Karitas fordelig av barselpermisjonen

[annanym]

Jeg er gravid selv og jeg har selvfølgelig lyst til å være hjemme lengst mulig med babyen når den tid kommer, og gruer meg sykt til den dagen jeg må ut i jobb igjen. Merker selv at jeg tenker på permisjonen som MIN selv om far har ytret ønske om å være lenger hjemme enn sine 6 obligatoriske uker. Med en blivende far som er førskolelærer er han sikkert på papiret vel så "kvalifisert" til å ta seg av barnet sitt som det jeg er. MEN jeg er da også så ærlig å innrømme at det er utelukkende MITT eget beste jeg tenker på da og ikke nødvendigvis barnets eller faren.

Jeg er derfor for "kjærlig tvang". Er reglene sånn at jeg max kan ha 2/3 av permisjonen ja da innretter man seg også etter det og har det i mente før man planlegger å få barn. Nå har jo jeg som mor "vetorett" og selv om jeg i prinsippet er for at far skal ha de samme rettighetene som meg så er det ikke lett å frivillig gi slipp på godet som lang svangerskapspermisjon faktisk er

Vi bor i et priveligert land og tar sikkert mye for gitt. Argumenter som sier at man blir tvunget av staten til å innrette seg på den ene eller andre måten blir rett og slett for dumt.

Ingen tvinger hverken mor eller far til å jobbe (eller være hjemme for den saks skyld) Det er den økonomiske situasjonen hver enkelt at oss lever under som "tvinger" oss til å velge på den ene eller andre måten. Folk fikk da barn før også på tross av elendige permisjonsordninger. Selv med den omfordelingen som er foreslått vil vi være priveligerte sammenliknet med våre mødre og kvinner i de fleste andre land.

[Gjest =tentacle=]

Veldig enig med Caramba og allium.

En annen sak er at det virker som Karita Bekkemellem - igjen - er mer opptatt av far og fars rettigheter enn barnet, for ikke å snakke om mor. Ut fra det som ble sagt i avisa, høres det ut som om hun mener at det er såååå mye bedre for barnet om det er FAR som er tilstede enn om det er mor. Mor skal skyves vekk og far dyttes fram, og barnet? nei, det driter vi i.

Personlig forstår jeg ikke hvorfor Karita og andre tydeligvis må hevde fars rettigheter på bekostning av mors rettigheter. Om man vil endre den veldig gode norske permisjonsordningen, som er med på å opprettholde høye fødselstall, hvorfor ikke heller utvide permisjonstiden, og forbeholde en utvidelse for far??

Fordi det fødes 60 000 barn i året, og det er svært kostbart med hver eneste måned vi skal betale deres foreldre for å ikke gå i jobb.

[Gjest =tentacle=]

Jeg synes en større del av permisjonen skal tildeles barnefaren - jeg tror at i det lange løp så vil relasjonen far-barn være viktigere en etpar månder ekstra med amming.

Større del av permisjonen vil få far mere på banen, mere ansvarsfølese for barnet, virkelig få med seg den jobben det faktisk er med barn, med lengre permisjon kan ikke mor ta ferien sin å henge foran ungen slik at far ikke kommer til;))

Mange mødre klager på at far ikke deltar, vell, jeg tror at hvis far slipper til tidlig så vil han delta mer.

Mange mødre klager på at far ikke stiller opp etter samlivsbrudd - og mange mødre skyver far bort og forlanger omsorgen fordi barnet er mest knyttet til mor, og det var mor som var hjemme osv - slipp far til - barnet fortjener en pappa som stiller opp både i forholdet, og eventuellt etter forholdet.. Muligens vil flere forhold overleve - fordi mor slipper å sitte med det største ansvaret:)

Og jeg gjentar meg selv, min menig er at et barn har mere bruk for en far HELE livet enn et par månder ekstra med amming.

Var det det du gjorde da din mann hadde pappaperm?

[Lizzee]

Det er som sagt mange familier som velger å ha far hjemme i permisjonestiden. Jeg nevner i fleng: Politikerne Sylvi Brustad, Fru Olav Gunnar Ballo (husker ikke hva hun heter), Helga Pedersen pluss hun politistudenten det står om i avisen i dag som hadde eksamen med veer. Jeg har også flere eksempler i min egen krets. Poenget er at det passer disse familiene best å ha denne løsningen fordi kona skal gjøre karriere. Hvis derimot mannen skal gjøre karriere og kona er hjemme i permisjon så er han en egoistisk og ufølsom far, mens hun er et fjols som "ofrer" seg for barna. Hvorfor er faren en helt hvis han er hjemme hele permisjonen, mens mora er en egoist? Hvorfor er det så galt å la familiene velge selv? Er vi idioter som ikke vet vårt eget eller barnas beste?

Svangerskap og amming skal man for guds skyld ikke nevne lenger. Plager som barseldepresjoner, bekkenløsning og kroppslige problemer som følge av svangerskapet feies under teppet. Det er da ingenting. Å bære frem et barn er enkelt, amming er bare kos og moro pluss at pumping er så lett som bare det. Å stå opp om natta er også en dans på roser, man må da alikevel klare 8-9 timer på jobb dagen etter?

La meg nevne at både Helga Pedersen og Sylvia Brustad ble sykemeldt da de begynte på jobb igjen etter en kort barselpermisjon. (jeg viser til avisartikler som omhandlet deres ministerium på den tiden, jeg bet meg i merke av dette dengang men har ikke linker) Hvorfor de ble sykemeldt vet jeg ikke, men jeg kan jo bare gjette da begge fullammet barna.

Jeg tror at noen år til hadde gjort det enda mer vanlig en det er i dag at fedre har permisjon utover sine seks uker. Mulig min krets er spesiell, men jeg vet om mange som har delt, skal dele eller deler nå. Dette kommer mer og mer, UTEN tvang.

Jeg mener ikke at menn som er hjemme med barn er helter og at kvinner som er hjemme er fjols... Har selv opplevd å overhøre eldre kvinner som skrøyt uhemmet av en mann som hadde vært hjemme i 2 uker (den gang det var regelen) og som atpå til hentet barnet sitt i barnehagen! Jeg parerte den gang med å påpeke at jeg hadde vært hjemme i 3 år og både bragte og hentet mine barn til/fra barnehage hver dag. Var ikke jeg da også berettiget til samme skryt? De eldre kvinnene så bare rart på meg - og så skiftet de samtale-emne...

Joda, menn får ofte skryt og de blir litt helter når de tar på seg det som før har blitt sett på som feminine oppgaver. Kanskje fordi menn er litt flinkere til å si: se hva jeg gjør? Er jeg ikke flink? Vi kvinner er mer stille, tar det vi ser på som våre forpliktelser og klager heller i etterkant om ingen ser oss...

Samtidig blir kvinner som går for raskt ut i arbeidslivet ,mens barnet fortsatt er lite, sett litt rart på. Hvordan kan hun forlate barnet sitt når det bare er 6-7 mnd? Hva slags mor er hun? Tenker hun bare karriere? Svært få tenker på at det kanskje ikke er karriere som er motivet. Men at hun ganske enkelt deler ansvaret med barnets far. Og da er det jo helt naturlig å gå tilbake i jobb mens far tar sin permisjon.

Det er nettopp dette synet på kvinner/mødre og menn/fedre som må forandres! Og måten å forandre det på er at begge foreldre har like rettigheter når det gjelder barnets oppvekst, sosiale goder, permisjoner, forpliktelser

Men.... Du sier: "Hvis derimot mannen skal gjøre karriere og kona er hjemme i permisjon så er han en egoistisk og ufølsom far, mens hun er et fjols som "ofrer" seg for barna". Jeg vil heller snu på det. Jeg mener at det også ofte forekommer at kvinnen er hjemme av egoistiske grunner. Ikke fordi hun ofrer seg for barna. Ikke fordi mannen må gjøre karriere. Men fordi hun mener at permisjonen er hennes! Fordi hun ikke vil dele den med faren.

Som annanym skriver... Hun tenker på permisjonen som sin når hun omtaler at den blivende barnefaren vil ha mer enn sine seks uker. Men hun forstår heldigvis at den ikke er hennes alene.

Mødre sier ofte min permisjon. Det er jo dette som er problemet. Kvinner mener ofte at permisjonen er deres. Og når det er dette som er utgangspunktet så forstår jeg godt at de setter seg på bakbeina når det foreslås at menn skal få større andel av permisjon. Forestår ikke disse kvinnene at far også må få like rettigheter om dem i forhold til barnet?

Jeg kjøper desverre ikke argumenter som amming og nattevåk... Og jeg er overbevist om at barnet har det like godt med mor som med far. Selv om pappa ikke har pupp...

Når barnet våkner om natten. Hvem er det som står opp med det? Det er vel stort sett den som er hjemme i permisjon. At man som kvinne sier at man ikke kan gå tilbake i jobb og la far ta sin tørn - fordi man da blir så sliten av å både skulle jobbe OG ta nattestellet.... Det sier vel mest om parforholdet og er ikke noen argument for at far ikke skal være hjemme i permisjon.

Og amming... det blir alltid det evige siste ordet. For ammingen kan man jo ikke hoppe over, og noen har problemer med det, og noen kan ikke pumpes og jeg vet ikke hva... Den er liksom umulig å motsi dette! Og derfor blir det alltid kvinnes siste stikk. Pappaen kan ikke være hjemme, og jeg kan ikke gå ut i jobb fordi jeg MÅ være hjemme, for det er bare jeg som har brystet og melken... Trumfkortet. Ja det er fint å amme lenge - det er fint at barnet får morsmelk lengst mulig. Og det er ikke alle som kan amme i løpet av en arbeidsdag (reisevei f.eks.) selv om de har krav på ammetid. Men må barnets (som er over 6 mnd) ammes i den tiden man er på jobb. Man kan amme og morgenen og kvelden. Og at et barn som er over 6-7 mnd vender seg til flaske og etterhvert ikke får morsmelk? Det blir folk av de også (ingen av mine fikk morsmelk etter 7 mnd. - hadde ikke melk lenger. Selv om jeg fortsatt var hjemme i permisjon!). Min erfaring - med mine venninner - er at når barnet nærmer seg 1 år så er puppen mer kos enn mat. Barnet lever ikke bare på morsmelk lenger!

Er det noe med det at vi kvinner får litt dårlig samvittighet hvis vi ikke klarer å amme....? Jeg husker at jeg var skikkelig lei meg da min eldste snudde seg vekk fra puppen da han var 3 mnd. Han ville ikke ha min melk mer... Det var nederlag. Helt til jeg oppdaget hvor deilig det var å kunne gi ham flaske. Er det litt sånn at dette er en intim greie mellom oss mødre og barnet? Et bånd vi har til barnet vårt som vi synes det er leit at skal ta slutt.... Er det mer følelser enn ernæring som styrer dette at vi vil amme lengst mulig? Og er det da oss selv vi tenker mest på. At det er sårt at barnet ikke skal være like avhengig av oss lenger? At det er så leit for oss selv å skulle gi fra oss ansvaret for barnet vårt til noen andre? Selv om det er pappaen som elsker barnet like mye?

Ja - familier må kunne velge selv. Men vi må få nye regler slik at man lettere kan velge far! Vi kan ikke ha regler som gjør mor til det naturlige/selvfølgelige valget! Så lenge det fortsatt finnes kvinner som ser på permisjonen som sin og ikke naturlig deler den med barnefaren så må vi ha regler som gjør at far lettere kan få sin rettmessige del. Jeg har såpass store barn at jeg vet hvordan det er å være i en situasjon hvor far ville men pga. reglene ikke kunne være hjemme! Derfor synes jeg det er flott at vi har gjort fremskritt. Og det er folk/politikere som tenker likestilling - på linje med Karita - som har gjort disse fremskrittene mulig!

At man som kvinne kan kritisere er forslag som gjør at menn og kvinner bli mer likestilt når det gjelder hjem og barn er for meg en gåte.... Hvor er alle dere som i tråder her på KG har etterlyst at menn deltar i hjemmet? Dere som er så lei av å måtte ta ansvar for alt selv?

(PS: Brustad og Pedersen gikk tilbake til ministerjobber. Ikke vanlig 8-16 jobb som oss vanlige dødelige. Jeg tror det blir feil å sammenligne med dem. Ihvertfall vet jeg at min hverdag - jobber 100% - er enn helt annen enn til en pendlende minister)

[Gjest =tentacle=]

Veldig godt forslag for å få ned fødselstallene, antall barn som blir ammet og varighet av perioden spedbarn får morsmelk, og for å senke kvaliteten på omsorgen til de babyene hvis far ikke tar ut full pappaperm.

Det blir mindre attraktivt å bli mor, mindre attraktivt for familiens økonomi å få flere barn, og færre menn som er villige til å få flere barn.

Alle kjenner noen som har fått det til å fungere med forskjellige typer løsninger, men vet vi noe om hva det store gross ønsker? Av kvinner og menn? Og hvilken betydning skal det ha om folks ønsker ikke sammenfaller med Karitas eller likestillingens idealer? Tenk om det er flere menn som vil ha maks 6 uker enn det er menn som føler seg snytt fordi mor grådig forbeholder seg mest mulig av permisjonen?

Foreldrepenger skal kompensere for inntektstapet når man er hjemme for å ta seg av babyen. Men de skal kun utbetales hvis staten får bestemme hvem som skal være hjemme? Det er en veldig sterk styring av folks familieliv, og egnet til å krympe familiestørrelsene fremover.

[Gjest Lovely]

Tentacle skrev: Var det det du gjorde da din mann hadde pappaperm?

Jepp, det gjorde jeg, fordi jeg var inne i rutinene og gjorde ting helt automatisk. Jeg ammet ikke på det tidspunktet så far og barn fikk helldigvis gode stunder under flaskemåltidene:)

[Donpedro]

http://forbruker.no/jobbogstudier/jobb/article1816712.ece

http://www.aftenposten.no/livet/article1814516.ece

[Lizzee]

Veldig godt forslag for å få ned fødselstallene, antall barn som blir ammet og varighet av perioden spedbarn får morsmelk, og for å senke kvaliteten på omsorgen til de babyene hvis far ikke tar ut full pappaperm.

Det blir mindre attraktivt å bli mor, mindre attraktivt for familiens økonomi å få flere barn, og færre menn som er villige til å få flere barn.

Alle kjenner noen som har fått det til å fungere med forskjellige typer løsninger, men vet vi noe om hva det store gross ønsker? Av kvinner og menn? Og hvilken betydning skal det ha om folks ønsker ikke sammenfaller med Karitas eller likestillingens idealer? Tenk om det er flere menn som vil ha maks 6 uker enn det er menn som føler seg snytt fordi mor grådig forbeholder seg mest mulig av permisjonen?

Foreldrepenger skal kompensere for inntektstapet når man er hjemme for å ta seg av babyen. Men de skal kun utbetales hvis staten får bestemme hvem som skal være hjemme? Det er en veldig sterk styring av folks familieliv, og egnet til å krympe familiestørrelsene fremover.

Tror ikke det blir mindre atraktivt å bli mor bare fordi at far skal få mer av permisjon. Hvis du da ikke mener at det er permisjonen som er attaktivt.... For meg ville det vært attraktivt å få barn (igjen) OM jeg kunne delt permisjonen 50/50. Faktisk et krav.... Og noe min mann er enig i. For ham ville det også vært et krav å få ha like mye permisjon som meg. Men vi skal ikke ha flere barn.

Mindre attraktivt for familiens økonomi? 6G = 400.872,-. (jeg ser at det i VG brukes den gamle satsen på 1G som var 62.892, men i mai i år steg denne til 66.812,-) Det er altså maks hva du får i et år. Mange i privat næringsliv får utbetalt differansen om de tjener mer en 6G. Jeg kjenner personlig ingen menn som har tapt på å være hjemme. Men det betyr ikke at jeg ikke kjenner noen som har fått mindre utbetalt enn før. Men de har kalkulert med det, og levd deretter. Fordi det var viktig for dem - som far - å være sammen med barnet nå det var lite.

Husk: Alle er ikke Ingebrigt Steen Jensen som har inntekt på 1,5 mill i året og utgifter deretter! Og om han hadde villet så hadde han kunnet vært hjemme mer enn de få dagene han selv sier han har vært hjemme.

Færre menn som er villige til å få barn? Så menn vil ikke ha barn altså - om de blir nødt til å være hjemme å ta vare på dem.... En slik mann vil da vel de færreste ha.

Og at kvaliteten på omsorgen for barnet synker i tråd med at far tar ut permisjon og barnet ikke får morsmelk frem til det kan gå? Jeg kjøper ikke den heller. Er nok mer enig med Lovely i at tid med far - som man aldri kan ta igjen senere - er langt viktigere en noen måneder ekstra med morsmelk.

Det at staten bestemmer hvem som skal få utbetaling? Ja. Det er så enkelt som at det er den som har permisjon som får permisjonspengene. Og får å få far på banen så må man sette retningslinjer all den tid mor ikke frivillig vil gi fra seg det hun kaller SIN permisjon.

Jeg tror desverre at de fedrene som tar ut lite permisjon gjør det for å føye mødrene som helst vil være hjemme. Og fordi vi tråkker i gamle kjønnsrolle-mønstre. Det er fullt mulig for far å få 4 mnd. i dag også. Hvorfor benytter ikke flere seg av det? Fordi at mor vil ha permisjonen selv. Så enkelt er det i de fleste tilfeller!

[Gjest Frk Åberg]

Tror ikke det blir mindre atraktivt å bli mor bare fordi at far skal få mer av permisjon. Hvis du da ikke mener at det er permisjonen som er attaktivt.... For meg ville det vært attraktivt å få barn (igjen) OM jeg kunne delt permisjonen 50/50. Faktisk et krav.... Og noe min mann er enig i. For ham ville det også vært et krav å få ha like mye permisjon som meg. Men vi skal ikke ha flere barn.

Jeg syns også det er mer attraktivt med flere barn dersom far tar mye permisjon. Jeg syns at det å være ute av arbeidslivet i f.eks. 3 år som relativt nyutdannet er veldig lenge. I tillegg til alt det andre med at barnet ikke blir min eiendom som jeg låner bort til far når jeg klarer å løsrive meg.

[Far til 2]

http://forbruker.no/jobbogstudier/jobb/article1816712.ece

http://www.aftenposten.no/livet/article1814516.ece

Det virker på meg som om journalisten tror det blir endring i permisjonstiden.

Og utifra den forholdsvis positive mottagelsen forslaget har fått også blandt KG's medlemmer, tror jeg på en endring.

Jeg er positivt overasket og ser virkelig frem til at morgendagens fedre tar en større del av arbeidet, "tvinges" til å lage (enkle) matretter til mor kommer hjem, lærer seg at det ikke finnes "en hellig ånd" som gjør rent huset, vasker klær, etc, etc.

Jeg er med andre ord overbevist om at "kjærlig tvang" er veien å gå om det ikke blir 50/50 som utgangspunkt (og hvor foreldrene må søke om andre alternativer).

En tilstedeværende far i dag kan medføre at de som får gutter får mer tilstedeværende barnebarn om 20-30 år. Dette tror jeg går "riktig vei".

[Gjest =tentacle=]

Tror ikke det blir mindre atraktivt å bli mor bare fordi at far skal få mer av permisjon. Hvis du da ikke mener at det er permisjonen som er attaktivt.... For meg ville det vært attraktivt å få barn (igjen) OM jeg kunne delt permisjonen 50/50. Faktisk et krav.... Og noe min mann er enig i. For ham ville det også vært et krav å få ha like mye permisjon som meg. Men vi skal ikke ha flere barn.

Jeg tror helt klart at mindre mulighet til permisjon gjør det mindre attraktivt å få flere barn. Skulle jeg delt permisjonstiden 50/50, skulle den vært delt fra starten av. Jeg tar ikke svangerskap, fødsel, amming, nattevåk og rutiner, for så å levere fra meg babyen på 6-7 måneder for at far bare skal leke med fiks ferdig gullunge. Da får det være med ammingen, og heller bli jevn fordeling fra starten av slik at barnet ikke knytter seg så ulikt til foreldrene.

Videre argumentasjon skjønner jeg ikke. Dere ville blitt enige dere imellom, det er jo flott, selv om det ikke er en praktisk problemstilling i og med at det ikke blir noen barn å dele permisjonstiden for. Hvordan blir deres hypotetiske ønske et argument for at løsningen skal tvinges på andre, som faktisk skal lage babyer?

Mindre attraktivt for familiens økonomi? 6G = 400.872,-. (jeg ser at det i VG brukes den gamle satsen på 1G som var 62.892, men i mai i år steg denne til 66.812,-) Det er altså maks hva du får i et år. Mange i privat næringsliv får utbetalt differansen om de tjener mer en 6G. Jeg kjenner personlig ingen menn som har tapt på å være hjemme. Men det betyr ikke at jeg ikke kjenner noen som har fått mindre utbetalt enn før. Men de har kalkulert med det, og levd deretter. Fordi det var viktig for dem - som far - å være sammen med barnet nå det var lite.

Man får ikke 6G i et år, man får 80% hvis man skal ha så lang permisjon. Hvor mange som har avtale om utbetalt differanse, kjenner jeg ikke til. Helt sikkert er det i hvertfall at ikke alle har det, og at mange (menn til og med) ikke arbeider i det private næringsliv. Klart mange av parene hvor mannen tjener mest, taper på dette.

De mennene du kjenner som ville tapt på å være hjemme, har kanskje rett og slett ikke vært hjemme?

Hva som er viktig for far, er ikke egentlig et tema her. Debatten handler ikke om fars ønsker og valg, men om offentlig styring av "valget", ved å forbeholde de siste månedenes foreldrepenger til far, uavhengig av hva foreldrene ønsker.

Husk: Alle er ikke Ingebrigt Steen Jensen som har inntekt på 1,5 mill i året og utgifter deretter! Og om han hadde villet så hadde han kunnet vært hjemme mer enn de få dagene han selv sier han har vært hjemme.

Færre menn som er villige til å få barn? Så menn vil ikke ha barn altså - om de blir nødt til å være hjemme å ta vare på dem.... En slik mann vil da vel de færreste ha.

Jeg kjenner ikke Ingebrigt Steen Jensen spesielt godt, og kjenner ingen menn som tjener 1,5 mill, men jeg kjenner likevel menn som ikke har lyst til å gå hjemme i 3 måneder, og som ville tatt det med i regnskapet i diskusjonen om neste barn. Det går helt fint, så lenge man har en partner som kan tenke seg å ta permisjonen, og som ikke mener at mannen er mindreverdig som mann eller far om han er fornøyd med at barnet er med moren sin på dagtid.

Og at kvaliteten på omsorgen for barnet synker i tråd med at far tar ut permisjon og barnet ikke får morsmelk frem til det kan gå? Jeg kjøper ikke den heller. Er nok mer enig med Lovely i at tid med far - som man aldri kan ta igjen senere - er langt viktigere en noen måneder ekstra med morsmelk.

Nei, det var ikke det jeg skrev. Jeg snakket om kvaliteten på omsorgen til de barna hvor far ikke vil ta ut sin del av permisjonen, selv om de ikke får permisjonspengene da. Hvis mor skal ut igjen i jobb, må disse barna ha barnehage fra 7 måneders alder, barnevakter eller dagmamma.

Det at staten bestemmer hvem som skal få utbetaling? Ja. Det er så enkelt som at det er den som har permisjon som får permisjonspengene. Og får å få far på banen så må man sette retningslinjer all den tid mor ikke frivillig vil gi fra seg det hun kaller SIN permisjon.

Jeg tror desverre at de fedrene som tar ut lite permisjon gjør det for å føye mødrene som helst vil være hjemme. Og fordi vi tråkker i gamle kjønnsrolle-mønstre. Det er fullt mulig for far å få 4 mnd. i dag også. Hvorfor benytter ikke flere seg av det? Fordi at mor vil ha permisjonen selv. Så enkelt er det i de fleste tilfeller!

Fint om du legger ved link til undersøkelser på at menn flest får så lite permisjon fordi de ikke har noe de skulle ha sagt i sitt eget forhold og sin egen familie, og at de ønsker en tvangsløsning. Min bror ønsker ikke å ha sine 6 uker alene engang, selv om han elsker barna, håndterer det fint og moren ønsker det. Alle ønsker ikke å gå hjemme og dulle med baby i månedsvis, de kan fungere som foreldre på kveld og helg likevel, slik begge gjør resten av ungens barndom.

Endret 2. juni 2007 av =tentacle=

[Furstina]

Samtidig blir kvinner som går for raskt ut i arbeidslivet ,mens barnet fortsatt er lite, sett litt rart på. Hvordan kan hun forlate barnet sitt når det bare er 6-7 mnd? Hva slags mor er hun? Tenker hun bare karriere? Svært få tenker på at det kanskje ikke er karriere som er motivet. Men at hun ganske enkelt deler ansvaret med barnets far. Og da er det jo helt naturlig å gå tilbake i jobb mens far tar sin permisjon.

....

Som annanym skriver... Hun tenker på permisjonen som sin når hun omtaler at den blivende barnefaren vil ha mer enn sine seks uker. Men hun forstår heldigvis at den ikke er hennes alene.

Mødre sier ofte min permisjon. Det er jo dette som er problemet. Kvinner mener ofte at permisjonen er deres.

....

Når barnet våkner om natten. Hvem er det som står opp med det? Det er vel stort sett den som er hjemme i permisjon. At man som kvinne sier at man ikke kan gå tilbake i jobb og la far ta sin tørn - fordi man da blir så sliten av å både skulle jobbe OG ta nattestellet.... Det sier vel mest om parforholdet og er ikke noen argument for at far ikke skal være hjemme i permisjon.

Det var ett långt och fint inlägg som jag håller med i till stor del.

Jag har börjat jobba efter 3½ månad och efter 6 månader med våra barn. Av olika skäl som inte hör till saken nu - det var våra val som mor och far.

Jag upplevde med sonen att jag närmast fick chockartade reaktioner om VARFÖR jag skulle jobba så tidigt, vad för fantastiskt och oumbärligt jobb jag skulle kunna ha som inte kunde vara hemma längre.

Så gott som alla mammorna i min barselgrupp bestämde hur deras permission skulle fördelas och de män - som i andra tillfällen är starka och viljerika - hade inget att säga till om. Det var mor som bar barnet och födde det så hon fick bestämma. Och de allra flesta gjorde som "alla andra" och var hemma i nästan ett år utan att tänka i andra banor - det var deras chans på ett års paus från arbetslivet.

Jag tror att en delad permission bidrar till jämställdhet i hemmet, mellan mor och far och hjälper till att få både relationen mellan de vuxna och med barnen att fungera bättre på lång sikt. Jag tror att en permission där FAR också får vara hemma och ta hand om små barn ger barnet en bättre anknytning till sin far och fadern en större förståelse hur jobbigt det är att faktiskt ta hand om barn och hem en hel dag. För det ÄR jobbigt. Vissa dagar extremt jobbigt. Det är viktigt att far får permission inte som en förlängd semester när mor är hemma utan som en permission där mor jobbar och far har en chans att ta hans om barn och hem själv - utan att mor ska lägga sig i, hjälpa till och styra.

---

för övrigt har min man sagt (delvis på fullt allvar, delvis på skämt) att han inte vill att jag föder fler barn eftersom för han aldrig kommer någonstans i jobbet om han ska vara hemma med barn hela tiden

- ungefär som jag antar att situationen skulle kunna vara de en kvinna som skulle börja föda barn och skaffa familj efter 30-35 och som inte har en etablerad karriär när barnen kommer.

[Lizzee]

Jeg tror helt klart at mindre mulighet til permisjon gjør det mindre attraktivt å få flere barn. Skulle jeg delt permisjonstiden 50/50, skulle den vært delt fra starten av. Jeg tar ikke svangerskap, fødsel, amming, nattevåk og rutiner, for så å levere fra meg babyen på 6-7 måneder for at far bare skal leke med fiks ferdig gullunge. Da får det være med ammingen, og heller bli jevn fordeling fra starten av slik at barnet ikke knytter seg så ulikt til foreldrene.

Jeg skjønner ikke helt jeg.... hvis det er så mye mas, så slitsomt og så negativt å være hjemme så burde man jo virkelig ønske en ny ordning velkommen - slik at man kunne dele byrden (for det er det du mener det er de første 6-7 mnd?) med barnefaren. Jeg ville ha delt 50/50. Om jeg hadde vært hjemme i 3 mnd eller 6 mnd er ikke viktig for meg. Jeg hadde uansett ikke følt det som at jeg tok den vanskelige tiden for å overlevere en gullunge..... slik at faren kunne det den lette jobben,

Er det forresten der skoen trykker for kvinner: Det at de ikke liker å skulle overlevere en fiks ferdig gullunge som far kan leke med??? Det virker på meg mer som et usaklig argument for å kunne få være lenger hjemme selv.

Videre argumentasjon skjønner jeg ikke. Dere ville blitt enige dere imellom, det er jo flott, selv om det ikke er en praktisk problemstilling i og med at det ikke blir noen barn å dele permisjonstiden for. Hvordan blir deres hypotetiske ønske et argument for at løsningen skal tvinges på andre, som faktisk skal lage babyer?

De fleste par diskuterer vel dette før de får barn? Jeg har to fra før - han har ingen. Vi diskuterte om vi skulle få et barn sammen. Vi diskuterte hvordan vi ville gjort det med permisjon. Men det ble til at vi ikke ville ha (flere) barn. Man er berettighet til en saklig mening om et tema selv om temaet ikke blir en faktisk problemstilling i ens liv. Og vårt hypotetiske ønske ville ha fungert best for oss.

Man får ikke 6G i et år, man får 80% hvis man skal ha så lang permisjon. Hvor mange som har avtale om utbetalt differanse, kjenner jeg ikke til. Helt sikkert er det i hvertfall at ikke alle har det, og at mange (menn til og med) ikke arbeider i det private næringsliv. Klart mange av parene hvor mannen tjener mest, taper på dette.

Nei men det er 6G som er utgangspunktet! Det er som du sier helt sikkert at det ihvertfall ikke er alle som får utbetalt differansen. Og hvis du leste det jeg skrev så sa jeg mange i privat næringsliv - det er altså ikke alle menn.

De mennene du kjenner som ville tapt på å være hjemme, har kanskje rett og slett ikke vært hjemme?

Hæææ? Hvor får du det fra???

Jeg skrev:

"Mange i privat næringsliv får utbetalt differansen om de tjener mer en 6G. Jeg kjenner personlig ingen menn som har tapt på å være hjemme. Men det betyr ikke at jeg ikke kjenner noen som har fått mindre utbetalt enn før. Men de har kalkulert med det, og levd deretter. Fordi det var viktig for dem - som far - å være sammen med barnet når det var lite"

De mennene jeg kjenner og som jeg her omtaler har vært hjemme! Noen har tapt på det økonomisk - men har tjent på det på det personlige plan, og i forhold til sin kone og sitt barn! Derfor sier jeg at jeg kjenner ingen som har vært hjemme som føler at de har tapt på det.

Hva som er viktig for far, er ikke egentlig et tema her. Debatten handler ikke om fars ønsker og valg, men om offentlig styring av "valget", ved å forbeholde de siste månedenes foreldrepenger til far, uavhengig av hva foreldrene ønsker.

Jeg kjenner ikke Ingebrigt Steen Jensen spesielt godt, og kjenner ingen menn som tjener 1,5 mill, men jeg kjenner likevel menn som ikke har lyst til å gå hjemme i 3 måneder, og som ville tatt det med i regnskapet i diskusjonen om neste barn. Det går helt fint, så lenge man har en partner som kan tenke seg å ta permisjonen, og som ikke mener at mannen er mindreverdig som mann eller far om han er fornøyd med at barnet er med moren sin på dagtid.

Hva som er viktig her er at både mor og far er hjemme med barnet det første leveåret! Fars ønsker og valg har tradisjonelt gått andre veier og da er det på sin plass at det blir gjort offentlig styring.

Hvorfor skal det være slik at det er så lett og et selvfølgelig valg for en kvinne å ta ut permisjon... men så utrolig vanskelig for en mann...?

Nei, det var ikke det jeg skrev. Jeg snakket om kvaliteten på omsorgen til de barna hvor far ikke vil ta ut sin del av permisjonen, selv om de ikke får permisjonspengene da. Hvis mor skal ut igjen i jobb, må disse barna ha barnehage fra 7 måneders alder, barnevakter eller dagmamma.

Men da er det jo faren som velger at barnet får en svekket kvalitet på omsorgen? Han har mulighet til å være hjemme med barnet - men velger heller å sende det i barnehage. Hva hadde man sagt om en kvinne som tenkte og valgte slik...?

På den annen side: det er sikkert lett å få dagmamma til en fiks ferdig gullunge.

Fint om du legger ved link til undersøkelser på at menn flest får så lite permisjon fordi de ikke har noe de skulle ha sagt i sitt eget forhold og sin egen familie, og at de ønsker en tvangsløsning. Min bror ønsker ikke å ha sine 6 uker alene engang, selv om han elsker barna, håndterer det fint og moren ønsker det. Alle ønsker ikke å gå hjemme og dulle med baby i månedsvis, de kan fungere som foreldre på kveld og helg likevel, slik begge gjør resten av ungens barndom.

Jeg har ingen link til undersøkelse. Jeg har bare hørt hva min søster og hennes mann har sagt og valgt... Jeg har hørt tilsvarende fra andre bekjente. Fra naboer. Fra arbeidskollegaer. Jenter på utdrikningslag. Venners venner på nyttårsfesten. Det er ingen offentlig undersøkelse, men ganske enkelt hva man hører folk si, hva noen mener om at permisjonen er kvinnens eiendom... Kvinnene i Furstinas barselgruppe er et annet eksempel (se innlegget over). Og du sier det jo også selv når du snakker om din bror: Han håndterer det (babyen?) fint om moren ønsker det. Kanskje nettopp fordi - som du sier - det blir sett på som å gå hjemme og dulle med en baby. Og det er jo ikke mye maskulint... Men det å være hjemme i permisjon er ikke dulling! Det er ikke bare en mulighet for kvinner til å ha et friår fra jobben. Det er å ta vare på og bli kjent med et barn. Det er å dele en foreldreoppgave. At man som mann ikke vil ta ut permisjon fordi man kan nøye seg med å være far til et sovende barn på kvelden...? Jaja, en mann som nøyer seg med så lite går glipp av mye! Så kan du godt si at det må være et valg for hver enkelt å ta... Javel. Men i 2007 burde det for menn og kvinner være naturlig å velge å dele permisjonen mellom foreldrene. Derfor er jeg for kjærlig tvang fremtil den dagen kommer at man ser på dette som en selvfølgelighet!

Endret 3. juni 2007 av Lizzee

[Gjest vsn]

[quote name='Bernina' date='02.06.2007 (10:43) '

Og til den som sa at det var hjerterått å skulle forlate et lite barn når det var 7 mnd.... Stoler du så lite på barnefaren? At du synes det er ille å begynne i jobb igjen når barnet er 7 mnd handler om dine egne personlige følelser. Som selvsagt kan respekteres. Men barnet vil ha det godt med far. Det er ikke hjerterått å overlate barnet i fars varetekt. Du synes bare det er ille for deg selv. Men permisjontiden er ikke DIN alene og barnet har du fått sammen med noen som bør ha like rettigheter som deg selv.

[Bernina]

Jeg lurer på om norske kvinner har blitt litt bortskjemt? I årevis har vi kunnet ta ut permisjon i et år. Og når det nå foreslås en tre-deling slik de har på Island (mor får en 1/3, far får 1/3 og sammen kan de bestemme hvordan de vil løse den siste 1/3) så stiller allikevel norske kvinner sterkere enn kvnner i de fleste andre land. I tillegg har vi mulighet (på likhet med Island) til å være et foregangsland når det gjelder likestilling ved å dele permisjonen med far.

I England er permisjonen på totalt 6 mnd. Dvs at engelske kvinner må gå tilbake i jobb etter 6 mnd. Men i følge denne tråden så har norske kvinner store problemer med å skulle gå tilbake i jobb etter 8 måneder - for de har jo gått gravide, født og ammet må vite!!! De trenger mye lengre permisjon (enn sine medsøstre i andre land) for å komme seg etter det! Når engelske, tyske og italienske kvinner går tilbake i jobb etter en mye kortere permisjon så har de heller ikke muligheten til å vite at barnet er i trygge hender hjemme hos en far som kan være hjemme i permisjon. Nei de må betale i dyre dommer for barnehage eller dagmamma. Mange i andre land blir derav tvunget til å slutte i jobben sin får å bli hjemmeværende. Fordi de enten ikke får barnehageplass eller fordi kostnadene er for høye.

Vi har det godt i Norge. Kanskje så godt at vi har blitt litt bortskjemt? Og mødre tenker MEG MEG MEG og MITT MITT MITT!!!

Edit: skriveleif

Endret 3. juni 2007 av Bernina

[Gjest =tentacle=]

Jeg skjønner ikke helt jeg.... hvis det er så mye mas, så slitsomt og så negativt å være hjemme så burde man jo virkelig ønske en ny ordning velkommen - slik at man kunne dele byrden (for det er det du mener det er de første 6-7 mnd?) med barnefaren. Jeg ville ha delt 50/50. Om jeg hadde vært hjemme i 3 mnd eller 6 mnd er ikke viktig for meg. Jeg hadde uansett ikke følt det som at jeg tok den vanskelige tiden for å overlevere en gullunge..... slik at faren kunne det den lette jobben,

Den første perioden av permisjonen er for mange den mest slitsomme. Skal jeg dele 50/50, deler jeg ikke den masete perioden til meg, og lekeperioden til far. Da deler vi begge deler. Det betyr trolig ikke amming.

Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg skulle ønske en tvangsordning velkommen, eller hvorfor dine preferanser skal være andres lov. Jeg vil rett og slett at jeg og min partner skal bestemme fordeling av permisjonen, og ikke Karita Bekkemellem.

Er det forresten der skoen trykker for kvinner: Det at de ikke liker å skulle overlevere en fiks ferdig gullunge som far kan leke med??? Det virker på meg mer som et usaklig argument for å kunne få være lenger hjemme selv.

De fleste par diskuterer vel dette før de får barn? Jeg har to fra før - han har ingen. Vi diskuterte om vi skulle få et barn sammen. Vi diskuterte hvordan vi ville gjort det med permisjon. Men det ble til at vi ikke ville ha (flere) barn. Man er berettighet til en saklig mening om et tema selv om temaet ikke blir en faktisk problemstilling i ens liv. Og vårt hypotetiske ønske ville ha fungert best for oss.

Igjen, dere fikk ha en interessant diskusjon, og kom frem til enighet. Hvorfor får ikke andre komme frem til hva som passer for dem som familie?

Nei men det er 6G som er utgangspunktet! Det er som du sier helt sikkert at det ihvertfall ikke er alle som får utbetalt differansen. Og hvis du leste det jeg skrev så sa jeg mange i privat næringsliv - det er altså ikke alle menn.

Hæææ? Hvor får du det fra???

Jeg skrev:

"Mange i privat næringsliv får utbetalt differansen om de tjener mer en 6G. Jeg kjenner personlig ingen menn som har tapt på å være hjemme. Men det betyr ikke at jeg ikke kjenner noen som har fått mindre utbetalt enn før. Men de har kalkulert med det, og levd deretter. Fordi det var viktig for dem - som far - å være sammen med barnet når det var lite"

De mennene jeg kjenner og som jeg her omtaler har vært hjemme! Noen har tapt på det økonomisk - men har tjent på det på det personlige plan, og i forhold til sin kone og sitt barn! Derfor sier jeg at jeg kjenner ingen som har vært hjemme som føler at de har tapt på det.

Fint det. Men det krever jo at familieøkonomien tåler tapet. Ikke alle har det så romslig, og ikke alle babyer er planlagt å komme når de kommer.'

Hva som er viktig her er at både mor og far er hjemme med barnet det første leveåret! Fars ønsker og valg har tradisjonelt gått andre veier og da er det på sin plass at det blir gjort offentlig styring.

Hvorfor skal det være slik at det er så lett og et selvfølgelig valg for en kvinne å ta ut permisjon... men så utrolig vanskelig for en mann...?

Det er ikke utrolig vanskelig for en mann å ta ut permisjon lenger, men det er ikke alle som har lyst. Akkurat som ikke alle kvinner har det. Ingen tvinger en mor til å ha permisjon, og de ukene som er forbeholdt henne er fordi store deler av mødrene likevel ville ha hatt trygdeutbetalinger i form av sykepenger den perioden.

Men da er det jo faren som velger at barnet får en svekket kvalitet på omsorgen? Han har mulighet til å være hjemme med barnet - men velger heller å sende det i barnehage. Hva hadde man sagt om en kvinne som tenkte og valgte slik...?

Jeg sier ikke noe mer om kvinner som plasserer barna sine vekk i spedbarnsalder enn om fedrene til de samme barna. Gjør du?

Hvis far ikke vil ta permisjon, har jeg mulighet til å dekke inn hans del ved å være hjemme selv. Den muligheten vil Bekkemellem fjerne. Hvis far ikke vil eller kan være hjemme, skal barnet til dagmamma eller barnehage, ikke til mor.

Jeg har ingen link til undersøkelse. Jeg har bare hørt hva min søster og hennes mann har sagt og valgt... Jeg har hørt tilsvarende fra andre bekjente. Fra naboer. Fra arbeidskollegaer. Jenter på utdrikningslag. Venners venner på nyttårsfesten. Det er ingen offentlig undersøkelse, men ganske enkelt hva man hører folk si, hva noen mener om at permisjonen er kvinnens eiendom... Kvinnene i Furstinas barselgruppe er et annet eksempel (se innlegget over). Og du sier det jo også selv når du snakker om din bror: Han håndterer det (babyen?) fint om moren ønsker det. Kanskje nettopp fordi - som du sier - det blir sett på som å gå hjemme og dulle med en baby. Og det er jo ikke mye maskulint... Men det å være hjemme i permisjon er ikke dulling! Det er ikke bare en mulighet for kvinner til å ha et friår fra jobben. Det er å ta vare på og bli kjent med et barn. Det er å dele en foreldreoppgave. At man som mann ikke vil ta ut permisjon fordi man kan nøye seg med å være far til et sovende barn på kvelden...? Jaja, en mann som nøyer seg med så lite går glipp av mye! Så kan du godt si at det må være et valg for hver enkelt å ta... Javel. Men i 2007 burde det for menn og kvinner være naturlig å velge å dele permisjonen mellom foreldrene. Derfor er jeg for kjærlig tvang fremtil den dagen kommer at man ser på dette som en selvfølgelighet!

Jeg kjenner ingen jenter som vil karre til seg maks permisjon, uavhengig av hva mannen vil. Kanskje det kommer av at jeg er noe yngre enn deg, og at idealene har skiftet.

Det blir litt snodig å se personlighetsanalyser av min bror på nett fra et fremmed menneske. Jeg kan bare gjenta at han ikke ønsker 24/7 med hjemme-med-baby-liv. Han har ingen problemer med å dulle med barnet i en hvilken som helst sammenheng, men ønsker ikke omsorg på heltid i mer utstrakt grad.

Din eksempelbaby som sover fra 16-08, sover vel vekk helgene også.

[Gjest =tentacle=]

Jeg lurer på om norske kvinner har blitt litt bortskjemt? I årevis har vi kunnet ta ut permisjon i et år. Og når det nå foreslås en tre-deling slik de har på Island (mor får en 1/3, far får 1/3 og sammen kan de bestemme hvordan de vil løse den siste 1/3) så stiller allikevel norske kvinner sterkere enn kvnner i de fleste andre land. I tillegg har vi mulighet (på likhet med Island) til å være et foregangsland når det gjelder likestilling ved å dele permisjonen med far.

I England er permisjonen på totalt 6 mnd. Dvs at engelske kvinner må gå tilbake i jobb etter 6 mnd. Men i følge denne tråden så har norske kvinner store problemer med å skulle gå tilbake i jobb etter 8 måneder - for de har jo gått gravide, født og ammet må vite!!! De trenger mye lengre permisjon (enn sine medsøstre i andre land) for å komme seg etter det! Når engelske, tyske og italienske kvinner går tilbake i jobb etter en mye kortere permisjon så har de heller ikke muligheten til å vite at barnet er i trygge hender hjemme hos en far som kan være hjemme i permisjon. Nei de må betale i dyre dommer for barnehage eller dagmamma. Mange i andre land blir derav tvunget til å slutte i jobben sin får å bli hjemmeværende. Fordi de enten ikke får barnehageplass eller fordi kostnadene er for høye.

Vi har det godt i Norge. Kanskje så godt at vi har blitt litt bortskjemt? Og mødre tenker MEG MEG MEG og MITT MITT MITT!!!

Edit: skriveleif

Italienske babyer overlates til sine bestemødre når morspermisjonen er ute, i mindre grad til fremmed dagmamma og barnehagemiljø.

De er vel også nede i 1.1 eller 1.2 fødsler per kvinne, å få barn er altså noe de i liten grad velger å gjøre. Men vi trenger jo ikke italienske borgere i fremtiden, det er mye viktigere å passe på at ikke italienske mødre blir bortskjemte.

[Gjest =tentacle=]

Jeg lurer på om norske kvinner har blitt litt bortskjemt? I årevis har vi kunnet ta ut permisjon i et år. Og når det nå foreslås en tre-deling slik de har på Island (mor får en 1/3, far får 1/3 og sammen kan de bestemme hvordan de vil løse den siste 1/3) så stiller allikevel norske kvinner sterkere enn kvnner i de fleste andre land. I tillegg har vi mulighet (på likhet med Island) til å være et foregangsland når det gjelder likestilling ved å dele permisjonen med far.

I England er permisjonen på totalt 6 mnd. Dvs at engelske kvinner må gå tilbake i jobb etter 6 mnd. Men i følge denne tråden så har norske kvinner store problemer med å skulle gå tilbake i jobb etter 8 måneder - for de har jo gått gravide, født og ammet må vite!!! De trenger mye lengre permisjon (enn sine medsøstre i andre land) for å komme seg etter det! Når engelske, tyske og italienske kvinner går tilbake i jobb etter en mye kortere permisjon så har de heller ikke muligheten til å vite at barnet er i trygge hender hjemme hos en far som kan være hjemme i permisjon. Nei de må betale i dyre dommer for barnehage eller dagmamma. Mange i andre land blir derav tvunget til å slutte i jobben sin får å bli hjemmeværende. Fordi de enten ikke får barnehageplass eller fordi kostnadene er for høye.

Vi har det godt i Norge. Kanskje så godt at vi har blitt litt bortskjemt? Og mødre tenker MEG MEG MEG og MITT MITT MITT!!!

Edit: skriveleif

Mange i andre land ønsker at mor skal være med barnet, til det er over ett år, og velger at mor trekker seg ut av yrkeslivet.

[Bernina]

Svangerskap og amming skal man for guds skyld ikke nevne lenger. Plager som barseldepresjoner, bekkenløsning og kroppslige problemer som følge av svangerskapet feies under teppet. Det er da ingenting. Å bære frem et barn er enkelt, amming er bare kos og moro pluss at pumping er så lett som bare det. Å stå opp om natta er også en dans på roser, man må da alikevel klare 8-9 timer på jobb dagen etter?

La meg nevne at både Helga Pedersen og Sylvia Brustad ble sykemeldt da de begynte på jobb igjen etter en kort barselpermisjon.

Ja, jeg synes det er hjerterått pga mine egne følelser. Jeg vil gjerne være hjemme med ungene å følge utviklinga demmes selv.

Hvis man har så sterke plager at man ikke kan gå tilbake i jobb eller ikke kan være på jobb så blir man sykmeldt! Det er noe ganske annet enn å ville ha permisjonen selv.

Unskyld meg men hvor mange kvinner er fysisk ute av stand til å gå på jobb etter 8 mnd? Hvor mange opplever graviditet og fødsel så ekstremt hemmende at de kvalifiserer til ikke å gå på jobb etter 8 mnd.? Det betyr faktisk i så fall at de bør ha legebehandling og bli sykemeldt. Ikke bare gå hjemme i permisjon.

Jeg har en dame ansatt hos meg som har hatt så sterke plager med bekkeløsning at hun er sykemeldt. Hun er faktisk så dårlig at mannen er hjemme i permisjon for å ta vare på barnet ettersom hun selv er bevegelseshemmet. Hadde hun kunnet være hjemme alene og fungert som normalt så hadde det vært noe annet.... Da hadde hun også fungert på jobb (hennes egne ord!).

Det argumentet som jeg oftest hører for at mor skal ha hele permisjonen er at barnet er for lite eller at man selv - som mor - helst vil være hjemme og følge utviklingen. Og det er et tullete argument når realiteten er at far kan ta like godt vare på en 6 mnd gammel baby som mor.

At det er problemer med pumping gjelder nok for noen. Men for jentene her hvor jeg jobber har det aldri vært et problem. Men selvfølgelig.. ingen man motsi deg om du vil at folk skal tro at det er et problem...?

[Liskat]

Jeg støtter forslaget til Karita. Det er mange samfunnsmessige fordeler ved det, ikke bare ved at likestillingen forbedres, men også ved at kvinner presses ut i jobb tidligere, det kan/vil få positiv effekt på kvinners sjanser karrieremessig siden mange arbeidsgivere kvier seg for å ansette unge kvinner som gjerne blir borte. Sett at en kvinne er ferdig utdannet når hun er mellom 25 og 27 år, frem til hun blir ca 35 skal hun føde og ta permisjon for 2-3 barn, det blir faktisk ganske lang tid som brukes på å ikke være i jobb. En ny permisjonsordning vil flate ut skjevhetene mellom menn og kvinner i arbeidslivet, slik at en arbeidsgiver ikke lenger får noen grunn til å foretrekke menn over kvinner i ansettelsen, siden menn nå også kommer til å bli borte fra jobb noen måneder i forbindelse med permisjon.

Og så har man jo alle fordelene med at menn som er hjemme lærer seg å ta seg av hus og barn skikkelig, og blir mer obs på oppgavene som faktisk må gjøres hjemme.

Personlig kunne det ikke falle meg inn i drømmeland en gang å skulle tråkke rundt hjemme med en unge i et helt år, jeg ville gått på veggen av det. Så en forutsetning for at jeg i det hele tatt skal vurdere å få barn er at faren tar sin halvdel av permisjonen.