Den store depresjonstråden

[Anonymburker]

På 31.1.2020 den 1.17, AnonymBruker skrev:

Kjære vene, du skriver som en gud! Små tynne menn uten skjegg er ikke det verste jeg vet, tvertimot, men tren litt styrke og dyrk noen hobbier og lær deg matlaging, så får du nok både venner og egen familie !

Anonymkode: 4faac...437

Jo, takk for det.

[AnonymBruker]

På 31.1.2020 den 1.17, AnonymBruker skrev:

Kjære vene, du skriver som en gud! Små tynne menn uten skjegg er ikke det verste jeg vet, tvertimot, men tren litt styrke og dyrk noen hobbier og lær deg matlaging, så får du nok både venner og egen familie !

Anonymkode: 4faac...437

Ekstremt dårlig råd, det er nesten hånlig..

Anonymkode: 4a960...384

[AnonymBruker]

På 30.1.2020 den 20.21, Fornuftig-mann skrev:

Det er ikke noen mening med mitt liv, uansett hva andre skulle mene..

Det sies at mennesker er like mye verdt, men ikke kom og påstå at ikke den virkelige verdien ligger i hvor mange og gode sosiale relasjoner man har. Selvfølgelig ville langt færre sørget over meg, som nesten ikke har noe nettverk, sammenlignet med en som har flust av venner.

Hvordan skal man føle at man har noen verdi som menneske, når man ikke har noe nettverk? Da er det åpenbart at det er noe galt med en selv.

Jeg har totalt gitt opp det å få et normalt liv. Man er født inn i dette livet med et sett egenskaper. Jeg mener det er begrenset hva man kan endre av dette. Jeg er ikke fornøyd med noe av "egenskapene" jeg har fått utdelt, hverken fysisk eller intellektuelt. Jeg mener, helt objektivt, at jeg er under snittet på det aller meste som er viktig. Sosial intelligens, fysiske attributter.. Ambisjoner, grad av utdannelse, inntekt osv. Alt er under middels. Det samme med høyde, muskler og maskulinitet generelt. Selvfølgelig er jeg også han som blir tynn i håret, og ikke får skjegg.

Jeg kjenner på tanker om at jeg vil forsvinne mens jeg enda er ung. Ikke bli så gammel at folk sier "uff, han fikk det aldri helt til", men heller "han var jo så ung, ting kunne jo ha ordnet seg".

Trist at det er slik, at vårt sosiale nettverk skal definere oss, men samtidig slipper man stresset når man er alene. Man trenger ikke leve opp til forventninger.

 

Hva liker du å gjøre på fritiden ? er det noe?

 

Anonymkode: 6f7f7...e55

[AnonymBruker]

Føler jeg ikke blir satt pris på. Eller er jeg bare "sippete"? Jeg står opp med barnet vårt hver dag, kler på, lager mat. Ordner meg selv, sambo kommer diltende ned sånn etter hvert. Jeg stresser og pakker, sambo tar alt i sitt eget tempo. Han har det IKKE travelt. Jeg leverer i bhg, sjekker at barnet har alt det trenger, kommer hjem, rydder, vasker klær, ordner hus, skriver handleliste, sjekker at vi har alt vi trenger hjemme. Henter barnet, ordner middag, rydder, leker. Sambo sitter med pc, gjør ting han liker, driver med "jobb-ting". Vi finner aldri på noe sammen. Vi reiser aldri hjem til min familie i helgene, kun hans. Han setter seg aldri ned frivillig for å leke med barnet vårt, med mindre han SER at jeg er drittsliten. Han kjøper aldri noe til barnet, spør aldri om noe ang oss. Jeg strever hver dag med tankekjør og følelsen av at alt jeg gjør bare er "forventet". Får aldri komplimanger om jeg ser bra ut når jeg prøve å pynte meg litt, ingen kommentarer om at jeg har gjort noe bra. Føler jeg bare er. Jeg savner klemmer, jeg savner å gjøre noe sammen. Savner å føle at jeg får til noe bra, at det blir satt pris på. Jeg får aldri gaver, eller noe "ekstra", eks en bukett eller klemmer eller kyss. Jeg bare er til, uten å eksistrere, om dere sjønner? Er det bare forventet? Jeg er så sliten, hver kveld bare synker jeg sammen med eks telefonen for å "restarte", hente inn energi, bare koble av. Føler jeg anstrenger meg så mye at jeg er en robot. Hater det 😭 Ingen ringer meg for å spørre om noe, eller bare slå av en prat. Ingen savner meg, ingen familie som bor i nærheten for å hjelpe eller besøke oss. Føler meg så ensom og alene! Er jeg bare sippete?

Anonymkode: d4e34...d22

[Gjest supernova_87]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler jeg ikke blir satt pris på. Eller er jeg bare "sippete"? Jeg står opp med barnet vårt hver dag, kler på, lager mat. Ordner meg selv, sambo kommer diltende ned sånn etter hvert. Jeg stresser og pakker, sambo tar alt i sitt eget tempo. Han har det IKKE travelt. Jeg leverer i bhg, sjekker at barnet har alt det trenger, kommer hjem, rydder, vasker klær, ordner hus, skriver handleliste, sjekker at vi har alt vi trenger hjemme. Henter barnet, ordner middag, rydder, leker. Sambo sitter med pc, gjør ting han liker, driver med "jobb-ting". Vi finner aldri på noe sammen. Vi reiser aldri hjem til min familie i helgene, kun hans. Han setter seg aldri ned frivillig for å leke med barnet vårt, med mindre han SER at jeg er drittsliten. Han kjøper aldri noe til barnet, spør aldri om noe ang oss. Jeg strever hver dag med tankekjør og følelsen av at alt jeg gjør bare er "forventet". Får aldri komplimanger om jeg ser bra ut når jeg prøve å pynte meg litt, ingen kommentarer om at jeg har gjort noe bra. Føler jeg bare er. Jeg savner klemmer, jeg savner å gjøre noe sammen. Savner å føle at jeg får til noe bra, at det blir satt pris på. Jeg får aldri gaver, eller noe "ekstra", eks en bukett eller klemmer eller kyss. Jeg bare er til, uten å eksistrere, om dere sjønner? Er det bare forventet? Jeg er så sliten, hver kveld bare synker jeg sammen med eks telefonen for å "restarte", hente inn energi, bare koble av. Føler jeg anstrenger meg så mye at jeg er en robot. Hater det 😭 Ingen ringer meg for å spørre om noe, eller bare slå av en prat. Ingen savner meg, ingen familie som bor i nærheten for å hjelpe eller besøke oss. Føler meg så ensom og alene! Er jeg bare sippete?

Anonymkode: d4e34...d22

Nei, dette er ikke forventet eller vanlig. Det er helt forståelig at du er drittlei. 

Hva vil du gjøre med det? Mannen din kommer ikke til å våkne opp og skjønne det uten at du vekker ham. Du er ansvarlig for deg selv og barnet, ikke for en voksen mann. Stå opp for deg selv. Sett grenser. Det er vi selv som velger om vi skal la oss utnytte. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler jeg ikke blir satt pris på. Eller er jeg bare "sippete"? Jeg står opp med barnet vårt hver dag, kler på, lager mat. Ordner meg selv, sambo kommer diltende ned sånn etter hvert. Jeg stresser og pakker, sambo tar alt i sitt eget tempo. Han har det IKKE travelt. Jeg leverer i bhg, sjekker at barnet har alt det trenger, kommer hjem, rydder, vasker klær, ordner hus, skriver handleliste, sjekker at vi har alt vi trenger hjemme. Henter barnet, ordner middag, rydder, leker. Sambo sitter med pc, gjør ting han liker, driver med "jobb-ting". Vi finner aldri på noe sammen. Vi reiser aldri hjem til min familie i helgene, kun hans. Han setter seg aldri ned frivillig for å leke med barnet vårt, med mindre han SER at jeg er drittsliten. Han kjøper aldri noe til barnet, spør aldri om noe ang oss. Jeg strever hver dag med tankekjør og følelsen av at alt jeg gjør bare er "forventet". Får aldri komplimanger om jeg ser bra ut når jeg prøve å pynte meg litt, ingen kommentarer om at jeg har gjort noe bra. Føler jeg bare er. Jeg savner klemmer, jeg savner å gjøre noe sammen. Savner å føle at jeg får til noe bra, at det blir satt pris på. Jeg får aldri gaver, eller noe "ekstra", eks en bukett eller klemmer eller kyss. Jeg bare er til, uten å eksistrere, om dere sjønner? Er det bare forventet? Jeg er så sliten, hver kveld bare synker jeg sammen med eks telefonen for å "restarte", hente inn energi, bare koble av. Føler jeg anstrenger meg så mye at jeg er en robot. Hater det 😭 Ingen ringer meg for å spørre om noe, eller bare slå av en prat. Ingen savner meg, ingen familie som bor i nærheten for å hjelpe eller besøke oss. Føler meg så ensom og alene! Er jeg bare sippete?

Anonymkode: d4e34...d22

Tja, kanskje litt.. Forstår du virkelig står på..  Vær glad du er frisk, vær glad du har jobb, vær glad du har partner, vær glad du har barn, vær glad du har ok økonomi, vær glad du har det meste på stell? For meg, slik du skriver høres det slik ut. Småbarnsperioden er kjent for å være energikrevende, ikke minst at parforholdet står litt på vent.. Tenk på de som virkelig sliter. De som ikke har partner og savner det, de som ikke kan få barn, de som er syke, de som ikke har klart å fullført utdanning, de som ikke får jobb, de som mistrives der de bor, de som lever i en fortvilet økonomisk situasjon f.eks i en gjeldsordning. Jeg tror du kan forsøke å jobbe litt mer med forholdet, spør du partner om hjelp? Sier du, nå trenger jeg en klem? Høres muligens tåpelig ut at du skal gi enda mer.. Men kanskje forsøk. 

Anonymkode: d1304...53d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tja, kanskje litt.. Forstår du virkelig står på..  Vær glad du er frisk, vær glad du har jobb, vær glad du har partner, vær glad du har barn, vær glad du har ok økonomi, vær glad du har det meste på stell? For meg, slik du skriver høres det slik ut. Småbarnsperioden er kjent for å være energikrevende, ikke minst at parforholdet står litt på vent.. Tenk på de som virkelig sliter. De som ikke har partner og savner det, de som ikke kan få barn, de som er syke, de som ikke har klart å fullført utdanning, de som ikke får jobb, de som mistrives der de bor, de som lever i en fortvilet økonomisk situasjon f.eks i en gjeldsordning. Jeg tror du kan forsøke å jobbe litt mer med forholdet, spør du partner om hjelp? Sier du, nå trenger jeg en klem? Høres muligens tåpelig ut at du skal gi enda mer.. Men kanskje forsøk. 

Anonymkode: d1304...53d

Jeg er ikke i jobb, har dårlig økonomi (nav, tiltak), har fysiske og psykiske sykdommer, utredes for div og har vell ikke så mye på stell. Ikke fullført skole, og får ikke jobb. Samboer vet alt det her, har vært med på time med dps, fått tips om hvordan håndtere om jeg får en nedtur osv. Så jeg vet liksom ikkje hva mer jeg kan gjør, han vet jo hvordan ting er for meg. Han har det meste på stell, fin jobb og god lønn, fin bil osv... Føler jeg bare er en som drar han ned. 

Anonymkode: d4e34...d22

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke i jobb, har dårlig økonomi (nav, tiltak), har fysiske og psykiske sykdommer, utredes for div og har vell ikke så mye på stell. Ikke fullført skole, og får ikke jobb. Samboer vet alt det her, har vært med på time med dps, fått tips om hvordan håndtere om jeg får en nedtur osv. Så jeg vet liksom ikkje hva mer jeg kan gjør, han vet jo hvordan ting er for meg. Han har det meste på stell, fin jobb og god lønn, fin bil osv... Føler jeg bare er en som drar han ned. 

Anonymkode: d4e34...d22

Sånn har jeg det også. Er  dessverre økonomisk avhengig av mannen min ( og avhengig på andre måter også...) . Det er forferdelig å ha det sånn.

Anonymkode: ef0b3...305

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Sånn har jeg det også. Er  dessverre økonomisk avhengig av mannen min ( og avhengig på andre måter også...) . Det er forferdelig å ha det sånn.

Anonymkode: ef0b3...305

Synd at vi er flere, og ja det er helt grusomt. 😭 Føler seg veldig liten og ubrukelig 😞 

Anonymkode: d4e34...d22

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tja, kanskje litt.. Forstår du virkelig står på..  Vær glad du er frisk, vær glad du har jobb, vær glad du har partner, vær glad du har barn, vær glad du har ok økonomi, vær glad du har det meste på stell? For meg, slik du skriver høres det slik ut. Småbarnsperioden er kjent for å være energikrevende, ikke minst at parforholdet står litt på vent.. Tenk på de som virkelig sliter. De som ikke har partner og savner det, de som ikke kan få barn, de som er syke, de som ikke har klart å fullført utdanning, de som ikke får jobb, de som mistrives der de bor, de som lever i en fortvilet økonomisk situasjon f.eks i en gjeldsordning. Jeg tror du kan forsøke å jobbe litt mer med forholdet, spør du partner om hjelp? Sier du, nå trenger jeg en klem? Høres muligens tåpelig ut at du skal gi enda mer.. Men kanskje forsøk. 

Anonymkode: d1304...53d

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke i jobb, har dårlig økonomi (nav, tiltak), har fysiske og psykiske sykdommer, utredes for div og har vell ikke så mye på stell. Ikke fullført skole, og får ikke jobb. Samboer vet alt det her, har vært med på time med dps, fått tips om hvordan håndtere om jeg får en nedtur osv. Så jeg vet liksom ikkje hva mer jeg kan gjør, han vet jo hvordan ting er for meg. Han har det meste på stell, fin jobb og god lønn, fin bil osv... Føler jeg bare er en som drar han ned. 

Anonymkode: d4e34...d22

Jeg som svarte deg over her.. Da forstår jeg meget mer, og du har min fulle sympati. Forferdelig å ha det slik.. Ligner meget min egen situasjon også faktisk. Gikk selv fra arbeid til å tøye strikken alt for langt og ble syk, siden har det bare gått nedover og nedover de siste år, motgang på absolutt alle områder, omsorgssvikt og rus i barndom, dårlig helse, barn med diagnose og store utfordringer i hverdagen som utmatter meg, trives ikke på bosted og aldri gjort det, havnet noe uforskyldt i en gjeldsordning og økonomisk låst flere år frem i tid, heftig og vanskelig partner til tider, og da alt var svart pga strev med både jobb/utdanning i alle år, og siden ble syk med utmattelse/depresjon over år, over å ha tatt meg av alt av barn, hjem og til og med partners problemer, ble jeg svært syk med energi og glede til tusen til å kun orke å ligge i vater å sove, søkte jeg uførtrygd, men er samtidig fortvilet og skammer meg over situasjonen nå, og angrer på en måte at dette ble søkt, forsøker enda å søke jobb, totalt håpløst.. Isolerer meg og holder fasade så godt det lar seg gjøre, rett og slett, fortvilende og et evig mareritt. Forsøker å trøste meg med at jeg har stått på og bitet tennene sammene og forsøkt å reise meg opp gang etter gang, og at jeg forøvrig har noe på stell, har barn, mann, hus og hjem og bil. Klem til dere andre som også har det vanskelig 🌺

Anonymkode: d1304...53d

[Missbehave]

*sukk* Får høre av faren min at jeg er skyld i alt som skjer. At jeg kuttet kontakt med eksen. Det er rykter han kommer med til familien min fordi noen i min familie er bestevennen hans. Han skjønner ingenting og jeg har vært avvisende. Det er ikke en god følelse å måtte gå i forsvarsposisjon mot min egen familie. Jeg viste pappa samtaleloggen som viser at jeg var den som tok kontakt først over lang tid, hvor avvisende han var og at jeg var den siste som tok kontakt. 

Pappa spør meg ofte om når jeg skal komme meg i jobb. Han vet ikke at jeg (legen) nå har begynt prosessen mot ufør. Vet ikke hvordan jeg skal formidle det. Samtidig står jeg på venteliste for å få hjelp med mine fysiske plager. Han skjønner bare ikke. Han vil bare ikke forstå hvor syk jeg er mentalt. Jeg føler likevel jeg må være et godt forbilde for mine søsken som ennå er i skolealder. Det ene søskenet mitt får toppkarakterer i alle fag. Ingen av dem sliter og de har store ambisjoner. Mine ambisjoner er å overleve til den neste dagen, noe "alle" tar for gitt. Klarer jeg å dusje, ser jeg på det som en stor greie - da har jeg anstrengt meg mye. På grunn av disse stressmomentene, har jeg vært svimmel, besvimte i dusjen. Følte meg full. 

[Anonymburker]

På 3.2.2020 den 0.56, AnonymBruker skrev:

Trist at det er slik, at vårt sosiale nettverk skal definere oss, men samtidig slipper man stresset når man er alene. Man trenger ikke leve opp til forventninger.

 

Hva liker du å gjøre på fritiden ? er det noe?

 

Anonymkode: 6f7f7...e55

Fritiden går med til trening. Fotball og løping.

Føler bare at det kommer "trøkker i trynet" hele tida. Stadig nye, som om det er en forbannelse over meg. Alt i fra jobb til sosiale relasjoner. Det er ikke vits i å håpe på noe, da alt går skeis uansett. Og nei, det går ikke skeis fordi jeg er negativ innstilt, det er noe som skjer uansett.

Alkoholen er det eneste jeg kan stole på, og stort sett det jeg gleder meg mest til. Da kan jeg slappe av.

[AnonymBruker]

Jippi, da har man blitt mobbet bort fra nok en frivillighetsplass siden man er ufør. Jeg gir opp.

Anonymkode: ef0b3...305

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jippi, da har man blitt mobbet bort fra nok en frivillighetsplass siden man er ufør. Jeg gir opp.

Anonymkode: ef0b3...305

Hva har skjedd? 😕 HVorfor ble du mobbet bort pga det? Folk er syke...

Anonymkode: 6f7f7...e55

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Fornuftig-mann skrev:

Fritiden går med til trening. Fotball og løping.

Føler bare at det kommer "trøkker i trynet" hele tida. Stadig nye, som om det er en forbannelse over meg. Alt i fra jobb til sosiale relasjoner. Det er ikke vits i å håpe på noe, da alt går skeis uansett. Og nei, det går ikke skeis fordi jeg er negativ innstilt, det er noe som skjer uansett.

Alkoholen er det eneste jeg kan stole på, og stort sett det jeg gleder meg mest til. Da kan jeg slappe av.

Jeg tror på at hobbyer er det som kan holde folk gående, ihvertfall hos meg... Når man ikke har noe annet å se frem til liksom..

 

Sant... Jeg tror faktisk at uansett hvor mye positivt innstilt man er , så er mye ut av ens kontroll likevel. En må jo få reagere på ting realistisk også. 

Anonymkode: 6f7f7...e55

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva har skjedd? 😕 HVorfor ble du mobbet bort pga det? Folk er syke...

Anonymkode: 6f7f7...e55

Var en der som tydeligvis er veldig imot at uføre skal få gå ut av huset i det hele tatt. Han har kommet med små stikk over lengre tid nå rettet mot meg og en yngre gutt som også er ung ufør, og det toppa seg idag da han var på vei ut og sa ( ganske klart å tydelig rettet mot meg ) " nei nå må jeg over på kveldsvakta mi, for NOEN av oss må jo betalte skatt "  .  Det er dessverre ikke første gangen jeg har opplevd dette gjennom frivillig arbeid og andre hobbyer jeg har hatt.

Anonymkode: ef0b3...305

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Var en der som tydeligvis er veldig imot at uføre skal få gå ut av huset i det hele tatt. Han har kommet med små stikk over lengre tid nå rettet mot meg og en yngre gutt som også er ung ufør, og det toppa seg idag da han var på vei ut og sa ( ganske klart å tydelig rettet mot meg ) " nei nå må jeg over på kveldsvakta mi, for NOEN av oss må jo betalte skatt "  .  Det er dessverre ikke første gangen jeg har opplevd dette gjennom frivillig arbeid og andre hobbyer jeg har hatt.

Anonymkode: ef0b3...305

Utrolig at voksne mennesker kan oppføre seg slik, samtidig så hørtes det ut som et dårlig forsøk på humor? Ikke vet jeg...

Er denne personen uhyggelig ellers?

 

Det er så tåpelig at mange tror at uføre bare skal bli inneburet i huset sitt og ikke få delta på noe...

Anonymkode: 6f7f7...e55

[Gjest HunSomSaDetRettUt]

Man blir mobbet fordi folk "lukter" at du er svak. Det samme gjøre dessverre pedo-folk. De finner ut av at folk ikke har en support-gruppe. ....sorry....har blitt mobbet selv... Ingen ser det i dag.. alle tror jeg er kul og sterk.... ja ja

[AnonymBruker]

Akkurat nå, HunSomSaDetRettUt skrev:

Man blir mobbet fordi folk "lukter" at du er svak. Det samme gjøre dessverre pedo-folk. De finner ut av at folk ikke har en support-gruppe. ....sorry....har blitt mobbet selv... Ingen ser det i dag.. alle tror jeg er kul og sterk.... ja ja

Hvordan kan folk lukte det liksom ? 😕 Synes også det er rart å dømme uføre man ikke kjenner sykdomshistorien til.

Anonymkode: 6f7f7...e55

[Gjest HunSomSaDetRettUt]

Måten du går på, "lite selvsikker".... Folk som er "kule" går på en viss måte....osv