Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Sliter med å sortere følelser. Nøyaktig hva som er grunnen til all lidelsen? Ensomhet? Definitivt, men hva mer? Selvforakten kan vel ikke bli større. Følelsen av å være verdig kan ikke bli mindre. Fremmedheten til verden og meg selv er fremtredende. Følelse av å være svak er sterk. Håpløsheten holder seg fast. Den bunnløse fortvilelsen er endeløs. 

Så mye som kan ha, eller har forårsaket det. Så mye at det er et absolutt kaos. En eneste stor knute som ikke vil løse seg opp. Totalen fører til at jeg ikke kan gape over det. Jeg vil bare gi opp. 

Når jeg ser på bildet av meg hvor jeg står med ryggen til, ser mot solnedgangen og hav og fjell og strekker hendene i været. Tenker på om det er slik det vil føles når jeg dør. Vender ryggen til verden og kan gå mot lyset. 

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle bli 26 år. Ikke 27 eller 28 heller. Nå er jeg 29. Så jeg holder ut på et vis, men tankene er der likevel. Jeg har blitt flinkere til å holde ut kan man vel si, men følelsene er like sterke uansett. Lurer på hvordan alt dette vil ende til slutt. 

Anonymkode: 8b918...12e

[Gjest supernova_87]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid sett på meg selv som en psykisk sterk person. Alltid sett på psykisk lidelse som en svakhet (jeg er mann). Helt til jeg selv fikk en kraftig reaksjon. En livskrise som har bygget seg opp i 20 år (jeg er nå 40). Jeg hadde ikke peiling hva som traff meg. Trudde det kun var meg som hadde det slikt. Leste meg litt opp på depresjon, og kjente meg igjen. Det ble så gale at jeg måtte søke hjelp. Jeg har store problemer med å snakke om følelser med andre, så det var et stort steg for meg å ta. Behandlingen jeg tar går stort sett i samtaler med terapeut og selvhjelp. Føler det ikke hjelper så mye enda. Ingenting kommer uansett til å forandre hendelsen som førte meg i livskrisen/depresjonen. Jeg har klart å gått på jobb i hele perioden selv om jeg strengt tatt burde holdt meg hjemme de tyngste dagene. Har brutt sammen i gråt stort sett alle dagene i det sekundet jeg kommer hjem.

Uansett så har jeg fått vanvittig stor respekt for de/dere som sliter mye mer enn meg. Jeg har fått økt kunnskap om mental helse og hva det gjør med et menneske. Jeg får vondt av mange av de historien jeg leser om i denne tråden. Jeg tenker og på statistikkene som sier at menn i større grad enn kvinner ikke søker hjelp. Bare det å prate om problemene hjalp meg. Men det satt langt inne. Bare det å skrive her er en slags selvhjelp for meg.

 

Anonymkode: a3287...226

Tipper det kostet deg litt å skrive her? Synes det var tøft av deg! Heier på deg! 

Følelser er kjempevanskelig og menn har jo i tillegg den stereotype forventningen om å alltid være staut og fattet. Men vi er alle mennesker som HAR følelser, da er det klart alle trenger å få uttrykket dem også! 

[Ponderoza]

10 minutter siden, Rainstorm skrev:

Tipper det kostet deg litt å skrive her? Synes det var tøft av deg! Heier på deg! 

Følelser er kjempevanskelig og menn har jo i tillegg den stereotype forventningen om å alltid være staut og fattet. Men vi er alle mennesker som HAR følelser, da er det klart alle trenger å få uttrykket dem også! 

Det er jo lettere å skrive her som anonym. Verre er det å sitte foran en fremmed terapeut. Jeg vil jo for all del ikke bryte sammen foran hun. Samme gjelder for venner, familie og kollega. Jeg har motet meg opp i 4 uker til å si det til min kollega. Jeg har dårlig samvittighet overfor han, for min tilstand har gått ut over han. Jeg har ikke vært noen god venn eller kollega den siste måneden, men jeg vet jeg bryter sammen med en gang jeg skal fortelle om situasjonen. Jeg vil ikke at noen jeg kjenner skal se meg, den morsomme, blide og sterke personen som jeg fremstår som hver dag, plutselig bryte sammen.

Det å skrive her hjelper litt. Det begynte for en måned siden da jeg skrev et innlegg her på KG og fortalte om hvorfor jeg har havnet i den helsemessige situasjonen jeg er i. Link for de som er interessert: 

 

[Anonymburker]

Jeg føler meg ofte svak, men samtidig er jeg sterk.

Føler meg sterk for at jeg klarer å fungere i jobb, til tross for at jeg har så mange vonde følelser. Kollegene mine skulle bare ha visst..

[Missbehave]

Depresjon blir verre og verre. Jeg mangler skikkelig motivasjon til det som kommer til å skje fra neste måned. Ser ikke vits med å gå gjennom det. Det er ikke vits med noe. Det er ikke noe vits med å få hjelp, for ingenting gjennom 20 år har hjulpet. 

Jeg hater når folk sier "det blir bedre". Når da? Jeg tror rett og slett ikke at alle kan bli bedre. Jeg hater å være fanget et sted jeg ikke vil være og jeg får ikke til å bryte meg ut, selv med hjelp.

[Purple_Pixiedust]

15 timer siden, Missbehave skrev:

Depresjon blir verre og verre. Jeg mangler skikkelig motivasjon til det som kommer til å skje fra neste måned. Ser ikke vits med å gå gjennom det. Det er ikke vits med noe. Det er ikke noe vits med å få hjelp, for ingenting gjennom 20 år har hjulpet. 

Jeg hater når folk sier "det blir bedre". Når da? Jeg tror rett og slett ikke at alle kan bli bedre. Jeg hater å være fanget et sted jeg ikke vil være og jeg får ikke til å bryte meg ut, selv med hjelp.

Jeg tror også at det for noen bare ikke blir bedre. Meg selv inkludert. Det veksler mellom å ha det dårlig og å ha det helt uutholdelig dårlig. Det går aldri sånn passelig bra. Det meste i livet er som kull. 

Livet handler bare om å holde ut fra dag til dag. Uten å gjøre destruktive ting. Innleggelser for å unngå å gjøre destruktive ting. Psykologtimer og oppfølging fra kommunen. Holde ut holde ut. Ignorere selvmordstankene og holde enda mer ut. 

[nantucket]

Ville bare vise min støtte til dere som sliter nå. Det er vondt å lese hvordan dere har det, for selv om jeg ikke har det sånn lenger så kjenner jeg smerten deres så altfor godt. 

[Gjest Koya]

Fikk beskjed i dag om at individualterapauten min skal slutte og jeg skal få en ny en fra og med April. Jeg vet faktisk ikke om jeg orker å fortsette i behandlingen. Det tok jo flere måneder med time 1 gang i uke /hver fjortende dag å få han som jeg har hatt til nå bli skikkelig kjent med meg og forhistorien min( den er lang, og 18 i psyaktrien er lang tid og mye som har skjedd), og jeg tror faktisk ikke at jeg orker å fortsette der.

Det eneste jeg ønsker å fortsette med der er gruppeterapien, men man er nødt til å ha kombinert individual og gruppe på den poliklinikken. Jeg er så lei av at man aldri skal få beholde behandlerne sin mer enn ett år  Det tar så jævlig mye unødvendig tid å måtte forklare forhistoren til hvert problem man skal snakke om når man får ny behandler. De leser ingenting av journalene mine på forhånd, så jeg er da nødt til å forklare alt som har skjedd siden jeg var 6 år på nytt igjen. ORKER IKKE!

Endret 25. februar 2020 av Koya

[Purple_Pixiedust]

39 minutter siden, Koya skrev:

Fikk beskjed i dag om at individualterapauten min skal slutte og jeg skal få en ny en fra og med April. Jeg vet faktisk ikke om jeg orker å fortsette i behandlingen. Det tok jo flere måneder med time 1 gang i uke /hver fjortende dag å få han som jeg har hatt til nå bli skikkelig kjent med meg og forhistorien min( den er lang, og 18 i psyaktrien er lang tid og mye som har skjedd), og jeg tror faktisk ikke at jeg orker å fortsette der.

Det eneste jeg ønsker å fortsette med der er gruppeterapien, men man er nødt til å ha kombinert individual og gruppe på den poliklinikken. Jeg er så lei av at man aldri skal få beholde behandlerne sin mer enn ett år  Det tar så jævlig mye unødvendig tid å måtte forklare forhistoren til hvert problem man skal snakke om når man får ny behandler. De leser ingenting av journalene mine på forhånd, så jeg er da nødt til å forklare alt som har skjedd siden jeg var 6 år på nytt igjen. ORKER IKKE!

Det skjønner jeg veldig godt! Jeg har to behandlere. Ei jeg har hatt i 2,5 år gjennom regelmessige innleggelser som nå kjenner meg utrolig godt og som jeg har kjemi med. Så har jeg ei jeg begynte å gå poliklinisk til i oktober. Har gått der ukentlig, men føler fortsatt vi er i bli kjent-fasen og jeg kjenner ikke at jeg stoler på henne enda. Så skal jeg sannsynligvis inn til planlagt innleggelse og da får jeg ny behandler igjen. Trenger ikke fortelle hele livshistorien min i den forbindelse da det er noe konkret og mer isolert jeg skal inn til, men likevel. 

Likevel tenker jeg at hvis du fortsatt trenger behandling så er det viktig å fortsette. Spesielt hvis det er risiko for forverring uten behandling. Da ender du jo sannsynligvis med å måtte starte opp igjen uansett. 

[Gjest Koya]

1 time siden, Purple_Pixiedust skrev:

Det skjønner jeg veldig godt! Jeg har to behandlere. Ei jeg har hatt i 2,5 år gjennom regelmessige innleggelser som nå kjenner meg utrolig godt og som jeg har kjemi med. Så har jeg ei jeg begynte å gå poliklinisk til i oktober. Har gått der ukentlig, men føler fortsatt vi er i bli kjent-fasen og jeg kjenner ikke at jeg stoler på henne enda. Så skal jeg sannsynligvis inn til planlagt innleggelse og da får jeg ny behandler igjen. Trenger ikke fortelle hele livshistorien min i den forbindelse da det er noe konkret og mer isolert jeg skal inn til, men likevel. 

Likevel tenker jeg at hvis du fortsatt trenger behandling så er det viktig å fortsette. Spesielt hvis det er risiko for forverring uten behandling. Da ender du jo sannsynligvis med å måtte starte opp igjen uansett. 

Jeg tror ikke det er så mye risiko for forverring, det er mer for vedlikehold av borderlinediagnosen min. Problemet mitt er jo at jeg er veldig uforutsigbar. Jeg kan klare meg godt uten behandling i mange måneder, men så krasjer det. Det er aldri så ille at det står om liv og død, men jeg tåler ikke mye motgang når alt først raser sammen.

Min problematikk og historie er såpass innviklet, lang og komplisert at jeg vil ikke få noe ut av behandlingen med mindre de kjenner til alt, og det vil ta mange måneder.  har allerede erfaring fra gruppetarpien hver gang vi får nye medlemmer at de ikke klarer å hjelpe meg like godt som de eldre medlemmene fordi de ikke kjenner til nok av historien min fra scratch. 

 Også har jeg ikke så lang tid igjen på den plassen heller( er vel 1.5 år igjen, og jeg må nå bruke sikkert halvparten av tiden på å bli trygg og kjent med han/hun nye ), samt at hun/han nye kan jo slutte når som helst de også. Er ekstra redd for å få en ung dame, for min erfaring er  at de blir jo gravide og ut i permisjon før du i det hele tatt rekker å bli kjent med dem ( selv om jeg nå har sett at du er jo ikke nødvendigvis trygg med mannlig behandler heller sånn sett  )

Endret 25. februar 2020 av Koya

[Purple_Pixiedust]

23 minutter siden, Koya skrev:

Jeg tror ikke det er så mye risiko for forverring, det er mer for vedlikehold av borderlinediagnosen min. Problemet mitt er jo at jeg er veldig uforutsigbar. Jeg kan klare meg godt uten behandling i mange måneder, men så krasjer det. Det er aldri så ille at det står om liv og død, men jeg tåler ikke mye motgang når alt først raser sammen.

Min problematikk og historie er såpass innviklet, lang og komplisert at jeg vil ikke få noe ut av behandlingen med mindre de kjenner til alt, og det vil ta mange måneder.  har allerede erfaring fra gruppetarpien hver gang vi får nye medlemmer at de ikke klarer å hjelpe meg like godt som de eldre medlemmene fordi de ikke kjenner til nok av historien min fra scratch. 

 Også har jeg ikke så lang tid igjen på den plassen heller( er vel 1.5 år igjen, og jeg må nå bruke sikkert halvparten av tiden på å bli trygg og kjent med han/hun nye ), samt at hun/han nye kan jo slutte når som helst de også. Er ekstra redd for å få en ung dame, for min erfaring er  at de blir jo gravide og ut i permisjon før du i det hele tatt rekker å bli kjent med dem ( selv om jeg nå har sett at du er jo ikke nødvendigvis trygg med mannlig behandler heller sånn sett  )

Jeg har også en veldig komplisert historie og er ikke et "A4-tilfelle", men jeg blir så dårlig uten behandling at jeg er helt nødt. Har oppfølging både fra VOP, kommunen, lavterskeltilbud på akuttpost, brukerstyrt plass på DPS og ellers regelmessig kontakt med behandleren på akuttposten utenom innleggelser, så jeg vet hvordan du har det mtp at det er ingen standardsvar som er særlig nyttig og at man må kjenne meg og vite hvordan jeg er skrudd sammen for at det skal ha noen funksjon. Valgte likevel å starte opp hos behandler på VOP i oktober selv om det tar månedsvis å i det hele tatt bli nok kjent og deretter finne ut om jeg har møtt rett behandler. Fordi jeg virkelig trenger det. 

Så jeg skjønner hvor du kommer fra og at det virker nytteløst å skulle begynne med en ny en. Du må jo bare vurdere om det er verdt anstrengelsen eller ikke. For min del fant jeg ut at det var nødvendig, men jeg vet enda ikke om det vil være til nytte da vi etter 4 mnd enda er i bli kjent-fasen. 

Jeg går ikke i gruppeterapi da jeg har diagnose som er kontraindusert for gruppeterapi. Har likevel vært i det tidligere, før jeg fikk den diagnosen. Og det fungerer bare ikke så godt nettopp fordi jeg har den diagnosen og ellers ikke er en "typisk" pasient. 

Endret 25. februar 2020 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Ser det er mange desverre som sliter og har det fryktelig tungt, kanskje du vil dele utfordringene dine? Hva av store, alvorlige utfordringer og "bagarsje" har du i livet ditt? Jeg kjenner igjen mye av det dere skriver, selv er jeg noe bedre, men utfordringer er det, absolutt. Here it goes:

- barndom med rus og noe suicidal, misbrukt/utuktig omgang, ikke klart å fullført utdanning, mistet forelder i ung alder tjueårene, alvorlig syk forelder i barndom/oppvekst pr dd, alvorlig økonomi - til dels uforskyldt gjeldsordning.. barn med diagnoser...

Egne helseutfordringer og forts ikke bra, mulig på vei til ufør.

Akk, ja, litt harde tider.. 

 

 

 

 

 

Anonymkode: d1304...53d

[Missbehave]

Jeg har grått i hele dag. Jeg er så lei. Jeg har absolutt ingen som bryr seg. Skulle jeg blitt borte, ville ingen ha merket det. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Missbehave skrev:

Jeg har grått i hele dag. Jeg er så lei. Jeg har absolutt ingen som bryr seg. Skulle jeg blitt borte, ville ingen ha merket det. 

Jovisst er det noen som bryr seg, jeg bryr meg. Hvordan går det med deg nå? Og hvis jeg kan spørre, er det noe spesifikt som gjør alt så vondt og vanskelig? Jeg lytter gjerne ❤️

Anonymkode: d1304...53d

[AnonymBruker]

Jeg mistet håpet mitt i dag. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. 

 

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

På 22.2.2020 den 7.52, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid sett på meg selv som en psykisk sterk person. Alltid sett på psykisk lidelse som en svakhet (jeg er mann). Helt til jeg selv fikk en kraftig reaksjon. En livskrise som har bygget seg opp i 20 år (jeg er nå 40). Jeg hadde ikke peiling hva som traff meg. Trudde det kun var meg som hadde det slikt. Leste meg litt opp på depresjon, og kjente meg igjen. Det ble så gale at jeg måtte søke hjelp. Jeg har store problemer med å snakke om følelser med andre, så det var et stort steg for meg å ta. Behandlingen jeg tar går stort sett i samtaler med terapeut og selvhjelp. Føler det ikke hjelper så mye enda. Ingenting kommer uansett til å forandre hendelsen som førte meg i livskrisen/depresjonen. Jeg har klart å gått på jobb i hele perioden selv om jeg strengt tatt burde holdt meg hjemme de tyngste dagene. Har brutt sammen i gråt stort sett alle dagene i det sekundet jeg kommer hjem.

Uansett så har jeg fått vanvittig stor respekt for de/dere som sliter mye mer enn meg. Jeg har fått økt kunnskap om mental helse og hva det gjør med et menneske. Jeg får vondt av mange av de historien jeg leser om i denne tråden. Jeg tenker og på statistikkene som sier at menn i større grad enn kvinner ikke søker hjelp. Bare det å prate om problemene hjalp meg. Men det satt langt inne. Bare det å skrive her er en slags selvhjelp for meg.

 

Anonymkode: a3287...226

Kjenner meg igjen i det å føle seg nokså sterk psykisk, og se på psykisk sykdom som en liten svakhet, hvordan går det an å bli så syk, naivt, helt til man kræsjer selv.. Lite visste jeg, hvor sterk man egentlig må være, livet må leves videre uansett hvor forferdelig man har det, kanskje har man andre man må ta vare på. 

Anonymkode: d1304...53d

[Missbehave]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jovisst er det noen som bryr seg, jeg bryr meg. Hvordan går det med deg nå? Og hvis jeg kan spørre, er det noe spesifikt som gjør alt så vondt og vanskelig? Jeg lytter gjerne ❤️

Anonymkode: d1304...53d

Takk ❤️ men du kjenner meg ikke da. Du vet ikke hvem jeg er bak skjermen. Har det ikke noe bra. Har grått hele dagen. 

Det er mye som gjør vondt. Det at jeg ikke får vært så mye med barnet mitt som jeg skulle ønske, familien jeg har igjen bryr seg ikke om meg (har ikke hørt fra dem på flere uker), jeg har ikke venner, jeg er konstant sliten. Jeg har konstante smerter i kroppen, men det er magen som plager meg mest. Legene finner ikke noe som er galt.

Jeg føler jeg er en stor skuffelse fordi jeg ikke klarer å jobbe, klarer ikke være mamma, klarer ikke ta vare på meg. 

Jeg tenker at jeg aldri vil bli bedre. Hjelpen jeg har fått fungerer ikke, selv med utallige bytter av behandlere, selv med medisiner. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Missbehave skrev:

Takk ❤️ men du kjenner meg ikke da. Du vet ikke hvem jeg er bak skjermen. Har det ikke noe bra. Har grått hele dagen. 

Det er mye som gjør vondt. Det at jeg ikke får vært så mye med barnet mitt som jeg skulle ønske, familien jeg har igjen bryr seg ikke om meg (har ikke hørt fra dem på flere uker), jeg har ikke venner, jeg er konstant sliten. Jeg har konstante smerter i kroppen, men det er magen som plager meg mest. Legene finner ikke noe som er galt.

Jeg føler jeg er en stor skuffelse fordi jeg ikke klarer å jobbe, klarer ikke være mamma, klarer ikke ta vare på meg. 

Jeg tenker at jeg aldri vil bli bedre. Hjelpen jeg har fått fungerer ikke, selv med utallige bytter av behandlere, selv med medisiner. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. 

Kjenner meg igjen i mye av det du sier. Jeg er bare evig håpløs. En sann skuffelse som mor. Skulle det hjelpe at jeg får høre av behandler at jeg gjør så godt jeg kan ut fra forutsetninger jeg har? Jeg vil bare ødelegge meg selv for jeg er ikke verdt hjelp. Og i dag fikk jeg bekreftet at jeg er ikke verdt å hjelpe. 

Jeg lever kun fordi jeg har vært for feig. Har prøvd å ta livet mitt, men har faen ikke klart det. Prøver å finne styrke til å fullføre det, men ja.  Jeg er feig. Jeg vil IKKE leve mer, men har ikke turt å dø. For hva om det er enda verre? Har hatt sterk dødsangst fra jeg var 4 år. Sykelig dødsangst. Likevel har jeg ikke ønske om å leve. Så da er jeg fanget da? 

Anonymkode: 8b918...12e

[Missbehave]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen i mye av det du sier. Jeg er bare evig håpløs. En sann skuffelse som mor. Skulle det hjelpe at jeg får høre av behandler at jeg gjør så godt jeg kan ut fra forutsetninger jeg har? Jeg vil bare ødelegge meg selv for jeg er ikke verdt hjelp. Og i dag fikk jeg bekreftet at jeg er ikke verdt å hjelpe. 

Jeg lever kun fordi jeg har vært for feig. Har prøvd å ta livet mitt, men har faen ikke klart det. Prøver å finne styrke til å fullføre det, men ja.  Jeg er feig. Jeg vil IKKE leve mer, men har ikke turt å dø. For hva om det er enda verre? Har hatt sterk dødsangst fra jeg var 4 år. Sykelig dødsangst. Likevel har jeg ikke ønske om å leve. Så da er jeg fanget da? 

Anonymkode: 8b918...12e

Det er det jeg også får høre fra de jeg har blitt "behandlet" av. Samme som de som forteller meg at foreldrene mine "gjorde hva de kunne ut fra deres forutsetninger". Det er ikke noe trøst for meg. Jeg VIL gjøre mer, men blir mer deprimert når jeg ikke får til. 

Jeg har det likt på det området. Jeg har vært alvorlig syk, så dårlig at jeg var på tur å dø. Har også en del selvmordsforsøk bak meg, men ingen reelle forsøk i nyere tid. Legen min sier til meg hver gang jeg forteller at jeg ikke tør å dø (angst for det ukjente) fordi jeg er svak, at nei, det er fordi jeg er for sterk. Føler meg ikke akkurat sterk når jeg er deprimert og gråter konstant. 

Jeg skjønner følelsen av å være fanget. Føler meg slik selv også. Jeg har jo lyst til å se barnet mitt vokse og bli den fantastiske personen jeg vet h*n er. Så varm, omtenksom og snill. Jeg vil være der i bryllupet, jeg vil møte mine eventuelle fremtidige barnebarn. Samtidig føler jeg det beste for barnet mitt er å ikke ha en mor som ikke klarer å stille opp, at hvilken som helst annen kvinne kan stille bedre opp for h*n som mor enn det jeg kan 😭

[AnonymBruker]

1 time siden, Missbehave skrev:

Takk ❤️ men du kjenner meg ikke da. Du vet ikke hvem jeg er bak skjermen. Har det ikke noe bra. Har grått hele dagen. 

Det er mye som gjør vondt. Det at jeg ikke får vært så mye med barnet mitt som jeg skulle ønske, familien jeg har igjen bryr seg ikke om meg (har ikke hørt fra dem på flere uker), jeg har ikke venner, jeg er konstant sliten. Jeg har konstante smerter i kroppen, men det er magen som plager meg mest. Legene finner ikke noe som er galt.

Jeg føler jeg er en stor skuffelse fordi jeg ikke klarer å jobbe, klarer ikke være mamma, klarer ikke ta vare på meg. 

Jeg tenker at jeg aldri vil bli bedre. Hjelpen jeg har fått fungerer ikke, selv med utallige bytter av behandlere, selv med medisiner. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. 

Jeg kjenner deg ikke, men et medmenneske kan jeg være 😊 med forståelse for at livet kan utvikle seg til å bli vanskelig og tøft. Vondt å høre at du savner barnet ditt, det må være tøft, forstår du har mye indre uro, og fysiske smerter i kroppen/magen kan gi sterke utslag hvis man har mye stress/indre uro og vansker psykisk, dels egen erfaring.. Mulig du allerede gjør noe av dette, men noe som har hjulpet meg er mindfullness, roe ned tankekjør og puste skikkelig. Og sef kommer ikke utenom den kjipeste, nemlig frisk luft, mosjon/trening. Har du forsøkt å fake smil? Virkelig tvinge deg til noen langvarige, overdrevne smil, har tro på at det er positivt.. Det jeg har funnet ut etter å ha vært innom DPS og alt sto bom stille, er at det er JEG som må være min egen "behandler" JEG  som må endre holdning, JEG må forsøke å tenke litt mer positivt, uansett hvor jævelig man har det. Ingen rask prosess å bli bedre, babysteps, men dette kan hjelpe. 🤗

Anonymkode: d1304...53d