Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Det er ingen hjelp å få. Stoler ikke på helsevesnet eller noen.

Anonymkode: ba08f...246

[Missbehave]

Jeg bor i samme strøk som der jeg vokste opp. Da jeg var deprimert som barn, gikk jeg til mitt hemmelige sted og la meg ned i snøen og tittet på himmelen. I dag gjorde jeg det samme. Snøen lavet ned og tårene bare falt. 

[AnonymBruker]

Sist time har behandler snakket om medikamenter for å forbedre situasjonen med depresjon, og håper inderlig at jeg får det. Har ikke energi igjen, og klarer ikke å tvinge meg selv lenger til å utføre aktiviteter. Forstår absolutt ikke hvordan andre klarer å fungere, at man ikke kjenner på tyngden og blir fort utkjørt av hverdagslig gjøremål, jobb, sosiale og andre aktiviteter & ansvar. Eneste jeg husker er at depresjonen ikke var tilstede når jeg var spedbarn/småbarn men det kom snikende i barndoms/ungdomsalder. 

Føler at jeg har gjort alt rett siste årene og presset på, var ansvarsfull, sosial og holdt til planer til tross jeg ikke hadde lyst var nede. Tenker ikke spesielt dårlig om meg selv og prøver å holde tankene mine i sjakk etter kognitiv terapi. Men det nytter ikke, det depresjonen ikke forsvinne eller bli lettere, har forsøkt å leve med det og akseptere det - men jeg ender alltid med å bli inaktiv og gi opp.  

Anonymkode: ecb97...dc8

[AnonymBruker]

Føler meg sint og uvel idag... Ikke en god dag, ikke at jeg har hatt det på flere måneder.

Alt er så slitsomt. Det virker liksom som jeg aldri får noe igjen for å prøve å forbedre livet.... så da blir jeg sint... å så sint!!!

Anonymkode: ba08f...246

[Missbehave]

Høydepunktet om dagen er å legge seg. Det er perioder hvor jeg sover mye, men nå er jeg i en periode hvor jeg har mareritt hver natt. Jeg er mer sliten etter å ha sovet enn jeg var før jeg la meg... 

[AnonymBruker]

Hvordan går det med det @Elán? Håper du har det fint og at det er derfor du ikke er aktiv i tråden. ❤

Anonymkode: 0cf00...28c

[Purple_Pixiedust]

1 time siden, Missbehave skrev:

Høydepunktet om dagen er å legge seg. Det er perioder hvor jeg sover mye, men nå er jeg i en periode hvor jeg har mareritt hver natt. Jeg er mer sliten etter å ha sovet enn jeg var før jeg la meg... 

Samme her...

[AnonymBruker]

Det er så vanskelig å være ute blant folk og late som om man har det ok. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

2 timer siden, Missbehave skrev:

Høydepunktet om dagen er å legge seg. Det er perioder hvor jeg sover mye, men nå er jeg i en periode hvor jeg har mareritt hver natt. Jeg er mer sliten etter å ha sovet enn jeg var før jeg la meg... 

Jeg virkelig gleder meg til kvelden, for da kan jeg endelig sove og føle smerte. Men legger meg tidlig. Gjerne 8-9 på kvelden 

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

Ikke føle smerte skulle det stå 

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

Tenker at behandlere som syntes medisiner er bra er de som egentlig tenker at folk burde ta seg sammen og slutte deppe. Om de tar medisiner så kanskje de får det sparket i rumpa og faktisk gjør noe. Tror mange behandlere har et kynisk forhold til "medisiner". Man trenger ikke snakke om problemene da en pille kan løse det. Om en pille gjør personen bedre, så var ikke problemet så stort til å begynne med

Anonymkode: 608b4...c82

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at behandlere som syntes medisiner er bra er de som egentlig tenker at folk burde ta seg sammen og slutte deppe. Om de tar medisiner så kanskje de får det sparket i rumpa og faktisk gjør noe. Tror mange behandlere har et kynisk forhold til "medisiner". Man trenger ikke snakke om problemene da en pille kan løse det. Om en pille gjør personen bedre, så var ikke problemet så stort til å begynne med

Anonymkode: 608b4...c82

Det finnes flere typer depresjoner. 
Ukritisk bruk av medisiner er jeg imot. Men du må husk at depresjon kan være kjemisk for noen. Og dette blir rettet opp med medisiner, på lik linje som at de med diabetes trenger insulin fordi kroppen produserer ikke nok selv. Det er nok egentlig svært få det gjelder. De fleste søker ikke hjelp fordi symptomene og plagen er så difuse, de er bare deprimerte uten noe å være deprimert over. Denne gruppen kan glatt få bare medisiner og null behandling, fordi medisinene er behandling.

Som oftest så er medisiner et hjelpemiddel, ikke en kur slik som hos de over. Personlig så synes jeg det er et elendig hjelpemiddel for min del. Fordi det fjerner en prosent andel av plagene, slik at jeg kommer meg opp på et nivå hvor jeg kan leve med det. Jeg klarer å være 60% deprimert, så da ignorerer jeg de resterende 40% av plagene og vil da leve med 40% depresjon resten av livet. Medisinene fjerner rett og slett grunnen til å faktisk jobbe med problemene mine. Så fort jeg slutter på pillene, så er jeg tilbake til 100% deprimert. For noen så må de ha den lille dytten medisinene gir, et lite dytt til å klare å ta tak i problemene sine. Jeg klarer ikke å ta tak i teoretiske problemer som ikke lenger eksisterer i lik grad som før. Folk er forskjellige. 

Men som sagt, forskjellig typer depresjon.
Noen er deprimerte av en annen grunn enn kjemisk/biologisk, og medisiner vil ikke fikse det. Gjøre det lettere, ja fordi symptomene blir lettere å håndtere, men de vil ikke fjerne problemet. For noen så kan man bli tilnærmet frisk på tabletter, men så fort de slutter med medisinene så er de tilbake til start. Fordi de har ikke fjernet årsaken til at man er deprimert. For mange så må det til en underliggende endring. De som blir deprimerte om vinteren trenger sol og varme, ikke piller, men det er så mye enklere å ta en pille enn å sette seg inni problemet og søke om hjelpemidler som faktisk funker. 
Noen har enkle problemer som f.eks er arbeidsledig. Så fort de får seg jobb så vil depresjonen forsvinne. Eller de som bare er deprimerte fordi de er single. Så fort de får seg kjæreste så er alt bra igjen. Det å medisinere en slik type depresjon er idiotisk og burde ikke være lov. For det er totalt unødvendig medisinering. 
Andre trenger større endringer i livet, som går på deg som person og måte å leve på. Din personlighet, følelser og tanker. Det er de som trenger behandling og som kan bruke medisiner som et hjelpemiddel i behandlingen. 

Ansvaret ligger ikke bare hos behandleren. Jeg har hatt venner som har vært "har ikke jobb, buhu jeg vil dø"-deprimert. Som har lagt det på jævlig tykt hos fastlegen og aldri oppgitt ekte grunnen til at de er deprimerte. Så får de piller i påvente av time hos DPS. Imellom tiden så får de seg jobb og vips så er de friske og blir da avslått av DPS på flekken. Ei venninne var slik, fordi hun mente det var edgy å gå på antidepressiva. Alle disse influencerne og kjendisene gjør det, så da ville hun også det. Det er også mange som overdriver symptomer og roper høyest om depresjon. Når de kun går igjennom en vanlig livskrise eller normale reaksjoner på helt normale ting. 

Behandlere har også et stort ansvar. Min erfaring er at både fastlege og psykiatere har alt for lav terskel til å skrive ut antidepressiva. Alle bortsett fra min nåværende behandler, har mast om antidepressiva. Jeg har prøvd det 3 ganger, 2 under "frivillig tvang" uten gode resultater. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Purple_Pixiedust]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at behandlere som syntes medisiner er bra er de som egentlig tenker at folk burde ta seg sammen og slutte deppe. Om de tar medisiner så kanskje de får det sparket i rumpa og faktisk gjør noe. Tror mange behandlere har et kynisk forhold til "medisiner". Man trenger ikke snakke om problemene da en pille kan løse det. Om en pille gjør personen bedre, så var ikke problemet så stort til å begynne med

Anonymkode: 608b4...c82

Medisiner kan være livsviktig for noen og unødvendig for andre. Jeg har prøvd ut flere typer, men har ikke nevneverdig effekt av det. Det betyr ikke at jeg ikke egentlig hadde trengt medisiner. Jeg bare har psykiske lidelser som ofte ikke hjelpes av antidepressiva. Skal derimot forsøke Lamictal snart. Håper det kan stabilisere meg litt mer. 

Det er forskjell på å ha en klassisk, kortvarig depresjon. Da kan det være mer nyttig å gå i samtaler med fokus på depresjonsmestring. Stikker det dypere enn som så med mer alvorlige og underliggende årsaker kan det for mange være avgjørende å finne rett type medisin og samtidig gå i terapi for å jobbe med det som er årsaken til depresjonen. 

[AnonymBruker]

Etter minst ti år med depresjon og sosial angst, gikk ting veldig mye bedre i vår. Ble utskrevet fra dps fordi jeg var for frisk, var nede i minste terapeutiske dose antidepressiva, og følte at livet endelig var godt. Og nå sitter jeg her igjen, med hodet i en mørk sky. Økt medisindose, starte samtaler igjen, vekten er skyhøy fordi jeg prøver å spise bort alt sammen, og jeg føler ikke at jeg mestrer noe i livet mitt. Akkurat nå er jeg så sykt motløs, for den sosiale angsten gjør at det er forferdelig å gå på jobb og skulle prestere der. Jeg orker ikke å grue meg sånn hver eneste dag... Det eneste jeg har lyst til er å være hjemme. Her er jeg noenlunde «fri», jeg koser meg faktisk i eget selskap. Her er det ingen som vurderer meg, ingen jeg skal prestere for, jeg stuller med hus og hjem og diverse hobbyer i et tempo som passer dagsformen. Jeg skulle ønske jeg slapp å jobbe. Da hadde livet mitt vært så mye enklere... Jeg har gått til behandling i 8 år, uten å klare å overvinne prestasjonsangsten. Jeg klarer ikke å se at jeg noen gang skal få det til heller. Og jeg blir enda mer motløs av å tenke på alle rundene med nav som eventuelt venter, der man føler seg omtrent som en forbryter som ikke klarer å ta seg sammen og bidra i samfunnet. Jeg har en mastergrad og enda en bachelorgrad oppå den igjen, så det står ikke på utdannelse liksom. Men jeg klarer det bare ikke... 

Anonymkode: 29dd2...9c9

[AnonymBruker]

Har slitt med depresjon i perioder. Har noen enkle tips som kan hjelpe. 

 

- skrive dagbok

- snakke høyt hvis du er alene.

- lett fysisk aktivitet som jogging

- turer i skogen

- naturtyper på Spotify og YouTube 

- klassisk musikk 

- les romaner som er depressive og lystige om hverandre

Anonymkode: 20e7c...79e

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at behandlere som syntes medisiner er bra er de som egentlig tenker at folk burde ta seg sammen og slutte deppe. Om de tar medisiner så kanskje de får det sparket i rumpa og faktisk gjør noe. Tror mange behandlere har et kynisk forhold til "medisiner". Man trenger ikke snakke om problemene da en pille kan løse det. Om en pille gjør personen bedre, så var ikke problemet så stort til å begynne med

Anonymkode: 608b4...c82

Mine behandlere har vært tydelig på en kombinasjon av samtaleterapi og medikamenter, eventuelt innleggelse ved akutt behov. De tror at jeg nok vil være mer mottakelig for samtaleterapi og lettere takle hverdagen mellom de ukentlige timene med medikamentell hjelp. Det er jeg i utgangspunktet helt med på. Jeg har bare vært litt uheldig med reaksjonene på de medisinene som jeg har prøvd ut så langt. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

På 4.11.2019 den 1.54, AnonymBruker skrev:

Sist time har behandler snakket om medikamenter for å forbedre situasjonen med depresjon, og håper inderlig at jeg får det. Har ikke energi igjen, og klarer ikke å tvinge meg selv lenger til å utføre aktiviteter. Forstår absolutt ikke hvordan andre klarer å fungere, at man ikke kjenner på tyngden og blir fort utkjørt av hverdagslig gjøremål, jobb, sosiale og andre aktiviteter & ansvar. Eneste jeg husker er at depresjonen ikke var tilstede når jeg var spedbarn/småbarn men det kom snikende i barndoms/ungdomsalder. 

Føler at jeg har gjort alt rett siste årene og presset på, var ansvarsfull, sosial og holdt til planer til tross jeg ikke hadde lyst var nede. Tenker ikke spesielt dårlig om meg selv og prøver å holde tankene mine i sjakk etter kognitiv terapi. Men det nytter ikke, det depresjonen ikke forsvinne eller bli lettere, har forsøkt å leve med det og akseptere det - men jeg ender alltid med å bli inaktiv og gi opp.  

Anonymkode: ecb97...dc8

Jeg er en person som er veldig følsom IG tenker mye. Har ikke vært dypt deprimert men har hatt angst og vært lettere deprimert og helt tiltaksløs på fritiden. Har alltid holdt på jobben min og aldri vært syk eller borte fra den - men det har vært mye slit. Prøvde antidepressiva for veldig mange år siden men kuttet ut da jeg ble helt skjelven og rar av de og det var vanskelig å fungere normalt i jobben. For et par år siden prøvde jeg igjen i forbindelse med ferie. Fikk mer angst noen uker men så gikk det kjempebra! Har fått et helt nytt liv uten angst og nerver. Jobben går som en lek og livet ellers er utrolig mye lettere. Føler jeg endelig har livskvalitet og ser lett på ting. For meg utgjorde det en kjempeforskjell.  

Anonymkode: 0dd1c...18b

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er så vanskelig å være ute blant folk og late som om man har det ok. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Samme her og at jeg føler andre ønsker meg vondt. Familien bryr seg ikke og tar aldri kontakt, har ingen venner eller får heller ikke kjæreste. Møter på tilfeldige folk overalt som har er behov av å titte stygt på andre, lage konflikter og dytte på andre som har like mye rett til plass. Spesielt i trafikken så er folk jævlige og skjønner ikke at alle har rett og man har regler å følge, folk oppfører seg dårlig og liker å true hverandre i trafikken osv. Det er veldig vanlig blant innavelet her på Østlandet. Føler meg ikke trygg noe sted og har det helt jævlig. Hater denne byen som jeg er oppvokst i, folk oppfører seg så dårlig her. Sånn er det ikke andre steder. Men har ikke mulighet til å flytte nå. Skjønner ikke åssen jeg skal klare eksamen nå, når jeg ikke kan slappe av hjemme engang. Og ikke i denne møkka byen og ekle menneskene her. De menneskene har tatt fra meg glede og livskiten. Hvis noen prøver seg eller oppfører seg jævlig så skal jeg virkelig sette de på plass, for nå er jeg lei! Folk er bare full av faenskap og egoisme, ingen hjemme i topplokket. Min mor er også inne på rommet mitt og flytter på ting, enda jeg har sagt nei. Og hun nekter ofte for ting som har blitt sagt og gjort. Klikker på noen snart, er så lei folk som skal manipulere meg og leke med meg, hva feiler det folk?!

Anonymkode: 4d5ec...19f

[Viviann]

Jeg er veldig lei av angsten og depresjonen og den var vart hele livet uten at jeg har blitt noe bedre. Er bare redd og trist inne i meg. Har sånn storm og orkan inne i magen min og en vond klump følelse som er masse uro i. Magefølelsen er det værste i hele verden siden den er vond og smertestillende hjelper selvfølgelig ikke. Jeg føler meg råtten tvers gjennom. En rar følelse. Jeg synes følelser er rare siden de kun består av vonde følelser og aldri gode. De gode klarer ikke å bryte gjennom en råtten kropp. Det verste er at livet har vært sånn siden barneåra og at den er kronisk og noe jeg må leve med. Men jeg vil ikke leve med den smerten?

[AnonymBruker]

På 6.11.2019 den 20.06, AnonymBruker skrev:

Etter minst ti år med depresjon og sosial angst, gikk ting veldig mye bedre i vår. Ble utskrevet fra dps fordi jeg var for frisk, var nede i minste terapeutiske dose antidepressiva, og følte at livet endelig var godt. Og nå sitter jeg her igjen, med hodet i en mørk sky. Økt medisindose, starte samtaler igjen, vekten er skyhøy fordi jeg prøver å spise bort alt sammen, og jeg føler ikke at jeg mestrer noe i livet mitt. Akkurat nå er jeg så sykt motløs, for den sosiale angsten gjør at det er forferdelig å gå på jobb og skulle prestere der. Jeg orker ikke å grue meg sånn hver eneste dag... Det eneste jeg har lyst til er å være hjemme. Her er jeg noenlunde «fri», jeg koser meg faktisk i eget selskap. Her er det ingen som vurderer meg, ingen jeg skal prestere for, jeg stuller med hus og hjem og diverse hobbyer i et tempo som passer dagsformen. Jeg skulle ønske jeg slapp å jobbe. Da hadde livet mitt vært så mye enklere... Jeg har gått til behandling i 8 år, uten å klare å overvinne prestasjonsangsten. Jeg klarer ikke å se at jeg noen gang skal få det til heller. Og jeg blir enda mer motløs av å tenke på alle rundene med nav som eventuelt venter, der man føler seg omtrent som en forbryter som ikke klarer å ta seg sammen og bidra i samfunnet. Jeg har en mastergrad og enda en bachelorgrad oppå den igjen, så det står ikke på utdannelse liksom. Men jeg klarer det bare ikke... 

Anonymkode: 29dd2...9c9

Vet ikke men jeg kjente meg litt igjen i deg og for meg var det som endelig hjalp mot denne "prestasjonsangsten" metakognitiv terapi og en form for eksponeringsterapi. Vi behandlet prestasjonstankene som tvangstanker. Dette gå meg en helt ekstrem følelse. Noe nytt. Jeg ante ikke at livet kunne kjennes så fritt. Ville bare dele det i tilfelle det kunne vært noe for deg. Jeg hadde gått 7 år i terapi før jeg prøvde det for halvannet år siden. 

Anonymkode: 849b0...1ef