Konfirmasjon til stebarn

[AnonymBruker]

hjärterdam skrev (8 minutter siden):

Hadde selv konfirmant i høst,  med skilte foreldre, og fy fader jeg er glad for at min eks sin nye samboer ikke er som deg, 

Vi møttes alle fire voksne (foreldre med nye partnere), konfirmanten og de yngre søsknene før selve konfirmasjonen, spiste sammen og brukte tid på hverandre. Jeg har i utgangspunktet lite egeninteresse for min eks sin nye samboer, på samme måte som jeg tror min eks har lite egeninteresse i min mann, men barnet er vårt - alle fire sitt. Joda, det har to biologiske foreldre, men det har også to bonusforeldre som har valgt å si at "Jeg vil være med forelderen din, og da velger jeg også deg".

Vår tenåring er ikke noe unikum som bare er enkel å forholde seg til, men h*n får støtte av alle de fire voksne til å klare seg gjennom de der litt slitsomme og trassige tenårene. 

Hadde min eks hatt en samboer som hadde det som deg håper jeg han hadde hjulpet henne å få profesjonell hjelp. 

Jeg er også vokst opp midt i en a4 familie uten brudd og kjente knapt et skilsmissebarn da jeg var liten, så det å ikke være vant til, det er i mine øyne ikke noe unnskyldning, det er en forklaring i beste fall. Du var voksen da du gjorde valget om å gå til en mann som hadde barn fra før. 

Jeg ønsket ikke en mann med barn fra før. Da vi ble sammen sa flere at det hadde de aldri orket. Så de som er enig med meg er kanskje de som aldri hadde orket. Jeg har barn selv og kan sette meg inn i situasjonen. Hadde meg og barnets far skilt lag hadde jeg ønsket en ny mann i livet mitt mest sannsynlig. Og jeg hadde forventet av mitt barn at det tok han i mot som sin stefar/bonusfar, fordi det var en viktig person for meg. Vi hadde da blitt en enhet og jeg hadde inkludert min nye manns familie i barnets liv. Mest sannsynlig hadde meg og eksen hatt delt omsorg 50/50 og da hadde jeg ikke hatt noe med livet til far mens han haddd barnet vårt, så sant barnet hadde det fint. Et barn har jo samvær 50/50 fordi foreldrene ønsker ikke tid sammen mer, de ønsker avstand og to separate verdener. Gjerne med ny partner. Så er det noen ting foreldre må prate om vedrørende barnet, sikkert mer når det er 50/50 enn i vår situasjon hvor barnet kommer tre helger per halvår. Han deltar jo ikke i hennes liv, moren tar seg av alt med skole, møter og oppfølgning. Hun ringer sjeldent. Det er en mor i bildet her også som ønsker det slik. Hun liker jo ikke min samboer hun heller. Han stakk fra et hus som var halvferdig oppusset , henne og barnet. Knuste drømmene deres. Men hva skulle min samboer gjøre? 21 da han fikk barnet og ble moden, innså at livet med henne ble helt feil. Ble for lenge av skyldfølelse for barnet før det bare sprakk, for sånt går ikke. Han ser på henne som en romanse han hadde som umoden mann i starten av 20 årene, og uplanlagt kom det et barn. Han sa hele fundamentet ble feil. Nå er han og jeg i midten av 30 årene og han har fått et hjem han elsker og trives i med meg. Jeg er hans store kjærlighet sier han. Så må han være der for datteren så klart, og jeg også. Alle dager hun ønsker, men den ene dagen kommer ikke jeg. De bor to timer unna og lever i en annen verden. Hun tar toget til oss og jeg blander meg ikke inn i det livet hun har med mor. Jeg har ikke noe der å gjøre. Far kalte den konfirmasjonen en plikt og ville helst ha sluppet selv. 

Anonymkode: cd0c0...505

[MarianneE]

Stakkars barn. 

[AnonymBruker]

MarianneE skrev (2 minutter siden):

Stakkars barn. 

Hvorfor det? 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Fikk vel 90% motstand og 10% forståelse. Jeg er klar over at jeg er avvikende i valget mitt. Men konsekvensene for meg er så store at jeg kan ikke dra. Det handler om å passe på sin egen psyke. Så får folk bare dømme meg, jeg er som jeg er. Noen av oss er litt annerledes. Jeg er sikker på at alle dere også har noe dere synes er vanskeligere enn flertallet gjør. De få som ikke tør fly, ta heis, som får angst av folkemengder osv osv. dette er min akilleshæl. Fungerer fint ellers i livet. Slår et slag for ærlighet og skal si det som det er til alle. Og hvis det gjør meg uspiselig, vel da får jeg lete etter de som aksepterer meg 

Anonymkode: cd0c0...505

Men ditt problem påvirker andre veldig negativt. Og om du ikke gjør noe med problemene dine blir du en dårlig person. Men om du ikke bryr deg om det skjønner jeg ikke hvorfor du tok det opp. 

Anonymkode: 749c3...69a

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Men jeg gikk inn i dette forholdet med mine krav også. Jeg vil ikke ha kontakt med ekser til min mann. Sånn er jeg. Og det aksepterte min samboer og sa var greit. Hvor er mine rettigheter? Jeg hadde ikke startet et forhold med han hvis han hadde sagt jeg måtte. Selv om jeg elsket han høyt. 

Anonymkode: cd0c0...505

Du burde ikke inngått forhold og iallefall ikke fått barn selv. Oppførselen din mot stedatter gjør deg faktisk til en dårligere mor til eget barn 

Anonymkode: 749c3...69a

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Hvis du leser innleggene til ts så skriver hun at de hadde et veldig nært forhold i starten, men at det ble vanskelig å pleie relasjonen da ts fikk fødselsdepresjon og mannen ikke bidro til å kompensere for det. Så ja, ts tenkte på barnet da hun gikk inn i forholdet, var positiv, og gjorde en innsats for at barnet skulle ha det bra hos dem. 

Anonymkode: f1692...d41

Og den relasjonen burde hun jobbet med og reetablere. 

Anonymkode: 749c3...69a

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Vil si jeg fungerer. Jobber 100% med mennesker med store utfordringer. Bor i et fint strøk i hovedstaden og har god økonomi. Har gode venner og en fin og kjærlig familie jeg vokste opp i. Mine foreldre har holdt sammen hele livet og generelt i min familie har folk holdt sammen. Derfor ble det nok veldig skjærings for meg med en mann med barn fra før. Det var rett og slett et ukjent territorie for meg, da jeg ikke har vært i en slik situasjon før. Ikke gjennom familiemedlemmer heller, aldri opplevd å være i selskap med barn med foreldre som er skilte, steforeldre og halvsøsken både her og der. Merker at jeg ikke trives i den settingen, synes det er utrivelig. På ene siden sitter mor til barnet som ble dumpet. Jeg vet de kranglet grusomt mye når barnet var lite og det har nok hatt sin effekt på henne. Hun sa en gang til meg at først var det trist at foreldra skilte lag, men veldig fort ble hun glad for det, for hun skjønte at kranglingen hver dag ble borte. Disse to menneskene passet ikke sammen. De var giftige for hverandre. Og de var svært unge. Sier ikke at barnet var feil, ingen barn er feil. Men de to var feil for hverandre og endte opp som fiender. De la ned stridsøksen for bare et par år siden. Min samboer hatet henne da jeg kom inn i forholdet og hun terget han med at datteren ville jo ikke besøke han. Jeg hørte hvor ondskapsfull hun var på tlf og sannsynligvis enda er. Jeg ble forelsket i denne mannen og vil dele livet med han. Men grensen min går med han og datteren. Eksen er det ikke plass for, ikke noen dager. Jeg kommer ikke til å gå i konfirmasjonen. Liker ikke den tonen dere tar her. At man bare skal følge flokken, gjøre det «rette», selv om det føles jævlig. Vi lever bare en gang, skal ikke kaste bort en dag på å føle meg jævlig for noen. Forventer de det er de ikke glad i meg. Samboer sa senest i kveld at følelsene mine er helt normale, og at han forventer ikke at jeg drar. Stedatteren min har blitt invitert med ørten ganger til ting med min familie og ikke bare sagt nei, men blitt sur fordi vi spør. Jeg har nieser og nevøer på hennes alder, med samme interesse, men hun ville ikke en gang gjennom 5 år. Ikke i min brors bryllup, bursdagsfeiringer og andre hyggelige tilstelninger. Hun møtte mine foreldre første gangen etter 4,5 år og det var kun fordi min samboer ikke sa de kom da hun var på besøk. Så hun fikk ikke rømt av gårde før de kom, som hun alltid gjør. Mens mors kjæresters familie har hun jo nærmest forgudet. Mine ville hun ikke møte. Ble kjempesur etter en kveld med mine foreldre og dro sur av gårde neste morgen. Sikkert mye vanskelige følelser, men hun har ikke vist at hun ønsker noe ekte relasjon. Hun mistet interessen for meg når jeg ikke hadde anledning til å farte rundt med henne og skjemme henne bort. Da jeg satt med sønnen min og prøvde å være grei mot henne da mannen atter en gang jobbet når hun var der, gikk hun bare på rommet sitt. Kalte barnet mitt stygge ting i ett år. Tingen. Parasitten o.l. Jeg vet hun er et barn, men hun har store emosjonelle problemer. Og jeg tror dagen hennes blir bedre uten meg der. Virkelig. Hun er ikke min datter, ikke bonusdatter heller. Å være en foresatt er en relasjon, ikke genetikk. Folk som adopterer elsker barna sine like høyt som de som får dem gjennom fødsel, altså det er en relasjon. Ei bonusdatter som har vært her tre helger siden august, ja, det er sånn at jeg har en tettere relasjon til naboens barn som er innom her ca en gang i uken. Det er nyanser i dette. Brutte og skada relasjoner og jeg gidder ikke mer 

Anonymkode: cd0c0...505

Du må gjøre noe med innstilling din. 

Anonymkode: 749c3...69a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Nei jeg har ikke interesse av det. Jeg ble sammen med faren hennes og barnet er en del av hans liv, så vel som hans foreldre, søsken og øvrig familie. Moren til hans barn har jeg ingenting med å gjøre, jeg ble ikke sammen med hun og sa fra starten av at jeg ikke skal ha noe omgang med henne. Viker ikke fra mine prinsipper. Jeg tenker at jenta får dyr konfirmasjon og bunad til flerfoldige tusen. Hun får ha selskapet på den måten hun ønsker og det er ikke synd i henne. Hun oversvømmes av gaver og oppmerksomhet fra både fars familie, mors familie og min familie. Hun får mye mer enn mitt barn til jul f.eks i gaver, for hun får fra en tredjepart. Nå er det 10 år siden bruddet, ja de sov vel separat flere år før bruddet, det var vel et forhold som egentlig var dødt før graviditeten. Nå må hun snart komme over det. Far har ny dame og nytt barn, som han akter å bo med hele livet har han sagt. Min mann har sagt at skulle vi miste følelser, så ønsker han å beholde et fredfullt og godt hjem for vårt barn så det slipper det hun opplevde, et brutt hjem. Og jeg tenker at det er dere som bryter opp hjemmet til barnet som har gjort skaden. Å ikke komme i en konfirmasjon er et piss i havet. Og jeg skal forklare det for henne face to face. Si at det er ikke noe mot henne. Jeg vil bare ikke henge med eksen til min store kjeærlighet. Dere får ikke endret meningen min, faktisk er jeg mer sikker enn noen gang 

Anonymkode: cd0c0...505

Hvem må komme over det mor eller datter? Slik jeg leser deg er det du som må komme over at du er sammen en mann med fysisk baggasje. Det er tydelig at du ikke har gjort. (og du har tydelig en del psykisk baggasje du burde ta tak i) 

Anonymkode: 749c3...69a

[hjärterdam]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg ønsket ikke en mann med barn fra før. Da vi ble sammen sa flere at det hadde de aldri orket. Så de som er enig med meg er kanskje de som aldri hadde orket. Jeg har barn selv og kan sette meg inn i situasjonen. Hadde meg og barnets far skilt lag hadde jeg ønsket en ny mann i livet mitt mest sannsynlig. Og jeg hadde forventet av mitt barn at det tok han i mot som sin stefar/bonusfar, fordi det var en viktig person for meg. Vi hadde da blitt en enhet og jeg hadde inkludert min nye manns familie i barnets liv. Mest sannsynlig hadde meg og eksen hatt delt omsorg 50/50 og da hadde jeg ikke hatt noe med livet til far mens han haddd barnet vårt, så sant barnet hadde det fint. Et barn har jo samvær 50/50 fordi foreldrene ønsker ikke tid sammen mer, de ønsker avstand og to separate verdener. Gjerne med ny partner. Så er det noen ting foreldre må prate om vedrørende barnet, sikkert mer når det er 50/50 enn i vår situasjon hvor barnet kommer tre helger per halvår. Han deltar jo ikke i hennes liv, moren tar seg av alt med skole, møter og oppfølgning. Hun ringer sjeldent. Det er en mor i bildet her også som ønsker det slik. Hun liker jo ikke min samboer hun heller. Han stakk fra et hus som var halvferdig oppusset , henne og barnet. Knuste drømmene deres. Men hva skulle min samboer gjøre? 21 da han fikk barnet og ble moden, innså at livet med henne ble helt feil. Ble for lenge av skyldfølelse for barnet før det bare sprakk, for sånt går ikke. Han ser på henne som en romanse han hadde som umoden mann i starten av 20 årene, og uplanlagt kom det et barn. Han sa hele fundamentet ble feil. Nå er han og jeg i midten av 30 årene og han har fått et hjem han elsker og trives i med meg. Jeg er hans store kjærlighet sier han. Så må han være der for datteren så klart, og jeg også. Alle dager hun ønsker, men den ene dagen kommer ikke jeg. De bor to timer unna og lever i en annen verden. Hun tar toget til oss og jeg blander meg ikke inn i det livet hun har med mor. Jeg har ikke noe der å gjøre. Far kalte den konfirmasjonen en plikt og ville helst ha sluppet selv. 

Anonymkode: cd0c0...505

Du ønsket ikke - men du valgte. Du - sent i tyveårene eller i tredveårene VALGTE. 

Jeg synes oppriktig synd på barn som vokser opp med foreldre og steforeldre som ikke ser forbi egen nesetipp fordi de faen ikke vil. 

Vår tenåring bor heller ikke 50/50, ser ene forelderen hver fjerde til sjette uke, h*n er en like stor del av familien som småsøsknene.

[AnonymBruker]

Tenker ikke du trenger å arrangere eget selskap for henne, det hadde ikke jeg blitt spesielt glad for hvis jeg var moren til barnet. Kan ikke dere gå ut å spise alene for eksempel eller gjøre noe sånt for å feire. 

Anonymkode: a2964...a0a

[AnonymBruker]

Det er en jævla dag. Også kan du ikke bare oppføre deg , den ene dagen for ungen sin skyld.  Du burde  virkelig ikke blott sammen med en fyr med barn fra før, når du ikke tåler at han har barn. 

Er stemor jeg også, til et barn med en mor som ikke liker  meg. Men jeg driter da vel i henne og stiller opp slik barnet ønsker det selv. En gan ba ungen meg om å bli med på foreldre møte på skolen. En oppgave jeg anser som foreldrene sin jobb, men stilte etter barnets ønske.  Mye også pga det var jeg som hjalp til med lekser stort sett, og antar ønsket var pga det 

Anonymkode: 92262...c77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Den tiden jeg har kjent min mann har jeg vært mer sammen med datteren hans enn han har vært. Han velger aldri bort jobb når hun kommer. Jeg fikset alltid klart rommet hennes før hun kom og gjorde det senest i julen. Da jeg hadde fått barn orket jeg ikke stort annet enn å ta meg sv barnet. Da gjorde jeg ikke klart rommet. Det gjorde ikke far heller. Hun sov første natten på ei seng uten laken og sengetøy den helgen. Da jeg så det neste morgen, for jeg la meg før dem, innså jeg at jeg bryr meg mer om det barnet enn han gjør, sengetøyet lå i skapet en halv meter unna og det visste han. Ba han legge på, gjorde det ikke. Så neste kveld gjorde jeg det. Jeg har vært den som har bidratt med den meste av omsorgen av oss to for dette barnet, og dette med sengetøyet var bare ett av flere. Jeg ønsker henne ikke bort. Når hun er her koser vi oss med film på kveldene og tøyser og tuller. Det er moren hennes jeg ikke skal ha noe kontakt med. Jeg har ikke interesse av å vite av henne og sånn blir det. 

Anonymkode: cd0c0...505

Les dette innlegget ditt en gang til, TS. Og fortell meg hvordan du kan mene at det er jentas mor som er problemet. Du er gift med en mann som ikke gidder å være hjemme de få gangene i året datteren hans er på besøk. En som lar henne ligge i senga uten sengetøy, ja til og med uten laken.

Dette er jo forferdelig, og det er ikke det minste rart at hun ikke er så interessert  i å være hos dere.

Mannen din er problemet, ikke eksen hans.

Anonymkode: b4d28...fbb

[AnonymBruker]

Huffamei. Du har jo bestemt deg og så ønsker du bare sympati for ditt valg. Er ikke stedatters følelser viktigere akkurat denne dagen? Om hun faktisk ønsker deg der, bør du komme. Om mor ikke ønsker deg der, bør også hun føye datteren sin. 

Anonymkode: eaccd...1f6

[AnonymBruker]

Du har tatt ditt valg. Får håpe du holder sammen med mannen din så ikke begge barna opplever utrygge voksne slik som din stedatter.

Anonymkode: 4c5e6...e7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ønsket ikke en mann med barn fra før. Da vi ble sammen sa flere at det hadde de aldri orket. Så de som er enig med meg er kanskje de som aldri hadde orket. Jeg har barn selv og kan sette meg inn i situasjonen. Hadde meg og barnets far skilt lag hadde jeg ønsket en ny mann i livet mitt mest sannsynlig. Og jeg hadde forventet av mitt barn at det tok han i mot som sin stefar/bonusfar, fordi det var en viktig person for meg. Vi hadde da blitt en enhet og jeg hadde inkludert min nye manns familie i barnets liv. Mest sannsynlig hadde meg og eksen hatt delt omsorg 50/50 og da hadde jeg ikke hatt noe med livet til far mens han haddd barnet vårt, så sant barnet hadde det fint. Et barn har jo samvær 50/50 fordi foreldrene ønsker ikke tid sammen mer, de ønsker avstand og to separate verdener. Gjerne med ny partner. Så er det noen ting foreldre må prate om vedrørende barnet, sikkert mer når det er 50/50 enn i vår situasjon hvor barnet kommer tre helger per halvår. Han deltar jo ikke i hennes liv, moren tar seg av alt med skole, møter og oppfølgning. Hun ringer sjeldent. Det er en mor i bildet her også som ønsker det slik. Hun liker jo ikke min samboer hun heller. Han stakk fra et hus som var halvferdig oppusset , henne og barnet. Knuste drømmene deres. Men hva skulle min samboer gjøre? 21 da han fikk barnet og ble moden, innså at livet med henne ble helt feil. Ble for lenge av skyldfølelse for barnet før det bare sprakk, for sånt går ikke. Han ser på henne som en romanse han hadde som umoden mann i starten av 20 årene, og uplanlagt kom det et barn. Han sa hele fundamentet ble feil. Nå er han og jeg i midten av 30 årene og han har fått et hjem han elsker og trives i med meg. Jeg er hans store kjærlighet sier han. Så må han være der for datteren så klart, og jeg også. Alle dager hun ønsker, men den ene dagen kommer ikke jeg. De bor to timer unna og lever i en annen verden. Hun tar toget til oss og jeg blander meg ikke inn i det livet hun har med mor. Jeg har ikke noe der å gjøre. Far kalte den konfirmasjonen en plikt og ville helst ha sluppet selv. 

Anonymkode: cd0c0...505

Fy flate !  Av og til skulle barna hatt lov til å anmelde udugelige foreldre og deres ufyselige partnere. 
Far er en fjott som omfavner et sånt selvopptatt levesett 

Det hjelper ikke hvor mange forklaringer du kommer med. I tillegg er du så frekk at du forherliger din egen familie i forhold til konfirmanten sin familie. 
Du må gå å få terapi jo før jo heller 

 

Anonymkode: c6c8f...8eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Fy flate !  Av og til skulle barna hatt lov til å anmelde udugelige foreldre og deres ufyselige partnere. 
Far er en fjott som omfavner et sånt selvopptatt levesett 

Det hjelper ikke hvor mange forklaringer du kommer med. I tillegg er du så frekk at du forherliger din egen familie i forhold til konfirmanten sin familie. 
Du må gå å få terapi jo før jo heller 

 

Anonymkode: c6c8f...8eb

Så jeg skal føle meg jævlig en dag for stedatter? Hvorfor skal jeg det? Jeg synes ikke jeg skylder noe menneske å føle meg jævlig så de skal få det akkurat som de ønsker. Hun kan komme til oss alle de andre dagene i året og jeg skal stille opp. Og har stilt opp, mer enn far. Hun stoppet jo å komme da jeg ble mamma og ikke hadde tid som før. Da ble besøkene kraftig redusert. Altså far er ikke noe som motiverer for å besøke i like stor grad. For han måtte jo slutte å jobbe så mye når vi hadde fått barn, så han kunne ivareta henne og jeg vårt felles barn når hun kom en sjelden gang. Likevel sluttet hun å komme da jeg ble mor og var opptatt med baby. Skylder jeg hun å ha det jævlig? Det gjør jeg ikke. Har gjort mer enn nok, øst ut penger og ordnet i flere år. Jeg synes allés følelser er viktige, også mine. Endrer ikke mening. Bryr meg ikke om det dere sier. Og nå er jeg ferdig med å diskutere. 
 

jeg tør gå mine veier. Bukker ikke under for flokkmentalitet, jeg er en ulv og ikke en sau. Går heller i ensom Majestet og er tro mot meg selv, enn som en ulykkelig geitebukk som er livredd for at noen skal bli skuffet over meg. Synd for dere at dere ikke klarer å ta innover dere at folk er forskjellige, og at ingen eier sannheten. Flertallet i Tyskland stemte i sin tid på Hitler, det betyr ikke at det var riktig. Ibsen utfordret oss til å tenke i nye baner gjennom Nora i «et dukkehjem» og utfordret det allmenne aksepterte, at man ble i ekteskapet selv om det var jævlig.  Jeg tenker at stemorsrollen trenger en kraftig revolusjon. På tide å snu på det, vi skal ikke gå på tærne rundt vår partner, barna dems og bitre biomødre. På tide å sette foten ned og gi foreldra tilbake ansvaret for barna. Jeg synes ikke jeg har så mye ansvar for min bonusdatter, hun har to foreldre. Jeg ønsker ikke å være moren hennes, har mitt barn jeg. Far får springe dit og feire dagen med sin øvrige slekt og gi jenta representanter fra mor og far siden. I min verden er det min slekt og partners slekt som er familie. Jeg skal ikke være i familiesammensetninger med ei eksdame fra starten av 2000 tallet. Nå forlater jeg diskusjonen. 
 

takk til alle for innspill! Det ble mye engasjement og det var jo bra! Ønsker dere alt det beste og vi får bare si den klassiske: vi er enige om å være uenige 🙂❤️

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

Hmm, er ikke helt uvanlig med to konfirmasjonsselskap, akkurat som dobbelt med gaveåpninger i jula og to bursdagsfeiringer. I og med at dere har lite med datteren å gjøre og dere ikke har kontakt med barnets familie syns jeg to selskap må være flott. Kan du ikke snakke med mannen din igjen? 

Anonymkode: aec02...9a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Men jeg gikk inn i dette forholdet med mine krav også. Jeg vil ikke ha kontakt med ekser til min mann. Sånn er jeg. Og det aksepterte min samboer og sa var greit. Hvor er mine rettigheter? Jeg hadde ikke startet et forhold med han hvis han hadde sagt jeg måtte. Selv om jeg elsket han høyt. 

Anonymkode: cd0c0...505

De rettighetene mistet du når du fikk en unge som er søster til denne jenta. 

Anonymkode: 6f575...d62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Den tiden jeg har kjent min mann har jeg vært mer sammen med datteren hans enn han har vært. Han velger aldri bort jobb når hun kommer. Jeg fikset alltid klart rommet hennes før hun kom og gjorde det senest i julen. Da jeg hadde fått barn orket jeg ikke stort annet enn å ta meg sv barnet. Da gjorde jeg ikke klart rommet. Det gjorde ikke far heller. Hun sov første natten på ei seng uten laken og sengetøy den helgen. Da jeg så det neste morgen, for jeg la meg før dem, innså jeg at jeg bryr meg mer om det barnet enn han gjør, sengetøyet lå i skapet en halv meter unna og det visste han. Ba han legge på, gjorde det ikke. Så neste kveld gjorde jeg det. Jeg har vært den som har bidratt med den meste av omsorgen av oss to for dette barnet, og dette med sengetøyet var bare ett av flere. Jeg ønsker henne ikke bort. Når hun er her koser vi oss med film på kveldene og tøyser og tuller. Det er moren hennes jeg ikke skal ha noe kontakt med. Jeg har ikke interesse av å vite av henne og sånn blir det. 

Anonymkode: cd0c0...505

Herregud stakkars unge... Her burde bv involveres 😶

Anonymkode: 6f575...d62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nei jeg har ikke interesse av det. Jeg ble sammen med faren hennes og barnet er en del av hans liv, så vel som hans foreldre, søsken og øvrig familie. Moren til hans barn har jeg ingenting med å gjøre, jeg ble ikke sammen med hun og sa fra starten av at jeg ikke skal ha noe omgang med henne. Viker ikke fra mine prinsipper. Jeg tenker at jenta får dyr konfirmasjon og bunad til flerfoldige tusen. Hun får ha selskapet på den måten hun ønsker og det er ikke synd i henne. Hun oversvømmes av gaver og oppmerksomhet fra både fars familie, mors familie og min familie. Hun får mye mer enn mitt barn til jul f.eks i gaver, for hun får fra en tredjepart. Nå er det 10 år siden bruddet, ja de sov vel separat flere år før bruddet, det var vel et forhold som egentlig var dødt før graviditeten. Nå må hun snart komme over det. Far har ny dame og nytt barn, som han akter å bo med hele livet har han sagt. Min mann har sagt at skulle vi miste følelser, så ønsker han å beholde et fredfullt og godt hjem for vårt barn så det slipper det hun opplevde, et brutt hjem. Og jeg tenker at det er dere som bryter opp hjemmet til barnet som har gjort skaden. Å ikke komme i en konfirmasjon er et piss i havet. Og jeg skal forklare det for henne face to face. Si at det er ikke noe mot henne. Jeg vil bare ikke henge med eksen til min store kjeærlighet. Dere får ikke endret meningen min, faktisk er jeg mer sikker enn noen gang 

Anonymkode: cd0c0...505

Ungen er en del av ditt liv fordi DET ER SØSTEREN TIL UNGEN DIN. 

Anonymkode: 6f575...d62