Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klem  Håper på det beste for deg.

Anonymkode: ec5df...db2

Takk.

Anonymkode: 8b918...12e

[Gjest Daryl Dixon]

22 timer siden, Frøkensina skrev:

Jeg har lurt på hvordan du har det i dag uten å spørre idiotisk nok. Godt at hjemmesykepleien har trått til nå, håper du får den smertelindringen du trenger? Vet dine nærmeste hvordan du har det nå? Synes ikke du skulle være alene om du ikke må når du har det så vondt. Klart du må kunne fortelle noen hvordan du har det! Og smerte kan være uutholdelig. Håper du snakker mer med noen nære eller her med oss  

❤❤ Takk. Jeg har skikkelig black out fra i går, husker ikke at jeg skrev dette. Og jeg har holdt på å svare flere ganger, men falt ut hver gang, det har skjedd så mye og jeg har sovet mye i mellomtiden. Tusen takk for omtanken! Og ja, samboer har fått beskjed og kommer hjem så fort han kan i morgen. Og er ikke sint, som jeg så for meg at han skulle bli. Det er så mye fine folk her. ❤

[Frøkensina]

2 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

❤❤ Takk. Jeg har skikkelig black out fra i går, husker ikke at jeg skrev dette. Og jeg har holdt på å svare flere ganger, men falt ut hver gang, det har skjedd så mye og jeg har sovet mye i mellomtiden. Tusen takk for omtanken! Og ja, samboer har fått beskjed og kommer hjem så fort han kan i morgen. Og er ikke sint, som jeg så for meg at han skulle bli. Det er så mye fine folk her. ❤

Så fint at han kommer hjem i morgen! ❤️ Og bra at du har fått sovet  Håper du føler deg litt bedre snart.

[AnonymBruker]

På 30.6.2020 den 0.39, Frøkensina skrev:

Jeg har lurt på hvordan du har det i dag uten å spørre idiotisk nok. Godt at hjemmesykepleien har trått til nå, håper du får den smertelindringen du trenger? Vet dine nærmeste hvordan du har det nå? Synes ikke du skulle være alene om du ikke må når du har det så vondt. Klart du må kunne fortelle noen hvordan du har det! Og smerte kan være uutholdelig. Håper du snakker mer med noen nære eller her med oss  

Hvorfor er alle så opptatt av Dixon? Hva med alle oss andre som har det helt jævlig og bare ønsker å dø? Ingen bryr seg genuint om MEG, ingen spør ossen jeg har det, alle bare forsvinner og ignorerer meg! Er bare hatet og luft for alle som jeg har vært hele livet! Ingen synes jeg er verdt noe eller interessant nok! Har nada venner og får ikke kjæreste, sjeldent familie tar kontakt. 😭😭 ingen her inne vil bli kjent heller! Han dixon har i hvert fall samboer oc kjæreste!! 

Anonymkode: 4e101...97c

[AnonymBruker]

Vil bare dø, ser ikke løsning på noen ting! Har ikke penger til mat en gang og skjønner ikke åssen jeg skal leve på det jeg får utbetalt, det er INGENTING. Har ikke møbler og ting som jeg trenger nesten heller!! Og Nav gir ikke støtte til det, jævla regjering, hater dere!! Hater dette landet her og at folk er så kalde og slemme. Møtte han jeg datet for ikke så lenge siden på senteret her om dagen, er sikker på at han så meg, men gidder faen ikke å hilse og bare ignorerer meg!! 😭 når han sa han likte meg godt og ville ha et forhold med meg, ha sex med meg for å bare bli stille! Ingen menn vil ha meg! Er jeg for stygg eller hva faen er det!!!?

Anonymkode: 4e101...97c

[Anonymburker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er alle så opptatt av Dixon? Hva med alle oss andre som har det helt jævlig og bare ønsker å dø? Ingen bryr seg genuint om MEG, ingen spør ossen jeg har det, alle bare forsvinner og ignorerer meg! Er bare hatet og luft for alle som jeg har vært hele livet! Ingen synes jeg er verdt noe eller interessant nok! Har nada venner og får ikke kjæreste, sjeldent familie tar kontakt. 😭😭 ingen her inne vil bli kjent heller! Han dixon har i hvert fall samboer oc kjæreste!! 

Anonymkode: 4e101...97c

Utrolig dumt å sammenligne problemer. Alle har sine ting. Mine problemer er ganske lik dine, men de er ikke værre enn mange andres. Send meg en pm om du vil snakke!

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er alle så opptatt av Dixon? Hva med alle oss andre som har det helt jævlig og bare ønsker å dø? Ingen bryr seg genuint om MEG, ingen spør ossen jeg har det, alle bare forsvinner og ignorerer meg! Er bare hatet og luft for alle som jeg har vært hele livet! Ingen synes jeg er verdt noe eller interessant nok! Har nada venner og får ikke kjæreste, sjeldent familie tar kontakt. 😭😭 ingen her inne vil bli kjent heller! Han dixon har i hvert fall samboer oc kjæreste!! 

Anonymkode: 4e101...97c

Greit nok at du sliter, men den der kunne du ha spart deg for. 

Anonymkode: 4495a...9aa

[Fantastica]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er alle så opptatt av Dixon? Hva med alle oss andre som har det helt jævlig og bare ønsker å dø? Ingen bryr seg genuint om MEG, ingen spør ossen jeg har det, alle bare forsvinner og ignorerer meg! Er bare hatet og luft for alle som jeg har vært hele livet! Ingen synes jeg er verdt noe eller interessant nok! Har nada venner og får ikke kjæreste, sjeldent familie tar kontakt. 😭😭 ingen her inne vil bli kjent heller! Han dixon har i hvert fall samboer oc kjæreste!! 

Anonymkode: 4e101...97c

Det er nok noe med at Dixon skriver under brukernavnet sitt, og dermed fremstår som mer gjenkjennelig for andre. Jeg forstår godt behovet for å skrive under anonym bruker, men man mister tilhørigheten man føler overfor et menneske man kjenner igjen - selv om det er et fiktivt navn.

Hvordan har du det i dag, min venn?

[Gjest supernova_87]

Er det andre som kan kjenne på at andres "sommerlykke" får egne sorger og problemer til å virke verre? Bruker dessverre mer tid enn jeg ønsker på å sammenligne. Ingenting jeg gjør er godt nok. På en måte. 

Så husker jeg at men da får jeg skape min egen sommerlykke da!... hva er det jeg har lyst til spør jeg meg selv. Hva er det andre har som jeg har lyst på.. Men så kjenner jeg at jeg har ikke lyst til noe. Ingenting. Alle "lykkelige" fine ting virker bare slitsomt og trist. Spise jordbær? Æsj. Gå seg en tur? Orker ikke. Spille spill? Kjedelig. Lese bok? Orker ikke. Ringe en venn? Orker ikke late som. 

Og jeg ser jo hvor patetisk (evt. Depressivt? Jeg er da ikke deprimert vel...) dette virker. Umulig å skape seg glede når man ikke har lyst til noe. 

Så ser jeg noen jeg kjenner som koser seg med familien. Noen som ligger i hengekøye. Noen som griller. Og alt jeg tenker er at det jeg har er ingenting. At familien min er "skadet", at jeg aldri kommer til å komme meg til et liv jeg ønsker. Og tanken på å ta steg i riktig retning ... får meg til å heller ville dø. Så da ligger jeg heller bare her og gjør ikke så mye. 

Fysj. Jeg vil jo bare være litt glad... 

[Purple_Pixiedust]

8 minutter siden, Rainstorm skrev:

Er det andre som kan kjenne på at andres "sommerlykke" får egne sorger og problemer til å virke verre? Bruker dessverre mer tid enn jeg ønsker på å sammenligne. Ingenting jeg gjør er godt nok. På en måte. 

Så husker jeg at men da får jeg skape min egen sommerlykke da!... hva er det jeg har lyst til spør jeg meg selv. Hva er det andre har som jeg har lyst på.. Men så kjenner jeg at jeg har ikke lyst til noe. Ingenting. Alle "lykkelige" fine ting virker bare slitsomt og trist. Spise jordbær? Æsj. Gå seg en tur? Orker ikke. Spille spill? Kjedelig. Lese bok? Orker ikke. Ringe en venn? Orker ikke late som. 

Og jeg ser jo hvor patetisk (evt. Depressivt? Jeg er da ikke deprimert vel...) dette virker. Umulig å skape seg glede når man ikke har lyst til noe. 

Så ser jeg noen jeg kjenner som koser seg med familien. Noen som ligger i hengekøye. Noen som griller. Og alt jeg tenker er at det jeg har er ingenting. At familien min er "skadet", at jeg aldri kommer til å komme meg til et liv jeg ønsker. Og tanken på å ta steg i riktig retning ... får meg til å heller ville dø. Så da ligger jeg heller bare her og gjør ikke så mye. 

Fysj. Jeg vil jo bare være litt glad... 

Jeg synes også det er tungt å se hva alle har, mens jeg for det meste går rundt alene. Trener og trener, men for hva? Kroppen min har jeg jo helt alene. Vil ikke dele den med noen heller. Det klarer jeg ikke. 

Går gjennom nabolaget og lukter grillmat og ser familier. Sammen. Mens jeg? Alene. Er to uker siden sist jeg var sosial, og før det var det vel fire uker siden eller noe. Sett bort fra all kontakten med helsepersonell da. 

Jeg ligger nå her på psykiatrisk og lurer på hvorfor jeg orker å kjempe. Hvorfor. Hva er vitsen? 

Er ikke noe mindre deprimert på sommeren dessverre. Og nå er jeg skikkelig stresset for om en uke tar hele hjelpeapparatet mitt ferie. Dvs ene har allerede ferie, hun kommer tilbake 27 juli. Det er hun jeg trenger minst. De 3 andre som jeg virkelig er avhengig av, forsvinner i 4 uker om en uke. Vet ikke hvordan det er skal gå. Er så ustabil i utgangspunktet. Er nyopperert pga selvskading under dissosiering. Hvordan skal det gå når jeg står der helt alene? 

Skulle ønske de kunne legge meg i kunstig koma i noen uker. Jeg trenger en pause. 

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, Purple_Pixiedust skrev:

Jeg synes også det er tungt å se hva alle har, mens jeg for det meste går rundt alene. Trener og trener, men for hva? Kroppen min har jeg jo helt alene. Vil ikke dele den med noen heller. Det klarer jeg ikke. 

Går gjennom nabolaget og lukter grillmat og ser familier. Sammen. Mens jeg? Alene. Er to uker siden sist jeg var sosial, og før det var det vel fire uker siden eller noe. Sett bort fra all kontakten med helsepersonell da. 

Jeg ligger nå her på psykiatrisk og lurer på hvorfor jeg orker å kjempe. Hvorfor. Hva er vitsen? 

Er ikke noe mindre deprimert på sommeren dessverre. Og nå er jeg skikkelig stresset for om en uke tar hele hjelpeapparatet mitt ferie. Dvs ene har allerede ferie, hun kommer tilbake 27 juli. Det er hun jeg trenger minst. De 3 andre som jeg virkelig er avhengig av, forsvinner i 4 uker om en uke. Vet ikke hvordan det er skal gå. Er så ustabil i utgangspunktet. Er nyopperert pga selvskading under dissosiering. Hvordan skal det gå når jeg står der helt alene? 

Skulle ønske de kunne legge meg i kunstig koma i noen uker. Jeg trenger en pause. 

Sender deg masse kjærlighet og varme gjennom skjermen. Du har virkelig måtte kjempe for mye. Det burde være en kosmisk grense der det tok slutt med smerten på et eller annet tidspunkt. Du fortjener det gode. ❤

Selv om nedstengingen av Norge pga covid19 gjorde angsten verre og alt sånn så var det en ekkel del av meg som synes det var godt å vite at andre heller ikke var ute og koste seg... føler meg fæl som tenkte sånn. 

Sommeren gjør andres vellykkethet og fellesskap så tydelig. Om vinteren så er den innendørs om ikke annet. Jeg prøver å tenke meg ting jeg vil gjøre alene... men jeg vil ikke gjøre mer alene! Men vil ikke gjøre det med noen andre heller. Vil bare ikke gjøre noe... og da kjenner jeg at jeg bare blir i dårligere og dårligere humør. 

Det der med hjelpere som tar sommerferie kan være skikkelig vanskelig. Har dere laget noen plan for at du skal komme deg gjennom det best mulig? Skulle ønske jeg kunne gjort noe for deg. 

Kanskje alt ville vært enklere om vi ikke sammenlignet oss med andre? 

[Purple_Pixiedust]

4 minutter siden, Rainstorm skrev:

Sender deg masse kjærlighet og varme gjennom skjermen. Du har virkelig måtte kjempe for mye. Det burde være en kosmisk grense der det tok slutt med smerten på et eller annet tidspunkt. Du fortjener det gode. ❤

Selv om nedstengingen av Norge pga covid19 gjorde angsten verre og alt sånn så var det en ekkel del av meg som synes det var godt å vite at andre heller ikke var ute og koste seg... føler meg fæl som tenkte sånn. 

Sommeren gjør andres vellykkethet og fellesskap så tydelig. Om vinteren så er den innendørs om ikke annet. Jeg prøver å tenke meg ting jeg vil gjøre alene... men jeg vil ikke gjøre mer alene! Men vil ikke gjøre det med noen andre heller. Vil bare ikke gjøre noe... og da kjenner jeg at jeg bare blir i dårligere og dårligere humør. 

Det der med hjelpere som tar sommerferie kan være skikkelig vanskelig. Har dere laget noen plan for at du skal komme deg gjennom det best mulig? Skulle ønske jeg kunne gjort noe for deg. 

Kanskje alt ville vært enklere om vi ikke sammenlignet oss med andre? 

Tusen takk. Skulle ønske det fantes en grense ja. For oss alle sammen. Jeg tar meg i det noen ganger å kjenne på at det er urettferdig at noen går gjennom livet med kun "vanlige" opp- og nedturer, mens andre kjemper i motvind i år etter år. 

Kjenner meg igjen i den med å ikke ville gjøre alt alene, men samtidig ikke ville være med andre heller. Hvorfor er det slik tro? 

Jeg har vel egentlig ingen god plan for det. Vi har ikke snakket om det heller? Kanskje jeg burde ta det opp i morgen, men det er ikke noe sikkerhetsnett. Vet ikke om fastlegen min er tilbake snart, men han er jo så travel jeg kan ikke drive og bestille timer bare for å prate med han. Er jo bare 15 min per time uansett, og det er jo ikke mye akkurat. 

[Gjest supernova_87]

4 minutter siden, Purple_Pixiedust skrev:

Tusen takk. Skulle ønske det fantes en grense ja. For oss alle sammen. Jeg tar meg i det noen ganger å kjenne på at det er urettferdig at noen går gjennom livet med kun "vanlige" opp- og nedturer, mens andre kjemper i motvind i år etter år. 

Kjenner meg igjen i den med å ikke ville gjøre alt alene, men samtidig ikke ville være med andre heller. Hvorfor er det slik tro? 

Jeg har vel egentlig ingen god plan for det. Vi har ikke snakket om det heller? Kanskje jeg burde ta det opp i morgen, men det er ikke noe sikkerhetsnett. Vet ikke om fastlegen min er tilbake snart, men han er jo så travel jeg kan ikke drive og bestille timer bare for å prate med han. Er jo bare 15 min per time uansett, og det er jo ikke mye akkurat. 

Men det ER virkelig urettferdig. Jeg pleide å skamme meg når jeg tenkte sånn tidligere. Men nå øver jeg på å anerkjenne det. Noen får mer å stri med. Og helt uavhengig av hva andre har fått og ikke har fått så er det lov og kanskje sunt å gi seg selv litt anerkjennelse for at "dette er for mye". 

Kanskje grunnen til å ikke ville gjøre ting med andre er fordi det krever så mye innsats. Innsats man kanskje ikke har å gi akkurat nå? Men det føles likevel ganske patetisk og paradoksalt når jeg lengter så hardt etter fellesskap men ikke orker det samme fellesskapet... 

Anbefaler deg å snakke med dem om det. Synes det er rart de ikke har tenkt på det. Og vet du, å snakke med deg er sikkert viktigere enn mange andre ting fastlegen din gjør med tiden sin. Hvis en slik samtale kan være med på å være livreddende så er det verdt det. Du er verdt å ta plass! ❤ 

[Jean-Jaques]

På 2.7.2020 den 16.56, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er alle så opptatt av Dixon? Hva med alle oss andre som har det helt jævlig og bare ønsker å dø? Ingen bryr seg genuint om MEG, ingen spør ossen jeg har det, alle bare forsvinner og ignorerer meg! Er bare hatet og luft for alle som jeg har vært hele livet! Ingen synes jeg er verdt noe eller interessant nok! Har nada venner og får ikke kjæreste, sjeldent familie tar kontakt. 😭😭 ingen her inne vil bli kjent heller! Han dixon har i hvert fall samboer oc kjæreste!! 

Anonymkode: 4e101...97c

Gi faen i å post under anonym bruker da??? Du må gi no for å få no, kanskje der feilen din ligger.

[Anonymburker]

3 timer siden, Rainstorm skrev:

Er det andre som kan kjenne på at andres "sommerlykke" får egne sorger og problemer til å virke verre? Bruker dessverre mer tid enn jeg ønsker på å sammenligne. Ingenting jeg gjør er godt nok. På en måte. 

Jeg syns sommerferie er dritt. Ønsker mye heller å jobbe, og elsker hverdagen. Da føler jeg meg mer normal, og går på jobb som alle andre. Er sosial som alle andre osv.

Ferie bare minner meg på at jeg er annerledes. Ingen venner, ingen kjæreste, ingen barn, ikke noe å fylle tiden med bortsett fra å sitte foran en skjerm og trene en gang iblant, samt reise til byen for å gå rundt og se på alle lykkelige familier.

Det er ikke sunt å sammenligne, samtidig så er det et udiskutabelt faktum at de aller fleste har de tingene jeg ønsker meg aller mest. Og noen dager føles det som om jeg blir stukket av en kniv og bladet vris rundt, når jeg tenker på det. Det er utrolig sårt, og jeg ser ikke løsningen, hverken kortsiktig eller langsiktig.

Føler jeg er dømt til et elendig og ensomt liv, hvor jeg skal plages med å være vitne til "alle" andres lykke..

[Purple_Pixiedust]

12 timer siden, Rainstorm skrev:

Men det ER virkelig urettferdig. Jeg pleide å skamme meg når jeg tenkte sånn tidligere. Men nå øver jeg på å anerkjenne det. Noen får mer å stri med. Og helt uavhengig av hva andre har fått og ikke har fått så er det lov og kanskje sunt å gi seg selv litt anerkjennelse for at "dette er for mye". 

Kanskje grunnen til å ikke ville gjøre ting med andre er fordi det krever så mye innsats. Innsats man kanskje ikke har å gi akkurat nå? Men det føles likevel ganske patetisk og paradoksalt når jeg lengter så hardt etter fellesskap men ikke orker det samme fellesskapet... 

Anbefaler deg å snakke med dem om det. Synes det er rart de ikke har tenkt på det. Og vet du, å snakke med deg er sikkert viktigere enn mange andre ting fastlegen din gjør med tiden sin. Hvis en slik samtale kan være med på å være livreddende så er det verdt det. Du er verdt å ta plass! ❤ 

Takk, du har vel rett i det.

Jeg får se hva vi kommer fram til i samtale i dag. Jeg vil jo gjerne klare meg hjemme en stund, og det er jo oppfølgingen som pleier å hjelpe meg til å holde ut en stund til når jeg blir dårligere. 

Jeg synes ikke det er patetisk at du føler det sånn. Tror det er veldig krevende å komme seg ut av isolasjon. Man mister på en måte troen på seg selv og at man er godt nok selskap, og skulle det være noe galt med kjemien så legger man liksom hele ansvaret over på seg selv. Det gjør i hvert fall jeg. 

[AnonymBruker]

Tror jeg den siste uken har vært på et rekorddårlig sted. Jeg makter ikke med noe som helst. Leiligheten min er knapt beboelig, kjøleskapet kan ikke brukes, så spiser fra butikk til munn. Døgnrytmen er helt på villspor, eier ikke ledig bordplass. Jeg klarer ikke forholde meg til noe eller meg selv.

Anonymkode: 64a07...602

[Purple_Pixiedust]

Jeg har så mørke og vanskelige tanker, og nå har jeg ingen jeg kan snakke om de med da alle har tatt ferie. Kan ikke snakke om det her for det er ikke lov. Kan ikke snakke med venner for det blir for mye å legge på de, og de bor jo ikke i byen så kan ikke avlede meg med å være sammen med de heller. Jeg er bare helt alene. Og jeg orker ikke ringe mental helse. Hver gang jeg har prøvd er jeg bare i lang telefonkø før jeg gir opp. Men jeg skrev til de på sidetmedord.no da. Tror det er mental helse sin nettside. Men der får jeg ikke svar før over helgen. Pleide å bruke de en del før, men er lenge siden nå. 

Nå har jeg vondt i magen pga overspising...Nekter å komme inn i ny periode med overspising. Så må ta meg sammen i morgen. 

Jeg vil bare forsvinne. Det er så tragisk at jeg har behov for såpass tett oppfølging for å fungere. Det er ikke særlig verdig å måtte legges inn hver tredje til fjerde uke (har en avtale på akuttavdelingen, hvor det skal gå minst tre uker mellom hver gang. Noen ganger klarer jeg akkurat tre uker, noen ganger klarer jeg lenger og av og til må jeg akuttinnlegges likevel selv om det ikke har gått tre uker, men da er det pga noe alvorlig). 

Har til og med mistet all glede ved trening. Tvinger meg så mye jeg klarer, men. Jeg har mistet gleden i den eneste tingen jeg hadde glede i. Sånn ut over det ukentlige samværet med barna. Ikke at det alltid er glede det da. Noen ganger, når jeg er veldig dårlig, synes jeg bare det er tungt, men gjennomfører for deres del. 

[AnonymBruker]

La meg bare sove til jeg ikke våkner igjen, tenker jeg i dag. Forholdet mitt ser ut til å gå i oppløsning, etter altfor kort tid under samme tak. Han vet ikke lenger om han vil jobbe for det (sagt mens han var såret, men like fullt). Jeg er ikke sikker på om det er verdt det. Det har vært så altfor mange tårer her, og altfor mange sårede følelser. Samtidig er det et nederlag å gi opp, og jeg ser ikke for meg hvordan jeg skal lande på beina når dette er over. Jeg har noen kvelder bedt til høyere makter om bare ikke å la meg våkne. Jeg vil bort fra dette, uten at jeg faktisk vil velge det.

Anonymkode: 781b3...851

[AnonymBruker]

Tok meg akkurat en sovepille og sliter med å formulere meg. Skulle ønske jeg kunne ta sovepiller hver eneste natt. (Og dag forsåvidt) Det er tankekjøret om natta som er det værste. Forholdet mitt skranter for tiden. Jeg trodde virkelig at jeg skulle få det til denne gangen, men nei. 

Drømmer om egen familie og barn og enkle hverdagsgleder men det er som om skjebnen har andre planer for meg. Jeg føler det må være noe galt med meg, siden ingen vil noe ordentlig med meg. Jeg føler meg ensom, så lite verdt. Selvtillitten min blir lavere og lavere. Føler det eneste jeg er god til er å jobbe og ta vare på hjemløse katter.

Drømmer om å gi f. Både til folk rundt meg men også mine egne drømmer og fantasier om hvordan jeg ville livet mitt skulle bli. Gi f, pakke kofferten, bruke alle sparepenger på å reise rundt alene. For Ja, jeg kommer til å ende opp ensom og alene uansett. Så kan liksågreit gjøre noe crazy ut av det.

Ensom alene i den mørke leiligheta mi? Eller ensom på en spansk strand med en drink i hånda? Ett fett.

Anonymkode: 2615f...9d7