Den store depresjonstråden

[Anonymburker]

.

Endret 16. februar 2020 av Expandable86

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Fornuftig-mann skrev:

Ser frem til helg, og så en uke ferie. Min eneste venn alkoholen og jeg skal ha det fint sammen. Kanskje gidder jeg ikke ut døra engang, for der venter neste nedtur rett rundt hjørnet.

Jeg vurderer snart å ty til andre rusmidler for å døyve den uutholdelige smerten jeg får av å bare eksistere. Alle nedturene jeg får trykket i ansiktet er ikke til å bære lenger. Det er bedre å ødelegge seg selv enn å leve et halvt liv. For det er det beste jeg kan få, uansett hvor hardt jeg prøver.

Det er ingen for meg i livet jeg kan støtte meg på når ting er kjipt. Mental helse-telefonen eller psykolog kan selvsagt ikke hjelpe. De bryr seg egentlig ikke og det er null sjans for at jeg åpner meg opp for dem.

Verden er så jævla meningsløs og kald, og har null tro på egen eller menneskehetens fremtid.

Vær så snill! Fra en rusmisbruker som har vært i rusbehandling og som strever med å holde seg rusfri. Ikke gjør det! 

Jeg tenkte akkurat som deg. Jeg begynte med alkohol. Jeg gav faen i livet for jeg var så psykisk syk. Det kunne jo ikke bli verre!? Men jo. Det kunne altså det. Joda, i "romansefasen" til amfetamin, benzo, hasj osv. Så var det fantastisk. Men vet du hva? Etter hvert går romansefasen over. Du er fysisk og psykisk hekta. Du klarer ikke slutte og du er i et nytt helvete større enn det du ikke ante kunne bli verre. Jeg var til slutt så utkjørt at jeg måtte i behandling. Hadde allerede vært en runde i tvunget rusbehandling, men da jeg kom ut sprakk jeg etter noen uker. 5 måneder til med større rusbruk enn noen sinne. Jeg var mer ødelagt enn noen gang. Og nå strever jeg med russug og lengselen etter den gode følelsen i tillegg til ALL driten jeg allerede slet med. I skrivende stund er jeg innlagt i akuttpsykiatrien for jeg hadde en sprekk for tre uker siden og nå er jeg så nære å sprekke på nytt at jeg kan ikke holde meg hjemme. 

Ikke gå den veien jeg gjorde. Dessverre, så er det slik at hadde noen skrevet dette til meg da jeg var i den fasen du er i nå så hadde det prellet av meg som vann på gåsa. Jeg håper du er smartere og tar til deg en omsorgsfull advarsel. Det KAN faktisk bli mye verre. 

Anonymkode: 8b918...12e

[Anonymburker]

 

.

Endret 16. februar 2020 av Expandable86

[AnonymBruker]

Helger er ekstra vanskelige. Har bare lyst til å drukne meg i alkohol akkurat nå, men er selvfølgelig blakk. Jævla dritt.

Anonymkode: ef0b3...305

[AnonymBruker]

Vinterferie. 1 uke med absolutt null planer. Det er 15 dager med ingenting, bare meg og tankene helt alene. Så er det psykologtime. Også må jeg vente 7 dager, kanskje 7+ før neste psykologtime. Pga overbooking så ble det enda lengre frem til neste psykologtime, derav 15 dager. 
Orker ikke mer kjenner jeg. Årene går og jeg kommer meg ingen vei. Sitter fast i et helvete jeg ikke kommer meg utav. Mister håpet om et bedre liv for hver dag som går. Gjør ikke stort annet enn å grine for dagen. 
Orker ikke å skrive mer. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vinterferie. 1 uke med absolutt null planer. Det er 15 dager med ingenting, bare meg og tankene helt alene. Så er det psykologtime. Også må jeg vente 7 dager, kanskje 7+ før neste psykologtime. Pga overbooking så ble det enda lengre frem til neste psykologtime, derav 15 dager. 
Orker ikke mer kjenner jeg. Årene går og jeg kommer meg ingen vei. Sitter fast i et helvete jeg ikke kommer meg utav. Mister håpet om et bedre liv for hver dag som går. Gjør ikke stort annet enn å grine for dagen. 
Orker ikke å skrive mer. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Kjenner meg igjen i det du skriver. Er to uker til jeg skal til psykologen nå og har kun gruppeterapien å klamre meg fast til i neste uke ( men det er jo ingen vits siden omtrent alle i gruppa er reist hjem på ferie så mest sannsynlig avlyser de ). 

Jeg kommer meg heller ingen vei. Årevis med behandling i psykiatrien uten noe særlig bedring. Jeg er livredd for å dø men samtidig livredd for å bli gammel. Skal virkelig resten av livet mitt være at jeg er en ubrukelig utgiftspost som de fleste tydeligvis uansett bare vil bli kvitt? 

Livet har blitt sånn at jeg gruer meg til å måtte våkne og stå opp om morgenen, og når jeg først er oppe så teller jeg ned time for time når jeg kan legge meg igjen. Dagene samboeren min ikke er hjemme er de beste, fordi kan jeg bli liggende i senga mesteparten av døgnet.

Anonymkode: ef0b3...305

[Missbehave]

Ting skjer. Depresjonen og angsten er den samme, men nå skal jeg få hjelp til å ta tak i noe som virkelig har plaget meg over lengre tid. Kanskje det kan hjelpe på selvbildet mitt på sikt og at det hjelper å bryte ut av den vonde sirkelen som jeg trasker rundt i. Det er et prosjekt som kan ta år, men jeg håper at de profesjonelle kan støtte og veilede meg i riktig retning. Har endelig fått dato og jeg kjenner på lettelsen av at jeg blir tatt på alvor og fikk komme inn på konsultasjon så raskt.

Mye er det samme ellers. Jeg står opp (sent, selv om jeg våkner tidlig), og gleder meg til jeg kan legge meg om kvelden. 

Tenker mye på eksen min for tiden. Jeg antar det er fordi det har vært Valentine's (selv om jeg ikke bryr meg om disse kommersielle, amerikanske merkedagene). Det er likevel mye reklamer for dagen og "alle" forteller om sine fantastiske kjærlighetsliv. Jeg kommer trolig aldri til å ha en kjæreste igjen på denne merkedagen. Jeg vil ikke bli såret igjen. Jeg håper at disse markeringene vil bli lettere med tiden. 

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å være til stedet i mitt hode lengre. Alt er bare så mørkt. Det kjennes oppriktig talt ut som at 2020 blir mitt siste år. Det er ting som skjer fremover som jeg ikke vil komme meg igjennom. AAP går ut snart og jeg er for syk til å jobbe, egentlig. Men politikerne i Norge har bestemt at nå er jeg frisk. Vil ikke tenke på det, takler det ikke. Blir for mye. Fack! 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer ikke å være til stedet i mitt hode lengre. Alt er bare så mørkt. Det kjennes oppriktig talt ut som at 2020 blir mitt siste år. Det er ting som skjer fremover som jeg ikke vil komme meg igjennom. AAP går ut snart og jeg er for syk til å jobbe, egentlig. Men politikerne i Norge har bestemt at nå er jeg frisk. Vil ikke tenke på det, takler det ikke. Blir for mye. Fack! 

Anonymkode: 79f48...0ca

De har vel ikke bestemt at du er frisk. Men at AAP sånn det fungerte tidligere verken fungerte for de som var mildt syke eller de alvorlige langvarige syke med mulighet for bedring, som Anniken Hauglie uttrykte det. Og derfor fant de ut at de som er syke og absolutt trenger stønaden heller ikke skal få etter 3 år. Situasjonen med økonomien din suger. Det er mange som føler det som deg. Jeg følte det selv sånn da AAP-en min ble stoppet. Var nære å ta mitt eget liv for alt så svart ut. Jeg skjønner håpløsheten. Men jeg vil så gjerne at du ikke skal la dustete regler ødelegge for deg. Du kan få sosial stønad og bostøtte. Jeg vet det er magert og lite, det er helt for jævlig å leve på når man er syk og ikke har andre valg. Men så etter 52 uker kan du søke AAP igjen. De sier ikke du er frisk. De sier bare at de ikke tar ansvar lenger. De bryr seg ikke nok om de svakeste. Men de vet ikke en døyt om deg. Du er den som vet at du er syk. 

Jeg snakket med en sosionom på klinikken jeg fikk behandling, og å høre henne si at systemet suger og at det er mange som bukker under det økonomiske presset i en slik situasjon hjalp. Jeg ville ikke knekke av det. Nå noen år senere har jeg begynt å studere og jeg føler ingen kan forstå. De klager over at studenter har lite å rutte med, men situasjonen er en helt annen. At du er sliten handler ikke om at du er svak, det handler om at du er i en fæl situasjon, som friske og økonomisk ok-stilte overhodet ikke forstår. 

Hva trengs for at ting skal bli litt enklere for deg? ❤

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

De har vel ikke bestemt at du er frisk. Men at AAP sånn det fungerte tidligere verken fungerte for de som var mildt syke eller de alvorlige langvarige syke med mulighet for bedring, som Anniken Hauglie uttrykte det. Og derfor fant de ut at de som er syke og absolutt trenger stønaden heller ikke skal få etter 3 år. Situasjonen med økonomien din suger. Det er mange som føler det som deg. Jeg følte det selv sånn da AAP-en min ble stoppet. Var nære å ta mitt eget liv for alt så svart ut. Jeg skjønner håpløsheten. Men jeg vil så gjerne at du ikke skal la dustete regler ødelegge for deg. Du kan få sosial stønad og bostøtte. Jeg vet det er magert og lite, det er helt for jævlig å leve på når man er syk og ikke har andre valg. Men så etter 52 uker kan du søke AAP igjen. De sier ikke du er frisk. De sier bare at de ikke tar ansvar lenger. De bryr seg ikke nok om de svakeste. Men de vet ikke en døyt om deg. Du er den som vet at du er syk. 

Jeg snakket med en sosionom på klinikken jeg fikk behandling, og å høre henne si at systemet suger og at det er mange som bukker under det økonomiske presset i en slik situasjon hjalp. Jeg ville ikke knekke av det. Nå noen år senere har jeg begynt å studere og jeg føler ingen kan forstå. De klager over at studenter har lite å rutte med, men situasjonen er en helt annen. At du er sliten handler ikke om at du er svak, det handler om at du er i en fæl situasjon, som friske og økonomisk ok-stilte overhodet ikke forstår. 

Hva trengs for at ting skal bli litt enklere for deg? ❤

Anonymkode: 849b0...1ef

akkurat slik er det ja, det føles bare så håpløst ut akkurat nå. Har mer enn nok å slite med når det kommer til både fysiske og psykiske helsen. At det å få det økonomiske på toppen blir for mye. 

Jeg skal uti jobb og jeg vet at jeg kan klare det.Uføretrygd er uaktuelt fordi det er økonomiskruin som jeg ikke ønsker eller vil overleve. Men ting tar tid og jeg har endelig funnet en god psykolog og lege som virkelig hjelper! Og da er det så forbanna surt at politikerne kommer å river gulvet under føttene mine og alt går til helvete. Det er også dette NAV bruker imot meg, at jeg har fått en behandler som virkelig gjør alt for at jeg skal bli frisk. Mens min forrige behandler ønsket uføretrygd. 
Det jeg trenger er tid! Tid til å få behandling og bli friskere til å kunne gå fremover. Har hørt det om 52 uker, men jeg vil ikke ta fire skritt tilbake og må gjennom praksis og utredning om igjen. Har ikke energi til å gå igjennom alt igjen.

Det jeg gruer meg aller mest til, er full jobb. Forventninger og krav jeg ikke har psyke til. Det å måtte fake psykisk frisk dag inn og dag ut. Det er så utmattende at jeg frykter for at jeg vil gå inni et usunt modus hvor jeg overlever jobb. Samtidig som at jeg ikke lever og jeg vil droppe psykolog og falle helt utav behandling. Helt til jeg møter veggen og går på en ny psykisk smell. Med de fysiske helseproblemene så har jeg ikke energi til tanken på alt en gang. 
For jeg er så forbanna pliktoppfyllende at det går utover helsen. 
 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Purple_Pixiedust]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

akkurat slik er det ja, det føles bare så håpløst ut akkurat nå. Har mer enn nok å slite med når det kommer til både fysiske og psykiske helsen. At det å få det økonomiske på toppen blir for mye. 

Jeg skal uti jobb og jeg vet at jeg kan klare det.Uføretrygd er uaktuelt fordi det er økonomiskruin som jeg ikke ønsker eller vil overleve. Men ting tar tid og jeg har endelig funnet en god psykolog og lege som virkelig hjelper! Og da er det så forbanna surt at politikerne kommer å river gulvet under føttene mine og alt går til helvete. Det er også dette NAV bruker imot meg, at jeg har fått en behandler som virkelig gjør alt for at jeg skal bli frisk. Mens min forrige behandler ønsket uføretrygd. 
Det jeg trenger er tid! Tid til å få behandling og bli friskere til å kunne gå fremover. Har hørt det om 52 uker, men jeg vil ikke ta fire skritt tilbake og må gjennom praksis og utredning om igjen. Har ikke energi til å gå igjennom alt igjen.

Det jeg gruer meg aller mest til, er full jobb. Forventninger og krav jeg ikke har psyke til. Det å måtte fake psykisk frisk dag inn og dag ut. Det er så utmattende at jeg frykter for at jeg vil gå inni et usunt modus hvor jeg overlever jobb. Samtidig som at jeg ikke lever og jeg vil droppe psykolog og falle helt utav behandling. Helt til jeg møter veggen og går på en ny psykisk smell. Med de fysiske helseproblemene så har jeg ikke energi til tanken på alt en gang. 
For jeg er så forbanna pliktoppfyllende at det går utover helsen. 
 

Anonymkode: 79f48...0ca

Min saksbehandler i Nav sa at det ved særlige grunner kan søkes om forlengelse av AAP. Hun mente det kunne være aktuelt for meg når AAP går ut om 1,5 år. De har strammet inn reglene for dette og det krever god dokumentasjon og begrunnelse, men det er mulig. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Min saksbehandler i Nav sa at det ved særlige grunner kan søkes om forlengelse av AAP. Hun mente det kunne være aktuelt for meg når AAP går ut om 1,5 år. De har strammet inn reglene for dette og det krever god dokumentasjon og begrunnelse, men det er mulig. 

Jeg har fått 1 år ekstra utover det som er maks i dag. Jeg fikk det fordi vi hadde nettopp laget en aktivitetsplan som var såpass detaljert og planlagt at jeg fikk det innvilget. For frem til da så har jeg kranglet med både NAV og behandlere. Problemet var at planen var for lang, for ting tar jo tid! Egentlig så var det snakk om 3-4 år med intensiv behandling i fokus, med alt det andre på siden. Men det ble jo nå komprimert til 2 år pga reglene og det er 1 år på over tid. Så jeg har rushet inni arbeidsutprøving, kurs og praksis. Med behandling og nettskole på toppen. 

Har strukket meg så langt nå at jeg holder på å krasje. Men jeg kan ikke, for jeg har ikke forbanna tid til å falle tilbake! på de siste 6 mnd så har jeg blitt sykere men tørr ikke en gang å fortelle NAV om det. I frykt for alt skal vrakes også havner jeg på sosialstønad. For det er ikke noe som heter sykere i NAV, bare friskere. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Alt er bare mørkt. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fått 1 år ekstra utover det som er maks i dag. Jeg fikk det fordi vi hadde nettopp laget en aktivitetsplan som var såpass detaljert og planlagt at jeg fikk det innvilget. For frem til da så har jeg kranglet med både NAV og behandlere. Problemet var at planen var for lang, for ting tar jo tid! Egentlig så var det snakk om 3-4 år med intensiv behandling i fokus, med alt det andre på siden. Men det ble jo nå komprimert til 2 år pga reglene og det er 1 år på over tid. Så jeg har rushet inni arbeidsutprøving, kurs og praksis. Med behandling og nettskole på toppen. 

Har strukket meg så langt nå at jeg holder på å krasje. Men jeg kan ikke, for jeg har ikke forbanna tid til å falle tilbake! på de siste 6 mnd så har jeg blitt sykere men tørr ikke en gang å fortelle NAV om det. I frykt for alt skal vrakes også havner jeg på sosialstønad. For det er ikke noe som heter sykere i NAV, bare friskere. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Alt er bare mørkt. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Så mange ting du har klart i denne vanskelige situasjonen! Du har jo hatt mange ting på tapetet. 

Det jeg opplevde når jeg hadde AAP var også dette rushet for å presse meg mest mulig ut i arbeidsutprøving osv. Jeg ble sykere av det. Dette er bakvendt. Mot slutten når jeg ble friskere var jeg tydeligere om hva presset gjorde med meg (noe jeg klarte nettopp fordi jeg var friskere) og overrasket som jeg var så viste NAV respekt for det jeg sa var behovene mine, selv om det ikke passet deres plan eller agenda. Det finnes gode mennesker på NAV som vil hjelpe i en tidsknapp arbeidshverdag. Det jeg etter hvert innså var at når jeg var syk og sint på NAV var det vanskeligere for de å ha velviljen mot meg når de allerede stod i en travel og presset arbeidssituasjon. Jeg hadde trengt at de var mer forståelsesfull og rausere mot min manglende evne til å være helt tydelig om egne behov, men jeg kan også se hvorfor det blir sånn at de bare turer på for å presse ut i arbeid igjen. Når jeg begynte å ta hensyn til meg og være tydelig om det begynte helsa å endelig å bli bedre. Hva stopper deg fra å være ærlig om dine behov? 

Du sier du har fått en behandler som gjør alt for at du skal bli frisk og noen det virker som du selv stoler på? Hva er det som kan hindre deg fra å følge opp den behandlingen? Selv med perioder med sosial stønad og økonomiske supertrange uker/måneder? 

Jeg kan tenke meg at søker man om AAP på ny etter 52 uker så kan man følge opp den planen man allerede hadde og ikke måtte begynne helt på nytt. Vet ikke hvor hjelpetrengende, men er individuell plan et alternativ?

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så mange ting du har klart i denne vanskelige situasjonen! Du har jo hatt mange ting på tapetet. 

Det jeg opplevde når jeg hadde AAP var også dette rushet for å presse meg mest mulig ut i arbeidsutprøving osv. Jeg ble sykere av det. Dette er bakvendt. Mot slutten når jeg ble friskere var jeg tydeligere om hva presset gjorde med meg (noe jeg klarte nettopp fordi jeg var friskere) og overrasket som jeg var så viste NAV respekt for det jeg sa var behovene mine, selv om det ikke passet deres plan eller agenda. Det finnes gode mennesker på NAV som vil hjelpe i en tidsknapp arbeidshverdag. Det jeg etter hvert innså var at når jeg var syk og sint på NAV var det vanskeligere for de å ha velviljen mot meg når de allerede stod i en travel og presset arbeidssituasjon. Jeg hadde trengt at de var mer forståelsesfull og rausere mot min manglende evne til å være helt tydelig om egne behov, men jeg kan også se hvorfor det blir sånn at de bare turer på for å presse ut i arbeid igjen. Når jeg begynte å ta hensyn til meg og være tydelig om det begynte helsa å endelig å bli bedre. Hva stopper deg fra å være ærlig om dine behov? 

Du sier du har fått en behandler som gjør alt for at du skal bli frisk og noen det virker som du selv stoler på? Hva er det som kan hindre deg fra å følge opp den behandlingen? Selv med perioder med sosial stønad og økonomiske supertrange uker/måneder? 

Jeg kan tenke meg at søker man om AAP på ny etter 52 uker så kan man følge opp den planen man allerede hadde og ikke måtte begynne helt på nytt. Vet ikke hvor hjelpetrengende, men er individuell plan et alternativ?

Anonymkode: 849b0...1ef

Det begynner å bli for mye her også ja. Jeg synes det er så vanskelig å sette ned foten også. For jeg har ikke tid til å ta det rolig. 
Føler jeg endelig har funnet en psykolog som hjelper og en lege som virkelig gjør fremskritt med det fysiske også. Men så har jeg ikke roen til å fokusere på behandling en gang. Hver gang jeg skal til psykologen så begynner jeg timen med å falle sammen i tårer, fordi jeg har ikke tid til å tenke på forrige time iløpet av uken. Siden den er fult opp med alt annet. Jeg føler jeg ikke får landet fysisk. 
Har slitt med gjentakende betennelser i kroppen det siste året. Pga stress, og det er ikke bra. Jeg vet at jeg må ro meg ned før det smeller, men jeg har ikke tid. Har også slitt med besvimelser på grunn av utmattelse, men jeg unngår fastlegen for han maser om ME-utredning. Jeg gidder ikke flere diagnoser, jeg har mer enn nok fra før.

Jeg har jo AAP om et år i bakhånd om alt går til helvete på jobb... men jeg vil ikke tilbake til økonomisk uføre heller. For det er tungt å slite hver måned og ikke vite om jeg har nok til regninger hver måned. Føler jeg har ikke lov å klage, for jeg er jo heldig som har NAV og en inntekt som gir tak over hodet. Men det er tøft psykisk og det sliter på. Jeg kjenner jeg trenger en økonomisk pause! Jeg trenger normal inntekt for å slutte å bekymre meg om noe så patetisk som penger. Jeg trenger ikke 40.000 i mnd, om jeg har 5.000 mer enn nå, så vil jeg slappe av mer og klare å betale ned lån hos foreldrene mine, dra til tannlegen og bytte ut ødelagte møbler. 
Jeg har ikke helse til 100% stilling, så jeg må ha nok til å overleve økonomisk og kunne prioritere behandling. For jeg trenger fortsatt behandling i mange år fremover. Min største frykt er at jeg må slutte i behandling for å prioritere jobb. Nå så legges jo alt av kurs, legetimer, møter, praksis og slikt rundt behandling. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Anonymburker]

Har ikke lyst til å gi livet flere sjanser.. Jeg har ingen i livet mitt..

Endret 19. februar 2020 av Expandable86

[Missbehave]

. 

Endret 20. februar 2020 av Missbehave

[Missbehave]

Livet er så dritt. Skjønner ikke hvorfor jeg orker mer. Jeg klarer ikke få mer dritt slengt til meg. Jeg føler meg fortapt og jeg tror ikke jeg noen sinne vil komme meg ut av hullet jeg har kommet meg nedi. Nå har jeg vært like dårlig siden oktober. Egentlig verre enn da. Psykolog hjelper ikke, lege hjelper ikke, antidepressiva hjelper ikke... Ingenting hjelper og jeg føler jeg har fått nok. 

[AnonymBruker]

Føler meg så stygg og ekkel at jeg nesten ikke klarer å gå ut døra om dagen. Hver gang jeg må ut håper jeg hver dag at det skal bli sol så jeg kan gjemme meg bak store solbriller så jeg ikke får øyekontakt med noen. Sliter med å se meg selv i speilet når jeg skal fikse meg. Det eneste jeg tenker er stygg stygg stygg. Alt er ekkelt. Har ikke en positiv ting å si om meg selv. Vil bare forsvinne fra denne jorden. Passer ikke inn noen steder og føler meg ubekvem overalt, til og med min egen familie. Føler jeg er en feil brikke i et puslespill.. 

Anonymkode: fcb4d...b4b

[Anonymburker]

Jeg klarer ikke eksistere mer.. 

[AnonymBruker]

Jeg har alltid sett på meg selv som en psykisk sterk person. Alltid sett på psykisk lidelse som en svakhet (jeg er mann). Helt til jeg selv fikk en kraftig reaksjon. En livskrise som har bygget seg opp i 20 år (jeg er nå 40). Jeg hadde ikke peiling hva som traff meg. Trudde det kun var meg som hadde det slikt. Leste meg litt opp på depresjon, og kjente meg igjen. Det ble så gale at jeg måtte søke hjelp. Jeg har store problemer med å snakke om følelser med andre, så det var et stort steg for meg å ta. Behandlingen jeg tar går stort sett i samtaler med terapeut og selvhjelp. Føler det ikke hjelper så mye enda. Ingenting kommer uansett til å forandre hendelsen som førte meg i livskrisen/depresjonen. Jeg har klart å gått på jobb i hele perioden selv om jeg strengt tatt burde holdt meg hjemme de tyngste dagene. Har brutt sammen i gråt stort sett alle dagene i det sekundet jeg kommer hjem.

Uansett så har jeg fått vanvittig stor respekt for de/dere som sliter mye mer enn meg. Jeg har fått økt kunnskap om mental helse og hva det gjør med et menneske. Jeg får vondt av mange av de historien jeg leser om i denne tråden. Jeg tenker og på statistikkene som sier at menn i større grad enn kvinner ikke søker hjelp. Bare det å prate om problemene hjalp meg. Men det satt langt inne. Bare det å skrive her er en slags selvhjelp for meg.

 

Anonymkode: a3287...226