Barneloven - et 2-egget sverd

[Gjest Sissi]

-for det første: veldig bra innlegg både fra Fiona og Melk, og Sissan - du fortjener snart utholdenhetsmedalje

For det andre: slik situasjonen er i dag KAN faktisk samværsforelder hindre bostedsforelder i å flytte med barnet...... Der det foreligger en samværsavtale og en flytting gjør at samværet reduseres pga. flyttingen, ja da kan samværsforelder nekte å gå med på endringen. Dersom bostedsforelder ikke godtar dette blir det mekling og så eventuelt rettssak, om man ikke kommer itl enighet der.

Dette VET jeg - har nemlig vært gjennom det. Og ja - det tok tid - ca 6 mnd.

(I MITT tilfelle ønsket barnet og mor å flytte - far nektet. Da ville flertalle flytte og demokratiet råder...... Far tapte rettssaken - så det suste.)

Dette kan enhver "oppegående" samværsforelder gjøre OM VEDKOMMENDE ER I STAND TIL Å GJØRE NOE ANNET ENN Å SITTE PÅ SIN BREDE BAK OG SUTRE.

Dette er hjemlet i DAGENS LOVVERK. Ergo trenger man ingen lovvendring for å hindre flytting, fordi den finnes allerede.

(bostedsforelder kan selvsagt flytte uten å informere om dette i forkant - det vil enhver kunne dersom vi ikke mener det skal innføres stavnsbånd).

For det tredje:

En samværsforelder kan idag flytte hvor som helst når som helst. Vedkommende trenger ikke å informere bostedsforelder eller barnet om at flytting er verken forestående eller gjennomført. Vedkommende trenger heller ikke informere bostedsforelder/barnet om sin adresse, sitt telefonnummer eller andre måter for å få kontakt. Vedkommende trenger heller ikke forklare for barnet hvorfor h*n forsvinner.

"Alle" er pt. enige i at man ikke kan "tvinge en forelder til å gjennomføre samvær mot sin vilje". Neivel. Hva skal da en lovendring være godt for???

Enhver som har noe som helst kjennskap til barneloven og er i stand til å lese, kan se dette.

Til slutt:de fleste barn over en viss alder vil stort sett svare NEI på spørsmålet om de vil flytte. Uansett om de bor med begge eller bare en forelder. Dette VET alle vi som har med barn å gjøre og som forholder oss til dem. Dermed blir det noe søkt å skulle la BARNET få avgjørende myndighet til å avgjøre flytting. Det blir litt søkt om ungen skulle få vetorett mht. at man skal flytte til en bedre/større leilighet f.eks. ..... syns nå jeg da - men så mener jeg heller ikke at stavnsbånd er noe spesielt å trakte etter, verken for barn eller voksne.

[mockinbird]

-for det første: veldig bra innlegg både fra Fiona og Melk, og Sissan - du fortjener snart utholdenhetsmedalje

Og en til deg, sissi, for mange gode poeng.

Jeg lurer på en ting (tror jeg har lurt på det før og): HVEM skal bestemme hva som er barnets beste? Og, nei jeg mener ikke psykolog og jurist-svaret, jeg mener HVA er trådstarters definisjon på barnets beste? Er barnets beste at man tar hensyn til den som barnet ser annenhver helg, som (i mange tilfeller) etterhvert får seg "ny" familie, og som blir mer og mer fremmed for barnet?

Er barnets beste i alle tilfeller det barnet selv ønsker seg? (for da ville ikke bare bostedsforelder bli nektet å flytte, da ville ingen få skille seg heller) Det er en kjensgjerning at 1: barn ikke alltid vet hva som er til deres eget beste, og 2: At barn sjeldent setter pris på forandringer - helt til de får prøvd ut hva det gjaldt.

En annen ting: Det går igjen og igjen at bostedsforelder ikke må få for mye "makt", da vil de handle helt uten tanke på barnets beste eller på samvær med samværsforelder. Dette mener jeg er å undervurdere de aller, aller fleste bostedforeldre sterkt. Det er en tankegang jeg aldri har vært borti før, og jeg sier det igjen: Det er på seg selv man kjenner andre. MENER virkelig trådstarter at de fleste mødr.. unnskyld, BOSTEDSFORELDRE handler kun etter eget velbefinnende, uten hensyn til barnets følelser, hvis de får sjangsen? De jeg kjenner har da alltid barnets beste i tankene i det de gjør, selv om det kanskje ikke alltid er etter barnets ønske der og da de handler.

[Gjest Turi]

Foreldrenes økonomi er ikke et poeng slik Sissan har missforstått meg. Det jeg sier om å betale alle reiseutgiftene er ment som et tvangsmiddel for at foreldrene prioriterer barnets behov om barnet og/eller bostedsforelder mener barnet har behov for jevnlig samvær.

Men ser du ikke dette:

En forelder flytter langt bort og reisekostnadene blir skyhøye

+ En forelder, istedet for to slik det er i dag, skal betale disse skyhøyekostnadene

= Enda mindre samvær enn med dagens ordning pga økonomi?

Hvordan er det til barnets beste da??? Og hvordan kan du si at dette ikke gjør foreldrenes økonomi til et poeng når du pålegger en av dem en økonomisk byrde?

Mht tidsaspektet som Sissan referer til er dette om foreldrene ikke kan bli enig mht hva som er barnets beste. Men som andre har antydet er det skjeldent at flytting skjer' date=' ihvertfall mot barnets beste. "Worst case" scenario blir derfor en skjeldenhet vil jeg tro.[/quote']

Poenget er jo at man ikke kan vite det på forhånd, med mindre man VET at far er en kranglefant da. Dessuten kan du jo se på Sissis innlegg over her, hun har vært der du ønsker å sende alle som ikke kan bli enige.

Og om du forutsetter at alle blir enige og ingen får dette tidsaspektet, er det vel ikke noe å snakke om da.

Det finnes i dag barn som er uten kontakt med den forelderen de ikke bor hos. Kanskje på tross av egne og samværsforelders ønsker, kanskje pga dem. Men å skylde på lovverket og ta fra foreldrene det individuelle selvstendige ansvaret for sine barns beste, er feil. For igjen å referere til Sissis innlegg, det er mulig å gjøre noe også innenfor dagens lovverk. Hvorfor du av alle ikke vet det, skjønner jeg ikke...

Jeg har to spørsmål til deg som er ganske viktige:

Har du lest barneloven?

Har du forstått den?

Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har lest den jeg. Jeg leser litt innimellom for å motbevise dine påstander.

Men for å komme med påstander om at den er et lappverk og at den bør skrives helt om, bør man kjenne den og fortolkningene ganske inngående.

Jeg har forutsatt at du har det "inne", men med innlegg som Sissis som hjemler det du ber om i dagens lov, blir jeg litt i tvil...?

[Far til 2]

Det var ikke det jeg lurte på. Jeg lurte på om også foreldre som ikke er skilt skal ta hensyn til barn som ikke vil flytte, eller om dette er et gode som kun bør tillegges skilsmissebarn. Har i min oppvekst møtt flere barn som er blitt flyttet mot sin vilje, pga foreldres jobb (ikke skilte). Hvorfor er det greit å flytte disse, mens om foreldrene er skilt, så skal et barn på 3-5-8-12 år få bestemme hvor den voksne skal bo?

Er det gitt at ALLE skilsmissebarn er traumatiserte og har det best ved å bo der de bor for å få stabilitet? Hva om omsorgsforelder ikke får arbeid der de er, vil vekk fra en liten sladderbygd osv?

Jammen jeg sier ikke at barn skal få bestemme. Jeg sier at flertallet bør bestemme. Ja jeg synes at barn kansje bør bli hørt oftere når foreldrene ikke er skilt også, men det er evt en annen diskusjon. Fortsatt vil det være slik at 2 voksne bør bestemme hvilke løsning som til syvende og sist velges.

Det er slett ikke sikkert alle barn blir trumatisert av å flytte. Kansje de vil ha godt av nytt miljø. Forhåpen5tligvis vil foreldrene se dette sammen. Hvis de ikke ser det sammen, men den ene foreldern (bostedsforelder) kan sansynliggjøre behovet er det jo ikke noe problem.

[Gjest Turi]

Jammen jeg sier ikke at barn skal få bestemme. Jeg sier at flertallet bør bestemme.

Da er det jo ikke noe problem. Bare for mamma å si: "Du må si at du vil flytte med meg, ellers må du bo hos pappa og vi får nesten ikke sett hverandre". Og så kan pappa si: "Du må si at du vil bo her, så kanskje mamma ombestemmer seg fordi hun ikke vil at du skal bo hos meg".

Barnets beste ja.......

Barn skal "bli hørt", ikke bestemme. Det er en grunn til at formuleringen i barneloven er slik, og det er ikke at den er gammel. Barn skal ikke settes i en slik situasjon at de må velge mellom foreldrene. Og å spørre dem uten å være ærlige om konsekvenser, fratar til og med barna retten til å vite hva som er best for dem.

Ellers har jeg flyttet MANGE ganger i perioden 0-8 år, sannsynligvis hver gang mot min vilje. Hjemme er der den lille vasen min står i vinduet, jeg er ikke bofast og har venner over mesteparten av landet. Det MÅ ikke være negativt å flytte.

Hvis de ikke ser det sammen' date=' men den ene foreldern (bostedsforelder) kan sansynliggjøre behovet er det jo ikke noe problem.[/quote'] Hvilket behov? Barnets? Eller har hun fått jobb?

[mockinbird]

Og en til deg, sissi, for mange gode poeng.

Jeg lurer på en ting (tror jeg har lurt på det før og): HVEM skal bestemme hva som er barnets beste? Og, nei jeg mener ikke psykolog og jurist-svaret, jeg mener HVA er trådstarters definisjon på barnets beste? Er barnets beste at man tar hensyn til den som barnet ser annenhver helg, som (i mange tilfeller) etterhvert får seg "ny" familie, og som blir mer og mer fremmed for barnet?

Er barnets beste i alle tilfeller det barnet selv ønsker seg? (for da ville ikke bare bostedsforelder bli nektet å flytte, da ville ingen få skille seg heller) Det er en kjensgjerning at 1: barn ikke alltid vet hva som er til deres eget beste, og 2: At barn sjeldent setter pris på forandringer - helt til de får prøvd ut hva det gjaldt.

En annen ting: Det går igjen og igjen at bostedsforelder ikke må få for mye "makt", da vil de handle helt uten tanke på barnets beste eller på samvær med samværsforelder. Dette mener jeg er å undervurdere de aller, aller fleste bostedforeldre sterkt. Det er en tankegang jeg aldri har vært borti før, og jeg sier det igjen: Det er på seg selv man kjenner andre. MENER virkelig trådstarter at de fleste mødr.. unnskyld, BOSTEDSFORELDRE handler kun etter eget velbefinnende, uten hensyn til barnets følelser, hvis de får sjangsen? De jeg kjenner har da alltid barnets beste i tankene i det de gjør, selv om det kanskje ikke alltid er etter barnets ønske der og da de handler.

??????

[liv]

Tråden er ryddet igjen. Hold dere til tema

Liv - mod.

[Gjest ikke innlogget *Fiona*]

He-he, alt jeg fikk spørsmål om har jeg svart utfyllende på før, men det gjenstår jaggu for meg å få svar på det JEG spurte om.

Har noen nevnt enveis kommunikasjon her før? Nei? Jo, jeg er nokså sikker på vi har vært inne på tanken?

Næh, det har jeg IKKE sett.

Jeg synes spesielt denne var god:

Nå må du gi deg, Fiona

Jeg vil veldig, veldig gjerne se en kort og grei redegjørelse for hvilken faggruppe som skal fortelle folk hvordan de skal innrette hverdagene sine, helt på tvers av verdier, normer og praktiske momenter hver enkelt har. Og ikke minst hvilke praktisk gjennomførbare sanksjoner som skal brukes for å få det til. Og enda bedre, hvordan dette IKKE skal føre til HØYERE konfliktnivå og ENDA verre konsekvenser for barnet. Som var fokus her...?

Æ glær mæ.

I mellomtiden får jeg lene meg forsiktig tilbake i stolen for ikke å knuse

Jeg tror nemlig det stikker et litt annet sted her også.

Tanken på at barna faktisk IKKE trenger ham på fulltid for å bli normale mennesker, må være litt plagsom.

Selv innså jeg nokså tidlig at en mamma er altfor lite, it takes a village to raise a child. Jeg bruker hemningsløst av alt jeg har av nettverk for å trygge den lille; han har mange rundt seg, og er mye mye mindre sårbar hvis noe skjer med hver enkelt enn hvis jeg skulle banket inn i hodet på ham at mamma og/eller pappa er det eneste ultimate i livet hans.

I filmen "Gutter er gutter", for eksempel, sier Marcus at "To er å være en for lite" - hvis den ene dør, blir den andre alene. Bare et bilde...

Enhver pappa eller mamma som kjemper denne kampen på grunnlag av en misforståelse om at han eller hun ene og alene er universelt viktig, burde gå noen runder med seg selv. Enten det er en mamma eller pappa, bør man kunne forstå at et barn kan bli et helt og godt menneske så lenge det har ansvarlige voksne rundt seg. Venninnen min har en mann som jobber verden rundt, og er borte i perioder av gangen. Ungene har selvsagt et helt flott forhold til faren sin, selv om han ikke er den som legger dyna over dem om kvelden. HVorfor det? Fordi ingen lager et helsikes nummer av at han er langt borte, selvsagt.

La oss si jeg eller eksen, samme hvem, var nødt til å flytte langt vekk pga jobb etc.

1. Vi kan lage et helvete av det. Vi kan anklage hverandre, snakke dritt, lage et nummer av alt fra oppfølging til prisen på togbilletter osv osv.

Hvor gode vibber og hva slags reasjoner skaper vi overfor barnet da?

2. Vi kan innse at: ok, dette er beklagelig. Men vi skjønner, som voksne mennesker, at det av og til må bli sånn, hva kan vi gjøre for å fikse dette, slik at barnet får en rolig tilværelse? Jo, for det første aksepterer vi den andres avgjørelse, for det andre prioriterer vi å la barnet holde kontakten på alle mulige måter, for det tredje later vi ikke som det handler om en voksen, hevngjerrig agenda - vi sier det som det er; nå må det være sånn fremover en stund. Etter hvert som du blir større, kan vi se på andre løsninger.

I hvilken grad er dette traumatiserende for barn? Jeg tror ikke noe på at flytting i seg selv, eller fysisk avstand i hverdagen i seg selv, er nok til å ødelegge barns forhold til sine foreldre - det er det foreldre som klarer selv!! Men selvsagt beleilig å skylde på den andre forelderen og avstand og sånt, og ikke se at det er hvordan vi selv håndterer hverdagene som har noe å si...

tråden er redigert.

liv - mod.

[Gjest lisette]

*Klapper for Fiona*

[Far til 2]

...

Barn skal "bli hørt", ikke bestemme. Det er en grunn til at formuleringen i barneloven er slik, og det er ikke at den er gammel. Barn skal ikke settes i en slik situasjon at de må velge mellom foreldrene. Og å spørre dem uten å være ærlige om konsekvenser, fratar til og med barna retten til å vite hva som er best for dem.

Hvor mange barn tror du blir hørt i dag ved f.eks. vanlig mekling ?

INGEN om mine antagelser er rett. INGEN BARN BLIR HØRT.

Hvordan ivaretar vi barna med dagens lovverk da. Jo, en av foreldrene tar en avgjørelse basert på personlige ønsker og overser barnet mer eller mindre fulstendig. Når det kommer til så store avgjørelser som at barnet vil miste kontakten med den ene forelderen mener jeg barnet bør høres alered ved mekling. En kort samtale hvor barnet blir informert om hva som er på vei til å skje og hvilke konsekvenser det får.

Ellers har jeg flyttet MANGE ganger i perioden 0-8 år' date=' sannsynligvis hver gang mot min vilje. Hjemme er der den lille vasen min står i vinduet, jeg er ikke bofast og har venner over mesteparten av landet. Det MÅ ikke være negativt å flytte.[/quote']

JEG HAR ALDRI SAGT AT DET MÅ VÆRE NEGATIVT Å FLYTTE!!!. Jeg sier at flertallet i saken må involveres og at det ikke er opptil en av foreldrene på et subjektivt grunnlag å ta f.eks. en slik dyptgripende avgjørelse alene. Jeg sier at om det oppstår uenighet om det er barnets beste bør en objektiv 3.part involveres.

Fortsatt vil både bostedsforeldre, samværsforeldre og barn kunne flytte.

[Gjest Gjesten]

Hvor mange barn tror du blir hørt i dag ved f.eks. vanlig mekling ?

INGEN om mine antagelser er rett. INGEN BARN BLIR HØRT.

Hvordan ivaretar vi barna med dagens lovverk da. Jo, en av foreldrene tar en avgjørelse basert på personlige ønsker og overser barnet mer eller mindre fulstendig. Når det kommer til så store avgjørelser som at barnet vil miste kontakten med den ene forelderen mener jeg barnet bør høres alered ved mekling. En kort samtale hvor barnet blir informert om hva som er på vei til å skje og hvilke konsekvenser det får.

Tror du virkelig at INGEN barn blir hørt ved samlivsbrudd?? Tror du virkelig at ingen andre foreldre enn deg tenker på barnas beste og hører på barnet sitt?

Nei, nå får DU gi deg Far til 2!

Og, ang. flertallet..det blir jo litt vanskelig da om samværsforelderen ikke vil at eksen skal flytte (av kanskje forskjellige grunner...trenger ikke å være pga. barnets beste.) og barnet svarer nei når samværsforelderen spør "vil du flytte sammen med pappa? Det vil bety at du nesten aldri vil få sett mamma..." så skal det veie tyngst. Hvem har flertallet da tror du? Det vil skifte fra hvem som spør barnet det. Dette vil selvfølgelig skje når en megler er involvert også. Dårlig gjort er det å utsett barna for dette!

[Gjest Turi]

For det første syns jeg det er ganske uhøflig av deg å rope så lenge jeg holder meg saklig. Og du har faktisk snakket om hvor ille det er for et barn å miste venner, skole og trygt miljø i tillegg til kontakt med samværsforelder om omsorgsforelder tar barnet og flytter. Vil du at jeg skal bruke tid på å finne sitatene for deg, eller husker du det?

For det andre vil jeg gjerne at du definerer hva du mener er å "bli hørt". Samtidig som du svarer på mitt spørsmål om du har lest og forstått den loven du foreslår å endre.

For det tredje blir de fleste barn sannsynligvis hørt, siden det tross alt er få saker i forhold til potensialet som ender med så fryktelige situasjoner som du beskriver, der barnet helt mister kontakten med en forelder.

For det fjerde syns jeg det ville vært GRUSOMT mot et barn og sette seg ned å ha

En kort samtale hvor barnet blir informert om hva som er på vei til å skje og hvilke konsekvenser det får.

før man evt. har bestemt at barnet skal bli med på flyttelasset eller bytte hovedomsorgsperson. Det er jo et av de vanskelige punktene med "å høre" barn uten å skremme dem/sette dem i vanskelige situasjoner.

Å høre er ikke det samme som å be dem gi sin beste løsning, det er å tolke hva som er barnets beste uten at det selv forteller det. i min verden i det minste. Og som jeg har nevnt før - jeg har fått velge, jeg var 8 år og fikk spørsmålet "hvem vil du bo hos når mamma flytter 50 mil bort?" Det var IKKE til mitt beste å bli spurt. Det var heller ingen tvil blant noen parter (andre enn meg) om hva som var mitt beste. Men de prøvde vel å overholde loven da....

[Far til 2]

...

Jeg vil veldig, veldig gjerne se en kort og grei redegjørelse for hvilken faggruppe som skal fortelle folk hvordan de skal innrette hverdagene sine, helt på tvers av verdier, normer og praktiske momenter hver enkelt har. Og ikke minst hvilke praktisk gjennomførbare sanksjoner som skal brukes for å få det til. Og enda bedre, hvordan dette IKKE skal føre til HØYERE konfliktnivå og ENDA verre konsekvenser for barnet. Som var fokus her...?

Æ glær mæ.

De samme faggrupper som avgjør dette i dag.

De samme som arbeider på barneverkontorene. De samme spesialistene som trekkes inn når det er uenighet om f.eks. hvem barnet skal bo fast hos.

...

Selv innså jeg nokså tidlig at en mamma er altfor lite, it takes a village to raise a child. Jeg bruker hemningsløst av alt jeg har av nettverk for å trygge den lille; han har mange rundt seg, og er mye mye mindre sårbar hvis noe skjer med hver enkelt enn hvis jeg skulle banket inn i hodet på ham at mamma og/eller pappa er det eneste ultimate i livet hans.

I filmen "Gutter er gutter", for eksempel, sier Marcus at "To er å være en for lite" - hvis den ene dør, blir den andre alene. Bare et bilde...

Hvis du er sikker på at dine avgjørelser altid er barnets beste kan jeg ikke se at dine avgjørelser vil kunne få noen konsekvenser. Men det er ikke tilfelle for alle de 260-280.000 barna som lever med bare en forelder. Jeg forsøker å få fokus på alle de barna som har foreldre som faktisk ikke bestandig legger "barnets beste" til grunn for de avgjørelser som taes. Kan du ikke være enig i at vi bør tenke på den gruppen også selv om dine barn har et helt "tettsted" til å ivareta sine behov.

Enhver pappa eller mamma som kjemper denne kampen på grunnlag av en misforståelse om at han eller hun ene og alene er universelt viktig' date=' burde gå noen runder med seg selv. Enten det er en mamma eller pappa, bør man kunne forstå at et barn kan bli et helt og godt menneske så lenge det har ansvarlige voksne rundt seg. Venninnen min har en mann som jobber verden rundt, og er borte i perioder av gangen. Ungene har selvsagt et helt flott forhold til faren sin, selv om han ikke er den som legger dyna over dem om kvelden. HVorfor det? Fordi ingen lager et helsikes nummer av at han er langt borte, selvsagt.[/quote']

En medvirkende årsak til at barnet har det bra er kansje at det får mulighet til å vokse opp i et nærmiljø hvor det føler seg trygt med skole, venner, naboer, etc.. Hvordan hadde det vært om barnet ble dratt med på ny "unødig" flytting 1 gang i året uten å ha den andre forelderen tilgjengelig ?

Hvem har sagt at dere som foreldre skal begynne å krangle om slik flytting ? Jeg har sagt at ingenting er bedre enn at dere er enig om hva som bør gjøres i hvert enkelt tilfelle. Og i slike situasjoner skjer det absolutt ingenting. Alle er blide og fornøyde forhåpentligvis.

Slike situasjoner som du beskriver er ikke problemstillingen jeg forsøker å fokusere på. "Problemet" dukker først opp om et flertall av de involverte er uenig i hva som er barnets beste. Og et slikt "problem" mener jeg flere enn bare den forelderen som ønsker å flytte bør ta stilling til.

En god bostedsforelder ser kansje at barnet vil lide over manglende kontakt med samværsforelder fordi samværsforelder ønsker å flytte ( 50 mil ?). Årsaken til flyttingen kan være at samværsforelder har arvet en større sum penger og ønsker å kjøpe et stort lukseriøst hus langt borte. Barnet gråter over et slik tap.

I slike tilfeller mener jeg flyttingen ikke er til barnets beste (men overlater avgjørelsen av en slik vurdering til en objektiv 3.part). Om samværsforelder velger å ikke ta hensyn til dette kan saken komme opp for domstolen hvor samværsforelder KAN BLI pålagt å betale alle reisekostnader ved samvær, f.eks. 1 gang pr mnd. Men hvilke tvangsmidler som kan brukes bør til en viss grad være definert i lovverket. På denne måten blir samværsforelder innforstått med at:

a) Avgjørelsen som taes kan ikke forsvares med bakgrunn i barnets beste.

B) Det kan medføre at tvangsmidler blir tatt i bruk for å sikre barnet mest mulig samvær.

Hvorfor er noen av dere så veldig uenig i et slikt scenario ?

[Gjest Turi]

En god bostedsforelder ser kansje at barnet vil lide over manglende kontakt med samværsforelder fordi samværsforelder ønsker å flytte ( 50 mil ?). Årsaken til flyttingen kan være at samværsforelder har arvet en større sum penger og ønsker å kjøpe et stort lukseriøst hus langt borte. Barnet gråter over et slik tap.

I slike tilfeller mener jeg flyttingen ikke er til barnets beste (men overlater avgjørelsen av en slik vurdering til en objektiv 3.part).[...]

Hvorfor er noen av dere så veldig uenig i et slikt scenario ?

Tror det kan være fordi utgangspunktet er noe som er fremmed for de aller fleste, mens konsekvensene av ditt forslag vil urettmessig ramme massevis av mennesker som bare forsøker å gjøre så godt de kan.

[mockinbird]

??????

?????????... ??????

[mockinbird]

??????

?????????... ??????

[mockinbird]

??????

?????????... ??????

[mockinbird]

Hvor mange barn tror du blir hørt i dag ved f.eks. vanlig mekling ?

INGEN om mine antagelser er rett. INGEN BARN BLIR HØRT.

Hvordan ivaretar vi barna med dagens lovverk da. Jo, en av foreldrene tar en avgjørelse basert på personlige ønsker og overser barnet mer eller mindre fulstendig. Når det kommer til så store avgjørelser som at barnet vil miste kontakten med den ene forelderen mener jeg barnet bør høres alered ved mekling. En kort samtale hvor barnet blir informert om hva som er på vei til å skje og hvilke konsekvenser det får. (...)

MENER du virkelig at din antagelse er at alle bostedsforeldre handler KUN etter eget godtbefinnende, og gir F... i barnas ønsker? Nei, NÅ må du gi deg!!!!

[LilleBille]

MENER du virkelig at din antagelse er at alle bostedsforeldre handler KUN etter eget godtbefinnende, og gir F... i barnas ønsker? Nei, NÅ må du gi deg!!!!

Hvis dette sitatet virkelig stemmer - da lever vi hvertfall i to vidt forskjellige verdner. Det å påstå at INGEN barn blir hørt er vannvittig.

Da er det utrolig rart at det i de aller fleste tilfeller er mulig å få til en fornuftig løsning som alle er relativt fornøyde med.

Tror du virkelig at det er bare EN av foreldrene som mener noe? Mine barns far var veldig klar på hva han øsnket - og vi fant en løsning som vi alle fire er meget godt fornøyd med. Hos oss var det ikke EN av foreldrene som tok avgjørelsen og overså barna - TVERT I MOT - vi samarbeidet om best mulig løsning for barna VÅRE!

Mener du for alvor at du er den eneste oppegående her i dette landet - og mener at ingen andre gjør noe tilbeste for barna sine?

[Far til 2]

For det første syns jeg det er ganske uhøflig av deg å rope så lenge jeg holder meg saklig. Og du har faktisk snakket om hvor ille det er for et barn å miste venner' date=' skole og trygt miljø i tillegg til kontakt med samværsforelder om omsorgsforelder tar barnet og flytter. Vil du at jeg skal bruke tid på å finne sitatene for deg, eller husker du det?[/quote']

Bruk gjerne sitatene, men påstå ikke at jeg mener det altid er traumatisk for barn å flytte. Det har jeg aldri sagt og kommer heller aldri til å si. Hvis du skal argumeneter med tidligere påstander fra meg bør du komme med fakta og ikke påstander om hva du tror jeg har ment.

Når du (eller andre) gjentar, om og om igjen påstander jeg ikke har kommet med kan enhver bli frustrert fra tid til annen.

Å bli hørt, f.eks. mht flytting, fast bosted, eller andre dyptgripende avgjørelser) mener jeg dette bør være en samtale som barn over 7 år kan få si sin mening om ved et møte hos meklingskontorets psykolog. Om barnet ønsker å si sin mening eller ikke kan avgjøres av foreldrene i fellesskap hvor begge foreldrene kan spørre barnet om en slik uttalelse er ønskelig.

hvilke mening barnet har (ref. samtale med psykologen) kan deretter vidrebringes til foreldrene under vanlig mekling.

Om jeg har forstått loven kan en kansje sette spørsmålstegn ved. Men utifra min forståelse kan f.eks. bostedsforelder i dag ta barnet og flytte eller samværsforelder flytte, uten å involvere andre enn å selv ta en slik avgjørelse uten andre involverte.

Etter at flyttingen er gjennomført er det nærmest umulig for barnet eller den andre forelderen på gjøre noe for å ivareta barnets behov. Det blir noe av det samme som om et gift par skiler seg og en av foreldrene flytter ut. I etterkant blir det nærmest umulig for den som flytter ut å ivareta barnets behov for samvær/omsorg om den som blir boende motsetter seg dette utover "vanlig samvær".