Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den eneste jeg føler med på denne tråden er deg, de andres problemer synes små i forhold til ditt!  Skjønner dilemmaet!  Er det noe du kan gjøre for å komme i bedre form ? Er det noen andre som kan "passe på deg" ?

Anonymkode: 4faac...437

Wow, snakk om å sparke de som er nede! For en stygg ting å si. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Gjest Daryl Dixon]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den eneste jeg føler med på denne tråden er deg, de andres problemer synes små i forhold til ditt!  Skjønner dilemmaet!  Er det noe du kan gjøre for å komme i bedre form ? Er det noen andre som kan "passe på deg" ?

Anonymkode: 4faac...437

Takk, men vært så snill og ikke bagstellisere de andres problemer, deres kamp telles like mye som alle andres. ❤ 

Jeg prøver å gå uten O2 tilførsel hver dag, klarer mer og mer hver dag, så det er bra. Pga corona situasjonen er det begrenset hva jeg kan få så mye hjelp til nå. Over sommeren kan det være mulighet for rehabilitering som de kaller det, for å lære å leve som sjuk, og takle det. Men pga bipolar lidelse er det ikke sikkert jeg er kandidat. "Passe på meg", ja, sånn har det vært nesten hele mitt voksne liv. Jeg har mange kompiser som har stilt opp så mange ganger. Sittet hos meg når jeg har ramlet på badegulvet og nekte å stå opp, for så å stable meg på beina igjen.. Kjørt meg hit og dit. Har og en får som er gull verdt, han er alltid rundt oss. Men nå pga Corona så sier jeg ikke noe om hvordan ting er. Folk har nok med sitt. Men jeg ser jo hvor heldig jeg egentlig er. Har verdens beste folk rundt meg, og alikevel så har jeg suicidale tanker. Igjen så føler jeg meg så utakknemlig..

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Wow, snakk om å sparke de som er nede! For en stygg ting å si. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Ja,  Hva er verre enn å slite med å puste og få nok oksygen ??   De andre her blir frustrert over ting som å ikke få malt et maleri, klippe håret sitt for kort eller måtte finne på ting å gjøre alene! 

Anonymkode: 4faac...437

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja,  Hva er verre enn å slite med å puste og få nok oksygen ??   De andre her blir frustrert over ting som å ikke få malt et maleri, klippe håret sitt for kort eller måtte finne på ting å gjøre alene! 

Anonymkode: 4faac...437

Du vet ikke hva de sliter, bare fordi de velger å nevne én ting her i tråden! Personen som skrivet hen er frustrert over å ikke få malt et maleri, kan slite med mer enn bare det og de kan lett bli opphengt i én "ubetydelig" (ubetydelig for deg, betyr ikke at det er det for vedkommende) ting av en grunn. 

Du vet heller ikke om personen du nevner virkelig sliter så mye som han sier. For alt du vet så kan han overdramatisere sine plager og syter høyst om noe som egentlig ikke er noe. Ps: Jeg spekulerer ikke i slike ting!, for det er ikke på min plass, men nevner det fordi du vet ikke all fakta om noen i denne tråden. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Gjest Daryl Dixon]

Det er ingen konkurranse om å være dårligst her, folk vil bare lufte sine frustrasjoner fritt, uten å dømmes. I depresjon kan det som virker smått for noen være altomslukende for andre, og egentlig bare være en brøkdel av hele suppa som er depresjon. Og det er lov! 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja,  Hva er verre enn å slite med å puste og få nok oksygen ??   De andre her blir frustrert over ting som å ikke få malt et maleri, klippe håret sitt for kort eller måtte finne på ting å gjøre alene! 

Anonymkode: 4faac...437

Hvis du leser litt lengre bak, så ser du at folk sliter med mye mer enn det du nevner her. En er sulten og har ikke penger til nok mat osv. Hvordan tror du det føles når man blir sviktet og får en kald skulder og blir brukt av folk man bryr seg om gang på gang? Spesielt når man trenger ekstra kjærlighet? For jeg vet opplever selv å ha blitt sviktet av såkalte venner jeg hadde i mange år, av ekser og foreldre. Av Nav, DPS og ellers dette systemet. Til og med politiet og andre folk liker å dra nytte av at man er langt nede. Man sliter med helsa og økonomiske problemer og ikke har noe sted å bo. Man er i stor fare for å havne på et visst sted, i stor fare framfor at det går noen bra vei. Trodde jeg traff en flott mann nå, men nå har han også kanskje ghostet meg. Har ikke hørt fra han i nesten hele dag og han har åpnet melding og ikke svart. Jeg sliter såpass pga drittbehandling av enkelte folk. Har blitt behandlet så respektløst og inhumant at du ikke aner tidligere i oppvekst. Jeg treffer nye folk og åpner meg, men får bare utestengelse og ignorering i retur. Dette blir siste gangen jeg gidder å snakke med en mann eller prøver å skaffe meg relasjoner. For jeg blir avvist uansett. Han virker jo som et såpass oppegående menneske, med barna sine som han har ofte og tar godt vare på. Da burde han klare å vise vanlig folkeskikk og fortelle meg at han ikke vil mer i så fall. Det sårer mye mindre. Bor i samme by også, det er dritkjipt. Jeg vurderer bare å flytte bort og orker ikke å møte på ekser, gamle venner, bråkmakere og foreldre. Gjør for vondt. Jeg er aldri bra nok for noen. Ingen mann vil ha meg som kjæreste, kone eller mor til sine barn. Men alle andre får og er så uimotståelige og deilige damer. Jeg er ikke verdt å bli elsket eller savnet eller respektert.

Anonymkode: 4e101...97c

[AnonymBruker]

Idag lurer jeg på om dødsangsten smått begynner vende tilbake. Er igjen (2 år siden sist) overbevist om at noe feiler meg, skal til lege på onsdag for en sjekk. Da slet jeg ofte med panikkangst også. 

Håper "kun" det er psykisk denne gangen også, for det skal jeg klare. En ny livskrise greier jeg nok ikke å takle! Jeg er livredd for å bo alene med barn nå og de destruktive tankene kommer spesielt på kveldstid. Dette har ført til at humøret er dritt men ingen lege har diagnostisert meg deprimert enda. Jeg er stygg, dum, ubrukelig og jeg lurer på hvorfor akkurat jeg av totalt 6 søsken fikk angstdiagnose. Utad er jeg mamma (prøver være så flink jeg kan) i full jobb med treårig utdanning og stadige ambisjoner om hva jeg vil mer. Når alt kommer til stykke blir jeg bare tiltaksløs og klarer ikke komme igang. Er bare sliten og lei meg hele tiden. Det stygge ansiktet mitt har poser under øynene og mørke ringer pga lite søvn. Hater det. 

Anonymkode: 2f36c...160

[Anonymburker]

34 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Det er ingen konkurranse om å være dårligst her, folk vil bare lufte sine frustrasjoner fritt, uten å dømmes. I depresjon kan det som virker smått for noen være altomslukende for andre, og egentlig bare være en brøkdel av hele suppa som er depresjon. Og det er lov! 

Veldig riktig det du sier. Man er bygd forskjellig og har forskjellige grenser for hva man tåler. Når det gjelder depresjon og angst er det ingen følelser som er feil. Man føler det man føler. Det er heller ikke slik at når man hører om noen som har det verre enn deg selv, så forsvinner de problemene eller de vanskelige tankene og følelsene man selv har. Det fungerer ikke slik.

Selv er jeg veldig takknemlig for at den fysiske helsen min i det minste er bra. Så jeg føler med dem som sliter med den fysiske helsen i tillegg til det psykiske.

[AnonymBruker]

Jeg har sånn angst. Jag våknet med tårene pressende på, kvalme og tung pust. Jeg har ikke noe verdig liv . Jeg sitter uføretrygdet og lever på fattigdomsgrensa, og blir mest sannsynlig værende der til den dagen jeg dør. Hva er egentlig poenget med å være her når man er såpass syk som det jeg er? Jeg har ikke noe positivt å bidra med til samfunnet, og jeg kommer aldri til å få ett normalt A4 liv som jeg alltid har ønsket meg. Jeg eier ingenting og kommer aldri til å eie noe, ikke råd til ferier og ikke råd til å erstatte noe om det skulle bli ødelagt. Hele livet har vært preget av å økonomisk usikkerhet. Jeg skjønner faktisk godt hvorfor så mange mennesker som kommer i økonomisk uføre velger å ta sine egne liv.

I tillegg har jeg så dødsangst for at kjæresten min skal dø fra meg. På mange måter er jeg både emosjonelt og økonomisk avhengig av han for at ting skal være trygt og gå rundt. Han er det eneste jeg har som gir meg glede i hverdagen, og jeg har sånn angst for at noe skal skje som gjør at han bare dør ifra meg slik at jeg blir hundre prosent helt alene. Han jobber med utsatte grupper og nå også med coronasmittende, så angsten er ekstra skyhøy for tiden.

Det er en rar følelse det her, å være livredd redd for å dø men samtidig være så redd for fremtiden at døden nesten føles som det mindre onde. Jeg har ingen planer om å ta mitt eget liv,  men samtidig så vet jeg ikke hvordan jeg skal orke å leve resten av livet med svært påtrengende psykiatriske diagnoser som hemmer meg sånn i hverdagen at jeg verken har klart  noe særlig skole, sosialt liv eller jobb ( og jeg er bare 28 år, og kan leve i sikkert 50 år til ), og som gjør at jeg bare blir en tilskuer til resten av verden.

Anonymkode: ef0b3...305

[Missbehave]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja,  Hva er verre enn å slite med å puste og få nok oksygen ??   De andre her blir frustrert over ting som å ikke få malt et maleri, klippe håret sitt for kort eller måtte finne på ting å gjøre alene! 

Anonymkode: 4faac...437

Fy faen for en drittsekk du er nå. Noen sliter med ting mer enn andre, absolutt. Jeg trodde likevel dette kunne være et sted å kunne lufte hodet når det blir for mye. Noen kommer med støttende råd og løfter andre opp. Denne var helt tydelig ment til meg, og jeg synes ikke noe om det du skriver om folk her. Jeg har skrevet en brøkdel av hva jeg sliter med. 

Hadde det jævlig i kveld og skulle skrive nye tanker her, men nå kommer jeg ikke til å skrive mer her. Håper dere andre som sliter kommer dere ovenpå igjen, dere fortjener bedre! Ønsker dere alle god bedring ❤️

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Missbehave skrev:

Fy faen for en drittsekk du er nå. Noen sliter med ting mer enn andre, absolutt. Jeg trodde likevel dette kunne være et sted å kunne lufte hodet når det blir for mye. Noen kommer med støttende råd og løfter andre opp. Denne var helt tydelig ment til meg, og jeg synes ikke noe om det du skriver om folk her. Jeg har skrevet en brøkdel av hva jeg sliter med. 

Hadde det jævlig i kveld og skulle skrive nye tanker her, men nå kommer jeg ikke til å skrive mer her. Håper dere andre som sliter kommer dere ovenpå igjen, dere fortjener bedre! Ønsker dere alle god bedring ❤️

Det var unødvendig skrevet av anonym bruker. Syns du skal fortsette å skrive her hvis du føler det hjelper.

Anonymkode: a3287...226

[Jean-Jaques]

Gir dere en klem 😊🤗

en god del mennesker sliter i varierende grad...

vi har gode og dårlige dager, som ligner litt på det dere skriver om. D er mye motgang i igjennom ett liv. Men ofte går d å bli litt sterkere av noe av den motgangen.

D gjelder bare å ikke feste seg helt i d. Snu tankene og la hjernen jobbe på de mer konstruktive tingene! 

Kanskje tenke: hva kan jeg gjøre for å hjelpe noen, for å glede andre😊

det er alltid stor forskjell på mennesker, ikke fordi lovverket er sånn eller sånn, men fordi vi ødelegger for oss selv inni hodet...

mens de som ser fremover og er optimistiske ofte gjør d veldig bra. Men d er jo dems egen «skyld» ofte, ironisk nok.

[AnonymBruker]

Har drukket og sigget 2 måneder i strekk. For å overleve kjærlighetssorg. (Og så kom corona og permittering i tillegg) bruker opp pengene på dritt. Tragisk 

Anonymkode: 4facf...84a

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sånn angst. Jag våknet med tårene pressende på, kvalme og tung pust. Jeg har ikke noe verdig liv . Jeg sitter uføretrygdet og lever på fattigdomsgrensa, og blir mest sannsynlig værende der til den dagen jeg dør. Hva er egentlig poenget med å være her når man er såpass syk som det jeg er? Jeg har ikke noe positivt å bidra med til samfunnet, og jeg kommer aldri til å få ett normalt A4 liv som jeg alltid har ønsket meg. Jeg eier ingenting og kommer aldri til å eie noe, ikke råd til ferier og ikke råd til å erstatte noe om det skulle bli ødelagt. Hele livet har vært preget av å økonomisk usikkerhet. Jeg skjønner faktisk godt hvorfor så mange mennesker som kommer i økonomisk uføre velger å ta sine egne liv.

I tillegg har jeg så dødsangst for at kjæresten min skal dø fra meg. På mange måter er jeg både emosjonelt og økonomisk avhengig av han for at ting skal være trygt og gå rundt. Han er det eneste jeg har som gir meg glede i hverdagen, og jeg har sånn angst for at noe skal skje som gjør at han bare dør ifra meg slik at jeg blir hundre prosent helt alene. Han jobber med utsatte grupper og nå også med coronasmittende, så angsten er ekstra skyhøy for tiden.

Det er en rar følelse det her, å være livredd redd for å dø men samtidig være så redd for fremtiden at døden nesten føles som det mindre onde. Jeg har ingen planer om å ta mitt eget liv,  men samtidig så vet jeg ikke hvordan jeg skal orke å leve resten av livet med svært påtrengende psykiatriske diagnoser som hemmer meg sånn i hverdagen at jeg verken har klart  noe særlig skole, sosialt liv eller jobb ( og jeg er bare 28 år, og kan leve i sikkert 50 år til ), og som gjør at jeg bare blir en tilskuer til resten av verden.

Anonymkode: ef0b3...305

Klem til deg❤️ Så heldig du er som har en kjæreste du er glad i midt oppi det som føles vanskelig ut🤗 kan jeg spørre hvilke diagnoser du har? 

Anonymkode: 2f36c...160

[AnonymBruker]

1 time siden, Missbehave skrev:

Fy faen for en drittsekk du er nå. Noen sliter med ting mer enn andre, absolutt. Jeg trodde likevel dette kunne være et sted å kunne lufte hodet når det blir for mye. Noen kommer med støttende råd og løfter andre opp. Denne var helt tydelig ment til meg, og jeg synes ikke noe om det du skriver om folk her. Jeg har skrevet en brøkdel av hva jeg sliter med. 

Hadde det jævlig i kveld og skulle skrive nye tanker her, men nå kommer jeg ikke til å skrive mer her. Håper dere andre som sliter kommer dere ovenpå igjen, dere fortjener bedre! Ønsker dere alle god bedring ❤️

Sender deg varme tanker!❤️❤️Synes du skal skrive her så mye du vil, denne tråden skal jo være for alle..😪

Anonymkode: 2f36c...160

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klem til deg❤️ Så heldig du er som har en kjæreste du er glad i midt oppi det som føles vanskelig ut🤗 kan jeg spørre hvilke diagnoser du har? 

Anonymkode: 2f36c...160

Ja, jeg er veldig heldig som har han. Uten han hadde jeg vært død den dag idag, uten tvil. ❤️ Eneste kjipe med å ha kjæreste er at jeg er så redd for at han skal dø fra meg at jeg er livredd hver gang han er på jobb eller ute av huset for andre ærender. Det hjelper ikke at han jobber både innen tung rus/psykatri og nå også med coronasmittede 😅

Jeg har Borderline, kraftig angst og epilepsi. 

Anonymkode: ef0b3...305

[Purple_Pixiedust]

Det er tungt å kjenne på det at selv nå når jeg er i en "frisk" periode så er jeg veldig syk. Det er mørkt og jeg har ingen livsgnist. Hver dag har jeg ikke lyst til å stå opp. Hver kveld ser jeg fram til å sove. Stort sett hver dag er jeg alene. 

Det at jeg sier frisk, er fordi jeg ikke er så dårlig at jeg trenger innleggelse akkurat nå (skrevet ut for to uker og to dager siden), jeg klarer å legge bånd på destruktiv trang og jeg er ikke oppløst i tårer og konstant trykkende lidelse. De gode periodene mine er bare ikke like mørke som de kan være. Fra før jul og fram til for ca to uker siden så har det vært helt mørkt og mye negativt har skjedd. Nå kjemper jeg for å utsette å havne langt ned i avgrunnen igjen, men jeg er kronisk syk og vet at det vil komme tilbake. Jeg bare prøver å lære meg å leve med det best mulig. 

Håper en behandling jeg skal henvises til sørpå som er for "de håpløse" skal kunne fungere. Ja faktisk er jeg desperat etter det. Jeg er så ulidelig sliten av livet mitt. Jeg kjemper for å holde meg i live, men som en 80 år gammel person så er jeg mett av dage. 

Den der AB som kommer og bagatelliserer oss andre her i tråden orker jeg ikke bruke så mye tid på. Jeg er alvorlig psykisk syk og er på grunn av det regelmessig innlagt blant annet, men det er klart at jeg skriver ikke alt i detalj. Jeg skriver ikke om alle diagnosene mine, jeg skriver ikke alt jeg har vært igjennom osv. Jeg sutrer ikke heller. Jeg har et høyt lidelsestrykk og det er ikke på noen måte bagateller det jeg plages med. Selv om det ikke kommer fram her nøyaktig hva det er med meg og livet mitt som er så hardt. Og dette gjelder nok mange her i tråden. 

Edit: Haha, fikk en liten følelse av om jeg har skrevet om dette med å være i en "frisk" periode allerede, uten at jeg kunne huske det. Jeg bladde meg et par sider bak og ja, det har jeg. Sånn går det når man har fått såpass nedsatt korttidshukommelse som jeg har. Og det kommer av mine psykiske plager og ting som har skjedd på grunn av det. 

Endret 6. mai 2020 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

På 26.2.2020 den 20.20, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet håpet mitt i dag. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. 

 

Anonymkode: 8b918...12e

Dette var vakkert. Jeg har lært noe merkelig: ting funker ikke, meeeen hvid du jobber for ting så funker deT

 

Anonymkode: b8227...e2e

[Silva Pluvialis]

.
 

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Gjest supernova_87]

Leste her og tenkte sånn: "huff hva er poenget kanskje vi bare skulle tatt kollektivt selvmord alle i denne tråden" (PS: Jeg mener ikke at noen av dere bare kan dø ❤) for jeg leste noen innlegg og tenkte at det er faen ikke greit at man skal måtte ha det SÅ jævlig. Og så kom jeg på at jeg leste boken Kollektivt selvmord for noen år siden og at den var skikkelig god og gøyal. Og at jeg gjerne kunne tenke meg at vi dro ut på selvmordstokt i lag som endte med en lang og spennende reise der vi ble venner og fant ut at livet var meningsløst men at vi kunne nå leve litt likevel. 

Varme tanker til alle i natten. ❤