Har du ADD?

[Gjest Line]

Jeg fikk 33 poeng. Men poengene man får kan mistolkes med tanke på andre sykdommer som gir noe av de samme symptomene som ADD. F.eks beveger jeg på meg når jeg sitter stille, for å ikke få krampe i beina, siden jeg har RLS - restles legs syndrome. Og jeg har konsentrasjonsvansker fordi jeg har vært deprimert, og konsentrasjonsvanskene henger derfor litt igjen. Men det er jo bare en test på nettet, så de som har fått høye tall bør ta det med en klype salt, samtidig som jeg ville hatt det i bakhodet.

[Gjest Buste]

Jeg ser flere av dere har tatt ADD-testen.

Men hvor er linken til denne?

Mvh Line

[Pia82]

ADD går under ADHD, dvs at ADD er ikke lenger en egen betegnelse. Var hvertfall det legen min sa for 1.5 år siden..

Jeg fikk diagnosen ADD i fjor og det var ADD psykologen og nevropsykologen sa til meg, så det ble iallefall ennå brukt i fjor. Jeg trur at mange ennå bruker ADD fordi det er mye lettere å huske enn "ADHD uoppmerksom type", og jeg har sagt noen ganger at jeg har "ADHD uoppmerksom type" og da har de jeg har sagt det til reagert fordi jeg ikke er hyper, de skjønner ikke at det er ADD. Så ADD er mye lettere syns jeg, det kjenner folk til. Jeg jobber med en del barn med ADHD/ADD og hører ennå begrepet ADD ofte. Jeg ser ikke problemet med å bruke begrepet ADD i denne tråden

Line: Linken er i hovedinnlegget.

[Gjest Buste]

Jeg fikk diagnosen ADD i fjor og det var ADD psykologen og nevropsykologen sa til meg, så det ble iallefall ennå brukt i fjor. Jeg trur at mange ennå bruker ADD fordi det er mye lettere å huske enn "ADHD uoppmerksom type", og jeg har sagt noen ganger at jeg har "ADHD uoppmerksom type" og da har de jeg har sagt det til reagert fordi jeg ikke er hyper, de skjønner ikke at det er ADD. Så ADD er mye lettere syns jeg, det kjenner folk til. Jeg jobber med en del barn med ADHD/ADD og hører ennå begrepet ADD ofte. Jeg ser ikke problemet med å bruke begrepet ADD i denne tråden

Line: Linken er i hovedinnlegget.

[Gjest Buste]

Takk for kjapt svar hvor linken var :-)

Jeg fikk 15, så min kjæreste som slenger ut diagnoser i hytt og pine kan nå forhåpentligvis holde smella si igjen!!

[FrøkenMånestråle]

Jeg fikk 16

[Siri L.]

Jeg fikk 75 poeng, og da svarte jeg litt forsiktig et par ganger.

Jeg er utreda for ADD i voksen alder og psykiateren mente jeg hadde ADD, men mine gamle foreldre svarte ikke på en måte som gjorde at jeg fikk diagnosen.

Det er i grunnen helt greit. Det hjalp meg veldig mye å godta mine vanskelige sider den perioden jeg leste veldig mye om dette. Jeg skjønte at jeg hadde fått utdelt en slik type hjerne, og at jeg skulle klare å leve med det uten medisiner.

Noen har visst hjelp av neurofeedback. Sjøl kunne jeg tenkt meg en veileder på blå resept. Hadde vært greit å få hjelp til å organisere hverdagen.

[Gjest Gjest]

Jeg er til utredning nå, jeg hadde en psykolog spesialist som mistenkte det, også min eks svigermor, jeg fnyste av det til å begynne med, men psykologen min fikk meg inn på utredning og det var jo bra.Jeg skrev her i stat, jeg fikk 55 poeng .

Det er mange tegn som skal stemme for å få diagnose, men jeg har alltid fått høre at jeg er så barnslig, umoden og gjør mye rart.selv kjæresten min nå sier at jeg er som et barn.jeg har dårlig impulskontroll og sier og gjør ting på impuls som jeg ettertid finner ut IKKE var så smart.

Jeg var alltid ufattelig beskjeden og umoden som barn.

Jeg er ukonsentrert og klarer ikke lese noe før jeg gir opp eller snakke med folk og stirre de i øynene for å konsentrere meg.

Jeg kommer aldri i gang med noe, jeg gjør ingenting i hverdagen, jeg har aldri vært flink i å komme i gang med noe, og folk ser på meg som lat.noe jeg forstår godt.men jeg har ikke noe initiativ til noe.

Lyver og stjeler på impuls gjør jeg også.Jeg har store økonomiske problemer og greier ikke disponere penger heller.

Jeg er sykmeldt fordi jeg fikk en depresjonsdiagnose for noen år siden, har ingen energi og konsentrasjon er og veldig depressiv for tiden også.og jeg er samtidig rastløs og fikler med noe eller rører på meg når jeg sitter i sofaen eller på en stol.

[Siri L.]

Jeg er til utredning nå, jeg hadde en psykolog spesialist som mistenkte det, også min eks svigermor, jeg fnyste av det til å begynne med, men psykologen min fikk meg inn på utredning og det var jo bra.Jeg skrev her i stat, jeg fikk 55 poeng .

Det er mange tegn som skal stemme for å få diagnose, men jeg har alltid fått høre at jeg er så barnslig, umoden og gjør mye rart.selv kjæresten min nå sier at jeg er som et barn.jeg har dårlig impulskontroll og sier og gjør ting på impuls som jeg ettertid finner ut IKKE var så smart.

Jeg var alltid ufattelig beskjeden og umoden som barn.

Jeg er ukonsentrert og klarer ikke lese noe før jeg gir opp eller snakke med folk og stirre de i øynene for å konsentrere meg.

Jeg kommer aldri i gang med noe, jeg gjør ingenting i hverdagen, jeg har aldri vært flink i å komme i gang med noe, og folk ser på meg som lat.noe jeg forstår godt.men jeg har ikke noe initiativ til noe.

Lyver og stjeler på impuls gjør jeg også.Jeg har store økonomiske problemer og greier ikke disponere penger heller.

Jeg er sykmeldt fordi jeg fikk en depresjonsdiagnose for noen år siden, har ingen energi og konsentrasjon er og veldig depressiv for tiden også.og jeg er samtidig rastløs og fikler med noe eller rører på meg når jeg sitter i sofaen eller på en stol.

Godt du er til utredning. Depresjon er vanlig når man har ADD, og ADD-symptomer kan man få når man er deprimert.

Sjøl syns jeg det har vært godt å skaffe meg info om ADD, og en periode hadde jeg mye kontakt med en som hadde samme problemer som meg. Det savner jeg faktisk. Det er herlig å le av disse håpløse sidene ved personligheten, og veldig godt å kunne hjelpe hverandre.

Jeg lånte flere bøker på biblioteket om temaet, som var tilpassa folk med ADHD/ADD. De måtte spesialbestilles fra Deichmanske.

[Gjest Tankesurr]

Jeg er en jente på 36 år som for tiden utredes for ADD. Jeg har hatt flere tunge år bak meg med utmattelse,depresjon og uro. Har de siste to årene vært sykemeldt med diagnosen ME. Jeg har selv ikke følt at jeg "passet inn" i den diagnosen, og ba selv legen om å bli henvist til psykolg. Den første psykologen jeg gikk til mente at jeg var utbrent pga av "flink pike syndromet" og at jeg bare måtte være tålmodig, så ble jeg nok frisk igjen. Etter ett års opphold ba jeg igjen om å bli henvist til psykolog og kognitiv terapi da jeg har følt at det er i hodet mitt problemene ligger. Jeg føler meg ekstremt stresset og sårbar for inntrykk, lyder, for mange oppgaver i hverdagen etc. Min nye psykolog begynte å utrede meg for angst og depresjon, men allerede etter første møte mente han at her var det andre underliggende problemer. Har gjennomgått div tester og han mener jeg er et "skoleeksempel" på ADD. Det har vært en lettelse å endelig finne ut hva som har skapt alt stress og tunge stunder. Men, jeg skal nå begynne på Ritalin og det skremmer meg etter alt det negative jeg har lest i forhold til bivirkninger...; angst, depresjoner, nervøsitet, søvnløshet, hjertesvikt etc. Er det noen der ute som kan fortelle litt om sine erfaringer ved bruk av medisiner mot ADD?

På forhånd takk

[kråkefjas]

You scored a total of 85

It is highly likely that you are presently suffering from adult attention deficit disorder, according to your responses on this self-report questionnaire. You should not take this as a diagnosis of any sort, or a recommendation for treatment. However, it would be advisable and likely beneficial for you to seek further diagnosis from a trained mental health professional immediately.

Jasså

[Gjest kittycat]

Jeg er en jente på 36 år som for tiden utredes for ADD. Jeg har hatt flere tunge år bak meg med utmattelse,depresjon og uro. Har de siste to årene vært sykemeldt med diagnosen ME. Jeg har selv ikke følt at jeg "passet inn" i den diagnosen, og ba selv legen om å bli henvist til psykolg. Den første psykologen jeg gikk til mente at jeg var utbrent pga av "flink pike syndromet" og at jeg bare måtte være tålmodig, så ble jeg nok frisk igjen. Etter ett års opphold ba jeg igjen om å bli henvist til psykolog og kognitiv terapi da jeg har følt at det er i hodet mitt problemene ligger. Jeg føler meg ekstremt stresset og sårbar for inntrykk, lyder, for mange oppgaver i hverdagen etc. Min nye psykolog begynte å utrede meg for angst og depresjon, men allerede etter første møte mente han at her var det andre underliggende problemer. Har gjennomgått div tester og han mener jeg er et "skoleeksempel" på ADD. Det har vært en lettelse å endelig finne ut hva som har skapt alt stress og tunge stunder. Men, jeg skal nå begynne på Ritalin og det skremmer meg etter alt det negative jeg har lest i forhold til bivirkninger...; angst, depresjoner, nervøsitet, søvnløshet, hjertesvikt etc. Er det noen der ute som kan fortelle litt om sine erfaringer ved bruk av medisiner mot ADD?

På forhånd takk

er ikke helt kjent med bivirkninger til Ritalin, men vet at det kan brukes som lett dop. Alle som skal begynne på det må først ta EKG-test for å sjekke hjertet. Om du har arvelige hjerteproblemer kan du ikke bruke Ritalin. Vet ikke om det er det du mener med hjertesvikt, men det pleier å gå fint å bruke det så lenge du bruker riktig mengde.

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 36 år som for tiden utredes for ADD. Jeg har hatt flere tunge år bak meg med utmattelse,depresjon og uro. Har de siste to årene vært sykemeldt med diagnosen ME. Jeg har selv ikke følt at jeg "passet inn" i den diagnosen, og ba selv legen om å bli henvist til psykolg. Den første psykologen jeg gikk til mente at jeg var utbrent pga av "flink pike syndromet" og at jeg bare måtte være tålmodig, så ble jeg nok frisk igjen. Etter ett års opphold ba jeg igjen om å bli henvist til psykolog og kognitiv terapi da jeg har følt at det er i hodet mitt problemene ligger. Jeg føler meg ekstremt stresset og sårbar for inntrykk, lyder, for mange oppgaver i hverdagen etc. Min nye psykolog begynte å utrede meg for angst og depresjon, men allerede etter første møte mente han at her var det andre underliggende problemer. Har gjennomgått div tester og han mener jeg er et "skoleeksempel" på ADD. Det har vært en lettelse å endelig finne ut hva som har skapt alt stress og tunge stunder. Men, jeg skal nå begynne på Ritalin og det skremmer meg etter alt det negative jeg har lest i forhold til bivirkninger...; angst, depresjoner, nervøsitet, søvnløshet, hjertesvikt etc. Er det noen der ute som kan fortelle litt om sine erfaringer ved bruk av medisiner mot ADD?

På forhånd takk

du høres ut omtrent som meg før jeg fikk diagnosen og begynte på medisiner. Selv om det ligger svært alvorlige og mange hjerteproblemer på begge sider av familien har jeg begynt på ritalin. Men jeg må ta slik ekg(?) fire ganger i året.

Av de bivirkningene du har nevnt har angst og depresjon(+kort lunte) det jeg har merket mest til, men det var kun i det medisinske gikk ut av kroppen og innen 3 timer er jeg stabil igjenn. Men jeg synes det virkelig er vært det. Innkassosaker, hjemmehjelp og fravær av evne til å følge med på noe som helst(og fryktelig mye andre tungvinde ting) er bytter ut med et superdupert liv hvor jeg tar ansvar for eget liv og handlinger og føler meg omtrent som alle andre i 12-16timer og 1-3timer som er helt ræva. I begynnelsen før jeg skjønte at det bare var midlertidig var det skremmende og frusterende, men når jeg ble kjente med følelsene og stole på at de gikk over etter en stund gikk det greit. Det første halvåret tok det 3 timer før jeg ble normal igjenn, men nå etter 4 år er det ikke like ille å varer under en time.

[Gjest STale]

81 :/

[Gjest Tankesurr]

du høres ut omtrent som meg før jeg fikk diagnosen og begynte på medisiner. Selv om det ligger svært alvorlige og mange hjerteproblemer på begge sider av familien har jeg begynt på ritalin. Men jeg må ta slik ekg(?) fire ganger i året.

Av de bivirkningene du har nevnt har angst og depresjon(+kort lunte) det jeg har merket mest til, men det var kun i det medisinske gikk ut av kroppen og innen 3 timer er jeg stabil igjenn. Men jeg synes det virkelig er vært det. Innkassosaker, hjemmehjelp og fravær av evne til å følge med på noe som helst(og fryktelig mye andre tungvinde ting) er bytter ut med et superdupert liv hvor jeg tar ansvar for eget liv og handlinger og føler meg omtrent som alle andre i 12-16timer og 1-3timer som er helt ræva. I begynnelsen før jeg skjønte at det bare var midlertidig var det skremmende og frusterende, men når jeg ble kjente med følelsene og stole på at de gikk over etter en stund gikk det greit. Det første halvåret tok det 3 timer før jeg ble normal igjenn, men nå etter 4 år er det ikke like ille å varer under en time.

Tusen takk for svar.

Jeg skal prøve ut Ritalin og satser på at det vil gi meg en bedre og roligere hverdag. Så får jeg se om virkningen oppveier for evt bivirkninger:)

[Aeternitas]

17 poeng:)

[Gjest avocadoen]

22 fikk jeg

[AnonymBruker]

Fikk 58 og moderat ADD. Er veldig sjokkert! Har aldri tenkt på det før, men det kan faktisk forklare en god del.

[Gjest anonym]

95 her..

Har også nettopp blitt utredet og fått adhd-diagnose. For folk rundt meg så ville jeg tro det ville vært ganske overraskende hvis jeg fortalte det. Jeg er rolig utad, og i tillegg sjenert og usikker. Jeg har alltid tatt ting lett, og vært skoleflink, har sittet opps siste natten og gjort det som skulle leveres (eller friminuttet før timen om det ikke var mye), men har aldri klart å lese en fagbok. Så barneskolen, ungdomsskolen og videregående har gått ganske bra, på høyere utdanning har jeg slitt voldsomt. Jeg har klart meg igjennom det første året på flere studier, men har funnet på unnskyldninger for å hoppe av å begynne på noe annet når jeg har kjent hvor tungt det er å skulle ta inn stoff på egenhånd,og det faktisk kreves konsentrasjon.

Så fram til jeg ble voksen og etablert, så har jeg klart meg fint, hoppet fra det ene til det andre, flyttet fra sted til sted, fra studie til studie, fra jobb til jobb.. Men nå kan jeg ikke det. Nå har jeg fått barn, mann, forpliktelser... Å takle å være i samme jobb med krav om selvstendig jobbing i flere år har vært helt forferdelig for meg, jeg får rett og slett ikke gjort det jeg skal. Det er et mareritt å gå rundt å være redd for å bli "avslørt" som latsabb og slendrianarbeider, og ofte sitter jeg hele den siste natten med en oppgave som skal leveres. (90% av det som jeg klarer å gjøre blir gjort på natta, utenfor arbeidstid). Typisk har jeg hatt en uke på oppgaven men ikke har klart å få gjort noe før jeg sitter der med "kniven på strupen".... Nå er jeg sykemeldt og deprimert og irritabel og i det hele tatt ganske misserabel! Har nå enorme forventninger til medisinutprøvingen, og håper på et nytt og bedre liv fra nå. Håper jeg ikke blir skuffet! Ser for meg at jeg kommer til å suse rundt i en lett amfetaminrus og få unna alt av arbeidsoppgaver og huserbeid i en fei, og i tillegg få tid og ork til litt trening. (kremt.. ja jeg ser at det kanskje er litt urealistisk, men..)

Det jeg kunne tenke meg å høre litt om fra dere andre med diagnosen er hvor åpne dere velger å være om det?

På en side så kunne jeg tenke meg å fortelle det til folk, slik at jeg kan forklare hvorfor jeg bare har surret og aldri klart å fullføre en utddannelse, eller så de kunne se at med diagnosen tatt i betraktning så har jeg stått på hardt! Men det er jo kjent at det er arvelig, og et par av barna mine har nok tendenser. Jeg vil ikke at de skal stigmatisert som adhd-barn. De klarer seg fint på skolen foreløpig, og jeg tenker at så lenge vi hjemme klarer å støtte dem godt nok, så tjener det dem ikke å få en dignose nå, hverken på papiret, eller på "folkemunne". Regner med at det er flere her med adhd-diagnose og barn, og lurer på hva dere tenker om det. Er dere åpne om deres egen diagnose?

Jeg ser også at jeg er i feil type jobb, men aner ikke hva jeg skal prøve meg på nå. Litt resignert. Er det noen som har jobber som fungerer godt for dere med deres diagnose?

Hilsen småfrustrert og håpefull

[Gjest kittycat]

95 her..

Har også nettopp blitt utredet og fått adhd-diagnose. For folk rundt meg så ville jeg tro det ville vært ganske overraskende hvis jeg fortalte det. Jeg er rolig utad, og i tillegg sjenert og usikker. Jeg har alltid tatt ting lett, og vært skoleflink, har sittet opps siste natten og gjort det som skulle leveres (eller friminuttet før timen om det ikke var mye), men har aldri klart å lese en fagbok. Så barneskolen, ungdomsskolen og videregående har gått ganske bra, på høyere utdanning har jeg slitt voldsomt. Jeg har klart meg igjennom det første året på flere studier, men har funnet på unnskyldninger for å hoppe av å begynne på noe annet når jeg har kjent hvor tungt det er å skulle ta inn stoff på egenhånd,og det faktisk kreves konsentrasjon.

Så fram til jeg ble voksen og etablert, så har jeg klart meg fint, hoppet fra det ene til det andre, flyttet fra sted til sted, fra studie til studie, fra jobb til jobb.. Men nå kan jeg ikke det. Nå har jeg fått barn, mann, forpliktelser... Å takle å være i samme jobb med krav om selvstendig jobbing i flere år har vært helt forferdelig for meg, jeg får rett og slett ikke gjort det jeg skal. Det er et mareritt å gå rundt å være redd for å bli "avslørt" som latsabb og slendrianarbeider, og ofte sitter jeg hele den siste natten med en oppgave som skal leveres. (90% av det som jeg klarer å gjøre blir gjort på natta, utenfor arbeidstid). Typisk har jeg hatt en uke på oppgaven men ikke har klart å få gjort noe før jeg sitter der med "kniven på strupen".... Nå er jeg sykemeldt og deprimert og irritabel og i det hele tatt ganske misserabel! Har nå enorme forventninger til medisinutprøvingen, og håper på et nytt og bedre liv fra nå. Håper jeg ikke blir skuffet! Ser for meg at jeg kommer til å suse rundt i en lett amfetaminrus og få unna alt av arbeidsoppgaver og huserbeid i en fei, og i tillegg få tid og ork til litt trening. (kremt.. ja jeg ser at det kanskje er litt urealistisk, men..)

Det jeg kunne tenke meg å høre litt om fra dere andre med diagnosen er hvor åpne dere velger å være om det?

På en side så kunne jeg tenke meg å fortelle det til folk, slik at jeg kan forklare hvorfor jeg bare har surret og aldri klart å fullføre en utddannelse, eller så de kunne se at med diagnosen tatt i betraktning så har jeg stått på hardt! Men det er jo kjent at det er arvelig, og et par av barna mine har nok tendenser. Jeg vil ikke at de skal stigmatisert som adhd-barn. De klarer seg fint på skolen foreløpig, og jeg tenker at så lenge vi hjemme klarer å støtte dem godt nok, så tjener det dem ikke å få en dignose nå, hverken på papiret, eller på "folkemunne". Regner med at det er flere her med adhd-diagnose og barn, og lurer på hva dere tenker om det. Er dere åpne om deres egen diagnose?

Jeg ser også at jeg er i feil type jobb, men aner ikke hva jeg skal prøve meg på nå. Litt resignert. Er det noen som har jobber som fungerer godt for dere med deres diagnose?

Hilsen småfrustrert og håpefull

Nå har jeg bare skumlest, menne det at mange ikke ville trodd at du skulle ha adhd/add er ikke uvanlig. Spesielt ikke for de med ADD, som har en tendens til å stenge seg inne. Selv om jeg har mine øyeblikk hvor jeg er helt crazy!

Syns at du skal gjøre hva som passer for deg når det kommer til å være åpen. Da jeg fikk diagnosen fikk jeg svar på mye, hvorfor jeg hadde vært sånn og sånn. Meds er nå livsviktig for meg, men løser ikke alt. Skjønner at du føler behovet for å "forklare" folk hvorfor ting er som de har vært. Det som er så dumt er at ADD er så forskjellig fra person til person. Om man går lenge uten å få diagnosen/medisin og hjelp kan man utvikle depresjon osv.. rett og slett få psykiske problemer. Viktig at du er obs på at dette er arvelig, sånn at du når ungen din som 15-åring går i månedsvis deprimert og ingen skjønner hvorfor.