Konfirmasjon til stebarn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men denne ene dagen må du orke, for jentas skyld, hvis det er det du ønsker. Men det må avklares med hennes mor på forhånd, og begge må være enige om å oppføre seg på en sivilisert måte. Dere kan IKKE begynne å krangle eller lage drama. Det gjelder selvsagt henne i like stor grad som deg. Normal oppførsel slik at konfirmantens dag ikke blir ødelagt må være et absolutt krav. Hvis ikke er det bedre at du ikke kommer, selv om konfirmanten ønsker det. 
Men så voksent bør man klare å oppføre seg, i én dag, for et barns skyld. Selv om det sikkert er sårede og vonde følelser på begge sider av denne konflikten. 

Anonymkode: e34da...5c9

Hvis det er det *HUN ønsker, i første setning. 

Anonymkode: e34da...5c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja ingen forståelse . Ingen som ser min side altså 

Anonymkode: cd0c0...505

Du prøver å sette deg i en offerrollen ovenfor ett barn. Det er ingen annen side å se. Du burde ta deg sammen og oppføre deg som en voksen for jentas skyld. 

Anonymkode: 6f575...d62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært sammen med mannen i fem år, og gadd ikke gå i konfirmasjonen til hans eldste for to år siden. Har sagt klart ifra at jeg ikke vil gå i yngstes i år heller. Han synes det er trist fordi han gjerne vil at vi skal gå sammen, og det er hyggelig at han vil. Men jeg er ufrivillig barnløs, holder på med ivf som er en stor påkjenning, og føler meg hverken likt eller inkludert av hans barn og eks. Tenker at livet er for kort til å gjøre masse ting man ikke vil bare for å please andre, og tror det vil ordne seg for meg når jeg selv får barn. Kommer sikkert ikke til å føle meg så utenfor da heller! Og så tror jeg ingen merker at jeg ikke er i deres konfirmasjon, jeg er åpenbart ikke viktig for dem. 
 

 

Anonymkode: f1692...d41

Så du skal bringe ett nytt liv i en familie med unger du ikke liker? Du er jo verre enn Ts. 

Anonymkode: 6f575...d62

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg anså henne som en del av familien. Da hun var i 12 års alderen kom hun mer, noen ganger 1-2 uker. Da valgte far å jobbe, og jeg tok meg av henne alene i ferier. Tok henne med på shopping, kafeer, bading, alt mulig. Behandlet henne som min datter, skjemte henne bort. Bare snill. Hun kom mer pga dette, og hun ville ingen steder med bare far i den perioden hvis ikke jeg ble med. På det tidspunktet hadde jeg og hun en bedre relasjon enn hun og far. Så ble jeg gravid, og lang historie kort jeg fikk fødselsdepresjon. Klarte ikke være til stede for henne i den perioden, tok meg av et lite barn og hadde en fødselsdepresjon. Jeg var helt kald i den perioden og fikk hjelp. Hun forsto ikke dette, og følte seg avvist. Hun sluttet da å komme, så henne mindre og mindre. Far var jo der på sin vanlige måte, men det var ikke nok til at hun kom. Virket som det var plikt besøk de få gangene hun kom. Hun har hatt med seg venner også de fleste gangene hun har vært her i det siste, pluss hun er tenåring nå og vi er ikke så close lenger. Jeg unner henne alt godt. Håper alt går bra. Hun vet hun kan spørre meg om råd og hjelp hvis hun vil og jeg har aldri snakket hardt til henne. Aldri bedt henne gjøre noe husarbeid, ryddet etter henne, vært skikkelig grei. Ingen kan ta meg på noe der. Jeg ordner rommet og sengetøyet før hun kommer. Kjøper mat. Far glemmer dette. Jeg har gjort mitt og ingen kan ta meg på noe. Har gitt og gitt. En sommerferie var jeg to uker med henne mens far var på jobb, la ingen planer for jeg syntes synd på henne som kom en sjelden gang og far kunne ikke ta seg fri. Jeg er ikke en sånn drittkjerring. Har aldri latt noe av mine følelser gå utover henne. Så er det denne ene dagen, hvor jeg håpet noen kunne vise forståelse for meg. Jeg er glad i henne, men føler meg malplassert i en setting med henne, hennes mor+familie. Jeg føler det er to foreldre som er der for å feire barnet sitt og holde talene som er obligatoriske, og det er jo da en historikk hvor foreldra kranglet fra hun var 0-5 år og omsider skilte lag fordi hun ble skadet av kranglingen. Det er uforståelig for meg at jeg er forpliktet til å delta i dette selskapet. Kanskje jeg trenger hjelp, siden de fleste er uenig med meg. Jeg vet ikke jeg. Alt bare taler i mot. Hele meg vil ikke, orker ikke, TAKLER ikke. 

Anonymkode: cd0c0...5

Her lyser det jo at du er problemet 

Anonymkode: 749c3...69a

[AnonymBruker]

Du høres ut som en så skrekkelig person at jeg håper for guds skyld dette er trolling. 

Anonymkode: 881da...11f

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg anså henne som en del av familien. Da hun var i 12 års alderen kom hun mer, noen ganger 1-2 uker. Da valgte far å jobbe, og jeg tok meg av henne alene i ferier. Tok henne med på shopping, kafeer, bading, alt mulig. Behandlet henne som min datter, skjemte henne bort. Bare snill. Hun kom mer pga dette, og hun ville ingen steder med bare far i den perioden hvis ikke jeg ble med. På det tidspunktet hadde jeg og hun en bedre relasjon enn hun og far. Så ble jeg gravid, og lang historie kort jeg fikk fødselsdepresjon. Klarte ikke være til stede for henne i den perioden, tok meg av et lite barn og hadde en fødselsdepresjon. Jeg var helt kald i den perioden og fikk hjelp. Hun forsto ikke dette, og følte seg avvist. Hun sluttet da å komme, så henne mindre og mindre. Far var jo der på sin vanlige måte, men det var ikke nok til at hun kom. Virket som det var plikt besøk de få gangene hun kom. Hun har hatt med seg venner også de fleste gangene hun har vært her i det siste, pluss hun er tenåring nå og vi er ikke så close lenger. Jeg unner henne alt godt. Håper alt går bra. Hun vet hun kan spørre meg om råd og hjelp hvis hun vil og jeg har aldri snakket hardt til henne. Aldri bedt henne gjøre noe husarbeid, ryddet etter henne, vært skikkelig grei. Ingen kan ta meg på noe der. Jeg ordner rommet og sengetøyet før hun kommer. Kjøper mat. Far glemmer dette. Jeg har gjort mitt og ingen kan ta meg på noe. Har gitt og gitt. En sommerferie var jeg to uker med henne mens far var på jobb, la ingen planer for jeg syntes synd på henne som kom en sjelden gang og far kunne ikke ta seg fri. Jeg er ikke en sånn drittkjerring. Har aldri latt noe av mine følelser gå utover henne. Så er det denne ene dagen, hvor jeg håpet noen kunne vise forståelse for meg. Jeg er glad i henne, men føler meg malplassert i en setting med henne, hennes mor+familie. Jeg føler det er to foreldre som er der for å feire barnet sitt og holde talene som er obligatoriske, og det er jo da en historikk hvor foreldra kranglet fra hun var 0-5 år og omsider skilte lag fordi hun ble skadet av kranglingen. Det er uforståelig for meg at jeg er forpliktet til å delta i dette selskapet. Kanskje jeg trenger hjelp, siden de fleste er uenig med meg. Jeg vet ikke jeg. Alt bare taler i mot. Hele meg vil ikke, orker ikke, TAKLER ikke. 

Anonymkode: cd0c0...505

Du har jo avvist henne. Dine følelser har jo fått plass da du var deprimert. Du virker veldig sutrete. (dømmer deg ikke for depresjon, har hatt det selv, men selv om det er en forståelig grunn har du avvist jenta og ødelagt forholdet, og bare du kan fikse det) 

Anonymkode: 749c3...69a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg anså henne som en del av familien. Da hun var i 12 års alderen kom hun mer, noen ganger 1-2 uker. Da valgte far å jobbe, og jeg tok meg av henne alene i ferier. Tok henne med på shopping, kafeer, bading, alt mulig. Behandlet henne som min datter, skjemte henne bort. Bare snill. Hun kom mer pga dette, og hun ville ingen steder med bare far i den perioden hvis ikke jeg ble med. På det tidspunktet hadde jeg og hun en bedre relasjon enn hun og far. Så ble jeg gravid, og lang historie kort jeg fikk fødselsdepresjon. Klarte ikke være til stede for henne i den perioden, tok meg av et lite barn og hadde en fødselsdepresjon. Jeg var helt kald i den perioden og fikk hjelp. Hun forsto ikke dette, og følte seg avvist. Hun sluttet da å komme, så henne mindre og mindre. Far var jo der på sin vanlige måte, men det var ikke nok til at hun kom. Virket som det var plikt besøk de få gangene hun kom. Hun har hatt med seg venner også de fleste gangene hun har vært her i det siste, pluss hun er tenåring nå og vi er ikke så close lenger. Jeg unner henne alt godt. Håper alt går bra. Hun vet hun kan spørre meg om råd og hjelp hvis hun vil og jeg har aldri snakket hardt til henne. Aldri bedt henne gjøre noe husarbeid, ryddet etter henne, vært skikkelig grei. Ingen kan ta meg på noe der. Jeg ordner rommet og sengetøyet før hun kommer. Kjøper mat. Far glemmer dette. Jeg har gjort mitt og ingen kan ta meg på noe. Har gitt og gitt. En sommerferie var jeg to uker med henne mens far var på jobb, la ingen planer for jeg syntes synd på henne som kom en sjelden gang og far kunne ikke ta seg fri. Jeg er ikke en sånn drittkjerring. Har aldri latt noe av mine følelser gå utover henne. Så er det denne ene dagen, hvor jeg håpet noen kunne vise forståelse for meg. Jeg er glad i henne, men føler meg malplassert i en setting med henne, hennes mor+familie. Jeg føler det er to foreldre som er der for å feire barnet sitt og holde talene som er obligatoriske, og det er jo da en historikk hvor foreldra kranglet fra hun var 0-5 år og omsider skilte lag fordi hun ble skadet av kranglingen. Det er uforståelig for meg at jeg er forpliktet til å delta i dette selskapet. Kanskje jeg trenger hjelp, siden de fleste er uenig med meg. Jeg vet ikke jeg. Alt bare taler i mot. Hele meg vil ikke, orker ikke, TAKLER ikke. 

Anonymkode: cd0c0...505

Jeg forstår at bakgrunnen er kompleks, men grunnen til at du naturlig hører hjemme der er at DU er partneren til faren hennes, og mor til hennes halvsøsken. Det er et familiebånd du ikke kan komme unna. Jeg hadde tenkt det var svært rart hvis stemor ikke kom i konfirmasjonen, med mindre det var som i det forrige innlegget jeg skrev - at mor og stemor ikke klarer å oppføre seg hvis de er i samme rom, og ville ødelagt for konfirmanten. Evt hvis det var et brudd som hadde skjedd for meget kort tid siden, og hvor stemor var den faren hadde vært utro med. Men KUN da. Ellers må man være voksen og klistre på et høflig smil selv om man helst ikke skulle vært der. For det er det man gjør som voksen, når det er barn involvert. 

Anonymkode: e34da...5c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Og de sa nei og det var greit for meg. Konsekvensen av det er at jeg ikke kommer. Jeg føler meg ikke forpliktet til å omgåes min manns eks, da jeg selv måtte kutte ut min eks og vennskapet vårt da han visste vi var venner. Skjønner ikke hvorfor han skal ha andre regler. 

Anonymkode: cd0c0...505

Fordi DE HAR ETT BARN SAMMEN.

Herregud, dette må være ett troll 😶

Anonymkode: 6f575...d62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Her lyser det jo at du er problemet 

Anonymkode: 749c3...69a

Og far er problemet. Far virker fjern og tafatt. 
TS, den ødelagte relasjonen til stedatteren din er det du som har ansvar for å bygge opp igjen. Jeg forstår at du var syk, men da må du forklare det til henne. Dette burde jo egentlig far tatt ansvar for i perioden da dette skjedde (og du var syk).

Anonymkode: e34da...5c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er det ikke ett menneske som forstår meg? Føles ganske fælt. Skulle ønske jeg kunne dra og bare drite i det. Har dere noen tips og råd? Meg og mannen har jo et vakkert barn sammen selv, et godt liv, et fint hjem og alt er på stell. Folk har sagt til meg at jeg er jo den som ksn gå med hevet hode i den konfirmasjonen, og at det må jo være verst for eksen. Men jeg ønsker ikke at eksen skal ha det kjipt heller. Jeg synes ikke det er noe positiv samling på en måte, det blir så feil på så mange måter.

1. jeg vil ikke mimre om livet til min mann og hans eks

2. eksen ble dumpet og var bitter i flere år, der kommer vi som ny familie og har holdt sammen. Hun har gått på to smeller på de 5 årene med menn og er alene. 
 

3. min mann gruer seg til dagen og synes det blir rart og kunstig. Og føler seg sikkert ekstra ukomfortabel når jeg er der. Nye dama, også eks svigerfamilie og det blir så merkelig setting. 
 

4. uten meg kan de bare slå seg løs. Mor har ikke en mann, og uten meg der er det ingen steforeldre å ta hensyn til. Da kan de bare mimre i vei og kjøre på, og gjøre det unntaket den ene dagen. 
 

5. konfirmanten får en dag hvor familiene til begge foreldra er samlet, og steforeldre er borte. Som de fleste stebarn innerst inne ikke liker uansett, fordi steforeldre er noe de føler en avstand til på mange måter. 
 

hva er argumentene for å delta?? 

Anonymkode: cd0c0...505

1. Det er søstera til ungen din. 

2. Jentungen vil ha deg der. 

3. Du er voksen. 

Anonymkode: 6f575...d62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

En kontakt. For å dele info om barnet. Ikke en relasjon. Når barnet blir sykt er den nye mannen eller dama den som står ved far eller mors side. I bursdag til barnebarn kommer far med sin partner og mor med sin partner. Ikke far og mor sammen. De deltar for barnet, ikke som et team. Min mann har diskutert alle utfordringer med meg om datteren, etter at mor har informert. Han har purret på meg at jeg skal sette grenser her hos oss og være morsfiguren her. 
De har en kontakt rundt barnet, ikke en relasjon. Feil ordbruk. Hvis bArnet blir syk og ting er vanskelig sitter ikke fraskilte par og klemmer hvis de har ny kjæreste. De klemmer sin nåværende kjæreste. 
 

du har nok misforstått litt 

Anonymkode: cd0c0...505

Ah... Så det er sjalusi på jentungen og eksen som er årsaken til at du er sånn. 

Anonymkode: 6f575...d62

[Aristoteles]

Du sier at 15-åringer så enkelt kan forstå og tenke rundt situasjonene i familien, og dermed også forstå at du ikke kommer.

Hvis det er slik, og hun er så voksen og opplyst, da vil hun neppe ha deg der. Så bli hjemme

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det ikke ett menneske som forstår meg? Føles ganske fælt. Skulle ønske jeg kunne dra og bare drite i det. Har dere noen tips og råd? Meg og mannen har jo et vakkert barn sammen selv, et godt liv, et fint hjem og alt er på stell. Folk har sagt til meg at jeg er jo den som ksn gå med hevet hode i den konfirmasjonen, og at det må jo være verst for eksen. Men jeg ønsker ikke at eksen skal ha det kjipt heller. Jeg synes ikke det er noe positiv samling på en måte, det blir så feil på så mange måter.

1. jeg vil ikke mimre om livet til min mann og hans eks

2. eksen ble dumpet og var bitter i flere år, der kommer vi som ny familie og har holdt sammen. Hun har gått på to smeller på de 5 årene med menn og er alene. 
 

3. min mann gruer seg til dagen og synes det blir rart og kunstig. Og føler seg sikkert ekstra ukomfortabel når jeg er der. Nye dama, også eks svigerfamilie og det blir så merkelig setting. 
 

4. uten meg kan de bare slå seg løs. Mor har ikke en mann, og uten meg der er det ingen steforeldre å ta hensyn til. Da kan de bare mimre i vei og kjøre på, og gjøre det unntaket den ene dagen. 
 

5. konfirmanten får en dag hvor familiene til begge foreldra er samlet, og steforeldre er borte. Som de fleste stebarn innerst inne ikke liker uansett, fordi steforeldre er noe de føler en avstand til på mange måter. 
 

hva er argumentene for å delta?? 

Anonymkode: cd0c0...505

Jeg er helt enig (jeg som skrev tidligere her at jeg ikke gikk i stebarnas konfirmasjon). Her skriver folk som tydeligvis ikke har opplevd det som du har opplevd, og ikke klarer å sette seg inn i det. Selv har jeg innsett at det ikke alltid blir en ny sammensveiset gjeng bare fordi det dannes en bonusfamilie. Noen ganger, så er det beste for alle parter å ikke tviholde på kjernefamilieidéen, men godta at ting ble annerledes. Det er bedre for barna at jeg holder meg i bakgrunnen, i stedet for at det blir en spenning i lufta. 

Her har jeg blitt utestengt fra skoleavslutninger og julegaver som skulle være fra alle de voksne, og jeg har vært mye lei meg for at jeg ikke blir inkludert. Føler meg veldig alene, for har ikke egne barn, og ville gjerne bidra. Så på en måte beskytter jeg også meg selv fra å bli utestengt ved å si at jeg ikke vil være med. 

 

Anonymkode: f1692...d41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg anså henne som en del av familien. Da hun var i 12 års alderen kom hun mer, noen ganger 1-2 uker. Da valgte far å jobbe, og jeg tok meg av henne alene i ferier. Tok henne med på shopping, kafeer, bading, alt mulig. Behandlet henne som min datter, skjemte henne bort. Bare snill. Hun kom mer pga dette, og hun ville ingen steder med bare far i den perioden hvis ikke jeg ble med. På det tidspunktet hadde jeg og hun en bedre relasjon enn hun og far. Så ble jeg gravid, og lang historie kort jeg fikk fødselsdepresjon. Klarte ikke være til stede for henne i den perioden, tok meg av et lite barn og hadde en fødselsdepresjon. Jeg var helt kald i den perioden og fikk hjelp. Hun forsto ikke dette, og følte seg avvist. Hun sluttet da å komme, så henne mindre og mindre. Far var jo der på sin vanlige måte, men det var ikke nok til at hun kom. Virket som det var plikt besøk de få gangene hun kom. Hun har hatt med seg venner også de fleste gangene hun har vært her i det siste, pluss hun er tenåring nå og vi er ikke så close lenger. Jeg unner henne alt godt. Håper alt går bra. Hun vet hun kan spørre meg om råd og hjelp hvis hun vil og jeg har aldri snakket hardt til henne. Aldri bedt henne gjøre noe husarbeid, ryddet etter henne, vært skikkelig grei. Ingen kan ta meg på noe der. Jeg ordner rommet og sengetøyet før hun kommer. Kjøper mat. Far glemmer dette. Jeg har gjort mitt og ingen kan ta meg på noe. Har gitt og gitt. En sommerferie var jeg to uker med henne mens far var på jobb, la ingen planer for jeg syntes synd på henne som kom en sjelden gang og far kunne ikke ta seg fri. Jeg er ikke en sånn drittkjerring. Har aldri latt noe av mine følelser gå utover henne. Så er det denne ene dagen, hvor jeg håpet noen kunne vise forståelse for meg. Jeg er glad i henne, men føler meg malplassert i en setting med henne, hennes mor+familie. Jeg føler det er to foreldre som er der for å feire barnet sitt og holde talene som er obligatoriske, og det er jo da en historikk hvor foreldra kranglet fra hun var 0-5 år og omsider skilte lag fordi hun ble skadet av kranglingen. Det er uforståelig for meg at jeg er forpliktet til å delta i dette selskapet. Kanskje jeg trenger hjelp, siden de fleste er uenig med meg. Jeg vet ikke jeg. Alt bare taler i mot. Hele meg vil ikke, orker ikke, TAKLER ikke. 

Anonymkode: cd0c0...505

Skjerp deg. Du høres ut som en umoden 10 åring. 

Dette er dattera til mannen din, søstera (som er FAMILIEN) til ungen din.

Oppfør deg som en voksen. 

Anonymkode: 6f575...d62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er fullt lov å være uenig! Her er jeg totalt nedstemt og jeg antok jeg ville bli det. Vet at det «riktige» er å dra, men hva skal man gjøre når man kjenner at man ikke klarer det? Er det ikke rom for oss som ikke får dette til? Vi er jo skrudd sammen så ulikt vi mennesker, 

Anonymkode: cd0c0...505

Det man gjør er å ta seg sammen og oppfører seg som ett anstendig voksent menneske. 

Anonymkode: 6f575...d62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun ble ikke noe tema hun. Ikke hos de jeg snakket med eller hjemme, for hun kom knapt til oss i den perioden. Jeg var mest opptatt av meg og barnet mitt, karre meg ut av de vonde følelsene. Tenker jo det var far sitt ansvar å følge opp henne og det gjorde han nok ikke godt nok. Samtidig er hun en vanskelig person. Trakk seg nok selv unna og holdt seg hjemme hos mor, meldte seg ut. ( forståelig) hun kalte barnet for den tingen og var lenge irritert på han. Det var nok mye vonde følelser som utspilte seg der alle veier og ikke bra for noen. Det er vanskelig med dine og mine og oppsplittede familier. Mitt råd til alle, Finn dere en partner uten en fortid og barn. Tror mange aldri hadde valgt det to ganger 

Anonymkode: cd0c0...505

Oi wow... Hun er ett barn. Hun må ha vært 12 da. Søsteren til ungen din. Som har en normal reaksjon på å bli storesøster for ett barn i en splittet familie. 

Du er jo direkte definisjonen av ond stemor. 

Jeg råder deg til å vise mannen din denne tråden så han setter ned foten. Dette er så galt at det er til å grine av. Stakkars unge. Stakkars ungen din å som blir frarøvet søsteren sin av deg. 

Anonymkode: 6f575...d62

[Eilis]

Denne dagen handler om barnet. Den kleine situasjonen skaper dere selv ved å unngå og holde avstand til hverandre. Det minste dere kan gjøre er å se forbi dere selv på stordager som dette. Vær der for barnet, hun blir nok veldig forvirret og skuffet om du ikke kommer 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært sammen med mannen i fem år, og gadd ikke gå i konfirmasjonen til hans eldste for to år siden. Har sagt klart ifra at jeg ikke vil gå i yngstes i år heller. Han synes det er trist fordi han gjerne vil at vi skal gå sammen, og det er hyggelig at han vil. Men jeg er ufrivillig barnløs, holder på med ivf som er en stor påkjenning, og føler meg hverken likt eller inkludert av hans barn og eks. Tenker at livet er for kort til å gjøre masse ting man ikke vil bare for å please andre, og tror det vil ordne seg for meg når jeg selv får barn. Kommer sikkert ikke til å føle meg så utenfor da heller! Og så tror jeg ingen merker at jeg ikke er i deres konfirmasjon, jeg er åpenbart ikke viktig for dem. 
 

 

Anonymkode: f1692...d41

Wow, skal du ha barn med en mann som allerede har barn, og så har du ikke et forhold til de? 
Hvordan forhold tenker du at ditt fremtidige barn skal ha til sine søsken? 
For en ekstremt rar innstilling? 

Anonymkode: 6fbc1...251

[AnonymBruker]

Hvorfor skriver du at du "anså henne som familie" i fortid? 

Hun er jo familie. Til både mannen og ungen din. Hvordan hadde du likt at ditt barn ble behandlet som du behandlet henne av fars nye partner? 

Du vet han er like glad i denne jenta som i din unge ikke sant? At han er like glad i ditt barn og henne. 

Like glad i henne som du er i ditt barn. 

Anonymkode: 6f575...d62

[AnonymBruker]

Du høres veldig barnslig ut for å være ærlig. 

Anonymkode: 27640...84a