Den store depresjonstråden

[Missbehave]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner deg ikke, men et medmenneske kan jeg være 😊 med forståelse for at livet kan utvikle seg til å bli vanskelig og tøft. Vondt å høre at du savner barnet ditt, det må være tøft, forstår du har mye indre uro, og fysiske smerter i kroppen/magen kan gi sterke utslag hvis man har mye stress/indre uro og vansker psykisk, dels egen erfaring.. Mulig du allerede gjør noe av dette, men noe som har hjulpet meg er mindfullness, roe ned tankekjør og puste skikkelig. Og sef kommer ikke utenom den kjipeste, nemlig frisk luft, mosjon/trening. Har du forsøkt å fake smil? Virkelig tvinge deg til noen langvarige, overdrevne smil, har tro på at det er positivt.. Det jeg har funnet ut etter å ha vært innom DPS og alt sto bom stille, er at det er JEG som må være min egen "behandler" JEG  som må endre holdning, JEG må forsøke å tenke litt mer positivt, uansett hvor jævelig man har det. Ingen rask prosess å bli bedre, babysteps, men dette kan hjelpe. 🤗

Anonymkode: d1304...53d

Jeg har prøvd "alt". Mindfullness er forsøkt, turer, jeg har prøvd å bare smile, det gjør jeg daglig. Jeg vet at det er jeg som må gjøre endringen. Noen dager (eller timer egentlig siden alt forandrer seg fra time til time), så føler jeg en fight i meg "jeg SKAL komme meg gjennom dette, dette hinderet kommer jeg meg over". Neste øyeblikk ligger jeg i fosterstilling på gulvet med pustebesvær og tårer. Jeg pusher meg hver dag for å gjøre NOE, og forsøker å se på det positivt. "I dag klarte jeg å stå opp selv om det var vanskelig" eller "i dag vasket jeg opp én tallerken, det er mer enn jeg vasket i går", "i dag dusjet jeg". Selv om det er lite for mange, er det stort for meg. 

Jeg rror rett og slett ikke at alle kan ha det bra. 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Missbehave skrev:

Jeg har prøvd "alt". Mindfullness er forsøkt, turer, jeg har prøvd å bare smile, det gjør jeg daglig. Jeg vet at det er jeg som må gjøre endringen. Noen dager (eller timer egentlig siden alt forandrer seg fra time til time), så føler jeg en fight i meg "jeg SKAL komme meg gjennom dette, dette hinderet kommer jeg meg over". Neste øyeblikk ligger jeg i fosterstilling på gulvet med pustebesvær og tårer. Jeg pusher meg hver dag for å gjøre NOE, og forsøker å se på det positivt. "I dag klarte jeg å stå opp selv om det var vanskelig" eller "i dag vasket jeg opp én tallerken, det er mer enn jeg vasket i går", "i dag dusjet jeg". Selv om det er lite for mange, er det stort for meg. 

Jeg rror rett og slett ikke at alle kan ha det bra. 

Jeg forstår. Ikke lett. Synd du ikke har merket noe bedring. Det tok tid før jeg merket bedring også, men tvang meg ut på trening, gang etter gang, det positive i det var at formen/fysikken ble mye bedre, hjelper på selvfølelsen, det å mestre NOE. Nå om dagen går det i mindfullness hele dagen, som bakgrunnsmusikk. Jeg tror og aksept over tingenes tilstand og kan hjelpe, eller å forsøke å ta tak i tingene som en ønsker en endring på.. Men det er så sant er, lettere sagt enn gjort. Som du skriver selv, dette skal jeg komme meg igjennom, da har du jo en liten kamp ånd i deg nå, og bare det er positivt! En indre fight. Forsøke å ta frem den litt oftere, hvis du klarer, så vil du kanskje klare litt mer og mer, at hele oppvasken blir tatt.. Eller at du reiser på bading istedet for å ta en dursj.. Ja, du forstår sikkert.. Mye av min indre driv, til å orke noe, gjøre noe, er nemlig barna, rydde, vaske, et pent hjem for barna, lekser, middag, kjøre og hente.. Jeg steller meg, sminker meg, forsøker å smile og er oppmuntrende og entusiastisk, for de skal ikke lide, ikke snakk om! Kun pga de er jeg sterkere.. Men det krever mye energi. De betyr alt. Forstår du selv også har eget barn, og du virker som en omsorgsfull mamma, kanskje kan hente litt av driven der.. Noen får desverre mye motgang her i livet, andre mindre, man klarer vel å takle og fighte en stund.. helt til det blir for mye. God bedring. 

Anonymkode: d1304...53d

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet håpet mitt i dag. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. 

 

Anonymkode: 8b918...12e

Kjære deg 

Jeg føler med deg. Gråt meg gjennom den sangen, den er sterk men fyll deg ikke med de ordene. Ikke tillat deg selv å la de ordene ta bolig i deg. 

Det er alltid håp. Du ser det bare ikke. Det er mørkt men ikke uten et glimt av lys. Hold fast på det bitte lille lysstreifet som innimellom farer over himmelen. 

Det er alltid håp. Jeg har vært der du er. Da jeg trodde alt håp var borte. Jeg var i mørket da jeg kuttet pulsåren. Var i mørket da jeg kjente, i min fortvilelse og med blod som rant, en hånd på min skulder og en stemme som sa "du skal ikke dø. Du skal leve. Jeg vil forbinde dine sår ". 

Det ble starten på"veien ut" for meg. 

Gi ikke opp. Om du har en eneste ting, er eneste menneske å leve for - lev for det! Du er verdifull. Verdt mer enn du noen gang vil forstå. Du ser det bare ikke.

Hold fast. Det vil snu. Tro meg. 

 

https://youtu.be/HLG9A4dcH90

Anonymkode: ec53b...4dc

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen i det å føle seg nokså sterk psykisk, og se på psykisk sykdom som en liten svakhet, hvordan går det an å bli så syk, naivt, helt til man kræsjer selv.. Lite visste jeg, hvor sterk man egentlig må være, livet må leves videre uansett hvor forferdelig man har det, kanskje har man andre man må ta vare på. 

Anonymkode: d1304...53d

Godt sagt! Merker at jeg selv har blitt mer bevisst over hva jeg sier til folk. Umulig å vite hva folk går gjennom. Det vet jeg selv alt om. Ingen vet hva jeg har slitt med i lang tid. Selv om jeg har masse venner og familie så sitter det langt inne å fortelle om det. Heller prøve å bli flinkere til å ta vare på de en har rundt seg.

Anonymkode: a3287...226

[Gjest Koya]

Skulle bare gitt faen i å møte opp i gruppeterapien idag. Fikk kjeft av en annen pga dissosieringen min og sitter igjen med en skikkelig vondt følelse i hele kroppen. Som om det er noe jeg kan velge selv..

Jeg er så lei av å ikke være normal.

[Anonymburker]

På 26.2.2020 den 18.54, Missbehave skrev:

Jeg har grått i hele dag. Jeg er så lei. Jeg har absolutt ingen som bryr seg. Skulle jeg blitt borte, ville ingen ha merket det. 

Jeg bryr meg! Du har vel noen i livet ditt som er glad i deg og bryr seg om ditt ve og vel? Familie, barn eller venner? Ofte betyr man mye mer for folk enn hva man tror selv.. Det er kun de negative og destruktive tankene som sier det motsatte.

[Missbehave]

Akkurat nå, Expandable86 skrev:

Jeg bryr meg! Du har vel noen i livet ditt som er glad i deg og bryr seg om ditt ve og vel? Familie, barn eller venner? Ofte betyr man mye mer for folk enn hva man tror selv.. Det er kun de negative og destruktive tankene som sier det motsatte.

Jeg har ikke venner og familien bokstavelig talt bryr seg ikke. Moren min er ute av bildet, og faren min har "ny" kone, to barn som ennå er småbarn og hund som de bruker tid på. Selv når jeg sier jeg har det vanskelig, vil de bare ikke ha meg der fordi jeg "trykker ned stemningen" bare ved å være der. Øvrig familie har jeg ikke kontakt med, ikke besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn. Ingen. 

Jeg har et barn, men jeg har ikke kapasitet til å være der for h*n mer enn et par ganger i uken - aldri på overnatting. Det er sjeldent jeg klarer å være alene med barnet. 

[Gjest Daryl Dixon]

Jeg synes det er vanskelig å skulle komme seg opp på beina igjen etter forsøk, når alle skal prate om dette og minne meg på det. Folk jeg ikke selv ville valgt å snakke med slik om, folk jeg ikke er fortrolig med. Det oppfordres til å prate om slikt, og det er bra. Men nå virker det som om alle føler de kan snakke om det med meg hele tiden, men det drar meg ned og ødelegger humøret mitt som kanskje for en gang skyld var litt godt. Blir som om jeg har gjort noe ulovlig som jeg må minnes om hele tiden som en straff, og føle skam rundt det. Og det virker som om folk tror de er en reddende engel og skal "fikse" meg. Samtidig får jeg dårlig samvittighet forde jeg reagerer slik når jeg vet noen ikke har noen å snakke med. 

[nantucket]

1 time siden, Koya skrev:

Skulle bare gitt faen i å møte opp i gruppeterapien idag. Fikk kjeft av en annen pga dissosieringen min og sitter igjen med en skikkelig vondt følelse i hele kroppen. Som om det er noe jeg kan velge selv..

Jeg er så lei av å ikke være normal.

OI, det høres ikke noe greit ut i det hele tatt! Var det et annet gruppemedlem som kjeftet på deg? Dissosiasjon kan du såklart ikke noe for. Skjønner godt at du har en vond følelse, håper du klarer å riste den av deg selv om det er lettere sagt en gjort. Men prøve å plassere den vonde følelsen der den hører hjemme - og det er ikke i deg! Har gått mye i gruppeterapi selv, og dynamikken i gruppen er kjempeviktig. Var ofte diskusjoner og uenigheter, men kjefting bidrar jo absolutt ikke til en god gruppedynamikk... var det ingen som tok deg i forsvar/sa noe? 

[nantucket]

1 time siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg synes det er vanskelig å skulle komme seg opp på beina igjen etter forsøk, når alle skal prate om dette og minne meg på det. Folk jeg ikke selv ville valgt å snakke med slik om, folk jeg ikke er fortrolig med. Det oppfordres til å prate om slikt, og det er bra. Men nå virker det som om alle føler de kan snakke om det med meg hele tiden, men det drar meg ned og ødelegger humøret mitt som kanskje for en gang skyld var litt godt. Blir som om jeg har gjort noe ulovlig som jeg må minnes om hele tiden som en straff, og føle skam rundt det. Og det virker som om folk tror de er en reddende engel og skal "fikse" meg. Samtidig får jeg dårlig samvittighet forde jeg reagerer slik når jeg vet noen ikke har noen å snakke med. 

Folk mener ikke noe vondt med det, men det er lov å si at det passer ikke å prate om det akkurat nå, men takk for omtanken. Jeg pleier å si at jeg har arenaer hvor jeg får luftet og sortert, så da kan vi gjerne prate om noe annet. Det pleier å være greit. 

Og er det noe du ikke skal ha dårlig samvittighet for, så er det at du har folk rundt deg. Det er deg vel unt! 

[Missbehave]

1 time siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg synes det er vanskelig å skulle komme seg opp på beina igjen etter forsøk, når alle skal prate om dette og minne meg på det. Folk jeg ikke selv ville valgt å snakke med slik om, folk jeg ikke er fortrolig med. Det oppfordres til å prate om slikt, og det er bra. Men nå virker det som om alle føler de kan snakke om det med meg hele tiden, men det drar meg ned og ødelegger humøret mitt som kanskje for en gang skyld var litt godt. Blir som om jeg har gjort noe ulovlig som jeg må minnes om hele tiden som en straff, og føle skam rundt det. Og det virker som om folk tror de er en reddende engel og skal "fikse" meg. Samtidig får jeg dårlig samvittighet forde jeg reagerer slik når jeg vet noen ikke har noen å snakke med. 

Klem til deg ❤️ det er leit hvordan folk skal påminne hele tiden om noe som ligger i fortiden, noe man kanskje til dels også skammer seg over (det har jeg følt de gangene jeg har gjort dumme handlinger). Jeg håper likevel du klarer å sette grenser for deg selv og si i fra at du ikke ønsker å snakke om det. 

[Gjest Koya]

6 minutter siden, nantucket skrev:

OI, det høres ikke noe greit ut i det hele tatt! Var det et annet gruppemedlem som kjeftet på deg? Dissosiasjon kan du såklart ikke noe for. Skjønner godt at du har en vond følelse, håper du klarer å riste den av deg selv om det er lettere sagt en gjort. Men prøve å plassere den vonde følelsen der den hører hjemme - og det er ikke i deg! Har gått mye i gruppeterapi selv, og dynamikken i gruppen er kjempeviktig. Var ofte diskusjoner og uenigheter, men kjefting bidrar jo absolutt ikke til en god gruppedynamikk... var det ingen som tok deg i forsvar/sa noe? 

Var ett annet gruppemedlem ja. Jeg vet hun ikke mente det vondt ( hun er veldig preget av mobbing fra tidligere i barndommen /ungdomsstiden, så det "klikker" fort for henne om hun tror folk overser henne eller ignorerer henne ). Det var jeg og en annen som dissosierte , og jeg prøvde forklare for henne som ble sint om mekanismene bak og at det var ikke fordi vi ikke brydde oss / ikke ville høre etter, men fordi vi vi ble så emosjonelt overveldet så ville vi " dette ut" uten at vi kunne styre dette selv. Dessverre skjedde dette innen de ti siste minuttene av timen, så vi rakk ikke å få ryddet opp i det. Ble mye gråting også, så det var sykt ukomfortabelt.

[nantucket]

2 minutter siden, Koya skrev:

Var ett annet gruppemedlem ja. Jeg vet hun ikke mente det vondt ( hun er veldig preget av mobbing fra tidligere i barndommen /ungdomsstiden, så det "klikker" fort for henne om hun tror folk overser henne eller ignorerer henne ). Det var jeg og en annen som dissosierte , og jeg prøvde forklare for henne som ble sint om mekanismene bak og at det var ikke fordi vi ikke brydde oss / ikke ville høre etter, men fordi vi vi ble så emosjonelt overveldet så ville vi " dette ut" uten at vi kunne styre dette selv. Dessverre skjedde dette innen de ti siste minuttene av timen, så vi rakk ikke å få ryddet opp i det. Ble mye gråting også, så det var sykt ukomfortabelt.

Huff, høres ut som en kjedelig situasjon. Forstår jo at hun kan reagere som hun gjør, og det er vel en del av det hun skal lære i gruppeterapi og - å ikke tolke alt i verste mening eller som mobbing. Jeg har aldri blitt mobbet selv, men ser jo hvor stor skade det har gjort hos mange. Og dessverre synes jeg mange av de kan være vanskelig å forholde seg til nettopp fordi de kan mistolke andre for å fryse ut eller mobbe når det absolutt ikke er tilfelle. Det er veldig ubehagelig å bli mistolket på den måten. Typisk at det skjer akkurat på slutten, men håper dere får ryddet opp neste time! Igjen - lettere sagt enn gjort, men det er jo en bra situasjon for læring/trening og sånn sett er det jo en forholdsvis trygg arena at det skjer i gruppen. Bare så dumt man må avslutte så brått og går hjem med vonde og ubehagelig følelser i kroppen. Håper du klarer å skyve det litt vekk fra deg frem til neste gruppetime! 

[Gjest Koya]

5 minutter siden, nantucket skrev:

Huff, høres ut som en kjedelig situasjon. Forstår jo at hun kan reagere som hun gjør, og det er vel en del av det hun skal lære i gruppeterapi og - å ikke tolke alt i verste mening eller som mobbing. Jeg har aldri blitt mobbet selv, men ser jo hvor stor skade det har gjort hos mange. Og dessverre synes jeg mange av de kan være vanskelig å forholde seg til nettopp fordi de kan mistolke andre for å fryse ut eller mobbe når det absolutt ikke er tilfelle. Det er veldig ubehagelig å bli mistolket på den måten. Typisk at det skjer akkurat på slutten, men håper dere får ryddet opp neste time! Igjen - lettere sagt enn gjort, men det er jo en bra situasjon for læring/trening og sånn sett er det jo en forholdsvis trygg arena at det skjer i gruppen. Bare så dumt man må avslutte så brått og går hjem med vonde og ubehagelig følelser i kroppen. Håper du klarer å skyve det litt vekk fra deg frem til neste gruppetime! 

Ja, er det, og jeg forstår jo hvorfor hun reagerer som hun gjør. Jeg har selv blitt mobbet og vet hvor fælt det er når folk overser deg/åpenlyst ikke bryr seg, så jeg skjønner jo den koblingen hun får. Dette er jo en ren Borderlinegruppe, og vi er jo en pasientgruppe kjent for at vi sliter med å regulere følelsene våre.

Akkurat idag kjente jeg at jeg syns det er ganske fælt at gruppa må avsluttes på slaget 16:45, for jeg og flere andre hadde virkelig trengt å få ryddet opp i dette, men går det ikke så går det ikke. 

Jeg er bare så redd for at en av de ( eventuelt begge) skal ende opp med å slutte. Den gruppa jeg går i har vært veldig ustabil det siste året med at folk fort har sluttet fordi de enten ikke har likt å gå der, eller har bitt forbanna på terapeutene og det skaper en så sykt utrygg atmosfære for meg. Særlig siden individualterapauten min på avdelingen skal slutte nå, og jeg har mistet den tryggheten. Nå er plutselig gruppa også blitt utrygg.

 

[Gjest Koya]

Akkurat nå, Koya skrev:

Ja, er det, og jeg forstår jo hvorfor hun reagerer som hun gjør. Jeg har selv blitt mobbet og vet hvor fælt det er når folk overser deg/åpenlyst ikke bryr seg, så jeg skjønner jo den koblingen hun får. Dette er jo en ren Borderlinegruppe, og vi er jo en pasientgruppe kjent for at vi sliter med å regulere følelsene våre.

Akkurat idag kjente jeg at jeg syns det er ganske fælt at gruppa må avsluttes på slaget 16:45, for jeg og flere andre hadde virkelig trengt å få ryddet opp i dette, men går det ikke så går det ikke. 

Jeg er bare så redd for at en av de ( eventuelt begge) skal ende opp med å slutte. Den gruppa jeg går i har vært veldig ustabil det siste året med at folk fort har sluttet fordi de enten ikke har likt å gå der, eller har bitt forbanna på terapeutene og det skaper en så sykt utrygg atmosfære for meg. Særlig siden individualterapauten min på avdelingen skal slutte nå, og jeg har mistet den tryggheten. Nå er plutselig gruppa også blitt utrygg.

Sist gang noe sånt skjedde på slutten av gruppa så kom det gruppemedlemmet aldri tilbake, noe som skapte stor utrygghet i meg..

 

 

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, Koya skrev:

Skulle bare gitt faen i å møte opp i gruppeterapien idag. Fikk kjeft av en annen pga dissosieringen min og sitter igjen med en skikkelig vondt følelse i hele kroppen. Som om det er noe jeg kan velge selv..

Jeg er så lei av å ikke være normal.

Legen min ymtet frempå en gang om at alt var et valg. Også dissosieringen. Da så jeg at han ikke skjønte hva dissosiering var. Men så gikk jeg hjem og tenkte over dette i noen uker. At dissosieringen har en funksjon og en del av meg ønsker den funksjonen. Å beskytte meg selv så jeg skal slippe å føle det jeg føler, for det er jo for vondt. Jeg tenkte og føler jo at dissosieringen skjer automatisk. Plutselig splittes jeg. Men samtidig har jeg med tiden funnet ut at han har et poeng. Vil jeg virkelig ikke dissosiere? Det er jo jævlig. Og helst vil jeg bare ha det bra. Men når valget står mellom å tåle trigging av en jævlig vond følelse og et traume som flasher foran meg og dissosieringen kanskje jeg underbevisste velger dissosieringen? Det vet jeg i det minste hva er. Han gjorde deretter en oppmerksomhetsøvelse med meg der han beviste at jeg kunne greie å samle fokuset mitt om noe og poenget var at jeg da var nok til stede til å samle fokuset til å ikke splittes også. Men jeg valgte dissosieringen fordi det var enklere enn å slippe noen inn og slippe følelser til/ut. 

Jeg er fortsatt motstander av at dette gjelder på de dissosiative episodene der jeg ikke registrerer verden en gang (stupor er det det det heter?). 

Bare noen tanker. 

Leit å lese at du opplever gruppa som utrygg og ustabil. Det er viktige ting det for å klare å bedres, og, apropos dissosiering, klare å ikke dissosiere men stå i det vanskelige. 

[Gjest Koya]

18 minutter siden, Rainstorm skrev:

Legen min ymtet frempå en gang om at alt var et valg. Også dissosieringen. Da så jeg at han ikke skjønte hva dissosiering var. Men så gikk jeg hjem og tenkte over dette i noen uker. At dissosieringen har en funksjon og en del av meg ønsker den funksjonen. Å beskytte meg selv så jeg skal slippe å føle det jeg føler, for det er jo for vondt. Jeg tenkte og føler jo at dissosieringen skjer automatisk. Plutselig splittes jeg. Men samtidig har jeg med tiden funnet ut at han har et poeng. Vil jeg virkelig ikke dissosiere? Det er jo jævlig. Og helst vil jeg bare ha det bra. Men når valget står mellom å tåle trigging av en jævlig vond følelse og et traume som flasher foran meg og dissosieringen kanskje jeg underbevisste velger dissosieringen? Det vet jeg i det minste hva er. Han gjorde deretter en oppmerksomhetsøvelse med meg der han beviste at jeg kunne greie å samle fokuset mitt om noe og poenget var at jeg da var nok til stede til å samle fokuset til å ikke splittes også. Men jeg valgte dissosieringen fordi det var enklere enn å slippe noen inn og slippe følelser til/ut. 

Jeg er fortsatt motstander av at dette gjelder på de dissosiative episodene der jeg ikke registrerer verden en gang (stupor er det det det heter?). 

Bare noen tanker. 

Leit å lese at du opplever gruppa som utrygg og ustabil. Det er viktige ting det for å klare å bedres, og, apropos dissosiering, klare å ikke dissosiere men stå i det vanskelige. 

Takk for ett godt svar, Rainstorm. Dissosieringen har jo en funksjon for meg som er ønskelig, og det er å spare meg for de vonde emosjonelle påkjenningene  og traumatiske hendelsene som omfattes som noe ulevelig. Sånn som da jeg fikk beskjed om at individualbehandleren min skulle slutte nå på tirsdag , så dissosierte jeg for å beskytte meg selv for det å miste den relasjonen var rett og slett ulevelig for meg. 

Jeg tror så absolutt at når jeg blir dårlig så velger underbevistheten min dissosieringen for den takler ikke å "face" virkeligheten. 

´

 

 

[Gjest Daryl Dixon]

På 27.2.2020 den 23.50, nantucket skrev:

Folk mener ikke noe vondt med det, men det er lov å si at det passer ikke å prate om det akkurat nå, men takk for omtanken. Jeg pleier å si at jeg har arenaer hvor jeg får luftet og sortert, så da kan vi gjerne prate om noe annet. Det pleier å være greit. 

Og er det noe du ikke skal ha dårlig samvittighet for, så er det at du har folk rundt deg. Det er deg vel unt! 

Vet de ikke mener vondt, at det bare er korttenkt. Men var veldig bra formulert det du skrev og skal huske på å bruke den forklaringen.

På 27.2.2020 den 23.53, Missbehave skrev:

Klem til deg ❤️ det er leit hvordan folk skal påminne hele tiden om noe som ligger i fortiden, noe man kanskje til dels også skammer seg over (det har jeg følt de gangene jeg har gjort dumme handlinger). Jeg håper likevel du klarer å sette grenser for deg selv og si i fra at du ikke ønsker å snakke om det. 

Ikke sant, blir så skamfull og føler seg bitteliten når man blir påminnet det, spesielt av de man ikke vil snakke om sånn med. Setter grenser ved at jeg ikke deler med andre enn de jeg er trygg på, men reagerer nok litt for sterkt på det. Takk for svar. ❤❤

[Scarlet]

Gjorde noe dumt i dag, skjønner ikke helt hva jeg tenkte på. Avsluttet hos psykologen... Vet ikke helt hva jeg forventet, men han sa bare at det var greit også gikk jeg bare. Åpnet opp og så angret jeg, vet ikke helt hvorfor jeg er sånn, men takler dårlig å ikke ha kontroll. Så når det ble foreslått innleggelse så... 

Angrer, virkelig. Men 

Endret 3. mars 2020 av Scarlet

[Missbehave]

For første gang på over en måned sendte faren min meg sms. Han hadde forsøkt å ringe flere ganger i dag. Jeg har satt mobilen i flymodus, brukte unnskyldning som at "jeg så nettopp at jeg har vært borti knappen til flymodus etter oppdatering på telefonen". Sannheten var at jeg ikke orket å snakke med noen i dag og ville være vekk fra telefon i dag. Jeg hater at jeg må lyve om slike ting. Jeg klarer ikke være ærlig. Og nå sitter jeg i panikkanfall fordi jeg er dum.