Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke men jeg kjente meg litt igjen i deg og for meg var det som endelig hjalp mot denne "prestasjonsangsten" metakognitiv terapi og en form for eksponeringsterapi. Vi behandlet prestasjonstankene som tvangstanker. Dette gå meg en helt ekstrem følelse. Noe nytt. Jeg ante ikke at livet kunne kjennes så fritt. Ville bare dele det i tilfelle det kunne vært noe for deg. Jeg hadde gått 7 år i terapi før jeg prøvde det for halvannet år siden. 

Anonymkode: 849b0...1ef

Tusen takk for tipset! ❤️

Anonymkode: 29dd2...9c9

[AnonymBruker]

Har slitt med angst og depresjoner siden 12 års alderen. Aldri fått hjelp, medisiner eller snakket med noen da jeg fant ut i tidlig alder at det var best å ikke fortelle noen om problemene mine da jeg var redd for å bli stemplet som hun som er deprimert. Var også redd for innleggelse i tenårene. Nå er jeg 24 år og holder på å gå på veggen. Jeg har taklet angsten og depresjonen selv ved å bare holde ut i alle disse årene, jeg er en master manipulator når det kommer til å fake smile, hvordan jeg har det, panikkanfall, ekstremt depressive perioder osv. Jeg holder snart ikke ut.

I tillegg fikk jeg vite for et par uker siden av min eks at han har vært utro mot meg. Vi var sammen i 4 år, et turbulent forhold, men det har funket av og på. Dette har trigget angsten og depresjonen noe veldig. Jeg har vært hos fastlegen 3 ganger dette året pga andre årsaker og vær eneste gang feiger jeg ut. Jeg klarer bare rett og slett ikke å si "jeg trenger å snakke med noen, jeg sliter med angst og depresjon". Ordene vil bare ikke komme ut av munnen min. Jeg føler meg feig, ubrukelig, og barnslig. Hvorfor klarer jeg ikke be om hjelp? Jeg trenger hjelp! Jeg er så redd, redd for å bli dømt, dømt av foreldrene mine, dømt av fastlegen. Jeg er så redd og jeg fungerer ikke i samfunnet. Det var en mager trøst å ha en kjæreste som støttet meg, men nå er jeg helt alene. Dagene virker meningsløse..

Anonymkode: fcb4d...b4b

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg bare kunne leve normalt igjen. Når jeg nevner det for behandlerne mine mener de bare at jeg må ta et skritt av gangen. Samtidig går det jo ikke fremover i det hele tatt, så det mister helt mål og mening for meg. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

På 27.9.2019 den 0.30, AnonymBruker skrev:

Jeg føler jeg bare smuldrer opp. Alt går til helvete. Får ikke god nok hjelp noe sted og føler meg verdiløs. Det er kanskje ikke så rart, men tanke på at jeg straffes hele tiden av masse forskjellige ting som skjer hele tiden! Alltid noe med bilen, folk stod og tittet på oss og lo, når bergningsbilen kom. Folk glor ofte stygt på meg og hånlig uten grunn. Folk prøver å kjøre meg ned, snylte, lure meg. Sniker i butikk køen. Føler bare at jeg alltid havner i shitty situasjoner enda jeg er smart og tar gode valg. It just haunts me liksom. Noen må ha kastet en forbannelse over meg, for psykologer og andre har reagert på at jeg er så uheldig osv. Savner å ha jobb og ha nok penger, mening og trygghet i hverdagen. Aldri hatt en ordentlig fast jobb og flydd inn og ut av Nav som jeg er så lei av at jeg spyr. De tråkker meg også ned og får meg til å føle meg verdiløs. Venner jeg har hatt og ekser har også bidratt til at jeg smuldrer opp. Sånn som de har behandlet meg. Er en lang historie alt sammen, så tar bare med noe. Vil flytte til et annet land, men da må jeg ha studiekompetanse og en jobb først. Studiekompetansen er ikke bare, sliter psykisk, med helsen, Nav, bekymret for økonomi, for et verdig liv i framtiden, relasjoner mm. Redd for å gå ut døra, jeg viser frykt på en måte at jeg spenner meg mye og blir lettere sint nå enn noen gang før, da jeg hadde lang lunte, pga at ting har skjedd hele tiden. Ting begynte å gå skeis høsten 2016, har hatt en tøff oppvekst, men ting «ordnet» seg liksom. Var ting på den ene jobben som utløste det, en hendelse som krenket meg og ydmyket meg svært. Også skjedde det påfølgende videre skremmende ting som satt seg i kroppen. Pluss at jeg ble sviktet av eksen. Hva skal man med venner når de bare svikter og man aldri når inn? Hva er kjærlighet og lidenskap? Hva skal man med en partner og egen familie? Sette barn til en verden i feil retning, og med en mor som ikke finner stabilitet og ro i samfunnet, ikke får seg utdanning eller en trygg fast jobb og inntekt. Eller klarer å finne en mann som er stabil, stødig og snill. For de forsvinner alle sammen og det på dårlige og lite respektfulle måter, må få all dritt av de slengt i trynet uten at de tar noe som helst ansvar selv og eier samvittighet. 

Akkurat nå er jeg så sint fordi samfunnet fungerer på den måten at de straffer folk, straffer oss som er ekte, reflekterte og annerledes. Ikke vil eller kan presses inn i en boks. Og vi blir lett de «svakeste» og taperne fordi samfunnet ikke har plass til oss og man møter en vegg av kynisme og man har ikke så mange muligheter til å utvikle seg.

Anonymkode: 4d5ec...19f

Interessant. For det er noe med hva du utstråler. Jeg gir tydeligvis utstråling og signaler om at andre ikke tar hva jeg sier seriøst, at jeg kan overkjøres, at ingen tar hensyn til meg, at jeg får forespørsler jeg burde si nei til men ikke har gjort fordi jeg var usikker og er tydeligvis fritt vilt med mindre jeg er sint og lager oppstyr. Så gikk rundt og var konstant irritabel og klar til angrep. Det tok mange år å innse at det finnes gode mennesker. Men desverre lever vi i et hierarki så den som ikke setter grenser for seg selv blir overkjørt. Men unntak av de som er åpent svært usikre og gråter for alt mulig. De som straks sier at " det klarer jeg ikke". De oppnår å få fremkalt et hjelpebehov.  Selv vil jeg ikke vise svakheter og heller gå i forsvar. Men det lønner seg absolutt ikke. 

Anonymkode: 73335...834

[Missbehave]

I dag er alt vanskelig. Jeg føler meg så ensom.

Tror det er over mellom meg og kjæresten. Overreagerer sikkert. Han jobber jo mye, så vi har ikke fått snakket på en uke. I går fikk jeg høre at han fikk fri denne helgen, men han har ikke sagt noe til meg før jeg sendte ham melding i går for å tilby ham middag som jeg kunne komme innom med. Han avslo og var veldig fraværende.

I dag som han har fri, har han ikke så mye som sendt meg en melding engang. Begynner å tro at det er begynnelsen på slutten. Og jeg har allerede gått inn i kjærlighetssorg-prosessen. Har grått i hele dag, klarer ikke spise, får ikke sove, får ikke i meg væske, jeg er kvalm og jeg ligger og ser i taket fordi jeg ikke klarer å gjøre noe... Det knyter seg i brystet mitt, det kjennes ut som om jeg holder på å få hjerteinfarkt. 

[Missbehave]

Jeg har ligget i sengen siden fredag og grått. Har vært noen ganger på do, men har gått til sengs igjen. Har drukket ett glass vann siden fredag også. Det er lenge siden jeg har vært så langt nede. Det gjør så vondt. 

[smalls]

1 time siden, Missbehave skrev:

Jeg har ligget i sengen siden fredag og grått. Har vært noen ganger på do, men har gått til sengs igjen. Har drukket ett glass vann siden fredag også. Det er lenge siden jeg har vært så langt nede. Det gjør så vondt. 

Huff, så grusomt 😢 Håper virkelig du føler deg bedre til uka..ikke hørt noe fra kjæresten din? Ønsker deg god bedring 💖

[Missbehave]

Akkurat nå, smalls skrev:

Huff, så grusomt 😢 Håper virkelig du føler deg bedre til uka..ikke hørt noe fra kjæresten din? Ønsker deg god bedring 💖

Takk ❤️ så omtenksomt av deg! Har ennå ikke hørt noe. Tenker at jeg per nå ikke orker å ta kontakt selv heller. 

[Gjest supernova_87]

10 timer siden, Missbehave skrev:

Takk ❤️ så omtenksomt av deg! Har ennå ikke hørt noe. Tenker at jeg per nå ikke orker å ta kontakt selv heller. 

Søren, skrev et svar til deg i dag morges så skrudde tlf seg av akkurat når jeg trykket send. Skriver det rask opp igjen. Hater når sånt skjer 😣

Det jeg ville spør om var hva du tror ville skje dersom du slo opp med han? For jeg synes i alle fall du fortjener mer enn noen som ikke en gang vil bruke tid med deg og ikke kan si noe om hva som foregår. 

Min erfaring er at når man setter grenser for hvordan andre får behandle deg så gjør det ikke nødvendigvis noe med kjærlighetssorgen, men det gjør at man føler at man har noen som stiller opp for seg, man har seg selv. Det handler ikke om at du ikke har følelser for ham lenger. Men at dette forholdet ikke lenger er et forhold som er nok for hva du tenker at et forhold skal være. 

Skrev det tusen ganger mer omtenksomt og lurt før i dag. Men ville bare spørre deg likevel om det er en mulighet? 

[SVK]

[AnonymBruker]

For en byrde jeg er. Kom inn på et tema med min stefar om meg og min mor og en konflikt vi hadde hvor hun overreagerte veldig. Det videreutviklet seg til dette med at hun har fått så utrolig mye nerver og ikke tåler noe omtrent virker det som. Da fortalte han hvordan hun har endret seg sånn fra den dagen for tre år siden da de for første gang fikk tlf fra sykehuset om et selvmordsforsøk. Siden da har det gått slag i slag med både det ene og det andre med meg (alvorlig depresjon, rus, innleggelser, jeg har blitt nesten drept av en ekskjæreste, behandling av rusproblematikken, har nesten dødd flere ganger i alvorlige selvmordsforsøk osv). At hun har fått fryktelig med nerver for hun er så redd og bekymret hele tiden, og at selv om det ikke er like dramatisk nå lenger så bærer hun fortsatt preg av det og jeg er jo ikke utenfor fare enda. Jeg har fortsatt veldig dårlige perioder og det er en risiko for alt sammen enda. Selv om jeg har blitt mye flinkere til  å håndtere det og er rusfri. Men jeg forsøkte å forlate livet for seks uker siden og hadde en påfølgende innleggelse. Ingen ble overrasket over at den kom da. Var en litt spesiell situasjon. 

Uansett han sa at selv om det uten tvil er meg som lever fullt ut i det som har hatt det verst så har det vært fryktelig tungt for henne også og hun har forandret seg og har kanskje lettere for å overreagere enn tidligere (usikker, føler alltid hun har vært sånn, men er jo han som bor med henne).

Så..Selv om jeg vet at min sykdom og mine traumer har kostet henne fryktelig mye så gjorde det på en måte ekstra vondt nå. Får dårlig samvittighet for at jeg lever og puster. Jeg er jo bare en jævla byrde. De er glade i meg så de vil for alt i verden at jeg skal leve, men jeg tror det hadde vært mye lettere for de om jeg døde. Så jeg har dårlig samvittighet for at jeg lever. For jeg klarer ikke forandre det at jeg er syk og nok aldri kan få et normalt liv. Er mange grunner til det. Dermed vil jeg alltid være en byrde for de rundt meg.. 

Jeg er ikke suicidal akkurat nå, men jeg har bare så dårlig samvittighet for å være i live. Sorgen for min mor hadde blitt tung ja, men hun hadde ikke lenger trengt å bekymre seg...Vet ikke hvordan jeg skal klare å sortere disse følelsene eller se rasjonelt på de..Det er bare tragisk. Jeg har jo ikke ønsket å skade henne eller andre som er glad i meg. Jeg ble fryktelig syk og trakk meg vekk for å skåne de, men de presset seg på for å hjelpe meg og har totalt sett blitt utsatt for mye tungt på grunn av det. Jeg har aldri vært direkte dårlig mot dem for alt jeg har gjort har gått direkte på meg selv og egen lidelse, men indirekte har jeg jo gjort i hvert fall min mor og tidvis far syk av bekymring, angst og sorg over at deres datter sliter sånn. Bare det at min mor grubler og grubler over hva hun gjorde galt, hvorfor hun ikke kjempet for å gi meg hjelp allerede som barn osv. Hun gjorde jo ikke noe feil.. Det var fastlegen og skolen som sviktet og siden ballet det på seg.. 

Huff. Klarer ikke skille på om dette er depressive tanker eller rasjonelle tanker. 

Anonymkode: 8b918...12e

[Missbehave]

19 minutter siden, Rainstorm skrev:

Søren, skrev et svar til deg i dag morges så skrudde tlf seg av akkurat når jeg trykket send. Skriver det rask opp igjen. Hater når sånt skjer 😣

Det jeg ville spør om var hva du tror ville skje dersom du slo opp med han? For jeg synes i alle fall du fortjener mer enn noen som ikke en gang vil bruke tid med deg og ikke kan si noe om hva som foregår. 

Min erfaring er at når man setter grenser for hvordan andre får behandle deg så gjør det ikke nødvendigvis noe med kjærlighetssorgen, men det gjør at man føler at man har noen som stiller opp for seg, man har seg selv. Det handler ikke om at du ikke har følelser for ham lenger. Men at dette forholdet ikke lenger er et forhold som er nok for hva du tenker at et forhold skal være. 

Skrev det tusen ganger mer omtenksomt og lurt før i dag. Men ville bare spørre deg likevel om det er en mulighet? 

Setter pris på tanken ❤️

I utgangspunktet ville det i grunn ikke vært en stor forandring fra hverdagen per nå. Jeg lever jo som singel selv om jeg hverken flørter med andre eller så mye som ser på andre menn. Jeg synes bare det er så bra når vi først er sammen. Alt føles naturlig og vi har så mye til felles at jeg ikke vet hvor jeg skulle begynt. 

Det er ikke det at jeg forventer at vi skal sitte oppå hverandre når han har fri, forventet ikke engang at vi skulle finne på noe. Det hadde bare vært hyggelig med oppdateringer i blant. 

Det er bare så typisk meg; endelig begynte å føle meg ønsket, og så skal en slik liten bagatell ødelegge meg. Jeg ser hvor patetisk det er av meg å legge min lit i en mann. Jeg klarer meg jo fint selv, men det var bare følelsen av at noen endelig liker meg. Alle avskyr meg jo, og det er så vondt. Begynner å føle det samme igjen nå som jeg gjorde før vi ble kjærester. 

Han får ta kontakt om han føler han har noe han vil si til meg. Har ennå ikke hørt noe, så tviler på det. 

[AnonymBruker]

Enda en dag med kjætlighetssorg, angst og depresjon...har ingen å snakke med. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg om dagene.. Klarer nesten ikke stå opp, pusse tennene, kle på meg..alt er et slit og en kamp mot både angst og depresjon. Kjærlighetssorgen tar knekken på meg. Er ekstremt svimmel, ble helt nummen på høyre side av ansiktet i stad og følte nesten ingenting når jeg prøvde å ta på kinnet. Kroppen er så tung å bære, føler jeg må besvime hele tiden. Har sterke smerter i lysken på venstresiden.. 

Er det kjærlighetssorgen som går fysisk utover kroppen? Angsten og depresjoen skriker inne i meg.

Anonymkode: fcb4d...b4b

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, Missbehave skrev:

Setter pris på tanken ❤️

I utgangspunktet ville det i grunn ikke vært en stor forandring fra hverdagen per nå. Jeg lever jo som singel selv om jeg hverken flørter med andre eller så mye som ser på andre menn. Jeg synes bare det er så bra når vi først er sammen. Alt føles naturlig og vi har så mye til felles at jeg ikke vet hvor jeg skulle begynt. 

Det er ikke det at jeg forventer at vi skal sitte oppå hverandre når han har fri, forventet ikke engang at vi skulle finne på noe. Det hadde bare vært hyggelig med oppdateringer i blant. 

Det er bare så typisk meg; endelig begynte å føle meg ønsket, og så skal en slik liten bagatell ødelegge meg. Jeg ser hvor patetisk det er av meg å legge min lit i en mann. Jeg klarer meg jo fint selv, men det var bare følelsen av at noen endelig liker meg. Alle avskyr meg jo, og det er så vondt. Begynner å føle det samme igjen nå som jeg gjorde før vi ble kjærester. 

Han får ta kontakt om han føler han har noe han vil si til meg. Har ennå ikke hørt noe, så tviler på det. 

Jeg synes overhodet ikke det er patetisk å sette din lit til en mann. Det er det man gjør når man er i et forhold med noen. 

Om jeg tør være helt ærlig, du beskriver ikke en som er kravstor, du lager ikke drama av en bagatell, i mine øyne er problemet mer at du tar til takke med smuler. Hvorfor sier du at du er den patetiske? At DU reagerer på en bagatell? 

Om jeg sa at kjæresten min nesten aldri ville bruke tid med meg og at han ikke ringte meg særlig ofte og heller ikke så fram til å få fri for å være med meg, hva ville du tenkt da? Er det det forholdet du drømmer om? Hvis ikke: kanskje du kan slå opp. 

Jeg erfarte at da jeg begynte å sette sånne grenser så begynte jeg å få det bedre med alt det syke. Jeg samlet så masse vonde opplevelser hele veien og tenkte at det var typisk meg å bli behandlet som dritt. Sannheten var at jeg aksepterte det jo. Der andre ville brutt med en venn som behandlet dem som søppel eller tatt avstand fra familie som var ødeleggende så ble jeg bare knust for at jeg skulle måtte fortjene sånn behandling og så ... ble jeg i det. Jeg gå dem utallige sjanser til å få meg til å føle at jeg var feil. Og DET var det som var feil med meg. 

Jeg avskyr deg ikke. 

[AnonymBruker]

På 6.11.2019 den 12.51, AnonymBruker skrev:

Jeg virkelig gleder meg til kvelden, for da kan jeg endelig sove og føle smerte. Men legger meg tidlig. Gjerne 8-9 på kvelden 

Anonymkode: e30b0...524

Kjenner meg igjen i dette om dagene.. sove er det eneste jeg helst vil. Fordi da er man "et annet sted". Kanskje er man heldig å drømme noe spennende. Alt er uansett bedre enn å sitte i våken tilstand i virkeligheten akkurat nå. 

Så fælt egentlig. . Å gå glipp av livet på denne måten. Men denne tiden er så tung. Jeg klarer liksom ikke snu det! Kroppen føles som bly, og energien er på null. Har heller ikke lyst på energi på en måte, for da hadde jeg nok ikke sovnet så lett. Men jeg må kave meg på jobben. . Det og hunden er det eneste som drar meg opp om dagen. Og det er det eneste jeg holder fast ved.  

Har så lyst å nyte hverdagen og livet! Hvordan få tilbake gleden for de små tingene igjen... 😏

Anonymkode: 7c78b...6a0

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enda en dag med kjætlighetssorg, angst og depresjon...har ingen å snakke med. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg om dagene.. Klarer nesten ikke stå opp, pusse tennene, kle på meg..alt er et slit og en kamp mot både angst og depresjon. Kjærlighetssorgen tar knekken på meg. Er ekstremt svimmel, ble helt nummen på høyre side av ansiktet i stad og følte nesten ingenting når jeg prøvde å ta på kinnet. Kroppen er så tung å bære, føler jeg må besvime hele tiden. Har sterke smerter i lysken på venstresiden.. 

Er det kjærlighetssorgen som går fysisk utover kroppen? Angsten og depresjoen skriker inne i meg.

Anonymkode: fcb4d...b4b

❤ kjærlighetsorg er grusomt. Føler med deg. Jeg opplevde dette i fjor. En del av meg er ennå ikke over det. Jeg tror det aldri vil være helt over før jeg evt skulle møte en ny.. men tiden hjelper mot det verste kjære deg.. etterhvert vil ikke sorgen være så sterk. Men ta vare på deg selv å få noen å snakke med inn i mellom. Kroppen kan absolutt si i fra fysisk når man sliter psykisk. 

Anonymkode: 7c78b...6a0

[Missbehave]

19 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg synes overhodet ikke det er patetisk å sette din lit til en mann. Det er det man gjør når man er i et forhold med noen. 

Om jeg tør være helt ærlig, du beskriver ikke en som er kravstor, du lager ikke drama av en bagatell, i mine øyne er problemet mer at du tar til takke med smuler. Hvorfor sier du at du er den patetiske? At DU reagerer på en bagatell? 

Om jeg sa at kjæresten min nesten aldri ville bruke tid med meg og at han ikke ringte meg særlig ofte og heller ikke så fram til å få fri for å være med meg, hva ville du tenkt da? Er det det forholdet du drømmer om? Hvis ikke: kanskje du kan slå opp. 

Jeg erfarte at da jeg begynte å sette sånne grenser så begynte jeg å få det bedre med alt det syke. Jeg samlet så masse vonde opplevelser hele veien og tenkte at det var typisk meg å bli behandlet som dritt. Sannheten var at jeg aksepterte det jo. Der andre ville brutt med en venn som behandlet dem som søppel eller tatt avstand fra familie som var ødeleggende så ble jeg bare knust for at jeg skulle måtte fortjene sånn behandling og så ... ble jeg i det. Jeg gå dem utallige sjanser til å få meg til å føle at jeg var feil. Og DET var det som var feil med meg. 

Jeg avskyr deg ikke. 

Vi har ikke vært sammen så veldig lenge, men jeg knytter meg så fort til andre, så derfor har jeg gått veldig dypt i kjærlighetssorgen, selv om jeg ennå ikke har hørt noe.

Jeg er vant til å ikke ta plass eller fortelle hva jeg ønsker eller har behov for. Det er vel en mestingsteknikk jeg har lært meg, for da slipper jeg å bli skuffet. Jeg har tidligere følt at han vil være med meg, men de siste to månedene føles det som om det har stoppet litt. Han tok seg mer fri og var rask på å ta initiativ når han først fikk fri. Nå som jeg tilbydde meg å lage middag til ham i en travel hverdag, var han bare kald mot meg. Og det er der jeg føler problemet ligger. At han fikk fri og heller ville bruke tiden på å slappe av er greit, men at han ikke sa noe, sårer meg. 

Det var en gang jeg sa i fra om noe som såret meg, men det ble ikke møtt med forståelse. Følte meg mer hånet av situasjonen og fikk en følelse om at jeg er «high maintenance». Jeg vet dette ikke er noe jeg burde finne meg i, men jeg tok det opp via melding i stedet for telefon/ansikt-til-ansikt og det var feil av meg.

Jeg ser den med å la andre behandle meg som dritt. Det er jo det jeg gjør ved å ikke stå opp for meg selv. Skulle ønske jeg hadde selvtillit til å gjøre det. Jeg takler ikke konfrontasjoner, så da er det lettere å bare la folk herse med meg enn at jeg skal føle det sterke ubehaget ved å ta opp temaer som plager meg.

Jeg føler meg fortsatt avskydd selv om du sier du ikke gjør det. Det er vel en grunn til at hverken moren min eller faren min liker meg eller vil ha meg. Jeg har en venn, men det er en person jeg ikke er meg selv rundt. Jeg er personen hun forventer jeg skal være - livlig, energisk og lykkelig. I realiteten er jeg en grå stein som lever et trist liv i dyp depresjon og som blir såret over de minste ting. Jeg klarer ikke slippe henne eller noen andre inn.

[AnonymBruker]

Skulle ønske jeg kunne sovet for evig og alltid. Jeg kan jo det da, hvis det er sånn det føles. Som en dyp søvn...Men nei. Må stå opp i morgen også. Har to små jeg må leve for...

Anonymkode: 8b918...12e

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, Missbehave skrev:

Vi har ikke vært sammen så veldig lenge, men jeg knytter meg så fort til andre, så derfor har jeg gått veldig dypt i kjærlighetssorgen, selv om jeg ennå ikke har hørt noe.

Jeg er vant til å ikke ta plass eller fortelle hva jeg ønsker eller har behov for. Det er vel en mestingsteknikk jeg har lært meg, for da slipper jeg å bli skuffet. Jeg har tidligere følt at han vil være med meg, men de siste to månedene føles det som om det har stoppet litt. Han tok seg mer fri og var rask på å ta initiativ når han først fikk fri. Nå som jeg tilbydde meg å lage middag til ham i en travel hverdag, var han bare kald mot meg. Og det er der jeg føler problemet ligger. At han fikk fri og heller ville bruke tiden på å slappe av er greit, men at han ikke sa noe, sårer meg. 

Det var en gang jeg sa i fra om noe som såret meg, men det ble ikke møtt med forståelse. Følte meg mer hånet av situasjonen og fikk en følelse om at jeg er «high maintenance». Jeg vet dette ikke er noe jeg burde finne meg i, men jeg tok det opp via melding i stedet for telefon/ansikt-til-ansikt og det var feil av meg.

Jeg ser den med å la andre behandle meg som dritt. Det er jo det jeg gjør ved å ikke stå opp for meg selv. Skulle ønske jeg hadde selvtillit til å gjøre det. Jeg takler ikke konfrontasjoner, så da er det lettere å bare la folk herse med meg enn at jeg skal føle det sterke ubehaget ved å ta opp temaer som plager meg.

Jeg føler meg fortsatt avskydd selv om du sier du ikke gjør det. Det er vel en grunn til at hverken moren min eller faren min liker meg eller vil ha meg. Jeg har en venn, men det er en person jeg ikke er meg selv rundt. Jeg er personen hun forventer jeg skal være - livlig, energisk og lykkelig. I realiteten er jeg en grå stein som lever et trist liv i dyp depresjon og som blir såret over de minste ting. Jeg klarer ikke slippe henne eller noen andre inn.

Huff. Så tungt du har det. Vanskelig å vite helt hva jeg glam skrive tilbake. 

Grunnen til at jeg skrev at jeg ikke avskyr deg er fordi du skrev at ALLE gjør det. Så jeg mener ikke at du ikke skal føle på de vonde følelsene du har, men kanskje hjelpe deg å nyansere det litt. At foreldrene dine har behandlet deg dårlig må gjøre utrolig vondt. Kanskje å tenke at alle avskyr deg er en måte å unngå å kjenne på det? 

Da jeg begynte å stå opp for meg selv, og ikke bare ta i mot piss så var ikke det fordi jeg hadde noe særlig verken selvtillit eller selvfølelse. Det var mer at jeg innså hvor mye drit det å meg. Mer som et eksperiment å regne: mannet meg opp. Hva er det verste som kan skje? Vil jeg leve med det eller vil jeg leve som en dørmatte hele livet? Jeg visste jo hvor vondt det var å leve på den siste måten og at det var ULEVELIG bokstavelig talt. 

Resultatet var at jeg fikk selvtillit. Jeg så at: jeg KAN. Jeg stod i ubehaget og angsten ved å stå opp for meg selv. Og så ble jeg sterkere. Det tror jeg du også kan. ❤

PS: for meg nå etter at jeg har sluttet å tenke at jeg er så kravstor og vanskelig så vet jeg at som voksen etter mer enn 3 uker i et forhold så er det ikke å ha knyttet seg for raskt til noen at man forventer mer enn det du beskriver her. Du er ikke high maintenance. 

[Anonymburker]

Alt er bare motgang