Mammaen vil flytte.

[Far til 2]

Det betyr at du bestemmer kort og godt. Det er hva retten vil ta som utgangspunkt. Meklingen vil ha utgangspunkt at saken skal løses, dermed sier de at dere har delt omsorg. Men delt foreldreomsorg løser ikke problemet da man ikke kan dele ungen i to. Den ene må sitte med bestemmelsene, vanligvis er det kvinnen (som enkelte her elsker å mare om) i ditt tilfelle er det deg. Du kan kort og godt lene deg tilbake og si åssen det skal være, eller be henne møte deg i retten.

←

Nå er dette tydligvis ikke noe alenefar ønsker å gjøre. Derimot har han ønske om at sønnen fortsatt skal få samvær med begge foreldrene i et trygt og etablert nærmiljø.

For meg virker det som om han får stadig mer informasjon om at "han kan bestemme" om det hadde vært det som var det viktigste. Nå er han imidlertid mer opptatt av at barnets behov for 2 likeverdige foreldre, ÈN stabil barnehage, tryggheten ved en skole i et etablert nærmiljø når den dagen kommer, etc, etc. En kan si han er på vei inn i en situasjon som en del alenemødre er i når far til barnet flytter langt bort og samvær blir vanskelig.

Samtidig lurer utryggheten om barnet faktisk kan miste retten til samvær med 2 oppegående foreldre, - ettersom bostedsadressen er hos far. Et kjønn som tradisjonelt sett ikke har hatt rettigheter til å ivareta barna og vise omsorg etter samlivsbrudd.

[Gjest Gjest]

Hva vil du fram til i dette innlegget?  Forstår jeg deg rett hvis jeg sier du mener han skal flytte etter henne?  Og uansett om du har rett - la oss ta utgangspunkt i at barnet ikke vil bry seg nevneverdig dersom de flytter - Så må jo likevel faren og samboeren hans finne ny jobb, ny plass å bo, det må søkes på nytt til en eventuell barnehage (og jeg vil tro fristen har gått ut allerede de fleste steder), alt dette styret for å tilpasse seg moren?  Uansett om barnet ikke vil gjøre noen stor sak ut av en slik flytting synes jeg ikke det er riktig at alle skal "danse etter morens pipe"...  Nei, dette høres ikke logisk ut for meg, uansett om barnet ikke er veldig knyttet til bostedet.

←

Mennesklige følelser og trivsel dreier seg sjelden om logikk. Følelser er ikke noe man kan skru av og på alt etter som det måtte passe best praktisk og for omgivelsene sin skyld. Vi får kun høre en side av saken her. Det finnes også en mor som MISTRIVES og det synes ikke jeg er irrelevant. Kan det tenkes at hennes mistrivsel f.eks. kan føre til en depresjon eller lignende og hvilken betydning vil det ha for barnet? Kansje har hun gjort alt hun har kunnet for å prøve å finne seg til rette på farens hjemsted og kansje det er hans tur til å prøve å føye seg litt? Mor ønsker sikkert det beste for både far og barn, men det kan være tungtveiende grunner til at hun flytter som ikke kommer frem her, f.eks. sterk mistrivsel som har ført til en depresjon. Foreldre har også rett til å ha det bra. Å leve kun for barna sine tror jeg ikke er positivt verken for barna eller foreldrene.

[Gjest Gjest]

At dere i det hele tatt vurderer å la ungen gå i to barnehager syns jeg vitner om svært liten evne til å ivareta BARNET. Da handler delt bosted kun om at det skal være rettferdig for foreldrene... og på barnets bekostning.

[MAcy]

At dere i det hele tatt vurderer å la ungen gå i to barnehager syns jeg vitner om svært liten evne til å ivareta BARNET.    Da handler delt bosted kun om at det skal være rettferdig for foreldrene... og på barnets bekostning.

←

Helt enig i at det er egoistisk å la barnet gå i to barnehager. Det er ikke det beste for barnet, men en egoistisk hansdling av d en av foreldrene som velger å flytte bort fra bostedsplassen. Men i dette tilfelle føler jeg at far ikke er enig i to barnehager men mer eller mindre blir tvunget til det av mor om ho flytter har vel ikke far noen valg selv om dette ikke kan være lett. Jeg håper det går bra med far og at situasjonen kan løse seg til det beste for sønnen og det vil i mine øyner være å ikke flytte. Stå på far

Har fulgt denne diskusjonene og vil bare gi deg en skulle ønske det var flere foreldre som satte barnet i fokus.

[Alenepappa.]

Det er ikke min bestemmelse og la barnet gå i to barnehager. Han har nå fått full plass i barnehage her han bor nå,den har jeg takket ja til.

Mor var med på og søke denne plassen og vil ho flytte nå så er det ikke det beste for barnet. Det er også for seint og søke han inn i enda en barnehage en annen plass.Flyttingen begynte hun og prate om en mnd etter at søknaden var sendt.

Men fikk en annen oplysning også her i dag,adressen er hos meg og kan ikke endres uten begges samtykke.(var innom folkeregisteret og sjekka dette fullt ut)

Ho trenger da en rettskjennelse for og flytte barnet..

[Gjest Gjest]

Nå er dette tydligvis ikke noe alenefar ønsker å gjøre. Derimot har han ønske om at sønnen fortsatt skal få samvær med begge foreldrene i et trygt og etablert nærmiljø.

For meg virker det som om han får stadig mer informasjon om at "han kan bestemme" om det hadde vært det som var det viktigste. Nå er han imidlertid mer opptatt av at barnets behov for 2 likeverdige foreldre, ÈN stabil barnehage, tryggheten ved en skole i et etablert nærmiljø når den dagen kommer, etc, etc. En kan si han er på vei inn i en situasjon som en del alenemødre er i når far til barnet flytter langt bort og samvær blir vanskelig.

Samtidig lurer utryggheten om barnet faktisk kan miste retten til samvær med 2 oppegående foreldre, - ettersom bostedsadressen er hos far. Et kjønn som tradisjonelt sett ikke har hatt rettigheter til å ivareta barna og vise omsorg etter samlivsbrudd.

←

Hør du; man er KUN ansvarlig for barnet og seg selv. IKKE tidligere partner. Den ene kan ikke ta ansvaret for den andres forhold til barna. Uansett hvordan du vrenger og vrir på det. Man kan ikke tvinge folk til å bo i nærheten av hverandre, UANSETT. Fatter du? Det ikke en dritt han kan eller skal gjøre for den saks skyld, om dama flytter. Hennes valg, hun tar konsekvensen. Så kan du mase om barnets beste til du detter om...

[Gjest allium]

Det er ikke min bestemmelse og la barnet gå i to barnehager. Han har nå fått full plass i barnehage her han bor nå,den har jeg takket ja til.

Mor var med på og søke denne plassen og vil ho flytte nå så er det ikke det beste for barnet. Det er også for seint og søke han inn i enda en barnehage en annen plass.Flyttingen begynte hun og prate om en mnd etter at søknaden var sendt.

Men fikk en annen oplysning også her i dag,adressen er hos meg og kan ikke endres uten begges samtykke.(var innom folkeregisteret og sjekka dette fullt ut)

Ho trenger da en rettskjennelse for og flytte barnet..

←

Og da tror jeg at det på de aller fleste steder vil bli umulig for henne å skaffe barnehageplass. Man får ikke barnehageplass til et barn som ikke bor i kommunen.

[MAcy]

Hør du; man er KUN ansvarlig for barnet og seg selv. IKKE tidligere partner. Den ene kan ikke ta ansvaret for den andres forhold til barna. Uansett hvordan du vrenger og vrir på  det. Man kan ikke tvinge folk til å bo i nærheten av hverandre, UANSETT. Fatter du? Det ikke en dritt han kan eller skal gjøre for den saks skyld, om dama flytter. Hennes valg, hun tar konsekvensen. Så kan du mase om barnets beste til du detter om...

←

Man kan ikke kontrollerer hverandre eller tvinge noen til å bo et bestemt sted. MEn tenk litt etter da. Om en av partene velger å flytte langt bort må jo den andre parten få ha noe å si. Dette er et samarbeid som må fungere for barnets skyld og det blir ikke lett når den ene oarten her føler jeg MOR bare er ute for å øddelegge. Det må da finnes grenser for hvor mye far skal kunne finne seg i og strekke seg.

Og de konsekvensene mor må ta hva er de?????????

Og barnets beste er at begge foreldrene har det godt men det er ikke bra for barnet å bli sendt fra den ene til den andre med tanke på lange reiser og det vil jo ikke bli lett å få til et godt samarbeid når den ene parten bare lager bråk hele tiden!!!

[MAcy]

Hvor lite gjennomtenkt er det å skrive søknad om barnehage plass for så komme en mndsenere å si at ho skal flytte???? Og dette må jo være noe som ho må ha tenkt på ei stund så det er jo bare enda en ting som ikke er gjennom tenkt..

Hva skal dere gjøre med barnehageplassen nå??

Var jo en eller annen har som sa det ikke gikk ann å få barnehageplass når en ikke hadde adresse i kommunene, men finnes jo alltid dagmammaer da. så det må jo bli mors løsning i dette tilfellet..

[Far til 2]

Hør du; man er KUN ansvarlig for barnet og seg selv. IKKE tidligere partner. Den ene kan ikke ta ansvaret for den andres forhold til barna. Uansett hvordan du vrenger og vrir på  det. Man kan ikke tvinge folk til å bo i nærheten av hverandre, UANSETT. Fatter du? Det ikke en dritt han kan eller skal gjøre for den saks skyld, om dama flytter. Hennes valg, hun tar konsekvensen. Så kan du mase om barnets beste til du detter om...

←

Det er riktig. Men den som er bostedsforelder regnes også som den som er best til å ivareta BARNETS behov. Det gjør alenefar på en god måte ettersom han forsøker å forhindre at den lille gutten mister mesteparten av kontakten med mor.

I mine øyne er han en kjempegod modell for hvordan han som omsorgsforelder praktiserer sitt ansvar ved å forsøke å ivareta barnets behov.

Vi har sett alenemødre i dette forumet som har forsøkt å gjøre sitt ytterste for at barnet skal få opprettholdt samværet med en far som velger å flytte uten omtanke for andre enn seg selv. Derfor er det godt å se at alenefedre gjør det samme.

Det er altfor mange bostedsforeldre som ikke tar slike hensyn, kansje ved at de selv flytter og dermed også fjerner barnet fra samværsforelder.

Alenefar har ikke med en eneste handling forsøkt å frata barnet samvær. Isteden har han forsøkt å sikre barnet samvær i et trygt nærmiljø i den grad han kan påvirke det. Jeg håper dette blir en utbredt praksis i fremtiden og at vi går bort fra dagens lovverk som tilsier at barn bare skal ha rett til samvær med den ene forelderen.

[Gjest Gjest]

Man kan ikke kontrollerer hverandre eller tvinge noen til å bo et bestemt sted. MEn tenk litt etter da. Om en av partene velger å flytte langt bort må jo den andre parten få ha noe å si. Dette er et samarbeid som må fungere for barnets skyld og det blir ikke lett når den ene oarten her føler jeg MOR bare er ute for å øddelegge. Det må da finnes grenser for hvor mye far skal kunne finne seg i og strekke seg.

Og de konsekvensene mor må ta hva er de?????????

Og barnets beste er at begge foreldrene har det godt men det er ikke bra for barnet å bli sendt fra den ene til den andre med tanke på lange reiser og det vil jo ikke bli lett å få til et godt samarbeid når den ene parten bare lager bråk hele tiden!!!

←

Nettopp! *banker inn* Far er ikke ansvarlig for MOR!! See? Konsekvensen er at HUN FÅR SE UNGEN MINDRE! *teskje* At han gidder å dille rundt med det i det hele tatt fatter jeg ikke, han har jo ungen! At hun VELGER selv å flytte så hun får se ungen mindre er IKKE FARS problem. Man kan ikke TVINGE folk til å se sine barns behov!!

Mor er ikke ute etter å ødelegge... hun er ute etter å LEVE og helst med barnet. Men her sitter far med bukta og begge endene, enten gjør hun som han vil, eller så mister hun en del samvær med ungen. Akkurat slik alle hyler om at kvinner gjør mot menn. Så får hun velge hva hun kan leve best med. Om hun vleger å flytte da, så er det ikke noe far eller andre kan gjøre med akkurat det. Her er ensidig fokus på barnet i den grad at de voksne ikke har krav på noe liv. Tåpelig.

[MAcy]

Nettopp! *banker inn* Far er ikke ansvarlig for MOR!! See?  Konsekvensen er at HUN FÅR SE UNGEN MINDRE! *teskje* At han gidder å dille rundt med det i det hele tatt fatter jeg ikke, han har jo ungen! At hun VELGER selv å flytte så hun får se ungen mindre er IKKE FARS problem. Man kan ikke TVINGE folk til å se sine barns behov!!

Mor er ikke ute etter å ødelegge... hun er ute etter å LEVE og helst med barnet. Men her sitter far med bukta og begge endene, enten gjør hun som han vil, eller så mister hun en del samvær med ungen. Akkurat slik alle hyler om at kvinner gjør mot menn. Så får hun velge hva hun kan leve best med. Om hun vleger å flytte da, så er det ikke noe far eller andre kan gjøre med akkurat det. Her er ensidig fokus på barnet i den grad at de voksne ikke har krav på noe liv. Tåpelig.

←

Mora krever jo lik omsorg på det nye bostedet, 10 mil unna. Ho vil ha det på samme måte som nå!!!!!!!

[Far til 2]

Nettopp! *banker inn* Far er ikke ansvarlig for MOR!! See?  Konsekvensen er at HUN FÅR SE UNGEN MINDRE! *teskje* At han gidder å dille rundt med det i det hele tatt fatter jeg ikke, han har jo ungen! At hun VELGER selv å flytte så hun får se ungen mindre er IKKE FARS problem. Man kan ikke TVINGE folk til å se sine barns behov!!

Mor er ikke ute etter å ødelegge... hun er ute etter å LEVE og helst med barnet. Men her sitter far med bukta og begge endene, enten gjør hun som han vil, eller så mister hun en del samvær med ungen. Akkurat slik alle hyler om at kvinner gjør mot menn. Så får hun velge hva hun kan leve best med. Om hun vleger å flytte da, så er det ikke noe far eller andre kan gjøre med akkurat det. Her er ensidig fokus på barnet i den grad at de voksne ikke har krav på noe liv. Tåpelig.

←

"Teskje":

Alenefar forsøker å ivareta BARNETS behov for samvær med begge foreldrene. Han driter sikkert i moren i så hensende. Han har sikkert nok med egen samboer, jobb og barn. Men han er fortsatt opptatt av BARNET og barnets mulighet til samvær med mor.

Forøvrig er jeg enig i at man ikke kan tvinge foreldre til å ivareta barnas behov for samvær. Men det er godt det finnes foreldre som i det minste prøver å få opp øynene på tidligere partner.

Å si at mor ikke er ute etter å ødelegge, men å leve - helst med barnet, faller på sin egen urimelighet. Om hun ønsker å flytte fra barnet ødelegger hun noe ettersom hun fratar barnet hyppig samvær med en person barnet er glad i. At hun i tillegg ønsker å frata barnet nærmiljøet og en fullt oppegående far taler ikke til denne morens fordel.

Far har gjentatte ganger antydet at det ikke er MAKTEN ved å sitte med "bukta og begge endene" som han er interesert i. Derimot ønsker han å ivareta barnets behov for trygghet og samvær i en vanskelig tid for barnet.

Det er vel snart på tide at myndighetene også lager et lovverk i samme stil slik at barnets behov kan bli ivaretatt i de tilfellene som bostedsforelder ikke har dette som noe ønske. Barn og familiedepartementet bør betale alenefar noen tusen for å komme med et lovforslag som støtter hans tenkemåte.

Det er med andre ord ikke snakk om noe ensidig fokus på barnet som skal frata mor et liv. Det er snakk om retten til å ha en mening til å si at flyttingen ikke er barnets beste. Og for sikkerhets skyld: Dette er ikke noe alenefar har sagt, men noe som jeg og sansynligvis en del meddebatanter mener.

Om mor hadde tatt med barnet på flyttelasset hadde det naturligvis vært enda værre. Men det kan hun tydligvis ikke.

Jeg, og mange med meg mener altså at det ikke er barnets beste om barnet mister mye av samværet med mor. Og at hun i det hele tatt kan tenke på å ta barnet bort fra et etablert nærmiljø og bort fra barnets far, tilsier at denne moren tenker mer på seg selv enn på barnet. Det tragiske er at altfor mange barn har opplevd å miste kontakten med far og et etablert nærmiljø, - fordi mor vil "leve".

[Gjest Gjest]

"Teskje":

Alenefar forsøker å ivareta BARNETS behov for samvær med begge foreldrene. Han driter sikkert i moren i så hensende. Han har sikkert nok med egen samboer, jobb og barn. Men han er fortsatt opptatt av BARNET og barnets mulighet til samvær med mor.

Mor er også opptatt av at barnet skal ha like mye samvær med begge foreldrene.

Forøvrig er jeg enig i at man ikke kan tvinge foreldre til å ivareta barnas behov for samvær. Men det er godt det finnes foreldre som i det minste prøver å få opp øynene på tidligere partner.

Å si at mor ikke er ute etter å ødelegge, men å leve - helst med barnet, faller på sin egen urimelighet. Om hun ønsker å flytte fra barnet ødelegger hun noe ettersom hun fratar barnet hyppig samvær med en person barnet er glad i. At hun i tillegg ønsker å frata barnet nærmiljøet og en fullt oppegående far taler ikke til denne morens fordel.

Igjen med teskje: Mor ønsker ikke å frata hverken seg selv eller far noe av samværet. Barn er best tjent med foreldre som har det bra og blir mor f.eks. deprimert av å bo der hun bor nå så vil dette også påvirke barnet. Barnet er for lite til å være knyttet til nærmiljøet.

Far har gjentatte ganger antydet at det ikke er MAKTEN ved å sitte med "bukta og begge endene" som han er interesert i. Derimot ønsker han å ivareta barnets behov for trygghet og samvær i en vanskelig tid for barnet.

10 mil er ikke så fryktelig langt unna. Jeg vil anta at det tar ca. 2 timer med bil på en dårlig vei. Når far ikke engang er villig til å vurdere om han f.eks. kan flytte noen mil nærmere så er han egoistisk etter min mening. Kansje hadde det vært en ide og bo midt imellom deres hjemsted. Far kunne da beholdt sin jobb for 1 times reise burde være ok for de fleste. Hans samboerskap må være ganske ferskt siden det kun er 1,5 år siden det ble slutt mellom barnemor og barnefar. Jeg for min del synes dette er meget hurtig å inngå et nytt samboerforhold.

Det er med andre ord ikke snakk om noe ensidig fokus på barnet som skal frata mor et liv. Det er snakk om retten til å ha en mening til å si at flyttingen ikke er barnets beste. Og for sikkerhets skyld: Dette er ikke noe alenefar har sagt, men noe som jeg og sansynligvis en del meddebatanter mener.

Hva om f.eks. mor blir utfrosset eller direkte mobbet i det miljøet hun bor i nå? Jeg synes du her kunne vært litt mer nyansert.

Om mor hadde tatt med barnet på flyttelasset hadde det naturligvis vært enda værre. Men det kan hun tydligvis ikke.

Jeg, og mange med meg mener altså at det ikke er barnets beste om barnet mister mye av samværet med mor. Og at hun i det hele tatt kan tenke på å ta barnet bort fra et etablert nærmiljø og bort fra barnets far, tilsier at denne moren tenker mer på seg selv enn på barnet. Det tragiske er at altfor mange barn har opplevd å miste kontakten med far og et etablert nærmiljø, - fordi mor vil "leve".

Barnet er for lite til å være knyttet til nærmiljøet. Hun ønsker at dem skal ha likemye tid sammen med barnet som dem har nå.

←

[MAcy]

←

???

Hva mener du med dette??????

[Gjest Gjest]

???

Hva mener du med dette??????

←

Jeg har skrevet innimellom far til 2 sitt innlegg og ønsket å skille det jeg skrev fra Far til 2 sitt innlegg ved å utheve skriften. Det fikk jeg tydeligvis ikke til.

[Far til 2]

"Teskje":

Alenefar forsøker å ivareta BARNETS behov for samvær med begge foreldrene. Han driter sikkert i moren i så hensende. Han har sikkert nok med egen samboer, jobb og barn. Men han er fortsatt opptatt av BARNET og barnets mulighet til samvær med mor.

←

Mor er også opptatt av at barnet skal ha like mye samvær med begge foreldrene.

←

Ja, men på hvilke premisser ? For meg synes det som om det er på mors premisser. Da er vi tilbake til TV-programmet "Far på mors måte".

Forøvrig er jeg enig i at man ikke kan tvinge foreldre til å ivareta barnas behov for samvær. Men det er godt det finnes foreldre som i det minste prøver å få opp øynene på tidligere partner.

Å si at mor ikke er ute etter å ødelegge, men å leve - helst med barnet, faller på sin egen urimelighet. Om hun ønsker å flytte fra barnet ødelegger hun noe ettersom hun fratar barnet hyppig samvær med en person barnet er glad i. At hun i tillegg ønsker å frata barnet nærmiljøet og en fullt oppegående far taler ikke til denne morens fordel.

←

Igjen med teskje: Mor ønsker ikke å frata hverken seg selv eller far noe av samværet. Barn er best tjent med foreldre som har det bra og blir mor f.eks. deprimert av å bo der hun bor nå så vil dette også påvirke barnet. Barnet er for lite til å være knyttet til nærmiljøet.

←

Om eksisterende bosted skaper et sykdomsbilde slik du beskriver det synes det som et tragisk tilfelle. I slike tilfeller hadde det vært bra om mors helse om hun kunne fått omsorgen og flytte med barnet. Men historien sier altså noe annet. Jeg kjenner til eksempler der far har tatt sitt eget liv fordi barnet i praksis er fratatt retten til samvær med far. Jeg mener at slik forkantet lovverk er feil, men loven bør praktiseres likt for begge kjønn.

Far har gjentatte ganger antydet at det ikke er MAKTEN ved å sitte med "bukta og begge endene" som han er interesert i. Derimot ønsker han å ivareta barnets behov for trygghet og samvær i en vanskelig tid for barnet.

←

10 mil er ikke så fryktelig langt unna. Jeg vil anta at det tar ca. 2 timer med bil på en dårlig vei. Når far ikke engang er villig til å vurdere om han f.eks. kan flytte noen mil nærmere så er han egoistisk etter min mening. Kansje hadde det vært en ide og bo midt imellom deres hjemsted. Far kunne da beholdt sin jobb for 1 times reise burde være ok for de fleste. Hans samboerskap må være ganske ferskt siden det kun er 1,5 år siden det ble slutt mellom barnemor og barnefar. Jeg for min del synes dette er meget hurtig å inngå et nytt samboerforhold.

←

Å flytte etter mor er naturligvis en mulighet. Jeg kjenner en far som valgte å gjøre nettopp det. Jeg har også hørt mødre som har gjort det samme. Men hvor langt skal en forelder gå med f.eks. en praksis som fratar barnet et etablert nærmiljø. Og hvor langt skal en bostedsforelder strekke seg (enten det er mor eller far) med å tilpasse seg ex'ens nykker ? 2 år senere velger kansje ex'en å flytte igjen. Hva da ?

Forøvrig synes jeg det er litt merkelig at fedre som inngår nytt forhold etter et samlivsbrudd får kritikk, mens kvinner unngår det samme. Jeg kan ihvertfall ikke huske at noen kvinner har fått denne typen kritikk i dette forumet.

Det er med andre ord ikke snakk om noe ensidig fokus på barnet som skal frata mor et liv. Det er snakk om retten til å ha en mening til å si at flyttingen ikke er barnets beste. Og for sikkerhets skyld: Dette er ikke noe alenefar har sagt, men noe som jeg og sansynligvis en del meddebatanter mener.

←

Hva om f.eks. mor blir utfrosset eller direkte mobbet i det miljøet hun bor i nå? Jeg synes du her kunne vært litt mer nyansert.

←

Nå synes jeg du konstruerer muligheter for å få lov til å flytte. Og OM tilfellet har realitet i fakta synes det som om mor i et slikt tilfelle flytter for å ivareta EGNE interesser. Ikke barnet. Det er barnets behov og ønsker som far i dette tilfellet ønsker å ivareta. Det er det som er utgangspunktet for hans skepsis til morens flyttplaner.

Om mor hadde tatt med barnet på flyttelasset hadde det naturligvis vært enda værre. Men det kan hun tydligvis ikke.

Jeg, og mange med meg mener altså at det ikke er barnets beste om barnet mister mye av samværet med mor. Og at hun i det hele tatt kan tenke på å ta barnet bort fra et etablert nærmiljø og bort fra barnets far, tilsier at denne moren tenker mer på seg selv enn på barnet. Det tragiske er at altfor mange barn har opplevd å miste kontakten med far og et etablert nærmiljø, - fordi mor vil "leve".

←

Barnet er for lite til å være knyttet til nærmiljøet. Hun ønsker at dem skal ha likemye tid sammen med barnet som dem har nå.

←

Det vet vi veldig lite om. F.eks. kan kontakt med besteforeldre el.liknende bli etablert i en veldig tidlig fase. Dessuten viser en flytting av mor og barn at hun ikke har omtanke for 3.person som er involvert, men kun prioriterer eget behov. Om du noen gang blir forsvarsadvokat kan du ikke påta deg arbeidsoppgaver fra andre enn alenemødre ettersom du har en så sterk sympati for deres situasjon.

[Gjest allium]

Barnet er for lite til å være knyttet til nærmiljøet. Hun ønsker at dem skal ha likemye tid sammen med barnet som dem har nå.

←

Kanskje er barnet for lite idag.

Men ved å praktisere en ordning med to barnehager og to nærmiljøer, fratar hun også barnet muligheten til noen gang å bli ordentlig tilknyttet et nærmiljø.

[Gjest Gjest]

Kanskje er barnet for lite idag.

Men ved å praktisere en ordning med to barnehager og to nærmiljøer, fratar hun også barnet muligheten til noen gang å bli ordentlig tilknyttet et nærmiljø.

←

Det kommer helt ann på barnet. For noen barn så vil en slik ordning ikke fungere, men for andre barn så kan en slik ordning være en berikelse.

[Gjest Gjest]

Om eksisterende bosted skaper et sykdomsbilde slik du beskriver det synes det som et tragisk tilfelle. I slike tilfeller hadde det vært bra om mors helse om hun kunne fått omsorgen og flytte med barnet. Men historien sier altså noe annet. Jeg kjenner til eksempler der far har tatt sitt eget liv fordi barnet i praksis er fratatt retten til samvær med far. Jeg mener at slik forkantet lovverk er feil, men loven bør praktiseres likt for begge kjønn.

Vi får kun høre en side av saken. Selv om bostedet skaper sykdom og mistrivsel hos en av foreldrene så synes ikke jeg det automatisk bør føre til at den som mistrives får omsorgen. De bør prøve å komme frem til en løsning som fungerer for alle parter, mor, far og barnet. Når far ikke er villig til å vurdere andre løsninger enn å bli boende på nøyaktig samme sted så er ikke far spesielt løsningsorientert. Han har heller ikke barnets beste i tankene, men sine egne ønsker. Det bør være mulig å finne et kompromiss som alle kan leve med. Selvfølgelig skal loven være lik for begge kjønn.

Å flytte etter mor er naturligvis en mulighet. Jeg kjenner en far som valgte å gjøre nettopp det. Jeg har også hørt mødre som har gjort det samme. Men hvor langt skal en forelder gå med f.eks. en praksis som fratar barnet et etablert nærmiljø. Og hvor langt skal en bostedsforelder strekke seg (enten det er mor eller far) med å tilpasse seg ex'ens nykker ? 2 år senere velger kansje ex'en å flytte igjen. Hva da ?

Forøvrig synes jeg det er litt merkelig at fedre som inngår nytt forhold etter et samlivsbrudd får kritikk, mens kvinner unngår det samme. Jeg kan ihvertfall ikke huske at noen kvinner har fått denne typen kritikk i dette forumet.

Dersom en av foreldrene driver å flytter annet hvert år så vil det skape så stor ustabilitet for barnet at da bør den av foreldrene som er bofast ha hovedomsorgen. Nå flytter mor etter det vi vet på grunn av mistrivsel og det er ingenting som tilsier at dette blir en vane. 10 mil er en avstand som er så kort at det f.eks. burde være mulig å enes om å bo midt i mellom. Det at far er så raskt med å inngå i et nytt samboerforhold kan føre til ustabilitet for barnet, dersom det f.eks. blir slutt med det nye samboerforholdet. Hva om han finner seg en ny samboer  annet hvert år?

Nå synes jeg du konstruerer muligheter for å få lov til å flytte. Og OM tilfellet har realitet i fakta synes det som om mor i et slikt tilfelle flytter for å ivareta EGNE interesser. Ikke barnet. Det er barnets behov og ønsker som far i dette tilfellet ønsker å ivareta. Det er det som er utgangspunktet for hans skepsis til morens flyttplaner.

Å ha foreldre som trives er i barnets interesse. Når far helt overser mors psykiske helse og heller ikke ønsker å inngå kompromiss i forhold til bosted så er det ikke barnets interesser han er interessert i å ivareta, men sine egne.

Det vet vi veldig lite om. F.eks. kan kontakt med besteforeldre el.liknende bli etablert i en veldig tidlig fase.

Det er ingenting som tilsier at flytting vil hindre barnet i å ha kontakt med sine besteforeldre. Barnet har også besteforeldre på morens hjemsted. Har ikke barnet like stor rett til å ha kontakt med dem?

Dessuten viser en flytting av mor og barn at hun ikke har omtanke for 3.person som er involvert, men kun prioriterer eget behov. Om du noen gang blir forsvarsadvokat kan du ikke påta deg arbeidsoppgaver fra andre enn alenemødre ettersom du har en så sterk sympati for deres situasjon.

Den siste kommentaren sier mer om deg enn om meg.

←