Mammaen vil flytte.

[Gjest Macy]

Mener du virkelig det du skriver her? Tenker du da på barnets beste, eller er det foreldrene du har i tankene? Min sønn har det mye bedre uten faren i livet, så beklager at jeg ikke er helt enig med deg i dette.

Eller mener du at den ene foreldren skal komme og gå som det passer han/henne, og dette skal liksom være det beste for barnet? Der far i dette tilfellet plutselig etter fire år står på døren, på selveste julaften, for det var viktig for han å ønske "alle de han er glad i", en god jul. For så å forsvinne igjen, for det er ikke viktig å vise dette i hverdagen. Neste julaften står han jaggu meg på døren igjen, og forventer å få ønsket "sønnen sin" en god jul. Beklager, men er dette det beste for barnet? ( selvfølgelig er dette bare en brøkdel av hva som har hendt, men jeg tror du vil forstå hva jeg sikter til)

Så beklager at jeg blir litt provosert av det du skriver, for du tenker virkelig ikke på barna i den sammenheng. Jeg har lest mye du har skrevet, og har forstått at du prøver så godt du kan å se barna i det meste. Men beklager, her så du bare foreldrene, og du tenkte virkelig ikke på barna i det hele tatt.

Som foreldre har vi et ansvar å bekytte barna våre mot vonde ting, og jeg anser det som min oppgave å fjerne det største problemet i min sønns liv, nemlig hans far. Det er ingen andre som har såret min sønn like mye, som det faren har gjort. Det er ingen andre som har skuffet min sønn, mer enn det faren har gjort.

Så beklager at jeg ikke jubler over at du skriver det du skriver, for det verste av alt er at jeg tror virkelig at du mener det du skriver også. Men jeg kan jo håpe at du klarer å forstå, at det er faktisk ikke alltid er det beste for barnet, å ha kontakt med begge foreldrene sine.

←

Føler at du her er for farget av din egen opplevelse, du må johuske på at det ikke er alle fedre som er lik far til barnet ditt. Det finnes faktisk ordentlig menn også ikke bare kvinner som vil ta seg av barnet sitt. Alenefar står virkelig på for sønnen sin, det er det ikke alle som gjør. Synes det er kjempe flott!!!! Mor til barnet ødelegger jo mye av den gode kontakten ved å flytte så langt unna. Er jo bare å forskyve problemet til han blir i skolealder. Det er taknisk mulig å ha to barnehager, men ikke bra for barnet, men to skoler går jo ikke. Er nok best for barnet at saken blir ordnet opp i nå, blir jo ikke noe bedre av å vente, problemet vil jo være der om tre år til uansett!!! Full støtte til alenefar. Verden treger fredre som deg!!!!!!

[Alenepappa.]

Føler at du her er for farget av din egen opplevelse, du må johuske på at det ikke er alle fedre som er lik far til barnet ditt. Det finnes faktisk ordentlig menn også ikke bare kvinner som vil ta seg av barnet sitt. Alenefar står virkelig på for sønnen sin, det er det ikke alle som gjør. Synes det er kjempe flott!!!! Mor til barnet ødelegger jo mye av den gode kontakten ved å flytte så langt unna. Er jo bare å forskyve problemet til han blir i skolealder. Det er taknisk mulig å ha to barnehager, men ikke bra for barnet, men to skoler går jo ikke. Er nok best for barnet at saken blir ordnet opp i nå, blir jo ikke noe bedre av å vente, problemet vil jo være der om tre år til uansett!!! Full støtte til alenefar. Verden treger fredre som deg!!!!!!

←

Tusen takk macy for god omtanke

[Gjest Tante til barnet]

Jeg er tante til dette barnet, og jeg synes det er trist at denne saken har gått så langt.

Jeg håper de kan bli enige under meklingen i morgen.

Jeg har barn selv og tenker som så at her må både mor og far se hva som er best for barnet, og jeg synes det er frytelig dumt at hans eks nå skal flytte så langt bort. Det kan fungerer nå som han er så liten, men det er ikke noe greit, med tanke på at han må gå i 2 forskjellige barnehager. Det blir veldig mange voksne å forholde seg til.

Barn er tilpassingsdyktige, men allikevel.

Her synes jeg moren må gi fra seg hovedansvaret for sønnen, siden HUN velger å flytte.

Hun har fast jobb her, leilighet, og allikevel vil hun flytte, jeg synes dette er egoistisk av henne. Hun har ikke familie og så mange venner her, men da får hun heller benytte sine fridager til å besøke venner og familie der hun bor.

Moren er en god mor, det er det ingen tvil om, hun elsker sønnen sin, men her i dette tilfellet er hun fryktelig egoistisk.

[lil]

Om hun savner familien sin, så må det da være forståelig at hun gjerne vil komme nærmere dem..?

Jeg tror ikke at det kommer noe konstruktivt ut av å bebreide moren for at hun vil flytte.

Lykke til

[Alenepappa.]

Om hun savner familien sin, så må det da være forståelig at hun gjerne vil komme nærmere dem..?

Jeg tror ikke  at det kommer noe konstruktivt ut av å bebreide moren for at hun vil flytte.

Lykke til 

←

Vi bebreider henne ikke for det,men da må hun la sønnen vår få bo her han hører hjemme....

[Gjest det kan bli meg en gang]

vet dere, jeg støtter mor litt, jeg...

fordi jeg ser at dette en gang i fremtiden kan være meg, dersom samlivet til meg og min samboer ikke går helt som vi vil i dag.

jeg har flyttet til hjemstedet til samboeren min. her bor vi midt i hele livet hans; hans familie, hans venner. hans venner er selvsagt mine venner også, men det tviler jeg jo på at de vil være dersom det en dag blir slutt mellom oss.

vi har hatt et par år med jevnlige diskusjoner om vi skal fortsette å bo her, eller om vi skal flytte til en annen kant av landet hvor jeg har mitt nettverk. denne evige diskusjonen holdt på å ta knekken på forholdet, så etter mye om og men har vi kommet fram til at vi blir her (jeg "ofrer" mitt for han....)

nå er vi gravide og venter vårt første barn. vi er kjempespente og glade. og jeg er glad for at barnet mitt kommer til å få et nært forhold til hans familie, og litt trist for at det ikke kommer til å kjenne min familie like godt, men det er greit.

så, etter at jeg leste et lovforslag som visstnok skal på bordet snart, hvor det skal forbys den ene forelderen å ta barnet med seg og flytte vekkl, dukket plutselig skrekkscenarioet opp i hodet mitt; vi får barn her, lever lykkelig en stund, så vil plutselig min samboer ut av forholdet. kanskje han har funnet en annen dame han vil prøve lykken med.

og da sitter jeg her, heldigvis med en barn som jeg elsker over alt på jord og vil alt godt. men jeg blir tvunget til å fortsatt være i min da eks-samboers miljø. se at livet hans fortsetter omtrent som før, med venner og familie rundt seg og med ny dame som stepper inn og tar "min" plass. mens jeg står på sidelinjen, avskåret fra nettverket jeg engang hadde her, avskåret fra mitt eget opprinnelige nettverk.

jeg vil kanskje aldri ha samvittighet til å ta barnet vekk fra sin far, men jeg skulle helt sikkert ha ønsket meg (og selvsagt barnet mitt) langt vekk, til der hvor jeg hører hjemme.

jeg fortalte min samboer om dette marerittet jeg ser for meg.

vi er begge enige om å jobbe knallhardt for at dette aldri skal skje.

men etter at min samboer hørte om hva jeg frykter, sa han; da burde man jo egentlig aldri finne seg kjæreste som ikke kommer fra samme landsdel/plass som deg selv.....

[lil]

Vi bebreider henne ikke for det,men da må hun la sønnen vår få bo her han hører hjemme....

←

Sønnen deres hører hjemme begge steder, hos deg og hos henne. Er han 2.5 år så finner han seg raskt nye venner, og slår seg til ro et nytt sted. Der hvor moren tenkte å flytte, var jo nærmere hennes familie, og altså sønnen din sin morsslekt. Jeg tør å tippe at der hvor dere bor nå, der har du din familie?

Om dere begge valgte å flytte, så ville det jo ikke være så problematisk.

Det jeg vil frem til, er at du ikke burde fokusere så mye på HVORFOR hun vil flytte, og det at sønnen din kanskje må flytte og "rives fra røttene" sine.

Og den innstillingen du har til at hun flytter, tror jeg ikke at det kan komme så mye godt ut av, det var bare det jeg vil frem til.

Problemet som jeg ser det er jo hvordan dere skal ha en fungerende samværsordning. Og jeg er enig med de fleste her at 10 mil er for langt for en 50-50 fordeling.

Min subjektive mening er den at hun som velger å flytte, bør si fra seg omsorgen. Og for å være helt ærlig, ut fra det jeg her har lest så vil jeg anta at du vil få samværet hvis det går så langt som til rettsak. Jeg håper at dere klarer å ordne dette, det hørtes veldig vondt ut for dere alle tre!

Og til sist, så vil jeg si at det kanskje er bra at det finnes en slik lov..? En lov om slikt vil fort gjøre ting for "firkantet", og det beste tror jeg er en slags vurdering fra tilfelle til tilfelle.

Endret 30. mars 2006 av lil

[Gjest Macy]

vet dere, jeg støtter mor litt, jeg...

fordi jeg ser at dette en gang i fremtiden kan være meg, dersom samlivet til meg og min samboer ikke går helt som vi vil i dag.

jeg har flyttet til hjemstedet til samboeren min. her bor vi midt i hele livet hans; hans familie, hans venner. hans venner er selvsagt mine venner også, men det tviler jeg jo på at de vil være dersom det en dag blir slutt mellom oss.

vi har hatt et par år med jevnlige diskusjoner om vi skal fortsette å bo her, eller om vi skal flytte til en annen kant av landet hvor jeg har mitt nettverk. denne evige diskusjonen holdt på å ta knekken på forholdet, så etter mye om og men har vi kommet fram til at vi blir her (jeg "ofrer" mitt for han....)

nå er vi gravide og venter vårt første barn. vi er kjempespente og glade. og jeg er glad for at barnet mitt kommer til å få et nært forhold til hans familie, og litt trist for at det ikke kommer til å kjenne min familie like godt, men det er greit.

så, etter at jeg leste et lovforslag som visstnok skal på bordet snart, hvor det skal forbys den ene forelderen å ta barnet med seg og flytte vekkl, dukket plutselig skrekkscenarioet opp i hodet mitt; vi får barn her, lever lykkelig en stund, så vil plutselig min samboer ut av forholdet. kanskje han har funnet en annen dame han vil prøve lykken med.

og da sitter jeg her, heldigvis med en barn som jeg elsker over alt på jord og vil alt godt. men jeg blir tvunget til å fortsatt være i min da eks-samboers miljø. se at livet hans fortsetter omtrent som før, med venner og familie rundt seg og med ny dame som stepper inn og tar "min" plass. mens jeg står på sidelinjen, avskåret fra nettverket jeg engang hadde her, avskåret fra mitt eget opprinnelige nettverk.

jeg vil kanskje aldri ha samvittighet til å ta barnet vekk fra sin far, men jeg skulle helt sikkert ha ønsket meg (og selvsagt barnet mitt) langt vekk, til der hvor jeg hører hjemme.

jeg fortalte min samboer om dette marerittet jeg ser for meg.

vi er begge enige om å jobbe knallhardt for at dette aldri skal skje.

men etter at min samboer hørte om hva jeg frykter, sa han; da burde man jo egentlig aldri finne seg kjæreste som ikke kommer fra samme landsdel/plass som deg selv.....

←

Her er jeg uenig. Når man velger å få barn sammen er det flere ting man må ta stilling til, og en av disse er hvor man vil bo og stifte familie. Jeg har selv flyttet ut fra min hjem kommune, men det er nabo kommunene da. Men jeg og samboeren komme likevel til å ta stilling til de fleste ting som angår oss og framtidig barn før vi får barn sammen og er uenighetene for stor så blir det ikke oss. Når man får et barn sammen er det mye som må tenkes på mener jeg. Man må f. eks være enige og grunn pilarene i livet og ha likt syn på barneoppdagelse og hva som er viktig i livet. Om avstandene ikke hadde vært så store så hadde det jo vært greit og flytte. På samme måte som man skriver samboer kontrakt skulle man også skrevet en kontrakt når man fikk barn. Men synes det er flott at du tar opp dette flytte problemet nå før barnet kommer så dere kan finne en løsning. Men det er jo ikke alle som tror at det kan bli slutt, og dermed ikke tenker lengre fram enn nese tippen sin. Det blir feil.

Men synes alenepappa gjør en god figur på en kjempe pappa. Det er jo ikke like lett å være alenepappa i Norge. Moren får jo all støtte og far blir jo alltid framstilt som den onde.

Lykke til!!!!!

[Gjest Gjest]

Folk flest tenker ikke over om det blir slutt når de velger å få barn. Sant å si er jeg glad barn ofte bare "kommer av seg selv", hva slags liv er det å være så gjennomført føre var..?

Og slutt nå å sette gloria på fedre... gudhjelpe meg for rosemaling for å bry seg om unga sine...Det er en selvfølge enten man er mann eller kvinne.

[Gjest Piper]

Føler at du her er for farget av din egen opplevelse, du må johuske på at det ikke er alle fedre som er lik far til barnet ditt. Det finnes faktisk ordentlig menn også ikke bare kvinner som vil ta seg av barnet sitt. Alenefar står virkelig på for sønnen sin, det er det ikke alle som gjør. Synes det er kjempe flott!!!! Mor til barnet ødelegger jo mye av den gode kontakten ved å flytte så langt unna. Er jo bare å forskyve problemet til han blir i skolealder. Det er taknisk mulig å ha to barnehager, men ikke bra for barnet, men to skoler går jo ikke. Er nok best for barnet at saken blir ordnet opp i nå, blir jo ikke noe bedre av å vente, problemet vil jo være der om tre år til uansett!!! Full støtte til alenefar. Verden treger fredre som deg!!!!!!

←

Jeg svarte ikke på trådstarters innlegg, men på f2 sitt, så du behøver ikke pråve å få meg til å forstå, for det har jeg gjort for mange år siden. Du bør også få med deg hvilke innlegg jeg svarer på, for jeg har da aldri sagt i noen av mine innlegg, at ingen fedre stiller opp. Men jeg ble provosert, når det ble sagt at ALLE barn har godt av samvær med begge foreldrene.

Så igjen, jeg svarte IKKE på trådstarter siitt inlegg, og det burde du faktisk ha klar å fått med deg. Og til din opplysning, er jeg faktisk ikke fullstendig blind for alle fedre, for faren til eldstemann har faktisk gutten boende hos seg. Og de to har et veldig godt forhold. Så en bør kanskje vite litt mer om bakrunnen til folk, før en begynner å tolke det de faktisk skriver.

Jeg må få lov til å reagere på visse kommentarer, uten at jeg da liksom skal være blindet av min egen situasjon.

PS: Nå svarte jeg på ditt innlegg

Endret 30. mars 2006 av Piper

[Gjest Macy]

Folk flest tenker ikke over om det blir slutt når de velger å få barn. Sant å si er jeg glad barn ofte bare "kommer av seg selv", hva slags liv er det å være så gjennomført føre var..?

Og slutt nå å sette gloria på fedre... gudhjelpe meg for rosemaling for å bry seg om unga sine...Det er en selvfølge enten man er mann eller kvinne.

←

Det er sant at folk ikke tenker over at det blir slutt når de får barn, men det kan være lurt og tenke litt over det. Etter et samlivsbrudd er det i mange tilfeller dårlig forhold mellom partene. Selv om man ikke har snakket om hva man vil gjøre når det er slutt bør man jo ha snakket om hvor man vil at barnet skal vokse opp og da må man stå for dette valge også om det blir slutt. Er man voksne nok til å få barn må man også være voksne nok til å stå for de valgene man tar!!!!!

[Alenepappa.]

Er det ingen fedre her inne som har vært borte i en sånn situasjon som meg?Eller mødre for den saks skyld! Begynner og lure siden ingen har skrevet noe om det

Hadde vært gøy og høre hvordan det endte med andre i samme tilfelle

[Gjest Gjest]

Hva med at du flytter til hennes hjemsted noen år? Hun har bodd på ditt hjemsted i flere år nå og har hun ikke klart å komme inn i miljøet til nå så er det vel ikke sansynlig at hun gjør det heller. Jeg tipper dere bor på et lite sted der det ikke er lett å være "nykomling". Hva har du og din familie gjort for at hun skal føle seg hjemme der? De fleste trenger å ha kontakt med andre voksne mennesker og ikke bare tak over hodet og mat på bordet. Kansje du er litt skyld i dette selv?

[Alenepappa.]

Hva med at du flytter til hennes hjemsted noen år? Hun har bodd på ditt hjemsted i flere år nå og har hun ikke klart å komme inn i miljøet til nå så er det vel ikke sansynlig at hun gjør det heller. Jeg tipper dere bor på et lite sted der det ikke er lett å være "nykomling". Hva har du og din familie gjort for at hun skal føle seg hjemme der? De fleste trenger å ha kontakt med andre voksne mennesker og ikke bare tak over hodet og mat på bordet. Kansje du er litt skyld i dette selv?

←

Skal jeg rive meg opp fra alle mine røtter,har kjøpt hus,ny samboer,fast jobb som jeg stortrives i+++

Dette dreier seg faktisk om sønnen vår.For 6 år siden da vi møttes,og igjen da vi fikk barn,var vi enige om og bo her og opdra han her..Hvis hun ikke ville bo her burde hun ikke skrevet under på en sånn avtale heller.50-50.Delt foreldreansvar og omsorg...

[Gjest Gjest]

Skal jeg rive meg opp fra alle mine røtter,har kjøpt hus,ny samboer,fast jobb som jeg stortrives i+++

Dette dreier seg faktisk om sønnen vår.For 6 år siden da vi møttes,og igjen da vi fikk barn,var vi enige om og bo her og opdra han her..Hvis hun ikke ville bo her burde hun ikke skrevet under på en sånn avtale heller.50-50.Delt foreldreansvar og omsorg...

←

Jeg synes ikke at du skal bruke hennes ønske om at barnet skal ha like mye kontakt med deg som med henne mot henne! Du trives ja, men det gjør ikke hun! Hvis du ikke er villig til å se det fra hennes ståsted så synes jeg du er egoistisk. Hus kan selges eller leies ut og det finnes nok andre hus og jobber der hun har sin familie. Hjalp du henne noen gang med å komme inn i miljøet og til å føle seg hjemme? Har ikke hun like stor rett til å trives som deg?

[Gjest Macy]

Jeg synes ikke at du skal bruke hennes ønske om at barnet skal ha like mye kontakt med deg som med henne mot henne! Du trives ja, men det gjør ikke hun! Hvis du ikke er villig til å se det fra hennes ståsted så synes jeg du er egoistisk. Hus kan selges eller leies ut og det finnes nok andre hus og jobber der hun har sin familie. Hjalp du henne noen gang med å komme inn i miljøet og til å føle seg hjemme? Har ikke hun like stor rett til å trives som deg?

←

Nå synes jeg du er utrolig urettferdig. De har fått et barn sammen, og valgte å bo der han kommer fra. Det har gått 1,5 år siden det ble slutt, og ho har bodd her hele tida. Det er jo tydelig at det var her de ble enige om å bo, og når de har skrevet en kontrakt med 50/50 så kan man ikke bare flytte 10 mil unna. Det er ikke bra for barnet.

Jeg er selv samboer og flyttet in til typen for ca 1 år siden. Det er en annen by en den jeg vokste opp i og jeg hadde ingen venner her da jeg flyttet hit. Men ser ikke på det som om det er hans jobb å skaffer meg venner, og også studert i noen år før jeg flyttet inn og der var det også MIN jobb å skaffe MEG venner.

De hadde tros alt vært sammen noen år før det ble slutt og ho måtte vel ha klart å skaffe seg noen venner på den tiden. De fikk sikkert noen sammen og disse hare ho vel muligens enda kontakt med. Jeg har vært fall mange venner som jeg har funnet selv både før og etter jeg fikk samboer.

og når far ha hus, samboer og fast jobb. Og mor har fast jobb virker det tullete å rive opp alle sammen. Gutten har jo også fått venner, og dagmamma/barnehage her. Samme problemer kan jo skre med far om han velger å flytte med. Skal alle sammen etter et nytt år flytte tilbake fordi far ikke trivdes i mors by? Må jo tross alt ta med i betrakting at dette er to voksne mennesker som IKKE er sammen lengre.Virker bare tulletet å si at far også skal flytte, de bor nå i en by der de startet familie. Jeg mener mor må stå for det ho sier og gjør. De har tross alt delt omsorg og om ho vil flytte må ho bare det, barnet bør bli hos far, som i dette tilfellet vil ha den trygge og stabile hjemmet et barn trenger!!!!!!!

[Far til 2]

vet dere, jeg støtter mor litt, jeg...

fordi jeg ser at dette en gang i fremtiden kan være meg, dersom samlivet til meg og min samboer ikke går helt som vi vil i dag.

...

...

...

...

←

Jeg synes det er ærlig gjort av deg å si at du også kunne gjort det. Mange tusen foreldre flytter så langt bort fra hverandre hvert eneste år at jevnlig samvær for barnet blir vanskelig.

Men at mange har flyttet (og du ser at det samme KAN skje i deres tilfelle) tilsier ikke at en slik løsning er barnets beste. Og det er i en slik situasjon mange foreldre (både kvinner og menn) mister fokus på barnet.

Hvis vi er enig om at det ikke nødvendigvis er barnets beste, kan vi gå til neste nivå og diskutere om noen av foreldrene har enerett på "sannheten" om barnets beste. Hvis ingen av foreldrene er født med sannheten kan vi gå enda et skritt videre og diskutere hvordan vi skal finne en løsning som er barnets beste. Så får vi foreldre til syvende og sist rette oss etter det og forsøke å nedprioritere våre egne behov om omsorg/samvær eller det å unngå omsorg/samvær. Utifra mitt synspunkt synes det som om altfor mange foreldre ikke klarer å nedprioritere sine egne behov, - uavhengig av kjønn. Da må vi se nærmere på hvilke tvangstiltak som kan gjøres og hvordan vi som foreldre likevel kan prioritere barnets behov for samvær på best mulig måte.

[Gjest Gjest]

Skal jeg rive meg opp fra alle mine røtter,har kjøpt hus,ny samboer,fast jobb som jeg stortrives i+++

Dette dreier seg faktisk om sønnen vår.For 6 år siden da vi møttes,og igjen da vi fikk barn,var vi enige om og bo her og opdra han her..Hvis hun ikke ville bo her burde hun ikke skrevet under på en sånn avtale heller.50-50.Delt foreldreansvar og omsorg...

←

Jeg er fristet til å si at du eier ikke ungen du heller. Hvorfor ble det slutt egenlig? Hvordan kommer ny dame overens med barnemor? Hva med resten av din familie? Hvem sin vennekrets vanket dere i?

Hun burde ikke skrevet under nei, livet forandrer seg....Det skjønner jo du der du sitter med ny dame, hus og alt du listet opp.

[Gjest Gjest]

Nå synes jeg du er utrolig urettferdig. De har fått et barn sammen, og valgte å bo der han kommer fra. Det har gått 1,5 år siden det ble slutt, og ho har bodd her hele tida. Det er jo tydelig at det var her de ble enige om å bo, og når de har skrevet en kontrakt med 50/50 så kan man ikke bare flytte 10 mil unna. Det er ikke bra for barnet.

Jeg er selv samboer og flyttet in til typen for ca 1 år siden. Det er en annen by en den jeg vokste opp i og jeg hadde ingen venner her da jeg flyttet hit. Men ser ikke på det som om det er hans jobb å skaffer meg venner, og også studert i noen år før jeg flyttet inn og der var det også MIN jobb å skaffe MEG venner.

De hadde tros alt vært sammen noen år før det ble slutt og ho måtte vel ha klart å skaffe seg noen venner på den tiden. De fikk sikkert noen sammen og disse hare ho vel muligens enda kontakt med. Jeg har vært fall mange venner som jeg har funnet selv både før og etter jeg fikk samboer.

og når far ha hus, samboer og fast jobb. Og mor har fast jobb virker det tullete å rive opp alle sammen. Gutten har jo også fått venner, og dagmamma/barnehage her. Samme problemer kan jo skre med far om han velger å flytte med. Skal alle sammen etter et nytt år flytte tilbake fordi far ikke trivdes i mors by? Må jo tross alt ta med i betrakting at dette er to voksne mennesker som IKKE er sammen lengre.Virker bare tulletet å si at far også skal flytte, de bor nå i en by der de startet familie. Jeg mener mor må stå for det ho sier og gjør. De har tross alt delt omsorg og om ho vil flytte må ho bare det, barnet bør bli hos far, som i dette tilfellet vil ha den trygge og stabile hjemmet et barn trenger!!!!!!!

←

Vi får kun høre den enes versjon i denne saken. Bor de i en by så er jeg enig med deg i at da er det hennes eget ansvar å skaffe seg venner og et nytt nettverk, men de fleste har vel hørt om bygdedyret. På små steder så er det ikke alltid like lett å komme inn i miljøet, det kan være veldig lukket og det er ikke sikkert det er så veldig mange å velge mellom. I slike tilfeller så synes jeg faktisk partneren har et ansvar for at nykomlingen blir inkludert i nærmiljøet. Hvordan det ble bestemt at dem skulle bo på hans hjemsted sier heller ikke far noenting om. Ga hun etter for press, trodde far at hun var mer enig enn hun egentlig var, ble hun mottatt på en annen måte enn hun hadde ventet, ble hun ekskludert av omgivelsene etter bruddet? Det er veldig mye her som vi ikke vet noe om. Lykkelige foreldre øker sansynligheten for lykkelige barn. De bør finne et sted å bo hvor det er mulighet for begge foreldrene å trives.

[lil]

Etter 1,5 år har hun jo også gjørt et skikkelig forsøk på å bo der, virker det på meg