Mora til døde Angelica

[miss spjåk]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det står ingen steder at hun har cluster B diagnose. Det står ingen steder at hun er psykopat heller. Dere avsporer tråden og det blir seriøst bare helt latterlig å sammenligne denne dama med Ubåt-Madsen. (Hvis diagnose er overveiende psykopatiske trekk..)

Anonymkode: c6795...eca

en personlighetsforstyrrelse karakterisert av manipulasjon og lett krenkbarhet faller under cluster B. Du kan det siste du nevner blir for dumt, det fins flere grader i personlighetsforstyrrelser (mener med det ikke å antyde at hun er psykopat),

[AnonymBruker]

12 hours ago, Chiubi said:

Barnevernet har plikt til å sjekke alle bekymringsmelding, også de anonyme. Det kan være flere grunner til at noen ønsker å være anonym, f.eks at man er i nær familie med barnet.

Og selvsagt bør man ta alle bekymringsmeldinger på alvor og sjekke om det er grunn til bekymring, og om det er behov for å iverksette tiltak. 

Vel, jeg ringte opna om å være anonym men det hadde tydeligvis bv glemt da de tok kontakt m foreldrene....

ble helvete på jord for å si det mildt etter den samtalen. 

Anonymkode: 37999...62f

[Ando Nym]

Budstikka ( m. fl.) 26.02.2018
"Ifølge sakkyndigerklæringen kan personlighetsforstyrrelsen gi seg utslag i manipulering, krenkbarhet, samt «et oppmerksomhetssøkende og dramatiserende tilstandsbilde».

Sørheim mener retten må være forberedt på flere episoder med såkalt «maladaptiv adferd» - som enkelt forklart betyr sviktende eller forstyrret tilpasning til en gitt situasjon".

manipulerende
(lett) krenkbar
oppmerksomhetssøkende
dramatiserende
sviktende/forstyrret tilpasning til en gitt situasjon

Look it up.
https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/diverse/personlighetsforstyrrelser/?page=3

[Ando Nym]

Budstikka 09.03.18
Like før kl. 17.00 nyttårsaften 2015 satte titalte seg i bilen og kjørte fra Kiwi Beitostølen tilbake til hytta.
I sitt første politiavhør 20.01.16 forklarte tiltalte at hun og A sto ved kjøkkenbenken og kuttet rotgrønnsaker til nyttårsmiddagen, en gang mellom kl. 17.00 og 19.00.
I samme tidsrom er det sendt tekstmeldinger mellom mor og datters mobiler:
«Jeg kunne stått hvis jeg hadde spist 200!!!», står det i en melding sendt fra A's mobil til moren kl. 17.20.
«Nei! Om du først hadde spist nok, kunne du stått. Men kroppen din er så dårlig og underernært at du ikke kan stå før du har spist», svarer moren kl. 17:25.
Kl. 19:07 ringer hun AMK.
Budstikka konkluderer: Tiltalt mor har et forklaringsproblem: tre timer -  to ulike historier.

Jeg har derfor sent dem en mail og spurt om bildene fra kjøkkenet (fremvist i retten) avslørte de påstått nyskårne rotgrønnsakene, andebryst eller annen mat, juice eller melk. Evt. om det fantes et kjøleskap med mat tilstrekkelig for et par dager med stengte butikker. Og dessuten om maten de fant i annekset kun var tørrmat, eller om det var et annet matlager der.
Får sende dem en mail til og opplyse at det bare er to timer mellom kl. 17 og 19,  dét gjør jo ikke moren's forklaringsproblem noe mindre. Spent på om jeg får svar vedr. maten og hva det evt. er!

Endret 10. mars 2018 av Ando Nym

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Ando Nym skrev:

Budstikka 09.03.18
Like før kl. 17.00 nyttårsaften 2015 satte titalte seg i bilen og kjørte fra Kiwi Beitostølen tilbake til hytta.
I sitt første politiavhør 20.01.16 forklarte tiltalte at hun og A sto ved kjøkkenbenken og kuttet rotgrønnsaker til nyttårsmiddagen, en gang mellom kl. 17.00 og 19.00.
I samme tidsrom er det sendt tekstmeldinger mellom mor og datters mobiler:
«Jeg kunne stått hvis jeg hadde spist 200!!!», står det i en melding sendt fra A's mobil til moren kl. 17.20.
«Nei! Om du først hadde spist nok, kunne du stått. Men kroppen din er så dårlig og underernært at du ikke kan stå før du har spist», svarer moren kl. 17:25.
Kl. 19:07 ringer hun AMK.
Budstikka konkluderer: Tiltalt mor har et forklaringsproblem: tre timer -  to ulike historier.

Jeg har derfor sent dem en mail og spurt om bildene fra kjøkkenet (fremvist i retten) avslørte de påstått nyskårne rotgrønnsakene, andebryst eller annen mat, juice eller melk. Evt. om det fantes et kjøleskap med mat tilstrekkelig for et par dager med stengte butikker. Og dessuten om maten de fant i annekset kun var tørrmat, eller om det var et annet matlager der.
Får sende dem en mail til og opplyse at det bare er to timer mellom kl. 17 og 19,  dét gjør jo ikke moren's forklaringsproblem noe mindre. Spent på om jeg får svar vedr. maten og hva det evt. er!

Bra initiativ, vi er mange som lurer. Hvis de gir et konkret svar så blir jeg veldig imponert. Ser formeg at de ikke tør å si så mye.

Anonymkode: 1df39...e2a

[AnonymBruker]

6 hours ago, WubWub said:

Ja, studier fra USA viser at psykiatrisk behandling av psykopater , narsissister og histroniske bare medfører en ting ;

At behandler blir manipulert. 

Har du noen linker til slike studier?

Anonymkode: 7653a...d2d

[WubWub]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du noen linker til slike studier?

Anonymkode: 7653a...d2d

ja

[AnonymBruker]

15 minutter siden, WubWub said:

ja

Kan du poste et par av dem?

Anonymkode: 7653a...d2d

[WubWub]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kan du poste et par av dem?

Anonymkode: 7653a...d2d

kan gjøre det imorgen

[Mmmwhatever]

4 timer siden, Rainstorm skrev:

Men skjønner dere ikke poenget hans da? (Advokaten som sier hun kanskje ikke bør straffes.) Poenget er nettopp isolert fra hvorvidt hun er skyldig eller ikke. Dét tegner det seg jo et nokså tydelig bilde på at hun er. Men i følge prinsippene bak straffesystemet i Norge har å fengsle henne liten hensikt. Det baserer seg på prevensjon, å hindre lovbruddet å skje igjen, og skremme andre fra å gjøre det samme. Når det gjelder økonomisk lovbrudd er det spesielt viktig med tanke på allmenprevensjon (skremme andre fra å gjøre det samme), mens f.eks Julio Kopseng og Breivik handler det om å beskytte samfunnet fra nettopp disse menneskene. Videre har vi håp om rehabilitering av den dømte. Og ingen av disse tre grunnene for straff gjelder den tiltalte i denne saken. Det er uansett svært usannsynlig at hun skal gjøre det igjen, og det er usannsynlig at andre vil gjøre dette mot barna sine fordi de vet at de kan komme unna med det. Og det er usannsynlig at hun vil lære noe som helst av å være fengslet. 

Jeg synes man kan være så ærlig mot seg selv at man ser at grunnen til at man vil ha henne straffet handler om hevn, ønsket om at hun skal ha det vondt. Men fra tidlig 1900-tall baserer ikke straffesystemet vårt seg på rettferdighet, gjengjeldelse og ansvar. Det må gå an å se disse tingene og reise en debatt rundt rettsvesenet uten å bli tatt til inntekt for å unnskylde eller forsvare det hun har gjort! 

Det vil aldri bli rettferdighet for det som har skjedd her. Uansett om hun sitter resten av sitt liv i fengsel så vil det ikke bli rettferdig at en 13 år gammel jente døde som følge av morens handlinger. Jeg tenker man kan være ærlig på at man er sint og rett og slett ikke ønsker at noen som har påført en annen så mye smerte skal få lov til å oppleve gode ting og gå videre som om man ikke har gjort noe galt. Dette ønsket om straff handler om gjengjeldelse og ansvar, noe straffesystemet i Norge i dag ikke handler om. 

Motviljen mot å peke på diagnoser (generelt) og forklare årsakssammenhengene bak slike situasjoner synes jeg er trist. Det er ikke for å unnskylde. Det forkastelige er forkastelig uavhengig av hva som har fått i stand at det har skjedd i utgangspunktet. Men behovet for å straffe og stille mor til ansvar i denne saken kan ikke gjøre at man tåkelegger prosessene som fører til at dette skjer i utgangspunktet. Man ser det samme i saker som handler om pedofile som forgriper seg, man er mer opptatt av å fordømme (og hetse og spre hat mot) handlingene og menneskene selv om man vet at dette marginaliserer gruppen enda mer og driver dem mot flere overgrep i stedet for å forklare hvorfor det blir sånn og se på hva som faktisk kan bidra til at man trygger barn i større grad. Å være sint er naturlig, og bra! Det er bra vi reagerer. Det skjer så mye dritt og vondt! Og kanskje vi skylder ofrene å si at dette er faen så galt! Men man skal ikke la sinnet få drive bort forklaringene, for forklaringene kan hjelpe oss nærmere løsninger. Og løsninger hjelper oss å hindre at det skjer igjen. Og til syvende og sist er kanskje det å hindre at det skjer igjen viktigere enn å hate at det har skjedd en gang. Å forstå-seg-ihjel-på er ikke for å kjøre over forsvarsløse barn, tvert i mot: det er for å bedre kunne hjelpe disse forsvarløse barna i fremtiden. 

Jeg tenker det er bra at folk er sinte, jeg er selv sint. Og jeg kjenner på ønsket om at tiltalte skal stå til ansvar for dette uavhengig av om det gjerne strider mot straffesystemet i Norge. Jeg synes som mange av dere andre at hun fortjener det! Men jeg synes samtidig vi skal passe oss for å kneble en diskusjon om hva som får kriminelle til å handle som de gjør. Og uten å bli fullstendig deterministiske her kan det også være greit å tenke over vår «sosiale indignasjon»: alle har ikke like forutsetninger. Man er ikke fullstendig fri til å frigjøre seg fra omgivelsene og de sosiale/genetiske/epigenetiske markørene som definerer ens oppvekst for deretter å «velge fritt». At mange har gjennomgått grusomme traumer og vokst opp til å bli empatiske, omsorgsfulle mennesker er ikke et argument for det motsatte. 

Dette du skriver her om at ikke alle har like forutsetninger er utrolig viktig.

 Mange som har hatt forferdelige barndommer blir normale, velfungerende voksne. Og noen som har hatt en god oppvekst blir det ikke. Men det er ingen tvil om at en barndom preget av omsorgssvikt og traumer er en risikofaktor for å komme i fengsel, bli ufør, bli syk etc. Våre valg som voksne er ikke så «frie» som vi tror. Omsorgssvikt eller andre barndomstraumer er *ikke* en *unnskyldning* for f.eks. en person som begår en grusom forbrytelse, men det kan være en (delvis) *forklaring*, og ikke minst gir det samfunnet en mulighet for læring - hvordan kan vi hindre at det skjer igjen?

Eksempel: ABB. Hans mor ble, som jeg nevnte tidligere, utsatt for grov emosjonell omsorgssvikt. Jeg begynte nesten å gråte da jeg leste om det. Hun vokste opp i en dysfunksjonell familie, og hennes egen lille kjernefamilie ble også dysfunksjonell. Hun utsatte sine barn igjen for omsorgssvikt. Hva skjedde med disse barna som voksne? ABBs søster lever etter det jeg forstår et helt vanlig liv med familie. Hun klarte seg, på tross av et dårlig utgangspunkt. Det er det mange som gjør. Men ABB endte som massemorder. Hvis du leser om hans barndom, ser man blant annet at barnevernet og andre instanser gjorde feil - det var for eksempel en psykolog som allerede da ABB var i 3-4-årsalderen reagerte på samspillet mellom mor og sønn, og mente at mor burde fratas omsorgen. Men ingen ting skjedde. Jeg synes ikke det minste synd på den voksne ABB der han sitter i cella si, han kan brenne for alt jeg bryr meg, men jeg synes oppriktig synd på barnet ABB, som ble sviktet av alle.

Og her ligger en mulighet for å forhindre forbrytelser i framtiden: gripe inn i slike dysfunksjonelle familier. Sette inn hjelpetiltak i hjemmet, plassere barna i fosterfamilier hvis nødvendig. A selv er et godt eksempel; hvis mor hadde blitt fratatt omsorgen, hadde A sannsynligvis levd i dag. 

En grusom barndom betyr *ikke* at man *kommer til å bli* hverken ufør, kriminell eller massemorder - men trygge og glade barn har en mye større sannsynlighet for å bli friske og veltilpassede voksne enn barn som blir utsatt for omsorgssvikt. 

Jeg snakket med ei som var lærer i fengsel, og hun fortalte om de mange triste skjebnene der. Omtrent alle hadde hatt en vanskelig barndom. Hun fortalte om voksne mennesker som ikke visste hvordan de skulle sitte rundt et bord og spise et måltid, sammen med andre. De hadde aldri gjort det. De hadde vokst opp med å spise brødskiver stående ved kjøkkenbenken.  For mennesker har måltider en viktig sosial funksjon. Foreldrene som ikke lærte barna sine noe så basalt som å spise mat sammen med andre, har selvsagt feilet også på mange områder. Det er umulig å lukke øynene for at oppvekstvilkårene  er en medvirkende årsak til at de havnet i fengsel som voksne. 

Det fritar *ikke* disse menneskene fra ansvar eller straffeskyld, men det viser at det finnes muligheter for å forhindre at en ung gutt havner i en kriminell løpebane, gjennom å sette inn tiltak i hjemmet hans som liten.

Nå vet vi ingen ting om As mor, og for skyldspørsmålet er det ikke relevant. Kanskje hadde hun verdens beste barndom og ble en dysfunksjonell mor likevel. Det nyttter ikke å spekulere om det. Men det at temaet blir brakt på bane er *ikke* noe angrep på mennesker som har hatt en vanskelig barndom og likevel klart seg bra. Det er ikke slik at noen er forutbestemt til å bli ABB. ABB hadde et valg: han kunne latt være. As mor hadde også et valg: hun kunne ringt AMK langt tidligere. 

Men skal vi forhindre tragedier, må vi lære av dem: Hverken ABB eller A skulle vært hos sine mødre, evt skulle det blitt satt inn omfattende hjelpetiltak i hjemmene, slik at A og barnet ABB fikk den omsorgen de trengte. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Rainstorm skrev:

Men skjønner dere ikke poenget hans da? (Advokaten som sier hun kanskje ikke bør straffes.) Poenget er nettopp isolert fra hvorvidt hun er skyldig eller ikke. Dét tegner det seg jo et nokså tydelig bilde på at hun er. Men i følge prinsippene bak straffesystemet i Norge har å fengsle henne liten hensikt. Det baserer seg på prevensjon, å hindre lovbruddet å skje igjen, og skremme andre fra å gjøre det samme. Når det gjelder økonomisk lovbrudd er det spesielt viktig med tanke på allmenprevensjon (skremme andre fra å gjøre det samme), mens f.eks Julio Kopseng og Breivik handler det om å beskytte samfunnet fra nettopp disse menneskene. Videre har vi håp om rehabilitering av den dømte. Og ingen av disse tre grunnene for straff gjelder den tiltalte i denne saken. Det er uansett svært usannsynlig at hun skal gjøre det igjen, og det er usannsynlig at andre vil gjøre dette mot barna sine fordi de vet at de kan komme unna med det. Og det er usannsynlig at hun vil lære noe som helst av å være fengslet. 

Jeg synes man kan være så ærlig mot seg selv at man ser at grunnen til at man vil ha henne straffet handler om hevn, ønsket om at hun skal ha det vondt. Men fra tidlig 1900-tall baserer ikke straffesystemet vårt seg på rettferdighet, gjengjeldelse og ansvar. Det må gå an å se disse tingene og reise en debatt rundt rettsvesenet uten å bli tatt til inntekt for å unnskylde eller forsvare det hun har gjort! 

Det vil aldri bli rettferdighet for det som har skjedd her. Uansett om hun sitter resten av sitt liv i fengsel så vil det ikke bli rettferdig at en 13 år gammel jente døde som følge av morens handlinger. Jeg tenker man kan være ærlig på at man er sint og rett og slett ikke ønsker at noen som har påført en annen så mye smerte skal få lov til å oppleve gode ting og gå videre som om man ikke har gjort noe galt. Dette ønsket om straff handler om gjengjeldelse og ansvar, noe straffesystemet i Norge i dag ikke handler om. 

Motviljen mot å peke på diagnoser (generelt) og forklare årsakssammenhengene bak slike situasjoner synes jeg er trist. Det er ikke for å unnskylde. Det forkastelige er forkastelig uavhengig av hva som har fått i stand at det har skjedd i utgangspunktet. Men behovet for å straffe og stille mor til ansvar i denne saken kan ikke gjøre at man tåkelegger prosessene som fører til at dette skjer i utgangspunktet. Man ser det samme i saker som handler om pedofile som forgriper seg, man er mer opptatt av å fordømme (og hetse og spre hat mot) handlingene og menneskene selv om man vet at dette marginaliserer gruppen enda mer og driver dem mot flere overgrep i stedet for å forklare hvorfor det blir sånn og se på hva som faktisk kan bidra til at man trygger barn i større grad. Å være sint er naturlig, og bra! Det er bra vi reagerer. Det skjer så mye dritt og vondt! Og kanskje vi skylder ofrene å si at dette er faen så galt! Men man skal ikke la sinnet få drive bort forklaringene, for forklaringene kan hjelpe oss nærmere løsninger. Og løsninger hjelper oss å hindre at det skjer igjen. Og til syvende og sist er kanskje det å hindre at det skjer igjen viktigere enn å hate at det har skjedd en gang. Å forstå-seg-ihjel-på er ikke for å kjøre over forsvarsløse barn, tvert i mot: det er for å bedre kunne hjelpe disse forsvarløse barna i fremtiden. 

Jeg tenker det er bra at folk er sinte, jeg er selv sint. Og jeg kjenner på ønsket om at tiltalte skal stå til ansvar for dette uavhengig av om det gjerne strider mot straffesystemet i Norge. Jeg synes som mange av dere andre at hun fortjener det! Men jeg synes samtidig vi skal passe oss for å kneble en diskusjon om hva som får kriminelle til å handle som de gjør. Og uten å bli fullstendig deterministiske her kan det også være greit å tenke over vår «sosiale indignasjon»: alle har ikke like forutsetninger. Man er ikke fullstendig fri til å frigjøre seg fra omgivelsene og de sosiale/genetiske/epigenetiske markørene som definerer ens oppvekst for deretter å «velge fritt». At mange har gjennomgått grusomme traumer og vokst opp til å bli empatiske, omsorgsfulle mennesker er ikke et argument for det motsatte. 

Du skriver mye fornuftig, men jeg vet ikke om jeg er enig i at det er en motsetning mellom å straffe og det å prøve å forstå/forklare hvorfor. Alle har ikke like forutsetninger, nei det er sant, men slik rettssystemet er i dag stiller vi samme krav til alle. Selv om vi kanskje ofte ser at ting var forhåndsprogrammert til å bli som de ble. Vi straffer veldig, veldig mange i dag som det ikke har noen hensikt å straffe, i den forstand at de aldri kommer til å lære eller forstå hva de har gjort galt. 

 

 

Anonymkode: 8d216...ca7

[Margo]

5 timer siden, Rainstorm skrev:

Men skjønner dere ikke poenget hans da? (Advokaten som sier hun kanskje ikke bør straffes.) Poenget er nettopp isolert fra hvorvidt hun er skyldig eller ikke. Dét tegner det seg jo et nokså tydelig bilde på at hun er. Men i følge prinsippene bak straffesystemet i Norge har å fengsle henne liten hensikt. Det baserer seg på prevensjon, å hindre lovbruddet å skje igjen, og skremme andre fra å gjøre det samme. Når det gjelder økonomisk lovbrudd er det spesielt viktig med tanke på allmenprevensjon (skremme andre fra å gjøre det samme), mens f.eks Julio Kopseng og Breivik handler det om å beskytte samfunnet fra nettopp disse menneskene. Videre har vi håp om rehabilitering av den dømte. Og ingen av disse tre grunnene for straff gjelder den tiltalte i denne saken. Det er uansett svært usannsynlig at hun skal gjøre det igjen, og det er usannsynlig at andre vil gjøre dette mot barna sine fordi de vet at de kan komme unna med det. Og det er usannsynlig at hun vil lære noe som helst av å være fengslet. 

Jeg synes man kan være så ærlig mot seg selv at man ser at grunnen til at man vil ha henne straffet handler om hevn, ønsket om at hun skal ha det vondt. Men fra tidlig 1900-tall baserer ikke straffesystemet vårt seg på rettferdighet, gjengjeldelse og ansvar. Det må gå an å se disse tingene og reise en debatt rundt rettsvesenet uten å bli tatt til inntekt for å unnskylde eller forsvare det hun har gjort! 

Det vil aldri bli rettferdighet for det som har skjedd her. Uansett om hun sitter resten av sitt liv i fengsel så vil det ikke bli rettferdig at en 13 år gammel jente døde som følge av morens handlinger. Jeg tenker man kan være ærlig på at man er sint og rett og slett ikke ønsker at noen som har påført en annen så mye smerte skal få lov til å oppleve gode ting og gå videre som om man ikke har gjort noe galt. Dette ønsket om straff handler om gjengjeldelse og ansvar, noe straffesystemet i Norge i dag ikke handler om. 

Motviljen mot å peke på diagnoser (generelt) og forklare årsakssammenhengene bak slike situasjoner synes jeg er trist. Det er ikke for å unnskylde. Det forkastelige er forkastelig uavhengig av hva som har fått i stand at det har skjedd i utgangspunktet. Men behovet for å straffe og stille mor til ansvar i denne saken kan ikke gjøre at man tåkelegger prosessene som fører til at dette skjer i utgangspunktet. Man ser det samme i saker som handler om pedofile som forgriper seg, man er mer opptatt av å fordømme (og hetse og spre hat mot) handlingene og menneskene selv om man vet at dette marginaliserer gruppen enda mer og driver dem mot flere overgrep i stedet for å forklare hvorfor det blir sånn og se på hva som faktisk kan bidra til at man trygger barn i større grad. Å være sint er naturlig, og bra! Det er bra vi reagerer. Det skjer så mye dritt og vondt! Og kanskje vi skylder ofrene å si at dette er faen så galt! Men man skal ikke la sinnet få drive bort forklaringene, for forklaringene kan hjelpe oss nærmere løsninger. Og løsninger hjelper oss å hindre at det skjer igjen. Og til syvende og sist er kanskje det å hindre at det skjer igjen viktigere enn å hate at det har skjedd en gang. Å forstå-seg-ihjel-på er ikke for å kjøre over forsvarsløse barn, tvert i mot: det er for å bedre kunne hjelpe disse forsvarløse barna i fremtiden. 

Jeg tenker det er bra at folk er sinte, jeg er selv sint. Og jeg kjenner på ønsket om at tiltalte skal stå til ansvar for dette uavhengig av om det gjerne strider mot straffesystemet i Norge. Jeg synes som mange av dere andre at hun fortjener det! Men jeg synes samtidig vi skal passe oss for å kneble en diskusjon om hva som får kriminelle til å handle som de gjør. Og uten å bli fullstendig deterministiske her kan det også være greit å tenke over vår «sosiale indignasjon»: alle har ikke like forutsetninger. Man er ikke fullstendig fri til å frigjøre seg fra omgivelsene og de sosiale/genetiske/epigenetiske markørene som definerer ens oppvekst for deretter å «velge fritt». At mange har gjennomgått grusomme traumer og vokst opp til å bli empatiske, omsorgsfulle mennesker er ikke et argument for det motsatte. 

Beklager @Rainstorm, du vet at jeg har stor respekt for deg og dine meninger, men her er jeg totalt uenig med deg.

Det som provoserer meg skikkelig i denne saken er hangen folk har for å diagnotisere tiltalte, når tiltalte blir regnet som strafferettslig tilregnelig av profesjonelle - altså ikke synsere på kg. Hvorfor denne hangen? Hadde vi hatt denne hangen om saken handlet om 2 voksne personer? Neppe. Jeg tror at man i noen saker rett og slett kan forstå seg ihjel, og trampe ihjel og undergrave et offers rett til oppreising og straff av ugjerningen. Er du kjent med saken om jenta på 17 år som var så neddopet at hun var ute av stand til å ta vare på seg selv at hun ikke motsatte seg sex med 3 ukjente menn i 30-årsalderen? Hadde vi samme behov for å diagnotisere disse mennene underveis i rettssaken? Det var et stort engasjement i kommentarfelt og diskusjonssider, ingen plass leste jeg at disse mennene måtte lide av en eller annen form for psykisk diagnose. Hvorfor ikke? Men når et barn blir funnet sultet i hjel i en hytte, da skal vi prøve å forstå så veldig at man i samme slengen glemmer ugjerningen og ikke minst offeret. 

Jeg tror det handler om at man i visse tilfeller har behov for å beskytte seg mot virkeligheten. For i vår virkelighet begår ikke oppegående, «normale», ressurssterke mennesker ugjerninger som denne. Vel, det er dessverre feil, det skjer, hver eneste dag. 

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Vera skrev:

Beklager @Rainstorm, du vet at jeg har stor respekt for deg og dine meninger, men her er jeg totalt uenig med deg.

Det som provoserer meg skikkelig i denne saken er hangen folk har for å diagnotisere tiltalte, når tiltalte blir regnet som strafferettslig tilregnelig av profesjonelle - altså ikke synsere på kg. Hvorfor denne hangen? Hadde vi hatt denne hangen om saken handlet om 2 voksne personer? Neppe. Jeg tror at man i noen saker rett og slett kan forstå seg ihjel, og trampe ihjel og undergrave et offers rett til oppreising og straff av ugjerningen. Er du kjent med saken om jenta på 17 år som var så neddopet at hun var ute av stand til å ta vare på seg selv at hun ikke motsatte seg sex med 3 ukjente menn i 30-årsalderen? Hadde vi samme behov for å diagnotisere disse mennene underveis i rettssaken? Det var et stort engasjement i kommentarfelt og diskusjonssider, ingen plass leste jeg at disse mennene måtte lide av en eller annen form for psykisk diagnose. Hvorfor ikke? Men når et barn blir funnet sultet i hjel i en hytte, da skal vi prøve å forstå så veldig at man i samme slengen glemmer ugjerningen og ikke minst offeret. 

Jeg tror det handler om at man i visse tilfeller har behov for å beskytte seg mot virkeligheten. For i vår virkelighet begår ikke oppegående, «normale», ressurssterke mennesker ugjerninger som denne. Vel, det er dessverre feil, det skjer, hver eneste dag. 

Applaus!!!

Anonymkode: af65c...d63

[AnonymBruker]

37 minutter siden, Vera skrev:

Det som provoserer meg skikkelig i denne saken er hangen folk har for å diagnotisere tiltalte, når tiltalte blir regnet som strafferettslig tilregnelig av profesjonelle - altså ikke synsere på kg. Hvorfor denne hangen? Hadde vi hatt denne hangen om saken handlet om 2 voksne personer? Neppe. 

Det er faktisk et veldig godt poeng, og et nyttig tankeeksperiment å tenke seg at dette ble gjort av en voksen mot en annen voksen. Da tror jeg veldig få hadde tenkt at det ikke burde straffes, for å si det sånn. 

Anonymkode: 8d216...ca7

[AnonymBruker]

1 time siden, Mmmwhatever skrev:

Dette du skriver her om at ikke alle har like forutsetninger er utrolig viktig.

 Mange som har hatt forferdelige barndommer blir normale, velfungerende voksne. Og noen som har hatt en god oppvekst blir det ikke. Men det er ingen tvil om at en barndom preget av omsorgssvikt og traumer er en risikofaktor for å komme i fengsel, bli ufør, bli syk etc. Våre valg som voksne er ikke så «frie» som vi tror. Omsorgssvikt eller andre barndomstraumer er *ikke* en *unnskyldning* for f.eks. en person som begår en grusom forbrytelse, men det kan være en (delvis) *forklaring*, og ikke minst gir det samfunnet en mulighet for læring - hvordan kan vi hindre at det skjer igjen?

Eksempel: ABB. Hans mor ble, som jeg nevnte tidligere, utsatt for grov emosjonell omsorgssvikt. Jeg begynte nesten å gråte da jeg leste om det. Hun vokste opp i en dysfunksjonell familie, og hennes egen lille kjernefamilie ble også dysfunksjonell. Hun utsatte sine barn igjen for omsorgssvikt. Hva skjedde med disse barna som voksne? ABBs søster lever etter det jeg forstår et helt vanlig liv med familie. Hun klarte seg, på tross av et dårlig utgangspunkt. Det er det mange som gjør. Men ABB endte som massemorder. Hvis du leser om hans barndom, ser man blant annet at barnevernet og andre instanser gjorde feil - det var for eksempel en psykolog som allerede da ABB var i 3-4-årsalderen reagerte på samspillet mellom mor og sønn, og mente at mor burde fratas omsorgen. Men ingen ting skjedde. Jeg synes ikke det minste synd på den voksne ABB der han sitter i cella si, han kan brenne for alt jeg bryr meg, men jeg synes oppriktig synd på barnet ABB, som ble sviktet av alle.

Og her ligger en mulighet for å forhindre forbrytelser i framtiden: gripe inn i slike dysfunksjonelle familier. Sette inn hjelpetiltak i hjemmet, plassere barna i fosterfamilier hvis nødvendig. A selv er et godt eksempel; hvis mor hadde blitt fratatt omsorgen, hadde A sannsynligvis levd i dag. 

En grusom barndom betyr *ikke* at man *kommer til å bli* hverken ufør, kriminell eller massemorder - men trygge og glade barn har en mye større sannsynlighet for å bli friske og veltilpassede voksne enn barn som blir utsatt for omsorgssvikt. 

Jeg snakket med ei som var lærer i fengsel, og hun fortalte om de mange triste skjebnene der. Omtrent alle hadde hatt en vanskelig barndom. Hun fortalte om voksne mennesker som ikke visste hvordan de skulle sitte rundt et bord og spise et måltid, sammen med andre. De hadde aldri gjort det. De hadde vokst opp med å spise brødskiver stående ved kjøkkenbenken.  For mennesker har måltider en viktig sosial funksjon. Foreldrene som ikke lærte barna sine noe så basalt som å spise mat sammen med andre, har selvsagt feilet også på mange områder. Det er umulig å lukke øynene for at oppvekstvilkårene  er en medvirkende årsak til at de havnet i fengsel som voksne. 

Det fritar *ikke* disse menneskene fra ansvar eller straffeskyld, men det viser at det finnes muligheter for å forhindre at en ung gutt havner i en kriminell løpebane, gjennom å sette inn tiltak i hjemmet hans som liten.

Nå vet vi ingen ting om As mor, og for skyldspørsmålet er det ikke relevant. Kanskje hadde hun verdens beste barndom og ble en dysfunksjonell mor likevel. Det nyttter ikke å spekulere om det. Men det at temaet blir brakt på bane er *ikke* noe angrep på mennesker som har hatt en vanskelig barndom og likevel klart seg bra. Det er ikke slik at noen er forutbestemt til å bli ABB. ABB hadde et valg: han kunne latt være. As mor hadde også et valg: hun kunne ringt AMK langt tidligere. 

Men skal vi forhindre tragedier, må vi lære av dem: Hverken ABB eller A skulle vært hos sine mødre, evt skulle det blitt satt inn omfattende hjelpetiltak i hjemmene, slik at A og barnet ABB fikk den omsorgen de trengte. 

Veldig bra skrevet. Likheten mellom disse sakene er en mor som tilsynelatende bryr seg om barnet, men BV har fått bekymringsmelding. HVA er mekanismen som gjør at BV ikke fratar omsorgen? De bør ihvertfall bli mer obs på og ta på alvor bekymringsmeldinger der mor er «hysterisk» i tillegg til dette med at familier flytter når de er under lupen. Men dette blir kanskje vanskelig hvis BV er preget av underbemanning.

Anonymkode: 985c3...f18

[Chiubi]

Og denne rettssaken og den påfølgende debatten er viktig for å forebygge at noe tilsvarende skal skje igjen, med en annen mor og et annet barn. Vi må tørre å reagere og blande oss inn når vi ser at et barn ikke har det greit. 

Som nevnt tidligere, denne saken har en del til felles med Christoffers sak, der mange visste og enda flere burde skjønt, men ingen gjorde noe for å sørge for at Christoffer fikk et bra liv og sjansen til å vokse opp. Etter Christoffers død var "alle" enige om at dette måtte aldri skje igjen. Men det skjedde, selv om omstendighetene ikke var helt de samme. 

Vi må lære å tørre å reagere og gripe inn, og kontakte de rette instanser dersom vi har en begrunnet mistanke om at ikke alt er som det skal være i et hjem der det vokser opp barn. 

Og rettsvesenet på sin side, må vise at det ikke er greit at et barn dør under mors eller fars omsorg. "Omsorg" med døden til følge kan vi ikke akseptere. 

Innlegget er ryddet for spekulasjoner.

Yvonne (mod)

Endret 10. mars 2018 av Yvonne

[AnonymBruker]

18 timer siden, Ulzzang skrev:

Du kan like gjerne bare la vær nå. Ta opp lån eller ikke ta opp lån er ikke noe poeng her. Mor tok jenta ut fra behandling og fulgte ikke opp. Jenta hadde da en tilnærmet normalvekt på 41 kg, den siste gang hun ble veid av fastlege. Det tok tre måneder for jenta å halvere vekten sin og dø av avmagring uten at NOEN ANDRE fikk sett jenta i mellomtiden (mormor var på besøk én gang i nov, men det kommer ikke frem om jenta ble sett) Hun ble funnet i en hytte full av rot, søppel og med rim på vinduene.

Innlegget er ryddet for spekulasjoner og redigert for sitering av slettet innhold, samt svar til dette.

Yvonne (mod)

 

Min kommentar var rettet mot en som skriver at hun ville tatt lån til oppover ørene for å redde barnet sitt. Som om det å kaste (lånte) penger på problemet løser alt, som om mor var for gniten til å redde datteren, som om det bare er å ta opp forbrukslån og kredittkortgjeld når man er i en bedriten livssituasjon.

Og du - du har fått med deg hvordan livet deres var de siste månedene; ser du ikke at moren mister grepet og kanskje vettet uten kontroll på noen ting? Å da bruke mot henne at hun ikke lånte til over pipen for å redde datteren, viser bare iver etter å dømme. Det er nok å kritisere og dømme mor for fra før av om man ikke skal dømme henne for å ikke ha gjort en vanskelig øk situasjon til en gjeldskrise også.,

Anonymkode: f3177...e2d

Innleggeter ryddet for brukerdebatt.

Yvonne (mod)

Endret 10. mars 2018 av Yvonne

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tok feil. Jeg trodde at det var i ukene før jul t hun vurderte Villa Sult, men det var kanskje mye tidligere?

" 13:40 – Jeg har også vært inne på hjemmesidene til Villa Sult (behandlingssted for anoreksi i Oslo, red.anm.), men det var så dyrt, sier hun. "
"13:42– Du har vært i kontakt med fastlege i midten av november? Stemmer det? spør etterforskeren.– Ja, jeg tror det stemmer, svarer Camilla."https://www.budstikka.no/vis/direkte/cjei7nkpt002k09fyxz8hxasy?mode=static

Uansett skulle tiltalte skaffet nødvendig helsehjelp til sin datter. Hun snakket jo også med fastlegen på telefon i midten av november uten å skaffe datteren nødvendig helsehjelp.   Hun kunne ringt direkte til sykehus/ legevakt og skaffet øyeblikkelig hjelp til sin datter lenge før 31. desember.

 

Anonymkode: fad9c...735

Det er jeg helt enig i.

Jeg bare påpeker til debattant at jeg ikke synes det er på sin plass å bruke mot mor at hun ikke lånte til over pipen (som hun ikke kan da hun ikke eier, kun leier) for å få A inn på Villa Sult.

Anonymkode: f3177...e2d

[AnonymBruker]

Jeg ser flere stille spørsmålstegn til hvordan noen som nærmest lever gjennom barnet sitt kan ende opp med å neglisjere barnet totalt.

Personlig er dette fullstendig logisk eller forklarelig for meg, da jeg hadde en mor med mange av de samme karaktertrekk som A. sin mor. 

Hun var også alenemor, og veldig (over)engasjert i barna sine aktiviteter. Hun var opptatt av dette med rettferdighet og respekt, og noe naiv og overreagerende om noe negativt skjedde (erting) Jeg har diskutert dette på ulike forum tidligere, hvordan enkelte foreldre faktisk bidrar til å skape sitt eget barn til et (mobbe)offer. 

Om jeg opplevde noe ubehagelig sosialt var det noe min mor ofte laget stor oppstandelse av. Hun helte ofte «bensin på bålet» gjennom å piske opp stemninga. Hun var også naiv i forhold til forventningene hun hadde til systemene rundt seg (skole og helsevesen) uten å forstå rammene og begrensningene de opererer innenfor. Når man synes selv man (og ens barn) - er verdens navle, så har man liten forståelse for at man ikke får nærmest grenseløst med oppmerksomhet, forståelse og empati. Det var nærmest en forventing om at ulike institusjoner skulle bare gjøre som hun sa og ville, og evnet de ikke det, hadde de sviktet. Hun hadde heller ingen motforestillinger når det gjaldts å svartmale disse institusjonene til oss barna. Ergo vi ble også mistenksomme og hadde mistillit til dem. Det blir litt sånn høna-eller-egget situasjon. Hva kom egentlig først? En skole som sviktet eller barnet/familien som opplever mistillit ? Og hvordan bryter man isåfall en slik spiral ? 

I likhet med denne saken ble vi også mye isolert. Mor var engstelig for endel urealistiske ting, og hun mistrivdes egentlig i sosiale sammenhenger med andre, så vi deltok sjeldent på typiske «fellesaktiviteter». Men, når vi først dro var som regel mor den som «tok mest plass», hun var ofte den som lo høyest, så best ut (slående vakker og veldig striglet) og fremsto selvsikker og verbal. 

Men når vi kom hjem gikk ofte lufta ut av ballongen, og det var vi barna som ble hoggestabben for alt som eventuelt var slitsomt og galt. 

Dette er også min personlige erfaring endel av essensen i slike destruktive avhengighetsrelasjoner: den dominerende er avhengig av at den som blir dominert er lojal og «submissiv». Det er «oss to mot verden» mentalitet, men premissene for at det skal fungere er at den dominante setter kriteriene og standarden. Gjør den submissive opprør skaper det turbulens i «symbiosen», fordi da er man «illojal». Det er en «enten er du med meg eller mot meg» tankegang. Er man uenig med den dominante er man illojal. Blir man venn med en den dominante er sint på/misliker: er man illojal. Har man tillit til en institusjon den dominante har mistillit til: er man illojal. 

Og er man illojal medfører det en rekke «sanksjoner» eller straff. For det første var det jo ulidelig bare at den ene personen man sto så nære var sint og opprørt på en (man er jo allerede til en viss grad isolert, pga den dominante sine samarbeidsproblemer med «resten av verden») så følelsen av å da ba bli avvist av den ene ressurspersonen man har, er ubeskrivelig. Ofte nok til at man «legger seg flat» for å bevare symbiosen. 

I mitt tilfelle hadde jeg (heldigvis) en far jeg kunne dra til. Og straffen var ofte ren avvisning som kunne vare over kortere eller lengre perioder. 

Det var et veldig enten/eller forhold. Enten var vi nærmest en og samme individ, eller det var ingenting. 

 

Anonymkode: b9fc4...9dc

[fitnessjenta]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser flere stille spørsmålstegn til hvordan noen som nærmest lever gjennom barnet sitt kan ende opp med å neglisjere barnet totalt.

Personlig er dette fullstendig logisk eller forklarelig for meg, da jeg hadde en mor med mange av de samme karaktertrekk som A. sin mor. 

Hun var også alenemor, og veldig (over)engasjert i barna sine aktiviteter. Hun var opptatt av dette med rettferdighet og respekt, og noe naiv og overreagerende om noe negativt skjedde (erting) Jeg har diskutert dette på ulike forum tidligere, hvordan enkelte foreldre faktisk bidrar til å skape sitt eget barn til et (mobbe)offer. 

Om jeg opplevde noe ubehagelig sosialt var det noe min mor ofte laget stor oppstandelse av. Hun helte ofte «bensin på bålet» gjennom å piske opp stemninga. Hun var også naiv i forhold til forventningene hun hadde til systemene rundt seg (skole og helsevesen) uten å forstå rammene og begrensningene de opererer innenfor. Når man synes selv man (og ens barn) - er verdens navle, så har man liten forståelse for at man ikke får nærmest grenseløst med oppmerksomhet, forståelse og empati. Det var nærmest en forventing om at ulike institusjoner skulle bare gjøre som hun sa og ville, og evnet de ikke det, hadde de sviktet. Hun hadde heller ingen motforestillinger når det gjaldts å svartmale disse institusjonene til oss barna. Ergo vi ble også mistenksomme og hadde mistillit til dem. Det blir litt sånn høna-eller-egget situasjon. Hva kom egentlig først? En skole som sviktet eller barnet/familien som opplever mistillit ? Og hvordan bryter man isåfall en slik spiral ? 

I likhet med denne saken ble vi også mye isolert. Mor var engstelig for endel urealistiske ting, og hun mistrivdes egentlig i sosiale sammenhenger med andre, så vi deltok sjeldent på typiske «fellesaktiviteter». Men, når vi først dro var som regel mor den som «tok mest plass», hun var ofte den som lo høyest, så best ut (slående vakker og veldig striglet) og fremsto selvsikker og verbal. 

Men når vi kom hjem gikk ofte lufta ut av ballongen, og det var vi barna som ble hoggestabben for alt som eventuelt var slitsomt og galt. 

Dette er også min personlige erfaring endel av essensen i slike destruktive avhengighetsrelasjoner: den dominerende er avhengig av at den som blir dominert er lojal og «submissiv». Det er «oss to mot verden» mentalitet, men premissene for at det skal fungere er at den dominante setter kriteriene og standarden. Gjør den submissive opprør skaper det turbulens i «symbiosen», fordi da er man «illojal». Det er en «enten er du med meg eller mot meg» tankegang. Er man uenig med den dominante er man illojal. Blir man venn med en den dominante er sint på/misliker: er man illojal. Har man tillit til en institusjon den dominante har mistillit til: er man illojal. 

Og er man illojal medfører det en rekke «sanksjoner» eller straff. For det første var det jo ulidelig bare at den ene personen man sto så nære var sint og opprørt på en (man er jo allerede til en viss grad isolert, pga den dominante sine samarbeidsproblemer med «resten av verden») så følelsen av å da ba bli avvist av den ene ressurspersonen man har, er ubeskrivelig. Ofte nok til at man «legger seg flat» for å bevare symbiosen. 

I mitt tilfelle hadde jeg (heldigvis) en far jeg kunne dra til. Og straffen var ofte ren avvisning som kunne vare over kortere eller lengre perioder. 

Det var et veldig enten/eller forhold. Enten var vi nærmest en og samme individ, eller det var ingenting. 

 

Anonymkode: b9fc4...9dc

Takk for at du deler, interessant