Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Er så sliten at jeg bare griner 😭 Vondt i ryggen har jeg og.... Dette blir en fin jul 😕

Anonymkode: e30b0...524

[Missbehave]

Enda et nytt sammenbrudd. Sitter alene og gråter. Det gjør så vondt. 

[Purple_Pixiedust]

Nå er jula...Eller julaften over. Ungene sover og skal til faren i morgen. Alt kjennes bare tungt. Føler meg ekstremt ekkel og skamfull som har spist all den maten. Selv om jeg muligens ikke har fråtset slik andre gjør, men MYE mer enn jeg pleier. Jeg er deprimert og jeg vil bare hjem til meg selv. Samtidig som jeg frykter det for er redd det store sammenbruddet vil komme da. Kjenner mye på at jeg ikke orker mer. Ender vel opp med en innleggelse i januar for å unngå at noe skjer kjenner jeg meg selv rett...Er så lei. Ser ikke vitsen med å leve, men må det på grunn av barna. Derfor oppsøker jeg mer hjelp når jeg kjenner at jeg begynner å miste kontroll...

For et liv...

[AnonymBruker]

Tungt å måtte feire jul helt alene uten venner og familie.

 

Anonymkode: 4faac...437

[Gjest Octavie]

Jeg har gått over til et helt annet nettsamfunn nå som ikke sensurerer det meste av mørke tanker som det gjøres her på KG. Det er virkelig en befrielse å være der i stedet for å ordlegge seg med omhu her hele tiden for at tråder og innlegg ikke skal bli slettet. 

Uansett. Jeg er i live enda - foreløpig i alle fall. Tiden begynner å bli knapp, men jeg får mye støtte i det nye nettsamfunnet jeg deltar i. Det har vært en del frem og tilbake med både AMK, politi og innleggelser, men jeg er hjemme nå og håper jeg kan få ro den siste uken. 

Klem til dere andre som har en vond tid både nå i jula og ellers. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tungt å måtte feire jul helt alene uten venner og familie.

 

Anonymkode: 4faac...437

Veldig tungt, men gleder meg til jula er ferdig. Ensomt å sitte helt alene og ikke orke mat eller noe. På tv er det bare juleprogram som jeg ikke orker å se på. Dette er uten tvil den verste tiden av året. Det blir en påminnelse at jeg ikke har venner eller familie 😕 Kjipt å feire alene, men sånn er det dessverre 

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

Og jeg som gruet meg før jul, for å være med så mye folk og redd for at hendelser fra dette året ble tatt opp. Så gikk det ganske bra en stund, så smeller det inn den tristeste nyheten på 1.dag jul. En helt forferdelig nyhet at Norge har mistet et flott menneske. Og tema ligger som et tjukt lag i rommet, betent og synlig selv om ingen sier noe. Vurderte å bryte i den og si noe, men jeg vil ikke vri det over på meg. Samtidig tenker jeg, oi han klarte det jeg ikke klarte. Og jeg har så forståelse for handlingen, men det er så sørgelig. Det blir kalt egoisme og alt annet, men jeg tenker på hvor vondt det må ha vært å komme frem til den avgjørelsen. Kjenner det på hele kroppen. Fantes det ikke hjelp? Hvorfor fikk jeg hjelp og ikke han? Han fortjente det bedre enn meg! Og hvorfor lokker det så jævlig, det trigger og det gnager i sjelen?? Dette angår ikke meg i det store og det hele, men man blir så preget. Velger å ikke si noe, lar folk tenke på han, selv om jeg merker blikk og nervøsitet rundt meg nå. Jeg blir redd selv, men dette er ikke min tid. Kjære Ari, du har min  største forståelse, min medfølelse og litt ønske om at du fikk fred! Den du behøvde! 

Anonymkode: 4a960...384

[Missbehave]

Jeg er så deprimert. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Klarer ikke ringe hjelpetelefon (har dessuten utelukkende dårlige erfaringer med dem fra chat). Tanken på at jeg snart går inn i enda et år med å være mislykket, uønsket og håpløs... Det er så vondt. Jeg går inn i et nytt år uten framtidsutsikter. 

[Stueloff]

On 12/20/2019 at 12:40 PM, AnonymBruker said:

Huff, så leit å lese hvordan du har det nå. Tror du det ville hjelpe å bli innlagt igjen? 

Jeg erfarte også at min angst ble mindre når jeg ble veldig deprimert. Og jeg har tenkt på om jeg ble veldig deprimert fordi jeg ikke orket angsten og tvangstankene/tvanghandlingene lenger. At depresjonen var en slags løsning. At "nå være skrur jeg av for de tankene ødelegger meg". Kan det være noe sånt for deg også, at en del av deg har vært å sliten av angsten at den bare har tatt shut down på hele deg? 

Kom likegyldigheten etter medisinene eller før? 

Anonymkode: 849b0...1ef

Jeg vet ikke om det vil hjelpe å legges inn igjen. Alt i meg stritter imot, men det er kanskje et teng på at det er akkurat det jeg trenger. Det kan godt hende at depresjonen er en direkte reaksjon på mange år med angst, sinnets forsvarsmekanisme, om du vil. Pest eller kolera, er det ikke det man sier?

Likegyldigheten kom før medisinene. Medisinene ser ikke ut til å gjøre noe, verken positivt eller negativt. Bortsett fra at jeg spiser mer og klarer ikke bli ordentlig mett. Skal til fastlegen på torsdag, tror jeg må be om å få gå av dem og høre om hun har noen andre alternativ.

On 12/21/2019 at 8:24 AM, Purple_Pixiedust said:

Det er ganske vanlig at man føler seg verre etter utskrivelse når man har vært innlagt. Det blir en tung overgang. Så bare gi det litt tid. Det kan bedre seg. 

Stemmer nok det. Jeg kan ikke huske at det har vært så her ille de andre gangene, men kroppen har vel en tendens til å glemme smerte. Både fysisk og psykisk.

[Anonymburker]

22 timer siden, Missbehave skrev:

Jeg er så deprimert. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Klarer ikke ringe hjelpetelefon (har dessuten utelukkende dårlige erfaringer med dem fra chat). Tanken på at jeg snart går inn i enda et år med å være mislykket, uønsket og håpløs... Det er så vondt. Jeg går inn i et nytt år uten framtidsutsikter. 

 Føler med deg.

Skjønner hvordan det er.. Tenker akkurat det samme om meg selv, samtidig som jeg "planlegger" at 2020-tallet skal bli mitt tiår. Når kommende tiår er omme, er jeg 43 år. Hva om jeg ikke har fast jobb, egen eid bolig, er i et forhold og har barn da? Ting jeg egentlig burde ha hatt nå, innen dette tiåret var omme, 33 år som jeg er..😫

Jeg tenker på hva som har skjedd fra da jeg var 23 og til 33.. Jeg har vært i et kort forhold, kom meg ut av huset hjemme, og fikk etterhvert kommet meg delvis inn i arbeidslivet og har tatt et fagbrev. Har leid et par leiligheter, og klart meg fint selv på relativt liten inntekt hele tiden. Den sosiale angsten er gått drastisk ned, men jeg har fremdeles ikke noe nettverk.

Jeg føler ikke dette er så mye på ti år. Mange ganger føles det som om jeg kjemper en håpløs kamp. En kamp om å etablere et normalt liv, noe som synes som den enkleste sak for alle og enhver.

Men det er bare noe dysfunksjonelt ved meg, på en måte. Uten at jeg kan sette fingeren på hva det er. Jeg tror jeg oppleves som normal utad, og jeg er godt likt blant alle jeg kjenner til og omgås.

Men å oppleve nære relasjoner er liksom aldri noe som skjer meg..

[AnonymBruker]

Noe skjedde sist psykologtime, føler meg nå sviktet av psykologen. Har ingen lengre. Føler for å bare gi opp terapi, håpet om å bli frisk og bare råtne i helvete og bli ferdig med det. Er så sliten! dritt sliten av å kjempe en kamp jeg aldri vil vinne. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Noe skjedde sist psykologtime, føler meg nå sviktet av psykologen. Har ingen lengre. Føler for å bare gi opp terapi, håpet om å bli frisk og bare råtne i helvete og bli ferdig med det. Er så sliten! dritt sliten av å kjempe en kamp jeg aldri vil vinne. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Hva skjedde hos psykologen?

Anonymkode: fe079...bad

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Noe skjedde sist psykologtime, føler meg nå sviktet av psykologen. Har ingen lengre. Føler for å bare gi opp terapi, håpet om å bli frisk og bare råtne i helvete og bli ferdig med det. Er så sliten! dritt sliten av å kjempe en kamp jeg aldri vil vinne. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Jeg har følt det samme mange ganger med psykologen! Der jeg tenkte at jeg aldri ville tilbake. Men det jeg etter hvert gjorde var å fortelle ham det. Han overrasket meg til forskjell fra andre mennesker i mitt liv. Med å fullstendig respektere min reaksjon og beklage. 

Kan du snakke med din om det som har skjedd? 

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

Jeg har visst tilbakefallet var nært forestående, men jeg har prøvd å skyve det unna så godt jeg kunne. I forrige uke traff jeg bunnen helt. Helt. 

Jeg har hatt et mål om å holde meg hjemme til etter nyttår, noe jeg så vidt har klart. I går var jeg så nær at jeg ringte legevakten. Men så ombestemte jeg meg. Av ren stahet. Til tross for at mine nærmeste vil ha meg innlagt. Men jeg SKAL klare målet mitt. Så må jeg nok legge meg inn i løpet av en ukes tid for jeg makter snart ikke mer. 

Men ikke F om at jeg for fjerde år på rad skulle være innlagt jul og nyttårsaften. 

Hvorfor må det være så tungt å leve.. 

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva skjedde hos psykologen?

Anonymkode: fe079...bad

Det hele tok 4,5 timer, vanligvis er timene på 45 minutter. 4,5 timer sier seg selv, mye jeg må fjerne. 
Jeg har relasjons traumer fra barndommen og PTSD pga blant annet det. Når ting blir vanskelig så dissosierer jeg. Sliter med å slippe folk inn, også psykologen. Vi har jobbet mye med "vår relasjon" og at det faktisk skal bli en relasjon, for det har vi ikke hatt hittil fordi jeg stenger henne ute. 

I et patetisk forsøk på å bygge en relasjon... så gjorde hun noe for ekstremt ubehagelig. 
Jeg kom dit og hun var sint og irritert fra første sekund. Kroppsspråk og tonefall var tydelig sint og irritert.  
Hun hadde den tiraden med høy stemme om hvor treg jeg er i behandling, at jeg faker panikk for å få oppmerksomhet, at jeg er får hun til å føle seg som verdens dårligste psykolog fordi slipper hun ikke inn. Jeg tar for stor plass, er en byrde for alle rundt meg og hun gruer seg til å gå på jobb på grunn av meg. Sa det gjorde hun sint fordi hun elsker egentlig jobben sin. Osv. hun vekslet mellom å være sint og irritert og sa mye stygt.
Det som sitter litt brent fast i hodet er "Jeg forstår godt hvorfor pappaen din slo deg, om du var mitt barn så hadde jeg slått deg hver dag i et forsøk på en senabort jeg også". Den var jævlig stygg synes jeg. Jeg sa en gang at som barn så spurte jeg pappa hvorfor han slo, han svarte "I et forsøk på en senarbort" og lo. Jeg prøvde å være seriøs, han bare tullet det vekk. Det var vondt, og hun brukte det imot meg. Var flere ting hun slengte tilbake i trynet på meg også men husker ikke alt ordrett, men det var tøft der og da. 

Jeg forsto raskt at hun bare spilte en rolle. Og hun ville ha noe fra meg, men jeg viste ikke hva. Dette har hun gjort tidligere. Vanskelig å forklare men hun kan sitte på fasitsvaret på et problem eller noe psykolog-tema, men hun vil at jeg skal finne det ut selv. Som f.eks at sinnet jeg har hatt kommer fra skam. Hun vet svaret, men hun vil at jeg skal komme frem til det selv. 
Tenkte med en gang at det her er det samme. Hun har et mål og jeg må finne ut hva det er hun vil ha fra meg.
Jeg prøvde å stå opp for meg selv, noe jeg aldri gjør og sliter med. Hun ga seg ikke og fortsatte å spille rollen. Jeg sa det jeg følte at jeg er en bryde, jeg fortjener ikke å være her, jeg har dårlig samvittighet fordi jeg er redd for at psykologen skal føle seg som en dårlig psykolog etc. Jeg var ærlig om de mørke, stygge tankene jeg sjeldent deler, men hun ga seg ikke og fortsatte. Normalt så vil hun begynne å snakke om grunnen til de tankene, at de kommer fra skam bla bla bla. Psykologisk prat, men nå så fortsatte hun bare å være sint og holde den tiraden. 

Innimellom dette så vekslet hun også til å være likegyldig, avvisende og "jeg bryr meg ikke", "slutt å grin, skjerp deg" oppførsel. For så å gå tilbake til sint, også tilbake til "Jeg bryr meg ikke om hva du sier". Hun sa voldtekten var min skyld, jeg er dum og uønsket + veldig mye annet slemt og stygt. Ignorerte mine reaksjoner eller brukte dem imot meg. Husk 4,5 timer med ting ble sagt, kan ikke gjengi alt. Det var mye stygt og vondt som ble sagt og gjort. 

Til slutt så fikk jeg panikk fordi hun ga seg ikke samme hva jeg gjorde og sa, og hun viket ikke fra rollespillet og hun sa ting som hun vet jeg har fått høre i barndommen som har satt sine spor. Jeg ble veldig sint selv og sa slutt og stopp flere ganger, klart og tydelig, men hun ga seg ikke. Jeg følte meg fanget og fikk panikk. Jeg prøvde å gå ut fordi jeg klarte ikke mer og hun blokkerte døren. Ropte "Sett deg" flere ganger rett i ansiktet mitt. Jeg ble virkelig redd for første gang, skikkelig redd. Ikke usikker på situasjonen-redd, men ekte redd. Det var som om at jeg var 7 år igjen og at pappa sto å brølte i ansiktet mitt med et truende kroppspråk. 
Jeg begynte å gråte, skikkelig hysterisk gråt, klarte ikke å holde igjen. 

Så trakk hun stolen sin mot meg slik at hun satt veldig nærme.... også begynt hun å ta meg på hendene, strøk meg på låret, fjernet håret mitt fra ansiktet mitt. Og sa ting som "Går det bra med deg?", "ikke være lei deg nå kjære deg, jeg får så vondt i meg når du er lei deg". "ikke gråt, da gråter jeg, uff så vondt du har det nå". På en sånn "falsk empatisk måte". Med et trist tonefall og fake sutreleppe. "Buhu stakkars deg" på en overdreven måte. Veldig ekkelt kroppsspråk og fremtoning som jeg absolutt ikke takler på grunn av barndommen. Både den måten å få trøst på og fysisk kontakt, det er noe jeg absolutt ikke takler og det trigger meg mer enn sinne og kjeft. Dette vet hun veldig godt. Selv når jeg virkelig brøt sammen, så viket hun ikke fra rollespillet! 
Så da fikk jeg et panikkanfall. Et skikkelig panikkanfall. Hyperventilering og alt. Fordi jeg klarte ikke mer. Fikk totalt blackout, så husker ikke helt hva som skjedde under panikkanfallet. Det var nok til å få hun til å slutte tydeligvis, først da innså hun at hun hadde dratt den for langt. 

Tok så en halvtime pause etter at ga opp rollespillet og ble seg selv igjen. 
Husker ikke så alt for mye av slutten av timen, men hun sa hun prøvde noe nytt for å vise meg at hun vil aldri oppføre seg som de fra min barndom. At jeg kunne være trygg på henne, for hun er ikke dem. Og det skulle hun oppnå ved å være som dem... forstå det den som vil. Hun sa noe om at nå hadde jeg opplevd det jeg frykter mest, så nå kan det bare bli bedre imellom oss. 
Alt føltes surrealistisk så jeg vekslet mellom å være redd henne, panikk, frykt, skam, sinne og utmattelse. Både under hele seansen og etterpå når hun unnskyldte seg og forklarte det. Jeg forsto jo raskt at hun bare spilte, men det var fortsatt veldig ubehagelig der og da. 
Under hele greia så var jeg forvirret, prøvde å finne ut hva det var hun ville ha fra meg for å få hun til å slutte. Hun sa noe om at hun fant opp dette rollespill-metoden selv, og at det ikke var planlagt. Det var et innfall hun fikk da jeg kom inn den dagen. Helt utav det blå, og hun sa hun skulle ha sluttet mye tidligere og at hun på et punkt angret men allikevel fortsatte. 
Hun nevnte også at hun hadde dårlig samvittighet, men jeg husker ikke stort mer. Var utslitt og var bare ferdig og ville hjem. 

Det hele tok 4,5 time. Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt. På flere punkter iløpet av timen så ble jeg tydelig irritert og sa "slutt" høyt og tydelig. Viktig å påpeke, det er noe jeg sliter veldig med. Å stå opp for meg selv og si klart og tydelig at jeg ikke vil noe, det vet hun veldig godt! Bare det skulle ha vært nok til å få henne til å slutte. 
 Men hun ga seg ikke og holdt på lenge. Fikk flashback fra barndommen flere ganger, hun trigget ting med vilje og hun hjalp meg ikke, hun bare fortsatte. Slag etter slag etter slag. Alt hun har lært om mine traumer de siste 3 årene, brukte hun imot meg. Slik føltes det der og da og de siste dagene. Akkurat nå klarer jeg tenke realistisk på det hele og se at alt var skuespill, det var ikke ekte og jeg trenger ikke å være redd henne osv... men har stunder hvor jeg bare bryter sammen i panikk og blir livredd henne og får paranoide tanker om at hun egentlig mener det hun sa, hun er lei av meg og neste gang vil hun si at hun vil avslutte behandling osv osv osv. 

Jeg føler det var et stygt forsøk. Hun skulle ha sluttet mye tidligere, hun brukte godt over 3 timer! Til slutt så føltes det ut som tortur og jeg følte meg fanget. Greit å ta feil og bomme med ting... men 3 timer er jævlig lenge føler jeg. Det som gjør det vanskelig å godta og bare ignorer og gå videre som ingenting, er at hun dro den alt for langt. Føler jeg ikke klarer å stole mer på henne. All tillit er helt borte. 
Etter timen så skulle hun sette opp ny time, det ble 3 uker til neste time fordi hun er fullbooket gjør det ikke bedre. Det at hun ikke ringte meg senere på dagen og spurte hvordan det gikk, det gjør det ikke bedre. Har aldri følt for å få en slik telefon tidligere, men de første dagene etter timen gjorde jeg det. For det var tøft, mye tankekjør og bare kaos! Føles ut som at hun ødela meg med vilje og forlot meg. 
Hun vet at jeg har vært suicidal og deprimert de siste månedene.. også gjør hun det her mot meg. Synes det er stygt gjort. Jeg har mistet 2 familiemedlemmer de siste månedene og mamma og pappa skal skille seg. Vi hadde vår første jul som ødelagt familie, 3 mindre ved middagsbordet. Det er tungt og hun vet det! Allikevel så valgte hun å gjøre dette nå, rett før jul, for så å forlate meg alene med tankene. Synes bare det er ufattelig stygt gjort av henne.  

Det er nå 2 uker siden og jeg har time neste uke. Har ikke bestemt meg om jeg skal avlyse og bytt behandler eller om jeg skal prøv å hold ut og se om vi kan fikse det som har blitt ødelagt. 
Dette var den verste psykologtimen jeg noen gang har hatt... og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg veksler mellom å ville avslutte hele DPS og det å bare bytte behandler. Men jeg har investert 3 år av livet på denne psykologen og jeg tror ikke jeg klarer å gjøre det hele om igjen med en ny en. Hun er den jeg trenger for å bli frisk, har bare positive ting å si om henne.. bortsett fra siste timen som var katastrofe. Har aldri opplevd noe lignende på mine 8 år som pasient hos DPS.

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har følt det samme mange ganger med psykologen! Der jeg tenkte at jeg aldri ville tilbake. Men det jeg etter hvert gjorde var å fortelle ham det. Han overrasket meg til forskjell fra andre mennesker i mitt liv. Med å fullstendig respektere min reaksjon og beklage. 

Kan du snakke med din om det som har skjedd? 

Anonymkode: 849b0...1ef

Vi snakket litt på slutten og hun beklaget det.. men jeg fikk ikke med meg alt. Men som nevnt over, det er litt vanskelig å godta akkurat nå. Men må nok møt opp til neste timen, men er usikker på om jeg skal be om ny behandler eller avslutte.. eller prøv å fortsette videre men ser ikke helt hvordan det skal være mulig. Det ser litt mørkt ut akkurat nå.


Vet det høres ut som at jeg overdriver når jeg skriver det her. At det ikke var så ille og at jeg er teit som sliter sånn etter den timen. Men prøv å husk at det er snakk om flere timer, jeg kan ikke gjenfortelle absolutt alt. Føler jeg ikke får til å forklare hvor for jævlig det egentlig var. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det hele tok 4,5 timer, vanligvis er timene på 45 minutter.

(...)

Anonymkode: 79f48...0ca

Du har helt rett i at hun ønsket å provosere frem en reaksjon fra deg. Hvorfor kan ikke vi vite, men hun anså nok at tiden var inne for å gjøre det. Mer enn det er vanskelig for utenforstående å uttale seg om, men det er fint at du klarer å sette ord på det. 

Jeg vil IKKE anbefale deg å bytte psykolog. Akkurat nå tenker du ikke klart, og du har mange blandede følelser rettet mot psykologen din (og det er bra). Dette er en treårig relasjon, og det er nok derfor hun også har tatt til seg motet og tester grensene dine skikkelig nå. Ta med deg dette inn til neste time. Det kan hende at det hun gjorde for to uker siden er starten på en fremgang hos deg selv om det var helt forferdelig for deg der og da. Det er også lov å si til henne hvordan hun fikk deg til å føle, så kommer hun sikkert til å overføre dette til tidligere relasjoner. 

Min psykiater prøver alltid å fremprovosere sinne hos meg, men han er ikke så flink til det enda (hehe), men jeg setter pris på at han prøver. Jeg ønsker ikke å bagatellisere hendelsen din, og jeg forstår at det opplevdes veldig ugreit for deg, men samtidig skulle jeg ønske at min psykiater klarte å få frem så voldsomme følelser hos meg. 

Anonymkode: 0c21b...25b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har helt rett i at hun ønsket å provosere frem en reaksjon fra deg. Hvorfor kan ikke vi vite, men hun anså nok at tiden var inne for å gjøre det. Mer enn det er vanskelig for utenforstående å uttale seg om, men det er fint at du klarer å sette ord på det. 

Jeg vil IKKE anbefale deg å bytte psykolog. Akkurat nå tenker du ikke klart, og du har mange blandede følelser rettet mot psykologen din (og det er bra). Dette er en treårig relasjon, og det er nok derfor hun også har tatt til seg motet og tester grensene dine skikkelig nå. Ta med deg dette inn til neste time. Det kan hende at det hun gjorde for to uker siden er starten på en fremgang hos deg selv om det var helt forferdelig for deg der og da. Det er også lov å si til henne hvordan hun fikk deg til å føle, så kommer hun sikkert til å overføre dette til tidligere relasjoner. 

Min psykiater prøver alltid å fremprovosere sinne hos meg, men han er ikke så flink til det enda (hehe), men jeg setter pris på at han prøver. Jeg ønsker ikke å bagatellisere hendelsen din, og jeg forstår at det opplevdes veldig ugreit for deg, men samtidig skulle jeg ønske at min psykiater klarte å få frem så voldsomme følelser hos meg. 

Anonymkode: 0c21b...25b

Jeg vet du har rett. Det var nok intensjonen hennes. For jeg sliter veldig med å vise følelser og å validere og godta følelsene mine. Om jeg blir sint så blir jeg ikke sint, jeg gråter. Og jeg klarer ikke å si "Jeg ble sint". Hun ønsker at jeg skal være sint når det er rett å bli sint, fordi sinne er en følelse alle har. Det har hun prøvd å trigge mange ganger, men ikke klart. Før nå. 
Jeg føler bare det ble dratt for langt og det skjedde på feil tid. Men jeg vet at jeg ikke klarer å tenke helt klart alene, er jo derfor jeg har psykolog  
I ett sekund så kan jeg være rasjonell som deg. 5 minutter etterpå får jeg panikk og kan tenke at hun mente det hun sa og bli helt irrasjonell. Så blir alt mørkt og det føles ut som verdens undergang, bokstavelig talt og jeg blir suicidal. Så snur det og jeg blir likegyldig og bryr meg ikke. Det svinger veldig og jeg vet at jeg må klare å formidle alt med ord. 
 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

Flere som har grått idag? Er bare så lei... vet at neste år blir likedan, helsa blir ikke bedre osv, klimaet forverres og nye problemer oppstår...

samtidig så tenker jeg at det bare er noe mennesker har funnet opp.

Anonymkode: 6f7f7...e55

[Anonymburker]

Nyttårsaften er en jævla drittdag, og det har det alltid vært. Kjipt å tenke på hvor begredelig året har vært, og at det er ingen utsikter til at det blir bedre det neste året.

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det hele tok 4,5 timer, vanligvis er timene på 45 minutter. 4,5 timer sier seg selv, mye jeg må fjerne. 
Jeg har relasjons traumer fra barndommen og PTSD pga blant annet det. Når ting blir vanskelig så dissosierer jeg. Sliter med å slippe folk inn, også psykologen. Vi har jobbet mye med "vår relasjon" og at det faktisk skal bli en relasjon, for det har vi ikke hatt hittil fordi jeg stenger henne ute. 

I et patetisk forsøk på å bygge en relasjon... så gjorde hun noe for ekstremt ubehagelig. 
Jeg kom dit og hun var sint og irritert fra første sekund. Kroppsspråk og tonefall var tydelig sint og irritert.  
Hun hadde den tiraden med høy stemme om hvor treg jeg er i behandling, at jeg faker panikk for å få oppmerksomhet, at jeg er får hun til å føle seg som verdens dårligste psykolog fordi slipper hun ikke inn. Jeg tar for stor plass, er en byrde for alle rundt meg og hun gruer seg til å gå på jobb på grunn av meg. Sa det gjorde hun sint fordi hun elsker egentlig jobben sin. Osv. hun vekslet mellom å være sint og irritert og sa mye stygt.
Det som sitter litt brent fast i hodet er "Jeg forstår godt hvorfor pappaen din slo deg, om du var mitt barn så hadde jeg slått deg hver dag i et forsøk på en senabort jeg også". Den var jævlig stygg synes jeg. Jeg sa en gang at som barn så spurte jeg pappa hvorfor han slo, han svarte "I et forsøk på en senarbort" og lo. Jeg prøvde å være seriøs, han bare tullet det vekk. Det var vondt, og hun brukte det imot meg. Var flere ting hun slengte tilbake i trynet på meg også men husker ikke alt ordrett, men det var tøft der og da. 

Jeg forsto raskt at hun bare spilte en rolle. Og hun ville ha noe fra meg, men jeg viste ikke hva. Dette har hun gjort tidligere. Vanskelig å forklare men hun kan sitte på fasitsvaret på et problem eller noe psykolog-tema, men hun vil at jeg skal finne det ut selv. Som f.eks at sinnet jeg har hatt kommer fra skam. Hun vet svaret, men hun vil at jeg skal komme frem til det selv. 
Tenkte med en gang at det her er det samme. Hun har et mål og jeg må finne ut hva det er hun vil ha fra meg.
Jeg prøvde å stå opp for meg selv, noe jeg aldri gjør og sliter med. Hun ga seg ikke og fortsatte å spille rollen. Jeg sa det jeg følte at jeg er en bryde, jeg fortjener ikke å være her, jeg har dårlig samvittighet fordi jeg er redd for at psykologen skal føle seg som en dårlig psykolog etc. Jeg var ærlig om de mørke, stygge tankene jeg sjeldent deler, men hun ga seg ikke og fortsatte. Normalt så vil hun begynne å snakke om grunnen til de tankene, at de kommer fra skam bla bla bla. Psykologisk prat, men nå så fortsatte hun bare å være sint og holde den tiraden. 

Innimellom dette så vekslet hun også til å være likegyldig, avvisende og "jeg bryr meg ikke", "slutt å grin, skjerp deg" oppførsel. For så å gå tilbake til sint, også tilbake til "Jeg bryr meg ikke om hva du sier". Hun sa voldtekten var min skyld, jeg er dum og uønsket + veldig mye annet slemt og stygt. Ignorerte mine reaksjoner eller brukte dem imot meg. Husk 4,5 timer med ting ble sagt, kan ikke gjengi alt. Det var mye stygt og vondt som ble sagt og gjort. 

Til slutt så fikk jeg panikk fordi hun ga seg ikke samme hva jeg gjorde og sa, og hun viket ikke fra rollespillet og hun sa ting som hun vet jeg har fått høre i barndommen som har satt sine spor. Jeg ble veldig sint selv og sa slutt og stopp flere ganger, klart og tydelig, men hun ga seg ikke. Jeg følte meg fanget og fikk panikk. Jeg prøvde å gå ut fordi jeg klarte ikke mer og hun blokkerte døren. Ropte "Sett deg" flere ganger rett i ansiktet mitt. Jeg ble virkelig redd for første gang, skikkelig redd. Ikke usikker på situasjonen-redd, men ekte redd. Det var som om at jeg var 7 år igjen og at pappa sto å brølte i ansiktet mitt med et truende kroppspråk. 
Jeg begynte å gråte, skikkelig hysterisk gråt, klarte ikke å holde igjen. 

Så trakk hun stolen sin mot meg slik at hun satt veldig nærme.... også begynt hun å ta meg på hendene, strøk meg på låret, fjernet håret mitt fra ansiktet mitt. Og sa ting som "Går det bra med deg?", "ikke være lei deg nå kjære deg, jeg får så vondt i meg når du er lei deg". "ikke gråt, da gråter jeg, uff så vondt du har det nå". På en sånn "falsk empatisk måte". Med et trist tonefall og fake sutreleppe. "Buhu stakkars deg" på en overdreven måte. Veldig ekkelt kroppsspråk og fremtoning som jeg absolutt ikke takler på grunn av barndommen. Både den måten å få trøst på og fysisk kontakt, det er noe jeg absolutt ikke takler og det trigger meg mer enn sinne og kjeft. Dette vet hun veldig godt. Selv når jeg virkelig brøt sammen, så viket hun ikke fra rollespillet! 
Så da fikk jeg et panikkanfall. Et skikkelig panikkanfall. Hyperventilering og alt. Fordi jeg klarte ikke mer. Fikk totalt blackout, så husker ikke helt hva som skjedde under panikkanfallet. Det var nok til å få hun til å slutte tydeligvis, først da innså hun at hun hadde dratt den for langt. 

Tok så en halvtime pause etter at ga opp rollespillet og ble seg selv igjen. 
Husker ikke så alt for mye av slutten av timen, men hun sa hun prøvde noe nytt for å vise meg at hun vil aldri oppføre seg som de fra min barndom. At jeg kunne være trygg på henne, for hun er ikke dem. Og det skulle hun oppnå ved å være som dem... forstå det den som vil. Hun sa noe om at nå hadde jeg opplevd det jeg frykter mest, så nå kan det bare bli bedre imellom oss. 
Alt føltes surrealistisk så jeg vekslet mellom å være redd henne, panikk, frykt, skam, sinne og utmattelse. Både under hele seansen og etterpå når hun unnskyldte seg og forklarte det. Jeg forsto jo raskt at hun bare spilte, men det var fortsatt veldig ubehagelig der og da. 
Under hele greia så var jeg forvirret, prøvde å finne ut hva det var hun ville ha fra meg for å få hun til å slutte. Hun sa noe om at hun fant opp dette rollespill-metoden selv, og at det ikke var planlagt. Det var et innfall hun fikk da jeg kom inn den dagen. Helt utav det blå, og hun sa hun skulle ha sluttet mye tidligere og at hun på et punkt angret men allikevel fortsatte. 
Hun nevnte også at hun hadde dårlig samvittighet, men jeg husker ikke stort mer. Var utslitt og var bare ferdig og ville hjem. 

Det hele tok 4,5 time. Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt. På flere punkter iløpet av timen så ble jeg tydelig irritert og sa "slutt" høyt og tydelig. Viktig å påpeke, det er noe jeg sliter veldig med. Å stå opp for meg selv og si klart og tydelig at jeg ikke vil noe, det vet hun veldig godt! Bare det skulle ha vært nok til å få henne til å slutte. 
 Men hun ga seg ikke og holdt på lenge. Fikk flashback fra barndommen flere ganger, hun trigget ting med vilje og hun hjalp meg ikke, hun bare fortsatte. Slag etter slag etter slag. Alt hun har lært om mine traumer de siste 3 årene, brukte hun imot meg. Slik føltes det der og da og de siste dagene. Akkurat nå klarer jeg tenke realistisk på det hele og se at alt var skuespill, det var ikke ekte og jeg trenger ikke å være redd henne osv... men har stunder hvor jeg bare bryter sammen i panikk og blir livredd henne og får paranoide tanker om at hun egentlig mener det hun sa, hun er lei av meg og neste gang vil hun si at hun vil avslutte behandling osv osv osv. 

Jeg føler det var et stygt forsøk. Hun skulle ha sluttet mye tidligere, hun brukte godt over 3 timer! Til slutt så føltes det ut som tortur og jeg følte meg fanget. Greit å ta feil og bomme med ting... men 3 timer er jævlig lenge føler jeg. Det som gjør det vanskelig å godta og bare ignorer og gå videre som ingenting, er at hun dro den alt for langt. Føler jeg ikke klarer å stole mer på henne. All tillit er helt borte. 
Etter timen så skulle hun sette opp ny time, det ble 3 uker til neste time fordi hun er fullbooket gjør det ikke bedre. Det at hun ikke ringte meg senere på dagen og spurte hvordan det gikk, det gjør det ikke bedre. Har aldri følt for å få en slik telefon tidligere, men de første dagene etter timen gjorde jeg det. For det var tøft, mye tankekjør og bare kaos! Føles ut som at hun ødela meg med vilje og forlot meg. 
Hun vet at jeg har vært suicidal og deprimert de siste månedene.. også gjør hun det her mot meg. Synes det er stygt gjort. Jeg har mistet 2 familiemedlemmer de siste månedene og mamma og pappa skal skille seg. Vi hadde vår første jul som ødelagt familie, 3 mindre ved middagsbordet. Det er tungt og hun vet det! Allikevel så valgte hun å gjøre dette nå, rett før jul, for så å forlate meg alene med tankene. Synes bare det er ufattelig stygt gjort av henne.  

Det er nå 2 uker siden og jeg har time neste uke. Har ikke bestemt meg om jeg skal avlyse og bytt behandler eller om jeg skal prøv å hold ut og se om vi kan fikse det som har blitt ødelagt. 
Dette var den verste psykologtimen jeg noen gang har hatt... og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg veksler mellom å ville avslutte hele DPS og det å bare bytte behandler. Men jeg har investert 3 år av livet på denne psykologen og jeg tror ikke jeg klarer å gjøre det hele om igjen med en ny en. Hun er den jeg trenger for å bli frisk, har bare positive ting å si om henne.. bortsett fra siste timen som var katastrofe. Har aldri opplevd noe lignende på mine 8 år som pasient hos DPS.

Vi snakket litt på slutten og hun beklaget det.. men jeg fikk ikke med meg alt. Men som nevnt over, det er litt vanskelig å godta akkurat nå. Men må nok møt opp til neste timen, men er usikker på om jeg skal be om ny behandler eller avslutte.. eller prøv å fortsette videre men ser ikke helt hvordan det skal være mulig. Det ser litt mørkt ut akkurat nå.


Vet det høres ut som at jeg overdriver når jeg skriver det her. At det ikke var så ille og at jeg er teit som sliter sånn etter den timen. Men prøv å husk at det er snakk om flere timer, jeg kan ikke gjenfortelle absolutt alt. Føler jeg ikke får til å forklare hvor for jævlig det egentlig var. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Hva i alle dager? Er dette noe dere har avtalt? Å ha så mange timer og å starte provoserende rollespill uten å sjekke dagsform først? For alt hun visste kunne noe skjedd siden sist gang. 

Synes dette høres fullstendig uforsvarlig ut. Om ikke uten faglig belegg også. Jeg ville sendt melding til fylkeslegen om dette var min terapeut. 

Jeg synes det hørtes fullstendig respektløst og som at hun rett og slett er en dårlig terapeut. 

Anonymkode: 849b0...1ef