Konfirmasjon til stebarn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vært sammen med mannen i fem år, og gadd ikke gå i konfirmasjonen til hans eldste for to år siden. Har sagt klart ifra at jeg ikke vil gå i yngstes i år heller. Han synes det er trist fordi han gjerne vil at vi skal gå sammen, og det er hyggelig at han vil. Men jeg er ufrivillig barnløs, holder på med ivf som er en stor påkjenning, og føler meg hverken likt eller inkludert av hans barn og eks. Tenker at livet er for kort til å gjøre masse ting man ikke vil bare for å please andre, og tror det vil ordne seg for meg når jeg selv får barn. Kommer sikkert ikke til å føle meg så utenfor da heller! Og så tror jeg ingen merker at jeg ikke er i deres konfirmasjon, jeg er åpenbart ikke viktig for dem. 
 

 

Anonymkode: f1692...d41

Herregud

Anonymkode: 21f51...2f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Selv har jeg bodd med bonusbarna mine i 15 år, men jeg holdt meg unna konfirmasjonene til begge.

Rett og slett fordi jeg ikke orker. Er introvert og blir sliten, dessuten skjedde konfirmasjonene midt i høysesong på jobben min (mitt eget AS), og jeg har ikke krefter til annet enn jobb.

Forklarte dette til begge bonusbarna og de forstod 100 %. Men når det er sagt, så har jeg et særdeles godt forhold til begge barna i hverdagen.

Men uansett, jeg forstår deg og skjønner heller ikke hvorfor du skal dra dit. Du har tatt ditt valg mtp barnet, og det kan du stå for. Du er ikke ussel, barnet har en mor og far, hva du gjør, er helt opp til deg. 

Anonymkode: ff3e4...fe5

Så da hadde du droppet konfirmasjon til eget barn også da fordi du har det for travelt ?😱

Anonymkode: 21f51...2f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har et stebarn som er konfirmant i år. Jeg bor med faren og vi har vært sammen i 5 år. Da vi møttes var jeg uten barn og jeg var ærlig på at jeg den gang aldri hadde sett for meg at jeg skulle bli sammen med en med barn fra før. Jeg sa til han at jeg aldri ville ha noe med barnets mor å gjøre og det måtte være avtalen. Det sa han var greit, og barnet har bodd fast hos mor og bare besøkt oss 4-5 ganger i året. Barnet har selv ønsket det sånn, og uansett hva jeg gjorde så ønsket hun ikke å komme mer. Hun og barnemor har vært sint på far i flere år fordi han dro fra dem. 
De to siste årene har hun blitt tenåring og er på en måte enda mer distansert til oss, de få gangene hun kommer. ( vi inviterer hele tiden, så dette er kun hennes valg. Og hun blir behandlet som ei prinsesse når hun er hos oss, da spesielt av meg) 

nå skal hun konfirmeres og det blir med far og mor sin familie. Og jeg har sagt at jeg ønsker ikke å komme, og dette sa jeg til min samboer for 5 år siden og han sa det var helt greit. Han forventet seff at jeg møtte datteren hans og var snill med henne, men mente at jeg trengte selvsagt ikke ha noe med eksen hans å gjøre. Det har gått helt fint. Barnet har selv reist med kollektivt når hun skal besøke oss. På forestillinger hun har går mor på en, og vi på en annen. Har inntrykk av at mor også er mest komfortabel med dette. 
igjen sier min samboer at jeg trenger ikke bli med i konfirmasjonen, men han nevnte at datteren hadde spurt om jeg kom og blitt veldig overrasket da han svarte at han ikke visste. Ja nærmest skuffet. 
For meg er det veldig merkelig og ubehagelig å sitte i selskap med min samboers eks, jeg ønsker rett og slett ikke det. Og jeg tenker også at for henne som ble forlatt, så er det nesten også bedre at jeg ikke er der. Jeg synes hele greia er så fake. Alle skal smile og late som. Min samboer og hun var i krig i flere år og misliker egentlig hverandre sterkt. Jeg ønsker på en måte ikke å delta. På den annen side har jeg tilbudt meg å arrangere vår konfirmasjon med samboers familie og min, hvor barnet faktisk hadde endt opp med enda flere gaver og penger. Fått to fester. Men jev respektere hennes ønske, men bare så det er klart at jeg vil gjerne feire henne. Men ikke sammen med min mann sin eksdame. Ønsker ikke noe hets, ønsker å høre om det er andre som rett og slett bare sto over? Personlig tror jeg det er det beste for alle. Min samboer gruer seg han også, synes det blir veldig rart da han har null kontakt med denne familien lenger og snakker minst mulig med barnemor. Og det er for konfirmanten sier folk, men det er jo bare et skuespill. Sånn føler jeg det, men virker som at man da er en egoist, drittsekk. Er det noen som meg der ute??! 

Anonymkode: cd0c0...505

Det at faren sa for en stund tilbake at det var helt greit du ikke kom i konfirmasjonen, var litt rart i utgangspunktet synes jeg. Du gjør jo det du vil uavhengig av hva både faren og datteren sier eller synes, men personlig synes jeg det er egoistisk å velge å ikke komme hvis datteren da blir skuffet. Synes det at eksen også  kommer til å være der fordi det er barnets mor, er noe du som voksen bør kunne takle greit når du har valgt å være sammen med denne mannen, samme hva han har sagt til deg før at er "greit". At du synes det kan være litt ukomfortabelt å se eksen kan jeg skjønne, men dersom du vektlegger det foran å komme og støtte datteren på en så viktig dag for henne synes jeg faktisk du gjør et feigt valg. Det med at dere ikke har så mye kontakt med den andre familien, er vel ikke så relevant? Dere er viktige gjesten i hennes konfirmasjon, og det vil også familien forstå. Det er ikke noe i veien for at dere kan være hyggelig med den andre familien og vise respekt. 

Anonymkode: 32a2f...51f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Ja nettopp! Vi er forskjellige. Jeg synes ikke det et barns beste å sitte og tvangskose seg sammen en dag hvert 5-10 år fordi et menneske ikke håndterer realiteten, at mamma og pappa ikke ønsker å være sammen mer. Hvis de blir elsket av begge i to verdener, så ser ikke jeg at det er skadelig at de feirer separat. Som i julen, bursdager og ellers. Sånn er det å ha skilte foreldre  

Anonymkode: cd0c0...505

Gud bedre. Du burde bo alene 

Anonymkode: 21f51...2f3

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du er egoistisk, du har helt rett i at du ikke er en viktig person uansett denne dagen. Hvorfor tror noen at barnas behov alltid skal komme først? Selvfølgelig skal de ikke det, som en familie må allés behov dekkes til en viss grad. Barnet har mor og far der og det får holde. Tror også de fleste barn godt hadde tålt to feiringer. 

selv har jeg stebarn boende her 100% da mora er helt udugelig. Det er en svært utakknemlig jobb å være stemor, jeg hadde ikke gjort det igjen. Man gir og gir men får lite tilbake. 
mitt stebarn ønsker ikke å konfirmere seg noe jeg egentlig er glad for. Det hadde garantert blitt min jobb å arrangere og jeg er veldig ferdig med sånne ting. Hadde det villet hadde jeg gjennomført men kun av plikt, ikke glede. 

Anonymkode: 8d1cf...c1a

[AnonymBruker]

Dette var merkelig opplegg. Det er greit at man helst skulle ønske at kjæresten har barn fra før, men nå er det ikke slik. Det er ikke slik at bare fordi du ikke ønsker å forholde deg til at han også har en annen familie så er det slik. Jeg synes dette høres umodent ut. Er du veldig ung? Har dere fått barn sammen? Jeg skjønner at stedatter er skuffet. 
 

I mange andre settinger i livet er man nødt til å kunne klare å omgås folk man ikke liker - på jobb, i familien etc. Det er helt vanlig. Jeg er redd du ødelegger ditt forhold til stedatter totalt her, om det ikke allerede har skjedd. 
 

Hilsen stemor 

Anonymkode: 48454...7d7

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Er det ikke ett menneske som forstår meg? Føles ganske fælt. Skulle ønske jeg kunne dra og bare drite i det. Har dere noen tips og råd? Meg og mannen har jo et vakkert barn sammen selv, et godt liv, et fint hjem og alt er på stell. Folk har sagt til meg at jeg er jo den som ksn gå med hevet hode i den konfirmasjonen, og at det må jo være verst for eksen. Men jeg ønsker ikke at eksen skal ha det kjipt heller. Jeg synes ikke det er noe positiv samling på en måte, det blir så feil på så mange måter.

1. jeg vil ikke mimre om livet til min mann og hans eks

2. eksen ble dumpet og var bitter i flere år, der kommer vi som ny familie og har holdt sammen. Hun har gått på to smeller på de 5 årene med menn og er alene. 
 

3. min mann gruer seg til dagen og synes det blir rart og kunstig. Og føler seg sikkert ekstra ukomfortabel når jeg er der. Nye dama, også eks svigerfamilie og det blir så merkelig setting. 
 

4. uten meg kan de bare slå seg løs. Mor har ikke en mann, og uten meg der er det ingen steforeldre å ta hensyn til. Da kan de bare mimre i vei og kjøre på, og gjøre det unntaket den ene dagen. 
 

5. konfirmanten får en dag hvor familiene til begge foreldra er samlet, og steforeldre er borte. Som de fleste stebarn innerst inne ikke liker uansett, fordi steforeldre er noe de føler en avstand til på mange måter. 
 

hva er argumentene for å delta?? 

Anonymkode: cd0c0...505

Det der er ikke reelt for de fleste, det er bare dine vonde følelser og din virkelighetsoppfatning 

Anonymkode: 749c3...69a

[AnonymBruker]

Også… en dag man skal «tvangskose seg sammen»? Det er en middag liksom. Thats is. 

Anonymkode: 48454...7d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Helt vilt med motstand! Er det mye bitre mødre her som har blitt forlatt eller? 

Anonymkode: cd0c0...505

Vi er vel heller flere som har blitt forlatt som barn pga stemødre som ikke ønsker gammel gruff i nytt liv! 

Anonymkode: 2fdd0...10a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Helt vilt med motstand! Er det mye bitre mødre her som har blitt forlatt eller? 

Anonymkode: cd0c0...505

Herregud 

Anonymkode: 21f51...2f3

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har tilbudt meg å planlegge og arrangere konfirmasjonsfeiring for henne hos oss. Hvor min familie også kan komme, som hadde blitt mange, flere gaver og vi hadde feiret som den familien vi liksom er da. Når jeg har gjort det har jeg tilbudt meg å være på hennes dag og vel så det. De ønsker det ikke sånn, greit, jeg ønsker ikke feire sammen med mannen sin ekskjæreste. Det er ikke jeg komfortabel med enkelt og greit. Det sa jeg i fra om tidlig i forholdet, og fikk gehør for det. Sa at ble det ikke sånn ville ikke jeg fortsette. Og det stemte. Når mannen sa det var greit, så kan man ikke endre det 5 år senere. 

Anonymkode: cd0c0...505

Hvorfor skal du skape større splid med egen kunstig feiring

Anonymkode: 749c3...69a

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg får så mange vonde følelser at jeg blir syk av det. Takler det ikke. Det var derfor jeg sa i starten av forholdet at hvis jeg og han skulle ha en fremtid sammen så kunne ikke jeg ha kontakt med eksen hans. Jeg forklarte han at egentlig er det en deal breaker for meg med en mann med barn fra før. Det var egentlig uaktuelt for meg. Så ble vi så forelsket at vi klarte ikke holde oss unna hverandre. Det var sånn helt overveldende. Men jeg visste at den følelsen i meg kom til å være der, så derfor advarte jeg han. Og han sa at det skulle gå fint, jeg skulle skånes for all kontakt med henne. Kall det sjalusi eller hva du vil. Jeg elsker han så høyt at jeg vil at det skal være bare min mann. Liker ikke tenke på fortiden hans og alt de hadde. De som finner en uten barn slipper det. Og det hadde sikkert vært mer riktig at jeg fant en uten barn. Kanskje vi /jeg gjorde feil. Men følelsene mine er som de er, for voldsomme. Jeg takler det ikke. Dere andre får sikkert ikke så vonde følelser som meg. Det blir sånn at det påvirker livskvaliteten min og psyken min. Prøv å forstå at jev fungerer sånn. Kall det sjalusi. Psykisk sykdom, hva dere vil. Men følelsene jeg får er skadelige for meg. Forstår dere? 

Anonymkode: cd0c0...505

Da må du gjøre noe med egne følelser 

Anonymkode: 749c3...69a

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Har ikke dårlig forhold til barnet hans!! Det handler ikke om henne! Det er moren jeg ikke vil møte. Det sa jeg i fra om i starten av forholdet. Hadde han sagt han forventet det hadde jeg forlatt han. Og det har ikke vært behov for å møte henne, det er bare denne ene konfirmasjonen. Som jenta ønsker felles og det respekterer jeg. Håper de får en fin dag. Jeg kommer til å vantrives der og jeg tenker alle går det bedre uten meg der. Da kan de mimre og holde de talene de vil og ta bilder og leke familie en dag. Uten ei stemor som står på sidelinjen og må tas hensyn til. Jeg passer ikke inn der 

Anonymkode: cd0c0...505

Hva gjør du i bryllup?

Anonymkode: 749c3...69a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva gjør du i bryllup?

Anonymkode: 749c3...69a

Eller barnedåpen til barnebarna, begravelsen til bestefar, … osv osv.

Anonymkode: 48454...7d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

En kontakt. For å dele info om barnet. Ikke en relasjon. Når barnet blir sykt er den nye mannen eller dama den som står ved far eller mors side. I bursdag til barnebarn kommer far med sin partner og mor med sin partner. Ikke far og mor sammen. De deltar for barnet, ikke som et team. Min mann har diskutert alle utfordringer med meg om datteren, etter at mor har informert. Han har purret på meg at jeg skal sette grenser her hos oss og være morsfiguren her. 
De har en kontakt rundt barnet, ikke en relasjon. Feil ordbruk. Hvis bArnet blir syk og ting er vanskelig sitter ikke fraskilte par og klemmer hvis de har ny kjæreste. De klemmer sin nåværende kjæreste. 
 

du har nok misforstått litt 

Anonymkode: cd0c0...505

Jeg har ikke misforstått. Jeg har erfaring fra dette. Og du er meget, meget usikker og naiv. 

Anonymkode: f88ce...556

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Takk for et nyansert svar uten stygge kommentarer. Kan du forklare hvilke vonde følelser du hadde på en måte? 

Anonymkode: cd0c0...505

Det er jo sånn at både jeg og kjæresten min selvsagt hadde hver vår fortid når vi møttes i midten/slutten av 40 årene. Forskjellen er bare at min fortid ikke er synlig siden jeg ikke har barn, så han trenger ikke å forholde seg til mine tidligere kjærester, svigerforeldre osv. Jeg har ikke kontakt med noen av dem. I tillegg har han to andre barn, den eldste var flyttet ut da vi ble sammen og gutten i midten var 18 år og «aldri» hjemme. Så jeg hadde ikke blitt så godt kjent med dem på ett år. I dag er det annerledes, nå gleder jeg meg til de får barn og jeg kan bli reservebestemor 😄. 
 

i konfirmasjonen visste jeg jo at mamma og pappa skulle sitte sammen med konfirmanten mens jeg satt et helt annet sted. Jeg visste at det selvsagt skulle tas masse familiebilder både ute og inne og holdes taler/vises bilder der det ble veldig tydelig at dette har vært en familie som har gjort mye kjekt sammen før foreldrene ble skilt. Så mine følelser gikk vel egentlig på at jeg måtte forholde meg til kjærestens fortid på en annen måte enn tidligere, foran to familier og at dette ble veldig synlig akkurat denne dagen. Men jeg tenker jo at dette er litt av «dealen» med å bli sammen med en mann som har barn fra før og at det dreier seg om min sjalusi i forhold til hans fortid. Å den sjalusien må jeg fikse selv, det er en del av valget jeg har tatt i forhold til å være sammen med han. Så jeg valgte å svelge alle kameler og ikke si noe til han om mine følelser og tanker rundt det som skjedde i forbindelse med konfirmasjonen. Ønsker jo at han skulle ha en fin dag med datteren sin og resten av familien. Men får fortsatt litt vondt i magen når jeg tenker på selve konfirmasjonsfesten. I dag er det forøvrig annerledes, nå er jeg mer «inne» i familien. 

Anonymkode: c542f...b42

[AnonymBruker]

Jeg takker dere som viser meg forståelse, selv om dere ikke er enig. Men dere klarer likevel å se min side. Det har kanskje overrasket mest med å bli sammen med en med barn, at mine følelser aldri er viktige. Jenta er snart 15 år og er seksuelt aktiv, for meg er hun ikke ei lita uskyldig jente. Hun er ute på livet og har tredd inn i voksenlivet allerede på eget initiativ. Jeg ser henne ikke som foreldra, hun er en tenåring for meg som jeg møter en sjelden gang. Min rolle i hennes liv er enormt liten. Far er jo knapt sammen med henne selv, for hun VIL IKKE. Tro meg, vi har virkelig gjort vårt. 
Hadde jenta vært 8 hadde jeg skjønt det. Men er ikke dagens 15 åringer i stand til å takle realiteter? Hennes far gikk fra mamma for 10 år siden, og ville dra før graviditeten ble annonsert. Ble pga graviditeten, som ikke var planlagt. Hun husker dem jo knapt sammen, sier selv det er bare bruddstykker. La nå de feire en dag uten meg, med litt minner. Hva betyr min tilstedeværelse? 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

Du bør få hjelp av profesjonelle til å håndtere følelsene dine rundt dette tema. At mannen din finner seg i dette sier mye om han som person. 

Anonymkode: 8d701...625

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du bør få hjelp av profesjonelle til å håndtere følelsene dine rundt dette tema. At mannen din finner seg i dette sier mye om han som person. 

Anonymkode: 8d701...625

Åssen da? 

Anonymkode: cd0c0...505

[AnonymBruker]

Oii. Kjenner jeg blir takknemlig for at foreldrene mine valgte å svelge en del kameler og tenkte på oss ungene istedet for dem selv. 

Anonymkode: 12075...1fa