Den store depresjonstråden

[Missbehave]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så det ble slutt mellom dere? Det er jo leit å høre, men slik som han bare sluttet å kontakte deg var det kanskje like greit for din del...

Jeg tenker du kan gi gaven til hvem du vil uavhengig av hvem den først var tiltenkt. Skjønner det er sårt da. 

Anonymkode: 8b918...12e

Har ennå ikke hørt noe, så jeg går sterkt ut fra at det er slutt. Vet ikke hvor lang tid det har gått. Så ham i dag. Vinket til ham, men fikk ikke noe respons på det...

Behandleren min vil jeg skal gi det til ham uansett, men jeg kjenner ikke at jeg har lyst fordi det vil bli vanskelig for meg å forholde meg til det. Hva hvis han skriver til meg igjen, nå som jeg har funnet meg i at det er over? Vil ikke han skal føle seg forpliktet til noe heller dersom han får en gave fra meg. Det går nok til eks-eksen til syvende og sist.

Har bestemt meg for å være singel ut livet. Orker ikke bli såret av noen igjen. Kan heller såre meg selv, da forventer jeg i alle fall smerten.

[Gjest supernova_87]

5 minutter siden, Missbehave skrev:

Har ennå ikke hørt noe, så jeg går sterkt ut fra at det er slutt. Vet ikke hvor lang tid det har gått. Så ham i dag. Vinket til ham, men fikk ikke noe respons på det...

Behandleren min vil jeg skal gi det til ham uansett, men jeg kjenner ikke at jeg har lyst fordi det vil bli vanskelig for meg å forholde meg til det. Hva hvis han skriver til meg igjen, nå som jeg har funnet meg i at det er over? Vil ikke han skal føle seg forpliktet til noe heller dersom han får en gave fra meg. Det går nok til eks-eksen til syvende og sist.

Har bestemt meg for å være singel ut livet. Orker ikke bli såret av noen igjen. Kan heller såre meg selv, da forventer jeg i alle fall smerten.

Dette er cirka det mest selvutslettende jeg har lest på en lang stund. Om du vinket til ham på gata og han driter i deg og så holder du fortsatt døra åpen for ham? Og tenker å gi han en gave? Då ville jeg heller gitt den gaven til faren til barnet mitt. 

[Missbehave]

4 minutter siden, Rainstorm skrev:

Dette er cirka det mest selvutslettende jeg har lest på en lang stund. Om du vinket til ham på gata og han driter i deg og så holder du fortsatt døra åpen for ham? Og tenker å gi han en gave? Då ville jeg heller gitt den gaven til faren til barnet mitt. 

Det er det rådet jeg har fått fra behandleren min... derfor vurderte jeg det.

[Gjest supernova_87]

16 minutter siden, Missbehave skrev:

Det er det rådet jeg har fått fra behandleren min... derfor vurderte jeg det.

Syns den behandleren ga helt Noldus råd! Skjønner om det er for å drite i begrensninger og "det kan jeg ikke", men den dritten der fortjener jo ikke et sekund mer av tiden din. Den gava du har laga skal du være stolt av ikke kaste bort på en som behandler deg som skiten under skosålen!

om behandleren min hadde gitt meg sånne råd han jeg fortalt hvor frekt jeg syntes det var. 

[Missbehave]

2 minutter siden, Rainstorm skrev:

Syns den behandleren ga helt Noldus råd! Skjønner om det er for å drite i begrensninger og "det kan jeg ikke", men den dritten der fortjener jo ikke et sekund mer av tiden din. Den gava du har laga skal du være stolt av ikke kaste bort på en som behandler deg som skiten under skosålen!

om behandleren min hadde gitt meg sånne råd han jeg fortalt hvor frekt jeg syntes det var. 

Takk ❤️ jeg prøver å legge det dødt, men det er vanskelig og det gjør ennå vondt.

[Purple_Pixiedust]

2 timer siden, Missbehave skrev:

Har ennå ikke hørt noe, så jeg går sterkt ut fra at det er slutt. Vet ikke hvor lang tid det har gått. Så ham i dag. Vinket til ham, men fikk ikke noe respons på det...

Behandleren min vil jeg skal gi det til ham uansett, men jeg kjenner ikke at jeg har lyst fordi det vil bli vanskelig for meg å forholde meg til det. Hva hvis han skriver til meg igjen, nå som jeg har funnet meg i at det er over? Vil ikke han skal føle seg forpliktet til noe heller dersom han får en gave fra meg. Det går nok til eks-eksen til syvende og sist.

Har bestemt meg for å være singel ut livet. Orker ikke bli såret av noen igjen. Kan heller såre meg selv, da forventer jeg i alle fall smerten.

Synes absolutt ikke han fortjener den gaven fra deg. Og helt ærlig tror jeg det vil få deg til å føle det som om du tråkker på deg selv. Det blir en indirekte måte å signalisere at det er helt i orden slik han har behandlet deg. 

 

[AnonymBruker]

På 7.12.2019 den 18.14, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg pleier ofte å gjøre de grusomste ting i hodet med både gamle mobbere, NAV-kontoret, tidligere saksbehandlere som har vært jævlig mot meg, gamle lærere og andre som har påført meg traumer. Det var faktisk psykologen min som som fortalte meg om denne metoden, og jeg syns den hjelper litt når alt er som verst.

Anonymkode: ef0b3...305

Det samme pleier jeg også å tenke, det hjelper når det er verst.

På 10.12.2019 den 19.20, Missbehave skrev:

Har ennå ikke hørt noe, så jeg går sterkt ut fra at det er slutt. Vet ikke hvor lang tid det har gått. Så ham i dag. Vinket til ham, men fikk ikke noe respons på det...

Behandleren min vil jeg skal gi det til ham uansett, men jeg kjenner ikke at jeg har lyst fordi det vil bli vanskelig for meg å forholde meg til det. Hva hvis han skriver til meg igjen, nå som jeg har funnet meg i at det er over? Vil ikke han skal føle seg forpliktet til noe heller dersom han får en gave fra meg. Det går nok til eks-eksen til syvende og sist.

Har bestemt meg for å være singel ut livet. Orker ikke bli såret av noen igjen. Kan heller såre meg selv, da forventer jeg i alle fall smerten.

Så utrolig slemt gjort av han. Lurer på hva som feiler folk i dag. Opplevde det samme selv med en eks i sommer. Skjønner ikke åssen man kan gjøre sånn mot noen man har vært glad i. Jeg dro tilbake og hentet gaven og gav den til noen andre isteden. Men den var kjøpt da. Jeg la den på døra hans. Men han bare ghostet meg. Har dere kranglet eller noe? Eller bare stakk han ? 

Anonymkode: b2ac4...b9f

[Missbehave]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det samme pleier jeg også å tenke, det hjelper når det er verst.

Så utrolig slemt gjort av han. Lurer på hva som feiler folk i dag. Opplevde det samme selv med en eks i sommer. Skjønner ikke åssen man kan gjøre sånn mot noen man har vært glad i. Jeg dro tilbake og hentet gaven og gav den til noen andre isteden. Men den var kjøpt da. Jeg la den på døra hans. Men han bare ghostet meg. Har dere kranglet eller noe? Eller bare stakk han ? 

Anonymkode: b2ac4...b9f

Vi hadde ikke kranglet eller noe. Jeg tok kontakt med ham noen dager etter vi hadde møttes og hatt en fin tid sammen. Laget så mye mat i store kvanta at jeg ikke fikk plass i fryseren. Spurte om han ville ha noe og han var bare veldig avvisende. Siden da fikk jeg inntrykk av at han ville ha litt space, så jeg bestemte meg for å gi ham det. Så har jeg ikke hørt noe på halvannen måned. 

[Missbehave]

Får igjen ikke sove. Tanten min snakker om at hun ofte sliter i uken med fullmåne, men jeg har slitt i tre uker. Sovet en halvtime her og en halvtime der. Er så lei. Depresjon øker og begynner å bli så kraftig at jeg frykter å møte veggen helt. 

[AnonymBruker]

jeg sliter veldig... er så vanskelig å spørre om hjelp da det bare backfirer... mennesker er onde

Anonymkode: ba08f...246

[AnonymBruker]

kan egentlig mentalhelse telefonen bidra med noe? De er jo et ledd i helsevesenet, men virker som mange sier at de bare sier trøstende ord og thats it.. når man trenger at ting blir tatt tak i, hva da?

Anonymkode: ba08f...246

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

kan egentlig mentalhelse telefonen bidra med noe? De er jo et ledd i helsevesenet, men virker som mange sier at de bare sier trøstende ord og thats it.. når man trenger at ting blir tatt tak i, hva da?

Anonymkode: ba08f...246

Det er litt delte meninger om det. Jeg har for eksempel et ganske komplekst sykdomsbilde og da er det klart at det hjelper ikke så mye å ringe til de annet enn å få "tømt seg" da det for det første tar alt for lang tid å forklare alt jeg sliter med og hvorfor til at de kan si annet enn ja og ha, og dessuten har de neppe kompetansen til å hjelpe meg heller. I tillegg får ikke jeg så mye ut av å snakke med en fremmed. 

Det er jo ment som et lavterskeltilbud. Ergo er det mest ment som støttesamtaler, men mange av de er sikkert flinke og kan komme med råd, men det blir jo fort mest sånne generelle råd. 

Dessuten er det utrolig vanskelig å komme gjennom i telefonen. Likevel er det jo mange som bruker dette tilbudet så det er jo åpenbart at for noen hjelper det. 

Derfor vil jeg anbefale deg å prøve før du gjør deg opp en mening. Jeg Har brukt nettsiden Sidetmedord.no. Har gjennom et par år skrevet til de på privat melding når jeg har sittet alene og vært litt i krise. Da har jeg fått både gode tilbakemeldinger som på en måte har vært godt å få, men det har ikke ført til at jeg har blitt bedre liksom. Nå har jeg sluttet å bruke dem til det for jeg får ikke lenger noe ut av det. 

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

Etter å ha klart meg fint i ca tre år, dukker jeg nå ned i depresjonen igjen. Etter å ha mistet en og samme person først nesten, og deretter helt, kjenner jeg at jeg er ufattelig sliten. Jeg er konstant bekymret for de rundt meg, vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Orker ikke gjøre noe, oppgavene jeg har i hverdagen tynger meg og jeg kjenner at jeg ikke får til noe. Jeg orker ikke spise, og vil bare sove. Men som regel blir jeg sittende å gjøre ikkeno. 
 

Er halvt sykmeldt fra jobben. Liker å være litt der det skjer. Bli tvunget til å tenke på andre ting, få muligheten til å kanskje le litt i lunsjen. Jeg ler, men jeg kjenner ikke lykke. Ikke skikkelig gode følelser. De er overflatiske, og forsvinner liker fort som de kom. Preller av som vann på gåsa, som man sier. 

Har begynt hos psykolog igjen. Skal tilbake på nyåret. Det kjennes lenge ut, men jeg tror det skal gå. Må bare komme gjennom jula først. Gruer meg. 

Anonymkode: 4302b...fbe

[AnonymBruker]

Jul. En høytid ment for å samle familien. Hygge. Kos. Det er mange forventinger om julen og jeg sliter med tanken. Min mor har jeg ikke lenger kontakt med. Hun kuttet meg ut fordi hun ikke orket å se meg deprimert hele tiden. Det gjør ikke mye fordi hun har hatt så mye negativ påvirkning i livet mitt. Likevel gjør det vondt å se familier samles og hygger seg sammen. Det gir meg en lengsel om noe jeg aldri har hatt. Familie. Jeg hører ikke hjemme noen steder, har ikke venner eller kjæreste. Hver jul blir de negative følelsene forsterket, hver jul tenker jeg "hva er poenget med livet?". 

Beklager at jeg er så negativ, men måtte bare få det ut et sted. Ja, jeg får hjelp, men av og til kan det gå mange dager mellom hver time, og akkurat nå har jeg det vanskelig. Venter bare på det nye året. Til jeg kan komme meg over denne vanskelige høytiden. 

Anonymkode: d28f0...ac6

[Stueloff]

Jeg var på psykiatrisk avdeling for depresjon. Det var delvis frivillig. Legen og behandleren min mente det ikke var forsvarlig å sende meg hjem når jeg hadde det som jeg hadde det, så jeg gikk med på å legges inn. Jeg var der i fem uker, helt til jeg følte at jeg hadde fått så mye ut av stedet som jeg kunne på tidspunktet. Nå er det åtte dager siden jeg ble skrevet ut, og ting er verre enn de var. Jeg begynte på noen nye medisiner, som jeg ikke føler noen effekt av.

Jeg har slitt i flere år med dødsangst. Alltid vært nøye med å trekke ut kontakter om natten og se meg over veien før jeg krysser den, men nå har jeg blitt uforsiktig. Alt er så meningsløst. Angsten er helt borte, men jeg savner den nesten. Hver gang jeg kjenner et snev av bekymring for noe som helst så klamrer jeg meg til følelsen, for hvis angsten kommer tilbake så må vel det bety at jeg bryr meg igjen?

[AnonymBruker]

9 timer siden, Stueloff skrev:

Jeg var på psykiatrisk avdeling for depresjon. Det var delvis frivillig. Legen og behandleren min mente det ikke var forsvarlig å sende meg hjem når jeg hadde det som jeg hadde det, så jeg gikk med på å legges inn. Jeg var der i fem uker, helt til jeg følte at jeg hadde fått så mye ut av stedet som jeg kunne på tidspunktet. Nå er det åtte dager siden jeg ble skrevet ut, og ting er verre enn de var. Jeg begynte på noen nye medisiner, som jeg ikke føler noen effekt av.

Jeg har slitt i flere år med dødsangst. Alltid vært nøye med å trekke ut kontakter om natten og se meg over veien før jeg krysser den, men nå har jeg blitt uforsiktig. Alt er så meningsløst. Angsten er helt borte, men jeg savner den nesten. Hver gang jeg kjenner et snev av bekymring for noe som helst så klamrer jeg meg til følelsen, for hvis angsten kommer tilbake så må vel det bety at jeg bryr meg igjen?

Huff, så leit å lese hvordan du har det nå. Tror du det ville hjelpe å bli innlagt igjen? 

Jeg erfarte også at min angst ble mindre når jeg ble veldig deprimert. Og jeg har tenkt på om jeg ble veldig deprimert fordi jeg ikke orket angsten og tvangstankene/tvanghandlingene lenger. At depresjonen var en slags løsning. At "nå være skrur jeg av for de tankene ødelegger meg". Kan det være noe sånt for deg også, at en del av deg har vært å sliten av angsten at den bare har tatt shut down på hele deg? 

Kom likegyldigheten etter medisinene eller før? 

Anonymkode: 849b0...1ef

[Purple_Pixiedust]

På 20.12.2019 den 3.23, Stueloff skrev:

Jeg var på psykiatrisk avdeling for depresjon. Det var delvis frivillig. Legen og behandleren min mente det ikke var forsvarlig å sende meg hjem når jeg hadde det som jeg hadde det, så jeg gikk med på å legges inn. Jeg var der i fem uker, helt til jeg følte at jeg hadde fått så mye ut av stedet som jeg kunne på tidspunktet. Nå er det åtte dager siden jeg ble skrevet ut, og ting er verre enn de var. Jeg begynte på noen nye medisiner, som jeg ikke føler noen effekt av.

Jeg har slitt i flere år med dødsangst. Alltid vært nøye med å trekke ut kontakter om natten og se meg over veien før jeg krysser den, men nå har jeg blitt uforsiktig. Alt er så meningsløst. Angsten er helt borte, men jeg savner den nesten. Hver gang jeg kjenner et snev av bekymring for noe som helst så klamrer jeg meg til følelsen, for hvis angsten kommer tilbake så må vel det bety at jeg bryr meg igjen?

Det er ganske vanlig at man føler seg verre etter utskrivelse når man har vært innlagt. Det blir en tung overgang. Så bare gi det litt tid. Det kan bedre seg. 

[AnonymBruker]

Hater jul og gleder meg til jula er ferdig. Man blir hele tiden påminnet at det er jul. Julemusikk i butikkene, på radio, pyntet til jul overalt, juleprogramer, reklame osv. Det går helt greit å være alene på nyttårsaften, men verre på julaften. Det er ensomt og stusselig. Sånn er det når enn ikke har venner eller familie å feire jul med. Depresjonen blir verre i jula og orker så vidt å ut døren 

Anonymkode: e30b0...524

[Gjest Koya]

Jeg var hos min døende, smådemente far i går. Tok godt over en time å kjøre hver vei til langt utgi gokk. Jeg har grått i hele natt. Det utmagrede demente vesenet i sengen kan umulig være pappa. Min pappa veier ikke knappe 40 kilo og gråter forvirret etter "mamma?" flere ganger hvert minutt. Han klarte ikke fullføre setninger elle snakke noe særlig. sovnet av konstant   Jeg holdt han godt i hånden de 3 timene jeg var der, og jeg håper jeg rekker å besøke han igjen snart. Min største frykt er å ikke rekke frem før han dør siden han er så langt unna, og de på sykehjemmet tror ikke han lever til utpå nyåret.   

[AnonymBruker]

I alle mine år med depresjon, så har jula vært en fin avbrekk. I hele Desember så er jeg inni en modus hvor jeg ikke eksisterer. Jeg forsvinner, på en positiv måte. Fri for angst og depresjon. Det er bare jul og ingenting annet. Ingen fortid, ingen fremtid, absolutt ingenting. Det var min måte å overleve på i barndommen og slik har det alltid vært.

Men i år... i år er det tungt. Jeg orker ikke tanken på julaften, romjula, julemarked, julegaver, nyttårsaften.
Har ikke kjøpt en gave. vippset alle penger i år, gidder ikke å vente til julaften en gang. De får kjøpe noe selv. Har ikke pyntet og har ingen planer om det. Håper jeg får aids i trynet slik at jeg slipper å feire jul i år. 

Gidder ikke mer. 

Anonymkode: 79f48...0ca