Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

På 24.8.2019 den 9.29, AnonymBruker skrev:

Dere som er deprimerte, hva gjør dere i helgene? Jeg er i en veldig dårlig periode nå. Eller har vært det lenge, men jeg har liksom ikke energi eller lyst til noe som helst. Har ligget i senga en halvtime nå og bare sett tomt i taket. Hvorfor blir man så ubrukelig av å være deprimert egentlig?!

Har meldt meg på yoga da, det liker jeg godt, så det skal jeg bare tvinge meg på. Men dag ut og dag inn tilbringer jeg med å se i taket, eller drømme meg bort i serier og filmer. Og sånn går no dagan. Hvis jeg er sosial så kjeder jeg meg og vil bare hjem til Netflixen min.. er ingenting jeg syns er gøy eller givende. Er en venninne som vil vi skal gå ut i kveld men jeg har virkelig ikke lyst. Ser for meg at jeg kommer til å stå i et hjørne og glo.

Føler ikke at jeg lever, bare at jeg eksisterer.  

Anonymkode: 9c41c...f43

Sover mye og ligger for det meste på sofaen. Å følge med på tv serier eller lese klarer jeg ikke, og jeg drikker også mye alkohol for å dempe følelsene og få tiden til å gå.

Anonymkode: 517d7...384

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med depresjon og angst siden barneskole alder. Det har gått i bølger. Det tok meg årevis før jeg forsto hva disse følelsene var. Jeg turte aldri heller å snakke om disse følelsene til foreldrene mine, eller andre. Rett og slett fordi jeg var for flau, fordi jeg skjønte veldig raskt at dette er ikke vanlig for barn å kjenne på. Jeg har vært innenfor psykiatrien nå i over 12 år. 7 av dem fast, hver til annenhver uke. Nå i sommer har det vært en serie av hendelsen som har gjort at det har raknet fullstendig. Jeg har for første gang planlagt å ende det. Jeg har egentlig ikke hatt særlig suicidale tendenser tidligere. Men det å føle seg tråkket på, for at jeg er mer deprimert enn jeg ikke er det. At jeg opplever at min nærmeste familie ikke er særlig støttende, og det til tross for at flere av dem har tidligere slitt med det samme. Jeg er vanligvis reflektert og balansert. Og finner som regel fornuft i eget sørp. Likevel, sitter jeg her nærmere midnatt i skrivende stund, og er i villrede. Jeg føler meg mislykket på alle områder. Jeg vokste opp med frykt, for omgivelsene, for mennesker, for generelt verden der ute. Jeg ble også nedstemt av å alltid være redd. For jeg ville gjerne være med, jeg ville tørre. Spille håndball. Bli med på utflukter i skolen. Men, ble hindret av mitt eget hode. Jeg fikk diagnosen Sosial fobi og depresjon i 2009. I 2011 fikk jeg diagnosen ADHD. Noe som ga mening for meg. Hvorfor jeg virket så annerledes. Noe jeg har jobbet hardt i årene som har gått for å lære meg å leve med og bruke som en ressurs. Jeg kan være forbanna effektiv, nøye og strukturert bare jeg bestemmer meg for det! Livet begynte å snu, og det ble litt bedre. I 2014 fikk jeg en nydelig sønn. Med han fikk jeg også alvorlig depresjon etter fødsel. De 6 første månedene av hans liv, husker jeg nesten ikke, jeg var for tett lukket i meg selv. Det slapp taket det også, jeg red den igjennom den stormen, og ble også syk. I de 2 neste årene, frem til 2016, var jeg på legekontor etter legekontor. Sykehus, og blodprøver nok til å hjelpe en hel beskutt hær. Fibromyalgi mener dem.. Jeg liker ikke navnet, jeg liker ikke hva det innebærer. I midten av 2017 fikk jeg fjernet Sosial fobi diagnosen etter jevn og hard jobbing med eksponerings øvelser. Jeg kjenner på angsten fra tid til annen. Men sjeldnere enn noen gang. Depresjonen derimot.. fikk også en ny diagnose tittel.. "Moderat til Alvorlig tilbakevennende depresjonslidelse" flott navn, hvis man ikke vet hva det betyr.. Jeg vet også at jeg er IKKE mine diagnoser, men hvor mye drit skal man gå igjennom før det i en lenger periode kan føles bra å leve? At jeg kan være god i noe, ikke flink. Bare god. At jeg kan være den som er optimisten fremfor pessimisten. At jeg går frem som det forbildet og rollemodellen jeg ønsker å være for sønnen min på 5. Jeg har ikke igjen krefter, jeg henger etter fingertuppene fra stupet, og jeg er sliten. Jeg har lest bøttevis av selvhjelpsbøker, vissvass. Mye av det er det, uten at jeg skal dra alle under et skjær. Jeg liker, som dere som har orket å lese så langt, å skrive. Beklager for skrivefeil. Smartphone, touch og er for lat til å lese over dette selv akkurat nå.. Det gir meg ro, når jeg skriver. Ro fra kaoset ADHDen fører med seg. Fred fra den trykkende nedstemtheten. Jeg skriver det jeg kjenner i nuet. Jeg har flere ganger tenkt på å skrive en bok om mitt liv. Men har ikke noe slutt på den, for jeg føler at jeg må ha gjort noe ekstraordinært for at den skal være imteressant nok. Jeg hører at folk trenger inspirasjon, og jeg gjør nok lesere matte og deprimerte. Hehe? Jeg har også vurdert blogg. Men tror ikke det er noe for meg, jeg har fra tid til annen brukt min facebook profil til å dele med mine venner der. Det er av og til ille nok å stå i, folk fledt er hyggelige, men det er også vondt å eksponere seg på den måten. Enden min her er at uansett hvor livet tar meg, hvor banale ideer og drømmer jeg har når de først kommer, ender det alltid i at jeg ønsker å hjelpe dem som har det som meg. At bare det å stå opp om morgenen og spise ikke mer enn en banan til frokost er å mestre noe! En tenker kanskje ikke at det er allverdens, men for noen, meg inkludert er det som å vinne OL gull i langrenn. Det kommer alltid en ny dag, så lenge man velger den, fremfor å velge den bort. Gir dette mening? Jeg håper det. Jeg har kun ett eneste lifegoal. Det å hjelpe ett annet menneske, slik at dette mennesket kan hjelpe et menneske. Jeg tror at små gester av godhet kan hjelpe mennesker som meg selv, kanskje den dagen jeg trengte det mest. I et rom med hundre mennesker føler jeg meg like ensom, som jeg er alene hjemme. Jeg har alltid et sterkt ønske om at det skal snu, at det vil snu. Jeg kan bare ikke se det. 

 

Anonymkode: f3744...54f

[AnonymBruker]

Jeg er lei av andre mennesker. Jeg vil bare hjem når jeg først er ute blant folk. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[SM30]

On 8/24/2019 at 9:29 AM, AnonymBruker said:

Dere som er deprimerte, hva gjør dere i helgene? Jeg er i en veldig dårlig periode nå. Eller har vært det lenge, men jeg har liksom ikke energi eller lyst til noe som helst. Har ligget i senga en halvtime nå og bare sett tomt i taket. Hvorfor blir man så ubrukelig av å være deprimert egentlig?!

Har meldt meg på yoga da, det liker jeg godt, så det skal jeg bare tvinge meg på. Men dag ut og dag inn tilbringer jeg med å se i taket, eller drømme meg bort i serier og filmer. Og sånn går no dagan. Hvis jeg er sosial så kjeder jeg meg og vil bare hjem til Netflixen min.. er ingenting jeg syns er gøy eller givende. Er en venninne som vil vi skal gå ut i kveld men jeg har virkelig ikke lyst. Ser for meg at jeg kommer til å stå i et hjørne og glo.

Føler ikke at jeg lever, bare at jeg eksisterer.  

Anonymkode: 9c41c...f43

Mange prøver i dag å finne motivasjon og inspirasjon med et depressivt tankesett.

Du er deprimert fordi du ikke gjør noe som helst med deg selv. Man finner ikke motivasjon med mindre man lever med utfordringer og i nuet. Gi deg selv utfordringer i hverdagen, når du gir deg selv utfordringer og du angriper de, først da finner du inspirasjon. Prøv å bli 10% bedre enn du var i forrige uke, hvis du løp 20km ila uken, løp 22.

Jo mer ansvar man unngår jo svakere blir man. Ta ansvar, vær et sterkt ledd i gruppen og finn deg selv i nuet, du finner ikke deg selv med mindre du gjør noe med livet. Kroppen og menneskesinnet kan tilpasse seg ALT.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg begynner å bli deprimert. Jeg er sliten, trøtt, føler ikke samme glede over ting nå som jeg gjorde før. Føler meg trist, hodet mitt er ikke på rett plass på jobb, og føler iblant jeg er falsk på jobb, siden jeg vanligvis er blid, positiv og energisk. Prøver å være alt det, men jeg er bare trist innvendig.

Noen i samme situasjon?

Jeg har bestilt legetime neste uke.

Anonymkode: ccb3b...324

[AnonymBruker]

Jeg har brukt kvelden på å se igjennom gamle notater og bilder jeg har samlet på fra innleggelsene mine i psykiatrien de siste årene. Det å skrive har alltid hjulpet meg mye. Det er nesten litt uvirkelig å innse hvor langt jeg har kommet og at jeg er på et helt annet sted i livet nå.

Bildet er av veggen på et av de mange rommene jeg har hatt som pasient ved akuttavdelingen og det var slik da jeg fikk rommet. Synes det var litt fint at de har latt det stå når de lett kunne tatt det bort. Det er også en litt morsom og fin tilfeldighet at dette bildet passer sammen med en av tekstene jeg har skrevet, spesielt siden hendelsen som skrives om hendte over 1 år før bildet ble tatt. Hadde bare litt lyst til å dele med noen.

 

Jeg prøver å forklare at medisinene ikke er de rette for meg, de får meg til å føle meg annerledes, som om jeg ikke er meg selv lengre. Psykiateren står på sitt og sier det er sykdom, "når vi øker dosen vil det bli bedre". Sinnet og følelser er splittet og det er derfor du føler det sånn mener han bestemt. "Øynene dine gråter, men likevel smiler du". Jeg vet ikke helt om jeg er lettet for at noen faktisk ser meg eller sint fordi det betyr mer medisiner.

Jeg merker at han ikke klarer å finne de rette ordene. "Skjønner du engelsk?" spør han til slutt og jeg nikker. "You force us to act" sier han bestemt. Jeg skjønner hva han mener, men forblir stille.  "Vi ser på det som et selvmordsforsøk" sier han. Jeg svarer ikke. "Du er ambivalent. Du vil ikke være her, men likevel gjør du alt for at vi skal holde deg her" fortsetter han. 
 

Før

De tar tak i meg og jeg stritter i mot. "Man skal ikke undervurdere styrken til Emma" sier en kvinne jeg ikke klarer å se. En av de som står rundt meg utløser alarmen sin og det kommer flere. Rommet blir fylt av folk. Hardhendte hender. Injeksjon. Blåmerker. 

Etter
"Jeg tror du liker det" sier kontaktpersonen min og sikter til det at de må bruke tvang for å sette sprøyten. "Du gjør oss til sadister og deg selv til offer" sier psykiateren. 

 

En annen pasient kommer ut av rommet sitt, "var det noe du ville?" spør den ene av personalet. "Jeg ville bare si at mennesker og fugler kan dø av ensomhet" sier hun. Vi er som fugler i bur.

Anonymkode: 165e4...e58

[AnonymBruker]

Klarte visst å legge inn tekstene to ganger som både tekst og bilde. Beklager rotet.

Vil også bare legge til at mange av tekstene kanskje ikke har så mye direkte å gjøre med depresjon. Men det var der det begynte for meg, så ble jeg feildiagnostisert og havnet inn i en spiral med tvangsvedtak og tvangsmedisinering jeg ikke klarte å komme meg ut av, for hvem hører vel på en psykotisk pasient man antar ikke har rot i virkeligheten? 

Slik gikk det i mange år før jeg endelig møtte en behandler som hørte, trodde på og så meg og kunne gi meg riktig diagnose. Jeg hadde aldri hatt verken hallusinasjoner eller vrangforestillinger, det bunnet i dissosiasjon. De nektet dessverre å tro på at det var tid, søvn og mat som gjorde meg bedre og ikke medisinene de tvang i meg til tider daglig. Jeg skulle ønske de kunne legge stoltheten sin til side og erkjenne egne feilvurderinger slik at de kan klare å innse hvor ødeleggende denne "behandlingen" de har gitt meg i flere år har vært for meg.

Anonymkode: 165e4...e58

[AnonymBruker]

Er så møkk lei livet nå. Er diagnosert med bipolar lidelse, heftig angst, borderline personlighetsforstyrrelse og mest sannsynlig ptsd etter en traumatisk oppvekst. Har utallige år i psykiatrien bak meg så vet at det ikke hjelper noe særlig med psykologer og behandlere, og jeg har nå gått med på og er allerede 1 år inn i det nye behandlingsløpet mitt for personlighetsforstyrrelser.

 

Fungerer dårlig på skolen og droppa ut av universitetet allerede før fadderuka var over fordi angsten ble for heftig. 1 januar går AAP ut og da har jeg ingenting å leve av. Jeg vil søke ung ufør men er ganske sikker på at NAV ikke vil gå med på det, og jeg vil fortsette å bli kastet rundt og seigpint. Har time med en sosionom på poliklinikken neste uke, og jeg kjenner på magefølelsen at det ikke kommer til å bli noe positive nyheter. Har slått meg til ro med at jeg mest sannsynlig bare må ta livet av meg til slutt, for det er ingen steders like som meg fungerer og blir ivaretatt.

Anonymkode: 517d7...384

[AnonymBruker]

Som alltid - når håpet var at ting kunne ordne seg, så skjer ting igjen.

Noen dør, så planlagte ting ikke blir gjort (selvsagt ikke noe noen kan noe for), jeg er allerede så mentalt kjørt at jeg bare vil legge meg ned og forsvinne fra jordens overflate, forventet avslag gjør fremtiden vanskelig, og oppå der igjen blir tanker og drømmer som har holdt meg ca flytende knust - fordi en person ikke er så god som jeg skulle ønske - og jeg traff bakken som om jeg skulle hoppet ut av et fly uten en fallskjerm. 

 

Så da fortsetter jeg med det jeg er så god på i steden, spiser boller og tenker alle glade tanker om at jeg ikke kan være bra nok, på noe som helst vis. 

Anonymkode: 9b700...98f

[AnonymBruker]

Har gått fra total mangel på matlyst til binge eating og aldri bli tilfredstilt av maten. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

Jeg skulle egentlig fått ny psykolog nå. Ringte forrige psykolog for 1 uke siden for å fortelle at det begynner å gå nedover og at jeg gjerne ønsker time så snart som mulig, men jeg har ikke hørt noe fra han. Og han ringer som regel opp igjen i løpet av en dag eller to selv om det er helt trivielle ting som virkelig ikke haster...

Anonymkode: 165e4...e58

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle egentlig fått ny psykolog nå. Ringte forrige psykolog for 1 uke siden for å fortelle at det begynner å gå nedover og at jeg gjerne ønsker time så snart som mulig, men jeg har ikke hørt noe fra han. Og han ringer som regel opp igjen i løpet av en dag eller to selv om det er helt trivielle ting som virkelig ikke haster...

Anonymkode: 165e4...e58

Er du sikker på at det ikke er ferieavvikling? 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du sikker på at det ikke er ferieavvikling? 

Anonymkode: 887d6...1c6

Ja, han har hatt ferie. Men det kan jo være han er syk eller lignende, det er jo ikke mulig å vite. 

Anonymkode: 165e4...e58

[AnonymBruker]

Noen som bare griner? På meg bare renner tårene og skal ikke så mye til før de kommer. Er så slitsomt. Er ofte blaut i øynene mine. Istad mistet jeg en skål med frukt på gulvet og da kom tårene, igjen. 

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen som bare griner? På meg bare renner tårene og skal ikke så mye til før de kommer. Er så slitsomt. Er ofte blaut i øynene mine. Istad mistet jeg en skål med frukt på gulvet og da kom tårene, igjen. 

Anonymkode: e30b0...524

Det hender fra tid til annen at jeg gråter for alt mulig når det har blitt for mye og jeg har stengt inne og undertrykt vonde følelser over lengre tid. Prøver da å bare la følelsene og tårene komme uten å holde noe tilbake, det er det eneste som hjelper for meg. Det også å skrive om det jeg tenker og føler, har brukt sidetmedord.no en del da jeg ikke har noen venner eller familie jeg kan snakke med. 

Anonymkode: 165e4...e58

[AnonymBruker]

"Vi tenker planlagt innleggelse"

"Vi tenker å unngå flere innleggelser" 

"Vi ønsker å forsøke et nytt antidepressiva"

"Vi ønsker å unngå medikamentbruk" 

Ferieavvikling fører til forskjellige behandlere i samtaler og kontrabeskjeder. Nå var jeg forberedt på ny antidepressiva og innleggelse, men nå snudde det helt. Nå føler jeg meg bare helt tom. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Vi tenker planlagt innleggelse"

"Vi tenker å unngå flere innleggelser" 

"Vi ønsker å forsøke et nytt antidepressiva"

"Vi ønsker å unngå medikamentbruk" 

Ferieavvikling fører til forskjellige behandlere i samtaler og kontrabeskjeder. Nå var jeg forberedt på ny antidepressiva og innleggelse, men nå snudde det helt. Nå føler jeg meg bare helt tom. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Hvem er "vi" i denne sammenhengen? Og hva ønsker du selv? Tenker det har aller mest å si.

Kjenner meg forøvrig igjen i problemstillingen, hadde 6 forskjellige behandlere på 4 uker en gang. Jeg hadde nesten inntrykk av at alle behandlerne hadde ulike meninger og løsninger og at mange ikke en gang hadde satt seg inn i hva forrige behandler hadde skrevet i journalen. Var egentlig mer til bry enn til hjelp å gå i "behandling" disse ukene. 

Anonymkode: 165e4...e58

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvem er "vi" i denne sammenhengen? Og hva ønsker du selv? Tenker det har aller mest å si.

Kjenner meg forøvrig igjen i problemstillingen, hadde 6 forskjellige behandlere på 4 uker en gang. Jeg hadde nesten inntrykk av at alle behandlerne hadde ulike meninger og løsninger og at mange ikke en gang hadde satt seg inn i hva forrige behandler hadde skrevet i journalen. Var egentlig mer til bry enn til hjelp å gå i "behandling" disse ukene. 

Anonymkode: 165e4...e58

"Vi" som i behandlingsteamet. Alle behandlerne snakker på vegne av alle, men alle har ulike meninger. Jeg ønsker innleggelse og oppstart på ny antidepressiva som jeg var forespeilet. Trenger litt tid på å innstille meg på at dette blir annerledes. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Vi" som i behandlingsteamet. Alle behandlerne snakker på vegne av alle, men alle har ulike meninger. Jeg ønsker innleggelse og oppstart på ny antidepressiva som jeg var forespeilet. Trenger litt tid på å innstille meg på at dette blir annerledes. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Litt dumt de ikke kan bli enige seg i mellom før de snakker med deg så du ikke trenger å få så mange ulike beskjeder. Hva er planen nå? 

Anonymkode: 165e4...e58

[AnonymBruker]

Gårsdagen ødela alt for meg. Helgen skulle være fin, skulle ha kjæreste helg med masse kos, mat og kjærlighet. Slik ble det ikke. 

Begynte natt til lørdag, hvor en kvinne skrev til kjæresten ut på natten. Jeg spurte han hvem det var og hva hun lurte på. "Ei venninne bare, lurte på om jeg var ute". Spurte han om hun viste at han hadde dame, ja, svarte han. Synes i det hele tatt dette var rart, da vi har vært sammen i mange år, og jeg hadde aldri hørt dette navnet før, men la meg bare rundt for å sove. Så kom lørdagen, og jeg var dum nok til å snoke. Denne kvinnen fra natten hadde spurt han om han hadde dame. Og litt lenger opp i samtalen hadde han kalt meg en sjalu eks. Så nei, denne dama viste ikke at han hadde dame. Leste videre i forskjellige samtaler, og det kommer frem mye vondt, forskjellige løgner og ting som har foregått bak min rygg. 

Jeg konfronterte han med disse tingene jeg hadde funnet ut, sa først og fremst unnskyld for at jeg ikke respekterte privatlivet hans, men jeg fikk egentlig svada svar. 

Så siden igår har jeg følt meg som ei dum, feit, patetisk, dritt kjerring. Ei som ikke fortjener en drit her i livet, ei som bare blir brukt, ei som aldri finner den riktige mannen, ei som bare er fæl uansett hva. Både igår og idag sliter jeg voldsomt med å ikke skade meg, igår ble det så ille at jeg måtte hvie ned på sove tabletter for å ikke skade meg selv. Våknet idag, og trangen er noe mindre, men blir større for hvert minutt omtrent. 

Han var livet mitt, min livskjærlighet, han jeg skulle dele livet med, og nå føler jeg meg bare lurt og fæl. Hadde han faktisk vært lei seg, brydd seg om meg, vært redd for å miste meg, så hadde han kommet til meg i går, ikke blitt hjemme og gjort gud vet hva. Sikkert samme driten som han har gjort mot meg.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut, det var mye grunnet han jeg ikke har avsluttet alt allerede, men nå har jeg mistet han, oss, så da er det ingen grunn igjen til å bli. 

Faen, enten må jeg åpne vin flaska eller så må jeg ta sove tablett igjen. 

Anonymkode: 79c70...932