Konfirmasjon til stebarn

[AnonymBruker]

Mange bittre mødre her. Er selv mor, og hadde ikke mine barns stemor ikke villet vert i konfirmasjon, hadde jeg skjønt det. Og da det er krig mellom foreldre, hadde jeg selv ikke giddet heller. Ja, det er et falskt spill. MEN, viss konfirmanten selv, ville at jeg skulle kommet dom stemor, hadde jeg gjort det, og holdt meg veldig i bakgrunnen. 

Anonymkode: f5a31...9d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har et stebarn som er konfirmant i år. Jeg bor med faren og vi har vært sammen i 5 år. Da vi møttes var jeg uten barn og jeg var ærlig på at jeg den gang aldri hadde sett for meg at jeg skulle bli sammen med en med barn fra før. Jeg sa til han at jeg aldri ville ha noe med barnets mor å gjøre og det måtte være avtalen. Det sa han var greit, og barnet har bodd fast hos mor og bare besøkt oss 4-5 ganger i året. Barnet har selv ønsket det sånn, og uansett hva jeg gjorde så ønsket hun ikke å komme mer. Hun og barnemor har vært sint på far i flere år fordi han dro fra dem. 
De to siste årene har hun blitt tenåring og er på en måte enda mer distansert til oss, de få gangene hun kommer. ( vi inviterer hele tiden, så dette er kun hennes valg. Og hun blir behandlet som ei prinsesse når hun er hos oss, da spesielt av meg) 

nå skal hun konfirmeres og det blir med far og mor sin familie. Og jeg har sagt at jeg ønsker ikke å komme, og dette sa jeg til min samboer for 5 år siden og han sa det var helt greit. Han forventet seff at jeg møtte datteren hans og var snill med henne, men mente at jeg trengte selvsagt ikke ha noe med eksen hans å gjøre. Det har gått helt fint. Barnet har selv reist med kollektivt når hun skal besøke oss. På forestillinger hun har går mor på en, og vi på en annen. Har inntrykk av at mor også er mest komfortabel med dette. 
igjen sier min samboer at jeg trenger ikke bli med i konfirmasjonen, men han nevnte at datteren hadde spurt om jeg kom og blitt veldig overrasket da han svarte at han ikke visste. Ja nærmest skuffet. 
For meg er det veldig merkelig og ubehagelig å sitte i selskap med min samboers eks, jeg ønsker rett og slett ikke det. Og jeg tenker også at for henne som ble forlatt, så er det nesten også bedre at jeg ikke er der. Jeg synes hele greia er så fake. Alle skal smile og late som. Min samboer og hun var i krig i flere år og misliker egentlig hverandre sterkt. Jeg ønsker på en måte ikke å delta. På den annen side har jeg tilbudt meg å arrangere vår konfirmasjon med samboers familie og min, hvor barnet faktisk hadde endt opp med enda flere gaver og penger. Fått to fester. Men jev respektere hennes ønske, men bare så det er klart at jeg vil gjerne feire henne. Men ikke sammen med min mann sin eksdame. Ønsker ikke noe hets, ønsker å høre om det er andre som rett og slett bare sto over? Personlig tror jeg det er det beste for alle. Min samboer gruer seg han også, synes det blir veldig rart da han har null kontakt med denne familien lenger og snakker minst mulig med barnemor. Og det er for konfirmanten sier folk, men det er jo bare et skuespill. Sånn føler jeg det, men virker som at man da er en egoist, drittsekk. Er det noen som meg der ute??! 

Anonymkode: cd0c0...505

Jeg er barnefri, men har en mann med barn fra før av. Jeg har ikke lyst på egne barn. Sånn sett er vi like. Jeg har svært lite å gjøre med hans eks, siden hverken jeg eller hun er interessert i å omgås, men siden familiedynamikken er som den er så treffes vi innimellom uten at noen av oss lager oppstandelse av den grunn. Fordi det er det voksne mennesker gjør! Når man velger en partner med barn så er det helt fjernt at man skal velge og vrake hvilke deler av livet deres man skal forholde seg til og hvilke man later som at ikke eksisterer slik som du gjør.

Jeg klarer virkelig ikke stable på beina noen forståelse for hvordan du oppfører deg. Du fremstår som egoistisk og lite moden. 

At tenåringer trekker seg unna foreldre er helt naturlig - de er i en løsrivningsfase og skal finne ut hvem de er. Venner prioriteres ofte over familie osv. Tenåringen trenger likevel å vite at du er der, at du bryr deg. Dette er helt vanlig, så ikke bruk det som en unnskyldning for å rettferdiggjøre din egen dårlige oppførsel. Konfirmasjon er en viktig feiring for mange, og at du ikke gidder å stille hadde en ung meg tolket som at jeg ikke var viktig nok for deg. Du bryr deg ikke nok om meg til å møte opp. Og det hadde i alle fall ikke gjort at vi fikk et bedre forhold senere. Still opp, og gå heller tidlig hvis du trenger det.

Anonymkode: 3962a...80d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har tilbudt meg å planlegge og arrangere konfirmasjonsfeiring for henne hos oss. Hvor min familie også kan komme, som hadde blitt mange, flere gaver og vi hadde feiret som den familien vi liksom er da. Når jeg har gjort det har jeg tilbudt meg å være på hennes dag og vel så det. De ønsker det ikke sånn, greit, jeg ønsker ikke feire sammen med mannen sin ekskjæreste. Det er ikke jeg komfortabel med enkelt og greit. Det sa jeg i fra om tidlig i forholdet, og fikk gehør for det. Sa at ble det ikke sånn ville ikke jeg fortsette. Og det stemte. Når mannen sa det var greit, så kan man ikke endre det 5 år senere. 

Anonymkode: cd0c0...505

Den familien dere liksom er??? Dette er altså ett av to søsken i din familie, hun har fått 50% av dine gener fra den store kjærligheten i ditt liv . Alt du skriver er helt hårreisende. Jeg har vært i konfirmasjoner til nieser, nevøer, venninners barn, egne søskenbarn og tom tremenninger. En konfirmasjon handler alltid om konfirmanten, og ingen andre. Det er slett ikke et skuespill og falskt og fasade, jeg har konfirmant selv i år, og hun tar det på det ytterste alvor. Og selvsagt er ikke livet til deres (ja, hun er DERES) konfirmant noe hun tar lett på.  Du velger bort ungdommen når du velger bort moren hennes i så stor grad som du gjør. 
At du og denne mannen har et barn til er skremmende. Du klarer ikke én middag i samme rom som en eks, klarer ikke å vise noe noe empati eller allminnelig høflighet, klarer ikke å ta deg sammen en søndag. 
Og du mener et barn (hun må ha vært 8 år da dette begynte) aktivt har valgt DEG bort, hun kan skylde seg selv? 

Anonymkode: 4725d...1b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Mange bittre mødre her. Er selv mor, og hadde ikke mine barns stemor ikke villet vert i konfirmasjon, hadde jeg skjønt det. Og da det er krig mellom foreldre, hadde jeg selv ikke giddet heller. Ja, det er et falskt spill. MEN, viss konfirmanten selv, ville at jeg skulle kommet dom stemor, hadde jeg gjort det, og holdt meg veldig i bakgrunnen. 

Anonymkode: f5a31...9d7

Det står ingenting i ts første innlegg om at det er «krig» mellom foreldrene. Det beskrives en spent situasjon pga at han forlot dem, men innlegget gir inntrykk av at dette har blitt bedre med årene. Det kommer heller ikke frem at mor har problemer med fars samboer gjennom 5 år.

Innlegget gir derimot inntrykk at av stemor aldri har villet ha et forhold til mor (og delvis datter), og at hun aktivt har unngått dette. Om stemor føler seg utenfor av denne grunn så er det 100% hennes egen skyld. Hun har selv lagt opp til den kleine stemningen.

Anonymkode: 3962a...80d

[AnonymBruker]

Jenta er glad i deg og ønsker å dele dagen med deg. Det virker som om du prøver å overbevise deg om at hun ikke ønsker deg der. Kanskje for å gjøre avgjørelsen din lettere? Det virker ikke som du har det bra. Kanskje psykolog hadde hjulpet mot sjalusien og liten tro på at andre vil ha deg der?

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og de sa nei og det var greit for meg. Konsekvensen av det er at jeg ikke kommer. Jeg føler meg ikke forpliktet til å omgåes min manns eks, da jeg selv måtte kutte ut min eks og vennskapet vårt da han visste vi var venner. Skjønner ikke hvorfor han skal ha andre regler. 

Anonymkode: cd0c0...505

Det er ikke datteren sin skyld at du har valgt å kutte kontakten med eksen din. Det er noe mellom deg og typen din.

Anonymkode: ab5b0...729

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg får så mange vonde følelser at jeg blir syk av det. Takler det ikke. Det var derfor jeg sa i starten av forholdet at hvis jeg og han skulle ha en fremtid sammen så kunne ikke jeg ha kontakt med eksen hans. Jeg forklarte han at egentlig er det en deal breaker for meg med en mann med barn fra før. Det var egentlig uaktuelt for meg. Så ble vi så forelsket at vi klarte ikke holde oss unna hverandre. Det var sånn helt overveldende. Men jeg visste at den følelsen i meg kom til å være der, så derfor advarte jeg han. Og han sa at det skulle gå fint, jeg skulle skånes for all kontakt med henne. Kall det sjalusi eller hva du vil. Jeg elsker han så høyt at jeg vil at det skal være bare min mann. Liker ikke tenke på fortiden hans og alt de hadde. De som finner en uten barn slipper det. Og det hadde sikkert vært mer riktig at jeg fant en uten barn. Kanskje vi /jeg gjorde feil. Men følelsene mine er som de er, for voldsomme. Jeg takler det ikke. Dere andre får sikkert ikke så vonde følelser som meg. Det blir sånn at det påvirker livskvaliteten min og psyken min. Prøv å forstå at jev fungerer sånn. Kall det sjalusi. Psykisk sykdom, hva dere vil. Men følelsene jeg får er skadelige for meg. Forstår dere? 

Anonymkode: cd0c0...505

Han er jo ikke 'kun' din'. Han har barn, de kommer før deg.

Du høres faktisk litt småpsycho ut. Fortid er jo fortid, han forlot henne. Det burde jo si sitt. Det kalles sykelig sjalusi.

Men dette handler verken om deg eller han eller eksen, dette handler om tenåringen. Det du sier til henne er at du ikke anser henne som en del av familien din. Dette kan fort gjøre at barnet ikke kommer 4-5 ganger i året til dere, men kankje 1-2 ganger...

Terapi kan vært et godt alternativ for deg.

Anonymkode: f84cc...956

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Eller barnedåpen til barnebarna, begravelsen til bestefar, … osv osv.

Anonymkode: 48454...7d7

Eller begravelsen til mannen. Skal klare det ts nekte eksen det? 

Anonymkode: 749c3...69a

[baldrian]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Skjønner at far må dra, og vårt felles barn som er søsken. Men ser ingen poeng i at jeg blir med.

Du skrev at deres felles barn er to år?

Da blir du med, tar deg av toåringen slik at far får vært til stede for konfirmanten, og så drar du hjem tidlig med den yngste hvis / når hen blir sliten og masete.

Endret 4. januar 2023 av baldrian

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mange bittre mødre her. Er selv mor, og hadde ikke mine barns stemor ikke villet vert i konfirmasjon, hadde jeg skjønt det. Og da det er krig mellom foreldre, hadde jeg selv ikke giddet heller. Ja, det er et falskt spill. MEN, viss konfirmanten selv, ville at jeg skulle kommet dom stemor, hadde jeg gjort det, og holdt meg veldig i bakgrunnen. 

Anonymkode: f5a31...9d7

Bitre fordu man mener noe annet enn deg?

Anonymkode: 21f51...2f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Han er jo ikke 'kun' din'. Han har barn, de kommer før deg.

Du høres faktisk litt småpsycho ut. Fortid er jo fortid, han forlot henne. Det burde jo si sitt. Det kalles sykelig sjalusi.

Men dette handler verken om deg eller han eller eksen, dette handler om tenåringen. Det du sier til henne er at du ikke anser henne som en del av familien din. Dette kan fort gjøre at barnet ikke kommer 4-5 ganger i året til dere, men kankje 1-2 ganger...

Terapi kan vært et godt alternativ for deg.

Anonymkode: f84cc...956

Jeg anså henne som en del av familien. Da hun var i 12 års alderen kom hun mer, noen ganger 1-2 uker. Da valgte far å jobbe, og jeg tok meg av henne alene i ferier. Tok henne med på shopping, kafeer, bading, alt mulig. Behandlet henne som min datter, skjemte henne bort. Bare snill. Hun kom mer pga dette, og hun ville ingen steder med bare far i den perioden hvis ikke jeg ble med. På det tidspunktet hadde jeg og hun en bedre relasjon enn hun og far. Så ble jeg gravid, og lang historie kort jeg fikk fødselsdepresjon. Klarte ikke være til stede for henne i den perioden, tok meg av et lite barn og hadde en fødselsdepresjon. Jeg var helt kald i den perioden og fikk hjelp. Hun forsto ikke dette, og følte seg avvist. Hun sluttet da å komme, så henne mindre og mindre. Far var jo der på sin vanlige måte, men det var ikke nok til at hun kom. Virket som det var plikt besøk de få gangene hun kom. Hun har hatt med seg venner også de fleste gangene hun har vært her i det siste, pluss hun er tenåring nå og vi er ikke så close lenger. Jeg unner henne alt godt. Håper alt går bra. Hun vet hun kan spørre meg om råd og hjelp hvis hun vil og jeg har aldri snakket hardt til henne. Aldri bedt henne gjøre noe husarbeid, ryddet etter henne, vært skikkelig grei. Ingen kan ta meg på noe der. Jeg ordner rommet og sengetøyet før hun kommer. Kjøper mat. Far glemmer dette. Jeg har gjort mitt og ingen kan ta meg på noe. Har gitt og gitt. En sommerferie var jeg to uker med henne mens far var på jobb, la ingen planer for jeg syntes synd på henne som kom en sjelden gang og far kunne ikke ta seg fri. Jeg er ikke en sånn drittkjerring. Har aldri latt noe av mine følelser gå utover henne. Så er det denne ene dagen, hvor jeg håpet noen kunne vise forståelse for meg. Jeg er glad i henne, men føler meg malplassert i en setting med henne, hennes mor+familie. Jeg føler det er to foreldre som er der for å feire barnet sitt og holde talene som er obligatoriske, og det er jo da en historikk hvor foreldra kranglet fra hun var 0-5 år og omsider skilte lag fordi hun ble skadet av kranglingen. Det er uforståelig for meg at jeg er forpliktet til å delta i dette selskapet. Kanskje jeg trenger hjelp, siden de fleste er uenig med meg. Jeg vet ikke jeg. Alt bare taler i mot. Hele meg vil ikke, orker ikke, TAKLER ikke. 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Bitre fordu man mener noe annet enn deg?

Anonymkode: 21f51...2f3

Det er fullt lov å være uenig! Her er jeg totalt nedstemt og jeg antok jeg ville bli det. Vet at det «riktige» er å dra, men hva skal man gjøre når man kjenner at man ikke klarer det? Er det ikke rom for oss som ikke får dette til? Vi er jo skrudd sammen så ulikt vi mennesker, 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg anså henne som en del av familien. Da hun var i 12 års alderen kom hun mer, noen ganger 1-2 uker. Da valgte far å jobbe, og jeg tok meg av henne alene i ferier. Tok henne med på shopping, kafeer, bading, alt mulig. Behandlet henne som min datter, skjemte henne bort. Bare snill. Hun kom mer pga dette, og hun ville ingen steder med bare far i den perioden hvis ikke jeg ble med. På det tidspunktet hadde jeg og hun en bedre relasjon enn hun og far. Så ble jeg gravid, og lang historie kort jeg fikk fødselsdepresjon. Klarte ikke være til stede for henne i den perioden, tok meg av et lite barn og hadde en fødselsdepresjon. Jeg var helt kald i den perioden og fikk hjelp. Hun forsto ikke dette, og følte seg avvist. Hun sluttet da å komme, så henne mindre og mindre. Far var jo der på sin vanlige måte, men det var ikke nok til at hun kom. Virket som det var plikt besøk de få gangene hun kom. Hun har hatt med seg venner også de fleste gangene hun har vært her i det siste, pluss hun er tenåring nå og vi er ikke så close lenger. Jeg unner henne alt godt. Håper alt går bra. Hun vet hun kan spørre meg om råd og hjelp hvis hun vil og jeg har aldri snakket hardt til henne. Aldri bedt henne gjøre noe husarbeid, ryddet etter henne, vært skikkelig grei. Ingen kan ta meg på noe der. Jeg ordner rommet og sengetøyet før hun kommer. Kjøper mat. Far glemmer dette. Jeg har gjort mitt og ingen kan ta meg på noe. Har gitt og gitt. En sommerferie var jeg to uker med henne mens far var på jobb, la ingen planer for jeg syntes synd på henne som kom en sjelden gang og far kunne ikke ta seg fri. Jeg er ikke en sånn drittkjerring. Har aldri latt noe av mine følelser gå utover henne. Så er det denne ene dagen, hvor jeg håpet noen kunne vise forståelse for meg. Jeg er glad i henne, men føler meg malplassert i en setting med henne, hennes mor+familie. Jeg føler det er to foreldre som er der for å feire barnet sitt og holde talene som er obligatoriske, og det er jo da en historikk hvor foreldra kranglet fra hun var 0-5 år og omsider skilte lag fordi hun ble skadet av kranglingen. Det er uforståelig for meg at jeg er forpliktet til å delta i dette selskapet. Kanskje jeg trenger hjelp, siden de fleste er uenig med meg. Jeg vet ikke jeg. Alt bare taler i mot. Hele meg vil ikke, orker ikke, TAKLER ikke. 

Anonymkode: cd0c0...505

Er det ikke noe opplegg for pårørende? At hun kunne fått skikkelig forklaring på hvorfor du var som du var? Og hvorfor er du sammen med faren om du synes så dårlig om han?

Anonymkode: ab5b0...729

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det ikke noe opplegg for pårørende? At hun kunne fått skikkelig forklaring på hvorfor du var som du var? Og hvorfor er du sammen med faren om du synes så dårlig om han?

Anonymkode: ab5b0...729

Hun ble ikke noe tema hun. Ikke hos de jeg snakket med eller hjemme, for hun kom knapt til oss i den perioden. Jeg var mest opptatt av meg og barnet mitt, karre meg ut av de vonde følelsene. Tenker jo det var far sitt ansvar å følge opp henne og det gjorde han nok ikke godt nok. Samtidig er hun en vanskelig person. Trakk seg nok selv unna og holdt seg hjemme hos mor, meldte seg ut. ( forståelig) hun kalte barnet for den tingen og var lenge irritert på han. Det var nok mye vonde følelser som utspilte seg der alle veier og ikke bra for noen. Det er vanskelig med dine og mine og oppsplittede familier. Mitt råd til alle, Finn dere en partner uten en fortid og barn. Tror mange aldri hadde valgt det to ganger 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

Min mann har også to barn med sin eks. Han forlot henne før ungene begynte på skole og mange år før han traff meg. 

Jeg har 2 barn selv og han har vært i konfirmasjon til begge mine. Og jeg til ene hans. Forskjellen er at mine barns far var ikke i konfirmasjonene. Kun deler av slekta på farsiden møtte opp.

I hans barns konfirmasjon var både hele morssiden og hele farssiden av familien til konfirmanten. Jeg må innrømme at det var en ubehagelig setting. Følte meg malplassert og det hadde føltes bedre å få slippe. Eksen hans er i tillegg myyye penere og tynnere enn meg og jeg må innrømme at jeg følte at han hadde nedgradert. 

Men jeg fokuserte på å være en hyggelig gjest for min bonusdatter. Tok på meg et smil, var hyggelig med alle jeg kom i snakk med og hjalp til med det som trengtes på kjøkkenet. 

Jeg vet at det var veldig viktig for min mann at jeg var der. Og jeg vet at han elsker meg himmelhøyt, og at han og eksen er historie. Han ville ikke ha henne. Det var ingen mimring om en tidligere familie. 

Anonymkode: f76ff...eb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Min mann har også to barn med sin eks. Han forlot henne før ungene begynte på skole og mange år før han traff meg. 

Jeg har 2 barn selv og han har vært i konfirmasjon til begge mine. Og jeg til ene hans. Forskjellen er at mine barns far var ikke i konfirmasjonene. Kun deler av slekta på farsiden møtte opp.

I hans barns konfirmasjon var både hele morssiden og hele farssiden av familien til konfirmanten. Jeg må innrømme at det var en ubehagelig setting. Følte meg malplassert og det hadde føltes bedre å få slippe. Eksen hans er i tillegg myyye penere og tynnere enn meg og jeg må innrømme at jeg følte at han hadde nedgradert. 

Men jeg fokuserte på å være en hyggelig gjest for min bonusdatter. Tok på meg et smil, var hyggelig med alle jeg kom i snakk med og hjalp til med det som trengtes på kjøkkenet. 

Jeg vet at det var veldig viktig for min mann at jeg var der. Og jeg vet at han elsker meg himmelhøyt, og at han og eksen er historie. Han ville ikke ha henne. Det var ingen mimring om en tidligere familie. 

Anonymkode: f76ff...eb7

Men hvis det hadde føltes mye bedre å få slippe, hvorfor dro du da? Altså selv konfirmanten er jo moden nok til å forstå at det er kjipt for de voksne, så tror du ikke en 15 åring kan skjønne at noen ikke vil? Uten at det betyr at de ikke er glad i bonusbarnet sitt. Jeg kan gjøre opp for det etterpå, kan godt bestille en spa weekend og forklare det for henne. 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

TS: Kunne kommentert mye her, men du skriver blant annet at det beste er at du ikke kommer, fordi de da ikke trenger å ta hensyn til deg. 
Den setningen sier meg at det er en del her du ikke skjønner. Dette er konfirmantens dag. Ingen andres. Det er ingen grunn til at det skal tas hensyn til særlig annet enn konfirmantens ønsker for dagen (og ting som økonomi).  Du bør komme, og du bør ikke forvente at det tas hensyn til deg noe mer enn alle andre gjester. Så enkelt. Du bør komme fordi du bør ta hensyn til konfirmantens følelser. Og sånn er det faktisk å være stemor.

Anonymkode: 088c7...2e1

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Men hvis det hadde føltes mye bedre å få slippe, hvorfor dro du da? Altså selv konfirmanten er jo moden nok til å forstå at det er kjipt for de voksne, så tror du ikke en 15 åring kan skjønne at noen ikke vil? Uten at det betyr at de ikke er glad i bonusbarnet sitt. Jeg kan gjøre opp for det etterpå, kan godt bestille en spa weekend og forklare det for henne. 

Anonymkode: cd0c0...505

Kan du ikke prøve å snakke med henne om det i forkant, i stedet for etterpå? 

Anonymkode: 89e8c...2bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk!!!! Jeg har et barn med han og det er min verden. Siden jeg ser stedatter 4-5 ganger i året og hun bor fulltid hos mor, samt blir myndig om 3 år, så ser jeg ikke at dette blir noe tett relasjon uansett. Har prøvd, men hun vil ikke. Hun er mammas jente og har valgt livet med henne. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal delta, er bare kunstig og rart. De er som fremmede 

Anonymkode: cd0c0...505

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Når jenta er der 4-5 helger i året så er det en rimelig fjern relasjon ja. Hadde hun vært der annenhver uke hadde saken stilt seg annerledes. Hun er egentlig ikke i livet vårt. Skjønner at far må dra, og vårt felles barn som er søsken. Men ser ingen poeng i at jeg blir med. Blir bare rart. Ikke er min familie invitert, som har forsøkt å møte jenta i 5 år uten hell. Hun blir sint når vi inviterer hun med til min familie. Mor sine kjærester har hun møtt familie til, men det er annerledes med meg. Hun har aktivt valgt avstand. Har ingen relasjon egentlig, kun overfladisk. Hun velger dette og hun er veldig sjalu på vårt felles barn. Det er liksom ikke noe positivt, selv om jeg har vært oversnill. Men etter 5 år ser jeg at det bare er sånn. Hun liker ikke dette. Ingen liker det. Eksen ble forlatt, skal hun se meg og barnefar med ny sønn, hva gagner det? Det er hennes datter konfirmasjon, er det ikke best for henne at nye dama til barnefar ikke er der? Tenker på alle her. Ikke bare meg. 

Anonymkode: cd0c0...505

Dette jeg har uthevet, samt innlegget over, handler jo om det du skriver senere i tråden? Det blir fullstendig feil å skylde på henne!

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har tilbudt meg å planlegge og arrangere konfirmasjonsfeiring for henne hos oss. Hvor min familie også kan komme, som hadde blitt mange, flere gaver og vi hadde feiret som den familien vi liksom er da. Når jeg har gjort det har jeg tilbudt meg å være på hennes dag og vel så det. De ønsker det ikke sånn, greit, jeg ønsker ikke feire sammen med mannen sin ekskjæreste. Det er ikke jeg komfortabel med enkelt og greit. Det sa jeg i fra om tidlig i forholdet, og fikk gehør for det. Sa at ble det ikke sånn ville ikke jeg fortsette. Og det stemte. Når mannen sa det var greit, så kan man ikke endre det 5 år senere. 

Anonymkode: cd0c0...505

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja nettopp! Vi er forskjellige. Jeg synes ikke det et barns beste å sitte og tvangskose seg sammen en dag hvert 5-10 år fordi et menneske ikke håndterer realiteten, at mamma og pappa ikke ønsker å være sammen mer. Hvis de blir elsket av begge i to verdener, så ser ikke jeg at det er skadelig at de feirer separat. Som i julen, bursdager og ellers. Sånn er det å ha skilte foreldre  

Anonymkode: cd0c0...505

Mener du her ar det er ungdommen som ikke håndterer realiteten? De (barn/ungdommer) ser nok på det annerledes enn det du mener her, de vil bare dele slike dager med begge sine foreldre, og det ville ødelagt endel om de måtte hatt to feiringer til feks konfirmasjonen. Det mister litt av "magien" om det må gjentas.

Du virker bare vrang og barnslig, og du vil "ødelegge" dagen hennes ved å splitte den opp, bare fordi du ikke vil se moren hennes. Tenker du egentlig over hva du sier? Og selv om de er opptatt av gavene denne dagen, så er det ikke det viktigste.

Hadde du engasjert deg i henne, så kunne vel alle ha feiret dagen sammen? Her hadde min datter mor og far - begge med ny partner, og partnerens familier i samme selskap. Hadde det vært opp til meg, så skulle jeg helst ha sluppet stemor, men det handlet ikke om meg, så jeg tok meg sammen og sluttet å fokusere på meg. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og de sa nei og det var greit for meg. Konsekvensen av det er at jeg ikke kommer. Jeg føler meg ikke forpliktet til å omgåes min manns eks, da jeg selv måtte kutte ut min eks og vennskapet vårt da han visste vi var venner. Skjønner ikke hvorfor han skal ha andre regler. 

Anonymkode: cd0c0...505

Først, han skulle ikke kunne forlange noe slikt av deg, hvorfor gikk du med på det? For det andre, han har andre "regler" fordi det handler om et barn. Det er vel opplagt?

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har ikke dårlig forhold til barnet hans!! Det handler ikke om henne! Det er moren jeg ikke vil møte. Det sa jeg i fra om i starten av forholdet. Hadde han sagt han forventet det hadde jeg forlatt han. Og det har ikke vært behov for å møte henne, det er bare denne ene konfirmasjonen. Som jenta ønsker felles og det respekterer jeg. Håper de får en fin dag. Jeg kommer til å vantrives der og jeg tenker alle går det bedre uten meg der. Da kan de mimre og holde de talene de vil og ta bilder og leke familie en dag. Uten ei stemor som står på sidelinjen og må tas hensyn til. Jeg passer ikke inn der 

Anonymkode: cd0c0...505

Hvorfor har du så store problemer med å møte mor til stebarnet ditt? Hun er vel bare et helt vanlig menneske, som kommer til å være helt opptatt av andre ting den dagen, og kommer ikke til å bruke mye energi på å tenke på deg.

Hva slags hensyn trenger de å ta til deg? Og de leker jo ikke familie, de holder konfirmasjon for barnet sitt. Dette barnet er også søskenet til ditt barn, hvorfor ikke engasjere deg pittelitt i den relasjonen? Du sier du kommer til å vantrives, hva med å prøve å endre innstillingen din? Kanskje det blir en ok dag?

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ikke troll 🙂 bare en person med meninger som er annerledes enn flertallet!! Vi mennesker er jo sånn, så forskjellige. Skulle ønske dere kunne prøve å forstå meg 

Anonymkode: cd0c0...505

Det er vanskelig å forstå deg bedre enn en ungdom. Ser du ikke selv hvor barnslig denne problemstillingen er?

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Helt vilt med motstand! Er det mye bitre mødre her som har blitt forlatt eller? 

Anonymkode: cd0c0...505

Det er kanskje heller det at det er mange som har sett hva som kan bli resultatet etter bitre og vanskelige stemødre?

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg syns ikke du er egoistisk, du har helt rett i at du ikke er en viktig person uansett denne dagen. Hvorfor tror noen at barnas behov alltid skal komme først? Selvfølgelig skal de ikke det, som en familie må allés behov dekkes til en viss grad. Barnet har mor og far der og det får holde. Tror også de fleste barn godt hadde tålt to feiringer. 

selv har jeg stebarn boende her 100% da mora er helt udugelig. Det er en svært utakknemlig jobb å være stemor, jeg hadde ikke gjort det igjen. Man gir og gir men får lite tilbake. 
mitt stebarn ønsker ikke å konfirmere seg noe jeg egentlig er glad for. Det hadde garantert blitt min jobb å arrangere og jeg er veldig ferdig med sånne ting. Hadde det villet hadde jeg gjennomført men kun av plikt, ikke glede. 

Anonymkode: 8d1cf...c1a

Barnas behov behøver ikke alltid å komme først, men jeg syns de skal bli sett og hørt til sin egen konfirmasjon? Alle behov skal dekkes, men det er ikke alltid mulig å gjøre det samtidig. 

Det er tullete å holde to fester, barnet hadde tålt det, men det er jo så himla teit at foreldre og steforeldre ikke klarer å ta seg sammen noen timer.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg anså henne som en del av familien. Da hun var i 12 års alderen kom hun mer, noen ganger 1-2 uker. Da valgte far å jobbe, og jeg tok meg av henne alene i ferier. Tok henne med på shopping, kafeer, bading, alt mulig. Behandlet henne som min datter, skjemte henne bort. Bare snill. Hun kom mer pga dette, og hun ville ingen steder med bare far i den perioden hvis ikke jeg ble med. På det tidspunktet hadde jeg og hun en bedre relasjon enn hun og far. Så ble jeg gravid, og lang historie kort jeg fikk fødselsdepresjon. Klarte ikke være til stede for henne i den perioden, tok meg av et lite barn og hadde en fødselsdepresjon. Jeg var helt kald i den perioden og fikk hjelp. Hun forsto ikke dette, og følte seg avvist. Hun sluttet da å komme, så henne mindre og mindre. Far var jo der på sin vanlige måte, men det var ikke nok til at hun kom. Virket som det var plikt besøk de få gangene hun kom. Hun har hatt med seg venner også de fleste gangene hun har vært her i det siste, pluss hun er tenåring nå og vi er ikke så close lenger. Jeg unner henne alt godt. Håper alt går bra. Hun vet hun kan spørre meg om råd og hjelp hvis hun vil og jeg har aldri snakket hardt til henne. Aldri bedt henne gjøre noe husarbeid, ryddet etter henne, vært skikkelig grei. Ingen kan ta meg på noe der. Jeg ordner rommet og sengetøyet før hun kommer. Kjøper mat. Far glemmer dette. Jeg har gjort mitt og ingen kan ta meg på noe. Har gitt og gitt. En sommerferie var jeg to uker med henne mens far var på jobb, la ingen planer for jeg syntes synd på henne som kom en sjelden gang og far kunne ikke ta seg fri. Jeg er ikke en sånn drittkjerring. Har aldri latt noe av mine følelser gå utover henne. Så er det denne ene dagen, hvor jeg håpet noen kunne vise forståelse for meg. Jeg er glad i henne, men føler meg malplassert i en setting med henne, hennes mor+familie. Jeg føler det er to foreldre som er der for å feire barnet sitt og holde talene som er obligatoriske, og det er jo da en historikk hvor foreldra kranglet fra hun var 0-5 år og omsider skilte lag fordi hun ble skadet av kranglingen. Det er uforståelig for meg at jeg er forpliktet til å delta i dette selskapet. Kanskje jeg trenger hjelp, siden de fleste er uenig med meg. Jeg vet ikke jeg. Alt bare taler i mot. Hele meg vil ikke, orker ikke, TAKLER ikke. 

Anonymkode: cd0c0...505

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hun ble ikke noe tema hun. Ikke hos de jeg snakket med eller hjemme, for hun kom knapt til oss i den perioden. Jeg var mest opptatt av meg og barnet mitt, karre meg ut av de vonde følelsene. Tenker jo det var far sitt ansvar å følge opp henne og det gjorde han nok ikke godt nok. Samtidig er hun en vanskelig person. Trakk seg nok selv unna og holdt seg hjemme hos mor, meldte seg ut. ( forståelig) hun kalte barnet for den tingen og var lenge irritert på han. Det var nok mye vonde følelser som utspilte seg der alle veier og ikke bra for noen. Det er vanskelig med dine og mine og oppsplittede familier. Mitt råd til alle, Finn dere en partner uten en fortid og barn. Tror mange aldri hadde valgt det to ganger 

Anonymkode: cd0c0...505

Stakkars jente. Det er ikke rart at hun har trukket seg unna, når hun plutselig blir "avvist og valgt bort" pga et nytt barn, det sier jo seg selv hvordan hun opplevde det. Jeg forstår at du gikk igjennom ting med depresjonen, men et barn har ikke evne til å se det. Til syvende og sist så er det far som har sviktet og ødelagt relasjonen mellom far og datter, og dermed søsken.

Anonymkode: 88fff...447

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg orker ikke 

Anonymkode: cd0c0...505

Men da burde du jo latt denne ungens familid være i fred.

Synes det er merkelig at du ikke ser den rollen du har hatt i å distansere far fra datteren sin. Jeg synes det er rart han ikke ser å. Det minste du kan gjøre er å møte opp når jentungen ønsker deg der, klistre på deg ett falskt glis og oppføre deg som en voksen. For ungenes skyld. Dette er hennes dag. Ikke din. 

Anonymkode: 6f575...d62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg orker ikke 

Anonymkode: cd0c0...505

Men denne ene dagen må du orke, for jentas skyld, hvis det er det du ønsker. Men det må avklares med hennes mor på forhånd, og begge må være enige om å oppføre seg på en sivilisert måte. Dere kan IKKE begynne å krangle eller lage drama. Det gjelder selvsagt henne i like stor grad som deg. Normal oppførsel slik at konfirmantens dag ikke blir ødelagt må være et absolutt krav. Hvis ikke er det bedre at du ikke kommer, selv om konfirmanten ønsker det. 
Men så voksent bør man klare å oppføre seg, i én dag, for et barns skyld. Selv om det sikkert er sårede og vonde følelser på begge sider av denne konflikten. 

Anonymkode: e34da...5c9