Hvorfor provoserer det andre om uføre har et «verdig» liv?

[Gjest Råååsa]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Går det an å få en definisjon på "verdig liv" i denne tråden?

Anonymkode: e23e4...6d3

Definere det kan jeg ikke, men jeg kan si litt om mitt liv. 

Da jeg mistet min tilknytning til det lønna arbeidslivet følte jeg at jeg mistet min verdighet. Men det gikk seg fint til. 

Jeg har ok uføretrygd (335 000) og ei årlig forsikringsutbetaling (50 000). Jeg har også husbanklån med lav rente. Jeg er takknemlig. 

Jeg fikk bedre helse etter jeg ble ufør, og jeg har bedre tid til å håndtere mine handikapp på en god måte. Jeg er takknemlig. 

Jeg får stort sett alle mine medisiner og hjelpemidler på blå resept. Jeg er takknemlig.

Jeg har et TT-kort og honnør (rabatt buss, ferge, kino etc). Jeg er takknemlig. 

Jeg har også god tilgang på helsevesenet. MS er kjipe saker, men det er ikke noe jeg tenker så mye på. Jeg sover fryktelig mye, og det er ikke alt jeg kan være med på. Men slik er det bare. 

Jeg har et frivillig tilrettelagt verv. Det synes jeg er fint. Jeg har beholdt alle vennene mine og har kontakt med tidligere kolleger. 

Jeg savner ikke arbeidslivet. Lønna savner jeg selvsagt, og det å kunne bruke min arbeidskraft til å tjene litt ekstra. Men å stå i jobb med MS var bare grusomt. Og det gjorde jeg i 27 år. Så nå er jeg fryktelig glad jeg slipper. 

Jeg har et verdig liv. Jeg ser på meg selv som alle andre. Jeg sjangler og halter, og surrer litt. Men hva så? Jeg er vant til det, og andre er vant til det. 

Det er fint å være ufør i Norge. Jeg opplever meg godt tatt vare på. Så takk! 

Men jeg har full sympati med lavtlønte med lav eller ingen utdannelse. Jeg har ingen makt til å gjøre livet bedre for de, den makta må de ta sjøl, ved å fagorganisere seg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja vel, da mener du det. Jeg svarte fortsatt på HI. Som sannsynligvis var skrevet av en ufør. Men beklager at ikke det var svaret du ønsket.

Men hvorfor skulle man ikke være takknemlig? Jeg var selv arbeidsledig i noen måneder, og var supertakknemlig for at jeg ble tatt vare på av staten. Selv om dagpengene var såpass lave at andre vil kalle det «uverdig»

Jeg er iallfall glad for å leve i et land der vi tar vare på alle, om det er flyktninger eller uføre, permitterte eller syke.

Anonymkode: 27746...15e

Ja du sier det ja, samtidig som du provoseres av uføre😅

Anonymkode: 68e36...fee

[AnonymBruker]

Nmus skrev (5 timer siden):

Jeg får negativ energi og dårlig humør av å omgås de jeg nevner som mine uføre venner. 
Nettopp derfor bør jeg la være å omgås dem, og heller ta vare på meg selv nettopp for å klare å ha et liv utenom jobben.

Med det resultat at jeg får masse klager fra disse personene, sutring og mas om at jeg ikke bruker tid med dem. For det har jeg prøvd. 
Så ja, de trekker meg ned. Og det må jeg godta for å være en god venn. 
Eller kutte vennskapet tvert.

Herregud da, er det så vanskelig å bare si til de at du ikke føler for å være venner lenger da det ikke nytter deg på noen som helst måte. Er det noen som sutrer så er det vel strengt tatt deg. Hvorfor gidder du. Er bare dårlig gjort av deg å holde på sånn! 

Anonymkode: be418...da1

[AnonymBruker]

Råååsa skrev (2 minutter siden):

Definere det kan jeg ikke, men jeg kan si litt om mitt liv. 

Da jeg mistet min tilknytning til det lønna arbeidslivet følte jeg at jeg mistet min verdighet. Men det gikk seg fint til. 

Jeg har ok uføretrygd (335 000) og ei årlig forsikringsutbetaling (50 000). Jeg har også husbanklån med lav rente. Jeg er takknemlig. 

Jeg fikk bedre helse etter jeg ble ufør, og jeg har bedre tid til å håndtere mine handikapp på en god måte. Jeg er takknemlig. 

Jeg får stort sett alle mine medisiner og hjelpemidler på blå resept. Jeg er takknemlig.

Jeg har et TT-kort og honnør (rabatt buss, ferge, kino etc). Jeg er takknemlig. 

Jeg har også god tilgang på helsevesenet. MS er kjipe saker, men det er ikke noe jeg tenker så mye på. Jeg sover fryktelig mye, og det er ikke alt jeg kan være med på. Men slik er det bare. 

Jeg har et frivillig tilrettelagt verv. Det synes jeg er fint. Jeg har beholdt alle vennene mine og har kontakt med tidligere kolleger. 

Jeg savner ikke arbeidslivet. Lønna savner jeg selvsagt, og det å kunne bruke min arbeidskraft til å tjene litt ekstra. Men å stå i jobb med MS var bare grusomt. Og det gjorde jeg i 27 år. Så nå er jeg fryktelig glad jeg slipper. 

Jeg har et verdig liv. Jeg ser på meg selv som alle andre. Jeg sjangler og halter, og surrer litt. Men hva så? Jeg er vant til det, og andre er vant til det. 

Det er fint å være ufør i Norge. Jeg opplever meg godt tatt vare på. Så takk! 

Men jeg har full sympati med lavtlønte med lav eller ingen utdannelse. Jeg har ingen makt til å gjøre livet bedre for de, den makta må de ta sjøl, ved å fagorganisere seg. 

Og vet du hva: det er ikke slike som deg som andre irriterer seg over. Og alle unner deg å leve et verdig liv. 
Du er hverken navlebeskuende eller kjører offermentalitet. Men du gjør det beste ut av en vanskelig situasjon. Det tror jeg du kommer langt med. Det er slik tankegang mine uføre venner har også. Men selvsagt har man lov til å være lei, sint, klage og være oppgitt innimellom. Så lenge det ikke blir hele identiteten.

 

Anonymkode: 27746...15e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja vel, da mener du det. Jeg svarte fortsatt på HI. Som sannsynligvis var skrevet av en ufør. Men beklager at ikke det var svaret du ønsket.

Men hvorfor skulle man ikke være takknemlig? Jeg var selv arbeidsledig i noen måneder, og var supertakknemlig for at jeg ble tatt vare på av staten. Selv om dagpengene var såpass lave at andre vil kalle det «uverdig»

Jeg er iallfall glad for å leve i et land der vi tar vare på alle, om det er flyktninger eller uføre, permitterte eller syke.

Anonymkode: 27746...15e

Du var takknemlig over å bli tatt vare på av staten, men påpeker at dagpengene var såpass lave at de ville blitt kalt uverdige. 
 

Du må være den mest dobbeltmoralske her inne. Gratulerer! 
 

 

Anonymkode: 68e36...fee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja du sier det ja, samtidig som du provoseres av uføre😅

Anonymkode: 68e36...fee

Kun av noen med visse karaktertrekk. De fleste uføre er da ikke slik.

Anonymkode: 27746...15e

[AnonymBruker]

Det som provoserer meg er at mange uføre rett og slett har vondt i vilja. 

Jeg har en nervesykdom som medfører mye smerte. Det tapper meg for energi og det er sjelden jeg har overskudd til noe på fritiden. Ja, jeg kunne sikkert ha gitt beskjed til legen om hvordan jeg har det, blitt sykemeldt, gått over på AAP og så trygd.

Men for meg er det helt uaktuelt. Jeg vil bidra til samfunnet, føle meg nyttig og vise barna mine at det lønner seg å stå på. Det er vel ikke uten grunn at barn av uføre blir uføre selv. 

Da er det faktisk provoserende at folk som garantert kunne jobbet, i alle fall i en deltidsstilling, trør hjemme. Jeg kjenner flere uføre, som har energi til både fest, shopping og fjellturer. Om man klarer det, hvorfor i pokker klarer man ikke å jobbe og bidra? Og kom ikke trekkende med at jeg sikkert bare ser dem på gode dager, at de ligger som slakt hjemme i ukesvis etter en kafétur. For for mange stemmer det ikke. 

Ja, noen er sikkert 100% uføre, men mange er ikke det. Og de ødelegger dessverre for de som virkelig ikke kan jobbe. 

For det finnes ikke 350.000 her til lands som er så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt. En stor prosentdel av dem kunne jobbet litt og bidratt litt, istedenfor å sitte på ræva hjemme. 

Anonymkode: cdb3c...1a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du var takknemlig over å bli tatt vare på av staten, men påpeker at dagpengene var såpass lave at de ville blitt kalt uverdige. 
 

Du må være den mest dobbeltmoralske her inne. Gratulerer! 
 

 

Anonymkode: 68e36...fee

Forklar hvorfor. For meg var det verdig nok, forventet ikke mer når jeg ikke jobbet. Men kunne ikke finansiert en sydentur på de dagpengene. Og det levde jeg godt med.

Hva mener du er dobbeltmoral? Jeg har hele tiden sagt at jeg unner uføre de pengene de får.

Anonymkode: 27746...15e

[Gjest Råååsa]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det som provoserer meg er at mange uføre rett og slett har vondt i vilja. 

Jeg har en nervesykdom som medfører mye smerte. Det tapper meg for energi og det er sjelden jeg har overskudd til noe på fritiden. Ja, jeg kunne sikkert ha gitt beskjed til legen om hvordan jeg har det, blitt sykemeldt, gått over på AAP og så trygd.

Men for meg er det helt uaktuelt. Jeg vil bidra til samfunnet, føle meg nyttig og vise barna mine at det lønner seg å stå på. Det er vel ikke uten grunn at barn av uføre blir uføre selv. 

Da er det faktisk provoserende at folk som garantert kunne jobbet, i alle fall i en deltidsstilling, trør hjemme. Jeg kjenner flere uføre, som har energi til både fest, shopping og fjellturer. Om man klarer det, hvorfor i pokker klarer man ikke å jobbe og bidra? Og kom ikke trekkende med at jeg sikkert bare ser dem på gode dager, at de ligger som slakt hjemme i ukesvis etter en kafétur. For for mange stemmer det ikke. 

Ja, noen er sikkert 100% uføre, men mange er ikke det. Og de ødelegger dessverre for de som virkelig ikke kan jobbe. 

For det finnes ikke 350.000 her til lands som er så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt. En stor prosentdel av dem kunne jobbet litt og bidratt litt, istedenfor å sitte på ræva hjemme. 

Anonymkode: cdb3c...1a3

Hvis du klarer å stå i jobb, så får du ikke AAP og trygd. Du er ikke den eneste som jobber med smerter. Skjerp deg

[AnonymBruker]

Folk blir provosert av sitt, sånn er det bare. Livet var kjipt før og er fortsatt kjipt nå (helsemessig), eneste som har forandret seg er at jeg ikke går daglig med et sinnsykt stress over jobb som gjorde at jeg kastet opp daglig. Jeg er fortsatt syk og orker lite. Mange tror jeg orker mer siden jeg ikke jobber, men dessverre er det ikke sånn i det hele tatt, må minne flere på at jeg faktisk er syk da det ofte glemmes. 

Ser ofte at det skrives at mange sykliggjører seg selv mer enn de er, jeg tenker nå at det ikke er så rart, det motsatte er jo også feil, å friskjøre seg selv mer. Man kan ikke vinne. 

Anonymkode: be418...da1

[AnonymBruker]

Råååsa skrev (Akkurat nå):

Hvis du klarer å stå i jobb, så får du ikke AAP og trygd. Du er ikke den eneste som jobber med smerter. Skjerp deg

Skjerp deg? Saklig. Orker ikke diskutere med noen med det nivået av modenhet du viser. 

Anonymkode: cdb3c...1a3

[Gjest Råååsa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Skjerp deg? Saklig. Orker ikke diskutere med noen med det nivået av modenhet du viser. 

Anonymkode: cdb3c...1a3

Det skal du slippe. Men ta mitt råd: 

Om du er syk, lytt nøye til kroppen. Du skal kjøres helt til bunns før uføretrygd innvilges. Og du vil være ved svært dårlig helse i lang tid etterpå. Det er ingen som gratulerer deg for å drepe deg sjøl på betalt arbeid. 

Og husk, at når du er så syk at ufør er eneste utvei så må du også være din egen sekretær. NAV er dokumentdrevet, og du må skaffe disse som syk. Du vil også merke sykdommen kognitivt også, for du er så kjørt. Da skal jeg love deg at du tenker de mørkeste tanker. For ingen hjelper deg. Det er du og staten. Husk hva jeg sier nå, om dagen kommer. Prosessen KAN føre til selvmord. Så tøff er den. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Folk blir provosert av sitt, sånn er det bare. Livet var kjipt før og er fortsatt kjipt nå (helsemessig), eneste som har forandret seg er at jeg ikke går daglig med et sinnsykt stress over jobb som gjorde at jeg kastet opp daglig. Jeg er fortsatt syk og orker lite. Mange tror jeg orker mer siden jeg ikke jobber, men dessverre er det ikke sånn i det hele tatt, må minne flere på at jeg faktisk er syk da det ofte glemmes. 

Ser ofte at det skrives at mange sykliggjører seg selv mer enn de er, jeg tenker nå at det ikke er så rart, det motsatte er jo også feil, å friskjøre seg selv mer. Man kan ikke vinne. 

Anonymkode: be418...da1

Det er jo akkurat det. Syke og uføre kan ikke gjøre noen ting riktig, for det blir feil uansett. Her har man funnet en gruppe som man virkelig kan la alt gå ut over, uansett hva det gjelder. Men likevel er det visst hverken stigmatisering, hets eller diskriminering altså, merkelig nok. 
 

Kan man ikke heller lage noen woodo- dukker eller noe for å få ut aggresjonen sin på? Jeg tror ikke dette en gang handler om uføre. Men at denne gruppen er lett å tråkke på. 

Anonymkode: 68e36...fee

[AnonymBruker]

Smeltemann skrev (7 timer siden):

Virker litt sånn. Her popper det opp varsel . "Endelig fikk ung uføre i dag"  Det virker som om det er noe som er bra da.  Kunne like godt stå. Penger på kontohver måned......

For mange syke er det jo virkelig et endelig. Etter mange år i arbeidsutprøving, behandling og usikkerhet, får de endelig en vishet om at de ikke blir kastet ut i økonomisk uføre. Mange havnet i karens eller ender på sosialen. Det er gjerne de sykeste av de syke, som ikke klarer å utføre det nav krever. Møte på tiltak, møter med nav, kurs osv. 

Jeg er selv langtidsykemeldt nå etter flere å med mye fravær fra jobb pga. en fødselssskade. Og jeg må si at tanken på å skulle havne på aap virkelig skremmer meg. 

Jeg vet om tilfeller der kreftsyke mennekser har blitt nektet videre app men heller ikke fått innvilget ufør, fordi nav mente de ikke var ferdig utredet. Men siden man heller ikke kan gå på app for alltid har de altså i stede havnet i karens. Det betyr at de i et år ikke får økonomisk støtte fra nav fordi de ikke er under aap eller ufør. Først etter 12 mnd. kan de søke på nytt om ufør eller aap. I mellomtiden, må de leve på familie/ektefelle, selge det de eier eller søke sosialstønad. Og sosialstønad får man ikke innvilget om man eier en leilighet eller har samboer. Så syke folk blir altså tvunget ut i den verst tenkelige situasjonen. Ei jeg kjenner døde av kreft, mens hun var i karens. 

Så ja, jeg har full forståelse for at mange tenker og føler "endelig" når de får inviliget ufør. 

Anonymkode: bf73f...56b

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det som provoserer meg er at mange uføre rett og slett har vondt i vilja. 

Jeg har en nervesykdom som medfører mye smerte. Det tapper meg for energi og det er sjelden jeg har overskudd til noe på fritiden. Ja, jeg kunne sikkert ha gitt beskjed til legen om hvordan jeg har det, blitt sykemeldt, gått over på AAP og så trygd.

Men for meg er det helt uaktuelt. Jeg vil bidra til samfunnet, føle meg nyttig og vise barna mine at det lønner seg å stå på. Det er vel ikke uten grunn at barn av uføre blir uføre selv. 

Da er det faktisk provoserende at folk som garantert kunne jobbet, i alle fall i en deltidsstilling, trør hjemme. Jeg kjenner flere uføre, som har energi til både fest, shopping og fjellturer. Om man klarer det, hvorfor i pokker klarer man ikke å jobbe og bidra? Og kom ikke trekkende med at jeg sikkert bare ser dem på gode dager, at de ligger som slakt hjemme i ukesvis etter en kafétur. For for mange stemmer det ikke. 

Ja, noen er sikkert 100% uføre, men mange er ikke det. Og de ødelegger dessverre for de som virkelig ikke kan jobbe. 

For det finnes ikke 350.000 her til lands som er så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt. En stor prosentdel av dem kunne jobbet litt og bidratt litt, istedenfor å sitte på ræva hjemme. 

Anonymkode: cdb3c...1a3

Og hvor er alle arbeidsplassene til mennesker med ustabil arbeidsevne?

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (3 minutter siden):

Og hvor er alle arbeidsplassene til mennesker med ustabil arbeidsevne?

Butikker, restauranter, barnehager, vikar i skole, kontoradmin etc etc. 

Anonymkode: 27746...15e

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Butikker, restauranter, barnehager, vikar i skole, kontoradmin etc etc. 

Anonymkode: 27746...15e

I slike jobber må man også kunne stille opp når man er oppsatt på vakt. Man kan ikke bare dra fra jobb eller avlyse vakten på kort varsel. I alle fall ikke mange ganger. Da mister man jobben.

 

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (4 minutter siden):

Og hvor er alle arbeidsplassene til mennesker med ustabil arbeidsevne?

Det lurer jeg også på. PTSD ble nevnt tidligere her, og dette står også om denne diagnosen på Helsenorge:

«symptomene kommer og går, det vil si at du kan føle deg bedre til tider, for så å føle deg verre. Forverring skjer ofte når man opplever noe som minner om den traumatiske hendelsen». 
 

 

Anonymkode: 68e36...fee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Butikker, restauranter, barnehager, vikar i skole, kontoradmin etc etc. 

Anonymkode: 27746...15e

Vet om en som mistet jobben i barnehage pga for høyt fravær relatert til kronisk sykdom. 

Anonymkode: 68e36...fee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er jo akkurat det. Syke og uføre kan ikke gjøre noen ting riktig, for det blir feil uansett. Her har man funnet en gruppe som man virkelig kan la alt gå ut over, uansett hva det gjelder. Men likevel er det visst hverken stigmatisering, hets eller diskriminering altså, merkelig nok. 
 

Kan man ikke heller lage noen woodo- dukker eller noe for å få ut aggresjonen sin på? Jeg tror ikke dette en gang handler om uføre. Men at denne gruppen er lett å tråkke på. 

Anonymkode: 68e36...fee

Men du er jo en av de som går inn i offerrollen med en gang. Hvorfor er det så ille for deg om folk klager over de som ikke er reelt syke. Det må jo være det beste for deg om det ikke er så mange falske uføre.

Idag er det derimot mye mindre av det, da det er vanskeligere å få innvilger det, men for en del år tilbake var det mye enklere.

Flere har skrevet her om hva som er «riktig» uten at du må følge det. Men å hele tiden legge seg ned som offer og mene at alle er ute etter dere er feil. Ting er mye mer nyansert enn som så. Men du virker som du ikke er interessert i å lytte, for andres meninger og følelser er tydligvis helt feil uansett. 

Anonymkode: 27746...15e