Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg innser at jeg nok har slitt med tilbakevendende depresjoner i flere år. Tror første gang var i 9. klasse. Jeg har en ekstrem tendens til å normalisere alt og har derfor ikke tak i dette. Denne sommeren ble det helst ekstremt og jeg forhørte meg med en nær venn som er psykolog. Han mente, ut fra historikken som er ganske kompleks, hørtes ut som det kunne være tilbakevendende depresjoner, kompleks ptsd, bipolar type 2, eller add, men at keg bør utredes nærmere. 

Problemet er at jeg er en svært velfungerende person. Jeg er veldig pliktoppfyllende, er aldri borte fra jobb selv om jeg er syk, skjuler hvor mye jeg lider veldig godt. Utenfra ser jeg vellykket ut, men jeg våkner hver dag, og den første tanken jeg får er «jeg orker ikke mer, jeg vil bare dø». 

Jeg er vant til å holde ut lidelser, så jeg står ut med å ha det sånn en stund til, men jeg er redd jeg bare blir verre. Det er mye som skremmer meg med å høre av meg til fastlegen og få henvisning til psykolog. Vil jeg bli tatt på alvor? Og ikke minst: kan det få negative konsekvenser? 

Av negative konsekvenser er jeg redd for: 

1. Å ikke ha mulighet til å adoptere i fremtiden. 

2. At forsikringsselskap ikke skal betale om det fremkommer at jeg har hatt feks bipolarlidelse siden 9. klasse. Selv om jeg ikke har skjønt det. I tilfelle jeg ender som ufør altså. 

3. Å få medisiner jeg går opp i vekt av. Jeg skjønner dette er en bagatell ifht depresjonen, men jeg har enorm selvforakt mtp egen kropp og et snev av spiseproblematikk. 

Noen som vet? 

Anonymkode: 5703b...0b1

[AnonymBruker]

I dag, og mer og mer for tiden, er en dårlig dag. Det er 2 år siden det voldelige samboerskapet med eksen tok slutt, og jeg sitter her som et tomt skall. Ingenting gleder eller betyr noe, det tok alt jeg hadde å komme meg over ham. Sitter nå og lurer på om jeg bare kan fungere i forhold med en psykisk eller fysisk mishandler. Jeg føler ikke jeg vet hvordan man kommuniserer med greie menn. Jeg har ingen behov for å møte noen, og det skremmer meg, altså psyko eller ingenting..

Jeg slet før jeg traff ham, og jeg sliter mer nå. 

Jeg er alene, ensom, ser ingen fremtid. 

Anonymkode: 09071...c71

[AnonymBruker]

Har ikke skrevet her på en evighet. Men har prøvd, men klarer liksom ikke å trykke "send inn svar". Den siste tiden har vært veldig tung, på grensen til uutholdelig. Gjør ikke stort annet enn å gråte for tiden. Alt går til helvete. Jeg makter ikke mer snart. 
Har sluttet å telle dager. Jeg orker det ikke mer, gidder ikke "trang ditt og trang datt", det er som det er. Må bare innse at det er en del av meg og den jeg er, et mislykket misfoster som ikke får til å håndtere følelser som et normalt oppegående menneske. Totalt ubrukelig og mislykket, så orker ikke en gang å late som at jeg prøver å slutte. Makter ikke den kampen lengre, jeg gidder ikke, har gitt opp. Vurderer å gi opp behandling, det hjelper ikke i det hele tatt og jeg blir aldri bedre. Det finnes ikke håp lengre. 

Gjør ikke annet enn å veksle mellom å gråte, og det å være nummen. Sitter bare inne og ser tv serie, serier jeg har sett alt for mange ganger før og som jeg ikke bryr meg noe om. Orker ikke å prøve ut nye serier, det krever for mye hjernekapasitet som jeg ikke har. Føler jeg isolerer meg mer og mer, og jeg klarer ikke å bry meg en gang. Orker ikke falske mennesker som ikke bryr seg. Orker ikke å late som at jeg tror på løgnene deres heller, så jeg dytter alt og alle bort. Inkludert behandler, som jeg ikke orker å kaste bort tiden på mer. Vet ikke hva jeg vil med dette. Meningsløst. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I dag, og mer og mer for tiden, er en dårlig dag. Det er 2 år siden det voldelige samboerskapet med eksen tok slutt, og jeg sitter her som et tomt skall. Ingenting gleder eller betyr noe, det tok alt jeg hadde å komme meg over ham. Sitter nå og lurer på om jeg bare kan fungere i forhold med en psykisk eller fysisk mishandler. Jeg føler ikke jeg vet hvordan man kommuniserer med greie menn. Jeg har ingen behov for å møte noen, og det skremmer meg, altså psyko eller ingenting..

Jeg slet før jeg traff ham, og jeg sliter mer nå. 

Jeg er alene, ensom, ser ingen fremtid. 

Anonymkode: 09071...c71

Det er så leit å lese. Jeg også sliter i livet etter å ha kommet meg vekk fra volden. Ble så syk og suicidal og lite fungerende at jeg har vært mer innlagt enn hjemme de siste to år og åtte måneder. 

Det er som du sier. Man ender opp som et skall til slutt. Hvordan venne tilbake? Jeg vet rett og slett ikke for jeg har ikke funnet ut av det jeg heller. Hvis det tar like lang tid å bygges opp som det tok å brytes ned så har jeg over seks år igjen.. Men jeg som deg var ødelagt også før jeg traff han. Har vært i et kort forhold etter det hvor jeg ble grisebanket. Evner ikke å finne en ordentlig mann. 

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke skrevet her på en evighet. Men har prøvd, men klarer liksom ikke å trykke "send inn svar". Den siste tiden har vært veldig tung, på grensen til uutholdelig. Gjør ikke stort annet enn å gråte for tiden. Alt går til helvete. Jeg makter ikke mer snart. 
Har sluttet å telle dager. Jeg orker det ikke mer, gidder ikke "trang ditt og trang datt", det er som det er. Må bare innse at det er en del av meg og den jeg er, et mislykket misfoster som ikke får til å håndtere følelser som et normalt oppegående menneske. Totalt ubrukelig og mislykket, så orker ikke en gang å late som at jeg prøver å slutte. Makter ikke den kampen lengre, jeg gidder ikke, har gitt opp. Vurderer å gi opp behandling, det hjelper ikke i det hele tatt og jeg blir aldri bedre. Det finnes ikke håp lengre. 

Gjør ikke annet enn å veksle mellom å gråte, og det å være nummen. Sitter bare inne og ser tv serie, serier jeg har sett alt for mange ganger før og som jeg ikke bryr meg noe om. Orker ikke å prøve ut nye serier, det krever for mye hjernekapasitet som jeg ikke har. Føler jeg isolerer meg mer og mer, og jeg klarer ikke å bry meg en gang. Orker ikke falske mennesker som ikke bryr seg. Orker ikke å late som at jeg tror på løgnene deres heller, så jeg dytter alt og alle bort. Inkludert behandler, som jeg ikke orker å kaste bort tiden på mer. Vet ikke hva jeg vil med dette. Meningsløst. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Er det rus du sliter med? Det sliter jeg med også. Har vært i snart ti måneder i behandling med noen sprekker her og der. Føler jeg er et håpløst tilfelle. Men jeg har også blitt avhengig av all hjelpen så jeg fortsetter nå å prøve å ta den i mot. Vet ikke om jeg orker å få meg ny behandler når jeg er ferdig i behandling her om en måned da. Orker ikke starte opp på nytt med en ny person..

Jeg har ikke noen trøstende ord til noen av dere, men. Jeg kjenn er mer igjen i det dere skriver. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[Gjest supernova_87]

På 23.7.2019 den 23.13, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Jeg innser at jeg nok har slitt med tilbakevendende depresjoner i flere år. Tror første gang var i 9. klasse. Jeg har en ekstrem tendens til å normalisere alt og har derfor ikke tak i dette. Denne sommeren ble det helst ekstremt og jeg forhørte meg med en nær venn som er psykolog. Han mente, ut fra historikken som er ganske kompleks, hørtes ut som det kunne være tilbakevendende depresjoner, kompleks ptsd, bipolar type 2, eller add, men at keg bør utredes nærmere. 

Problemet er at jeg er en svært velfungerende person. Jeg er veldig pliktoppfyllende, er aldri borte fra jobb selv om jeg er syk, skjuler hvor mye jeg lider veldig godt. Utenfra ser jeg vellykket ut, men jeg våkner hver dag, og den første tanken jeg får er «jeg orker ikke mer, jeg vil bare dø». 

Jeg er vant til å holde ut lidelser, så jeg står ut med å ha det sånn en stund til, men jeg er redd jeg bare blir verre. Det er mye som skremmer meg med å høre av meg til fastlegen og få henvisning til psykolog. Vil jeg bli tatt på alvor? Og ikke minst: kan det få negative konsekvenser? 

Av negative konsekvenser er jeg redd for: 

1. Å ikke ha mulighet til å adoptere i fremtiden. 

2. At forsikringsselskap ikke skal betale om det fremkommer at jeg har hatt feks bipolarlidelse siden 9. klasse. Selv om jeg ikke har skjønt det. I tilfelle jeg ender som ufør altså. 

3. Å få medisiner jeg går opp i vekt av. Jeg skjønner dette er en bagatell ifht depresjonen, men jeg har enorm selvforakt mtp egen kropp og et snev av spiseproblematikk. 

Noen som vet? 

Anonymkode: 5703b...0b1

Du er kanskje høytfungerende, men jeg vil gjerne motsi deg på VELfungerende. Har det slått deg at det kan være det at du driver og "holder ut" lidelsen som gjør at den varer ved? Jeg pleide å tenke at jeg var veldig sterk pga alt jeg hadde tålt og bært så mye. Og det er jo sant. Men jeg hadde ikke trengt å være så sterk. Og jeg måtte være så sterk nettopp fordi jeg ikke hadde gode mestringsstrategier og ikke var i kontakt med følelsene mine: for å holde ut. Jeg tror at veldig mye angst og depresjon kommer av at man undertrykker følelsene og reaksjonene på f.eks traumer. 

Jeg skjønner godt spørsmålene du stiller. Men kanskje et annet spørsmål bør være hva du risikerer med å IKKE få hjelp. Du frykter konsekvensene HVIS du engang blir ufør men hva med å heller gjøre alt for å IKKE bli det med å søke hjelp? 

Du kan forresten si nei til medisiner. Om man har dårlige mestringsstrategier så hjelper ikke en pille. Piller er ofte bare et plaster på en infeksjon. 

Og se det sånn: du kan heller ikke adoptere om du er død. Lykke til og god bedring. Livet kan være bedre for deg enn det er nå.

[AnonymBruker]

1 time siden, Rainstorm skrev:

Du er kanskje høytfungerende, men jeg vil gjerne motsi deg på VELfungerende. Har det slått deg at det kan være det at du driver og "holder ut" lidelsen som gjør at den varer ved? Jeg pleide å tenke at jeg var veldig sterk pga alt jeg hadde tålt og bært så mye. Og det er jo sant. Men jeg hadde ikke trengt å være så sterk. Og jeg måtte være så sterk nettopp fordi jeg ikke hadde gode mestringsstrategier og ikke var i kontakt med følelsene mine: for å holde ut. Jeg tror at veldig mye angst og depresjon kommer av at man undertrykker følelsene og reaksjonene på f.eks traumer. 

Jeg skjønner godt spørsmålene du stiller. Men kanskje et annet spørsmål bør være hva du risikerer med å IKKE få hjelp. Du frykter konsekvensene HVIS du engang blir ufør men hva med å heller gjøre alt for å IKKE bli det med å søke hjelp? 

Du kan forresten si nei til medisiner. Om man har dårlige mestringsstrategier så hjelper ikke en pille. Piller er ofte bare et plaster på en infeksjon. 

Og se det sånn: du kan heller ikke adoptere om du er død. Lykke til og god bedring. Livet kan være bedre for deg enn det er nå.

Takk for svar 😊

Jeg har liksom ikke tenkt at jeg undertrykker følelser, jeg er en ganske åpen person. Men det kan nok ligge noe i det. Å normalisere alle vonde opplevelser er nok et fint forsvar for å slippe å ta innover seg hvor ille visse ting egentlig var. Og da trenger jeg heller ikke føle på det vonde. Litt morsomt- jeg kan en del om dette, men ikke skjønt at det også gjaldt meg. Nå gikk det opp et lite lys.

Jeg kjenner veldig igjen dette du skriver med å være sterk. En av mine leveregler er nok at man må være sterk og holde ut, ellers er man svak. Det gir ikke mye rom for å ta hensyn til egne behov.. 

Anonymkode: 5703b...0b1

[AnonymBruker]

I dag måtte jeg sykemeldes. Jeg spises opp innvendig av dårlig samvittighet og gruer meg til å gå til leder på mandag (har selvsagt meldt ifra til ansvarlig i helgen). Legen ville egentlig sykemelding på to uker, men da måtte jeg si stopp. Så mange forpliktelser som drar meg i alle retninger. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

Åhh har så problemer med å finne en jobb! Sender inn søknader, men kommer så vidt til intervju. Føler meg så teit som ikke har fått jobb enda. Gir snart opp. Så er mye hjemme alene og synes synd på meg selv 😩 Desperasjonen blir ikke bedre akkurat. Venter på å komme til psykolog. Må ha noen å snakke med! Nå har jeg ingen. Dagene blir så lange og kjedelige. Vil egentlig bare sove bort dagene

Anonymkode: e30b0...524

[Kragebein]

Tråden er ryddet for selvmordstanker og spiseforstyrrelser.

Vi vil oppfordre dere som sliter til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Vi vil anbefale dere som sliter til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Man kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Kragebein, adm

[Elán]

Jeg fikk spørsmål om hva jeg har på min bucket list - altså ting jeg må gjøre før jeg dør. Jeg har absolutt ingenting. Livet mitt er tomt. Jeg skjønner ennå ikke hvorfor jeg gidder å fortsette. Hvorfor jeg gidder å prøve.

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Elán skrev:

Jeg fikk spørsmål om hva jeg har på min bucket list - altså ting jeg må gjøre før jeg dør. Jeg har absolutt ingenting. Livet mitt er tomt. Jeg skjønner ennå ikke hvorfor jeg gidder å fortsette. Hvorfor jeg gidder å prøve.

Ikke gi opp ❤ Går du på noe medisiner?

Anonymkode: 097f6...727

[Elán]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke gi opp ❤ Går du på noe medisiner?

Anonymkode: 097f6...727

Ja, gjør det. Ingenting hjelper. Eller... Jeg er mer stabil - stabilt dårlig. Legen forklarte at jeg sannsynligvis er resistent mot medisinene, så vi må se inn på hva som faktisk plager meg. 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Elán skrev:

Ja, gjør det. Ingenting hjelper. Eller... Jeg er mer stabil - stabilt dårlig. Legen forklarte at jeg sannsynligvis er resistent mot medisinene, så vi må se inn på hva som faktisk plager meg. 

Hvilke medisiner er du på? Mange kan bli verre av medisin så kanskje du skulle forsøke uten? ❤

Anonymkode: 097f6...727

[Elán]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvilke medisiner er du på? Mange kan bli verre av medisin så kanskje du skulle forsøke uten? ❤

Anonymkode: 097f6...727

Lamictal, Remeron og Cipralex. Er ikke verre. Er bare ikke bedre heller. Har vært mye tull i det siste med å få medisinene mine, så jeg vurderer å slutte uansett. 

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Elán skrev:

Lamictal, Remeron og Cipralex. Er ikke verre. Er bare ikke bedre heller. Har vært mye tull i det siste med å få medisinene mine, så jeg vurderer å slutte uansett. 

Skjønner jeg godt. Håper du finner ut av det ❤

Anonymkode: 097f6...727

[AnonymBruker]

1 time siden, Elán skrev:

Lamictal, Remeron og Cipralex. Er ikke verre. Er bare ikke bedre heller. Har vært mye tull i det siste med å få medisinene mine, så jeg vurderer å slutte uansett. 

Da jeg viste meg å være resistent mot alle de vanlige antidepressiva så ble jeg satt på Nardil (fenezil). Det er en type av den gamle klasse og litt sterkere kost. Det må søkes om å bruke den av spesialist da den er tatt ut av det vanlige markedet i Norge. Det går jo an å prøve. For min del hadde det ikke noen stor effekt, men vet det har funket for andre. 

Uansett for meg virker det som at du nå graver deg selv mer og mer ned. Har du tenkt på å søke om opphold på dps? Jeg tror du er forbi det punktet at det hjelper å bare gå poliklinisk. 

-------

Jeg har det også tungt. Merker at nå som jeg bare har tre uker igjen av en nesten ett års lang behandling på institusjon så begynner destruktiviteten å komme snikende tilbake. Jeg er engstelig for hvordan dette skal gå. Jeg har de siste månedene vært halvparten av tiden hjemme og halvparten på institusjonen og nå merker jeg hvor ensom jeg fortsatt er. Jeg merker jeg fylles mer av mørke tanker og dårlige måter å håndtere de på. Jeg har også en del alvorlige ting hengende over meg som er potensielt store negative triggere, og de vil komme en etter en utover høsten. Det eneste jeg klarer å opprettholde er treningen. Ellers er jeg ganske invalid. I forhold til jobb, sosialt og generell fungering. Og for å gjøre det verre så sendte psykologen her henvisning først i dag til dps for videre oppfølging. Altså nesten tre måneder etter forrige ansvarsgruppemøte hvor det ble bestemt at han skulle sende den så oppfølgingen skulle være klar når jeg er ferdig. Nå er det bare tre uker igjen til jeg er ferdig og det er ikke nok tid til å komme inn på dps. Med mindre de gir meg skuleplass da, og det er jo ikke utenkelig med min historikk. Hjelpebehovet mitt er høyt og risikoen for tilbakefall er høy og skjør. Hvis det tar et halvt år før jeg får ny behandler så er det veldig negativt. 

I tillegg er jeg snart i en prosess med å selge leiligheten min og kjøpe ny. Jeg er stresset og vil bare bli ferdig med alt. Få komme meg inn der jeg ender opp og bli vant med å bo på ny plass. 

Det er tunge dager i grunn. Savn, sorg, skam, frykt, avflatet, panikk. Jeg er redd jeg ikke er sterk nok til å begynne å stå på egne bein. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[Elán]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg viste meg å være resistent mot alle de vanlige antidepressiva så ble jeg satt på Nardil (fenezil). Det er en type av den gamle klasse og litt sterkere kost. Det må søkes om å bruke den av spesialist da den er tatt ut av det vanlige markedet i Norge. Det går jo an å prøve. For min del hadde det ikke noen stor effekt, men vet det har funket for andre. 

Uansett for meg virker det som at du nå graver deg selv mer og mer ned. Har du tenkt på å søke om opphold på dps? Jeg tror du er forbi det punktet at det hjelper å bare gå poliklinisk. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

Jeg er under utredning. Terapeuten jeg nå har fått er lege med fordypning i psykologi, så hun har bedt fastlegen min om å utføre utallige blodprøver samt at hun fortsetter utredning. Hun sier hun er sikker på at jeg har en form for personlighetsforstyrrelse uten å ha fortalt hvilken. Skal fortsette utredningen når ferien er over. I første omgang er det vel å se etter somatiske sykdommer som kan påvirke psyken, men skal også ta mange tester for å kartlegge meg videre. Er i gang i hvert fall. Bedre enn det forrige behandler gjorde i et år som jeg gikk til henne.

Innleggelse skjer ikke. Har allerede dårlig nok erfaring med det og kommer aldri til å dra tilbake. Det gjorde meg mye mer suicidal da jeg var inne der enn det jeg var før jeg dro inn. Regner med å få refs for det fordi jeg syter over å ikke bli bedre, men nekter innleggelse.

[AnonymBruker]

Jeg blir så trøtt av depresjonen. Jeg blir trøtt av medisinene. Jeg blir trøtt av varmen. Jeg blir trøtt av allergien. Jeg blir trøtt etter migreneanfallene. Men jeg har ting jeg må gjøre. Jeg vil så gjerne fungere som "alle andre". Jeg unner andre å ha det bra, men jeg blir så misunnelig på den energien de har og at de er friske til å gjøre hva de vil. 

Og tidenes dilemma: jeg bør aktivisere meg selv for depresjonens del, men jeg bør slappe av for migrenens del. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[Elán]

Jeg håper daglig på at jeg skal bli rammet av en dødelig sykdom eller bli utsatt for en ulykke. Drikker alkohol daglig. Den nye behandleren min sier det ikke er lurt av meg å drikke når jeg går på medisiner, men vet du hva? Det bryr meg midt en viss plass. 

Jeg vil bare sove. Orker ikke leve. I en periode jeg hadde litt energi tok jeg på meg oppdraget om å sy kostyme til noen. 

Ingenting gir meg glede. Jeg har prøvd gaming, filmer, strikking, hekling, tegning, musikk, serier, hjernetrim (sudoku, kryssord osv), lese bøker, skrive, spille gitar... Ingenting gir mening, og jeg klarer ikke konsentrere meg. 

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten, så lei, så ferdig. 

Jeg ser ingen fremtid, tar dag for dag. Klistrer på smilet, klistrer på alt. Må jo være flink pike, ikke sant? 

Jeg går på lykkepiller, og jeg har det noe bedre, men ikke bra nok. 

Forholdet mitt er ræva, vi klarer ikke å kommunisere, han er stygg, dømmende, manipulerende, kald og rusmisbruker. Jeg lar han bruke kroppen min. Jeg bruker kroppen min for å holde freden. Slippe krangelen om at jeg aldri har lyst, om jeg ikke tenner på han, at vi aldri har sex. Så da får han ha sex med kroppen min når han vil. Men det er vist feil det og, for vi har kjedelig sex. Så kjeft er det å få uansett. 

Han ser ikke at han er rusmisbruker, han ser ikke hvor kald og fæl han er mot meg. Det er bare jeg som gjør ting feil, reagerer feil, sier dumme ting, er dum, er ei fitte, husker feil, gjør at han ruser seg, gjør han deprimert. 

Han vet jeg er deprimert, han vet jeg hsr angst, panikkangst, katastrofe tanker og er paranoid. Han vet hva som trigger alt sammen. Om vi krangler, og han blir sint får jeg angst, hva skjer? Han kjefter mer, skurker stygge ting til meg, kaller meg dramatisk og sier jeg gjør meg til. Da må jeg flykte, flykte fra han, hodet mitt, situasjonen. Og hva gjør han da? Jo, han går etter meg, forsetter å kjefte, holder meg fast og hyler i fjeset mitt. Ler av meg, sier jeg er patetisk, dramatiserende. 

Faen, jeg klarer ikke å bryte ut, og han bryter meg ned. 

Jeg dagdrømmer om å havne i en ulykke, for da er det ikke min feil, da kan ingen bli sinte på meg, for jeg valgte det ikke. 

Jeg er åpen med psykologen om alt, hun sier at jeg er sterk som har stått i alt jeg har stått i i så mange år. Jeg tror ikke på henne, hun må si det, for jeg er hennes pasient. Hun lover gull og grønne skoger, sier jeg vil få det bra snart, bare hold ut litt til, jeg skal fikse dette. 

Det blir ikke fikset. Det har blitt mindre overveldende, ja, jeg er avkappet, ja, men det er like mørkt enda. Ingen fremtid, ingen i morgen, ingen ingenting. Jeg bare er, eksisterer, gjør det samfunnet forventer av meg. Gjør som jeg alltid har gjort. 

Psykolog skryter av meg, sier er er tøft gjort å være i jobb når jeg sliter som jeg gjør. Men hva skal jeg gjøre da? Jeg må være på jobb, jeg må tvinge meg gjennom, jeg kan ikke skuffe noen, ikke foreldre, søsken, venner, kollegaer, arbeidsgiver, ingen. 

Jeg gleder meg alltid til fri. For da kan jeg ligge i sengen hele dagen, slippe å ha på masken, slippe å bry meg, slippe alt. 

Hjemmet blir ikke ivaretatt, jeg orker ikke. Jeg vasker først klær når det er tomt for undertøy, ikke alltid da en gang, ofte går jeg kommando. Jeg tar en kjapp ryddings av huset om jeg vet noen kommer. Hvis ikke er det søppel over alt, råtten mat i kjøleskapet, klær over alt. Jeg er ekkel rett og slett. Skittent hjem og jeg er skitten. Dusjer kun når jeg selv kjenner jeg lukter vondt og må være med andre. 

For å ikke snakke om mat. Jeg er så tjukk, så jeg spiser ikke. 79kg over mine 169cm. Bæl feit og jævlig. Dårlig samvittighet om jeg spiser, sur om jeg ikke spiser. 

Faen ta det her. Jeg kan ikke forsette om dette. 

Anonymkode: 79c70...932