Konfirmasjon til stebarn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvis det hadde føltes mye bedre å få slippe, hvorfor dro du da? Altså selv konfirmanten er jo moden nok til å forstå at det er kjipt for de voksne, så tror du ikke en 15 åring kan skjønne at noen ikke vil? Uten at det betyr at de ikke er glad i bonusbarnet sitt. Jeg kan gjøre opp for det etterpå, kan godt bestille en spa weekend og forklare det for henne. 

Anonymkode: cd0c0...505

Fordi min stedatter og min mann ville ha meg der. Mine barn ønsket å feire sin stesøster sin konfirmasjon og det hadde vært veldig rart om de var der og ikke jeg. Jeg tror også hele svigerfamilien min hadde stusset om jeg ikke var der. Rett og slett fordi vi er en familie. Jeg er glad i min stedatter og ønsket at hun og hennes følelser skulle komme først denne dagen. Jeg valgte dermed å sette mine følelser til side denne ene dagen for at hun skulle få en perfekt dag sammen med alle dem hun er glad i.

Din stedatter er en del av din familie. Dersom hun ønsker å ha deg der så er jo du den voksne som bør greie å sette dine følelser til siden for din stedatter og ditt eget barn sin skyld. Jeg tror du overvurderer hvor rasjonelt en tenåring greier å tenke. De er mest følelsesstyrt. Du har en historie med å avvise din stedatter (selv om det ikke var direkte bevisst). Dette kommer hun nok til å ta som nok en avvisning fra deg og nok et bevis på at hun ikke er viktig for deg.

Anonymkode: f76ff...eb7

[AnonymBruker]

Jeg ber til gudene om at dette er troll. Samtidig møter jeg så mange barn i jobben min som har det vanskelig nettopp pga egoistiske voksne. 
 

Hvis dette er sant; 

TS; når du leser det du selv har skrevet; ser du overhodet din egen rolle i denne situasjonen? At du har vært med på at det er blitt slik helt fra begynnelsen av? 
At du ikke vil gå i konfirmasjonen er jo en konsekvens av alle de dårlige valgene du (og faren til jenta) har tatt helt fra første stund. 
 

Men det som virkelig bekymrer meg med innleggene dine er alt ansvaret du legger på jenta. Du snakker om henne som hun er en voksen og tillegger henne masse ansvar for handlinger hun som et barn (ja hun er et BARN!) overhodet ikke har noen forutsetninger for å forstå fullt ut. Og det verste er at du forventer mer av henne enn både deg selv og far som faktisk ER voksne. Jeg blir faktisk litt fysisk dårlig av å lese innleggene dine og alt du sier mellom linjene. Jeg råder deg til å lese deg opp på barn og barns utvikling, du mangler etter mitt syn helt grunnleggende kunnskaper. 

Anonymkode: c3dce...6bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk!!!! Jeg har et barn med han og det er min verden. Siden jeg ser stedatter 4-5 ganger i året og hun bor fulltid hos mor, samt blir myndig om 3 år, så ser jeg ikke at dette blir noe tett relasjon uansett. Har prøvd, men hun vil ikke. Hun er mammas jente og har valgt livet med henne. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal delta, er bare kunstig og rart. De er som fremmede 

Anonymkode: cd0c0...505

Jeg synes at når man er gift med barnets far, så har man i tillegg et visst ansvar ovenfor barnet, uansett hva du og mannen har diskutert om din rolle i barnets liv. For en ting er at ikke du vil i konfirmasjonen og at du og faren har snakket om det, men dere tok ikke med datterens syn eller følelser da dere ble enige. Hun er datteren til faren sin samme hvor mye hun er hos dere ellers, og du er sammen med ham. Å avvise henne på en så viktig dag for henne kan såre henne, så jeg synes man skal prioritere der. Og at det er voksent å møte opp og være grei også med den andre delen av hennes familie. Du trenger jo ikke snakke så mye med moren hennes hvis ikke du vil, men å møte opp er bare normal høflighet synes jeg... Og du klarer nok det helt fint hvis du endrer innstilling. 

Anonymkode: 32a2f...51f

[BlåNatt]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har et stebarn som er konfirmant i år. Jeg bor med faren og vi har vært sammen i 5 år. Da vi møttes var jeg uten barn og jeg var ærlig på at jeg den gang aldri hadde sett for meg at jeg skulle bli sammen med en med barn fra før. Jeg sa til han at jeg aldri ville ha noe med barnets mor å gjøre og det måtte være avtalen. Det sa han var greit, og barnet har bodd fast hos mor og bare besøkt oss 4-5 ganger i året. Barnet har selv ønsket det sånn, og uansett hva jeg gjorde så ønsket hun ikke å komme mer. Hun og barnemor har vært sint på far i flere år fordi han dro fra dem. 
De to siste årene har hun blitt tenåring og er på en måte enda mer distansert til oss, de få gangene hun kommer. ( vi inviterer hele tiden, så dette er kun hennes valg. Og hun blir behandlet som ei prinsesse når hun er hos oss, da spesielt av meg) 

nå skal hun konfirmeres og det blir med far og mor sin familie. Og jeg har sagt at jeg ønsker ikke å komme, og dette sa jeg til min samboer for 5 år siden og han sa det var helt greit. Han forventet seff at jeg møtte datteren hans og var snill med henne, men mente at jeg trengte selvsagt ikke ha noe med eksen hans å gjøre. Det har gått helt fint. Barnet har selv reist med kollektivt når hun skal besøke oss. På forestillinger hun har går mor på en, og vi på en annen. Har inntrykk av at mor også er mest komfortabel med dette. 
igjen sier min samboer at jeg trenger ikke bli med i konfirmasjonen, men han nevnte at datteren hadde spurt om jeg kom og blitt veldig overrasket da han svarte at han ikke visste. Ja nærmest skuffet. 
For meg er det veldig merkelig og ubehagelig å sitte i selskap med min samboers eks, jeg ønsker rett og slett ikke det. Og jeg tenker også at for henne som ble forlatt, så er det nesten også bedre at jeg ikke er der. Jeg synes hele greia er så fake. Alle skal smile og late som. Min samboer og hun var i krig i flere år og misliker egentlig hverandre sterkt. Jeg ønsker på en måte ikke å delta. På den annen side har jeg tilbudt meg å arrangere vår konfirmasjon med samboers familie og min, hvor barnet faktisk hadde endt opp med enda flere gaver og penger. Fått to fester. Men jev respektere hennes ønske, men bare så det er klart at jeg vil gjerne feire henne. Men ikke sammen med min mann sin eksdame. Ønsker ikke noe hets, ønsker å høre om det er andre som rett og slett bare sto over? Personlig tror jeg det er det beste for alle. Min samboer gruer seg han også, synes det blir veldig rart da han har null kontakt med denne familien lenger og snakker minst mulig med barnemor. Og det er for konfirmanten sier folk, men det er jo bare et skuespill. Sånn føler jeg det, men virker som at man da er en egoist, drittsekk. Er det noen som meg der ute??! 

Anonymkode: cd0c0...505

Damn 😂😂😂 jeg regner den nye kona til eksen som en av mine beste venner, jeg! 😂 Og er så utrolig glad for at hun er så fin og god siden barna mine tross alt bruker en god del av livet sitt hjemme hos dem. Føler meg trygg og glad når de er med henne. Nå før vinteren skal hun ALENE komme på besøk en helg hjemme hos meg, for å være sammen med oss. Uten barnefaren 😂

Og jeg og eksen hadde ett forferdelig forhold, han var utro og tyv og løgner, men vet du hva.... Livet går videre. Synes fremdeles han er en tulling men det holder jeg inni meg sålenge barna har det bra! Har tilgitt han alt som har skjedd for hundre år siden.

Tenk deg selv om du får barn med fyren, skal du hate moren til ditt barns søsken da? Man må klare å være litt moden når man er sammen med noen som har barn. Har datet menn med barn før selv og, har alltid vært uproblematisk. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg synes at når man er gift med barnets far, så har man i tillegg et visst ansvar ovenfor barnet, uansett hva du og mannen har diskutert om din rolle i barnets liv. For en ting er at ikke du vil i konfirmasjonen og at du og faren har snakket om det, men dere tok ikke med datterens syn eller følelser da dere ble enige. Hun er datteren til faren sin samme hvor mye hun er hos dere ellers, og du er sammen med ham. Å avvise henne på en så viktig dag for henne kan såre henne, så jeg synes man skal prioritere der. Og at det er voksent å møte opp og være grei også med den andre delen av hennes familie. Du trenger jo ikke snakke så mye med moren hennes hvis ikke du vil, men å møte opp er bare normal høflighet synes jeg... Og du klarer nok det helt fint hvis du endrer innstilling. 

Anonymkode: 32a2f...51f

Unnskyld jeg skrev gift, men om dere er samboere gjelder det samme synes jeg. 

Anonymkode: 32a2f...51f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg får så mange vonde følelser at jeg blir syk av det. Takler det ikke. Det var derfor jeg sa i starten av forholdet at hvis jeg og han skulle ha en fremtid sammen så kunne ikke jeg ha kontakt med eksen hans. Jeg forklarte han at egentlig er det en deal breaker for meg med en mann med barn fra før. Det var egentlig uaktuelt for meg. Så ble vi så forelsket at vi klarte ikke holde oss unna hverandre. Det var sånn helt overveldende. Men jeg visste at den følelsen i meg kom til å være der, så derfor advarte jeg han. Og han sa at det skulle gå fint, jeg skulle skånes for all kontakt med henne. Kall det sjalusi eller hva du vil. Jeg elsker han så høyt at jeg vil at det skal være bare min mann. Liker ikke tenke på fortiden hans og alt de hadde. De som finner en uten barn slipper det. Og det hadde sikkert vært mer riktig at jeg fant en uten barn. Kanskje vi /jeg gjorde feil. Men følelsene mine er som de er, for voldsomme. Jeg takler det ikke. Dere andre får sikkert ikke så vonde følelser som meg. Det blir sånn at det påvirker livskvaliteten min og psyken min. Prøv å forstå at jev fungerer sånn. Kall det sjalusi. Psykisk sykdom, hva dere vil. Men følelsene jeg får er skadelige for meg. Forstår dere? 

Anonymkode: cd0c0...505

Dette begynner å handle om helt andre ting enn en konfirmasjon. 
Du sliter såpass psykisk av en eller annen grunn , og det må ha blitt trigget av et menneske som en gang stod deg nær.  
At du fikk fødselsdepresjon når du selv ble mor er vel et resultat av et ubehandlet traume. 
Gå og søk hjelp før det går utover barnet deres også. 
Denne jenta som skal konfirmeres blir voksen en dag også og får egne barn. 
Hva skal du gjøre da ? Far blir morfar og jentas mor blir mormor. 
Hva da? Barnet ditt blir onkel . 
Dette skjønner jeg ikke at far orker egentlig å forholde seg til i lengden. 
Det tar jo aldri slutt 

Anonymkode: c6c8f...8eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg anså henne som en del av familien. Da hun var i 12 års alderen kom hun mer, noen ganger 1-2 uker. Da valgte far å jobbe, og jeg tok meg av henne alene i ferier. Tok henne med på shopping, kafeer, bading, alt mulig. Behandlet henne som min datter, skjemte henne bort. Bare snill. Hun kom mer pga dette, og hun ville ingen steder med bare far i den perioden hvis ikke jeg ble med. På det tidspunktet hadde jeg og hun en bedre relasjon enn hun og far. Så ble jeg gravid, og lang historie kort jeg fikk fødselsdepresjon. Klarte ikke være til stede for henne i den perioden, tok meg av et lite barn og hadde en fødselsdepresjon. Jeg var helt kald i den perioden og fikk hjelp. Hun forsto ikke dette, og følte seg avvist. Hun sluttet da å komme, så henne mindre og mindre. Far var jo der på sin vanlige måte, men det var ikke nok til at hun kom. Virket som det var plikt besøk de få gangene hun kom. Hun har hatt med seg venner også de fleste gangene hun har vært her i det siste, pluss hun er tenåring nå og vi er ikke så close lenger. Jeg unner henne alt godt. Håper alt går bra. Hun vet hun kan spørre meg om råd og hjelp hvis hun vil og jeg har aldri snakket hardt til henne. Aldri bedt henne gjøre noe husarbeid, ryddet etter henne, vært skikkelig grei. Ingen kan ta meg på noe der. Jeg ordner rommet og sengetøyet før hun kommer. Kjøper mat. Far glemmer dette. Jeg har gjort mitt og ingen kan ta meg på noe. Har gitt og gitt. En sommerferie var jeg to uker med henne mens far var på jobb, la ingen planer for jeg syntes synd på henne som kom en sjelden gang og far kunne ikke ta seg fri. Jeg er ikke en sånn drittkjerring. Har aldri latt noe av mine følelser gå utover henne. Så er det denne ene dagen, hvor jeg håpet noen kunne vise forståelse for meg. Jeg er glad i henne, men føler meg malplassert i en setting med henne, hennes mor+familie. Jeg føler det er to foreldre som er der for å feire barnet sitt og holde talene som er obligatoriske, og det er jo da en historikk hvor foreldra kranglet fra hun var 0-5 år og omsider skilte lag fordi hun ble skadet av kranglingen. Det er uforståelig for meg at jeg er forpliktet til å delta i dette selskapet. Kanskje jeg trenger hjelp, siden de fleste er uenig med meg. Jeg vet ikke jeg. Alt bare taler i mot. Hele meg vil ikke, orker ikke, TAKLER ikke. 

Anonymkode: cd0c0...505

Selvsagt forstår ikke et barn fødselsdepresjon. 
 

Hennes opplevelse er at du avviste henne da du fikk et ‘ekte’ barn og at hun ikke er god nok lenger. Klart at hun ikke kommer mer en det en hun gjør. Her er det du som er den voksne og den som er ansvarlig for å fortelle henne om hvordan du hadde det og at det ikke er hun som er problemet. 
Men du skal heller forsterke hennes mistanker ved å ikke komme i konfirmasjonen hennes. Du er klar over hva du gjør mot henne?? 
 

Nei, du takler ikke. Bu-fuckings-hu. 

Anonymkode: f84cc...956

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvorfor skal dere med barn ha eksklusive rettigheter? Jeg har et barn selv med min mann og han har den dattera fra før. Hvis meg og samboer skiller lag og jeg finner ny mann, så skal jeg love dere at jeg aldri skal tvinge en ny mann med på ting med min eks. Jeg tror ikke jeg har noe særrettigheter på å omgås ekser fordi jeg har barn. Da kan jeg forbli singel. Sånn ser jeg det og jeg er lei av at vi med barn skal få rettigheter i forhold til ekser som ingen andre har. Det er slutt. 

Anonymkode: cd0c0...505

Her synes jeg du fokuserer for mye på de voksnes rettigheter, når dette i bunn og grunn handler om å høre på barna og å ta det ansvaret man har ovenfor dem som voksenperson. Hvis datteren synes det er trist og kjipt at en stemor (om vi skal kalle deg det) ikke kommer i konfirmasjonen, og du fokuserer mer på at du synes det er ubehagelig å være samme sted som eksen, så er vi flere som ser på det som et egoistisk valg. Uansett så er det å vise respekt for andre og akseptere at slike situasjoner kan skje når man er sammen med en som har barn, en del av det å være voksen.

Er det så vanskelig å møte opp, ikke snakke så mye med moren, og ellers være der og feire barnet, så vanskelig da? Hvorfor denne sterke motviljen? Hvis det er viktig for barnet at du er der så klarer du dette. Alle må gjøre ting de ikke liker så godt iblant, fordi det er riktig å gjøre.

Anonymkode: 32a2f...51f

[AnonymBruker]

Jeg er bonusmor til to. Her blir jeg som kommer til å arrangere konfirmasjonen fordi mor sliter med angst og samboer er dårlig på planlegging.

VEIT DU/DERE HVA? 

Jeg gjør det med glede. Bonusbarna mine er like mye mine barn som samboer og mors. At andre bare melder seg ut eller andre mødre oppfører seg kvalmt pga sjalusi er rett og slett umodent og barnslig.

Min tid med bokusbarna betyr absolutt alt ❤️

Anonymkode: e85cb...36c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Når jenta er der 4-5 helger i året så er det en rimelig fjern relasjon ja. Hadde hun vært der annenhver uke hadde saken stilt seg annerledes. Hun er egentlig ikke i livet vårt. Skjønner at far må dra, og vårt felles barn som er søsken. Men ser ingen poeng i at jeg blir med. Blir bare rart. Ikke er min familie invitert, som har forsøkt å møte jenta i 5 år uten hell. Hun blir sint når vi inviterer hun med til min familie. Mor sine kjærester har hun møtt familie til, men det er annerledes med meg. Hun har aktivt valgt avstand. Har ingen relasjon egentlig, kun overfladisk. Hun velger dette og hun er veldig sjalu på vårt felles barn. Det er liksom ikke noe positivt, selv om jeg har vært oversnill. Men etter 5 år ser jeg at det bare er sånn. Hun liker ikke dette. Ingen liker det. Eksen ble forlatt, skal hun se meg og barnefar med ny sønn, hva gagner det? Det er hennes datter konfirmasjon, er det ikke best for henne at nye dama til barnefar ikke er der? Tenker på alle her. Ikke bare meg. 

Anonymkode: cd0c0...505

Hvis jenta er sjalu på deres barn, så er det vel hvert fall god grunn til å ikke avvise henne sånn tenker jeg da! Hvis det er sånn at hun ikke er så mye hos dere ellers av fri vilje, men er sjalu på deres barn, så kan det vel være sånn at hun ikke har det helt bra på visse områder? Hun er jo et barn og når hun ønsker at dere stiller opp i på hennes viktige dag, selv om hun avviser dere ellers, burde dere være voksne og ikke avvise tilbake. Gi omsorg når hun er åpen for det, det er slikt foreldre bør gjøre og et visst ansvar også for de som blir partner med noen som har barn. 

Anonymkode: 32a2f...51f

[AnonymBruker]

Fikk vel 90% motstand og 10% forståelse. Jeg er klar over at jeg er avvikende i valget mitt. Men konsekvensene for meg er så store at jeg kan ikke dra. Det handler om å passe på sin egen psyke. Så får folk bare dømme meg, jeg er som jeg er. Noen av oss er litt annerledes. Jeg er sikker på at alle dere også har noe dere synes er vanskeligere enn flertallet gjør. De få som ikke tør fly, ta heis, som får angst av folkemengder osv osv. dette er min akilleshæl. Fungerer fint ellers i livet. Slår et slag for ærlighet og skal si det som det er til alle. Og hvis det gjør meg uspiselig, vel da får jeg lete etter de som aksepterer meg 

Anonymkode: cd0c0...505

[PM75]

Ts, du er voksen. Dette er en enkel sak - dersom stedatter ønsker å ha deg der så stiller du opp. Det er 1 dag i ditt liv. Men en viktig dag og milepæl i livet for din stedatter! Fokuset den dagen er på henne. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Fikk vel 90% motstand og 10% forståelse. Jeg er klar over at jeg er avvikende i valget mitt. Men konsekvensene for meg er så store at jeg kan ikke dra. Det handler om å passe på sin egen psyke. Så får folk bare dømme meg, jeg er som jeg er. Noen av oss er litt annerledes. Jeg er sikker på at alle dere også har noe dere synes er vanskeligere enn flertallet gjør. De få som ikke tør fly, ta heis, som får angst av folkemengder osv osv. dette er min akilleshæl. Fungerer fint ellers i livet. Slår et slag for ærlighet og skal si det som det er til alle. Og hvis det gjør meg uspiselig, vel da får jeg lete etter de som aksepterer meg 

Anonymkode: cd0c0...505

Men for oss andre gjelder det ikke ondskap mot barn. 

Anonymkode: 6f575...d62

[AnonymBruker]

PM75 skrev (17 minutter siden):

Ts, du er voksen. Dette er en enkel sak - dersom stedatter ønsker å ha deg der så stiller du opp. Det er 1 dag i ditt liv. Men en viktig dag og milepæl i livet for din stedatter! Fokuset den dagen er på henne. 

Men jeg gikk inn i dette forholdet med mine krav også. Jeg vil ikke ha kontakt med ekser til min mann. Sånn er jeg. Og det aksepterte min samboer og sa var greit. Hvor er mine rettigheter? Jeg hadde ikke startet et forhold med han hvis han hadde sagt jeg måtte. Selv om jeg elsket han høyt. 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men for oss andre gjelder det ikke ondskap mot barn. 

Anonymkode: 6f575...d62

Ondskap? Å ikke møte opp i en konfirmasjon? Vel… litt kjipt av meg ja, men ondskap? Tja

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Fikk vel 90% motstand og 10% forståelse. Jeg er klar over at jeg er avvikende i valget mitt. Men konsekvensene for meg er så store at jeg kan ikke dra. Det handler om å passe på sin egen psyke. Så får folk bare dømme meg, jeg er som jeg er. Noen av oss er litt annerledes. Jeg er sikker på at alle dere også har noe dere synes er vanskeligere enn flertallet gjør. De få som ikke tør fly, ta heis, som får angst av folkemengder osv osv. dette er min akilleshæl. Fungerer fint ellers i livet. Slår et slag for ærlighet og skal si det som det er til alle. Og hvis det gjør meg uspiselig, vel da får jeg lete etter de som aksepterer meg 

Anonymkode: cd0c0...505

Du fungerer jo overhodet ikke i livet? Ikke som stemor, kjæreste, familiemedlem, mor, voksen, omsorgsperson? Hvorfor skal du lete etter fremmede som «aksepterer deg»? 
Hvorfor er ikke familien din viktigere enn deg? Barna dine? Mannen din? 

Anonymkode: 4725d...1b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Fikk vel 90% motstand og 10% forståelse. Jeg er klar over at jeg er avvikende i valget mitt. Men konsekvensene for meg er så store at jeg kan ikke dra. Det handler om å passe på sin egen psyke. Så får folk bare dømme meg, jeg er som jeg er. Noen av oss er litt annerledes. Jeg er sikker på at alle dere også har noe dere synes er vanskeligere enn flertallet gjør. De få som ikke tør fly, ta heis, som får angst av folkemengder osv osv. dette er min akilleshæl. Fungerer fint ellers i livet. Slår et slag for ærlighet og skal si det som det er til alle. Og hvis det gjør meg uspiselig, vel da får jeg lete etter de som aksepterer meg 

Anonymkode: cd0c0...505

Ikke la kvinneguiden ødelegge selvtilliten din! Du er sterkere enn de fleste andre, for du tør å sette grenser for deg selv. Og det er et godt forbilde for barn. Som familieterapeutene sier: barna ser på deg om du sier ja og mener nei, og det sender signaler om at det er ok å la seg overkjøre og strekke grensene sine.
 

Og hvis du ser på anonymkoden i kommentarene, så er kjempemange av dem skrevet av de samme personene😉 Konfirmasjon er ikke verdens største greie heller, og de som er i selskapet er som regel for opptatt til å tenke på de som ikke er der. 
 

Og til alle dere skilte med egne bonusfamilier som har skrevet her at man må skjerpe seg for å hensynta barna: hvorfor skjerpet dere dere ikke bare da forholdet dere foreldre imellom  gikk dårlig, hvis det nå er så viktig at vi voksne ofrer oss selv helt for barna…?🙃 Ikke så bra for barn å oppleve foreldrenes skilsmisse vel? Kanskje det er der relasjonsproblemene startet i første omgang - lenge før stemor kom inn i bildet…?! (Ja, sarkasme.)

Anonymkode: f1692...d41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Men jeg gikk inn i dette forholdet med mine krav også. Jeg vil ikke ha kontakt med ekser til min mann. Sånn er jeg. Og det aksepterte min samboer og sa var greit. Hvor er mine rettigheter? Jeg hadde ikke startet et forhold med han hvis han hadde sagt jeg måtte. Selv om jeg elsket han høyt. 

Anonymkode: cd0c0...505

Jeg syns bare det er en rar tankegang, å gå inn i et forhold der det er barn, og nekte å forholde seg til det. Er det ingen av de voksne i dette forholdet som tenker på barnet? De voksne har valgt det selv, barnet hadde ingenting å si.

Anonymkode: 88fff...447

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg syns bare det er en rar tankegang, å gå inn i et forhold der det er barn, og nekte å forholde seg til det. Er det ingen av de voksne i dette forholdet som tenker på barnet? De voksne har valgt det selv, barnet hadde ingenting å si.

Anonymkode: 88fff...447

Hvis du leser innleggene til ts så skriver hun at de hadde et veldig nært forhold i starten, men at det ble vanskelig å pleie relasjonen da ts fikk fødselsdepresjon og mannen ikke bidro til å kompensere for det. Så ja, ts tenkte på barnet da hun gikk inn i forholdet, var positiv, og gjorde en innsats for at barnet skulle ha det bra hos dem. 

Anonymkode: f1692...d41

[PM75]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men jeg gikk inn i dette forholdet med mine krav også. Jeg vil ikke ha kontakt med ekser til min mann. Sånn er jeg. Og det aksepterte min samboer og sa var greit. Hvor er mine rettigheter? Jeg hadde ikke startet et forhold med han hvis han hadde sagt jeg måtte. Selv om jeg elsket han høyt. 

Anonymkode: cd0c0...505

Dine rettigheter og krav? Det gjelder 1 dag i ditt liv. Jeg tviler på at livet ditt blir ødelagt av å glede andre akkurat denne dagen. Og det handler ikke om din mann sin eks. Det handler om din mann og hans datter.