Har hatt et forhold til en annen. Velger kona men vil likevel fortelle henne det. Hva kan jeg forvente?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Hakadaki skrev:

Hvordan klarer noen å få følelser for andre mens de er i ett forhold? Jo, man må undersøke. Man må sette seg i situasjoner hvor man bonder over like refleksjoner, tanker og følelser. Man velger altså å bli kjent med ett annet menneske på ett intimt nivå mens ens egen partner aner fred og ingen fare. Hvordan kan du rettferdiggjøre dette? 
Det er forøvrig stor forskjell på tiltrekning og forelskelse. Man kan tiltrekkes mennesker av ulike grunner uten å ha romantiske eller seksuelle forestillinger. Men å forelske seg er forbeholdt en spesiell. Helst den man er sammen med. Og ja - forelskelse går over til dypere kjærlighet, men vil aller helst blusse opp fra tid til annen dersom man er i ett godt og sunt forhold. 
Skal man søke dette utover forholdet og partneren man har valgt så må man revurdere hva slags forhold man opprinnelig har. 
 

I en ideell verden så hadde det nok vært slik ja. Men det er faktisk ikke så uvanlig å forelske seg selv om man er gift. Det er ikke noe å "rettferdiggjøre",  men det skjer. Man trenger ikke å "søke ut" aktivt for det. Folk er forskjellige, noen er utadvendte og "bonder" lett med andre, noen har jobber der de reiser mye og/eller jobber tett med andre. Hvis man plutselig blir veldig "sett" av en annen og dette sammenfaller med en dårlig periode i parforholdet så kan slikt skje. Jeg er enig i at når man har funnet rett person så kan forelskelsen blusse opp med jevne mellomrom, heldigvis er jeg så heldig selv. Men jeg tror ingen tjener på å krisemaksimere det å få følelser for andre i løpet av et langt liv. Hvis logikken er "jeg er tiltrukket/forelsket i kollegaen min, så da må det være noe alvorlig feil med forholdet jeg er i" - ja, da kan man fort ende i en evig jakt på "den rette" - som man selvsagt aldri finner. 

Anonymkode: 79957...87a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du fortsetter jo bare.

Jeg er i samme aldersgruppe, og innenfor samme sektor, skjønt, «akademia» er tydeligvis mangfoldig 😏

Omgås faktisk ingen som bruker samme tone som deg.

Nettopp, det er dette som er å være oppegående og voksen, og ikke tilte og lage drama hele veien.

Anonymkode: 01ca7...f97

Arroganse lenge leve😉

Anonymkode: 4c6ef...688

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet jo hva det gjelder. Handler ikke om å kjøpe seg tid, men det er noe han ikke kan gjøre akkurat nå. Så fort dette noe et overstått skal han ta ett valg. Jeg er ok med hva enn det utfallet blir tror jeg. Vil bare få det overstått. 

Anonymkode: bb112...1a2

Du må google elskerinnetalen.....for du har falt hodestups for den. Husk at dette mennesket er så flink til å bedra at han har bedratt kona si ett år uten å bli tatt. 

Om det er deg han vil ha så stiller du han ett ultimatum. Meg eller henne, gå fra henne i morgen.

Antageligvis så vil han drøye og drøye og drøye og drøye. Fordi du er like mye en bedratt part her som kona.

Anonymkode: 55b6c...a80

[Hakadaki]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I en ideell verden så hadde det nok vært slik ja. Men det er faktisk ikke så uvanlig å forelske seg selv om man er gift. Det er ikke noe å "rettferdiggjøre",  men det skjer. Man trenger ikke å "søke ut" aktivt for det. Folk er forskjellige, noen er utadvendte og "bonder" lett med andre, noen har jobber der de reiser mye og/eller jobber tett med andre. Hvis man plutselig blir veldig "sett" av en annen og dette sammenfaller med en dårlig periode i parforholdet så kan slikt skje. Jeg er enig i at når man har funnet rett person så kan forelskelsen blusse opp med jevne mellomrom, heldigvis er jeg så heldig selv. Men jeg tror ingen tjener på å krisemaksimere det å få følelser for andre i løpet av et langt liv. Hvis logikken er "jeg er tiltrukket/forelsket i kollegaen min, så da må det være noe alvorlig feil med forholdet jeg er i" - ja, da kan man fort ende i en evig jakt på "den rette" - som man selvsagt aldri finner. 

Anonymkode: 79957...87a

Vi er sikkert ikke så uenige, men vi har kanskje ulik definisjon av tiltrekning/forelskelse. 
 

Man kan finne noen andre interessant - ja man kan kanskje også tenke at «hvis jeg var singel så er dette en person jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med..» Det er tiltrekning. Forelskelse er nivået høyere. Da har man blitt bedre kjent med vedkommende og gått over noen grenser. 
 

Du nevner settinger som kollegaer og/eller andre man ikke kan unngå å komme innpå. Jeg vet ikke om jeg er annerledes, men jeg skaper en emosjonell distanse som gjør at slike følelser ikke vekkes. Jeg kan bry meg om og være en venn, men det romantiske føleriet får ikke plass. Det er ikke noe jeg bevisst gjør, men jeg har i løpet av disse 15 årene aldri kjent følelser ovenfor andre enn min samboer. Selv om jeg har gode og sterke relasjoner til flere mannlige kollegaer/venner etc så er det langt fra det til forelskelse.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Hakadaki skrev:

Vi er sikkert ikke så uenige, men vi har kanskje ulik definisjon av tiltrekning/forelskelse. 
 

Man kan finne noen andre interessant - ja man kan kanskje også tenke at «hvis jeg var singel så er dette en person jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med..» Det er tiltrekning. Forelskelse er nivået høyere. Da har man blitt bedre kjent med vedkommende og gått over noen grenser. 
 

Du nevner settinger som kollegaer og/eller andre man ikke kan unngå å komme innpå. Jeg vet ikke om jeg er annerledes, men jeg skaper en emosjonell distanse som gjør at slike følelser ikke vekkes. Jeg kan bry meg om og være en venn, men det romantiske føleriet får ikke plass. Det er ikke noe jeg bevisst gjør, men jeg har i løpet av disse 15 årene aldri kjent følelser ovenfor andre enn min samboer. Selv om jeg har gode og sterke relasjoner til flere mannlige kollegaer/venner etc så er det langt fra det til forelskelse.

Greit, så bra for deg/dere. Men hva gjør du hvis det skjer? Og mener du virkelig at hvis det skulle skje så er det bare å avslutte ekteskapet? 15 år er en stund, men 30 år er enda lengre. Mye kan skje, med både deg og ham. . Jeg tror det er en tabbe å la seg styre blindt av stemninger/følelser. For de svinger. Plutselig en dag skjønner du ikke at du synes kollegaen din var kjekk en gang. Det er virkelig ikke så dramatisk som enkelte skal ha det til. Man kan godt være litt raus mot seg selv, samtidig som man selvsagt forsøker å unngå store fristelser. Noen klarer ikke alltid det. Det betyr ikke at de er onde eller at ekteskapet er kjærlighetsløst og bare kan avsluttes.  

Anonymkode: 79957...87a

[Hakadaki]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Greit, så bra for deg/dere. Men hva gjør du hvis det skjer? Og mener du virkelig at hvis det skulle skje så er det bare å avslutte ekteskapet? 15 år er en stund, men 30 år er enda lengre. Mye kan skje, med både deg og ham. . Jeg tror det er en tabbe å la seg styre blindt av stemninger/følelser. For de svinger. Plutselig en dag skjønner du ikke at du synes kollegaen din var kjekk en gang. Det er virkelig ikke så dramatisk som enkelte skal ha det til. Man kan godt være litt raus mot seg selv, samtidig som man selvsagt forsøker å unngå store fristelser. Noen klarer ikke alltid det. Det betyr ikke at de er onde eller at ekteskapet er kjærlighetsløst og bare kan avsluttes.  

Anonymkode: 79957...87a

Har mange kjekke kollegaer jeg! Synes noen av de er rett og slett er deilige. Men for meg er samboeren deiligst. Det er en sperre. 
Har jeg sagt at mennesker som ikke har den sperren er onde? Nei. Men jeg mener det er umulig å knytte seg til andre på den måten dersom man er i ett godt forhold. Den dagen jeg kjenner noe annet så tar jeg en prat med samboeren om det aller først og ser om vi kan fikse forholdet. Hvis ikke det kan fikses så går jeg. Jeg agerer iallefall ikke på følelsene før jeg har gått. Og DET er forskjellen. Jeg har for stor respekt for min samboer til å gjøre det på noen annen måte. Det vil ikke forandre seg om 15 år. Det er meg. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Hakadaki skrev:

Har mange kjekke kollegaer jeg! Synes noen av de er rett og slett er deilige. Men for meg er samboeren deiligst. Det er en sperre. 
Har jeg sagt at mennesker som ikke har den sperren er onde? Nei. Men jeg mener det er umulig å knytte seg til andre på den måten dersom man er i ett godt forhold. Den dagen jeg kjenner noe annet så tar jeg en prat med samboeren om det aller først og ser om vi kan fikse forholdet. Hvis ikke det kan fikses så går jeg. Jeg agerer iallefall ikke på følelsene før jeg har gått. Og DET er forskjellen. Jeg har for stor respekt for min samboer til å gjøre det på noen annen måte. Det vil ikke forandre seg om 15 år. Det er meg. 

Og da må det gjelde for alle andre også?

Anonymkode: 79957...87a

[Gjest Lulia]

På 11.10.2019 den 11.16, AnonymBruker skrev:

Ikke slå meg i hodet. Jeg vet det jeg har gjort er galt. Jeg er en gift mann som har hatt et forhold til en annen dame. Hun er yngre, penere og har så uendelig mange kvaliteter jeg beundrer. 

Det skal sies at vi ikke har ligget sammen. Det har vært mest på det emosjonelle. Jeg er solgt. Hun har fått hjertet mitt, jeg kan ikke si noe annet. 

Vi har hatt dette forholdet i omtrent 2 år. Ettersom tiden skrider frem så innser jeg at jeg må bli hos min kone. Jeg er glad i henne og vi har alt i alt et greit liv. Hun er ustabil og livet mitt og min glede svinger med hennes svingninger. Jeg har hatt perioder der jeg ikke har vært glad i henne lenger. 

Jeg har lenge håpet på meg og hun andre. Men jeg får meg ikke til å gå. Og da går det jo ikke. Har tatt den vanskelige samtalen med hun andre og sagt at jeg vil bli hos kona. Jeg har bedt henne legge vekk håpet om oss to. Jeg har sagt jeg vil fortsette å prate med henne av og til, for det vil jeg, men rent vennskapelig. Men hun vet også at jeg har sterke følelser for henne som vil vare. Innerst inne vil jeg aldri klare å slippe henne. Det vet jeg bare. 

Jeg og hun andre er blitt enige om at konen min har rett på å få vite. Hun vil bli skuffa og overrasket. Jeg vet ikke hvordan hun vil ta dette. 

Jeg sliter med en ekstremt dårlig samvittighet overfor kona. Jeg har spilt et dobbeltspill. Hjertet mitt rives i to for jeg elsker dem begge. Har knust hun andre nå. Det er helt grusomt for meg. 

Konen må få vite om. Jeg må få det av hjertet mitt. Jeg spør dere damer, eller menn med tilsvarende erfaring. Hva er sannsynlig å forvente fra kona? Jeg skal være helt ærlig med henne og jeg har jo ikke ligget med hun andre. Vil kanskje og hjelpe at jeg forteller at hun andre har vært mest "på". 

Er det sannsynlig at jeg blir forlatt? Selv tenker jeg jo at hun blir hos meg. 

/mann58

Anonymkode: a0a99...647

Ville ikke fortalt. Da stoler ho ikke på deg mer, da blir du single straks gitt

[AnonymBruker]

Du har i det minste klart å fortelle dama at det er slutt. Tydelig at hun tror deg. Så du kan nok bare glemme henne som backup for kona di. 

Anonymkode: f0e4d...c75

[Hakadaki]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Og da må det gjelde for alle andre også?

Anonymkode: 79957...87a

Det MÅ ikke gjelde alle - tydeligvis så gjelder det ikke for alle. Men kom da ikke å fortell meg at de er i ett normalt forhold. Hva er det du egentlig føler behov for å kverulere på?

[Hatsumomo]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

OG med min følelse av svik overfor en jeg elsker (som ikke er min kone). 

Du før det til høres så dramatisk ut, men det går over. Slapp av.

Nå har du tatt valget, senk skuldrene og kom deg videre.

Det går over. Forelskelser har en tendens til å gjøre det om man ikke pleier og forer den mer.

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Hakadaki skrev:

Det MÅ ikke gjelde alle - tydeligvis så gjelder det ikke for alle. Men kom da ikke å fortell meg at de er i ett normalt forhold. Hva er det du egentlig føler behov for å kverulere på?

Jo, det er nettopp det jeg forteller deg - at det er helt normalt. Ikke at det skjer hele tiden, men at det skjer en gang eller to i løpet av et samliv på 40-50 år , det er ganske vanlig og ikke så dramatisk som du skal ha det til. Jeg synes ikke jeg kverulerer, jeg prøver bare å moderere denne naive svart-hvitt tankegangen at hvis man er i et bra forhold så er det umulig å bli tiltrukket eller  forelsket i andre. Og at hvis det skjer  så er det nærmest er et tegn på at man ikke elsker partneren, så da er det bare å gå. Det stemmer rett og slett ikke. Jeg skjønner at dette sjokkerer deg, og jeg håper selvsagt at både du og din mann kun har øyne for hverandre resten av livet. Men skulle det glippe litt, så slapp av - det er ikke verdens undergang.

Anonymkode: 79957...87a

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er som nevnt flere ganger i tråden en elskerinne. Vi har hatt ett forhold i litt over ett år nå. Vi har vært så nære, gjort og opplevd så mye at jeg til tider har glemt at han har kone hjemme. Vi er forelsket i hverandre begge to, og vi vet at hadde situasjonen vært en annen hadde det vært oss to for lenge siden. Han sliter med å velge, meg eller kona. Skulle han fulgt hjertet hadde han uten tvil vært med meg, og det er også der han innerst inne ønsker å være. Likevel er det mye å kaste ett helt liv (så og si) på bålet fordi man har truffet en annen. Jeg forstår han godt uansett hvor frustrert jeg er på både han, meg selv og hele situasjonen. Men! Jeg valgte en gang å fortsette forholdet til han, selvom jeg viste han var gift. Jeg tok den gang ett valg, med to mulige scenario i bakhodet. Enten blir det oss to en gang, eller så blir han der han er, jeg valgte likevel å følge håpet om at det en dag blir oss og har derfor fortsatt forholdet. Han har aldri lovet meg noe. Nå trenger han tid til å tenke, det må jeg bare godta, jeg har selv valgt meg inn i denne situasjonen. Vi har en tidsfrist og at da må gan ta ett valg. Jeg aner ikke hva han kommer til å velge, men jeg vet såpass mye at om han ikke skulle velge meg, er følelsene mine for han likevel de samme. Jeg er oppriktig glad i han, han er kanskje min eneste store kjærlighet og jeg ønsker han bare godt. Så å skulle bli bitter, sur og gjøre alt i min makt for å ødlegge, er ikke riktig. Jeg vet selv at jeg valgte dette også, med all usikkerheten det ville medføre og ett mulig knust hjerte. Men jeg tok det valget selv! Ingen presset meg. Og blir det ikke oss, vet jeg at jeg gjorde meg så sårbar som jeg aldri har vært før, for noe jeg håpet og kjempet for. Det har vært verdt det, for han er min store kjærlighet og jeg vil alltid vite at jeg aldri ga det opp og det er fortsatt ennå mulighet for at det blir oss, å jeg kommer til å holde på det håpet. Uansett, jeg ønsker han aldri noe vondt, å jeg ønsker heller ikke hevne meg og såre en uskyldig kone. 

Anonymkode: bb112...1a2

Takk for at du deler. Litt godt å høre fra en som er midt i det også. Jeg ser du allerede har fått motstand på det jeg har uthevet. Kvinnene her vil si (og har allerede sagt til deg) at "neida, da ville han vært hos deg og ikke kona". Og jeg kan si dem midt i mot. Jeg tviler ikke på at det han sier er sant. Jeg har sagt det samme til hun jeg har vært med. Og ment det. For livet er urettferdig og vi menn kan så absolutt føle oss trekt mellom to, kjenne på at hjertet rives i filler eller at man helst skulle hatt "elskerinnen".. Valget vårt (også for din kar, tenker jeg) handler om så mye, mye, mye mer enn bare den ene kona. Det handler om alt rundt OGSÅ, og det er det som gjør at vi kan si vi ønsker oss den andre (elskerinnen) men vi klarer likevel ikke gå fra. Forstå det, da, dere kvinner....det er ikke slik at om vi sier dette, så nei, da hadde vi vært der for lengst. Det vi sier er sant, men omstendighetene binder oss mye mer enn mange av dere ser ut til å forstå. 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor i all verden får dere det fra at kona har psykiske lidelser?  Ts skriver at hun har svingninger i humøret, det kan godt være at det er noe han overdriver for å kunne unnskylde at han falt for en annen. Eller mer sannsynlig at hun merker at det er noe som foregår. De har vært gift i mange år, da kjenner man hverandre godt og den minste forandring vil godt merkes! 

Anonymkode: a5aee...a56

Min kone har ikke psykiske lidelser. Jeg har sagt hun er ustabil i humøret, det er da noe helt annet. Hun svinger en god del, har gode og dårlige perioder, men hun har ingen diagnose, ingen depresjon eller slikt. Men ustabil og svingende, ja det er hun. 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Igjen......Husk at de fleste som svarer deg her inne er svært unge uten livets erfaring.

Du valgte rett.

En forelskelse er flyktig selv om det er intenst. Du elsker ikke denne kvinnen, du er inderlig forelsket. Dette vet du å. Det er en intens følelse. Å elske er noe helt annet. 

Du vet hva du har og ikke hva du får. Når man er i vår alder så tenker man med hodet, livserfaringen og fornuften. Og igjen, med tanke på hele familien din, du har valgt riktig.

Anonymkode: 55b6c...a80

Takk for støtten. Jeg kan likevel si at jeg virkelig elsker denne damen. I alle fall er jeg veldig veldig nære. Og jeg vil alltid være veldig glad i henne. Absolutt alltid og resten av livet mitt. 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er ikke det. Da ville han ha vært hos deg.

Jeg setter ikke tvil om at han er forelsket i deg, men at det er hos kona si han egentlig ønsker å være er det ikke tvil om. For det er der han er.

Anonymkode: 55b6c...a80

Nei, nei og atter nei. Her er jeg totalt uenig med deg. Se svaret mitt til "elskerinnen" lenger opp. Nå må dere forstå at vi menn kan si dette til en annen kvinne, og mene det, selv om vi blir i våre forhold. 

18 timer siden, FluffyJuggernaut skrev:

Ser at du har "valgt".

For oss er det helt umulig å spå hva din kone blir å gjøre når hun finner ut om utroskapen din. Men det at du føler deg trygg på at hun kommer til å bli for at hennes ustabile psyke fanger henne i ett forhold med deg uansett, sier mye om hva slags mann du er. Du kunne valgt å bygge opp konen din og moren til dine barn, du kunne ha oppfordret henne til å søke hjelp av profesjonelle slik at både hun og forholdet deres hadde blitt mer stabilt. Men istedenfor ble hennes avhengighet av deg og hennes mentale tilstand brukt for å unnskylde en 2 åring affære.

For du valgte heller å søke oppmerksomhet uten for ekteskapet, noen som kunne ta seg av deg og pleie ditt ego. Jeg vet at det ikke er lett å leve med noen som er psykisk syk, men istedenfor å stille krav eller oppsøke hjelp, så bruker du det som ett frikort til å gå bak ryggen hennes. Og selv om du sier at du har vært klar med elskerinnen om at du aldri vil velge henne, så vil kjærlighetserklæringer, store følelser og hyppig kontakt har selvsagt gitt henne forhåpninger. Du har sendt veldig forskjellige signaler. Du ønsker å få i pose og sekk, du vil ha en altoppslukende romanse med en yngre kvinne som har pustet liv i deg på nytt, men også tryggheten fra en kone som elsker deg og du har det trygt med. 

Jeg tror at noen mennesker kan ha dype romantiske følelser for flere personer, men måten du har håndtert dette er ett svik mot begge kvinnene. Det at du i det hele tatt ville holde elskerinnen varm med løfter om at det ble henne om konen din ble alvorlig syk eller døde er groteskt, hvor slem går det an og være!? I det hele tatt å sende noe slikt ut i universet, vel... Og om elskerinnen din hadde vært ustabil så kunne hun sett på det som ett løfte, bare hun fikk "konkurrenten" ut av bildet. Jeg blir bare mer og mer sjokkert over hva du lirer fra deg.

Du har klart å rote til livet ditt skikkelig, hvilken konsekvenser det får kommer nok an på elskerinnen din. Men håper du har blokkert henne og ikke gir deg sjansen til å vikle henne inn i rotet ditt igjen. Uansett hva som skjer nå, så bør du snakke med noen, prest, psykolog, psykisk sykepleier,  noen som kan hjelpe deg til å sortere og håndtere følelser, for jeg skjønner du har det vondt. Du har vært i din egen verden, hvor du satt deg før alle andre, og nå som du begynner å innse at bomben du har detonert i andres liv har ført til såre følelser og potensielt alvorlige konsekvenser, så er du redd og full av anger. Du må stå i det, men du bør ha noen som passer på din psykiske helse også.

Min kone er ikke psykisk syk og hun er ikke bundet til meg pga psyken sin. Jeg har bare sagt at jeg føler på at jeg må være der for henne, at jeg tror ikke hun hadde klart seg helt topp uten meg. At hun hadde klart seg, med hjelp av venner og familie, ja det tror jeg nok men jeg har ikke sagt at hun er psykisk syk. Og ja jeg vet jeg har sviktet dem begge. Jeg svikter på hver eneste kant. Jeg har sviktet kona i to år, jeg svikter nå hun andre og jeg vet jeg har gitt henne forskjellige signaler og antakelig knust hjertet hennes for alltid. 

På 15.10.2019 den 16.42, AnonymBruker skrev:

Kjære ts, jeg har fulgt tråden. Du er som min elsker. Vinglete. Ambivalent. Du vet ikke hva du skal gjøre, følge hjertet eller hodet? Du har valgt med hodet, ikke hjertet. 

Jeg er på den andre siden, Jeg er elskerinnen. Jeg er på alder med "din". Jeg har vært hans førstevalg i ett år nå. Han velger på den måten vekk kona si, akkurat slik du gjør. Du elsker ikke din kone, da hadde du ikke bedratt henne over så lang tid. For selvom dere "bare" har et emosjonellt forhold, så elsker du ikke din kone. Jeg tror du elsker "hun andre". Du tør bare ikke anerkjenne det, tør ikke stå for det når alt kommer til alt. Samvittigheten din er så sterk at du rives mellom dem begge og du føler du MÅ bli hos kona. For et feigt valg, så usedvanlig feigt av deg. 

Som nevnt opprettet jeg nettopp et annet innlegg. Jeg skriver om at jeg er elskerinne, og min psykolog sier at jeg må informere kona til elskeren min nå. Han kommer ikke til å gjøre det, så dermed oppfordres jeg til å gjøre det. Om jeg gjør det vet jeg ikke, jeg har bedt om råd her inne. Men DU burde i alle fall gjøre det rette og fortelle din kone. 

Anonymkode: f1885...b4f

Sanne, sterke ord.Du har rett. Jeg er lei meg, men det er sant. Jeg har hatt et annet førstevalg enn min kone. Men jeg har jo nå tatt et valg og blir hos kona mi. Ingen vei utenom, jeg vil det, jeg skal det. Jeg Er feig, jeg kan ikke si noe annet. 

Jeg håper du ikke hører på den psykologen som sier du må informere konen. Jeg syns mannen du er med, har ansvaret der. 

På 15.10.2019 den 17.24, AnonymBruker skrev:

Mann igjen her.

Du skriver at du er redd for konsekvensene av ditt valg om du velger det hjertet vil. Jeg skjønner frykten. Jeg ble gal av alle tankene jeg hadde ... som deg så tenkte jeg følgende: ja, vi er stormforelsket nå men hva skjer om noen år når «hverdagen» setter inn? Jeg blir ikke yngre.. kommer hun til å ville være sammen med meg for jeg blir fortere «eldre» enn henne. Hva med pensjonstilværelsen? Jeg blir pensjonist før henne, blir jeg for kjedelig for henne? Finner hun seg en ny når jeg blir gammel, slik at jeg blir sittende der alene? 
Det var mye tanker. Såpass mange at jeg som deg ikke turte. Jeg prøvde å reparere forholdet jeg hadde -forgjeves. Hun var konstant i tankene mine uansett. Det gikk ikke. 
Vi ble som sagt sammen og er det fremdeles og alle mine redsler er forduftet. Den kjemien vi hadde er blitt forsterket og jeg vet at hun alltid kommer til å stille opp for meg og jeg for henne- det kan jo skje noe med helsen hennes også selv om hun er yngre enn meg. 
Jeg savner ikke det gamle livet mitt. Jeg har fremdeles alle aspekter ved det gamle livet mitt fremdeles -pluss at jeg er sammen med den jeg elsker og kjenner at det er der jeg vil være. 

Anonymkode: fbedc...800

Alle disse tankene har jeg hatt mange av. Jeg har til og med sagt noen av dem til henne, redd for at hun ikke vil "holde ut" med meg, hun er såpass mye yngre. Jeg har også gått mange runder på om jeg kanskje blir for kjedelig for henne. Men alt er vanskelig. Jeg forsto det slik at du og eksen ikke hadde felles barn? Her har vi flere av dem og noen av dem bor 200 m unna, altså de er naboene våre. Jeg kan bare ikke flytte fra hjemstedet mitt og risikere å miste kontakten med dem og barnebarna. Det går bare ikke, det vil knuse meg helt. Jeg tror det har sånn sett vært "lettere" for deg enn for meg, fordi du ikke har barn. Barna mine er voksne og etablert, men det forholdet vi har, alt det vi deler, det er så verdifullt for meg. Og skulle det bli brudd med meg og kona, kommer det til å være meg som må gå (selv om huset opprinnelig er mitt). Det er bare ikke et alternativ å gå. Jeg kan bare ikke det, jeg kan det bare ikke.....forklar meg hvordan jeg skulle overlevd alderdommen uten å ha barna mine så tett på eller uten det nære forholdet vi har i dag. Det går ikke, jeg kan ikke ofre det. Jeg er forøvrig glad på dine vegne. Litt misunnelig også. 

På 15.10.2019 den 9.48, 911 skrev:

Mange fine og reflekterte innlegg i det siste. Du står overfor et stort valg nå. Om elskerinnen din truer med å fortelle dette til din kone bør du komme henne i forkjøpet å fortelle dette selv, men da må du være 100 % ærlig. Så spørs det hva din kone vil gjøre når du sier at du vil være hos henne av "historiske" og "praktiske" årsaker, mens hjertet ditt tilhører hun andre. Jeg ville nok bedt deg gå. Du vil bli ulykkelig i ditt ekteskap når du har så sterke følelser, men dette er kanskje til å leve med. Jeg er svært usikker hva jeg ville gjort om jeg var i samme situasjon, men tror jeg ville latt hjertet mitt bestemme. Ungene vil nok tilgi deg for at du valgte å bli lykkelig i stedet for å leve i et tilnærmet platonisk ekteskap (jada, du er "glad" i din kone, men tror det bare er av gammel vane og på grunn av alt dere har sammen). Jeg har opplevd dette i nær familie og det var sterke reaksjoner i starten, men dette har roet seg ned. Man bør ikke gå på akkord med sine følelser. Om du fortsetter som før vil nok din kone merke din kjærlighetssorg (det har hun jo allerede gjort) og da er det "fair play" å tilstå hvorfor det er slik. Kanskje dere klarer å finne tilbake til hverandre til tross for ditt svik. Jeg skjønner godt at du er veldig redd nå for hva som vil skje, men dette må du bare manne deg opp til å gjøre. Du har satt deg selv i denne situasjonen og det må du rydde opp i av respekt både for den ene og den andre kvinnen.

Takk for et reflektert innlegg og jeg ser jo hvem det kommer fra. Du har fulgt meg en stund. Nå lander jeg omsider, ...men jeg sliter med dette. Har konstant vondt i magen og skjelver når jeg våkner. Jeg vet jeg går på akkord med mine følelser, jeg gjør det. Jeg våger ikke en gang treffe henne lenger, se henne i øynene og si dette jeg skriver her. Jeg bare vet at det vil være så smertefullt. Alt jeg vil er å holde henne en siste gang. Og ja, kona vil kanskje oppdage min kjærlighetssorg, men uten å klare forstå hva det egentlig er. Hun vil bare tro jeg er sliten, uvel eller har mye å stå i på jobb. Hun har mange ganger kommentert at jeg er fjern, men det er alt. Hun ser ut til å ikke se meg nok, om du forstår, i og med at hun ikke mistenker noe. Jeg forstår det faktisk ikke, jeg har jo vært bortreist så ofte. 

Jeg hører hva du sier og jeg skal grunne over det. For du har rett. 

På 15.10.2019 den 17.48, HanneLer skrev:

Du skjønner at nå har du en sint elskerinne å hanskes med. Og hun kommer til å fortelle alt dette til din kone.

Fortsettelse følger.... 

Jo jeg har det, men jeg tror hun allerede har roet seg litt ned, skal forklare under....

10 timer siden, Hakadaki skrev:

Jeg mener kona fortjener bedre. Jeg mener kona bør få vite sannheten og jeg mener kona må få lov til å ta dette valget - ikke m58. Jeg mener også at når man klarer å være emosjonelt utro i 2 år så har man så utrolig lite respekt og kjærlighet igjen for kona at det minste man da må gjøre er å fortelle det til henne. Det har altså ingenting med «den andre» å gjøre eller hvor hjertet til m58 ligger. Det handler om kona. 
 

Hadde jeg vært kona så hadde jeg gått. Jeg hadde brukt fraværet av han til å bygge meg selv opp. Hvem vet? Kanskje hennes psykiske lidelser også forsterkes av at hun lever i ett kjærlighetsløst ekteskap og at en skilsmisse er hva hun trenger for å virkelig kunne ta tak i seg selv. 

Jeg er enig i dette, respekten og kjærligheten for henne var borte da jeg traff den andre. Jeg falt pladask for hun andre og jeg lot det skje. Jeg bare svevde i det og jeg klarte ikke stoppe det. Selv når kona endret seg igjen og jeg på sett og vis kjente at jeg ble glad i kona mi igjen, så klarte jeg ikke stoppe det. Hvorfor? fordi da var jeg allerede blitt så uendelig glad i hun andre, det var gått for langt, jeg nøt alle samtaler med henne, alle små treff, jeg klarte ikke stoppe, hun gjorde meg nesten avhengig av henne. Og jeg mener fortsatt at jeg elsker henne og skulle ønske jeg kunne få henne. Men jeg kan ikke det. Hun kan heller ikke få meg, og slik må det bare være. Nå må jeg bare forholde meg til dette. 

Jeg har forøvrig hatt kontakt med hun andre igjen, der hun igjen spør meg om vi kan møtes. Jeg sa jo bastant nei, men jeg forstår hennes ønske om en avslutning face to face og jeg vurderer det igjen. Jeg syns hun fortjener det. Jeg sa "det blir bare verre for deg", men sannheten er at det blir så mye verre for meg. For å holde rundt henne, som jeg så gjerne vil ha, det kommer til å rive meg i filler igjen. Men jeg forstår hun mener at hun fortjener det...og det gjør hun jo. Jeg står fortsatt fast på å bli hos kona og det vet hun og jeg står fast på å ikke noe hjemme, hun vet det også, men hun kjefter meg ut for det. Jeg fikk så det haglet. 

Sendte henne en melding i dag og sa at jeg trenger tid på å tenke på det med et treff, men jeg heller mot nei. Jeg sa også at jeg har det veldig vondt og tenker på henne. Ønsket henne en god helg og sa til henne at nå trenger vi begge to å tenke litt, roe litt ned. Jeg er så sliten. Det er nok hun og. 

------

Nå har jeg prøvd å kommentere så godt jeg kan, siden dere faktisk bruker tid på meg og denne situasjonen.

Det er ett innlegg som traff meg midt i hjertet, men jeg finner det ikke igjen, beklager. Men det har jeg tenkt mye på, der sto det at jeg tok valget mitt allerede da jeg krysset den emosjonelle grensen med hun andre og ble "emosjonelt intim" med henne. Da valgte jeg henne fremfor kona. Dette var veldig sanne ord og jeg grunner på dem hele tiden. Jeg syns også det er sterkt det Hakadi skriver, om at når man velger ha et forhold over så lang tid, så har man ikke så mye kjærlighet/respekt for kona. Det traff meg også. Men samvittigheten, den er helt ødelagt av dette, for den har jeg, om ikke annet. Og kjærligheten til kona, den er der den også.....tross alt. 

Var dette oppklarende? jeg håper det. For meg var det godt å skrive om dette. 

/M58

Anonymkode: a0a99...647

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff, NÅ er du i stor trøbbel.

sinte koner er en ting, men du vet hva de sier om forsmådde elskerinner? 😱.

tenker at du nå har fått noen sprekker i fasade-inntrykket av den «rolige, harmoniske og perfekte» nye damen. Isteden står du igjen med en hatefull og aggressiv «kjerring» som kan bli ganske farlig.

for de hatefulle/sjalu elskerinnene som jeg kjenner til/har hørt om , har:

- ringt mannen eller konas jobb og fortalt alt til sjefen.

- skrevet sannheten på Facebook, slik at felles bekjente har sett det og vist det til kona. 

- ringt kona eller tatt screenshot av alle meldinger og sendt kona.

har mange eksempler på dette, uavhengig av alder. Det de har til felles, er at de kommer inn i familien til mannen med så mye bråk at «alle» får vite. I tillegg får kona totalsjokk av måten det blir gjort på, og kaster ut mannen i sinne og avsky.

du vet det ikke ennå, men av og til står man ved en skillevei. Din var før møtet med henne, når du kunne valgt å forlate henne i stillhet og ro. Isteden bare «måtte» du en siste gang... historien er full av dem: bankraneren som bare «måtte» ta det siste store brekket, venninnen som bare «måtte» ligge med bestevenninnens kjæreste en siste gang....osv osv.

regner med du så for deg en rørende og kjærlighetsfylt avslutning med tårer, løfter om en framtid hvis det skjer noe med kona og hete omfavnelser...Så utrolig lite du vet og skjønner om kvinner etter 58 år😱.  Blir litt matt. Vet du ikke at kvinner som føler seg tråkket på, sjalu, ikke elsket eller sveket kan bli RIMELIGE irrasjonelle ? Eller «ustabile» som du så fint beskriver din kone (begynner å ane konturene av en SVÆRT annerledes side av saken fra din kones perspektiv). 

felles for disse er at de til slutt blir tatt på en så forferdelig og aggressiv måte. Istedenfor at du kunne løst dette når det enda var mulighet for forsoning med kona di, har du nå overlatt resten av ditt liv til en illsint kvinne du egentlig ikke kjenner. 

Jeg synes oppriktig syndt på deg. For uten å skjønne det selv, har du nå lullet deg noe du ikke kan komme deg unna.

med andre ord: alt du har hatt er nå i «livsfare». Sjansen for at elskerinnen din gjør slik at konen din får vite, er sånn ca 90-99%. Du vil ikke vite når det skjer, for du har ikke lenger regien på eget liv- det har hun. 

Og når informasjonen når din kone slik, vil det ikke lenger bli elskerinnen du elsker og desperat ha; men din kone. Du kommer stille til å se på at hun pakker for deg og kaster deg ut- uten at du kan gjøre NOE! 

Og deretter, når sinne fra hele familie har ført til din ensomhet , kommer desperasjonen, og du rekker ut en hånd mot elskerinnen. Men hun er fortsatt rasende, og vil ikke ha deg.

ser du ikke hvor nære du er nå? Hadde jeg vært deg, ville jeg vært engstelig hvert sekund for når det «smeller». Du har aldri vært nærmere.

beklager min gode mann. Karma.

Anonymkode: 4c6ef...688

Kjære TS. Ser at du har svart kun utvalgte som har gode og støttende tanker. Og elegant hoppet over svar som mitt.

men er ikke formålet med en sånn tråd å få høre alle nyanser- ikke bare få støtte for de valgene du har tatt?

leser at du nok en gang har vært i kontakt med elskerinnen . Nå gir jeg opp! I innleggene dine (ja, har fulgt hele tråden) viste du i starten noe empati for kona di. Men når du aldri handler, sier det meg noen ting:

1. Du har null respekt for den stakkars kona di. Du fortsetter og fortsetter og fortsetter selv om 1000 stk nå har forklart deg skadeomfanget for kona di. Mange av dem som har prøvd å forklare deg dette, har egenerfaring som sveket selv, og har forklart deg hvor hardt et slik svik rammer. 

2. Du er total-opphengt i dette forholdet, som om det ikke er noe annet i livet. Hva med barn? Fritidsinteresser? Jobb? Du virker til å ha kjørt deg fullstendig inn i et spor, og vil ikke ut av det. 

3. Du er litt avhengig av feedback fra andre for å bli bekreftet som person. Har du issues /ubearbeidede problemer som du overfører inn i dette forholdet? Kan det ha sammenheng med en eventuell midtlivskrise?

sorry mann, men dette virker ikke helt sunt. Ihvertfall ikke for kona di, men også for deg. Du er ingen skolegutt lenger, men en voksen mann som drifter en familie.

må si det ingen andre her har sagt rett ut:

hva i h... driver du med? Nå må du skjerpe deg!

Anonymkode: 4c6ef...688

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forsto det slik at du og eksen ikke hadde felles barn? Her har vi flere av dem og noen av dem bor 200 m unna, altså de er naboene våre. Jeg kan bare ikke flytte fra hjemstedet mitt og risikere å miste kontakten med dem og barnebarna. Det går bare ikke, det vil knuse meg helt. Jeg tror det har sånn sett vært "lettere" for deg enn for meg, fordi du ikke har barn. Barna mine er voksne og etablert, men det forholdet vi har, alt det vi deler, det er så verdifullt for meg. Og skulle det bli brudd med meg og kona, kommer det til å være meg som må gå (selv om huset opprinnelig er mitt). Det er bare ikke et alternativ å gå. Jeg kan bare ikke det, jeg kan det bare ikke.....forklar meg hvordan jeg skulle overlevd alderdommen uten å ha barna mine så tett på eller uten det nære forholdet vi har i dag. 

..kona vil kanskje oppdage min kjærlighetssorg, men uten å klare forstå hva det egentlig er. Hun vil bare tro jeg er sliten, uvel eller har mye å stå i på jobb. Hun har mange ganger kommentert at jeg er fjern, men det er alt. Hun ser ut til å ikke se meg nok, om du forstår, i og med at hun ikke mistenker noe. Jeg forstår det faktisk ikke, jeg har jo vært bortreist så ofte. 

Anonymkode: a0a99...647

Du er nok blitt flink til å lyve. Gratulerer! 

Da er det jo bare å kjøre på med mer emosjonelle utroskap. Det er tydelegvis det beste valget. 

Anonymkode: f0e4d...c75

[AnonymBruker]

Takk for oppdatering, følger denne da jeg selv har dyp kjærlighetssorg over en gift mann. Som deg tør han ikke å gå, av ulike spesielle omstendigheter. Og det ER spesielle omstendigheter, men det er likevel ikke umulig (i mitt hode). Så jeg har for en tid tilbake valgt å avslutte forholdet, smuler blir tross alt bare smuler selv om smulene er ekstremt gode. Stor sorg nå, men livet går tross alt videre og når sorgen er bearbeidet er jeg sikker på at det åpner seg flere muligheter. 

 Jeg mener jeg har lest en tråd fra deg før og fant denne fra i fjor: 

Her hadde du også nylig sagt til «hun andre» at du ikke kom til å velge henne, men her skriver du at det lyser igjennom at du ikke mener det.  Det virker som hun ikke kommer til å gi slipp uten at du gjør det på ordentlig, for hennes skyld bør du gjøre dette nå. Det er jo det du sier i denne tråden, men hvis jeg skal tippe så vingler du tilbake så snart kona ikke lenger er i en god periode

(OT: reagerte på at du påvirkes veldig av konas humør, mens hun er i en såkalt god periode samtidig som du er i en dyp krise). 

Du sier du knuser henne med å forlate henne, men tro meg du knuser henne mer med å vingle som du har gjort til nå. Når det er sterke følelser involvert og man føler man har møtt den rette, er det ekstremt vondt å være nr 2 som aldri kan vises frem.  Det er selvsagt hennes valg å ta deg imot eller ei, men hvis du oppriktig ønsker hennes beste holder du deg unna siden du ikke vil/tør/ønsker å ha henne som din nr 1. Det sterke håpet om å bli nr 1 er grunnen til at hun opprettholder forholdet. 

 

 

 

Anonymkode: 5f204...6ba

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære TS. Ser at du har svart kun utvalgte som har gode og støttende tanker. Og elegant hoppet over svar som mitt.

men er ikke formålet med en sånn tråd å få høre alle nyanser- ikke bare få støtte for de valgene du har tatt?

leser at du nok en gang har vært i kontakt med elskerinnen . Nå gir jeg opp! I innleggene dine (ja, har fulgt hele tråden) viste du i starten noe empati for kona di. Men når du aldri handler, sier det meg noen ting:

1. Du har null respekt for den stakkars kona di. Du fortsetter og fortsetter og fortsetter selv om 1000 stk nå har forklart deg skadeomfanget for kona di. Mange av dem som har prøvd å forklare deg dette, har egenerfaring som sveket selv, og har forklart deg hvor hardt et slik svik rammer. 

2. Du er total-opphengt i dette forholdet, som om det ikke er noe annet i livet. Hva med barn? Fritidsinteresser? Jobb? Du virker til å ha kjørt deg fullstendig inn i et spor, og vil ikke ut av det. 

3. Du er litt avhengig av feedback fra andre for å bli bekreftet som person. Har du issues /ubearbeidede problemer som du overfører inn i dette forholdet? Kan det ha sammenheng med en eventuell midtlivskrise?

sorry mann, men dette virker ikke helt sunt. Ihvertfall ikke for kona di, men også for deg. Du er ingen skolegutt lenger, men en voksen mann som drifter en familie.

må si det ingen andre her har sagt rett ut:

hva i h... driver du med? Nå må du skjerpe deg!

Anonymkode: 4c6ef...688

Skjønner kritikken. Saken er den at jeg også svarer dere som er kritiske, men det er så mange av dere at jeg kan ikke svare alle. Og det er få med støtte, derfor velger jeg også ut å svare dem. Beklager om det er støtende.  Skal prøve svare deg:

1. Jo jeg har respekt for henne. Men jeg erkjenner at jeg ikke har hatt NOK respekt for henne. Da hadde jeg nok ikke holdt på med dette over så lang tid. Men jeg kan vel få det igjen, eller er det løpet kjørt? At samvittigheten nå gnager så sterkt at jeg har vondt i magen og skjelver, det sier vel litt. Jeg har fått sterke fysiske reaksjoner på dette, jeg sliter skikkelig. Er en kombinasjon av det å svikte, dårlig samvittighet og sorg. 

2. Selvsagt tenker jeg mye på dette nå, men har masse annet å holde på med. Er i full jobb, en aktiv jobb som krever meg fysisk. Har også barna som jeg driver nå og hjelper hver eneste ettermiddag/kveld med å pusse opp. Det får tankene på litt annet. Jeg jobber meg i hjel når jeg ikke er på jobb faktisk, for slik har jeg alltid vært, men nå mer enn før. Jeg skal på tur med mine 3 nærmeste kompiser om en uke også. Jeg holder da på med annet, men jeg erkjenner at dette opptar mine tanker veldig mye. 

3. Det vet jeg ikke. Jeg har fått enormt mange bekreftelser fra den andre og det har gitt meg så utrolig mye. Jeg har faktisk aldri opplevd å få så mange komplimenter, jeg har ikke opplevd å bli så sett noen gang. Ikke en gang av min kone gjennom 32 år . Jeg har lenge følt meg uten verdi i ekteskapet, ikke blitt sett eller anerkjent, og plutselig er det en som ser meg på denne måten. Klart jeg blir utrolig glad for det. Midtlivskrise? kanskje. Jeg føler jeg forfaller, er en gammel mann,og likevel er det en feiende flott dame som syns noe om meg, som min kone ikke en gang enser. Klart det gjør mye med meg. Forstår du den?

Du har full rett til å spørre hva jeg driver med. Sannheten er at jeg sliter. Jeg har tatt et valg, men jeg må hele tiden gjenta for meg selv at dette står jeg fast ved, bom fast. Jeg må gang på gang overbevise meg selv om dette, og hun andre. Hun andre sa til meg at hun var drittlei av at jeg gnir det så inn, for det er det jeg gjør. Klarte sikkert si det til henne 14 ganger i løpet av 15 minutter, at jeg velger kona. Jeg ser jo at det blir påtatt men jeg bare MÅ si det, så jeg er sikker på at både hun og jeg forstår det. Ja, du kan bare slå meg i hodet. Jeg fortjener det.   m58

Anonymkode: a0a99...647

[911]

Etter nesten 200 innlegg i din første tråd og nesten 450 i denne om samme tema er jeg redd dere er tilbake til start.
Du vil ikke si noe til din kone og vurderer å ta kontakt med elskerinnen en "siste" gang. Hun vil da true/overtale/be deg om ikke å avslutte "vennskapet" dere har. Du er så forelsket i henne at du sannsynligvis er lett å overtale. Dette er jo "bare" et vennskap og det trenger ikke din kone å få vite noe om. Dermed slipper du denne vonde kjærlighetssorgen og kan beholde begge. Vær bare obs på at jo lengre dere holder på jo vondere blir det for din kone når (ikke hvis) hun får vite dette.

Dersom min kone hadde kommet i samme situasjon som deg så ville jeg satt umåtelig pris på å få vite det av henne. Dermed kunne vi fått sortert ut hvordan vi skulle bearbeide dette videre. Jeg ville tatt ekstra vare på henne og håpet at hun "red av denne stormen" og ble hos meg. Tror det er utopi å tro at man ikke kan bli betatt av/forelsket i andre enn partner i løpet av et helt liv.

[AnonymBruker]

Hva følte du da du giftet deg med din kone?

-Ylva 🙂

Anonymkode: d2429...45b

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for oppdatering, følger denne da jeg selv har dyp kjærlighetssorg over en gift mann. Som deg tør han ikke å gå, av ulike spesielle omstendigheter. Og det ER spesielle omstendigheter, men det er likevel ikke umulig (i mitt hode). Så jeg har for en tid tilbake valgt å avslutte forholdet, smuler blir tross alt bare smuler selv om smulene er ekstremt gode. Stor sorg nå, men livet går tross alt videre og når sorgen er bearbeidet er jeg sikker på at det åpner seg flere muligheter. 

 Jeg mener jeg har lest en tråd fra deg før og fant denne fra i fjor: 

Her hadde du også nylig sagt til «hun andre» at du ikke kom til å velge henne, men her skriver du at det lyser igjennom at du ikke mener det.  Det virker som hun ikke kommer til å gi slipp uten at du gjør det på ordentlig, for hennes skyld bør du gjøre dette nå. Det er jo det du sier i denne tråden, men hvis jeg skal tippe så vingler du tilbake så snart kona ikke lenger er i en god periode

(OT: reagerte på at du påvirkes veldig av konas humør, mens hun er i en såkalt god periode samtidig som du er i en dyp krise). 

Du sier du knuser henne med å forlate henne, men tro meg du knuser henne mer med å vingle som du har gjort til nå. Når det er sterke følelser involvert og man føler man har møtt den rette, er det ekstremt vondt å være nr 2 som aldri kan vises frem.  Det er selvsagt hennes valg å ta deg imot eller ei, men hvis du oppriktig ønsker hennes beste holder du deg unna siden du ikke vil/tør/ønsker å ha henne som din nr 1. Det sterke håpet om å bli nr 1 er grunnen til at hun opprettholder forholdet. 

 

 

 

Anonymkode: 5f204...6ba

Du forstår jo hvordan dette er, da du har vært involvert med en mann som velger å bli der han er. Spesielle omstendigheter, ja det er det nok,for det er jo akkurat det jeg står i selv. Kan forstå det fullt ut. 

Og jo jeg har lenge sagt og vært ærlig overfor den andre at det ikke kan bli noe mer med oss, men jeg har også sagt at jeg HÅPER det en dag kan bli noe. Jeg HÅPER jeg en dag får en sjanse med henne og at vi kan få en fremtid sammen. Det har jo garantert gjort at hun andre har holdt et håp oppe. Jeg har også sagt til henne at jeg og kona aldri ville finne sammen igjen....og det har hun jo trodd meg på. Men så har jeg gradvis blitt glad i kona mi igjen, på sett og vis, og dermed er jo ikke det jeg sa, helt sant lenger. Hun andre har vært såret og hissig på meg over at jeg sa dette, når det nå går bedre med meg og kona enn før. Og det forstår jeg. Jeg skulle ikke sagt at vi aldri kom til å finne sammen igjen, for det er jo en stor bedring. Men jeg trodde det der og da...Hun har all rett til å være sint. Og jeg forstår også at jeg vingler, veldig. Uff. Det er vel derfor jeg er så bastant med henne nå, jeg MÅ og HAR tatt dette valget og det må jeg bare stå ved, uansett hvordan det rokker i alle mine følelser. 

Hvorfor reagerer du på at jeg påvirkes av konens humør, er ikke det naturlig? Og ja det er jo merkelig at hun nå har en god fase, mens jeg går rundt i sorg (og hun ser det overhode ikke). Men det kan jo ikke jeg noe for. Er det ikke ofte slik at når den ene er nede, er den andre oppe?

Ja jeg vet jeg knuser den andre mer med å vingle....slik jeg har gjort absolutt hele tiden. Hun fortjener bedre enn meg og jeg har jo til og med slengt det til henne "finn deg en annen og kom deg videre så du glemmer meg..." jeg oppfordret henne nærmest til å ha sex med en annen. Hun ble rasende, hvordan kunne jeg si noe slikt? og jeg ser det jo, men det var et desperat forsøk fra min side på å få henne til å slippe taket i meg, fordi det må hun, og jeg unner henne bare et så nydelig liv som hun kan få. Hun kan uansett ikke bli min og det er min sorg i livet. sånn, var det forklarende? M58

Anonymkode: a0a99...647