Den store depresjonstråden

[Perelandra]

Tråden er ryddet for avsporinger og svar til dette. 

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva skjer hvis du blir syk  når du har ingen til å hjelpe deg med barna ????

Anonymkode: 4faac...437

Jeg vet ikke. Alt har gått bra i årevis, skole og barnehage har hjulpet mye for oss alle, ikke noe tilrettelegging eller spesialhjelp, kun vanlig tilbud.  Nå i denne coronatiden er det ingenting som fungerer, jeg er tom og har snart ikke mere å gi. 

Anonymkode: 3cdb6...8ad

[AnonymBruker]

På 20.3.2020 den 0.17, Expandable86 skrev:

Heldige dere som har barn, eller i det hele tatt har noen..

For det første... aner du hvor slitsomt det er å ha barn i denne situasjon?  Barn som bobler over av energi, men opplever at livet innskrenkes og alt utgår. Ingen lekekamerater, ingen fritidsaktiviteter, ingen skole med sosial omgang men utallige krav fra læreren om ditt og datt mens man er hjemme. Du sitter og nærmest trøster dem hele dagen... og er du alene så er livet bare sånn at du er nødt til å være på 24/7. Er du gjerne permittert, sitter hjemme samtidig og har ikke partner, mens du ikke kan omgås noen selv så kan du ikke ta hensyn til deg... men nei... du må være mamma eller pappa.. trøste hele dagen, være fornuftig, aldri et minutt til deg selv eller aldri alene... 

Jeg har levert en 3-åring i barnehagen mens jeg selv hadde lungebetennelse og over 100 i CRP (mange, mange år siden). Du kan ikke rulle deg ned og si stopp. Du må bare stå på døgnet rundt, HELE tiden. 

Anonymkode: 18a07...0ff

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For det første... aner du hvor slitsomt det er å ha barn i denne situasjon?  Barn som bobler over av energi, men opplever at livet innskrenkes og alt utgår. Ingen lekekamerater, ingen fritidsaktiviteter, ingen skole med sosial omgang men utallige krav fra læreren om ditt og datt mens man er hjemme. Du sitter og nærmest trøster dem hele dagen... og er du alene så er livet bare sånn at du er nødt til å være på 24/7. Er du gjerne permittert, sitter hjemme samtidig og har ikke partner, mens du ikke kan omgås noen selv så kan du ikke ta hensyn til deg... men nei... du må være mamma eller pappa.. trøste hele dagen, være fornuftig, aldri et minutt til deg selv eller aldri alene... 

Jeg har levert en 3-åring i barnehagen mens jeg selv hadde lungebetennelse og over 100 i CRP (mange, mange år siden). Du kan ikke rulle deg ned og si stopp. Du må bare stå på døgnet rundt, HELE tiden. 

Anonymkode: 18a07...0ff

Prøv å være alene 24/7. Ingen å være med, ingen å prate med. Skole og jobb til tross for alvorlig psykisk sykdom og depresjon som blir verre av bekymring og ensomhet av isolasjon. Det å få snapper fra familie som er ute å leker med barna sine, spiller spill, koser seg med god mat og film sammen. Mens du sitter mutters alene og ingen har tid til så mye som å ringe en gang! 
Prøv det år etter år, så får vi høre hvor utakknemlig du er ovenfor å faktisk ha noen i hverdagen. 

 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

Jeg er helt tom innvendig nå! Jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre... Jeg har vært psykisk syk i mange, mange, mange år. I oktober 2019 så merket jeg en bedring. I midten av januar 2020 så følte jeg virkelig at jeg var på vei oppover og at dette skulle bli mitt år. Det skulle bli så bra! Ja, så gikk det rundt to måneder også sitter vi her. Jeg har hatt lite sosial omgang med andre i løpet av årene som har vært fordi at jeg har vært alenemor i ti år så det å pleie vennskap har jeg ikke hatt mulighet til, men jeg har truffet mennesker på jevn basis på grunn av hverdagen har vært travel med jobb og et barn. Ja, ikke nå mer... Dette skulle jo bli vårt år. Det var jo nå det endelig skulle bli bra... men skjer det.. nei.. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å holde ut i dette... Jeg merker at hjernen min, sånn sakte og sikkert er på vei til å bli spist opp igjen av depresjonen og angsten.. her en kveld så satt jeg våken til 01 og prøvde å roe ned tvangstankene som kom snikende.. skal ikke mye til... 

Er permittert fra jobben jeg er så glad i. Jeg har vært på AAP i så mange år. Vært prøvd ut i så mye som ikke har gått og jeg var på randen til å gi opp arbeidslivet fullstendig. Så skjedde det! Jeg fant sjefen min gjennom et tiltak. Hun er omsorgsfull, snill og lar meg kontrollere hvor mye jeg orker å jobbe hver uke! Dette er i det private og nå er jobben stengt. Husleien går og jeg sitter med en vond klump i magen, mens jeg ber om at jobben kommer til å overleve. Vær så snill, la den overleve! Samtidig som jeg ber om at søknaden om uføretrygd (har søkt om rundt 50%) ikke blir behandlet for jeg trenger virkelig ikke mer økonomisk kaos nå.

9-åringen har hjemmeskolen og han er ikke blid. Hver dag er trass, hyl og skrik. Surmuling over fritidsaktivitetene er avlyst. Surmuling over at livet er annerledes. Det er tårer, snørr og gråt om å få slippe samvær med pappa. Det var vanskelig før, men nå har det blitt vanskeligere! Faren er sur og aggressiv. Han skal betale barnebidrag, men han syns ikke han skal det nå som han er permittert. Jeg sjekket kalkulatoren og han skal ned 200 kr. Han kjefter og skriker til meg i telefonen at jeg er en faens møkkakjerring. Sukk. De er to voksne i husholdningen og her er det en voksen i husholdningen. Jeg har gitt opp de pengene nå. Orker bare ikke krangle mer med han.

Anonymkode: 18a07...0ff

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Prøv å være alene 24/7. Ingen å være med, ingen å prate med. Skole og jobb til tross for alvorlig psykisk sykdom og depresjon som blir verre av bekymring og ensomhet av isolasjon. Det å få snapper fra familie som er ute å leker med barna sine, spiller spill, koser seg med god mat og film sammen. Mens du sitter mutters alene og ingen har tid til så mye som å ringe en gang! 
Prøv det år etter år, så får vi høre hvor utakknemlig du er ovenfor å faktisk ha noen i hverdagen. 

 

Anonymkode: 79f48...0ca

Prøvd det i ti år, takk som spør.

Anonymkode: 18a07...0ff

[Anonymburker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

For det første... aner du hvor slitsomt det er å ha barn i denne situasjon?  Barn som bobler over av energi, men opplever at livet innskrenkes og alt utgår. Ingen lekekamerater, ingen fritidsaktiviteter, ingen skole med sosial omgang men utallige krav fra læreren om ditt og datt mens man er hjemme. Du sitter og nærmest trøster dem hele dagen... og er du alene så er livet bare sånn at du er nødt til å være på 24/7. Er du gjerne permittert, sitter hjemme samtidig og har ikke partner, mens du ikke kan omgås noen selv så kan du ikke ta hensyn til deg... men nei... du må være mamma eller pappa.. trøste hele dagen, være fornuftig, aldri et minutt til deg selv eller aldri alene... 

Jeg har levert en 3-åring i barnehagen mens jeg selv hadde lungebetennelse og over 100 i CRP (mange, mange år siden). Du kan ikke rulle deg ned og si stopp. Du må bare stå på døgnet rundt, HELE tiden. 

Anonymkode: 18a07...0ff

Høres ut som et drømmeliv.

[AnonymBruker]

Akkurat nå føler jeg meg fanget av angsten. Må bare skrive for å roe meg ned. 
Det er 15 dager til neste psykologtime, på grunn av påske. Det gir meg uendelig med angst, uro og anspenthet. Er redd for mitt eget hodet for det er ganske mørkt.
Jeg har klart å bitt hull i innsiden av leppen, fordi jeg er så anspent i kroppen. Har også bitt tennene så hardt sammen, at den ene tannen har flyttet på seg, mellomrommet har flyttet på seg, et synlig bevis på at det har gått for langt. 
Jeg biter sammen tennene ubevisst, dag og natt. Det fører til smerter og hevelser i kjeven og grusomme smerter i tennene. Det trigger mer angst, fordi jeg er livredd for å knekke en tann (ekstrem tannlegeskrekk), men det er ikke det verste. 

Jeg kan gå rundt å være konstant anspent, bite sammen tenner ubevisst til jeg får betennelse i kjeven, i ganske lang tid. Flere uker i strekk, dag og natt, mister nattesøvnen men det blir ikke verre og det blir ikke bedre. Det bare er slik og jeg sitter fast i angsten. Men så skjer det noe, jeg får hevelser på halsen av å være så anspent, det blir tyngre å puste. Jeg får ikke til å svelge normalt og jeg får ikke til å puste normalt. Da trigges angsten for fullt. Da går jeg fra "anspenthet" til konstant panikk, angstanfall flere ganger om dagen og er livredd for å slutte å puste.  

Eneste måten å slutte på, er å slappe av! Enklere sagt enn gjort! 

Jeg har valium liggende for panikkangst og for slike perioder. Så fort jeg tenker "Jeg må ha en pause, jeg trenger valium", så kommer angsten 1000 ganger sterkere. Da starter hyperventileringen, og det har ikke gitt seg enda etter flere timer. For jeg har også angst/fobi mot å kveles, miste pusten, at tabletter skal være så beroligende at jeg slutter å puste. Der sitter jeg nå. Å griner, fordi jeg livredd for at én valium skal gjøre at jeg slutte å puste. Det som skal redde meg fra panikkangst, gir panikkangst og angstanfall. 

Jeg føler meg fanget. Men jeg klarer bare ikke mer! Jeg må få roet ned anspentheten på et vis, og da er valium det eneste som funker. Men nå sitter jeg her med panikk, fordi jeg har tatt valium!! Vurderer å spy den opp, men frykter det er for seint. 

Det startet da psykologen sa det er lenge til neste gang. Jeg føler meg så fanget at jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg! 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Anonymburker]

Det føles som om livet er et kappløp hvor jeg er evig dømt til å henge etter alle andre. Det eneste jeg kan styre er å krysse mållinjen først..

[Coronja]

50 minutter siden, Expandable86 skrev:

Det føles som om livet er et kappløp hvor jeg er evig dømt til å henge etter alle andre. Det eneste jeg kan styre er å krysse mållinjen først..

Hvordan skal du få krysset den først? Vet åssen du har det. Jeg føler jeg ikke får til livet i det hele tatt. Vil ha jobb, trygghet, stabilitet, en fast partner som elsker meg. Det er vondt å være på utsiden av alt og ikke få det til. Har ingen venner heller. Blir bare avvist og er usynlig. Vil bare skrike så noen ser meg. Hadde en samboer en gang og hadde det trygt og godt. Savner det😭

[AnonymBruker]

Jeg er så lei nå. Føler sånn med alle andre som også sliter ekstra mye på grunn av situasjonen! 

Har nødt til å starte og jobbe igjen som sykepleier. Jeg er livredd for det betyr at jeg må isolere meg fra familien min, som er det eneste som holder meg i live.. Det betyr at om jeg tar livet mitt får kun nærmeste komme i begravelsen. Jeg hater meg selv av hele mitt hjerte og jeg håper alle som tror jeg klarer arbeidslivet med alvorlig depresjon og at selvmordstankene ikke er reelle får en wake up call om jeg dør. Det eneste positive med å bo alene er at jeg kan sulte meg og skade meg så mye jeg bare klarer.. Dette livet altså, hvor lenge er det verdt det 😅

Anonymkode: 62728...6c8

[AnonymBruker]

7 hours ago, Expandable86 said:

Det føles som om livet er et kappløp hvor jeg er evig dømt til å henge etter alle andre. Det eneste jeg kan styre er å krysse mållinjen først..

Mens du løper, har alle stanset opp og "lukter på blomstene" og nyter livet. De har innsett at det skjer ingenting magisk eller fantastisk på den mållinjen, det som gjaldt var tiden de brukte på å løpe. 

Anonymkode: 8d658...2a3

[Purple_Pixiedust]

Jeg orker ikke mer. Er helt, helt utladet. Jeg klarer ikke si noe om hvorfor, for jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, og det vil bli så langt at jeg klarer ikke skrive alt. 

[Anonymburker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mens du løper, har alle stanset opp og "lukter på blomstene" og nyter livet. De har innsett at det skjer ingenting magisk eller fantastisk på den mållinjen, det som gjaldt var tiden de brukte på å løpe. 

Anonymkode: 8d658...2a3

Noen av oss får ikke "lukte på blomstene"..

[AnonymBruker]

Etter å ha følt meg bedre i en 3 til 4 uker, så har jeg nå fått et kraftig tilbakefall. Sliter mye med dyp depresjon, sorg, savn og dårlig samvittighet. Gråter mye. Avsluttet behandlingen med terapeuten da jeg følte meg bedre. Får ikke gjenopptatt timene på grunn av den situasjonen vi er i nå. Kan sikkert benytte meg av telefontilbud, men tviler på at det hjelper. Fungerer greit på jobb da jeg får sosialisert meg, men jeg gruer meg til fridagene i påsken. Frykter de mørke tankene kommer til å være konstant tilstede. Og uten noen å prate med. 

Anonymkode: a3287...226

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Etter å ha følt meg bedre i en 3 til 4 uker, så har jeg nå fått et kraftig tilbakefall. Sliter mye med dyp depresjon, sorg, savn og dårlig samvittighet. Gråter mye. Avsluttet behandlingen med terapeuten da jeg følte meg bedre. Får ikke gjenopptatt timene på grunn av den situasjonen vi er i nå. Kan sikkert benytte meg av telefontilbud, men tviler på at det hjelper. Fungerer greit på jobb da jeg får sosialisert meg, men jeg gruer meg til fridagene i påsken. Frykter de mørke tankene kommer til å være konstant tilstede. Og uten noen å prate med. 

Anonymkode: a3287...226

Telefon eller videosamtale er erstatninger for the real thing, men som jeg selv erfarer om dagen, er det til stor hjelp når alternativet er ingenting. Råder deg til å ta kontakt med terapeuten  

Anonymkode: aa398...a90

[Anonymburker]

Jeg er utålmodig. Føler at noe må skje snart. Enten flytte, få fast jobb, eller treffe den rette. Helst alle tre. Jeg er 34, og snart middelaldrende. Føles som om livet nesten er over før man oppnådde noe som helst.

Hvor lenge skal min største glede i livet være ølen jeg drikker i helgene?

[AnonymBruker]

Jeg er sengeliggende store deler av dagen, og vet ikke lenger hvordan jeg skal komme meg ut av det. Har hatt det slik mer eller mindre siden 2012. Jeg prøver å endre dette mønsteret selv, men det er ikke mulig. Jeg ser ikke noen vei ut lenger. Har selvfølgelig prøvd alt av samtaleterapi og medisiner i flere år nå. Med varierende effekt. Enkelte ganger har jeg vært såpass dårlig at jeg ikke har klart å ta medisinene. Altså vært helt sengeliggende og ikke klart å reise meg opp. Når jeg først kommer meg opp, klarer jeg å ta på meg en maske. Eller så ender det med at jeg ikke kommer meg til samtalebehandlingen i det hele tatt. Det spiller ingen rolle når jeg legger meg. Jeg klarer ikke stå opp uansett, og er dødssliten og trøtt. I tillegg har jeg masse mareritt hver eneste natt og dag, som gjør at jeg sover lengre. I dag våknet jeg 0900, men sovnet med én gang og sov da til 1600 uten å våkne. Dette sovemønsteret fører til at jeg mister alt av rutiner i hverdagen og ikke klarer å prioritere eller vite hva jeg skal gjøre. I dag hadde jeg planlagt å stå opp 10.00. Hadde også på alarm. Denne sov jeg over. Planen var å starte dagen med lesing til eksamen, for deretter å gå en tur ute evt. trene. Så da ble det første måltid 1600 i dag og lesing, ingenting annet. Antagelig blir det ikke middag før 2100. Jeg er så utrolig lei, vil bare skrike. Er så isolert og ensom. Vil så gjerne endre dette, men får det ikke til alene. Trenger mer intensiv behandling, der jeg får hjelp til å klare hverdagen. Få på plass rutiner. Akkurat nå får jeg ikke i meg mat i det hele tatt fordi alt er et ork, noe som resulterer i at jeg blir mer sliten, og dermed går på bekostning av andre ting. Hverken samtaleterapi eller medisinene hjelper meg, og jeg går på en ganske høy dose. Fikk også sovemedisiner som ikke fungerte i det hele tatt. Som igjen resulterer i at jeg ligger og vrir meg til 0500, og dermed ikke får noe ut av dagen.

Tror dere en langvarig innleggelse kan hjelpe meg? Erfaringer med dette? Har lest om folk som har vært innlagt som ut ifra det jeg har lest, har hatt høyere funksjonsnivå enn meg. Men regner med at de samtidig har hatt konkrete tanker og planer.

Anonymkode: 49d57...90f

[Missbehave]

Langt nede igjen. Gir ikke uttrykk for det i det hele tatt, men jeg kjenner det. Økonomisk går alt rett vest. Jeg har ikke noe særlig mat igjen, kun brødskiver. Blir ingen middag på meg fremover... Og det begrenser seg på hvor lenge brød holder. 

[AnonymBruker]

På 9.4.2020 den 19.27, AnonymBruker skrev:

Jeg er sengeliggende store deler av dagen, og vet ikke lenger hvordan jeg skal komme meg ut av det. Har hatt det slik mer eller mindre siden 2012. Jeg prøver å endre dette mønsteret selv, men det er ikke mulig. Jeg ser ikke noen vei ut lenger. Har selvfølgelig prøvd alt av samtaleterapi og medisiner i flere år nå. Med varierende effekt. Enkelte ganger har jeg vært såpass dårlig at jeg ikke har klart å ta medisinene. Altså vært helt sengeliggende og ikke klart å reise meg opp. Når jeg først kommer meg opp, klarer jeg å ta på meg en maske. Eller så ender det med at jeg ikke kommer meg til samtalebehandlingen i det hele tatt. Det spiller ingen rolle når jeg legger meg. Jeg klarer ikke stå opp uansett, og er dødssliten og trøtt. I tillegg har jeg masse mareritt hver eneste natt og dag, som gjør at jeg sover lengre. I dag våknet jeg 0900, men sovnet med én gang og sov da til 1600 uten å våkne. Dette sovemønsteret fører til at jeg mister alt av rutiner i hverdagen og ikke klarer å prioritere eller vite hva jeg skal gjøre. I dag hadde jeg planlagt å stå opp 10.00. Hadde også på alarm. Denne sov jeg over. Planen var å starte dagen med lesing til eksamen, for deretter å gå en tur ute evt. trene. Så da ble det første måltid 1600 i dag og lesing, ingenting annet. Antagelig blir det ikke middag før 2100. Jeg er så utrolig lei, vil bare skrike. Er så isolert og ensom. Vil så gjerne endre dette, men får det ikke til alene. Trenger mer intensiv behandling, der jeg får hjelp til å klare hverdagen. Få på plass rutiner. Akkurat nå får jeg ikke i meg mat i det hele tatt fordi alt er et ork, noe som resulterer i at jeg blir mer sliten, og dermed går på bekostning av andre ting. Hverken samtaleterapi eller medisinene hjelper meg, og jeg går på en ganske høy dose. Fikk også sovemedisiner som ikke fungerte i det hele tatt. Som igjen resulterer i at jeg ligger og vrir meg til 0500, og dermed ikke får noe ut av dagen.

Tror dere en langvarig innleggelse kan hjelpe meg? Erfaringer med dette? Har lest om folk som har vært innlagt som ut ifra det jeg har lest, har hatt høyere funksjonsnivå enn meg. Men regner med at de samtidig har hatt konkrete tanker og planer.

Anonymkode: 49d57...90f

Du studerer?

Anonymkode: 06665...3e1