Barneloven - et 2-egget sverd

[Gjest sexysadie]

. Jeg synes derfor det er på tide med et "totalrenovert" lovverk som setter barnet i fokus fremfor foreldrene.

Det er naturligvis til barnas beste at foreldrene ikke selv får bestemme over sin livssituasjon.

[Gjest sexysadie]

Far til 2.

Kanskje du burde slutte å generalisere ut ifra deg selv og egen situasjon. Det blir så mye artigere og ikke minsdt sakligere å diskutere med deg da.

[Far til 2]

Barnas behov er som jeg skrev i et tidligere innlegg, å ha en god og nær relasjon med sin mor. Det kommer foran alt.

Det forteller mye om hvilken rolle en del mødre setter seg selv i uten ytterligere omtanke for barnet.

SKREMMENDE.

Jeg tolker deg slik at du er bitter på din X og alle kvinner som er alenemødre og tar det ut her, med den agenda at du er interessert i barnas beste....

hvis du ikke har fått forståelsen for mitt budskap etter 17-18 sider tror jeg ikke jeg kan få det frem for deg.

Definer "ukritisk flytting" for meg er du snill.

Det er flytting som ikke kan forsvares mht ordlyden "barnets beste". Men jeg er enig i at dette er et altfor dårlig begrep generelt sett. Fagfolk og rettsvesen ser imidlertid ut til å klare å definere det på en brukbar måte.

Hvis de menneskene som er stemplet som dårlige foreldre av bostedsforeldre velger å flytte så er det kanskje like presis det beste som kan skje. Er det virkelig til barnas beste å ha samvær med et menneske som ikke er interessert i å ha kontakt med dem?

Det er virkelig ikke alfa og omega for barna å ha kontakt med sin far. Iallfall ikke for en hver pris.

Her tar du opp et av problemene med dagens lovgivning. Det er opp til foreldrene, som kansje er uenig mht samværsordningen, å definere den andre forelderen som uegnet slik at barnet ikke får samvær. Det mener jeg er galt.

Jeg er meget interessert i å diskutere det her, fordi det nye innen tankegangen "barnas beste" er jo å få en stavnsrett tredd ned over hodet på folk, hva det kan føre til av samfunnsmessige problemer og situasjoner meget interessant for en samfunnsviter.

Om du er samfunnsviter bør du være informert om hvilke problemer jenter og gutter med begrenset mulighet til samvær er utsatt for. Litt mer "sosiologi", og du ville vært oppegående på at jenter oftere får psykiske problemer og gutter dropper tidligere ut av skolen.

Men i tillegg skaper det et bilde av hvordan de selv bør begrense samværet når de får barn. Som bostedsforelder skal du altså overse barns ønsker om nær kontakt, og som samværsforelder skal du gi f... i barnas ønske om et nært forhold under oppveksten.

[Gjest sexysadie]

Du er for opphengt i myten om den "egennyttige moren". Dropp det og fatt at de aller fleste av dem handler i egenskap av mødre. Kvinner taper faktisk en hel del på å bli foreldre, det er en større omveltning i en kvinnes liv, enn det er i en manns. Fatt det.

[Far til 2]

Hvis far stikker av så må vi vel ta var på den familieneheten med mor og barn. Far har i følge deg stukket av og det er liten vits i å kaste barna etter ham når han ganske så tydelig ikke gidder å ha med dem å gjøre. Da er alt ansvaret og pliktene pålagt mor og da burde hun vel ha alle rettigheter også.

I det hele tatt å pålegge barna å sørge over faren er vel ikke i barnas bestes øyemed?

I slike situasjoner bør de heller få glemme faren og heller ta kontakt med ham når de er voksne, hvis de gidder....

Feil!

Om vi skal snu det du sier på hodet så skal bostedsforelder ha alt ansvaret. Da skal bostedsforelder også ha alle rettigheter, - uten å ta hensyn til barnet.

Dette synes jeg er en logisk brist om en vurderer problemet utifra barnas ståsted og ikke fra foreldrenes ståsted.

Når det kommer til deg, kan det visst ikke terpes på ofte nok. Mor er den viktigste personen i et lite barns liv, far blir aldri god nok. Mor må få beholde permisjonen ut hvis hun vil og har anledning til det. Eller det bør være opp til paret å definere, ikke lovverket.

Du velger å ikke argumentere med bostedsforelder og samværsforelder fordi du mener at mor altid bør ha omsorg om hun ikke er totalt uegnet.

Jeg beklager, men med en slik basis er vi så uenige at vi har lite å diskutere da du i utgangspunktet har stemplet menn generelt som uegnet til omsorg for barna. Forstår at du med et slikt utgangspunkt er skeptisk til at barn skal få samvær med begge foreldrene.

[Far til 2]

Det er naturligvis til barnas beste at foreldrene ikke selv får bestemme over sin livssituasjon.

Du svarer uten å lese hva jeg skriver.

Fortsatt er det foreldrene som skal ivareta barnets beste, men ved at flere enn bare en persom skal få sagt sitt. På denne måten må bostedsforedler høre hva barnet mener og hva samværsforelder mener. Om det ikke blir enighet vil saken kunne gå videre til domstolene.

En forelder som ikke tar hensyn til andre enn seg selv kan i en del sammenhenger vurderes som en uegnet forelder. I slike tilfeller vil det kunne brukes tvangsmidler.

[Gjest Turi]

Så du mener det er "mors lille familie". Hva med barnas "familie" som forsvinner i det blå og som tross alt fortsatt inkluderer en far de er glad i ? Og hva med "fars lille familie" som inkluderer et eller flere barn som han tross alt har et veldig sterkt forhold til ?

Og hvorfor skal dette ta ett år ? Mekling kan gjennomføres iløpet av noen få månder om det ikke er i høysesongen etter sommerferie eller andre perioder med mye fri.

Jeg syns det er lettere å skrive mors og far enn bostedsforelders og samværsforelders. Poenget mitt var at om mor med omsorg vil flytte, er det hele hennes "hjem-enhet" eller hva jeg skal kalle det som omfattes. En megling og en forsinkelse vil ikke bare ramme bostedforelderen men også barnet. Det vil dessuten måtte planlegges uhensiktsmessig lang tid i forveien, man kan ikke forholde seg til f.eks. en jobb man alt har hatt, man må melde saken allerede når man har tenkt å søke en jobb som ikke er utlyst enda.

Samværsforelder kan flytte uten megling, og har dermed ikke denne konsekvensen. Det er ikke noen "liten familie" når han skal flytte, bare far. Du vil jo heller ikke at det skal få følger ved megling eller lovpålagte konsekvenser om samværsforelder flytter så langt at det vanskeliggjør samværet.

En slik megling vil ta lang tid. Det vil bli mange anker. Man må beregne et år. Om man er smart flytter man først og melder inn saken etterpå. Når et år er godt er barnets beste forandret seg fordi alle ytre faktorer er endret. Akkurat som dagens praksis når f.eks. samværsavtaler ikke overholdes, og dette til slutt kan karakteriseres som riktig fordi "barnet ikke lenger kjenner sin far" (veldig overdrevet da).

Jeg får kritikk for å sette ting på spissen (måten jeg ordlegger meg) :-) . Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle dette.

Det du kaller "et stort team" er samme person som mekler under vanlig samlivsbrudd. Det vil neppe bli vurdert som "et stort team" av de som har vært gjennom en slik prosess.

Og personene som skal komme med anbefalling skal gjøre dette basert på samme grunnlag som i dag. Det er altså ingenting ekstra.

Det er bevisst satt på spissen, for å understreke et poeng. Egentlig var det ironisk ment da, men jeg glemte ironiflagget. Dersom samme megler som i dag sier til deg at mor alltid får omsorgen også skal bestemme hvem som skal få barnet etter at omsorgsforelder flytter til huttiheita, tror jeg ikke det sikrer barnets beste bedre enn det er i dag.

Dette er en del av det som er feil mener jeg.

At mor eller far (uansett om de er bostedsforelder eller samværsforelder) på subjektivt grunnlag skal frata barn samvær blir ikke bedre om bostedsforelder/samværsforelder rollen blir byttet. Begge kjønn og begge funksjoner frarøver i dag barn samvær.

Og derfor vil foreldre som KUN setter barnets beste i fokus og ALDRI tenker på seg selv velge delt omsorg og bo i nærheten av hverandre. Velger man å ikke gjøre det slik får det konsekvenser, blant annet ved at en av dem får ansvar for å styre hvor barnet skal bo. Det syns jeg er rimelig jeg.

Og hvilken "enhet" er viktig ? Barnets ønsker blir jo ikke vurdert i det hele tatt i svært mange tilfeller.

Begge. Men jeg antar at jo mer tid barnet bruker i en enhet jo viktigere blir den for barnet. Og det jeg prøver å si er at det er enhetens beste som er viktig for barnet, ikke det individuelle barnets følelser i dagens situasjon. Akkurat som det er slik i familiesituasjoner der far og mor bor sammen.

[Gjest Ironisk gjest]

Hvordan skal systemet "fange" opp at man ønsker å flytte lurer jeg også på? Må den forelderen som ikke flytter melde fra da for å få en megling? Eller kanskje nabodama som syns det er for j***** at moren flytter med barnet uten noen form for innsikt i hvorfor.

Jeg har vanskelig for å se for meg at dette skal fungere i praksis jeg da. Men, syns noe av tanken bak dette egentlig ikke er så dum.

Jeg tror en enkel løsning på dette ville være å innføre innenrikspass. Dette ville være et dokument som alle voksne over 16 år måtte bære med seg til enhver tid. Offentlige tjenestemenn eller politiet skal på oppfordring forevises dokumentet. Der ville det være skrevet inn sivilstatus, hvorvidt man var gift, skilt, har barn, er bostedsforelder, samværsforelder osv + selvfølgelig egen bostedsadresse. For å flytte må man endre opplysningene i passet på et offentlig kontor, ellers kan man ikke få arbeid, studere, leie eller kjøpe bolig et annet sted. Passet må nemlig vises til nye arbeidsgivere, husverter osv som igjen må registrere dette hos myndighetene. Jeg har hørt rykter om at dette systemet har vært gjennomført med gode resultater i et stort land tidligere. (Eventuelle spesialister her på forumet må gjerne korrigere meg hvis jeg har misforstått systemet i tidligere Sovjetunionen).

[Gjest Turi]

Syns det hørtes ut som en god løsning jeg.

[Gjest sexysadie]

Feil!

Om vi skal snu det du sier på hodet så skal bostedsforelder ha alt ansvaret. Da skal bostedsforelder også ha alle rettigheter, - uten å ta hensyn til barnet.

Dette synes jeg er en logisk brist om en vurderer problemet utifra barnas ståsted og ikke fra foreldrenes ståsted..

Siden vi diskuterte fedre som bare stakk av så bør vel da mor ha all ansvar og alle rettigheter, det skal vel ikke være slik at en som ikke er så interessert skal kunne stikke kjepper i hjulene for mors liv bare for å være jævlig. Det tror jeg ikke er til barnas beste.

Du velger å ikke argumentere med bostedsforelder og samværsforelder fordi du mener at mor altid bør ha omsorg om hun ikke er totalt uegnet..

Jeg mener at det mennesket som har hatt ansvaret for omsorg i parforholdet skal beholde omsorgen etter bruddet, og at den andre ikke skal få omsorgen i "likestillingens navn". Jeg kan ikke se at det er til barnas beste. Da lurer jeg litt på agendaen for å kreve daglig omsorg.

Jeg beklager' date=' men med en slik basis er vi så uenige at vi har lite å diskutere da du i utgangspunktet har stemplet menn generelt som uegnet til omsorg for barna. Forstår at du med et slikt utgangspunkt er skeptisk til at barn skal få samvær med begge foreldrene.[/quote']

Så du vil bare diskuterer med folk som er enige med deg?

Da har du egentlig valgt deg feil forum. Det her er kvinneguiden sist jeg så etter.

Jeg er skeptisk til at folk skal få omsorg i likestillingens navn med teit retorikk om "barnas beste" og de nye tankene om stavnsrett. Det tror jeg ikke er til barnas beste.

Hvis du nå virkelig har barnas beste og ikke fedrenes beste i tankene, slik jeg mistenker deg for å ha...

[Far til 2]

Jeg syns det er lettere å skrive mors og far enn bostedsforelders og samværsforelders. Poenget mitt var at om mor med omsorg vil flytte, er det hele hennes "hjem-enhet" eller hva jeg skal kalle det som omfattes. En megling og en forsinkelse vil ikke bare ramme bostedforelderen men også barnet. Det vil dessuten måtte planlegges uhensiktsmessig lang tid i forveien, man kan ikke forholde seg til f.eks. en jobb man alt har hatt, man må melde saken allerede når man har tenkt å søke en jobb som ikke er utlyst enda.

Samværsforelder kan flytte uten megling, og har dermed ikke denne konsekvensen. Det er ikke noen "liten familie" når han skal flytte, bare far.

Her har du misforstått meg. Naurligvis pålegges det også far/samværsforelder å gi beskjed i god tid. Barnet vil i stor grad lide av samværsforeldre som overser deres behov også. Ordningen jeg antyder er med andre ord ment å gjelde begge foreldrene, uansett funksjon.

Og mht. "planlegging" blir dette dermed også en del av samværsforelders ansvar.

De fleste av oss planlegger å få barn. Det er vel ikke for mye forventet at vi gir barn en viss forutsigbarhet og "planlegger" deres fremtid i samarbeid med dem og foreldrene samlet.

For de som ikke planla barn mener jeg det er på tide at de planlegger noe mer og inkluderer barnet og barnets behov videre i livet.

Dette blir en "forsinkelse" vi må akseptere. Om barnet og/eller samværsforelder mener flyttingen er et godt alternativ blir ikke forsinkelsen på mer enn et møte på meklingskontoret (og kansje ikke det engang).

Du vil jo heller ikke at det skal få følger ved megling eller lovpålagte konsekvenser om samværsforelder flytter så langt at det vanskeliggjør samværet.

En slik megling vil ta lang tid. Det vil bli mange anker. Man må beregne et år. Om man er smart flytter man først og melder inn saken etterpå. Når et år er godt er barnets beste forandret seg fordi alle ytre faktorer er endret. Akkurat som dagens praksis når f.eks. samværsavtaler ikke overholdes, og dette til slutt kan karakteriseres som riktig fordi "barnet ikke lenger kjenner sin far" (veldig overdrevet da).

Om samværsforelder ønsker å flytte uten å ta hensyn til de andre partene er det klart det vil få konsekvenser. mitt forslag gikk ut på at samværsforelder i de tilfellene må betale alle reiseutgiftene.

Og tidsaspektet ditt mener jeg er tatt helt ut av luften. I dag er det mulig å få til mekling på 6-8 uker de fleste steder. Om barn og foreldre er enig vil hele seansen ta ca 30 minutter på et meklingskontor. Er de ikke enig kan det ta 3 uker ekstra. Er de fortsatt ikke enig kan det bli forsinkelse slik du antyder. Men da er det i tilfelle en av partene som totalt neglisjerer de andre partene i saken. Jeg mener jeg leste noe om at det var debatanter som mente slik flytting var skjeldent og da kan det vel ikke være noe stort problem for flertallet ?

Dette er en del av det som er feil mener jeg.

At mor eller far (uansett om de er bostedsforelder eller samværsforelder) på subjektivt grunnlag skal frata barn samvær blir ikke bedre om bostedsforelder/samværsforelder rollen blir byttet. Begge kjønn og begge funksjoner frarøver i dag barn samvær.

Og derfor vil foreldre som KUN setter barnets beste i fokus og ALDRI tenker på seg selv velge delt omsorg og bo i nærheten av hverandre. Velger man å ikke gjøre det slik får det konsekvenser, blant annet ved at en av dem får ansvar for å styre hvor barnet skal bo. Det syns jeg er rimelig jeg.

[Far til 2]

Siden vi diskuterte fedre som bare stakk av så bør vel da mor ha all ansvar og alle rettigheter, det skal vel ikke være slik at en som ikke er så interessert skal kunne stikke kjepper i hjulene for mors liv bare for å være jævlig. Det tror jeg ikke er til barnas beste.

Dette er en del av utgangspunktet for problemstillingen.

Foreldre som oss diskuterer her hvilke "rettigheter" VI har. Vi bør diskutere hvilke rettigheter BARNET har.

Om barnet ikke ønsker å flytte. Eller at barnet ikke ønsker at bostedsforelder skal flytte. Ja da mener jeg vi i større grad bør ta hensyn til dette barnets ønsker. Om vi likevel velger å overse det mest sårbare menesket i en slik konflikt bør det medføre konsekvenser for den av foreldrene som ikke ønsker å ta hensyn.

Som en generell regel vil jeg si at barn har godt av nær kontakt med begge foreldrene. Om vi mener noe annet synes jeg vi bør ta oss bryet å dokumentere at så ikke er tilfelle.

Jeg mener at det mennesket som har hatt ansvaret for omsorg i parforholdet skal beholde omsorgen etter bruddet, og at den andre ikke skal få omsorgen i "likestillingens navn". Jeg kan ikke se at det er til barnas beste. Da lurer jeg litt på agendaen for å kreve daglig omsorg.

Jeg har da ikke krevd noen daglig omsorg på generelt grunnlag. Derimot har jeg sagt at hvis en bostedsforelder fratar barn kontakten med en samværsforelder og det ikke kan dokumenteres som "barnets beste" bør omsorgsløsningen kunne vurderes på nytt.

Så du vil bare diskuterer med folk som er enige med deg?

Da har du egentlig valgt deg feil forum. Det her er kvinneguiden sist jeg så etter.

Jeg er skeptisk til at folk skal få omsorg i likestillingens navn med teit retorikk om "barnas beste" og de nye tankene om stavnsrett. Det tror jeg ikke er til barnas beste.

Hvis du nå virkelig har barnas beste og ikke fedrenes beste i tankene, slik jeg mistenker deg for å ha...

Du har tatt utgangspunkt i at mødre altid er beste bostedsforelder. Og ihht denne diskusjonen mener du at dette også gjelder selv om mor stikker av med barnet under armen eller på andre måter tar dyptgripende avgjørelser i barnets liv som ikke nødvendigvis er barnets beste.

Med et sånnt utgangspunkt anser jeg det vanskelig å føre en konstruktiv debatt.

[liv]

Tråden er redigert igjen. Hold dere til tema og unngå personangrep.

Liv - moderator

[Gjest Turi]

De fleste av oss planlegger å få barn. Det er vel ikke for mye forventet at vi gir barn en viss forutsigbarhet og "planlegger" deres fremtid i samarbeid med dem og foreldrene samlet.

For de som ikke planla barn mener jeg det er på tide at de planlegger noe mer og inkluderer barnet og barnets behov videre i livet.

Dette blir en "forsinkelse" vi må akseptere. Om barnet og/eller samværsforelder mener flyttingen er et godt alternativ blir ikke forsinkelsen på mer enn et møte på meklingskontoret (og kansje ikke det engang).

Mange planlegger å få barn, noen får det uten å planlegge og noen får det ikke selv om de planlegger masse. Det har verken du eller jeg eller lovverket noe med, vi må ta for oss de barna som ER her uansett forarbeidet for at de ble skapt.

Selvsagt skal man gi barna forutsigbarhet. De fleste som flytter med barn har mange ting de må ordne, skoleplasser, barnehageplasser, finne hus og jobb etc. Dette tar tid, og tiden kan brukes til å forberede barnet på hva som skal skje. At en megling skal kunne bidra til ytterligere forutsigbarhet for barn er jeg ikke enig i. Barn som inkluderer barna gjør det. De som ikke gjør det vil ikke gjøre dette mer ved tvungen megling, kanskje vil meglingen for disse barn bare medføre ytterligere ubehageligheter ved at de skal være vitne til enda en (unødvendig) konflikt mellom foreldrene.

Du sier "om barnet og begge foreldrene mener". Dersom BEGGE foreldrene og megleren mener det er til barnets beste å flytte, og barnet er uenig, hva skal skje da mener du? FOr om man spør noen om meningen deres - og spesielt barn - får man jaggu ta hensyn til svaret. Eller er det fortsatt "flertallet" som vinner?

Om samværsforelder ønsker å flytte uten å ta hensyn til de andre partene er det klart det vil få konsekvenser. mitt forslag gikk ut på at samværsforelder i de tilfellene må betale alle reiseutgiftene.

Så her er det plutselig foreldrenes økonomi som er poenget. Hva med barnets rettigheter da? Det hjelper vel barnet lite om en av foreldrene må betale all reisingen? Har vedkommende dårlig økonomi medfører det også mindre samvær kanskje. HVordan er det barnets beste?

Og tidsaspektet ditt mener jeg er tatt helt ut av luften. I dag er det mulig å få til mekling på 6-8 uker de fleste steder. Om barn og foreldre er enig vil hele seansen ta ca 30 minutter på et meklingskontor. Er de ikke enig kan det ta 3 uker ekstra. Er de fortsatt ikke enig kan det bli forsinkelse slik du antyder. Men da er det i tilfelle en av partene som totalt neglisjerer de andre partene i saken. Jeg mener jeg leste noe om at det var debatanter som mente slik flytting var skjeldent og da kan det vel ikke være noe stort problem for flertallet ?

Jepp - tidsaspektet er tatt ut av luften. Men som du illustrerer her poenget mitt så fint. La meg oppsummere:

* Barnets beste er ivaretatt: 6-8 ukers ventetid

* En eller flere av partene er uenige i dette: 9-11 uker

* De blir ikke enige i det hele tatt: 1 år

Dvs. at de som du ønsker å nå vil måtte vente så lenge. For der det er barnets beste er jo det hele eg. waste of resources.

Og om en mor vil flytte med sitt barn og hun vet at far er uenig, må hun regne ett år for å være sikker på å få ungen med seg, for da er hun i worst case.

De fleste mødre og fedre reagerer på å bli fratatt mulighet for samvær med sitt barn. Hva er årsaken til at vi skal akseptere at barn blir fratatt muligheten til samvær med sin mor eller far ?

barn har i dag ingen rettsikkerhet mht å sikre kontakten med begge foreldrene. "Rettsikkerheten" er tilegnet foreldrene som stort sett kan gjøre som de vil uten hensyn til barnet. Nå er vi igjen tilbake til mitt utgangspunkt i tråden.

Det er mulig de gjør det. Men det blir da heller ikke akseptert? Og om barn ikke vil til pappa i helgen blir det heller ikke akseptert om foreldrene samarbeider godt... Hvem har vi i fokus da? Barnet mener jeg - hva mener du? Når barnet altså aktivt sier at de ikke vil (uten at det er gode grunner som vold etc), er det da å gå på tvers av barnets beste å sende det til far?

Barn har sikkerhet i loven til kontakt med begge foreldrene. Orker ikke bruke tid på lovdata men de har rett på en mor og en far.

[Gjest Melk]

Dette er en del av utgangspunktet for problemstillingen.

Foreldre som oss diskuterer her hvilke "rettigheter" VI har. Vi bør diskutere hvilke rettigheter BARNET har.

Om barnet ikke ønsker å flytte. Eller at barnet ikke ønsker at bostedsforelder skal flytte. Ja da mener jeg vi i større grad bør ta hensyn til dette barnets ønsker. Om vi likevel velger å overse det mest sårbare menesket i en slik konflikt bør det medføre konsekvenser for den av foreldrene som ikke ønsker å ta hensyn.

Gjelder dette også for barn med foreldre som bor sammen?

Er det kun barn med skilte foreldre som har traumer og bør ha stabilitet i livet sitt?

Bør alle barn kunne få bestemme hvor man skal flytte og ikke flytte, uavhengig foreldres jobbsituasjon og private omstendigheter?

[Gjest Gjestegjest]

Gjelder dette også for barn med foreldre som bor sammen?

Er det kun barn med skilte foreldre som har traumer og bør ha stabilitet i livet sitt?

Bør alle barn kunne få bestemme hvor man skal flytte og ikke flytte, uavhengig foreldres jobbsituasjon og private omstendigheter?

Ja, for det burde da være rett og rimelig i følge det Far til 2 skisserer at om barnet sier at det ikke vil flytte så skal man ikke flytte. Uavhengig om man skal flytte som et par eller med bare 1 forelder, for det er vel ikke bare barn av skilte foreldres beste vi skal tenke på?

[Gjest *Fiona*]

Hei, Melk! Stikker du hånda inn i vepsebolet?

Tok en pause, siden jeg er laget av glass, og alle beskyldningene mot meg som jeg ba om å få en forklaring på og begrunnelse for, konsekvent ble oversett av den som kom med dem - DET kaller jeg saklig og konstruktivt...

Er det kommet noen konkrete innspill til hvordan loven og reguleringer skal håndheves? Sanksjoner som IKKE øker konfliktnivået, som sørger for at barnet ivaretas i PRAKSIS, ikke i teorien? Jeg mener, det er lett å mene at "alle vil barnets beste", men skinner glatt igjennom flere steder her at poenget er millimeterrettferdighet, prinsipprytteri og et underliggende behov for, om ikke HEVN, så i hvert fall å hevde seg selv.

At et barn i en ideell verden har like godt av eksakt like mengder mor og far, er jo en diskusjon i seg selv, uten en fasit, siden det finnes like mange ulike fedre og mødre som det FINNES fedre og mødre... Og så i tillegg den biten som skal veilede, og ikke bare veilede, nei de skal PÅLEGGE, disse enkeltindividene, et samarbeid fastlagt etter rettferdighet for de voksne og hva et og annet enkeltindivid (preget av egen situasjon) måtte MENE er best for barn.

*tørker pannen*

Det er en voldsom hets mot enkeltgrupper her, og det på grunnlag av subjektivt opplevde situasjoner eller en generalisering oppstått i blant annet media - bildet av den utsugeren av en alenemor som ikke engang har TID til en heldagsjobb fordi det tar hvert sekund på dagen å pønske ut nye måter å hevne seg på far (og ny dame), og nye måter å snylte seg til skattepenger på.

Det er en virkelighet jeg ikke kjenner igjen i det hele tatt, verken fra meg selv eller noen jeg kjenner eller har kjent.

De fleste får det til, faktisk.

Og det antydes gang på gang, ikke bare at mor "ikke alltid" er den som vet barnets beste, nei, hun er det så og si ALDRI, så staten må inn med lovreguleringer.

Hvis vi tar en bitteliten titt på hvordan andre lover fungerer i PRAKSIS - for det er vel det vi er interessert i her? eller er det prinsippet om å ha rett? - så vet vi at urovekkende mange kvinner ikke anmelder overgrep, fordi systemet er good for nothing. Det forlenger bare traumene og fører i beste fall til en symbolsk, helt latterlig straff for overgriperen, i verste fall en masse ydmykelser og en henleggelse.

Ser for meg konsekvensene av at to foreldre skal bevise at de er mest skikket, les: bevise at den andre er mindre skikket - snakk om "blodbad".

Å detaljregulere folks liv, de områdene som er nære og følsomme, bidrar til én ting, og det er å få folk desto mer på hugget og utspekulerte og hisser bare til kamp der det kanskje ikke hadde trengt å være noen.

Det er de allmenne holdningene som må endres. De varierer også fra sted til sted, by til bygd osv.

Hørte på radioen i går de tradisjonelle valgene kvinner tar på Sørandet mht til jobb og barn. Det er den alminnelige oppfatning at mødre bør gå hjemme med barna, så sant de er i stand til det, og gjerne så lenge som mulig.

Sånn rent bortsett fra det fullstendig, i mine øyne, hårreisende ensporete ved en slik innstilling (barn trenger faktisk å sosialiseres...) er det ikke akkurat noe å rope hipp hurra for fra menns side heller - er det mor som går hjemme med barna, er det SELVSAGT hun som oftest ender opp med daglig omsorg. Og hvorfor skulle hun ikke det...? Når det er hun som gjør den prioriteringen? Skal menn først PLUTSELIG gjøre barna til en prinsippsak hvis det blir samlivsbrudd? For et jævla hykleri...

Som den ene trebarnsmoren sa (en tidligere sjef av meg, for øvrig, skikkelig flink dame, med klinkende klare prioriteringer ift jobb-hjem) "Vel, her på Sørlandet får vi jo bestyrtede spørsmål om hvordan vi klarer å ta oss av barna våre når vi har full jobb... Kan ikke huske å ha hørt menn bli spurt om det samme."

Poenget - før vi kan så mye som BEGYNNE å diskutere lovregulering og "rettferdighet", kan det være en idé å se på årsak-virkning.

Hvorfor føles det mer naturlig for kvinner å gå hjemme med barn og få omsorgen for dem?

Hvorfor velger ikke menn å ta bedre tak hjemme?

Hvorfor er det i det hele tatt en problemstilling hvem som gjør hva?

Hvilke forskjeller på menn og kvinner ER der for å bli (stating the obvious...), og hvilke kan justeres ift holdninger?

Skulle gjerne applaudert et eventuelt fornuftig forslag til endring av barneloven. Men jeg har bare ikke tro på at det i seg selv vil være det som tipper lysten til samarbeid i riktig retning.

[Far til 2]

På denne siden får jeg fortjent litt pepper bl.a. fordi jeg har ordlagt meg dårlig.

Når jeg i mitt tidligere innlegg sier mor, far og barn bør være enig, mener jeg flertallet av disse. Dette gir i det minste et minimum av kvalitetskontroll for å ivareta barnets beste. Men fortsatt er det foreldreNE som har det siste ordet.

Foreldrenes økonomi er ikke et poeng slik Sissan har missforstått meg. Det jeg sier om å betale alle reiseutgiftene er ment som et tvangsmiddel for at foreldrene prioriterer barnets behov om barnet og/eller bostedsforelder mener barnet har behov for jevnlig samvær.

Mht tidsaspektet som Sissan referer til er dette om foreldrene ikke kan bli enig mht hva som er barnets beste. Men som andre har antydet er det skjeldent at flytting skjer, ihvertfall mot barnets beste. "Worst case" scenario blir derfor en skjeldenhet vil jeg tro.

Men jeg antar at ingen bostedsforeldre vil ta barnet med seg uten at barnet selv og/eller far er enig. Ingen bostedsforeldre overkjører barn og samværsforeldre på en slik måte får vi håpe, - - - eller ???

Om barn ihht loven har rett til samvær vet vi at dette kan treneres på en effektiv måte ved å flytte. Og MANGE TUSEN BARN er i dag nesten uten kontakt med samværsforeldre, noe hverken de eller samværsforeldrene har ønsket. Derfor mener dagens lovverk ivaretar foreldrene mer enn barna.

Mht Melk sitt spørsmål bør naturligvis alle barn i utgangspunktet ha rett til samvær med sine foreldre. I det minste en gang pr uke om arbeidsforholdene ligger til rett for det. Om samværsforelder arbeider offshore eller seiler ute vil barnet få lange perider med samværsforelder. Dette unner jeg dem av hele mitt hjerte.

[Far til 2]

...

Det er en voldsom hets mot enkeltgrupper her, og det på grunnlag av subjektivt opplevde situasjoner eller en generalisering oppstått i blant annet media - bildet av den utsugeren av en alenemor som ikke engang har TID til en heldagsjobb fordi det tar hvert sekund på dagen å pønske ut nye måter å hevne seg på far (og ny dame), og nye måter å snylte seg til skattepenger på.

Det er en virkelighet jeg ikke kjenner igjen i det hele tatt, verken fra meg selv eller noen jeg kjenner eller har kjent.

De fleste får det til, faktisk.

Nå må du gi deg Fiona. Dette er slett ingen hets mot noen enkeltgrupper. Jeg tar for meg både bostedsforeldre og samværsforeldre, jeg PRESISERER at begge disse foreldregruppene er ivaretatt med dagens lovverk og jeg beskriver forslag til løsninger som gjelder BEGGE grupper.

Jeg sier ikke at dette ensidig gjelder mødre som skal straffe far (og ny dame). Derimot gjelder det i like høy grad om far vil straffe mor.

Og det antydes gang på gang' date=' ikke bare at mor "ikke alltid" er den som vet barnets beste, nei, hun er det så og si ALDRI, så staten må inn med lovreguleringer.[/quote']

Slike påstander synes jeg du forsvare Fiona. Hvor har jeg sagt noe slikt ? Det kommer jo klart frem synes jeg at både mor og far kan flytte uten reaksjoner sålenge de kan forsvare at det er til barnets beste.

Det er jo dette som skjer ved enhver mekling Fiona. Foreldrene skal bli enig om hva som er barnets beste mht samvær/omsorg. Det er sånn sett ikke noe revolusjonerende å gå til denne meklingen, - om det er nødvendig med mekling.

[Gjest Melk]

Mht Melk sitt spørsmål bør naturligvis alle barn i utgangspunktet ha rett til samvær med sine foreldre. I det minste en gang pr uke om arbeidsforholdene ligger til rett for det. Om samværsforelder arbeider offshore eller seiler ute vil barnet få lange perider med samværsforelder. Dette unner jeg dem av hele mitt hjerte.

Det var ikke det jeg lurte på. Jeg lurte på om også foreldre som ikke er skilt skal ta hensyn til barn som ikke vil flytte, eller om dette er et gode som kun bør tillegges skilsmissebarn. Har i min oppvekst møtt flere barn som er blitt flyttet mot sin vilje, pga foreldres jobb (ikke skilte). Hvorfor er det greit å flytte disse, mens om foreldrene er skilt, så skal et barn på 3-5-8-12 år få bestemme hvor den voksne skal bo?

Er det gitt at ALLE skilsmissebarn er traumatiserte og har det best ved å bo der de bor for å få stabilitet? Hva om omsorgsforelder ikke får arbeid der de er, vil vekk fra en liten sladderbygd osv?