Den store depresjonstråden

[Sheik]

3 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Har du ikke noe profesjonell hjelp heller? Som kan lytte til deg? 

Jo, men føler ikke dey hjelper. Jeg går mest av plikt. Det går greit der og da, for jeg får tømt meg, men etterpå er jeg så sliten og tappa. Legen min er jo fantastisk. Har tatt meg på alvor fra første stund. Problemet ligger hos meg - jeg vil ikke være til bry. Føler at jeg er i veien og en ekstra jobb. 

[Gjest Daryl Dixon]

9 timer siden, Sheik skrev:

Jo, men føler ikke dey hjelper. Jeg går mest av plikt. Det går greit der og da, for jeg får tømt meg, men etterpå er jeg så sliten og tappa. Legen min er jo fantastisk. Har tatt meg på alvor fra første stund. Problemet ligger hos meg - jeg vil ikke være til bry. Føler at jeg er i veien og en ekstra jobb. 

Det siste der kan jeg kjenne meg godt igjen i. Gruppesamtaler er ikke et alternativ heller før deg? Jeg har ikke prøvd det, men vet mange synes det hjelper, siden de kan støtte hverandre. For det er stort sett den ekstra støtten du savner om jeg forstod deg rett..?

[Sheik]

4 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Det siste der kan jeg kjenne meg godt igjen i. Gruppesamtaler er ikke et alternativ heller før deg? Jeg har ikke prøvd det, men vet mange synes det hjelper, siden de kan støtte hverandre. For det er stort sett den ekstra støtten du savner om jeg forstod deg rett..?

Det er noe med det at man er for stolte til å be om hjelp. Der jeg bor er det dessverre ikke tilbud om gruppeterapi. Jeg ønsker generelt støtte i hverdagen, ja. Det var en heftig natt og tung start på dagen. Har tatt noe beroligende nå, så håper å få roet meg litt. Krysser fingrene for at jeg klarer å ta en dusj i kveld, om jeg så må sitte i dusjen. Det er så typisk at jeg får det så vondt natt til fredag og i løpet av helga slik at det ikke er mulig å treffe mine behandlere. Er klar over ambulant akutteam, men har blitt møtt på en dårlig måte sist jeg var der, samme med legevakt. Her er de helt talentløse. 

[Gjest Daryl Dixon]

49 minutter siden, Sheik skrev:

Det er noe med det at man er for stolte til å be om hjelp. Der jeg bor er det dessverre ikke tilbud om gruppeterapi. Jeg ønsker generelt støtte i hverdagen, ja. Det var en heftig natt og tung start på dagen. Har tatt noe beroligende nå, så håper å få roet meg litt. Krysser fingrene for at jeg klarer å ta en dusj i kveld, om jeg så må sitte i dusjen. Det er så typisk at jeg får det så vondt natt til fredag og i løpet av helga slik at det ikke er mulig å treffe mine behandlere. Er klar over ambulant akutteam, men har blitt møtt på en dårlig måte sist jeg var der, samme med legevakt. Her er de helt talentløse. 

Betyr sikkert ikke noe, men jeg heier på deg! At du klarer å gjennomføre det og at det føles bra etter på. Små hverdagslige ting blir plutselig så store når alt butter i mot. 

Når hjelpeapparatet ikke fungerer så er det ikke lett med hjelp, og skjønner hva du mener om å være stolt. Hender seg jeg tømmer litt tanker her, selv om ikke alltid man får respons, så får jeg det litt ut. Og de gangene man får støtte betyr det egentlig mer for meg enn man skulle tro. 

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg blir så avkoblet andre mennesker nå som jeg har det veldig vanskelig. Bryr meg ikke om de tingene vi prater om i lunsjen, føler ingen ser meg. Vanskelig å være tilstede i samtaler. Jeg vil ikke leve mer, og det er opptar mye av tankene mine. 

Jeg har innsett nå at jeg har levd i et håp om at jeg kan få et liv som alle andre, men det kan jeg ikke. Som barn trodde jeg at livet ble bedre som voksen. Jeg vokste opp i et hjem med vold, og trodde at så fort jeg kom meg ut derfra kunne jeg bli lykkelig. Jeg tror ikke jeg kan det, jeg tror jeg er ødelagt på et vis som gjør at jeg aldri kommer til å bli genuint lykkelig.

Anonymkode: 3fd7a...7ba

[Sheik]

På 23.10.2020 den 23.45, Daryl Dixon skrev:

Betyr sikkert ikke noe, men jeg heier på deg! At du klarer å gjennomføre det og at det føles bra etter på. Små hverdagslige ting blir plutselig så store når alt butter i mot. 

Når hjelpeapparatet ikke fungerer så er det ikke lett med hjelp, og skjønner hva du mener om å være stolt. Hender seg jeg tømmer litt tanker her, selv om ikke alltid man får respons, så får jeg det litt ut. Og de gangene man får støtte betyr det egentlig mer for meg enn man skulle tro. 

Jeg heier på deg også! Det er tøft å være i den situasjonen, å ikke orke noe. 

Må også si at det er fint å ha et sted å tømme litt tanker når det trengs, selv om det ikke alltid blir svar. Leser her inne jevnlig, men er ikke alltid jeg har ord til å svare, men jeg tenker på alle her som står i en sår situasjon, uansett om det er fysisk, psykisk eller begge.

[Gjest supernova_87]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler jeg blir så avkoblet andre mennesker nå som jeg har det veldig vanskelig. Bryr meg ikke om de tingene vi prater om i lunsjen, føler ingen ser meg. Vanskelig å være tilstede i samtaler. Jeg vil ikke leve mer, og det er opptar mye av tankene mine. 

Jeg har innsett nå at jeg har levd i et håp om at jeg kan få et liv som alle andre, men det kan jeg ikke. Som barn trodde jeg at livet ble bedre som voksen. Jeg vokste opp i et hjem med vold, og trodde at så fort jeg kom meg ut derfra kunne jeg bli lykkelig. Jeg tror ikke jeg kan det, jeg tror jeg er ødelagt på et vis som gjør at jeg aldri kommer til å bli genuint lykkelig.

Anonymkode: 3fd7a...7ba

❤ Er lett å tenke at barnet som tenkte at "bare jeg blir voksen så blir det bedre" var dumt. Men jeg kan ikke annet enn beundre både deg og meg for hvor standhaftig håpefulle og sterke vi var.

Husker jeg skrev tydelig i dagboken min på ungdomsskolen at jeg ikke kunne ta mitt eget liv fordi jeg hadde så gode karakterer. Og bare jeg ble voksen skulle jeg endre alt det vonde og få det bra. 

Tanken om å være så ødelagt at det ikke finnes noen bedring er velkjent. Men jeg har et lite håp nå. Håp om at jeg har funnet ut at jeg har fått feilbehandling i alle disse årene og nå kanskje endelig kan få riktig behandling så jeg kan få økt livskvalitet. Håper det for deg også. 

[Sheik]

De siste dagene har jeg tenkt mye på en nettvenn jeg hadde. Det ble vanskelig å holde en god tone i en periode jeg slet veldig. Jeg sa mye dumt og mye stygt. Skulle ønske jeg kunne trekke det tilbake. Der og da var det vanskelig å innse at jeg gjorde noe galt. Perioden var så mørk at jeg hadde blackout i flere måneder. Husker ikke nøyaktig hva som ble sagt, jeg bare vet at det må ha vært ille. Et halvt år har gått siden kontakten brått ble brukt.

Nå har jeg sendt denne personen en mail hvor jeg ba om unnskyldning for min oppførsel. Jeg skrev også at jeg ikke forventer å bli tilgitt eller at hen noen gang vil snakke med meg igjen, men jeg ville bare gjøre opp for meg. Faktisk føles det lettere å ha bedt om unnskyldning selv om vedkommende sannsynligvis aldri vil snakke med meg igjen.

[AnonymBruker]

Føler meg nummen, kald og bare ferdig. Sliten, lei og sint. Bare det å puste er et gedigent ork. Får ikke til å tenke klart. Aldri vært så langt nede før, føler jeg sier det hver gang jeg er her inne å skrive. Men det blir jo bare verre og verre!! Det blir aldri bedre, aldri. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

Huff, så trist det var å lese her inne. Jeg sliter ikke med depresjon men har jo dager som er opp og ned som alle andre. 

Jeg ville egentlig bare si at jeg håper dere alle som sliter prøver alt av medikamenter og behandlingstilbud. Husk at det er en sykdom. Hjernen skiller ut for lite serotonin/dopamin (lykkehormoner). 

Anonymkode: ebd1e...c4b

[AnonymBruker]

Kjenner jeg har mistet litt håpet. Har null håp om å bli bedre. Fikk vite av psykologen i går at jeg hatt diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse siden 2014. Hvor to andre psykolog har vurdert og satt denne diagnosen. Min nåværende psykolog sa hun har funnet det samme og spurte hvorfor jeg ikke nevnte den diagnosen tidligere. Verken jeg eller hu har lest journalen min, før i går. Jeg har aldri fått høre at jeg har den diagnosen tidligere. Jeg har fått hørt at jeg høres deprimert ut noen ganger og depresjon har blitt nevnt i en bisetning, men ikke mer enn det. Skulle ønske jeg ikke fikk vite om diagnosen, for det stjal det siste håpe jeg hadde.

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

Jeg dør på meg. Så ikke over innlegget over etter å ha postet. "Diagnosen" 4 ganger på rad som første ord i linjen. Ser komisk og rart ut. Ser også ordet "jeg" alt for mange ganger. Det så ikke slik ut da jeg skrev det altså. Ser jo helt teit ut! 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Huff, så trist det var å lese her inne. Jeg sliter ikke med depresjon men har jo dager som er opp og ned som alle andre. 

Jeg ville egentlig bare si at jeg håper dere alle som sliter prøver alt av medikamenter og behandlingstilbud. Husk at det er en sykdom. Hjernen skiller ut for lite serotonin/dopamin (lykkehormoner). 

Anonymkode: ebd1e...c4b

Det er ikke alltid så "enkelt" Jeg har en kronisk sykdom som påvirker hjernen, og humøret. Hjelper lite med antidepressiva. 

Anonymkode: 8e3b7...92e

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke alltid så "enkelt" Jeg har en kronisk sykdom som påvirker hjernen, og humøret. Hjelper lite med antidepressiva. 

Anonymkode: 8e3b7...92e

Nei, det er nok kanskje sant. Men noen i verden må jo ha forsket på det å funnet en god løsning? Sikkert mange som sliter med akkurat det du har. Har du prøvd å Google sykdommen på engelsk? Får ofte opp mer svar og ulike behandlingsmuligheter hvis man søker litt rundt i utlandet. 
 

Hvis ikke vil jeg anbefale alle deprimerte å finne det som gjør dere glade. Det må være noe som er gøy og som gir dere et smil om munnen? Fortsett med det som er kjekt og prøv å ikke sitt for mye inne å dvel. Unn dere selv å ha det gøy ☺️ Om dere ikke trives der dere bor- flytt. Om dere misliker jobben - slutt og prøv noe annet. Om dere føler dere ensomme - prøv å finn vennskap andre steder. Lei av dårlig vær- reis (ok, ikke så lett nå pga corona, men...hold ut! Livet kan bli bra igjen. Ikke dyrk negative tanker. 
 

Og ha i bakhodet at selv friske mennesker er nedenfor i perioder. Det er ikke slik at «alle andre» er så lykkelige i livet sitt og dere så miserable. Det er lett å tenke at alle andre har det bedre, men det er ikke alltid slik som ting kan se ut. De fleste sliter med diverse. 
 

Anonymkode: ebd1e...c4b

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff, så trist det var å lese her inne. Jeg sliter ikke med depresjon men har jo dager som er opp og ned som alle andre. 

Jeg ville egentlig bare si at jeg håper dere alle som sliter prøver alt av medikamenter og behandlingstilbud. Husk at det er en sykdom. Hjernen skiller ut for lite serotonin/dopamin (lykkehormoner). 

Anonymkode: ebd1e...c4b

Hjelper lite når man har vært i psykiatrien en stund uten bedring, da blir de neste søknadene man sender etter hjelp bare avslag på avslag. Hadde jeg ikke vært uføretrygdet så skulle jeg gladelig betalt for privat praktiserende psykolog som kunne hatt meg som pasient over lengre tid, men det har jeg dessverre ikke råd til. Jeg har heller ikke bare depresjon, men flere psykiatriske diagnoser som hemmer livskvaliteten min da de går utover måten jeg fungerer på. De kan heller ikke medisineres bort, så da blir det å bare prøve å holde ut.

Om du vet om ett sted man kan få hjelp når DPS og andre poliklinikker sender deg avslag tar jeg gladelig imot det, for det å ringe mental helse og kirkens SOS er ikke noe tilbud jeg drar nytte av nå. Jeg trenger langvarig omfattende hjelp med en fast trygg tillitsperson over flere år.

 

Anonymkode: ef0b3...305

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hjelper lite når man har vært i psykiatrien en stund uten bedring, da blir de neste søknadene man sender etter hjelp bare avslag på avslag. Hadde jeg ikke vært uføretrygdet så skulle jeg gladelig betalt for privat praktiserende psykolog som kunne hatt meg som pasient over lengre tid, men det har jeg dessverre ikke råd til. Jeg har heller ikke bare depresjon, men flere psykiatriske diagnoser som hemmer livskvaliteten min da de går utover måten jeg fungerer på. De kan heller ikke medisineres bort, så da blir det å bare prøve å holde ut.

Om du vet om ett sted man kan få hjelp når DPS og andre poliklinikker sender deg avslag tar jeg gladelig imot det, for det å ringe mental helse og kirkens SOS er ikke noe tilbud jeg drar nytte av nå. Jeg trenger langvarig omfattende hjelp med en fast trygg tillitsperson over flere år.

 

Anonymkode: ef0b3...305

Så du får ikke hjelp hos DPS? Jeg har hatt en behandler der i 4 år så langt, samme person.... Har også flere tunge diagnoser og ikke bare depresjon...men hjelp er det jo å få, så lenge man tar til seg behandling. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du får ikke hjelp hos DPS? Jeg har hatt en behandler der i 4 år så langt, samme person.... Har også flere tunge diagnoser og ikke bare depresjon...men hjelp er det jo å få, så lenge man tar til seg behandling. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Nei ikke nå mer, jeg gikk dit for noen år siden og får ikke hjelp der mer, Har også vært innom ett par poliklinikker etterpå men nå står jeg på bar bakke. Jeg har omtrent aldri hatt fravær fra behandling og har alltid gjort det de har bedt meg om, men siden jeg ikke blir friskere innen tidsfristene de setter så tar de meg ikke inn igjen. Må bare klare meg selv .

Anonymkode: ef0b3...305

[AnonymBruker]

Um så ganske sikker på at jeg har blitt deprimert eller noe. Hjemmeskole runde to har virkelig knekt meg denne gangen. Nå føles alle små ting helt umulig å utføre. Jeg er den eleven som alltid leverer innen fristen, nesten aldri sen osv osv. Nå har jeg plutselig 5 innleveringer som frist har gått ut på. Og jeg har ikke starta på 4 av dem en gang.
 

Jeg føler at alt jeg gjør er dritt og leverer ikke fordi jeg er redd for å skuffe lærerne og at de skal se hvor dårlig jeg er på alt. Nå gruer jeg meg til å måtte dusje i dag fordi jeg skal noe i morgen som betyr at jeg må ut av rommet mitt. Jeg har ikke dusja på 5 dager nå fordi det føles ganske uoverkommelig. Heldigvis så går jeg i behandling på BUP for traumer så da får jeg hjelp der.
 

Men nå har jeg gått der nesten et år og jeg følte at jeg fikk det litt bedre, men nå vil jeg egt bare forsvinne. Kan ikke spørre om lengre frist nå fordi jeg allerede har fått mer tid til å jobbe med oppgavene. Men føler fortsatt på at det bare blir dritt uansett og at det ikke er noe vits og at lærerne bare blir lei seg av at å se oppgavene mine😢 Jeg føler meg ubrukelig rett og slett. Jeg vil brenne alle bøkene og pcen min. Før pleide skolen å være et fristed for det vanskelige men nå er det bare en del av det som er vanskelig.

Åh søren nå kom jeg på at jeg må dusje😭😭 så en video der de lagde en sånn «vaskemaskin» for kjæledyr som sprutet vann og såpe og blåser for å tørke etterpå. Jeg skulle gjerne hatt en sånn så kunne jeg bare satt med ned i den maskinen også slapp jeg å gjøre noe. Og jeg har seriøst null julestemning i år. Føler meg som han grønne fyren grinchen ellerno. Blir nesten kvalm av julepynt. Vil ikke akseptere at det er jul enda. Uff uff uff til alt. Fint at det finnes en tråd der man kan få klage i fred  

Anonymkode: b90c8...b6b

[AnonymBruker]

I dag har vært en vanskelig dag. Snakket med psykologen min om et problem som er veldig vanskelig for meg og som jeg skammer meg over. Angrer på at jeg fortalte om det i det hele tatt. Føler ikke han bryr seg om meg. Føler ikke noen bryr seg. Jeg skyver jo folk unna samtidig som jeg er desperat etter å ha noen nær meg. Har gjort masse fremskritt før, men de to siste ukene har jeg falt tilbake. Alt er så tungt. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Anonymkode: 15ba8...305

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I dag har vært en vanskelig dag. Snakket med psykologen min om et problem som er veldig vanskelig for meg og som jeg skammer meg over. Angrer på at jeg fortalte om det i det hele tatt. Føler ikke han bryr seg om meg. Føler ikke noen bryr seg. Jeg skyver jo folk unna samtidig som jeg er desperat etter å ha noen nær meg. Har gjort masse fremskritt før, men de to siste ukene har jeg falt tilbake. Alt er så tungt. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Anonymkode: 15ba8...305

Er dessverre ikke alle psykologer som bryr seg om pasientene sine.

Anonymkode: ef0b3...305