Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

Men hvordan er matlysten deres? Min er helt på bunn og har problemer med å få i meg mat. Vil ikke ha mat!  Men må presse i meg mat og det er helt jævlig. Ingenting frister eller smaker. Middag er helt håpløst.  Huff 😕

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så sliten. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Samme her. Noen ganger er jeg så sliten at jeg bare griner.😢

Anonymkode: e30b0...524

[Gjest Koya]

Fordi jeg tenker på min far, som sitter ensom og isolert på ett gamlehjem på andre siden av landet fra der jeg bor. Han har hva vi mistenker er demens, og en kropp som er sterkt smertepreget og har siden før sommeren ikke vært istand til å bo i sitt hjem mer. har bursdag i morgen, og han blir med stor sannsynlighet sittende alene.. Jeg vil så gjerne besøke han men har ikke råd til reisen..

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Koya skrev:

Fordi jeg tenker på min far, som sitter ensom og isolert på ett gamlehjem på andre siden av landet fra der jeg bor. Han har hva vi mistenker er demens, og en kropp som er sterkt smertepreget og har siden før sommeren ikke vært istand til å bo i sitt hjem mer. har bursdag i morgen, og han blir med stor sannsynlighet sittende alene.. Jeg vil så gjerne besøke han men har ikke råd til reisen..

Åååh så trist 😢 Håper virkelig de som jobber der kan være der litt for han og holder han med selskap. Eller blir man bare sittende alene på rommet pga de ikke har tid? Huff stakkars mann.... Blir så trist når eldre bare stuet bort et gamlehjem og må sitte der alene. Det hjelper kanskje litt å få ringt og gratulerer han med dagen i morgen?

Anonymkode: e30b0...524

[Gjest Koya]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åååh så trist 😢 Håper virkelig de som jobber der kan være der litt for han og holder han med selskap. Eller blir man bare sittende alene på rommet pga de ikke har tid? Huff stakkars mann.... Blir så trist når eldre bare stuet bort et gamlehjem og må sitte der alene. Det hjelper kanskje litt å få ringt og gratulerer han med dagen i morgen?

Anonymkode: e30b0...524

Han liker dessverre verken de ansatte eller de andre beboerne der noe særlig, så nå skal jeg og søstrene mine prøve å få flyttet han til ett annet hjem som er i samme by som den ene søsteren inn bor i. Han blir for det meste liggende alene på rommet med pleiere som titter innom. Må ha hjelp til alt fra å gå på do til mating og hvordan skru av og på tven. Han er i tillegg til smertene og demensen nesten blind,så han sover mye og har enormt mye angst ( er jo ikke så rart .. ) . Jeg skal prøve å ringe han men tidligere så har jeg ikke fått svar fordi han ikke lenger skjønner hvordan han bruker mobiltelefonen, så mulig jeg må prøve å ringe sykehjemmet og få de til å hjelpe han.

Helt ærlig tror jeg han hadde hatt det best om han fikk slippe( og han sier det jo også selv at han vil dø), men føler meg ganske stygg når jeg tenker sånn for jeg er jo glad i han.. I tillegg er jeg livredd for å bli gammel selv, se andre rundt meg bli gamle osv. Min far er jo ett ganske spesielt sammensatt tilfelle men nå skremmer alderdommen meg mer enn noe annet..

[AnonymBruker]

3 timer siden, Koya skrev:

Han liker dessverre verken de ansatte eller de andre beboerne der noe særlig, så nå skal jeg og søstrene mine prøve å få flyttet han til ett annet hjem som er i samme by som den ene søsteren inn bor i. Han blir for det meste liggende alene på rommet med pleiere som titter innom. Må ha hjelp til alt fra å gå på do til mating og hvordan skru av og på tven. Han er i tillegg til smertene og demensen nesten blind,så han sover mye og har enormt mye angst ( er jo ikke så rart .. ) . Jeg skal prøve å ringe han men tidligere så har jeg ikke fått svar fordi han ikke lenger skjønner hvordan han bruker mobiltelefonen, så mulig jeg må prøve å ringe sykehjemmet og få de til å hjelpe han.

Helt ærlig tror jeg han hadde hatt det best om han fikk slippe( og han sier det jo også selv at han vil dø), men føler meg ganske stygg når jeg tenker sånn for jeg er jo glad i han.. I tillegg er jeg livredd for å bli gammel selv, se andre rundt meg bli gamle osv. Min far er jo ett ganske spesielt sammensatt tilfelle men nå skremmer alderdommen meg mer enn noe annet..

Så fælt! Må være slitsomt og en jæææævlig situasjon for deg å være i. Det må føles helt håpløst 😕 Grusomt når en som står deg nærmest vil dø og ikke leve mer😢 Håper i hvertfall dere får til å flytte han nærmere din søster. Det vil nok hjelpe litt. Skjønner det er tøft for deg/dere

Gruer meg til å bli så gammel at jeg mer eller mindre råtner bort på et gamlehjem. Ingen besøker meg eller noe. Høres helt forferdelig ut 

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

Skulle ønske det var noen god måte å få slippe å ha det slik som jeg har det. Disse svingningene. For tre uker siden ble jeg innlagt. Kom ordentlig hjem på mandagen, men kom meg opp på mitt beste mulige nivå noen dager før. Som ikke er glede eller å være frisk på en måte, men det er et nivå jeg kan leve med. Selv om det er meningsløst. Nå kjenner jeg at jeg allerede er på vei ned igjen. Noen dager fikk jeg uten å føle at absolutt alt i livet er håpløst og at jeg ikke vil være i det. Før mørket nå nok en gang tar tak. 

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan er matlysten deres? Min er helt på bunn og har problemer med å få i meg mat. Vil ikke ha mat!  Men må presse i meg mat og det er helt jævlig. Ingenting frister eller smaker. Middag er helt håpløst.  Huff 😕

Anonymkode: e30b0...524

Matlysten min øker gjerne i takt med hvor deprimert jeg er. Det blir det eneste jeg har på en måte. Så må bruke mye energi på å ikke overspise. Hadde det ikke vært for at spiseforstyrrelsen gjør at jeg er ekstremt opptatt av at jeg må være så tynn som mulig så hadde jeg nok vært veldig overvektig på grunn av dette. Har hatt perioder hvor depresjonen har gjort at jeg har mistet matlyst, men for det meste er økt matlyst et depresjonssymptom hos meg. Men noen ordentlig og sunn middag klarer jeg ikke lage når jeg er langt nede nei. 

Anonymkode: 8b918...12e

[Lady1995]

På 23.2.2017 den 21.06, AnonymBruker skrev:

Gah, holdt på å skrive min livs historie, omtrent. Kort, jeg har vært gjennom mye. Jeg var under barnevernet, som ikke tok mine problemer på alvor. I dag føler jeg meg verdiløs, håpløs. Jeg eksisterer bare, lever ikke. Er ufør, pga angst. Har vært hos flere psykologer, fått forskjellige diagnoser hver gang. Aldri fått noen hjelp. Aldri blitt forstått... En psykolog lyttet på min livshistorie i en time og et kvarter, så diagnostiserte han meg. Fant senere ut av at han hadde omskrevet biter av det jeg fortalte for å få meg til å passe inn på diagnosen han skrev.

Vært utsatt for overgrep av en jente når jeg var... ungdom. Når jeg tok det opp, fortalte om det, med tårer i øynene, fortalte det som skjedde, følelsene, angsten det skapte i meg, så han på meg og sa ingenting annet enn "aha", men så på meg med et blikk som tydelig sa at han ikke trodde på meg, at han oppfattet det som at jeg ville - fordi jeg er mann. Jeg ville ikke. Det tok år for meg å komme videre.

Jeg opplever ikke at jeg er blitt tatt på alvor av noen, mest mistenker jeg at det er nettopp fordi jeg er mann. Jeg forventes liksom å bare "ta meg sammen". En gang fortalte jeg legen at jeg hadde slitt med selvmordstanker en natt, alvorlige og sterke, på en måte jeg bare opplevd en gang før (da gikk det ille). Men i min kommune var det ingen hjelp fra psykisk helse kvelds/nattestid. Kun dagtid. Så min fastleges løsning? Å gi meg en resept på sovemedisin. Så jeg kunne sove til neste dag om det skjedde igjen.

Jeg har bodd for meg selv siden jeg gikk på videregående. Har ingen kontakt med foreldre eller søsken. Mine søsken er også skadd av sin oppvekst.

Et håpløst og meningsløst liv...

Anonymkode: a4bf3...963

Stor klem til deg ❤️ jeg var i barnevernet jeg også fra 2-10 år før jeg ble fratatt. Opplevd overgrep selv og er også ufør

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skulle ønske det var noen god måte å få slippe å ha det slik som jeg har det. Disse svingningene. For tre uker siden ble jeg innlagt. Kom ordentlig hjem på mandagen, men kom meg opp på mitt beste mulige nivå noen dager før. Som ikke er glede eller å være frisk på en måte, men det er et nivå jeg kan leve med. Selv om det er meningsløst. Nå kjenner jeg at jeg allerede er på vei ned igjen. Noen dager fikk jeg uten å føle at absolutt alt i livet er håpløst og at jeg ikke vil være i det. Før mørket nå nok en gang tar tak. 

Anonymkode: 8b918...12e

Hvordan holder du ut? Jeg synes hver dag er en kamp, og jeg sliter med å se poenget. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

På 21.10.2019 den 17.10, AnonymBruker skrev:

Jeg setter nok litt høye krav til min egen fungeringsevne og hvor fort det skal gå for å bli frisk, men det er jo egentlig å gjøre meg selv en bjørnetjeneste da jeg opplever noen få skritt tilbake som et større nederlag enn det trenger å være. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Ikke meg du svarte men vil bare si at det der er veldig vanlig. Jeg har måttet senke kravene og godta at ting tar tid. Selv den minste lille aktivitet gir jeg meg selv ros for. Går det en uke før jeg er ute av huset gir jeg meg klapp på skulderen fordi jeg greide gå til butikken. Et år tilbake i tid var det helt umulig. Tilfriskning er en prosess. Nå er jeg glad fordi jeg får i meg to måltider om dagen. Ifjor kunne jeg lett gå en hel dag uten å spise. Dette er babysteps men husk vi er mange og jeg heier på deg!! klem

Anonymkode: b9efd...2c9

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan holder du ut? Jeg synes hver dag er en kamp, og jeg sliter med å se poenget. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Det varierer, men jeg har en del destruktive mestringsstrategier som jeg tyr til de dårligste periodene. Så har det vært lange perioder jeg virkelig ikke har holdt ut og da har det blitt ganske alvorlig. Vært mye innlagt og også hatt en periode på 1,5 år med tungt rusmisbruk som jeg da har vært i behandling for. Så nå kjemper jeg hardt både for å holde ut hverdagen og å holde meg rusfri. Jeg har forsøkt å forlate livet noen ganger og vært nære på. Ligget i koma blant annet, men har ikke klart det da dødsangsten har tatt over et par ganger og jeg har oppsøkt hjelp, og to ganger det egentlig bare var flaks at jeg ble reddet, uten at jeg skal gå inn på det. Så jeg føler meg ganske stuck i livet dessverre. Vil ikke leve, men har ikke klart å dø. Derfor fortsetter jeg å kjempe. Så lenge jeg lever kommer jeg ikke til å legge meg ned og gi opp. Jeg vet at de tingene jeg gjør i livet er med på å hindre at jeg får det enda verre. Så selv om det kjennes meningsløst så vet jeg at det er viktig. Som å gå i behandling og være fysisk aktiv. Trening er vel det eneste jeg klarer å opprettholde i livet. Men det er tvangspreget på grunn av spiseforstyrrelse. Så... 😛

Huff nei jeg vet ikke hvordan  jeg holder ut egentlig. Har hatt det slik i så mange år at det er blitt normalen min. Selv om jeg stadig vekk er i full sorg og fortvilelse over at det er sånn. 

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det varierer, men jeg har en del destruktive mestringsstrategier som jeg tyr til de dårligste periodene. Så har det vært lange perioder jeg virkelig ikke har holdt ut og da har det blitt ganske alvorlig. Vært mye innlagt og også hatt en periode på 1,5 år med tungt rusmisbruk som jeg da har vært i behandling for. Så nå kjemper jeg hardt både for å holde ut hverdagen og å holde meg rusfri. Jeg har forsøkt å forlate livet noen ganger og vært nære på. Ligget i koma blant annet, men har ikke klart det da dødsangsten har tatt over et par ganger og jeg har oppsøkt hjelp, og to ganger det egentlig bare var flaks at jeg ble reddet, uten at jeg skal gå inn på det. Så jeg føler meg ganske stuck i livet dessverre. Vil ikke leve, men har ikke klart å dø. Derfor fortsetter jeg å kjempe. Så lenge jeg lever kommer jeg ikke til å legge meg ned og gi opp. Jeg vet at de tingene jeg gjør i livet er med på å hindre at jeg får det enda verre. Så selv om det kjennes meningsløst så vet jeg at det er viktig. Som å gå i behandling og være fysisk aktiv. Trening er vel det eneste jeg klarer å opprettholde i livet. Men det er tvangspreget på grunn av spiseforstyrrelse. Så... 😛

Huff nei jeg vet ikke hvordan  jeg holder ut egentlig. Har hatt det slik i så mange år at det er blitt normalen min. Selv om jeg stadig vekk er i full sorg og fortvilelse over at det er sånn. 

Anonymkode: 8b918...12e

Takk for at du deler noe så personlig. Jeg håper du ikke blir støtt av dette, men jeg kjemper så mye for å ikke utvikle større problemer som rus og andre destruktive mestringsstrategier som du beskriver. Samtidig ser jeg ikke helt poenget lenger. Jeg har mistet litt troen på at jeg kan bli bedre, og akkurat nå fungerer jeg ikke i det hele tatt. Jeg har skrevet litt i tråden tidligere om at mine faste behandlere kjemper for meg, men det gjør ikke de som vurderer henvisninger om innleggelse. Jeg føler jeg lever farlig nå, og jeg begynner å gråte hver gang familien min på telefonen snakker om fremtidsplaner som inkluderer meg. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du deler noe så personlig. Jeg håper du ikke blir støtt av dette, men jeg kjemper så mye for å ikke utvikle større problemer som rus og andre destruktive mestringsstrategier som du beskriver. Samtidig ser jeg ikke helt poenget lenger. Jeg har mistet litt troen på at jeg kan bli bedre, og akkurat nå fungerer jeg ikke i det hele tatt. Jeg har skrevet litt i tråden tidligere om at mine faste behandlere kjemper for meg, men det gjør ikke de som vurderer henvisninger om innleggelse. Jeg føler jeg lever farlig nå, og jeg begynner å gråte hver gang familien min på telefonen snakker om fremtidsplaner som inkluderer meg. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Blir overhodet ikke støtt. Det er bra du kjemper for å unngå det, for selv om man i starten opplever at det hjelper. At det tar vekk smerten. Så tar det deg igjen en dag og plutselig sitter man der og har det mye verre. Det har vært ufattelig tøft å komme seg ut av rusen, være i behandling og nå venne seg til å bo for meg selv igjen og fortsatt være rusfri samtidig som jeg enda sliter sånn psykisk. Ikke bare det jeg sier med i utgangspunktet, men traumer og dårlige opplevelser da jeg var i rusmiljøet hvor jeg blant annet ble nesten drept av en daværende "kjæreste". Som jeg snart må i rettsak mot. Og å ha spiseforstyrrelse og andre destruktive ting hjelper ikke heller. Så selv om det er hardt så håper jeg du klarer å holde hodet nok over vannet til å klare deg for veien opp blir bare enda lenger hvis du faller utpå og blir destruktiv på ulike måter. 

Har du og din behandler vært i møte med de som behandler henvisningen? Det burde være unødvendig at det går så langt at noe skjer og du må akuttinnlegges. Det må jo være mye bedre for deg å få et planlagt opphold på dps eller et annet behandlingssted slik at du får hjelp til å begynne å komme deg litt opp. Når poliklinisk oppfølging ikke har fungert bra nok så må du jo få noe mer. 

Jeg har diagnose som tilsier at jeg helst ikke skal være innlagt, men de bruker jo skjønn også for jeg har vært helt nødt til å legges inn flere ganger. Uten det hadde jeg garantert ikke levd nå. Og hvis jeg hadde levd så hadde jeg vel enda ligget i en sofa med sprøyta i armen. Med null kontakt med mine barn. Har fortsatt behov for innleggelse av og til, men jeg får ikke lenger langvarige innleggelser på akuttposten slik jeg gjorde før. Men det er fordi jeg ikke blir varig bedre av en innleggelse. Likevel trenger jeg det av og til en stund for å bygges litt opp slik at jeg klarer å fortsette å holde ut og lete etter løsninger på hjemmebane. 

Noen ganger må jo behandlingsapparatet tenke utenfor boksen. Det nytter ikke å behandle alle likt kun fordi retningslinjer sier slik og sånn. Hver person er unik uansett diagnoser og historie. 

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Blir overhodet ikke støtt. Det er bra du kjemper for å unngå det, for selv om man i starten opplever at det hjelper. At det tar vekk smerten. Så tar det deg igjen en dag og plutselig sitter man der og har det mye verre. Det har vært ufattelig tøft å komme seg ut av rusen, være i behandling og nå venne seg til å bo for meg selv igjen og fortsatt være rusfri samtidig som jeg enda sliter sånn psykisk. Ikke bare det jeg sier med i utgangspunktet, men traumer og dårlige opplevelser da jeg var i rusmiljøet hvor jeg blant annet ble nesten drept av en daværende "kjæreste". Som jeg snart må i rettsak mot. Og å ha spiseforstyrrelse og andre destruktive ting hjelper ikke heller. Så selv om det er hardt så håper jeg du klarer å holde hodet nok over vannet til å klare deg for veien opp blir bare enda lenger hvis du faller utpå og blir destruktiv på ulike måter. 

Har du og din behandler vært i møte med de som behandler henvisningen? Det burde være unødvendig at det går så langt at noe skjer og du må akuttinnlegges. Det må jo være mye bedre for deg å få et planlagt opphold på dps eller et annet behandlingssted slik at du får hjelp til å begynne å komme deg litt opp. Når poliklinisk oppfølging ikke har fungert bra nok så må du jo få noe mer. 

Jeg har diagnose som tilsier at jeg helst ikke skal være innlagt, men de bruker jo skjønn også for jeg har vært helt nødt til å legges inn flere ganger. Uten det hadde jeg garantert ikke levd nå. Og hvis jeg hadde levd så hadde jeg vel enda ligget i en sofa med sprøyta i armen. Med null kontakt med mine barn. Har fortsatt behov for innleggelse av og til, men jeg får ikke lenger langvarige innleggelser på akuttposten slik jeg gjorde før. Men det er fordi jeg ikke blir varig bedre av en innleggelse. Likevel trenger jeg det av og til en stund for å bygges litt opp slik at jeg klarer å fortsette å holde ut og lete etter løsninger på hjemmebane. 

Noen ganger må jo behandlingsapparatet tenke utenfor boksen. Det nytter ikke å behandle alle likt kun fordi retningslinjer sier slik og sånn. Hver person er unik uansett diagnoser og historie. 

Anonymkode: 8b918...12e

Takk for støtte! Det er sånn jeg også har inntrykk av - at det tar vekk smerten i starten før det utvikler seg til å bli et enda større problem enn man hadde. Samtidig så må jeg jo innrømme at jeg tar meg selv i å vurdere den kortvarige smertedøyvingen selv om jeg vet at det ikke er bra. 

Behandler skal visstnok ta noen samtaler neste uke for å finne ut hva som har skjedd. Det er spesielt én behandler som alltid vurderer henvisningene som mener at jeg helst bør unngå innleggelse, men akkurat nå under jeg meg jo over hva de tenker er best. At jeg ikke legges inn eller at jeg ikke klarer å holde ut. Min faste behandler ønsker planlagt innleggelse for å unngå akuttinnleggelser som et middelmådig og kortvarig tilbud for meg, så kan jeg heller gå over til andre helsetilbud etter det. 

Nå har ikke jeg fått en diagnose som tilsier at innleggelse er kontraindisert. Litt av tanken til min faste behandler er at jeg også skal få en ordentlig utredning mens jeg er der. 

Men ja. Det er vanskelig å holde motet oppe, særlig når jeg ikke har et velfungerende helseapparat rundt meg. Jeg ser ingen progresjon i det hele tatt, og det er særlig da det hele virker så meningsløst. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for støtte! Det er sånn jeg også har inntrykk av - at det tar vekk smerten i starten før det utvikler seg til å bli et enda større problem enn man hadde. Samtidig så må jeg jo innrømme at jeg tar meg selv i å vurdere den kortvarige smertedøyvingen selv om jeg vet at det ikke er bra. 

Behandler skal visstnok ta noen samtaler neste uke for å finne ut hva som har skjedd. Det er spesielt én behandler som alltid vurderer henvisningene som mener at jeg helst bør unngå innleggelse, men akkurat nå under jeg meg jo over hva de tenker er best. At jeg ikke legges inn eller at jeg ikke klarer å holde ut. Min faste behandler ønsker planlagt innleggelse for å unngå akuttinnleggelser som et middelmådig og kortvarig tilbud for meg, så kan jeg heller gå over til andre helsetilbud etter det. 

Nå har ikke jeg fått en diagnose som tilsier at innleggelse er kontraindisert. Litt av tanken til min faste behandler er at jeg også skal få en ordentlig utredning mens jeg er der. 

Men ja. Det er vanskelig å holde motet oppe, særlig når jeg ikke har et velfungerende helseapparat rundt meg. Jeg ser ingen progresjon i det hele tatt, og det er særlig da det hele virker så meningsløst. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Håper det blir en klarhet i alt snart. Jeg har også vært kasteball i systemet og det var både vondt og frustrerende. Man trenger en god og trygg plan rundt seg for å kunne klare å fokusere på å bli bedre. 

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

På 21.10.2019 den 13.38, Missbehave skrev:

I dag har jeg for fullt ramlet ned i et sort hull jeg ikke kommer meg ut av. Mine to behandlere er borte denne uken og akkurat nå lurer jeg på hvordan jeg skal klare meg i én uke. Har telefonangst, så det å ringe noen er uaktuelt. Har ingen familie eller venner, så dette kan bli tøft...

Ser dette er jo en uke siden, hvordan har det gått?

Jeg ville egentlig bare tipse om Kirkens SOS chattetjeneste. Der kan man snakke med noen uten å måtte snakke i telefon. 

Anonymkode: 849b0...1ef

[Missbehave]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser dette er jo en uke siden, hvordan har det gått?

Jeg ville egentlig bare tipse om Kirkens SOS chattetjeneste. Der kan man snakke med noen uten å måtte snakke i telefon. 

Anonymkode: 849b0...1ef

Det var en tung uke. Forsøkte å holde meg opptatt selv om jeg bare ville sove. Den verste dagen var egentlig lørdag da jeg var på fest. Dro tidlig fordi jeg var så langt nede. I dag har jeg sovet nesten hele dagen. Har vært så sliten at jeg ikke har klart å holde meg våken. 

Når jeg er deprimert kommer jeg meg gjennom det til slutt, men akkurat forrige uke slet jeg veldig.

Har forsøkt både chatte-tjenesten til Kirkens SOS og Mental Helse, men de forsøker å "rushe" gjennom samtalen. Tror heller ikke de vet hvordan man kan hjelpe noen som er så tungt deprimert at de ikke ser en gnist engang - for der er jeg nå. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Missbehave skrev:

Det var en tung uke. Forsøkte å holde meg opptatt selv om jeg bare ville sove. Den verste dagen var egentlig lørdag da jeg var på fest. Dro tidlig fordi jeg var så langt nede. I dag har jeg sovet nesten hele dagen. Har vært så sliten at jeg ikke har klart å holde meg våken. 

Når jeg er deprimert kommer jeg meg gjennom det til slutt, men akkurat forrige uke slet jeg veldig.

Har forsøkt både chatte-tjenesten til Kirkens SOS og Mental Helse, men de forsøker å "rushe" gjennom samtalen. Tror heller ikke de vet hvordan man kan hjelpe noen som er så tungt deprimert at de ikke ser en gnist engang - for der er jeg nå. 

Så kjedelig at du har den erfaringen! Jeg har god erfaring med både telefon og Chat hos Kirkens SOS, men det kommer ganske an på hvem man kommer til. 

Håper behandlingstimen(e) dine denne uken hjelper ❤

Anonymkode: 849b0...1ef