Konfirmasjon til stebarn

[AnonymBruker]

Klarer ikke se hva som er problemet her, bortsett fra kanskje deg. Merkelig og umodent å ikke stille i konfirmasjonen.

Datteren forsvinner ikke hvis du bare tenker det hardt nok på det altså. Ikke eksen heller. Syns synd på faren også, må være tøft å ha en samboer som tar sånn avstand fra barnet.

Og hva har denne eksen gjort deg? 
 

Er glad min far ikke hadde en sånn dame som deg, men en raus dame full av kjærlighet.

Anonymkode: 0b954...e48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du fungerer jo overhodet ikke i livet? Ikke som stemor, kjæreste, familiemedlem, mor, voksen, omsorgsperson? Hvorfor skal du lete etter fremmede som «aksepterer deg»? 
Hvorfor er ikke familien din viktigere enn deg? Barna dine? Mannen din? 

Anonymkode: 4725d...1b6

Vil si jeg fungerer. Jobber 100% med mennesker med store utfordringer. Bor i et fint strøk i hovedstaden og har god økonomi. Har gode venner og en fin og kjærlig familie jeg vokste opp i. Mine foreldre har holdt sammen hele livet og generelt i min familie har folk holdt sammen. Derfor ble det nok veldig skjærings for meg med en mann med barn fra før. Det var rett og slett et ukjent territorie for meg, da jeg ikke har vært i en slik situasjon før. Ikke gjennom familiemedlemmer heller, aldri opplevd å være i selskap med barn med foreldre som er skilte, steforeldre og halvsøsken både her og der. Merker at jeg ikke trives i den settingen, synes det er utrivelig. På ene siden sitter mor til barnet som ble dumpet. Jeg vet de kranglet grusomt mye når barnet var lite og det har nok hatt sin effekt på henne. Hun sa en gang til meg at først var det trist at foreldra skilte lag, men veldig fort ble hun glad for det, for hun skjønte at kranglingen hver dag ble borte. Disse to menneskene passet ikke sammen. De var giftige for hverandre. Og de var svært unge. Sier ikke at barnet var feil, ingen barn er feil. Men de to var feil for hverandre og endte opp som fiender. De la ned stridsøksen for bare et par år siden. Min samboer hatet henne da jeg kom inn i forholdet og hun terget han med at datteren ville jo ikke besøke han. Jeg hørte hvor ondskapsfull hun var på tlf og sannsynligvis enda er. Jeg ble forelsket i denne mannen og vil dele livet med han. Men grensen min går med han og datteren. Eksen er det ikke plass for, ikke noen dager. Jeg kommer ikke til å gå i konfirmasjonen. Liker ikke den tonen dere tar her. At man bare skal følge flokken, gjøre det «rette», selv om det føles jævlig. Vi lever bare en gang, skal ikke kaste bort en dag på å føle meg jævlig for noen. Forventer de det er de ikke glad i meg. Samboer sa senest i kveld at følelsene mine er helt normale, og at han forventer ikke at jeg drar. Stedatteren min har blitt invitert med ørten ganger til ting med min familie og ikke bare sagt nei, men blitt sur fordi vi spør. Jeg har nieser og nevøer på hennes alder, med samme interesse, men hun ville ikke en gang gjennom 5 år. Ikke i min brors bryllup, bursdagsfeiringer og andre hyggelige tilstelninger. Hun møtte mine foreldre første gangen etter 4,5 år og det var kun fordi min samboer ikke sa de kom da hun var på besøk. Så hun fikk ikke rømt av gårde før de kom, som hun alltid gjør. Mens mors kjæresters familie har hun jo nærmest forgudet. Mine ville hun ikke møte. Ble kjempesur etter en kveld med mine foreldre og dro sur av gårde neste morgen. Sikkert mye vanskelige følelser, men hun har ikke vist at hun ønsker noe ekte relasjon. Hun mistet interessen for meg når jeg ikke hadde anledning til å farte rundt med henne og skjemme henne bort. Da jeg satt med sønnen min og prøvde å være grei mot henne da mannen atter en gang jobbet når hun var der, gikk hun bare på rommet sitt. Kalte barnet mitt stygge ting i ett år. Tingen. Parasitten o.l. Jeg vet hun er et barn, men hun har store emosjonelle problemer. Og jeg tror dagen hennes blir bedre uten meg der. Virkelig. Hun er ikke min datter, ikke bonusdatter heller. Å være en foresatt er en relasjon, ikke genetikk. Folk som adopterer elsker barna sine like høyt som de som får dem gjennom fødsel, altså det er en relasjon. Ei bonusdatter som har vært her tre helger siden august, ja, det er sånn at jeg har en tettere relasjon til naboens barn som er innom her ca en gang i uken. Det er nyanser i dette. Brutte og skada relasjoner og jeg gidder ikke mer 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke la kvinneguiden ødelegge selvtilliten din! Du er sterkere enn de fleste andre, for du tør å sette grenser for deg selv. Og det er et godt forbilde for barn. Som familieterapeutene sier: barna ser på deg om du sier ja og mener nei, og det sender signaler om at det er ok å la seg overkjøre og strekke grensene sine.
 

Og hvis du ser på anonymkoden i kommentarene, så er kjempemange av dem skrevet av de samme personene😉 Konfirmasjon er ikke verdens største greie heller, og de som er i selskapet er som regel for opptatt til å tenke på de som ikke er der. 
 

Og til alle dere skilte med egne bonusfamilier som har skrevet her at man må skjerpe seg for å hensynta barna: hvorfor skjerpet dere dere ikke bare da forholdet dere foreldre imellom  gikk dårlig, hvis det nå er så viktig at vi voksne ofrer oss selv helt for barna…?🙃 Ikke så bra for barn å oppleve foreldrenes skilsmisse vel? Kanskje det er der relasjonsproblemene startet i første omgang - lenge før stemor kom inn i bildet…?! (Ja, sarkasme.)

Anonymkode: f1692...d41

Tusen takk! Har alltid valgt det jeg føler er riktig for meg, og  ikke det «flokken» har proklamert som sannheten og løsningen. Det skal jeg gjøre denne gangen også. Jeg slår et slag for alle stemødre. De skal være glad vi gidder bli sammen med dem når det følger med en kjip eks i kulissene pga barn. Hvem i helvete liker å ha ekser luskende rundt da? Det er drittkjipt!  Og hvor stemor blir trampet på og bedt om å finne seg i alt er over. Nei vi trenger faktisk ikke ha det jævlig for å gjøre opp for at dere skilte dere og påførte barnet traumer. Thats on u guys 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Klarer ikke se hva som er problemet her, bortsett fra kanskje deg. Merkelig og umodent å ikke stille i konfirmasjonen.

Datteren forsvinner ikke hvis du bare tenker det hardt nok på det altså. Ikke eksen heller. Syns synd på faren også, må være tøft å ha en samboer som tar sånn avstand fra barnet.

Og hva har denne eksen gjort deg? 
 

Er glad min far ikke hadde en sånn dame som deg, men en raus dame full av kjærlighet.

Anonymkode: 0b954...e48

Den tiden jeg har kjent min mann har jeg vært mer sammen med datteren hans enn han har vært. Han velger aldri bort jobb når hun kommer. Jeg fikset alltid klart rommet hennes før hun kom og gjorde det senest i julen. Da jeg hadde fått barn orket jeg ikke stort annet enn å ta meg sv barnet. Da gjorde jeg ikke klart rommet. Det gjorde ikke far heller. Hun sov første natten på ei seng uten laken og sengetøy den helgen. Da jeg så det neste morgen, for jeg la meg før dem, innså jeg at jeg bryr meg mer om det barnet enn han gjør, sengetøyet lå i skapet en halv meter unna og det visste han. Ba han legge på, gjorde det ikke. Så neste kveld gjorde jeg det. Jeg har vært den som har bidratt med den meste av omsorgen av oss to for dette barnet, og dette med sengetøyet var bare ett av flere. Jeg ønsker henne ikke bort. Når hun er her koser vi oss med film på kveldene og tøyser og tuller. Det er moren hennes jeg ikke skal ha noe kontakt med. Jeg har ikke interesse av å vite av henne og sånn blir det. 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Den tiden jeg har kjent min mann har jeg vært mer sammen med datteren hans enn han har vært. Han velger aldri bort jobb når hun kommer. Jeg fikset alltid klart rommet hennes før hun kom og gjorde det senest i julen. Da jeg hadde fått barn orket jeg ikke stort annet enn å ta meg sv barnet. Da gjorde jeg ikke klart rommet. Det gjorde ikke far heller. Hun sov første natten på ei seng uten laken og sengetøy den helgen. Da jeg så det neste morgen, for jeg la meg før dem, innså jeg at jeg bryr meg mer om det barnet enn han gjør, sengetøyet lå i skapet en halv meter unna og det visste han. Ba han legge på, gjorde det ikke. Så neste kveld gjorde jeg det. Jeg har vært den som har bidratt med den meste av omsorgen av oss to for dette barnet, og dette med sengetøyet var bare ett av flere. Jeg ønsker henne ikke bort. Når hun er her koser vi oss med film på kveldene og tøyser og tuller. Det er moren hennes jeg ikke skal ha noe kontakt med. Jeg har ikke interesse av å vite av henne og sånn blir det. 

Anonymkode: cd0c0...505

 

Har ikke interesse av å vite av henne…? Dette var jo ei som mannen din elsket, hvertfall var forelsket nok i til å gifte seg og lage barn. De har sikkert hatt fine stunder før det skar seg, og de fant ut at de ikke passet sammen.

Hun er jo bare er menneske, en kvinne som du jo har en del til felles med, dere har samme smak i menn  

At du helt fra starten ikke ville ha noe med henne å gjøre - at du skriver «hvem i helvete vil ha en eks luskende rundt» - dette viser jo at hun kunne vært hvem som helst, du ville fortsatt ikke likt henne fordi hun var en eks.

Er du så sjalu på at mannen din har hatt kjærester og sexpartnere før deg? Det høres jo ut som en sykelig usikkerhet som du burde få hjelp til å takle, det er ikke normalt!  

Anonymkode: cb854...184

[MarianneE]

Herregud, det er snakk om en dag hvor du setter noen andre før deg selv. Det virker på meg som om det er noe du kunne hatt godt av å prøve

 

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har et stebarn som er konfirmant i år. Jeg bor med faren og vi har vært sammen i 5 år. Da vi møttes var jeg uten barn og jeg var ærlig på at jeg den gang aldri hadde sett for meg at jeg skulle bli sammen med en med barn fra før. Jeg sa til han at jeg aldri ville ha noe med barnets mor å gjøre og det måtte være avtalen. Det sa han var greit, og barnet har bodd fast hos mor og bare besøkt oss 4-5 ganger i året. Barnet har selv ønsket det sånn, og uansett hva jeg gjorde så ønsket hun ikke å komme mer. Hun og barnemor har vært sint på far i flere år fordi han dro fra dem. 
De to siste årene har hun blitt tenåring og er på en måte enda mer distansert til oss, de få gangene hun kommer. ( vi inviterer hele tiden, så dette er kun hennes valg. Og hun blir behandlet som ei prinsesse når hun er hos oss, da spesielt av meg) 

nå skal hun konfirmeres og det blir med far og mor sin familie. Og jeg har sagt at jeg ønsker ikke å komme, og dette sa jeg til min samboer for 5 år siden og han sa det var helt greit. Han forventet seff at jeg møtte datteren hans og var snill med henne, men mente at jeg trengte selvsagt ikke ha noe med eksen hans å gjøre. Det har gått helt fint. Barnet har selv reist med kollektivt når hun skal besøke oss. På forestillinger hun har går mor på en, og vi på en annen. Har inntrykk av at mor også er mest komfortabel med dette. 
igjen sier min samboer at jeg trenger ikke bli med i konfirmasjonen, men han nevnte at datteren hadde spurt om jeg kom og blitt veldig overrasket da han svarte at han ikke visste. Ja nærmest skuffet. 
For meg er det veldig merkelig og ubehagelig å sitte i selskap med min samboers eks, jeg ønsker rett og slett ikke det. Og jeg tenker også at for henne som ble forlatt, så er det nesten også bedre at jeg ikke er der. Jeg synes hele greia er så fake. Alle skal smile og late som. Min samboer og hun var i krig i flere år og misliker egentlig hverandre sterkt. Jeg ønsker på en måte ikke å delta. På den annen side har jeg tilbudt meg å arrangere vår konfirmasjon med samboers familie og min, hvor barnet faktisk hadde endt opp med enda flere gaver og penger. Fått to fester. Men jev respektere hennes ønske, men bare så det er klart at jeg vil gjerne feire henne. Men ikke sammen med min mann sin eksdame. Ønsker ikke noe hets, ønsker å høre om det er andre som rett og slett bare sto over? Personlig tror jeg det er det beste for alle. Min samboer gruer seg han også, synes det blir veldig rart da han har null kontakt med denne familien lenger og snakker minst mulig med barnemor. Og det er for konfirmanten sier folk, men det er jo bare et skuespill. Sånn føler jeg det, men virker som at man da er en egoist, drittsekk. Er det noen som meg der ute??! 

Anonymkode: cd0c0...505

Fyfaen kan man bli mer selvopptatt ? 

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tusen takk! Har alltid valgt det jeg føler er riktig for meg, og  ikke det «flokken» har proklamert som sannheten og løsningen. Det skal jeg gjøre denne gangen også. Jeg slår et slag for alle stemødre. De skal være glad vi gidder bli sammen med dem når det følger med en kjip eks i kulissene pga barn. Hvem i helvete liker å ha ekser luskende rundt da? Det er drittkjipt!  Og hvor stemor blir trampet på og bedt om å finne seg i alt er over. Nei vi trenger faktisk ikke ha det jævlig for å gjøre opp for at dere skilte dere og påførte barnet traumer. Thats on u guys 

Anonymkode: cd0c0...505

«Slår et slag for stemødre» og «de skal være glad vi gidder bli sammen med dem»… - slike «stemødre» er jo et traume i barn sitt liv, og mannen din høres ut som han kunne ha vunnet en «worst dad of The year» pris. Slike menn er rask. Søppel. Men dere ser ut til å ha en del til felles og fortjener vel hverandre. 

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har tilbudt meg å planlegge og arrangere konfirmasjonsfeiring for henne hos oss. Hvor min familie også kan komme, som hadde blitt mange, flere gaver og vi hadde feiret som den familien vi liksom er da. Når jeg har gjort det har jeg tilbudt meg å være på hennes dag og vel så det. De ønsker det ikke sånn, greit, jeg ønsker ikke feire sammen med mannen sin ekskjæreste. Det er ikke jeg komfortabel med enkelt og greit. Det sa jeg i fra om tidlig i forholdet, og fikk gehør for det. Sa at ble det ikke sånn ville ikke jeg fortsette. Og det stemte. Når mannen sa det var greit, så kan man ikke endre det 5 år senere. 

Anonymkode: cd0c0...505

Meg, meg, meg, meg og meg....klarer du noen gang å tenke på  andre enn deg selv? Det er ikke din dag, det er konfirmantens dag og ettersom du er stemor så må du evne å dra hodet ut av din egen bak og ta deg sammen. Du er den voksne så oppfør deg som det!

Anonymkode: 88fbd...ef5

[AnonymBruker]

Du er den voksne. Husk på det. Relasjonen til barnet er ditt ansvar, helt til hun selv blir voksen. At hun sier nei til å møte din familie er slett ikke det samme som at du sier nei til å møte hennes. Hun har opplevd brudd og deretter nok et brudd da du avviste henne på grunn av din sykdom. Den kunne du selvsagt ikkenoe for, men da du frisknet til er det igjen ditt ansvar. At hun sier at hun ønsker deg der synes jeg heller du skal se på som en invitasjon til å gjenoppta relasjonen til henne. 
 

Jeg har full forståelse for at dette er både vanskelig og tøft for deg, men hun er et barn og det er din jobb som voksen å gjøre det som er det rette for henne. Nettopp fordi hun er et barn. Om du velger å bli hjemme likevel håper jeg du sender jentas søsken slik at de to i det minste kan få en god relasjon til hverandre med tiden. De er jo faktisk søsken.

 

Anonymkode: 4c5e6...e7f

[AnonymBruker]

Det er du som har emosjonelle problemer. Du, og din mann. Som dere påfører til neste generasjon i familien. At dere har fått et barn til inn i denne dysfunksjonelle familien er veldig synd. Du skrivet jo rett ut at du syns dere har en svært utrivelig familie som ikke fungerer, ikke én eneste dag en gang. 
Jeg har aldri lest om noen mer selvsentrert, egoistisk, dum og  uegnet som (ste-)mor enn deg. Det må i så fall være din mann, dette er altså mannen du har valgt som far til ditt barn, du må da se hvordan han oppfører seg mot søstra? 

Anonymkode: 4725d...1b6

[flusa]

Du må bli voksen, ta del i ungdommen sitt liv.

Hun ønsker at du skal være der for henne,men skjønner at hun ikke vil være hos dere med den holdningen du har.

Still opp for henne,vis at hun er velkommen i lovet deres.

Så kanskje hun ønsker å komme tilbake.

Stakkars unge😪

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Fikk vel 90% motstand og 10% forståelse. Jeg er klar over at jeg er avvikende i valget mitt. Men konsekvensene for meg er så store at jeg kan ikke dra. Det handler om å passe på sin egen psyke. Så får folk bare dømme meg, jeg er som jeg er. Noen av oss er litt annerledes. Jeg er sikker på at alle dere også har noe dere synes er vanskeligere enn flertallet gjør. De få som ikke tør fly, ta heis, som får angst av folkemengder osv osv. dette er min akilleshæl. Fungerer fint ellers i livet. Slår et slag for ærlighet og skal si det som det er til alle. Og hvis det gjør meg uspiselig, vel da får jeg lete etter de som aksepterer meg 

Anonymkode: cd0c0...505

Du bør passe på din egen psyke med å få behandling for dette, faktisk. Det virker som det ligger mye greier under her som gjør deg veldig usikker. Og du skader andre på den vei. Håper du er klar over det. 

Anonymkode: f88ce...556

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Har ikke dårlig forhold til barnet hans!! Det handler ikke om henne! Det er moren jeg ikke vil møte. Det sa jeg i fra om i starten av forholdet. Hadde han sagt han forventet det hadde jeg forlatt han. Og det har ikke vært behov for å møte henne, det er bare denne ene konfirmasjonen. Som jenta ønsker felles og det respekterer jeg. Håper de får en fin dag. Jeg kommer til å vantrives der og jeg tenker alle går det bedre uten meg der. Da kan de mimre og holde de talene de vil og ta bilder og leke familie en dag. Uten ei stemor som står på sidelinjen og må tas hensyn til. Jeg passer ikke inn der 

Anonymkode: cd0c0...505

Så når denne jenta blir 18 år og skal feire, når hun gifter seg og skal holde bryllup, når hun får barn og skal holde barndåp - da skal stemor aldri delta?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har et stebarn som er konfirmant i år. Jeg bor med faren og vi har vært sammen i 5 år. Da vi møttes var jeg uten barn og jeg var ærlig på at jeg den gang aldri hadde sett for meg at jeg skulle bli sammen med en med barn fra før. Jeg sa til han at jeg aldri ville ha noe med barnets mor å gjøre og det måtte være avtalen. Det sa han var greit, og barnet har bodd fast hos mor og bare besøkt oss 4-5 ganger i året. Barnet har selv ønsket det sånn, og uansett hva jeg gjorde så ønsket hun ikke å komme mer. Hun og barnemor har vært sint på far i flere år fordi han dro fra dem. 
De to siste årene har hun blitt tenåring og er på en måte enda mer distansert til oss, de få gangene hun kommer. ( vi inviterer hele tiden, så dette er kun hennes valg. Og hun blir behandlet som ei prinsesse når hun er hos oss, da spesielt av meg) 

nå skal hun konfirmeres og det blir med far og mor sin familie. Og jeg har sagt at jeg ønsker ikke å komme, og dette sa jeg til min samboer for 5 år siden og han sa det var helt greit. Han forventet seff at jeg møtte datteren hans og var snill med henne, men mente at jeg trengte selvsagt ikke ha noe med eksen hans å gjøre. Det har gått helt fint. Barnet har selv reist med kollektivt når hun skal besøke oss. På forestillinger hun har går mor på en, og vi på en annen. Har inntrykk av at mor også er mest komfortabel med dette. 
igjen sier min samboer at jeg trenger ikke bli med i konfirmasjonen, men han nevnte at datteren hadde spurt om jeg kom og blitt veldig overrasket da han svarte at han ikke visste. Ja nærmest skuffet. 
For meg er det veldig merkelig og ubehagelig å sitte i selskap med min samboers eks, jeg ønsker rett og slett ikke det. Og jeg tenker også at for henne som ble forlatt, så er det nesten også bedre at jeg ikke er der. Jeg synes hele greia er så fake. Alle skal smile og late som. Min samboer og hun var i krig i flere år og misliker egentlig hverandre sterkt. Jeg ønsker på en måte ikke å delta. På den annen side har jeg tilbudt meg å arrangere vår konfirmasjon med samboers familie og min, hvor barnet faktisk hadde endt opp med enda flere gaver og penger. Fått to fester. Men jev respektere hennes ønske, men bare så det er klart at jeg vil gjerne feire henne. Men ikke sammen med min mann sin eksdame. Ønsker ikke noe hets, ønsker å høre om det er andre som rett og slett bare sto over? Personlig tror jeg det er det beste for alle. Min samboer gruer seg han også, synes det blir veldig rart da han har null kontakt med denne familien lenger og snakker minst mulig med barnemor. Og det er for konfirmanten sier folk, men det er jo bare et skuespill. Sånn føler jeg det, men virker som at man da er en egoist, drittsekk. Er det noen som meg der ute??! 

Anonymkode: cd0c0...505

Husk at det kommer flere bursdager, bryllup, barnedåp etc når barnet blir voksent. Skal det fortsette slik i framtida også? 

Anonymkode: 9de0d...530

[AnonymBruker]

Prøve heller å bli litt kjent med barnet og familien til stebarnet ditt? 

Anonymkode: 9de0d...530

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Prøve heller å bli litt kjent med barnet og familien til stebarnet ditt? 

Anonymkode: 9de0d...530

Nei jeg har ikke interesse av det. Jeg ble sammen med faren hennes og barnet er en del av hans liv, så vel som hans foreldre, søsken og øvrig familie. Moren til hans barn har jeg ingenting med å gjøre, jeg ble ikke sammen med hun og sa fra starten av at jeg ikke skal ha noe omgang med henne. Viker ikke fra mine prinsipper. Jeg tenker at jenta får dyr konfirmasjon og bunad til flerfoldige tusen. Hun får ha selskapet på den måten hun ønsker og det er ikke synd i henne. Hun oversvømmes av gaver og oppmerksomhet fra både fars familie, mors familie og min familie. Hun får mye mer enn mitt barn til jul f.eks i gaver, for hun får fra en tredjepart. Nå er det 10 år siden bruddet, ja de sov vel separat flere år før bruddet, det var vel et forhold som egentlig var dødt før graviditeten. Nå må hun snart komme over det. Far har ny dame og nytt barn, som han akter å bo med hele livet har han sagt. Min mann har sagt at skulle vi miste følelser, så ønsker han å beholde et fredfullt og godt hjem for vårt barn så det slipper det hun opplevde, et brutt hjem. Og jeg tenker at det er dere som bryter opp hjemmet til barnet som har gjort skaden. Å ikke komme i en konfirmasjon er et piss i havet. Og jeg skal forklare det for henne face to face. Si at det er ikke noe mot henne. Jeg vil bare ikke henge med eksen til min store kjeærlighet. Dere får ikke endret meningen min, faktisk er jeg mer sikker enn noen gang 

Anonymkode: cd0c0...505

[MarianneE]

Hvorfor får jeg mer og mer trollvibber av dette?

[AnonymBruker]

Jeg ble helt dårlig av å lese dette. En ting er denne selvopptatte stemoren uten evne til å forstå barnet, men at far bare har latt dette skje? Han har omtrent mistet barnet sitt på grunn av ts. Stakkars, stakkars konfirmanten. 

Anonymkode: 8e7b9...e03

[hjärterdam]

Hadde selv konfirmant i høst,  med skilte foreldre, og fy fader jeg er glad for at min eks sin nye samboer ikke er som deg, 

Vi møttes alle fire voksne (foreldre med nye partnere), konfirmanten og de yngre søsknene før selve konfirmasjonen, spiste sammen og brukte tid på hverandre. Jeg har i utgangspunktet lite egeninteresse for min eks sin nye samboer, på samme måte som jeg tror min eks har lite egeninteresse i min mann, men barnet er vårt - alle fire sitt. Joda, det har to biologiske foreldre, men det har også to bonusforeldre som har valgt å si at "Jeg vil være med forelderen din, og da velger jeg også deg".

Vår tenåring er ikke noe unikum som bare er enkel å forholde seg til, men h*n får støtte av alle de fire voksne til å klare seg gjennom de der litt slitsomme og trassige tenårene. 

Hadde min eks hatt en samboer som hadde det som deg håper jeg han hadde hjulpet henne å få profesjonell hjelp. 

Jeg er også vokst opp midt i en a4 familie uten brudd og kjente knapt et skilsmissebarn da jeg var liten, så det å ikke være vant til, det er i mine øyne ikke noe unnskyldning, det er en forklaring i beste fall. Du var voksen da du gjorde valget om å gå til en mann som hadde barn fra før.