfallet kan bli så dårlig som det bare blir. Og det går faktisk ikke an å bestemme at noen regler skal gjelde for arbeidslivet (kun resultat teller), og andre for skolen (innsats teller, resultat teller ikke). Det var mao. et direkte svar til innlegget.

Endret 2. juli 2007 av Kristin_

[Donpedro]

Nei.

På skolen har man det samme pensum i en klasse.

Alle kan jobbe det hardeste man klarer og makter, men noen får bedre resultat enn andre selvom innsatsen har vært den samme.

På jobb har man ulike oppgaver. En som jobber med et ISO program og får bedriften til å få en sertifikat på dette fortjener ros for det resultatet og en aplaus.

Da kan eks. resepsjonisten ikke føle seg forbigått fordi hun har hatt en annen oppgave. Hun belønnes og kanskje roses for sine resultater ved en senere anledning.

Vel vel. På min jobb er vi 8 med samme utdannelse som gjør samme jobb. På vgs valgte man i 3. klasse flertallet av fagene selv, mao hadde folk meget ulikt pensum.

[Gjest Gjest]

Vel vel. På min jobb er vi 8 med samme utdannelse som gjør samme jobb.

Er det ofte at 3 av dere får en utmerkelse for å ha gjort samme jobben i plenum og de andre ikke får det?

På vgs valgte man i 3. klasse flertallet av fagene selv, mao hadde folk meget ulikt pensum.

Joda men mange hadde likt også og strevde kanskje like hardt men alikevel ikke nådde opp.

Igjen må jeg si at det er forskjell på skole, idrett og jobb.

[Donpedro]

Er det ofte at 3 av dere får en utmerkelse for å ha gjort samme jobben i plenum og de andre ikke får det?

Hva har det med saken å gjøre? Det ble sagt her at på jobb gjorde man ikke det samme, jeg svarer at jo, det forekommer faktisk.

Og ja, en person ble trukket frem på felles møte før jul og skrytt høylydt over av sjefen for å ha gjort mest i løpet av et år i henhold til statistikken.

[Gjest Blondie65]

Jeg lurer på en ting: Dere (og da mener jeg ikke bare de jeg har sitert, det var bare de eksemplene så lå på de siste par sidene) som er så opptatt å ikke rose av hensyn til følelsene til de med lavere karakterer, hvorfor har dere ingen problemer med å nedvurdere innsatsen til de som fikk gode karakterer? Har ikke de følelser det er nødvendig å ta hensyn til? Gud forby at det sies eller gjøres noe som kan tas ille opp av de som har jobbet for 3 eller 4, men å avfeie de som har jobbet for 5 og 6 er åpenbart helt greit. Egentlig burde de visst ønske seg dårlige forutsetninger, for det er bare da man fortjener ros for innsats (og resultater fortjener man visst ikke ros for uansett)...

Og her er hva jeg skrev:

Men jeg mener fremdeles at det blir feil å bare premiere de som får 5+ i snitt da det kan ligge minst like mye arbeid bak et lavere karaktersnitt.

Legg merke til ordet jeg har uthevet.

Jeg er altså ikke total motstander av premiering, bare av at man vurderer kun elever med 5+ i snitt og at det er det eneste kriteriet.

[IsaCathrine]

Du synes altså at kun innsats er lov å rose, men ikke resultater?

Og det er fordi resultater kan ha noe med medfødte egenskaper å gjøre?

Det å utnytte sitt naturgitte potensiale best mulig er altså ikke noe vi skal sette pris på i Norge..?

Det høres fullstendig høl i hue ut for meg, altså.

Jeg mener vi så absolutt trenger at folk med gode naturgitte egenskaper oppfordres til å utnytte disse beste mulig. Det er til samfunnets beste, altså noe vi alle får igjen for.

Er forsåvidt enig i det, men i skolesammenheng hvor så mange sliter så syns jeg det er viktigere å rose innstas enn resultater.

For meg så kommer 5´erne uten særlig mye jobbing i en del fag, mens venninna mi sliter livet av seg for å oppnå de samme resultatene. Hvem er det egentlig som burde roses? Hun som faktisk gjør noe? Eller jeg som bare skriver ned noe jeg tror er riktig også får en 5´er.

Men ja, jeg er enig i at de som gjør det bra også brude roses. Men kanskje ikke på den måten som det er gjort i dette eksempelet.

[Gjest Anne Lena]

Hva har det med saken å gjøre? Det ble sagt her at på jobb gjorde man ikke det samme, jeg svarer at jo, det forekommer faktisk.

Og ja, en person ble trukket frem på felles møte før jul og skrytt høylydt over av sjefen for å ha gjort mest i løpet av et år i henhold til statistikken.

Du er 1 og du hadde gjort mest.

Hadde det vært eks. 7 av 8 som hadde gjort mest, ville nok ikke det samme skjedd. Hadde det vært 2 av 8 hadde det nok ikke skjedd da heller.

Det er dessuten veldig stor forskjell på skole og arbeidsplass, dette er blitt nevnt før.

Tennåring og voksen vet du forskjellen er STOOOOR

[mysan]

Mulig at du Mysan har tungt for det.Du sier jo selv at du egentlig ikke var så glup da dine karakterene ble tildelt.

Jeg sa ikke at jeg ikke var glup. Jeg sa at jeg var lat. Jeg tegnet heller på pulten, eller tittet ut av vinduet enn å jobbe.

Du TROR at disse foreldrene tok det tyngre enn ungdommmene selv!

Hva får deg til å tro det? Hva vet DU om det? DU vet ingenting om dette i det hele tatt!

Først så hevder du i en del inlegg at vi som er 19 år bør tåle såpass som en roseseromoni.

Så skriver du nå at vi mer eller mindre er for små til å tolke roseseromonien men bare hører på hva de voksne sier!?

DU Mysan tror at vi mener dette fordi noen av foreldrene til elevene mener en ting?

Vi har egne meninger, og i det ene øyeblikket er vi i dine øyne "store nok" og i det andre øyeblikket er vi så unge at vi ikke forstår!?

Hvor i verden er du plassert a?

Hva tar du oss for?

Tja, her har jeg uttalt meg klønete ser jeg. Jeg vet at foreldre gjerne kan føle sårhet på ungenes vegne uten at ungene sjøl tar ting så veldig tungt. Det var igrunnen bare det jeg ville ha frem. Ikke at ikke ungene kan tenke sjøl. Og hvis mor og far reiser seg i protest for å forlate lokalet, og sier til sin håpefulle:Kom, vi går! Dette finner vi oss ikke i! Så skal det i mange tilfelle litt til før ungen lar foreldrene masjere ut UTEN støtten fra ungen. Sånne ville i hvert fall eg ha følt det om min mor hadde kjørt et sånt stunt. Jeg ville tuslet sammen med henne ut, flau som et uvær.. men ikke turt å si noe før i dag. Og nå er jeg eldgammal.

Mysan, dette er ikke barn men det er heller ikke voksne mennesker, en som er 19 år er en ungdom, en tennåring.

IKKE voksen-

DU tror og mener det! Var du der?Gikk du tilbake i tid å følte på kroppen det vi følte?

Hvordan kan DU svare på hva VI følte? Hva vet du egentlig?

Du tror ditt og datt du, men du klarer ikke å sette deg inn i vår situasjon! Hva vet du egentlig?

Jeg vet ikke noe om hva DERE følte, og jeg er sikker på at følelsene var delt dere i mellom også. Jeg snakker om hvordan JEG ville følt det i samme situasjon, og det er da jeg sier at jeg ville applaudert dem som fikk rose og gledet meg på deres vegne.

En som er nitten år er fortsatt en tennåring.

Vi snakker ikke om å skåne noen fra noe som helst, men vi snakker om nødvendigheten av denne roseseromonien.

Hvem sitter igjen og er glad over den rosen? De som fikk den mente jo at dette var stygt gjort mot de som ikke fikk, da de visste at de har strevet vel så mye som dem med 5 i snitt.

Hva var dette egentlig godt for?

ELEVENE ELLER REKTOR/SKOLEN?

Nå er vi godt oppdratt til å ha vondt for å ta i mot ros og utmerkelser her i landet, så det er ikke så rart egentlig.

Du synes altså at kun innsats er lov å rose, men ikke resultater?

Og det er fordi resultater kan ha noe med medfødte egenskaper å gjøre?

Det å utnytte sitt naturgitte potensiale best mulig er altså ikke noe vi skal sette pris på i Norge..?

Det høres fullstendig høl i hue ut for meg, altså.

Jeg mener vi så absolutt trenger at folk med gode naturgitte egenskaper oppfordres til å utnytte disse beste mulig. Det er til samfunnets beste, altså noe vi alle får igjen for.

Enig med deg ja - kort og greit forklart.

Gjelder dette også senere i livet, på jobb?

... ikke sant?

Men man skal jobbe for sin egen del, ikke for å være best eller få skryt og en rose foran alle andre.

Tja... nå er det mange mennesker som faktisk drives av nettopp slike ting som dette her; anerkjennelse, applaus, oppmerksomhet... se på salgsbransjen. Der er det tall som gjelder, og du blir roset og lønnet for gode tall enten du er født selger eller du må slite for et minimum av salg og så vidt overleve.

Der har også de samme produktene de selger, de har samme telefonsystem, samme kundemasse å henvende seg til, og noen lever fett som selgere mens andre faller det ikke like lett for.. uansett hvor gjerne de vil. Skal de som ikke får det til sette seg ned å furte fordi han som selger best gjennom året får fjorten dager i karibien for sine resultater? SÅnn er verden faktisk.

Man kan ha de samme arbeidsoppgavene på en jobb også. Poenget er at man ikke bør gå inn i arbeidslivet og tro at innsats er nok, selv om resultatene er fraværende. Om to stykker har samme jobb, vil man ikke foretrekke den som "jobber hardest" men den med de beste resultatene.

Facts of life.

Er det ofte at 3 av dere får en utmerkelse for å ha gjort samme jobben i plenum og de andre ikke får det?

Joda men mange hadde likt også og strevde kanskje like hardt men alikevel ikke nådde opp.

Igjen må jeg si at det er forskjell på skole, idrett og jobb.

Joda, det er forskjell på skole, idrett og jobb, men nittenåringer bør være forberedt på "voksenverden" når de plutselig skal ut dit. De kan ikke være barn 15.juni for så å skulle fungere som voksne uti august en gang. Og høyskoler og andre utdanningsinstitusjoner er heller ingen barnhager.

Jeg slår forøvrig fast at meningene er delte og alltid kommer til å være det. Jeg ser hva dere motstanderne av seremonien argumenterer med og lar det være med det.

God debatt videre!

[Donpedro]

Du er 1 og du hadde gjort mest.

Hadde det vært eks. 7 av 8 som hadde gjort mest, ville nok ikke det samme skjedd. Hadde det vært 2 av 8 hadde det nok ikke skjedd da heller.

Selvsagt ikke. Men slik var det jo heller ikke på skolen, med 21 av flere hundre elever.

[Gjest Gjest]

Jeg sa ikke at jeg ikke var glup. Jeg sa at jeg var lat. Jeg tegnet heller på pulten, eller tittet ut av vinduet enn å jobbe.

Tja, her har jeg uttalt meg klønete ser jeg. Jeg vet at foreldre gjerne kan føle sårhet på ungenes vegne uten at ungene sjøl tar ting så veldig tungt. Det var igrunnen bare det jeg ville ha frem. Ikke at ikke ungene kan tenke sjøl. Og hvis mor og far reiser seg i protest for å forlate lokalet, og sier til sin håpefulle:Kom, vi går! Dette finner vi oss ikke i! Så skal det i mange tilfelle litt til før ungen lar foreldrene masjere ut UTEN støtten fra ungen. Sånne ville i hvert fall eg ha følt det om min mor hadde kjørt et sånt stunt. Jeg ville tuslet sammen med henne ut, flau som et uvær.. men ikke turt å si noe før i dag. Og nå er jeg eldgammal.

Jeg vet ikke noe om hva DERE følte, og jeg er sikker på at følelsene var delt dere i mellom også. Jeg snakker om hvordan JEG ville følt det i samme situasjon, og det er da jeg sier at jeg ville applaudert dem som fikk rose og gledet meg på deres vegne.

Nå er vi godt oppdratt til å ha vondt for å ta i mot ros og utmerkelser her i landet, så det er ikke så rart egentlig.

Enig med deg ja - kort og greit forklart.

... ikke sant?

Tja... nå er det mange mennesker som faktisk drives av nettopp slike ting som dette her; anerkjennelse, applaus, oppmerksomhet... se på salgsbransjen. Der er det tall som gjelder, og du blir roset og lønnet for gode tall enten du er født selger eller du må slite for et minimum av salg og så vidt overleve.

Der har også de samme produktene de selger, de har samme telefonsystem, samme kundemasse å henvende seg til, og noen lever fett som selgere mens andre faller det ikke like lett for.. uansett hvor gjerne de vil. Skal de som ikke får det til sette seg ned å furte fordi han som selger best gjennom året får fjorten dager i karibien for sine resultater? SÅnn er verden faktisk.

Facts of life.

Joda, det er forskjell på skole, idrett og jobb, men nittenåringer bør være forberedt på "voksenverden" når de plutselig skal ut dit. De kan ikke være barn 15.juni for så å skulle fungere som voksne uti august en gang. Og høyskoler og andre utdanningsinstitusjoner er heller ingen barnhager.

Jeg slår forøvrig fast at meningene er delte og alltid kommer til å være det. Jeg ser hva dere motstanderne av seremonien argumenterer med og lar det være med det.

God debatt videre!

Bra innlegg Mysan, men som mange påpeker er det mange som har vært "voksne" lenge før dem er 19 år og tidlig har følt voksenverden så altfor tidlig. Er det da nødvendig med en hyllest til enkelte, og ikke si denne gangen også at det er fordi en som er 19 år har så godt av "å lære seg til"

Det gjør dem uansett tidsnok så bare slapp helt av, og poengterer igjen at mange har allerede følt stort ansvar fra før dem ble tennåringer.

Hvorfor tror du de fleste lærere og rektorer er imot dette?

Har det noe med kunnskapen dems å gjøre eller hva tror du?

[Gjest Gjest_Thea_*]

Selvsagt ikke. Men slik var det jo heller ikke på skolen, med 21 av flere hundre elever.

Antallet spiller ingen rolle, det handler om PRINNSIPPET.

[rangi]

Ærlig talt, Mysan. Når Rangi bruker deg som sannhetsvitne, og erklærer at folk faller utenfor fordi ”det er for mye lulling og lalling i samfunnet”, så burde det ringe mer enn en bjelle. Av det jeg har lest av deg tidligere, forstår jeg det slik at du slettes ikke støtter høyreholdningen at man er personlig ansvarlig dersom man av ulike årsaker kommer dårlig ut i livet.

Siden dette er en tråd om skolehverdagen for tenåringer, og så mange andre bruker sitt eget tenåringsliv som referansepunkt, skal jeg gjøre det samme. Når jeg gikk på videregående fikk jeg femmere og seksere. Men lærerne lot det sjelden gå fra seg en anledning til å fortelle meg at det ikke var noe gøy å gi meg gode karakterer. I deres øyne fortjente jeg det egentlig ikke, fordi de forstod at jeg ikke jobbet spesielt mye for å få det, og fordi jeg hadde et høyt fravær, og generelt viste en slapp holdning til det med faglige prestasjoner. En gang endte det med at jeg ikke en gang fikk karakter i matte på grunn av fravær, selv om jeg objektivt sett klart var en av klassens beste.

En lærer sa det faktisk rett ut til meg. Hun fikk større glede av å gi en treer til en toerkandidat, som hadde jobbet for å få det, enn å gi meg en femmer. Det får enn til å tenke over hva som egentlig menes med å fortjene gode karakterer. Og jeg kan ikke noe for det, men min erfaring med VGS ga meg sterke assosiasjoner til nazistenes ”Arbeit Mach Frei”.

Jeg er enig i at man kan oppnå personlige fordeler dersom man klarer å seg selv i et annet lys enn det samfunnet ser enn (dersom samfunnets lys er negativt). Men hvorfor mener du tapere og vinnere er et nøytralt perspektiv?

Hyllingsseremonier, spesielt av den typen hvor alle blir innkalt, er per definisjon å smøre flinkisenes suksess inn i trynet på taperne. Og hvorfor skal egentlig vinnere hylles for hva de har gjort? Hva har de egentlig gjort for å hylles? Og på hvilket grunnlag er du mener de har gjort seg fortjent til å hylles? Og på hvilket grunnlag mener du det er riktig at taperne og middelmådighetene skal tvinges/oppfordres til å hylle dem?

Forskjellsbehandling er å behandle ulikt. Det er terminologien. Men det store spørsmålet er hvorfor forskjellsbehandling er riktig. Og ikke minst forfor de som forskjellbehandles i negativ retning uten videre skal godta det.

Barn synes jeg har en meget god filosofi der. De aksepterer det ikke. Punktum! Hvorfor skal da voksne gjøre det?

Så lenge det ikke er sosialt akseptabelt, å være postbud eller kassadame, så er det faktisk sånn det er. Det er ikke sosialt akseptabelt. Punktum! På hvilket grunnlag mener du da det er riktig å angripe dem som føler seg ubekvem med å inneha slike jobber?

Ja, husslave. Du utviser en mentalitet som vanligvis tilhører slaver som jobber i slaveeierens hushold. Når slaver som jobber i produksjonen opponerer mot slaveeieren, har slaver som jobber i slaveeierens hushold tradisjonelt hatt en tendens til å sympatisere med slaveeierens sak, mot slavene som jobber i produksjonen. En mer moderne variant av dette psykososiale forholdet bærer navnet Stockholm-syndromet.

Jeg sier ikke at du skal skylde på andre for den fysiske sammensetningen i topplokket ditt. Andre har like lite ansvar for det som deg (til en viss grad). Jeg sier bare at den fysiske sammensetningen i topplokket ditt ikke er ditt personlige ansvar, og at man dermed ikke kan bruke dine valg som begrunnelse for å forskjellsbehandle deg. Det jeg sier er egentlig at forskjellsbehandling bør begrunnes med mer enn moral og tomme påstander.

Når det er sagt mener jeg det er rasjonelt at ingeniører lønnes bedre enn deg. Men jeg er mer i tvil når det gjelder jurister og økonomer for eksempel.

Da forutsetter du at engasjement og ytelse forutsetter materiell belønning. Slik er det ikke. Mennesket motiveres av langt flere faktorer enn penger. Det kan for eksempel hevdes at det var mye som ikke fungerte i Sovjet-sfæren. Men en ting som fungerte, og det fungerte til gangs, var å få folk til å ta utdannelse. Selv om lønna ofte lå under industriarbeidernivå var rekrutteringsgraden til høyere utdannelse høyere enn i det kapitalistiske vest.

Bla bla bla …… det er ingenting av det du skriver som vil gjøre faktiske forbedringer i hennes situasjon. Du ønsker henne lykke til, men hvem faen er det som ikke gjør det?

Jeg synes det er direkte kvalmende å insinuere at det er hun, og hun alene, som er nøkkelen til en forbedret hverdagssituasjon for henne. Ikke bare viser du en manglende forståelse for problemet, men du viser også en manglende evne til å sette deg inn i hva problemet dreier seg om.

Personlig ansvar eksisterer ikke. Det er bare en moralsk konstruksjon for høyreorienterte som liker å fortelle seg selv at de er personlig ansvarlig for sin egen suksess. Vel, jeg har nyheter til dere. Deres suksess er basert på langt flere faktorer dere ikke kontrollerer enn på faktorer dere kontrollerer.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at janteloven er Skandinavias fremste konkurransefortrinn. Så de som manner til dens endelikt vet åpenbart ikke hva de gjør.

Unnskyld meg at jeg skriver det, men dette er noe av det mest våsete jeg noen gang har lest.

Hvilken verden er det egentlig du lever i? Åpenbart ikke den samme som meg, iallfall

[Milly:)]

Tja... nå er det mange mennesker som faktisk drives av nettopp slike ting som dette her; anerkjennelse, applaus, oppmerksomhet... se på salgsbransjen. Der er det tall som gjelder, og du blir roset og lønnet for gode tall enten du er født selger eller du må slite for et minimum av salg og så vidt overleve.

Der har også de samme produktene de selger, de har samme telefonsystem, samme kundemasse å henvende seg til, og noen lever fett som selgere mens andre faller det ikke like lett for.. uansett hvor gjerne de vil. Skal de som ikke får det til sette seg ned å furte fordi han som selger best gjennom året får fjorten dager i karibien for sine resultater? Sånn er verden faktisk.

Men man velger da om man vil gå inn i salgsbransjen eller ikke! Det er nettopp derfor det ikke kan sammenlignes med arbeidslivet - ikke bare pga alderen, men også fordi man velger yrke og type bransje selv. Siden man "må" gjennom skolen, burde ikke denne være konkurransebasert. At noen mennesker drives av dette er ikke nok.

Ellers enig i at meningene er delte og at vi ikke kommer til å bli enige

Selvsagt ikke. Men slik var det jo heller ikke på skolen, med 21 av flere hundre elever.

Det var vel bare 130 elever, men. Uansett er det vel ikke hvor mange elever som blir dradd fram det er snakk om, men at de blir dradd fram pga karaktersnittet sitt.

[Gjest Silmarill]

Unnskyld meg at jeg skriver det, men dette er noe av det mest våsete jeg noen gang har lest.

Hvilken verden er det egentlig du lever i? Åpenbart ikke den samme som meg, iallfall

Unnskyld meg, hvorfor var dette våsete? Kan du begrunne hvorfor det Bønna skrev var våsete, istedenfor å bare si at det var våsete?

Mener du at alt det Bønna skrev eller var bare noe av det han skrevet våsete?

Presiser.

Endret 2. juli 2007 av Silmarill

[Gjest Kristin_]

Når det er sagt mener jeg det er rasjonelt at ingeniører lønnes bedre enn deg. Men jeg er mer i tvil når det gjelder jurister og økonomer for eksempel.

Så du mener at du er i stand til å vurdere hvem som fortjener høyere lønn og ikke? Jurister har en 5årig spesialisering i norges lover. Denne er verdt noe, siden vi vanlige "dødelige" ikke har den. Med andre ord er det verdt å betale for. Økonom er ikke en beskyttet tittel, så her aner jeg ikke hva du snakker om. En femårig utdannelse i økonomi gir en kompetanse som har en verdi, som gjerne gjenspeiles i lønnsnivået.

Ingeniør er derimot en treårig utdannelse innenfor ymse. Interessant at du mener at disse fortjener høyere lønn enn mastergradsstudenter.

[Rosalie]

Antallet spiller ingen rolle, det handler om PRINNSIPPET.

Og jeg er helt enig i rektor - gi de med de beste karakterene litt offentlig ros for én gangs skyld. Det skal lønne seg å være god, og det skal være verdt å hige etter det.

På min skole ble for øvrig vitnemålene delt ut i rekkefølge bestemt av snittet - h*n med dårligst snitt først, og bestemann aller sist. For oss som hadde gode karakterer ble det jo lit ekstra kiving etter å komme blant topp 3, mens de med dårlig snitt enten hadde gitt jevnt faen i 3 år, eller valgt katastrofalt feil linje.

[Donpedro]

Antallet spiller ingen rolle, det handler om PRINNSIPPET.

Som du ser siterer jeg et svar der noen tar opp antallet personer som får/ikke får utmerkelser. Derav svaret mitt.

Endret 2. juli 2007 av Donpedro