Har hatt et forhold til en annen. Velger kona men vil likevel fortelle henne det. Hva kan jeg forvente?

[Hakadaki]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva om jeg forteller deg at jeg også opplevde at jeg var det? Reflektert og oppegående, men det er ikke så enkelt som du tror det er «å gå ut av forholdet lenge før man er utro»... Tror du ikke flere ville valgt det da?

Anonymkode: 4b685...adb

Kan man ikke være oppegående og reflektert, men allikevel være utro? 
Du tar dette veldig personlig. Om jeg har fornærmet deg så må jeg bare beklage. 
Årsaken til at du var utro vet du selv best. På samme måte som at jeg vet best om meg selv hva jeg er i stand til. Hva som skiller oss to aner ikke jeg - jeg vet kun hva jeg selv står for.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Hakadaki skrev:

Kan man ikke være oppegående og reflektert, men allikevel være utro? 
Du tar dette veldig personlig. Om jeg har fornærmet deg så må jeg bare beklage. 
Årsaken til at du var utro vet du selv best. På samme måte som at jeg vet best om meg selv hva jeg er i stand til. Hva som skiller oss to aner ikke jeg - jeg vet kun hva jeg selv står for.

Selvfølgelig kan man det, men du fremstiller det som at du ikke vil være utro fordi du er så bevisst på egne følelser og at du vil bryte ut av et forhold før du er utro.

Jeg tenkte selvfølgelig også at jeg heller ville bryte ut av et forhold enn noensinne å være utro. Jeg hadde i tillegg opplevd å bli bedratt selv og ville ALDRI utsette noen andre for det. Og jeg endte likevel opp med å være utro. 

Hatet meg selv for det, brukte faktisk mange år på å tilgi meg selv. 

Jeg er ikke fornærmet, jeg bare sier at livet kan føre oss inn i situasjoner der vi handler helt annerledes enn den standarden vi har satt oss. 

Anonymkode: 4b685...adb

[Hakadaki]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig kan man det, men du fremstiller det som at du ikke vil være utro fordi du er så bevisst på egne følelser og at du vil bryte ut av et forhold før du er utro.

Jeg tenkte selvfølgelig også at jeg heller ville bryte ut av et forhold enn noensinne å være utro. Jeg hadde i tillegg opplevd å bli bedratt selv og ville ALDRI utsette noen andre for det. Og jeg endte likevel opp med å være utro. 

Hatet meg selv for det, brukte faktisk mange år på å tilgi meg selv. 

Jeg er ikke fornærmet, jeg bare sier at livet kan føre oss inn i situasjoner der vi handler helt annerledes enn den standarden vi har satt oss. 

Anonymkode: 4b685...adb

Skjønner at det har vært vanskelig. Og jeg skjønner at man ikke alltid handler slik man ser for seg i gitte situasjoner. Tror vi bare må konkludere med at jeg er sikker i min sak til det motsatte er bevist - for meg.  

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig kan man det, men du fremstiller det som at du ikke vil være utro fordi du er så bevisst på egne følelser og at du vil bryte ut av et forhold før du er utro.

Jeg tenkte selvfølgelig også at jeg heller ville bryte ut av et forhold enn noensinne å være utro. Jeg hadde i tillegg opplevd å bli bedratt selv og ville ALDRI utsette noen andre for det. Og jeg endte likevel opp med å være utro. 

Hatet meg selv for det, brukte faktisk mange år på å tilgi meg selv. 

Jeg er ikke fornærmet, jeg bare sier at livet kan føre oss inn i situasjoner der vi handler helt annerledes enn den standarden vi har satt oss. 

Anonymkode: 4b685...adb

Forstår godt hva du mener og er helt enig med deg  

Anonymkode: 4b453...d0b

[AnonymBruker]

På 17.10.2019 den 0.20, Hakadaki skrev:

Ikke at det er viktig, men tror det også var meg. 
- Uansett. M58. Du MÅ ingenting. Du må ikke bli hos kona. Du må ikke fortelle. Du må ikke holde ut. 
 

Jeg tror du er redd. Eller jeg vet du er redd. Du har kanskje en forestilling om at dersom du velger «den andre» så vil familie trekke seg unna. Jeg skjønner at det ikke bare er kona du tenker på. Men også barn, barnebarn. Felles venner. Det er mange potensielt brutte relasjoner. Men det er ekstremt sjeldent at folk ikke forstår. Om du forklarer med respekt og står for valget du tar så vil de med tiden forstå. Det vil bli ett helvette mens det pågår, men det er helt ærlig det beste valget du kan ta. Lev litt! La kona få sjansen til å leve også. Jeg kan bare ikke tro at dere gjør hverandre godt. Iallefall ikke godt nok. Kona vil komme seg videre, men hun vil trenge støtte fra de nærmeste. De vil kanskje verne om henne i starten og med det også «hate» deg. Helt til de forstår. Helt til de skjønner at til syvende og sist var dette det beste som kunne skje. 
 

Du er altfor glad i «den andre» til at en fremtid med kona di er mulig. 
 

puh.. har skifta mening på denne situasjonen din sikkert tusen ganger. Så skjønner godt at du vingler.

Takk, du forstår mer og mer her. Ja jeg er livredd for alle brutte relasjoner, for å bli lagt for hat, for å svikte enda mer enn jeg har gjort, for å leve med dårlig samvittighet resten av livet (det vil jeg gjøre enten jeg blir eller går, for samvittigheten vil være vond overfor kone eller den andre). Jeg er kanskje blitt for gla i henne til at en ordentlig god fremtid med kona mi er mulig, det tror jeg dessverre du har rett i. Men jeg er så forbaska feig...

Skal innrømme at jeg har nå sagt til den andre at jeg skal tenke i helgen, på om jeg kan likevel treffe henne. Da blir det for å gjøre det helt slutt, men det blir i det minste gjort på en ryddig måte ved å se henne i øynene. Og hun kommer til å prøve seg på meg, dra meg inntil seg, og jeg kommer til å slite. Derfor vet jeg ikke om jeg tør. Jeg klarer ikke motstå henne, og jeg kan jo bare ikke kaste meg ut i dette...jeg kan ikke. Og mens jeg skriver det gråter jeg. Ikke av selvmedlidenhet, men av smerte over å gi helt slipp  Skal jeg eller skal jeg ikke treffe henne en siste gang? hva syns du, Hakadaki? Hva godt vil komme ut av det? Jeg skjuler meg bak,overfor henne, at "det blir jo så mye verre for DEG" (sier jeg), men vet det er meg selv som vil lide mest. 

På 16.10.2019 den 23.10, AnonymBruker skrev:

TS: jeg reagerer ikke på at ditt humør svinger med din kones, men at hun er tilsynelatende helt uaffisert over at du er i en dyp krise. Virker på meg som du er mer påkoblet henne enn hun er påkoblet deg, og det var det jeg reagerte på.  Mulig det er noe av grunnen til utroskapen og at dette er noe dere kan jobbe med, f.eks ved parterapi? 

Anonymkode: 5f204...6ba

Tja, hun får ikke med seg hvordan jeg har det. Jeg kan ha dager der alt er svart, jeg kan slite med tungsinn og angst periodevis, men hun ser ikke. Hun er rimelig avkoblet dessverre og ja, uten tvil en stor grunn til utroskapen. Jeg ble ikke lenger sett på hjemmebane, da jeg møtte hun andre. Så er dette gradvis blitt bedre, antakelig fordi kona har det bedre med seg selv (over overgangsalderen....og det er bra men desto mindre opptatt av sex..), men fint lite med meg å gjøre. 

På 17.10.2019 den 7.52, HanneLer skrev:

TS, kan jeg spørre deg: Hvis du kunne knipse i fingrene.. og alt ordnet seg og alle levde lykkelig. Hva slags ønske-scenario ser du for deg da? Hvis du bare kunne velge uten at noen ble såret? 

Jeg vet ikke helt. Hypotetisk, hvis ingen ble såret? jeg skulle nok ønske jeg kunne fått resten av livet med hun andre. Men det du beskriver er jo bare helt usannsynlig....

På 17.10.2019 den 10.19, Carrot skrev:

- hjertesorg er faktisk noe man kan dø av, det er stor faglig dekning for å påstå det også

 

Først - hva vet du o alderen på brukerene på KV og i denne tråden? Personlig syns jeg slike påstander er med på å skape et stigma, men siden jeg nermer meg 50 er jeg i stand til å se at det er ubetydelig - og jeg håper m58 også er gammel nok til å skjønne at alder alene ikke sier noe om hverken klokskap, evne til innlevelse, empati eller det å ta gode valg i forhold til samliv eller å gi gode veloverveide råd i så måte. 

Deretter - hvordan kan du konsekvent si "du har valgt rett" uten å legge til at det er din mening?  Hvor gammel er du? 

 

Godt å få luftet tanker, men hjelper det? Hva tenker du har endret seg slik at du har det bedre etter denne tråden?

 

Kloke ord! 

TS vingler og roter til livet for to kvinner - egentlig.. 

 

Tror du det å se sorg er enkelt? Jeg levde med en mann i over ti år som slet med depresjon uten å ane noe og tro meg, jeg er en "påkoblet person" - poenget er at du som han garantert gjør alt for IKKE å vise at det er noe galt fordi det fører til spørsmål du ikke ønsker svare på - dersom du ønsket si noe hadde du gjort det. Så å legge noe ansvar over p din kone for dine handlinger blir i mine øyne helt feil. 

Og det hjelper selvsagt ikke at du sier du vet at du på en måte holder alle rundt deg for narr, begge de to du sier du er glad i, familie, venner, alle.. Jeg skal ikke si du må velge den ene eller den andre - men basert på at dette har pågått så lenge må du absolutt velge - og holde fast ved det valget. 

Velger du kona MÅ du legge bort og legge lokk på følelser og tanker om den andre, det er neppe enkelt men det er faktisk et ultimatum for at dette kan fungere - alternativt må du legge kortene på bordet og se hva som utspiller seg. 

Jo det har hjulpet å lufte det. men så mye klarere har jeg vel ikke blitt. Jeg forteller meg selv forøvrig at jeg er bastant og tøff på valget jeg har tatt. Jeg har og sagt det til hun andre, at til og med om jeg ser henne igjen snart, så er det ikke for å gi forhåpninger for jeg er knallhard på valget mitt. Å si det til henne, mens jeg ser henne i øynene...det blir verre, men jeg skal gjøre mitt beste i å holde fast på valget mitt, som du sier. Jeg vet det og skal klare det. Men inni meg har jeg lyst å brøle. 

På 17.10.2019 den 13.30, AnonymBruker skrev:

Takk for svar TS. Det står respekt av at du svarer også på kritiske innlegg. 

Har du hørt ordtaket «en manns personlighet bedømmes ikke ut fra hva han sier, men hva han gjør».

et hvert menneske har et valg. Jeg synes du har surret deg inn i et sammensurium som det ser ut som du ikke vil ut av. Jeg er usikker på hvorfor du ikke vil det. Tror det er til hjelp for deg om du så ærlig du kan, besvarer disse spørsmålene for deg selv:

1. Er sunne og gode relasjoner til de rundt meg vanskelig for meg?

2. Har jeg et problem med å forholde meg til andre menneskers smerte og følelser?

3. Trives jeg best i uro og kaos, fordi det er der jeg fungerer best? 

4. Føler jeg oppriktig anger, eller er empatien mest rettet mot meg selv i denne situasjonen?

5. Er jeg så redd for å sette grenser at jeg stadig ender opp med å såre andre fordi jeg ikke satte grenser? Har jeg gjort dette tidligere også? 

6. Sist, men ikke minst, OG viktigst: hvilken mann vil jeg være? Og hvilken mann vil jeg lære mine eventuelle sønner å være?

Du har i løpet av 20 sider fått millioner av råd. Du handler ikke ut fra dem, men innvilger deg isteden en ferie. Når alt tilspisser seg, drar du av sted, mens alt er uløst og kaotisk. 

Jeg tror du har mye å tenke på, og du kommer ikke unna at det MÅ mye endring til hos deg. Fra mitt perspektiv, tror jeg ikke du klarer det alene. Du trenger hjelp av en profesjonell til å sortere ut hvorfor du handler så destruktivt som du gjør. I nær framtid har du (sannsynligvis) ødelagt alt du har bygd opp ila et 58års gammelt liv. Men istedenfor å ta tak i det, gjør du som kamelen og stikker hodet i sanden. 

Kanskje har du med deg en ballast fra egen barndom som gjør at du ikke handler konstruktivt i denne situasjonen. Har faren din vært utro mot moren din? Er du oppvokst i et miljø der uttrygghet og ustabile relasjoner var normen? 

Jeg tror dette handler om mye mer enn forelskelse. Men bare du vet.

Anonymkode: 4c6ef...688

Takk for innlegget ditt. Jeg ønsker ikke gå inn i alt du spør om nå, og jeg oppfatter heller ikke at jeg nødvendigvis skal svare på dette, men grunne over det. Og det lover jeg deg, det gjør jeg. Du stiller gode,men kritiske (naturlig nok) spørsmål. Jeg tar dem til etterretning. 

Men fortell meg en ting. Hva gjør man, når man bastant hevder å ha tatt et valg, man står ved valget, sier det høyt til seg selv og den andre og til og med til kona, at man er "glad" for å leve med dette mennesket. Men hva gjør man når man innerst inne kjenner at valget har vært beintøft å ta, at man knapt klarer puste når man tenker på dette andre mennesket, at man for alltid vil gå og tenke på den andre, lure på hvordan hun har det, hvor hun er, hvordan livet kunne ha vært. Og vite, at om sjansen byr seg, en dag, så vil man oppsøke denne andre igjen...med et bittelite håp? Og samtidig kan det være den dagen aldri kommer. Kanskje faller jeg fra før min kone, kanskje går den andre videre med en annen, kanskje snakkes vi aldri igjen. Men hun vil for alltid være i hjertet mitt, hun har betydd så mye for meg, jeg svikter henne, og vil alltid tenke på henne, antakelig hver dag eller flere dager i uken iallefall. Hva gjør man da? Jo, man står likevel bom fast på valget og må leve med det. Det er en sorg og en smerte i det som jeg ikke kan beskrive. 

På 17.10.2019 den 15.00, AnonymBruker skrev:

Jeg er kone. For snart tre år siden var mannen min utro i nesten et år. Siden dess har jeg prøvd å forstå mekanismene og hvorfor just han ikke hadde impulssperre. Han kommer mange av disse samme forklaringene som TS  "hun så meg, jeg følte meg attraktiv igjen, jeg ble bekreftet at jeg fortsatt kunde forføre, vi hadde så god kjemi, vi kunde le sammen" Han bekreftet også den andre kvinnen som virket sultført på de samme tingene, fraskilt.. Hun ville mer og ble forelsket fast hun bekreftet til meg at mannen min aldri gav noen løfter om noen ting. Han levde bare i nåtid. Flørtetid.

Men mannen min ville altså ikke skilles og miste meg, barna, alt det vi har sammen. Men hva gjorde at han likevel satset alt, hvorfor  var han klar å  kaste alt på et bål og tenne på? Hvorfor er denne jaget etter bekreftelse så sterk hos noen? 

Jeg har fortsatt ikke forstått hvordan han kunde gjøre det mot meg oss og det hindrer full tilgivelse og få tilbake min respekt for ham. 

Hva kan ligge bak: mangel på empatiske evner. egoisme, dårlig selvtillit, ubalanse i bekreftelsebehov i parforhold, sjalusi mot barna, vanskelig å gi og ta mot omsorg, 39/49/59 krise

(Han var ikke misfornøyd med meg som kjæreste/partner, siger han i hver fall)

Jeg tenker st det er viktig for ham å  forstå effekten av  sine handlinger og  at alt har konsekvenser, samt å søke hjelp for å  hjelpe seg selv og oss fordi så lenge han ikke kan forklare er han løs kanon på dekk for meg.  Hva er neste ting han kan finne på?  ( vi har gått i parterapi, men han låser seg veldig der og mener terapeut tar min parti? )

( Dette innlegg var innspill på issues som kan ligge bak besatthet/ forelskelse/ behov ikke  hvor  ødeleggende dette har  vært for meg som person og oss som par)

Anonymkode: 5ac05...b05

Takk for ditt innspil Jeg beklager at jeg ikke helt klarer respondere godt på det. Blir bare lei meg for jeg kjenner meg igjen i manenn din, selv om jeg ikke har vært fysisk utro. Alle årsakene du nevner er også helt reelle, tror jeg. Det er slik det er for meg. Jeg håper dere finner ut av det, men det høres i bunn og grunn ut som dere kanskje bør gi slipp?

Kan jeg spørre hvordan det var for deg å snakke med hun andre? Og har mannen din gitt henne helt opp og vice versa? Og er du i såfall sikker på det? 

På 17.10.2019 den 18.40, Sarah71 skrev:

Jeg har en tråd her inne. 
Min samboer over 10 år har vært utro. Skikkelig. Han har nok funnet kvinnen i sitt liv som han har kalt henne til både den ene og den andre bak min rygg.. 

Men han ble altså avslørt av noen utenforstående og jeg fikk sjokk og livet ble et sant h****** for oss alle. 

Du spør hva du kan forvente av reaksjon fra konen din:

Min første reaksjon var hyling og skriking og han måtte gi fra seg tlf og pc til meg. Jeg tok da disse med til noen som kunne gjenopprette alle mld osv. Jeg leste og studerte alle disse og lagde meg en tidslinje for å få oversikt over alle løgnene hans. Jeg tvingte han til å ringe den andre kvinnen og si at han ble hos meg og elsket meg. Jeg tvingte han til å ringe sjefen sin og si hva han har holdt på med. (de jobbet sammen). 
Jeg satte gps tracking på tlf hans og tvinger han til å ringe meg mange ganger om dagen så jeg vet hvor han er og hva han holder på med. 
Han får ikke lov til å reise ut på noe som helst uten meg. 
Jeg snakket med flere venner for å høre hva de har visst og alt dette var selvfølgelig veldig skamfullt for han. 
Jeg har full tilgang til kontoen hans og sjekker alle bevegelser, alle tlf samtaler alt blir sjekket. Han får ikke sex.

Jeg har sagt at vi kan prøve i ett år og se hvordan det går. Vi går i parterapi men jeg kjenner nå etter 7 mnd at jeg ikke har lyst til å være sammen med han lengre. Og ja, det er barn, barnebarn, hus, hytte, biler og alt vanlige inne i bildet. 

Jeg skjønner på han at han ikke klarer å glemme den andre damen selv om han påstår det selv at han bare vil ha meg. Han snakker om henne i søvne og jeg ser på hele mannen at han har kjærlighetssorg. 
 

Jeg kommer til å gå ifra han. 

Hjelp. Det er alt jeg kan si. Ble livredd av å lese dette. 

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må jo velge den nye, det er hun du vil ha, og hun vil ha deg? Det er jo ikke noe å vurdere en gang. Hva faen har tatt deg to år? Være jævlig mot både kone og elsketunne? 

Anonymkode: 920ca...0b9

Det har tatt meg to år, fordi jeg har en helt ekstrem samvittighet og en helt ekstrem ansvarsfølelse. Jeg kan bare ikke svikte, jeg kan ikke det. 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først svikter du kona, så svikter du hun du egentlig elsker, så kommer et nytt svik mot kona ved å holde dette skjult. Her er det på tide å prøve noe nytt, nemlig å være ærlig. Legge kortene på bordet og gå til den du egentlig elsker. 

Anonymkode: 7bf82...289

Ja så er det det da. Jeg vet det. Jeg svikter dem begge. Men kona vet bare ikke om det. Tror ikke hun får vite det heller. Men jeg lever likevel med et svik, overfor dem begge. Jeg vet ikke om jeg tør, når alt kommer til alt,å være ærlig. Jeg ser jo hvor store konsekvenser det kan få. Og jeg tør ikke miste alt jeg har rundt meg, av familie og verdier. Det er som sagt ike bare kona jeg "måler opp" mot hun andre, det er hele pakken , og den er jeg redd for å miste. Særlig tap av ansikt, æren og anerkjennelsen. Jeg er livredd for å bli sett på som en slik fyr som jeg ikke vil være, en som svikter, faller for en yngre og vakrere, en som sviktet alle sine. Jeg kan bare ikke, prøv å forstå. 

Om jeg velger å treffe hun andre igjen eller ei, valget er tatt. Jeg kan ikke se at det kommer til å endre seg av den grunn. 

Jeg kjenner meg revet i to. Så får dere mene hva dere vil om det, at jeg er dramatisk eller er ute etter medfølelse. jeg er ikke det, men her på KG, våger jeg i det minste være ærlig om hva jeg føler. Og nå, føles det som om hjertet mitt revner. Sånn er det bare. 

Anonymkode: a0a99...647

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk, du forstår mer og mer her. Ja jeg er livredd for alle brutte relasjoner, for å bli lagt for hat, for å svikte enda mer enn jeg har gjort, for å leve med dårlig samvittighet resten av livet (det vil jeg gjøre enten jeg blir eller går, for samvittigheten vil være vond overfor kone eller den andre). Jeg er kanskje blitt for gla i henne til at en ordentlig god fremtid med kona mi er mulig, det tror jeg dessverre du har rett i. Men jeg er så forbaska feig...

Skal innrømme at jeg har nå sagt til den andre at jeg skal tenke i helgen, på om jeg kan likevel treffe henne. Da blir det for å gjøre det helt slutt, men det blir i det minste gjort på en ryddig måte ved å se henne i øynene. Og hun kommer til å prøve seg på meg, dra meg inntil seg, og jeg kommer til å slite. Derfor vet jeg ikke om jeg tør. Jeg klarer ikke motstå henne, og jeg kan jo bare ikke kaste meg ut i dette...jeg kan ikke. Og mens jeg skriver det gråter jeg. Ikke av selvmedlidenhet, men av smerte over å gi helt slipp  Skal jeg eller skal jeg ikke treffe henne en siste gang? hva syns du, Hakadaki? Hva godt vil komme ut av det? Jeg skjuler meg bak,overfor henne, at "det blir jo så mye verre for DEG" (sier jeg), men vet det er meg selv som vil lide mest. 

Tja, hun får ikke med seg hvordan jeg har det. Jeg kan ha dager der alt er svart, jeg kan slite med tungsinn og angst periodevis, men hun ser ikke. Hun er rimelig avkoblet dessverre og ja, uten tvil en stor grunn til utroskapen. Jeg ble ikke lenger sett på hjemmebane, da jeg møtte hun andre. Så er dette gradvis blitt bedre, antakelig fordi kona har det bedre med seg selv (over overgangsalderen....og det er bra men desto mindre opptatt av sex..), men fint lite med meg å gjøre. 

Jeg vet ikke helt. Hypotetisk, hvis ingen ble såret? jeg skulle nok ønske jeg kunne fått resten av livet med hun andre. Men det du beskriver er jo bare helt usannsynlig....

Jo det har hjulpet å lufte det. men så mye klarere har jeg vel ikke blitt. Jeg forteller meg selv forøvrig at jeg er bastant og tøff på valget jeg har tatt. Jeg har og sagt det til hun andre, at til og med om jeg ser henne igjen snart, så er det ikke for å gi forhåpninger for jeg er knallhard på valget mitt. Å si det til henne, mens jeg ser henne i øynene...det blir verre, men jeg skal gjøre mitt beste i å holde fast på valget mitt, som du sier. Jeg vet det og skal klare det. Men inni meg har jeg lyst å brøle. 

Takk for innlegget ditt. Jeg ønsker ikke gå inn i alt du spør om nå, og jeg oppfatter heller ikke at jeg nødvendigvis skal svare på dette, men grunne over det. Og det lover jeg deg, det gjør jeg. Du stiller gode,men kritiske (naturlig nok) spørsmål. Jeg tar dem til etterretning. 

Men fortell meg en ting. Hva gjør man, når man bastant hevder å ha tatt et valg, man står ved valget, sier det høyt til seg selv og den andre og til og med til kona, at man er "glad" for å leve med dette mennesket. Men hva gjør man når man innerst inne kjenner at valget har vært beintøft å ta, at man knapt klarer puste når man tenker på dette andre mennesket, at man for alltid vil gå og tenke på den andre, lure på hvordan hun har det, hvor hun er, hvordan livet kunne ha vært. Og vite, at om sjansen byr seg, en dag, så vil man oppsøke denne andre igjen...med et bittelite håp? Og samtidig kan det være den dagen aldri kommer. Kanskje faller jeg fra før min kone, kanskje går den andre videre med en annen, kanskje snakkes vi aldri igjen. Men hun vil for alltid være i hjertet mitt, hun har betydd så mye for meg, jeg svikter henne, og vil alltid tenke på henne, antakelig hver dag eller flere dager i uken iallefall. Hva gjør man da? Jo, man står likevel bom fast på valget og må leve med det. Det er en sorg og en smerte i det som jeg ikke kan beskrive. 

Takk for ditt innspil Jeg beklager at jeg ikke helt klarer respondere godt på det. Blir bare lei meg for jeg kjenner meg igjen i manenn din, selv om jeg ikke har vært fysisk utro. Alle årsakene du nevner er også helt reelle, tror jeg. Det er slik det er for meg. Jeg håper dere finner ut av det, men det høres i bunn og grunn ut som dere kanskje bør gi slipp?

Kan jeg spørre hvordan det var for deg å snakke med hun andre? Og har mannen din gitt henne helt opp og vice versa? Og er du i såfall sikker på det? 

Hjelp. Det er alt jeg kan si. Ble livredd av å lese dette. 

Det har tatt meg to år, fordi jeg har en helt ekstrem samvittighet og en helt ekstrem ansvarsfølelse. Jeg kan bare ikke svikte, jeg kan ikke det. 

Ja så er det det da. Jeg vet det. Jeg svikter dem begge. Men kona vet bare ikke om det. Tror ikke hun får vite det heller. Men jeg lever likevel med et svik, overfor dem begge. Jeg vet ikke om jeg tør, når alt kommer til alt,å være ærlig. Jeg ser jo hvor store konsekvenser det kan få. Og jeg tør ikke miste alt jeg har rundt meg, av familie og verdier. Det er som sagt ike bare kona jeg "måler opp" mot hun andre, det er hele pakken , og den er jeg redd for å miste. Særlig tap av ansikt, æren og anerkjennelsen. Jeg er livredd for å bli sett på som en slik fyr som jeg ikke vil være, en som svikter, faller for en yngre og vakrere, en som sviktet alle sine. Jeg kan bare ikke, prøv å forstå. 

Om jeg velger å treffe hun andre igjen eller ei, valget er tatt. Jeg kan ikke se at det kommer til å endre seg av den grunn. 

Jeg kjenner meg revet i to. Så får dere mene hva dere vil om det, at jeg er dramatisk eller er ute etter medfølelse. jeg er ikke det, men her på KG, våger jeg i det minste være ærlig om hva jeg føler. Og nå, føles det som om hjertet mitt revner. Sånn er det bare. 

Anonymkode: a0a99...647

Kroppen og hjertet ditt prøver å fortelle deg noe ts, gå til hu andre ❤️❤️❤️

Anonymkode: d1eb4...76e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kroppen og hjertet ditt prøver å fortelle deg noe ts, gå til hu andre ❤️❤️❤️

Anonymkode: d1eb4...76e

Tror du det...? 

Skal innrømme at jeg tenkte, da jeg brøt med henne, at det at hele kroppen min ristet, jeg skalv, jeg gråt, jeg kjente bare at alt gikk i svart, ja det var kanskje kroppens måte å si fra på... Hadde jeg reagert så sterkt, fysisk, om jeg ikke virkelig elsket henne? Jeg vet jommen ikke....

Anonymkode: a0a99...647

[Gjest Kariannne]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror du det...? 

Skal innrømme at jeg tenkte, da jeg brøt med henne, at det at hele kroppen min ristet, jeg skalv, jeg gråt, jeg kjente bare at alt gikk i svart, ja det var kanskje kroppens måte å si fra på... Hadde jeg reagert så sterkt, fysisk, om jeg ikke virkelig elsket henne? Jeg vet jommen ikke....

Anonymkode: a0a99...647

Det er opplagt! Kroppen, hodet, hjerter alt forteller det samme. Gå til henne. 

Du er redd for tap av ansikt. Jeg vet om fler som har gått fra partner for en annen, til og med ei som gikk fra mann og to små barn for ei dame. Ja hun var lesbisk. Folk snakker litt en stund, men helt ærlig, de færreste bryr seg.

[AnonymBruker]

Det styggeste i denne saka er at du håper kona di skal dø så du kan få elskerinna di uten kamp. Fy.f...

Anonymkode: f0e4d...c75

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det styggeste i denne saka er at du håper kona di skal dø så du kan få elskerinna di uten kamp. Fy.f...

Anonymkode: f0e4d...c75

Enig. Jeg tviler sterkt på at han ønsker at kona skal dø, men det vitner om EKSTREM feighet hos han. Hvis kona av en eller annen grunn skulle dø så er han «fri» til å gå til elskerinna uten å tape ansikt som han er så redd for. 
En kompis av meg sa en gang at han håpte kona hans skulle være utro så han hadde en grunn til å gjøre det slutt. Feige F.

TS: Gå til den du elsker. Du har en forskrudd måte å se livet på. Det høres ut som om du tror at alle ser deg som Mr Perfect og at livene til alle revner hvis du gjør det slutt med kona di.

Newsbreak: Du er ikke Gud, de trenger ikke deg på den måten du tror. Verden går videre. Kona di går videre, familien din er familien din, vennene dine er fremdeles vennene dine. 

Anonymkode: fbedc...800

[AnonymBruker]

TS kan jeg spørre deg om noe.. du som kremt har erfaring på området..

Jeg har vært den andre kvinnen i ett år med en mann som hele tiden sa at han var i prosessen med å forlate samboeren sin, men det skjedde stadig noe som gjorde at det ble utsatt, faren hennes døde, noe nær fikk kreft.. 

Denne mannen er på alder med deg og jeg er 10 år yngre. Jeg vet han er mannen i mitt liv og jeg vet han følte det samme for meg. Han fortalte mange rundt oss, venner, noen slektninger, kollegaer at han ville, skulle ha meg. Alle visste at vi var forelsket og ingen tvilte på at det kom til å bli oss.

Men han slet med de samme tankene som deg. Plutselig ble vi avslørt og jeg tenkte at endelig så er plasteret revet av og når ting roer seg ned så er han «fri».

Men han valgte å bli hos samboeren. Jeg var knust men tok ikke mer kontakt med han. Han prøvde å dra meg inn igjen men jeg avviste han. Jeg klarer ikke en vinglepetter. Det siste jeg sa til han var at: Mine følelser er uforandret, jeg vil ha deg. Men du kommer ikke til å merke noe til det eller høre mer fra meg. 

Mitt spr er: Tror du han tenker på meg, savner meg? Alt det du skriver om dine følelser for den andre damen din er hvordan han har beskrevet sine følelser for meg. Så jeg forstår ikke valget hans. Bortsett fra at han bare må ha brukt meg. 
Vi har ikke kontakt mer, vi sees innimellom via bekjente men jeg gjør alt for å slippe å ha så mye som øyekontakt med han, det blir for vondt. Han prøver å finne unnskyldninger til å snakke med meg men jeg er klad tilbake. 

Anonymkode: 16bd3...04d

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har tatt meg to år, fordi jeg har en helt ekstrem samvittighet og en helt ekstrem ansvarsfølelse. Jeg kan bare ikke svikte, jeg kan ikke det. 

Eh..jeg kaster litt opp i munnen min. 

Jeg tror kanskje at ting ville blitt litt bedre for deg, om du så deg selv i et ærlig lys. Nei, du har ikke ekstrem samvittighet. Nei, du har ikke ekstrem ansvarsfølelse. Om du var innehaver av disse egenskapene, ville du da ha agert på følelsene dine i utgangspunktet? Nei. 

Jeg skjønner ikke helt denne trangen din til å opphøye deg selv til en martyr som bare vil alle vel. Hvordan kan du påstå noe slik, når du i neste øyeblikk sier at du skulle ønske at kona døde, slik at du slapp å miste ansikt overfor andre. Det er ren egoisme. Og feighet! Du er intet annet enn et helt normalt menneske som vil ha i pose og sekk. Ingenting feil med det, det er mange som er slik. Men vær nå for pokker mann nok til å innrømme det. 

Slik jeg ser det leker du dukketeater med både kone og elskerinne. Du manipulerer omgivelsene dine til å tro at alt er alle andres feil, også disse to som du påstår at du elsker så veldig høyt. Bullshit! Du elsker deg selv. Du er en vinglepetter, som ikke tør å stå til ansvar for HVA DU SELV HAR VALGT. Og du nærmer deg 60? Jeg har levd halvparten så lenge, og har grodd mer samvittighet og ansvarsfølelse enn du noen gang kommer til å ha. 

Skjerp deg! 

Anonymkode: 36ac2...efb

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror du det...? 

Skal innrømme at jeg tenkte, da jeg brøt med henne, at det at hele kroppen min ristet, jeg skalv, jeg gråt, jeg kjente bare at alt gikk i svart, ja det var kanskje kroppens måte å si fra på... Hadde jeg reagert så sterkt, fysisk, om jeg ikke virkelig elsket henne? Jeg vet jommen ikke....

Anonymkode: a0a99...647

Du vet svaret, men du tørr ikke, forståelig i utgangspunktet, men tro meg, lytt til hjertet!!!! Snakker av erfaring. 

Anonymkode: d1eb4...76e

[AnonymBruker]

Premisset ditt er feil, TS. Du tenker: Hvem skal jeg velge? Men spørsmålet er egentlig: Vil jeg ha det bedre alene enn sammen med kona? For det er jo faktisk en svært stor sannsynlighetsovervekt for at dette nye ikke kommer til å vare. Herregud, dere vet jo ikke engang om dere passer sammen seksuelt. Langt mindre hvordan hverdagen sammen vil bli. Forhold som oppstår på denne måten varer som regel ikke, statistisk sett. ( Ja da, jeg vet det er mange unntak). Hvis angsten for å bli alene er stor og du aldri har vurdert skilsmisse før du traff denne nye, så bør du absolutt bli. Hvis ekteskapet ditt er såpass dårlig at du uansett tror du vil trives bedre alene enn slik du har det nå, så bør du gå.

Anonymkode: 79957...87a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS kan jeg spørre deg om noe.. du som kremt har erfaring på området..

Jeg har vært den andre kvinnen i ett år med en mann som hele tiden sa at han var i prosessen med å forlate samboeren sin, men det skjedde stadig noe som gjorde at det ble utsatt, faren hennes døde, noe nær fikk kreft.. 

Denne mannen er på alder med deg og jeg er 10 år yngre. Jeg vet han er mannen i mitt liv og jeg vet han følte det samme for meg. Han fortalte mange rundt oss, venner, noen slektninger, kollegaer at han ville, skulle ha meg. Alle visste at vi var forelsket og ingen tvilte på at det kom til å bli oss.

Men han slet med de samme tankene som deg. Plutselig ble vi avslørt og jeg tenkte at endelig så er plasteret revet av og når ting roer seg ned så er han «fri».

Men han valgte å bli hos samboeren. Jeg var knust men tok ikke mer kontakt med han. Han prøvde å dra meg inn igjen men jeg avviste han. Jeg klarer ikke en vinglepetter. Det siste jeg sa til han var at: Mine følelser er uforandret, jeg vil ha deg. Men du kommer ikke til å merke noe til det eller høre mer fra meg. 

Mitt spr er: Tror du han tenker på meg, savner meg? Alt det du skriver om dine følelser for den andre damen din er hvordan han har beskrevet sine følelser for meg. Så jeg forstår ikke valget hans. Bortsett fra at han bare må ha brukt meg. 
Vi har ikke kontakt mer, vi sees innimellom via bekjente men jeg gjør alt for å slippe å ha så mye som øyekontakt med han, det blir for vondt. Han prøver å finne unnskyldninger til å snakke med meg men jeg er klad tilbake. 

Anonymkode: 16bd3...04d

Holder på med en sånn vinglepetter selv. Ett år, jeg ba han holde seg unna en stund så han og ikke minst jeg fikk tid til å tenke. Men det har han ikke klart, får stadig meldinger. Kjenner jeg er så lei, og oppgitt. Skulle ønske han respekterte ønsket mitt om å få litt tid for meg selv. 

Anonymkode: bb112...1a2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Holder på med en sånn vinglepetter selv. Ett år, jeg ba han holde seg unna en stund så han og ikke minst jeg fikk tid til å tenke. Men det har han ikke klart, får stadig meldinger. Kjenner jeg er så lei, og oppgitt. Skulle ønske han respekterte ønsket mitt om å få litt tid for meg selv. 

Anonymkode: bb112...1a2

Herregud, har du aldri hørt om blokkerings-funksjon?

Anonymkode: 01ca7...f97

[Kim123]

Så! Nå er det 24 sider av denne tråden... 

Hva blir/ble det til?! Har du møtt din medskyldige? Har du fortalt det til din kone? Isåfall, har kona kastet deg ut/kontaktet advokat?

Endret 19. oktober 2019 av Madde123

[AnonymBruker]

Takk for ditt innspil Jeg beklager at jeg ikke helt klarer respondere godt på det. Blir bare lei meg for jeg kjenner meg igjen i manenn din, selv om jeg ikke har vært fysisk utro. Alle årsakene du nevner er også helt reelle, tror jeg. Det er slik det er for meg. Jeg håper dere finner ut av det, men det høres i bunn og grunn ut som dere kanskje bør gi slipp?

Kan jeg spørre hvordan det var for deg å snakke med hun andre? Og har mannen din gitt henne helt opp og vice versa? Og er du i såfall sikker på det? 

Hva med å vanne gresset hjemme og kurtisere og gi komplimenter til kone i stellet for å søke bekreftelse utenfor? 

Du råder oss å gå fra hverandre når du har tatt samme valget vi står i?  Eller tenkte i hver fall å ta i starten av trå, at kone skal vite. For å unnslippe å bli avsljøet i vennskapskretsen, hos kollegaer og familje? Min mann har de samme grubleriene å tape ansiktet, være den mannen som svikter i omdømme. Og det er jo det som gjør meg i tvil om han valgte meg eller kun å slippe tap av ansikte. 

Samtalen med den andre dama ble gjort i tilstand av sjokk og sinne så jeg følte kun forakt mot denne kvinnen og var iskald og rolig  Stilte spørsmål hvorfor hun følte seg berettiget å ligge med en mann som var opptatt, om hun følte seg som person med moral, hva hadde hun før planer med min mann, hvordan hun skulle føle om hennes barn og foreldre fikk vite at hun syntes det var greit å  ha forhold til en gift mann. Hun var ikke høy i hatten når hun måtte ha denne samtalen.

Ja, mannen min har gitt opp henne og hun har gitt opp ham 

 

Anonymkode: 5ac05...b05

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja så er det det da. Jeg vet det. Jeg svikter dem begge. Men kona vet bare ikke om det. Tror ikke hun får vite det heller. Men jeg lever likevel med et svik, overfor dem begge. Jeg vet ikke om jeg tør, når alt kommer til alt,å være ærlig. Jeg ser jo hvor store konsekvenser det kan få. Og jeg tør ikke miste alt jeg har rundt meg, av familie og verdier. Det er som sagt ike bare kona jeg "måler opp" mot hun andre, det er hele pakken , og den er jeg redd for å miste. Særlig tap av ansikt, æren og anerkjennelsen. Jeg er livredd for å bli sett på som en slik fyr som jeg ikke vil være, en som svikter, faller for en yngre og vakrere, en som sviktet alle sine. Jeg kan bare ikke, prøv å forstå. 

Om jeg velger å treffe hun andre igjen eller ei, valget er tatt. Jeg kan ikke se at det kommer til å endre seg av den grunn. 

Jeg kjenner meg revet i to. Så får dere mene hva dere vil om det, at jeg er dramatisk eller er ute etter medfølelse. jeg er ikke det, men her på KG, våger jeg i det minste være ærlig om hva jeg føler. Og nå, føles det som om hjertet mitt revner. Sånn er det bare. 

Anonymkode: a0a99...647

Men du ts. Vil du heller leve ulykkelig resten av livet med et hjerte som konstant gjør vondt, eller velge hun andre og gå igjennom en veldig tøff og tung periode, men bli lykkelig på sikt?

Anonymkode: 7bf82...289

[AnonymBruker]

Umulig å si. Jeg kunne faktisk ha tilgitt dette, men jeg er ikke kona di. Umulig å si hvordan hun vil reagere. Men jeg hadde ikke ønsket at du skulle snakke med eller treffe den andre kvinnen igjen.

Anonymkode: b9b0f...8b5