Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Skal begynne på skolen på mandag, første gang på 2 år at jeg går på skole. Og jeg er livredd for at jeg har blitt dum, og at jeg ikke er i stand til å øve til prøve og slikt. For jeg falt utav skolen grunnet angst og depresjon, nå sitter jeg igjen med depresjon (og andre ting som går utover hverdagen og livet, men ikke skole) så jeg gruer meg! Fordi jeg er redd for at depresjonen skal gjøre det umulig å pugge, umulig å huske ting til prøve og umulig å lære. Kjennes ut som at jeg har mistet evnen til å være elev. 
Har nesten gitt opp før skoleåret har begynt. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Jeg føler sånn med deg. Jeg må selv ta et år pause nå grunnet depresjon, angst og diverse annen sykdomsproblematikk, og jeg er beykret for hvordan det blir når jeg kommer tilbake igjen. 

Lykke til på mandag, og vit at du har her en som heier på deg. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

Alt bare går til helvete. Skulle bare ha en normal og artig kveld på festival. Ble så full. Husker ikke at jeg dro derfra. Ble funnet liggende ved et utested og de fikk ikke kontakt med meg så ble tur i ambulansen og liggende til observasjon på legevakten. Telefonen min ble også stjelt. Kortene mine ble funnet strødd på et busstopp. Så nå er jeg uten tlf. Jeg er så stressa og alt føles bare jævlig. Har lenge følt at det begynner å rakne og det gjør det. Har blitt mer og mer selvdestruktiv og episoden i natt beviser jo det. Jeg fortjener ikke å leve. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[mellomtomater67]

Ser at flere å flere vennene mine flytter på hybel, jeg har hatet å bo hjemme så lenge, eneste jeg vil er å flytte. er 18 om noen mnd. Men foreldrene mine nekter meg å flytte. takler heller ikke skolen, gruer meg hver dag, orker bare ikke. ser ikke meningen med det, vil bare droppe ut.

[AnonymBruker]

Nå er det nok!! Mamma er alkoholiker og kommer kun innom for å mase etter penger til drikke. Sier jeg nei, så blir hun sur og begynner å kjefte på meg. I går var hun tom for alkohol og buser inn døra mi. Maser etter mer penger. Hun blir ufyselig når hun er full og jeg måtte hive ho på dør! Like etterpå får jeg en sur melding om at jeg er en forferdelig datter og må skamme meg. Makan😬

Orker ikke mer. Har sagt hun bør komme i behandling, men ho gidder ikke å høre på meg. Hun kommer til å drikke seg i hjel slik som hun holder på. Jeg er bare så fryktelig sliten og lei. Har ikke hørt noe fra henne på lenge, før hun plutselig kom i går. Nå går jeg å legger meg.

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det nok!! Mamma er alkoholiker og kommer kun innom for å mase etter penger til drikke. Sier jeg nei, så blir hun sur og begynner å kjefte på meg. I går var hun tom for alkohol og buser inn døra mi. Maser etter mer penger. Hun blir ufyselig når hun er full og jeg måtte hive ho på dør! Like etterpå får jeg en sur melding om at jeg er en forferdelig datter og må skamme meg. Makan😬

Orker ikke mer. Har sagt hun bør komme i behandling, men ho gidder ikke å høre på meg. Hun kommer til å drikke seg i hjel slik som hun holder på. Jeg er bare så fryktelig sliten og lei. Har ikke hørt noe fra henne på lenge, før hun plutselig kom i går. Nå går jeg å legger meg.

Anonymkode: e30b0...524

Det må nok føles veldig tungt, men det beste du gjør for deg og henne er å gjøre som du gjør. Ikke gi henne penger til misbruket sitt og ikke akseptere den dårlige oppførselen. Gjør det klart for henne at så lenge hun fortsetter misbruket er døren stengt. Hvis hun velger å gå i behandling vil du derimot være der for henne og støtte henne (hvis det er noe du orker). 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det må nok føles veldig tungt, men det beste du gjør for deg og henne er å gjøre som du gjør. Ikke gi henne penger til misbruket sitt og ikke akseptere den dårlige oppførselen. Gjør det klart for henne at så lenge hun fortsetter misbruket er døren stengt. Hvis hun velger å gå i behandling vil du derimot være der for henne og støtte henne (hvis det er noe du orker). 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

Jeg har sagt det 100 ganger at jeg ikke kan gi henne penger og da blir hun veldig sur på meg. Hun prøver å gi meg dårlig samvittighet.Er sååå lei. Jeg har nok med meg selv. Jeg kan ikke drive å hjelpe henne med penger til drikke. Det går ikke. Behandling bryr hun seg ingenting om. 🙄

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sagt det 100 ganger at jeg ikke kan gi henne penger og da blir hun veldig sur på meg. Hun prøver å gi meg dårlig samvittighet.Er sååå lei. Jeg har nok med meg selv. Jeg kan ikke drive å hjelpe henne med penger til drikke. Det går ikke. Behandling bryr hun seg ingenting om. 🙄

Anonymkode: e30b0...524

Da er det ikke så mye du kan gjøre akkurat nå. Annet enn å forsøke skjerme deg selv. Jeg ba aldri om penger og slikt da jeg var i aktiv rus og holdt meg unna familie for å skåne de, men uansett hvor mye de prøvde så måtte jeg selv bli klar for behandling før jeg valgte å gjøre det. Var åtte og fem uker på to steder med noen måneders mellomrom hvor jeg skrev meg ut, også gikk det et halvt år til før jeg på nytt gikk inn i behandling. Denne gangen har jeg stått løpet ut, og det har selvsagt hjulpet å ha familien på min side som har oppmuntret meg til å holde ut, men viljen må komme innenfra og den var ikke der i stor nok grad de to første gangene. Så lenge hun ikke vil i behandling så vil hun ikke klare å fullføre det uansett. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[AnonymBruker]

Overveldet av hvor skiftende jeg blir. Kan gå flere dager med festing, trening og diverse andre aktiviteter og få det til å gå rundt uten å bli fysisk utslitt. Kan definitivt nå toppen av Everest uten problem når jeg er først "giret opp". Verste med det er at jeg tenker ofte i disse periodene at jeg er kurert, men plutselig kommer depresjonen likevel. Jeg ser ingen håp, og merker at med årene blir depresjonen verre, og samme gjelder livssituasjonen. Mine korte oppturer er ikke verdt de dype uutholdelige nedturene. Det er tungt å bære på dette alene og gråte om nettene når alle har lagt seg. 

Anonymkode: 224b2...914

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Overveldet av hvor skiftende jeg blir. Kan gå flere dager med festing, trening og diverse andre aktiviteter og få det til å gå rundt uten å bli fysisk utslitt. Kan definitivt nå toppen av Everest uten problem når jeg er først "giret opp". Verste med det er at jeg tenker ofte i disse periodene at jeg er kurert, men plutselig kommer depresjonen likevel. Jeg ser ingen håp, og merker at med årene blir depresjonen verre, og samme gjelder livssituasjonen. Mine korte oppturer er ikke verdt de dype uutholdelige nedturene. Det er tungt å bære på dette alene og gråte om nettene når alle har lagt seg. 

Anonymkode: 224b2...914

💚💚💚💚💚Håper du har noen flinke folk å snakke med ❤️❤️❤️❤️❤️

Anonymkode: 06855...dc3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

💚💚💚💚💚Håper du har noen flinke folk å snakke med ❤️❤️❤️❤️❤️

Anonymkode: 06855...dc3

Har vært så heldig og fått en dyktig behandler nylig, og prøver å gjøre det beste ❤️ Takk for kommentaren, det betyr mye. For nå er det å forsøke ta ting en gang om dagen godt nok. 

Anonymkode: 224b2...914

[Purple_Pixiedust]

Jeg er ikke sånn tungt, tungt deprimert for tiden, men alt er likevel fullstendig håpløst og vondt. Jeg er så trøtt av livet og trøtt av å kjempe. Har så mye hengende over meg av alvorlige ting at det er vanskelig å se noe lys i tunnelen. Venter bare på en beskjed som bokstavelig talt vil ødelegge livet mitt. 

[Anonymburker]

Jeg er bare så sliten mentalt, og jeg er lei av å høre at det ordner seg til slutt. Ja, når livet tar slutt ordner det seg. Men mens jeg lever, nei.

Erfaringen min etter 15 år som juridisk voksen er at ting kan se ut til å løse seg, men det varer i en kort periode før en rekke nye slag i trynet kommer. Nedturene er konstante, og det er på alle områder i livet, både jobb, økonomi og samliv. Jeg har aldri opplevd en eneste varig opptur. Man får liksom bare glimt av håp, før det blir revet bort. Stabiliteten i livet mitt har vært lik null.

Om jeg går inn med positivitet eller negativitet i noe har ingenting å si, det blir samme utfall.

At jeg klarer å trene oppi alt dette røret, forstår jeg ikke. 

Tankene er alltid på høygir, og jeg sliter med å få roet ned, spesielt nå som jeg er uten jobb. Utenom familie har jeg INGEN å lene meg på og som jeg kan snakke med. Snakke med kan jeg heller ikke med familie, da de ikke er særlig snakkesalige om kjipe ting.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Fornuftig-mann skrev:

Jeg er bare så sliten mentalt, og jeg er lei av å høre at det ordner seg til slutt. Ja, når livet tar slutt ordner det seg. Men mens jeg lever, nei.

Erfaringen min etter 15 år som juridisk voksen er at ting kan se ut til å løse seg, men det varer i en kort periode før en rekke nye slag i trynet kommer. Nedturene er konstante, og det er på alle områder i livet, både jobb, økonomi og samliv. Jeg har aldri opplevd en eneste varig opptur. Man får liksom bare glimt av håp, før det blir revet bort. Stabiliteten i livet mitt har vært lik null.

Om jeg går inn med positivitet eller negativitet i noe har ingenting å si, det blir samme utfall.

At jeg klarer å trene oppi alt dette røret, forstår jeg ikke. 

Tankene er alltid på høygir, og jeg sliter med å få roet ned, spesielt nå som jeg er uten jobb. Utenom familie har jeg INGEN å lene meg på og som jeg kan snakke med. Snakke med kan jeg heller ikke med familie, da de ikke er særlig snakkesalige om kjipe ting.

Ja, og at "du må bare ta tiden til bruk". Det føles som så meningsløse ord. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[Anonymburker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, og at "du må bare ta tiden til bruk". Det føles som så meningsløse ord. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Jeg tror folk som sier dette nettopp har opplevd det at ting løser seg.  For mange gjør det jo det, men ikke for alle.

[Purple_Pixiedust]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, og at "du må bare ta tiden til bruk". Det føles som så meningsløse ord. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Eller når man får høre at de har troen på at det vil ordne seg. Eller de sier at en er så sterk osv. For meg er det i alle fall veldig tungt når jeg føler på det motsatte selv. Ikke at det ville vært bedre at de sa at de ikke har troen på meg, men på en måte føles det mer riktig å bare få anerkjennelse på at det er faktisk helt dritt. Jeg er så sliten i hodet og å ta i mot slike tilbakemeldinger gjør at jeg må nikke og smile og ta på meg en maske fordi jeg føler egentlig bare for å rope ut "hvordan i all verden kan du vite det? Hvordan mener du det vil ordne seg? For jeg klarer ikke finne noen løsning". 

Veldig pessimistisk I know. Det begynte liksom å gå litt bedre, men nå er det på vei ned igjen i stor fart. Da er det hardt å skulle tro på noe annet enn et liv som en berg- og dalbane hvor det av og til går litt bedre, men så går det til helvete igjen. Jeg har ikke energi eller ressurser til å jobbe meg gjennom alt. Det har vært tungt hele livet i varierende grad. Især de siste årene har vært ulevelig. 

[Anonymburker]

2 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Eller når man får høre at de har troen på at det vil ordne seg. Eller de sier at en er så sterk osv. For meg er det i alle fall veldig tungt når jeg føler på det motsatte selv. Ikke at det ville vært bedre at de sa at de ikke har troen på meg, men på en måte føles det mer riktig å bare få anerkjennelse på at det er faktisk helt dritt. Jeg er så sliten i hodet og å ta i mot slike tilbakemeldinger gjør at jeg må nikke og smile og ta på meg en maske fordi jeg føler egentlig bare for å rope ut "hvordan i all verden kan du vite det? Hvordan mener du det vil ordne seg? For jeg klarer ikke finne noen løsning". 

Veldig pessimistisk I know. Det begynte liksom å gå litt bedre, men nå er det på vei ned igjen i stor fart. Da er det hardt å skulle tro på noe annet enn et liv som en berg- og dalbane hvor det av og til går litt bedre, men så går det til helvete igjen. Jeg har ikke energi eller ressurser til å jobbe meg gjennom alt. Det har vært tungt hele livet i varierende grad. Især de siste årene har vært ulevelig. 

Folk som sier det vil ordne seg osv, har neppe opplevd veldig tøffe ting. De er vant til at ting løser seg, og de har sikkert ingen tunge og vanskelige tanker selv. De prøver sikkert bare å være snille, men mangler forståelsen for ting ikke er like lett for alle.

Selv blir jeg etterhvert 34 år. Jeg kjenner på liten lyst til å bli 40. Rett og slett fordi jeg trolig ikke vil ha et etablert liv da heller. Vil neppe ha råd til bolig, og jeg er for gammel for å stifte familie, noe jeg i grunn allerede føler er for sent nå.. Så hva er da vitsen?

[AnonymBruker]

10 timer siden, Fornuftig-mann skrev:

Folk som sier det vil ordne seg osv, har neppe opplevd veldig tøffe ting. De er vant til at ting løser seg, og de har sikkert ingen tunge og vanskelige tanker selv. De prøver sikkert bare å være snille, men mangler forståelsen for ting ikke er like lett for alle.

Selv blir jeg etterhvert 34 år. Jeg kjenner på liten lyst til å bli 40. Rett og slett fordi jeg trolig ikke vil ha et etablert liv da heller. Vil neppe ha råd til bolig, og jeg er for gammel for å stifte familie, noe jeg i grunn allerede føler er for sent nå.. Så hva er da vitsen?

Det var det da...Jeg har bolig (holder på å selge nå og det går ikke som forventet, og sliter med nytt lån i banken så er fryktelig stresset for å få ordnet meg en bolig med to soverom som jeg MÅ ha, og i et område som ikke midt i byen slik det er nå) og jeg har barn, men jeg er for syk til å ha de boende hos meg. Jeg har vært i et etablert forhold, men der ble jeg mishandlet. Så for min del har ikke dette hjulpet på å ha det bra. Eneste er at ungene er eneste drivkraft jeg har i meg for å forsøke å få det bedre i livet.  Har allerede nesten mistet meg i døden. Nå prøver jeg å gi dem moren sin tilbake. Men det er tøft.  Det er også flere ting som jeg er maktesløs ovenfor som vil bli avgjort/finne sted i løpet av høsten og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Spesielt ikke hvis jeg ikke har kommet meg i en mer egnet bolig til da. Har vært tungt å bo der jeg bor nå med to unger det ikke er plass til når de er på besøk. 

Jeg tenker stadig vekk at hvis jeg bare får ordnet meg x så blir det så mye bedre. Før jeg kjøpte bolig jeg har nå så skulle alt bli så mye bedre. Og nå tenker jeg det samme ved nytt boligbytte. Hvis jeg klarer å få solgt og får det lille lånet til ny bolig. Altså noe blir lettere som større plass til å ha ungene, bedre område for meg og dem med nærhet til naturen og litt mennesker vi kan være sammen med, men jeg vet jo at alt jeg sliter med inni meg blir ikke bedre av dette. Det har jeg merket gang på gang at de ytre faktorene kan gjøre det noe bedre eller verre, men overhodet ikke fikse det.. 

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

Dere som er deprimerte, hva gjør dere i helgene? Jeg er i en veldig dårlig periode nå. Eller har vært det lenge, men jeg har liksom ikke energi eller lyst til noe som helst. Har ligget i senga en halvtime nå og bare sett tomt i taket. Hvorfor blir man så ubrukelig av å være deprimert egentlig?!

Har meldt meg på yoga da, det liker jeg godt, så det skal jeg bare tvinge meg på. Men dag ut og dag inn tilbringer jeg med å se i taket, eller drømme meg bort i serier og filmer. Og sånn går no dagan. Hvis jeg er sosial så kjeder jeg meg og vil bare hjem til Netflixen min.. er ingenting jeg syns er gøy eller givende. Er en venninne som vil vi skal gå ut i kveld men jeg har virkelig ikke lyst. Ser for meg at jeg kommer til å stå i et hjørne og glo.

Føler ikke at jeg lever, bare at jeg eksisterer.  

Anonymkode: 9c41c...f43

[AnonymBruker]

Jeg har en konstant angstfølelse og er i en depressiv periode akkurat nå. Vil bare ligge i sengen av depresjonen, men vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg av angsten. Jeg vil bare ut av denne kroppen. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

Jeg begynner å bli veldig dårlig nå. Hva faen skal jeg gjøre. Kom akkurat til venninne i annen by etter seks dager hos onkel. Skal være her til torsdags kveld. Jeg sliter allerede 

Anonymkode: 8b918...12e