Mammaen vil flytte.

[Gjest Gjest]

Altså: Den her alenepappa har daglig omsorg på papiret, men likevel så er gutten like mye hos mor....

Det er snedig hvordan kvinnene følger opp sine barn mer enn hva menn gjør.

←

Det som er snedig her er hvordan du altid klarer å vri enhver situasjon til å få frem at mødre alltid er den beste og far mindreverdig i forhold til mor

Hadde det ikke vært for brukernavnet ditt hadde jeg jammen mistenkt deg til å være medlem av kvinnegruppa "Ottar".

[Far til 2]

Altså: Den her alenepappa har daglig omsorg på papiret, men likevel så er gutten like mye hos mor....

Det er snedig hvordan kvinnene følger opp sine barn mer enn hva menn gjør.

←

Hvis noe er snedig i denne saken må det være at far ikke tar den samme "eier minen" som noen kvinner gjør og faktisk lar barnet få ha samvær med en forelder gutten er glad i. Vi skal være glad det finnes slike foreldre ettersom vi vet at det er gruperinger som gjør sitt ytterste for å begrenset barns rettigheter.

[Alenepappa.]

Jeg fortår godt frustrasjonen din. Likevel håper jeg du tar en prat med mamma'n, så hun kan høre hvordan du tenker.

Hvordan har hun tenkt å gjøre det når ungen skal begynne på skole?

Hvordan skal hun gjøre det i forhold til barnehage/barnepass i og med at han er hos deg halve tiden også?(De fleste barnehager ser mørkt på å gi 50% barnehageplass basert på annenhver uke, for da er det vanskelig å fylle opp den resterende 50%'en...)

Hvem skal dekke reiseutgifter?

I og med at dere har delt omsorg, er det jo ikke "opplest og vedtatt" at hun skal ta med seg gutten og at det skal være hans "hovedhjem" - Det er jo ingenting som sier at han ikke skal bo hos deg, er det vel?

Barn fortjener å få like mye tid med far som med mor, og jeg håper det ordner seg for dere...Likevel: Det er nok hos barnemoren du finner svarene og løsningene, ikke her.....

←

Det med skole sier hun at vi må ta det som det kommer da,men ho har jo forstått nå at det skal mye til for at hun skal få han med seg dit hun bor,pga adressen er hos meg,så jeg vet ikke helt hva hun tenker på.

Det med barnehagen skal jeg sjekke over påske,har takket ja til den fulle plassen,så må jo eventuelt sjekke hvordan det kan gjøres med og kutte det ned litt.

Reisene,de må vi dele på,kjøre annenhver gang. Tungvint men reglene sier at reiseutgifter skal deles..

Pr i dag er hans hovedhjem her hos meg. Hun får ikke adressen hans uten videre,da må hun i retten...og da kommer de til og stille spørsmål til hvorfor hun valgte og flytte...

[Gjest Gjest]

Det med skole sier hun at vi må ta det som det kommer da,men ho har jo forstått nå at det skal mye til for at hun skal få han med seg dit hun bor,pga adressen er hos meg,så jeg vet ikke helt hva hun tenker på.

Det med barnehagen skal jeg sjekke over påske,har takket ja til den fulle plassen,så må jo eventuelt sjekke hvordan det kan gjøres med og kutte det ned litt.

Reisene,de må vi dele på,kjøre annenhver gang. Tungvint men reglene sier at reiseutgifter skal deles..

Pr i dag er hans hovedhjem her hos meg. Hun får ikke adressen hans uten videre,da må hun i retten...og da kommer de til og stille spørsmål til hvorfor hun valgte og flytte...

←

Og det kan hende at de finner at hun hadde gode grunner, og at hun siden har vært stabil. Så ikke forregn deg på at det holder.

[Gjest allium]

Reisene,de må vi dele på,kjøre annenhver gang. Tungvint men reglene sier at reiseutgifter skal deles..

Utgiftene, ja. Ikke selve kjøringen.

Det er mulig at det blir annerledes for dere, siden dere har avtalt delt omsorg, men i utgangspunktet er det den som har samvær, som må stå for selve transporten.

[Far til 2]

Utgiftene, ja.  Ikke selve kjøringen. 

Det er mulig at det blir annerledes for dere, siden dere har avtalt delt omsorg, men i utgangspunktet er det den som har samvær, som må stå for selve transporten.

←

Det er riktig. Men for meg synes det som om alenefar er mer opptatt av å ivareta barnets behov for hyppig kontakt med mor enn har er i å lage konflikter.

Å ivareta barnets behov for samvær tilsier at han som bostedsforelder bør ta del i arbeidet med å gi barnet det samværet det har behov for. Dette tilsier desverre 200 km med kjøring en gang pr uke (om de operer med annenhver uke).

Jeg vil sterkt anbefalle alenefar å ta del i transporten selv om han rent juridisk ikke har et slikt ansvar. Det vil i så tilfelle vise et langt større ansvar for "barnets beste" enn om han fraskriver seg et slikt ansvar til å ivareta barnets behov for samvær. At myndighetene har fritatt bostedsforeldre ansvar for å gi barn samvær er bare tragisk.

[Gjest allium]

Det er riktig. Men for meg synes det som om alenefar er mer opptatt av å ivareta barnets behov for hyppig kontakt med mor enn har er i å lage konflikter.

Å ivareta barnets behov for samvær tilsier at han som bostedsforelder bør ta del i arbeidet med å gi barnet det samværet det har behov for. Dette tilsier desverre 200 km med kjøring en gang pr uke (om de operer med annenhver uke).

Jeg vil sterkt anbefalle alenefar å ta del i transporten selv om han rent juridisk ikke har et slikt ansvar. Det vil i så tilfelle vise et langt større ansvar for "barnets beste" enn om han fraskriver seg et slikt ansvar til å ivareta barnets behov for samvær. At myndighetene har fritatt bostedsforeldre ansvar for å gi barn samvær er bare tragisk.

←

Jeg sa ikke noe om hva han burde gjøre, jeg bare påpekte hvordan reglene er.

Nå er sjelden situasjonen svart-hvit og enkel. Kanskje det at Alenefar nekter å kjøre, vil føre til at moren ikke orker kjøringen heller, og velger å bli boende? Det ville i så fall være bedre for barnet enn 200 km kjøring to ganger pr uke, slik de legger opp til idag. For ikke å snakke om at det ville være bedre enn å måtte forholde seg til to nærmiljøer og to barnehager.

Men som sagt, jeg vet ikke hva som er best i dette tilfellet. Jeg synes bare at han skulle vite hvordan reglene faktisk er før han tar avgjørelsen.

[Far til 2]

Og det kan hende at de finner at hun hadde gode grunner, og at hun siden har vært stabil. Så ikke forregn deg på at det holder.

←

Dette er desverre riktig. Barnets behov for trygghet i et etablert bomiljø med en oppegående forelder er desverre ingen prioritet hos myndigheter, enkelte "fagfolk" og organisasjoner, som er mer interesert i at barn blir fjernet fra et slikt miljø om forelderen har "feil kjønn".

Nå har imidlertid barns rettigheter fått større fokus hos myndigheter og rettsvesen de senere år, og sansynligheten er derfor større en noen gang for at barnet kan beholde den tryggheten det har opparbeidet på tross av foreldrenes samlivsbrudd. La oss derfor håpe at det ikke rives ut av en slik situasjon og igjen blir usikker på hva som skjer.

[Alenepappa.]

Dette er desverre riktig. Barnets behov for trygghet i et etablert bomiljø med en oppegående forelder er desverre ingen prioritet hos myndigheter, enkelte "fagfolk" og organisasjoner, som er mer interesert i at barn blir fjernet fra et slikt miljø om forelderen har "feil kjønn".

Nå har imidlertid barns rettigheter fått større fokus hos myndigheter og rettsvesen de senere år, og sansynligheten er derfor større en noen gang for at barnet kan beholde den tryggheten det har opparbeidet på tross av foreldrenes samlivsbrudd. La oss derfor håpe at det ikke rives ut av en slik situasjon og igjen blir usikker på hva som skjer.

←

Det jeg fikk oplyst av de jeg har vært i kontakt med,er at retten endrer ikke på ting siden vi er to likeverdige foreldre med delt omsorg.

Velger hun og gå til sak for at hun vil ha adressen hans vil de ikke ta hensyn til flyttingen hennes,det var jo hun som valgte og flytte.

Det som kan få retten til og endre adressen,det er hvis mor har ting på meg som ikke er bra for barnet,hvis jeg bryter avtaler osv. Og det han sa også,var at den som starter krig,taper som oftest i en sak....

[Far til 2]

...

...

Det som kan få retten til og endre adressen,det er hvis mor har ting på meg som ikke er bra for barnet,hvis jeg bryter avtaler osv. Og det han sa også,var at den som starter krig,taper som oftest i en sak....

←

Dette er noe jeg (dessverre) kan bekrefte, og som er sterkt medvirkende til at jeg i dag er bostedsforelder.Å forsøke å basere sine ønsker og vilje til en bestemt foreldrerolle gir stadig mer sjeldent uttelling. Ihvertfall på sikt.

Jeg er ganske sikker på at du gjør alt riktig i den situasjonen dere nå er, og at ditt fokus på barnet vil tilsi at det er barnet som blir den store vinneren i denne saken, selv om det kan bli slitsomt de første årene med barnehage.

Lykke til videre alle 3.

[Gjest snipp]

Jeg får klump i halsen av dette.

For det første fordi jeg så inderlig vel kan forestille meg Alenepappas fortvilelse. Men for det andre fordi jeg til en viss grad identifiserer meg med situasjonen. Nå har jeg jo ikke hørt mammaens historie og tanker rundt dette, men overfører automatisk til egen situasjon.

Har to små gutter og et forhold som er i ferd med å ryke. Vi bor på hans hjemsted, 40 mil unna mitt. Jeg skal absolutt ikke gå i detalj her, men saken er den at når den tid kommer og vi skiller lag, vet jeg at mannen min er villig til å gi meg foreldreansvaret. Han er selvfølgelig glad i barna, men han er ikke noe "barnemenneske", som han selv sier. Hadde han valgt og kun tatt hensyn til seg selv og ikke meg, hadde han sannsynligvis ikke hatt barn.

Vet at jeg ikke ville overlevd på dette stedet, alene med barna. Selv om barna hadde vært hos faren i helger og ellers innimellom. Jeg hadde blitt ødelagt, jeg ville ikke vært i stand til å ta meg av dem. Ingen glede, null overskudd. Barna hadde ikke hatt det bra. De hadde heller ikke hatt det bra om jeg tok dem med og flyttet 40 mil unna faren. Sannsynligvis. Spørsmålet er hva som hadde vært verst?

Ville det vært mitt ansvar å "ta meg sammen" og fortsette å bo her? Hvis jeg ikke greide det, ikke engang for barnas skyld? Ikke si at jeg dermed måtte ta konsekvensen og ønske at barna skulle bo hos pappaen. Det tror jeg faktisk hadde vært også mot hans ønske, og ikke minst barnas. De er langt mer knyttet til meg enn til han.

Jeg fortviler, og jeg forestiller meg at jeg skjønner denne moren.

Men samtidig skjønner jeg så inderlig godt Alenepappa.

En uutholdelig situasjon, håper dere finner den beste løsningen, først og fremst for barnet, selvfølgelig, men også for mammaen og pappaen!

Når det kommer til den ubeskrivelige kjærligheten foreldre flest føler for sine barn, er det ikke vanskelig å skjønne at de aller, aller fleste vil sloss med nebb og klør.

[Far til 2]

Jeg får klump i halsen av dette.

For det første fordi jeg så inderlig vel kan forestille meg Alenepappas fortvilelse. Men for det andre fordi jeg til en viss grad identifiserer meg med situasjonen.

...

...

Har to små gutter og et forhold som er i ferd med å ryke. Vi bor på hans hjemsted, 40 mil unna mitt. Jeg skal absolutt ikke gå i detalj her, men saken er den at når den tid kommer og vi skiller lag, vet jeg at mannen min er villig til å gi meg foreldreansvaret. Han er selvfølgelig glad i barna, men han er ikke noe "barnemenneske", som han selv sier. Hadde han valgt og kun tatt hensyn til seg selv og ikke meg, hadde han sannsynligvis ikke hatt barn.

...

...

←

Jeg forstår problemet ditt, men vil likevel ikke sammenlikne alenefar og hans ex med deres situasjon. Denne tråden handler om en far som fungerer som alenefar, elsker barnet og har vist at han kan ivareta barnet som en hvilken som helst annen bostedsforelder. Og ingenting tyder på at barnet ønsker å flytte.

Nå skal jeg ikke la tråden skli ut for mye, men valg av bosted bør handle mer om barnas behov enn foreldrenes behov. Det er vel en slik prioritering som er vanskelig for oss foreldre. Vi forsøker til enhver tid å finne unnskyldninger for løsninger som vi selv ønsker, men som ikke nødvendigvis er i overenstemmelse med barnas ønsker. Dette kan f.eks. handle om å miste mye av kontakten med den ene av foreldrene.

Jeg håper dere finner en løsning som alle kan leve med.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår problemet ditt, men vil likevel ikke sammenlikne alenefar og hans ex med deres situasjon. Denne tråden handler om en far som fungerer som alenefar, elsker barnet og har vist at han kan ivareta barnet som en hvilken som helst annen bostedsforelder. Og ingenting tyder på at barnet ønsker å flytte.

Nå skal jeg ikke la tråden skli ut for mye, men valg av bosted bør handle mer om barnas behov enn foreldrenes behov. Det er vel en slik prioritering som er vanskelig for oss foreldre. Vi forsøker til enhver tid å finne unnskyldninger for løsninger som vi selv ønsker, men som ikke nødvendigvis er i overenstemmelse med barnas ønsker. Dette kan f.eks. handle om å miste mye av kontakten med den ene av foreldrene.

Jeg håper dere finner en løsning som alle kan leve med.

←

Du kan samenligne hennes situasjon med mors trivsel. Barn har behov for foreldre som har overskudd til å ta seg godt av dem og da er mors trivsel av betydning. Barnet er 2,5år hvilket bosted som vil være best for barnet vet ingen. Det burde ikke være noen problemer for barnet å bytte adresse i en slik alder.

Det virker som om ditt fokus på at fedre sjeldnere enn mødre har omsorgen for barna gjør deg blind for alle argumenter som kan belyse saken fra andre sider enn at mor er et fælt menneske som flytter. De som taper på et slikt syn er barna! Både i og etter et forhold(hvor barn er involvert) så må man lære seg å inngå kompromisser. Det triste er vel gjerne det at dem som ikke er i stand til å inngå kompromisser og må ha alt etter sine ønsker sansynligvis oftere ender opp med å skille seg, da det blir meget vanskelig å leve sammen uten. Når så foreldrene ikke klarte å samarbeide før så er det liten sansynlighet for at de vil gjøre det etterpå. Taperne er barna.

[Alenepappa.]

Du kan samenligne hennes situasjon med mors trivsel. Barn har behov for foreldre som har overskudd til å ta seg godt av dem og da er mors trivsel av betydning. Barnet er 2,5år hvilket bosted som vil være best for barnet vet ingen. Det burde ikke være noen problemer for barnet å bytte adresse i en slik alder. 

Det virker som om ditt fokus på at fedre sjeldnere enn mødre har omsorgen for barna gjør deg blind for alle argumenter som kan belyse saken fra andre sider enn at mor er et fælt menneske som flytter. De som taper på et slikt syn er barna! Både i og etter et forhold(hvor barn er involvert) så må man lære seg å inngå kompromisser. Det triste er vel gjerne det at dem som ikke er i stand til å inngå kompromisser og må ha alt etter sine ønsker sansynligvis oftere ender opp med å skille seg, da det blir meget vanskelig å leve sammen uten. Når så foreldrene ikke klarte å samarbeide før så er det liten sansynlighet for at de vil gjøre det etterpå. Taperne er barna.

←

Inngå kompromisser.Ja det har vi gjort og alt fungerer fint,barnet bor akkurat like mye hos hver,og vi har avtale som sier alt dette,og når hun da vil flytte etter at samarbeidet har fungert 100 prosent,så skal jeg bare gi fra meg min del og barnet skal flytte med mor...mor burde tenkt dette før enn og ha det slik så lenge,og så flytte....

[Far til 2]

Du kan samenligne hennes situasjon med mors trivsel. Barn har behov for foreldre som har overskudd til å ta seg godt av dem og da er mors trivsel av betydning. Barnet er 2,5år hvilket bosted som vil være best for barnet vet ingen. Det burde ikke være noen problemer for barnet å bytte adresse i en slik alder.

←

Hvor mye overskudd får en mor som ikke får avlastning fra en oppegående far (eller motsatt) ? Vi kan ikke uten videre kreve at begge bostedsforeldrene skal bli boende. Men det blir enda værreb å kreve at den andre forelderen skal flytte etter den andre, selv om det finnes enkelte eksempler på at dette faktisk skjer.

Det virker som om ditt fokus på at fedre sjeldnere enn mødre har omsorgen for barna gjør deg blind for alle argumenter som kan belyse saken fra andre sider enn at mor er et fælt menneske som flytter. De som taper på et slikt syn er barna! Både i og etter et forhold(hvor barn er involvert) så må man lære seg å inngå kompromisser.

←

Der tar du feil. Jeg har gjenntatte ganger vist skepsis ovenfor fedre som stikker av fra sitt ansvar, samtidig som at jeg mener at myndighetene legger opp til en forelder og en "tante/onkel" som barnet treffer en sjelden gang fordi myndighetene ikke aksepterer likeverd mellom foreldrene. Jeg har også sagt at fedre (eller mødre) som flytter bør pålegges reisekostnadene gjennom barnebidraget. På den måten blir det ikke like løsnnsomt å flytte om vi isolerer den økomiske siden av saken.

Det triste er vel gjerne det at dem som ikke er i stand til å inngå kompromisser og må ha alt etter sine ønsker sansynligvis oftere ender opp med å skille seg, da det blir meget vanskelig å leve sammen uten. Når så foreldrene ikke klarte å samarbeide før så er det liten sansynlighet for at de vil gjøre det etterpå. Taperne er barna.

←

Det er jeg uenig i. Mange foreldre klarer å samarbeide helt flott om de tillegges likeverd og de samme maktmidlene. Det er først i det øyeblikk at maktmidlene forskjyves som gir konflikt. Denne konflikten er oftest basert på samvær og omsorg.

Hadde alle foreldre vært likeverdige i utgangspunktet hadde vi opplevd langt mindre konflikter enn det vi har. I eksempelet til Alenefar har foreldrene vært likeverdige fra første dag etter bruddet. Det har begrenset samarbeidsproblemene. Det er først nå, hvor en av foreldrene ønsker å ta med seg barnet og flytte, at det er oppstått "seriøse konflikter" (i den grad det kan beskrives som dette, - sammenliknet med hva mange andre opplever). Alenefar har hele veien vist fokus på barnet og barnets behov ved å akseptere felles omsorg selv om den andre forelderen flytter.

Vi må bare innse at når en av foreldrene kan trumfe gjennom egne meninger uten omtanke for andre involverte vil det bli konflikt. I dette tilfellet synes det som om mor ikke kan trumfe gjennom sin mening uten at det får konsekvenser for hennes forhold til barnet.

[Gjest Gjest]

Inngå kompromisser.Ja det har vi gjort og alt fungerer fint,barnet bor akkurat like mye hos hver,og vi har avtale som sier alt dette,og når hun da vil flytte etter at samarbeidet har fungert 100 prosent,så skal jeg bare gi fra meg min del og barnet skal flytte med mor...mor burde tenkt dette før enn og ha det slik så lenge,og så flytte....

←

Nei, du skal ikke gi fra deg din del av omsorgen, men du kan prøve å finne en løsning som dere begge kan leve med. Det er urimelig å forvente at den som sa seg villig til å gi avkall på nærhet til venner og familie under forholdet skal være dømt til å bo på dette stedet resten av livet når forholdet er slutt. Dersom du ikke engang prøver å se dette fra mors perspektiv så synes jeg du er egoistisk. Barnet vil sansynligvis få det like bra begge steder og er sansynligvis knyttet til begge stedene siden barnet også har familie der mor har tenkt å flytte til. Å si at dette dreier seg om barnets beste er tull. Dette dreier seg om foreldrenes ønsker, både dine og hennes! Kansje kan du gå med på å flytte et stykke og kansje hun kan møte deg den andre veien slik at dere blir boende et stykke midt imellom. Kansje kan dere ha barnet annen hver uke slik at det blir mindre kjøring.... Det bør finnes en løsning som dere alle kan leve med.

[Gjest Gjest]

Hvor mye overskudd får en mor som ikke får avlastning fra en oppegående far (eller motsatt) ? Vi kan ikke uten videre kreve at begge bostedsforeldrene skal bli boende. Men det blir enda værreb å kreve at den andre forelderen skal flytte etter den andre, selv om det finnes enkelte eksempler på at dette faktisk skjer.

←

Mor har ikke et sosialt nettverk der hun bor, derfor er det rimelig å anta at hun har større mulighet til avlastning der hun skal flytte til. Far skal ha barnet like mye som før.

Der tar du feil. Jeg har gjenntatte ganger vist skepsis ovenfor fedre som stikker av fra sitt ansvar, samtidig som at jeg mener at myndighetene legger opp til en forelder og en "tante/onkel" som barnet treffer en sjelden gang fordi myndighetene ikke aksepterer likeverd mellom foreldrene. Jeg har også sagt at fedre (eller mødre) som flytter bør pålegges reisekostnadene gjennom barnebidraget. På den måten blir det ikke like løsnnsomt å flytte om vi isolerer den økomiske siden av saken.

←

Verden har flere nyanser enn svart/hvit. Det er mulig at den av foreldrene som velger å flytte har god grunn for det, da synes jeg det blir urimelig å pålegge den som flytter alle kostnadene. Det finnes både mødre og fedre som svikter barna sine. Det er en helt annen debatt og har ingenting med denne saken å gjøre.

Det er jeg uenig i. Mange foreldre klarer å samarbeide helt flott om de tillegges likeverd og de samme maktmidlene. Det er først i det øyeblikk at maktmidlene forskjyves som gir konflikt. Denne konflikten er oftest basert på samvær og omsorg.

←

Foreldre som samarbeider godt bruker ikke maktmidler. De finner løsninger som begge kan leve med. Noen ganger må man ofre litt og andre ganger så må man få litt. Det kalles å inngå kompromisser.

Hadde alle foreldre vært likeverdige i utgangspunktet hadde vi opplevd langt mindre konflikter enn det vi har. I eksempelet til Alenefar har foreldrene vært likeverdige fra første dag etter bruddet. Det har begrenset samarbeidsproblemene. Det er først nå, hvor en av foreldrene ønsker å ta med seg barnet og flytte, at det er oppstått "seriøse konflikter" (i den grad det kan beskrives som dette, - sammenliknet med hva mange andre opplever). Alenefar har hele veien vist fokus på barnet og barnets behov ved å akseptere felles omsorg selv om den andre forelderen flytter.

←

Det første vet du ingenting om, det er bare din antakelse. Jeg vil gjerne si at dersom fedrene hadde vært mer delaktige når forholdet eksisterte så hadde de blitt mer likeverde automatisk. Både fedre og mødre har et ansvar selv for å engasjere seg.

Du vet ingenting om hvordan samarbeidet har fungert for mor. Kansje har hun vært den som har gitt etter for fars ønsker i lang tid, uten å oppleve gjensidighet i det hele. Kansje det ikke har vært samarbeidsproblemer før fordi far alltid har fått viljen sin. Alenefar har fokus på sitt eget beste ikke på barnets beste. Hadde han hatt fokus på barnets beste så hadde han skjønt at det beste for barnet er å ha en mor som trives. Kansje vil han trives med å bo et annet sted. Det vet han ikke fordi det er han ikke villig til å prøve. Barnet vil sansynligvis ha det like godt begge steder.

Vi må bare innse at når en av foreldrene kan trumfe gjennom egne meninger uten omtanke for andre involverte vil det bli konflikt. I dette tilfellet synes det som om mor ikke kan trumfe gjennom sin mening uten at det får konsekvenser for hennes forhold til barnet.

←

Det er ikke mulig å lage lover som hindrer enhver konflikt. De fleste saker har flere sider og ulike lover vil virke ulikt i ulike tilfeller. Prøv å husk at dette er en mor som ikke har det bra! Men det synes du gjerne bare er hyggelig siden din eks ikke var hyggelig mot deg så fortjener vel alle kvinner å ha det vondt. Det virker som du kun klarer å se ting i lys av den konflikten du selv har vært igjennom.

[Gjest Gjest]

Liten digresjon, men jeg syns det er frustrerende at debatter rundt dette temaet alltid skal ende opp med spørsmålet om far eller mor er best skikket til å ha omsorg for barn! Og oftest konkluderer man med at barna har mer behov for mammaen enn pappaen sin... Dette vil være forskjellig fra tilfelle til tilfelle, og person til person. Poenget er at far og mor i utgangspunktet er like skikket til å ta seg av sine barn, og barna trenger begge foreldrene... Nå mener jeg selvfølgelig rimelig oppegående velfungerende foreldre, og ikke rusmisbrukere, psykopater o.l....

At ikke flere forstår dette, syns jeg er helt ubegripelig!!!!!!

[Dina]

Gjesten over var meg, glemte å logge inn... :sjenert:

[Far til 2]

...

Verden har flere nyanser enn svart/hvit. Det er mulig at den av foreldrene som velger å flytte har god grunn for det, da synes jeg det blir urimelig å pålegge den som flytter alle kostnadene. Det finnes både mødre og fedre som svikter barna sine. Det er en helt annen debatt og har ingenting med denne saken å gjøre.

Foreldre som samarbeider godt bruker ikke maktmidler. De finner løsninger som begge kan leve med. Noen ganger må man ofre litt og andre ganger så må man få litt. Det kalles å inngå kompromisser.

←

Jeg er nok uenig med deg i dette med kostnadene. Den som flytter og fratar barnet så mye samvær at barnet føler savn, bør gjøre mer for å tilfredstille barnets behov. Å skylle på at reisene blir for dyre, - etter at en selv har valgt å flytte så langt unna, blir som å pisse i motvind. Det er med andre ord deg selv og den som evt står bak deg (f.eks. barnet) dette går mest utover.

Det er grit nok at myndighetene mener en bør dele på kostnadene. Men om en flytter f.eks. pga jobb eller andre vikarierende argumenetr, bør en ikke samtidig skylle på økonomien. Dette gjelder både kvinner og menn.

Mange foreldre klarer å samarbeide helt flott om de tillegges likeverd og de samme maktmidlene. Det er først i det øyeblikk at maktmidlene forskjyves som gir konflikt. Denne konflikten er oftest basert på samvær og omsorg.

Hadde alle foreldre vært likeverdige i utgangspunktet hadde vi opplevd langt mindre konflikter enn det vi har. I eksempelet til Alenefar har foreldrene vært likeverdige fra første dag etter bruddet. Det har begrenset samarbeidsproblemene. Det er først nå, hvor en av foreldrene ønsker å ta med seg barnet og flytte, at det er oppstått "seriøse konflikter" (i den grad det kan beskrives som dette, - sammenliknet med hva mange andre opplever). Alenefar har hele veien vist fokus på barnet og barnets behov ved å akseptere felles omsorg selv om den andre forelderen flytter.

←

Det første vet du ingenting om, det er bare din antakelse. Jeg vil gjerne si at dersom fedrene hadde vært mer delaktige når forholdet eksisterte så hadde de blitt  mer likeverde automatisk. Både fedre og mødre har et ansvar selv for å engasjere seg.

Du vet ingenting om hvordan samarbeidet har fungert for mor. Kansje har hun vært den som har gitt etter for fars ønsker i lang tid, uten å oppleve gjensidighet i det hele. Kansje det ikke har vært samarbeidsproblemer før fordi far alltid har fått viljen sin. Alenefar har fokus på sitt eget beste ikke på barnets beste. Hadde han hatt fokus på barnets beste så hadde han skjønt at det beste for barnet er å ha en mor som trives. Kansje vil han trives med å bo et annet sted. Det vet han ikke fordi det er han ikke villig til å prøve. Barnet vil sansynligvis ha det like godt begge steder.

Det er ikke mulig å lage lover som hindrer enhver konflikt. De fleste saker har flere sider og ulike lover vil virke ulikt i ulike tilfeller. Prøv å husk at dette er en mor som ikke har det bra! Men det synes du gjerne bare er hyggelig siden din eks ikke var hyggelig mot deg så fortjener vel alle kvinner å ha det vondt. Det virker som du kun klarer å se ting i lys av den konflikten du selv har vært igjennom.

←

I avsnittet over spekulerer du og bygger teorier som skal ivareta mor, samtidig som du antyder at "faren ikke har vært slik du ønsker". Det synes jeg er en tendens som skjer om ikke tingene går mors vei hos enkelte av mine motdebatanter.

Å antyde at far har vært en drittsekk og mor har vært en from kvinne uten lyter, snill og god som dagen er lang for å ivareta barnet , er en argumentasjonsteknikk som spekulerer langt mer enn det jeg har gjort i mitt innlegg. Jeg sier ikke at mor ikke har vært "snill og samarbeidsvillig" Derimot sier jeg at far i denne saken har vist en holdning hvor barnets beste har vært forsøkt ivaretatt etter beste evne. Om mor ønsket å møte barnets behov for samvær på halvveien hadde hun kansje bare flyttet halveis av den avstanden hun har valgt å flytte.

Det vi vet er at samarbeidet har fungert helt greit ihht farens utsagn. Å antyde at han lyver viser at du har en innstilling som tilsier at kun et av kjønnene er troverdig i sin fremstilling av et problem.

Jeg kan ikke huske at noen (iløpet av det siste året) har antydet at mor bør flytte etter far om han har valgt å flytte langt. Også derfor synes det rart at dette nå plutselig kommer opp som et alternativ som bør vurderes.

Far har virkelig forsøkt å møte morens ønsker ved å antyde at han er villig til å ta den lange reisen annenhver uke. I andre debatter med samme tema har jeg hørt mødre argumeneter for at mor ikke har noe ansvar for reisen. En kan utifra det si at argumentasjonen endrer seg utifra hvilket kjønn som har omsorgen. Det synes jeg er feil.