Den store depresjonstråden

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerdebatt

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

Hvordan går det @Elán ? vært stille fra deg lenge nå, går det bra?

Anonymkode: 79f48...0ca

[Perelandra]

Tråden er ryddet for selvmordstanker. Husk at selv om man kanskje ikke beskriver tanker som gjelder akkurat nå, kan dette virke triggende på andre som også sliter. 

Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere dette å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 år kan du også kontakte Kors På Halsen.

Med vennlig hilsen Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

Er såå kjedelig å gå glipp av alt. Jada, kan gjøre ting alene, men hvor gøy er det da? Det er veldig ensomt i lengden. Føler på det å ikke ha venner og liten familie. Ingen som ringer for å spørre hvordan det går.  Forholdet til mamma er helt fucked up og eneste hun bryr seg om er alkoholen og blir sur om hun ikke får penger av meg til å kjøpe alkohol. Ikke fått meg jobb enda. Søker og søker, men får ikke napp

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

På 20.9.2019 den 14.13, AnonymBruker skrev:

Er såå kjedelig å gå glipp av alt. Jada, kan gjøre ting alene, men hvor gøy er det da? Det er veldig ensomt i lengden. Føler på det å ikke ha venner og liten familie. Ingen som ringer for å spørre hvordan det går.  Forholdet til mamma er helt fucked up og eneste hun bryr seg om er alkoholen og blir sur om hun ikke får penger av meg til å kjøpe alkohol. Ikke fått meg jobb enda. Søker og søker, men får ikke napp

Anonymkode: e30b0...524

Hvor ofte ringer du noen og spør hvordan det går? 

 

Anonymkode: 849b0...1ef

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor ofte ringer du noen og spør hvordan det går? 

 

Anonymkode: 849b0...1ef

Hvem skal jeg liksom ringe mener du? Jeg ringer søster en gang i blant for å hvordan det går med hun og barna men hun ringer aldri meg. De bor i utlandet og har en halvbror som jeg heller ikke hører noe fra. 

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

Det som er så fælt med depresjonen er hvor forandret man blir. Apatisk holdning. Egoistisk, synes synd på meg selv. Irriterer meg på hver minste ting. Utbrent og utmattet for ingen grunn. Nå går det mot vinter og vesentlig blitt mørkere enn før, og det er denne tiden når det går enda dypere. Håper året her er unntaket og er snillere. Skal føre en slags dagbok der jeg skriver ned alle små og store mål jeg har klart å fullføre. 

Anonymkode: 224b2...914

[AnonymBruker]

Innleggelse, antidepressiva, beroligende, ECT og legesamtaler. Forhåpentligvis går det fremover etter hvert, men det går seigt og jeg føler jeg går glipp av så mye av livet mitt. 

Når det gjelder samtale med venner og familie som noen andre her beskriver kan man jo aldri sette seg inn i hvordan andres livssituasjon er. Jeg kan bare snakke for meg selv, og det er at jeg har vært åpen til en viss grad med nærmeste familie, og i diffus grad med venner. Selv min halvbror som jeg møter kanskje én gang i året har jeg vært åpen med, og han har tatt det veldig fint og til og med tilbudt å besøke meg (han bor på den andre siden av landet). Det samme med søsteren min. Jeg har alltid hatt store vansker med å åpne meg opp for andre, men jeg ser jo at det har en positiv effekt. Samtidig understreker jeg jo at dette kun gjelder for meg, og at det kan være helt annerledes for andre. Jeg har selv baggasje i oppveksten, og det er noen nære familiemedlemmer jeg ikke har snakket med på ti år. 

Håper dere som ikke har noen å snakke med får noe ut av denne tråden her i det minste. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

På 25.6.2019 den 21.07, Elán skrev:

Får bare bryte med han da. Det er vel det beste, for hans del. Jeg har kommet mye lenger etter jeg traff han, men ja, jeg er vanvittig redd for avvisning. Det har jeg kjent mye på opp gjennom og tar tegnene jeg tidligere har fått og bruker det som et faresignal. 

Nei nei nei. Det er helt feil å ikke kunne være i et forhold før man er "psykisk på plass". Den dagen vil for enkelte aldri komme. Betyr det da et liv i ensomhet tenker du? Og betyr det at alle menn er perfekte? Og at alle som er i forhold er helt på plass? Sånn er det ikke. Selvsagt skal man jobbe med seg selv, men å leve som en eremitt til evig tid er ikke løsningen. 

Anonymkode: 73335...834

[AnonymBruker]

Det siste 2 årene har gått så bra at jeg nesten ikke trodde på det selv og nå har alt blitt snudd fullstendig på hodet.

Da jeg først ble syk i begynnelsen av 20-årene var det ingen som så for seg at jeg kom til å klare å komme tilbake inn i livet. Ikke jeg, ikke familie, ikke behandlere. Når jeg ble skrevet ut etter første innleggelsen etter 1/2 år sa de at det er nok ikke så lenge til vi sees igjen. Da jeg fullførte videregående sa de at det var det ingen som hadde hatt tro på at jeg kom til å klare. Da jeg ville ut i jobb spurte de hva er vitsen med det, du blir uansett ufør om noen måneder. 

Jeg fikk meg jobb likevel og jeg opplevde for første gang på veldig lenge å føle at jeg gjorde noe for andre som hadde betydning, jeg var til hjelp heller enn bare en byrde. Jeg fikk positive tilbakemeldinger jeg nesten ikke turte tro på at var sanne og hjelp til å utvikle meg der det trengtes. Jeg trivdes så godt at jeg bestemte meg for å søke meg inn på studier slik at jeg kan få utdannelsen også. 

Så skjedde det likevel, jeg har fått tilbakefall. Det som jeg skulle motbevise skjer. De skulle jo få vite at de hadde tatt fullstendig feil, nå kan de faktisk si "Ja, det var som vi trodde. Det kom ikke til å vare". Alt kom kastet på meg med full styrke og uten forvarsel. Jeg vet ikke om det er alt det negative som jeg har opplevd tidligere som jeg har skjøvet fra meg og nektet å forholde meg til, men nå er jeg nesten tilbake der jeg startet da jeg ble gikk inn døren til akuttpsykiatrisk avdeling for første gang. Da jeg trodde at jeg aldri kom til å oppleve å virkelig leve igjen fordi livet mitt var så forvrengt, gjennomsyret av mørke og fullstendig uten håp. 

Anonymkode: ae40e...ba5

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg bare smuldrer opp. Alt går til helvete. Får ikke god nok hjelp noe sted og føler meg verdiløs. Det er kanskje ikke så rart, men tanke på at jeg straffes hele tiden av masse forskjellige ting som skjer hele tiden! Alltid noe med bilen, folk stod og tittet på oss og lo, når bergningsbilen kom. Folk glor ofte stygt på meg og hånlig uten grunn. Folk prøver å kjøre meg ned, snylte, lure meg. Sniker i butikk køen. Føler bare at jeg alltid havner i shitty situasjoner enda jeg er smart og tar gode valg. It just haunts me liksom. Noen må ha kastet en forbannelse over meg, for psykologer og andre har reagert på at jeg er så uheldig osv. Savner å ha jobb og ha nok penger, mening og trygghet i hverdagen. Aldri hatt en ordentlig fast jobb og flydd inn og ut av Nav som jeg er så lei av at jeg spyr. De tråkker meg også ned og får meg til å føle meg verdiløs. Venner jeg har hatt og ekser har også bidratt til at jeg smuldrer opp. Sånn som de har behandlet meg. Er en lang historie alt sammen, så tar bare med noe. Vil flytte til et annet land, men da må jeg ha studiekompetanse og en jobb først. Studiekompetansen er ikke bare, sliter psykisk, med helsen, Nav, bekymret for økonomi, for et verdig liv i framtiden, relasjoner mm. Redd for å gå ut døra, jeg viser frykt på en måte at jeg spenner meg mye og blir lettere sint nå enn noen gang før, da jeg hadde lang lunte, pga at ting har skjedd hele tiden. Ting begynte å gå skeis høsten 2016, har hatt en tøff oppvekst, men ting «ordnet» seg liksom. Var ting på den ene jobben som utløste det, en hendelse som krenket meg og ydmyket meg svært. Også skjedde det påfølgende videre skremmende ting som satt seg i kroppen. Pluss at jeg ble sviktet av eksen. Hva skal man med venner når de bare svikter og man aldri når inn? Hva er kjærlighet og lidenskap? Hva skal man med en partner og egen familie? Sette barn til en verden i feil retning, og med en mor som ikke finner stabilitet og ro i samfunnet, ikke får seg utdanning eller en trygg fast jobb og inntekt. Eller klarer å finne en mann som er stabil, stødig og snill. For de forsvinner alle sammen og det på dårlige og lite respektfulle måter, må få all dritt av de slengt i trynet uten at de tar noe som helst ansvar selv og eier samvittighet. 

Akkurat nå er jeg så sint fordi samfunnet fungerer på den måten at de straffer folk, straffer oss som er ekte, reflekterte og annerledes. Ikke vil eller kan presses inn i en boks. Og vi blir lett de «svakeste» og taperne fordi samfunnet ikke har plass til oss og man møter en vegg av kynisme og man har ikke så mange muligheter til å utvikle seg.

Anonymkode: 4d5ec...19f

[Missbehave]

Jeg har det tungt for tiden. Har sovet i snitt 3 timer hver natt de siste 3 ukene - og det er ikke sammenhengende en gang. Det har vært hektisk uke så langt med blodprøver, løping til sykehuset, legekontoret, stress med barn, stress og press med økonomi. Jeg har vondt i magen, det knyter seg i brystet og jeg får ikke puste. Så skjer en hendelse hvor jeg skadet en annen bil med uhell og får stresset med forsikring og skademelding og alt på toppen av det hele. Jeg ser ingen ende. Føler alltid livet er ute etter å "ta" meg. Jeg får aldri fred fra nedturene mine.

Det er tidlig, men jeg begynner også å stresse over julen selv om jeg blir sittende alene i år. Jeg gruer meg. 

[AnonymBruker]

Sliter med å komme meg opp av senga om morgenen. Vil ikke 😫 men prøver å få dratt meg opp, så jeg ikke blir stuck i senga hele dagen. Nettopp stått opp nå. Sitter helt tom og apatisk. Må vel snart få tvingt i meg noe mat

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

På 25.9.2019 den 19.38, AnonymBruker skrev:

Nei nei nei. Det er helt feil å ikke kunne være i et forhold før man er "psykisk på plass". Den dagen vil for enkelte aldri komme. Betyr det da et liv i ensomhet tenker du? Og betyr det at alle menn er perfekte? Og at alle som er i forhold er helt på plass? Sånn er det ikke. Selvsagt skal man jobbe med seg selv, men å leve som en eremitt til evig tid er ikke løsningen. 

Anonymkode: 73335...834

Jeg er helt enig. Personlig er jeg ikke klar for et forhold enda på grunn av min psykiske helse, men jeg vet om mange som lever i gode og sunne forhold selv om en eller begge parter sliter psykisk. Det finnes så klart mange dårlige forhold også, men det gjør det uansett til tross for at ingen i forholdet har psykiske vansker. 

Åpenhet er nok imidlertid ganske viktig, men man bestemmer jo selv hvor fort og hvor mye man skal dele av seg selv i et nyoppstartet forhold. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

Jeg har det så vanskelig for tiden med både depresjon- og angstproblematikk at jeg såvidt klarer å være alene hjemme uten å ha på en serie eller film i bakgrunnen. Til vanlig elsker jeg å være alene hjemme. Jeg klarer nesten ikke å ivareta meg selv lenger. Det krever så mye energi å gjøre noe så enkelt som å dusje og å spise. Å lage maten gjør jeg aldri lenger. Her om dagen var jeg så skrøpelig at jeg trodde jeg skulle svime av ute da jeg måtte ut og kjøpe meg noe å spise siden jeg ikke hadde noe hjemme. Fordi jeg omtales som ressurssterk og kan ta meg sammen i de få øyeblikkene det gjelder så er det enkelte i behandlingssystemet som ikke klarer å se hvor mye jeg sliter. Jeg blir sendt tilbake til poliklinikken, samtidig som det polikliniske tilbudet mener det ikke er godt nok, og da blir jeg sendt tilbake med innleggelse på nytt. Kan de ikke bare bli enige og bestemme seg for hva som er best for meg sånn at jeg kan jobbe med å bli bedre? Sånn som det er nå fungerer det i alle fall ikke, og jeg merker at jeg bare visner vekk hjemme. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

Min gamle venn! 

Jeg har vært svingende deprimert siden barneskolen, og jeg begynner egentlig å bli ganske lei. Jeg håndterer det mye bedre i dag enn da jeg var barn, og det er jeg takknemlig for. Likevel kjenner jeg på frustrasjonen over å aldri være spesielt glad.

I natt har jeg nesten ikke sovet. Samboeren min brøt to løfter i går/natt: det ene var at han ikke skal ruse seg, og det andre er at han skal komme hjem. Han ramlet inn klokka sju i dag tidlig, og la seg fornøyd. Jeg sover så dårlig når jeg ikke vet hvor han er og når han kommer hjem, og det vet han.

Blir oppriktig mer deprimert av å bli i dette forholdet. Føler på mange måter at det er den konstante tornen i min side de siste par årene, og at det antageligvis hadde vært bedre å gjøre det slutt. Det er på planen, men jeg vet ikke om jeg hadde tålt en ekstra nedtur akkurat nå. I tillegg skylder han meg en del penger (som han sakte men sikkert betaler tilbake), og jeg tør faktisk ikke gå fra ham i tilfelle han ender opp med å ikke betale meg tilbake. Nå er det heldigvis bare en liten sum igjen.

Skal på jobb i kveld, og har snarere lyst til å sove bort kvelden isteden. Egentlig burde jeg være sosial, men det har jeg jo ikke vært spesielt flink til de siste par årene likevel. Savner det, men vil bare være alene.

God helg!

Anonymkode: 57342...274

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det så vanskelig for tiden med både depresjon- og angstproblematikk at jeg såvidt klarer å være alene hjemme uten å ha på en serie eller film i bakgrunnen. Til vanlig elsker jeg å være alene hjemme. Jeg klarer nesten ikke å ivareta meg selv lenger. Det krever så mye energi å gjøre noe så enkelt som å dusje og å spise. Å lage maten gjør jeg aldri lenger. Her om dagen var jeg så skrøpelig at jeg trodde jeg skulle svime av ute da jeg måtte ut og kjøpe meg noe å spise siden jeg ikke hadde noe hjemme. Fordi jeg omtales som ressurssterk og kan ta meg sammen i de få øyeblikkene det gjelder så er det enkelte i behandlingssystemet som ikke klarer å se hvor mye jeg sliter. Jeg blir sendt tilbake til poliklinikken, samtidig som det polikliniske tilbudet mener det ikke er godt nok, og da blir jeg sendt tilbake med innleggelse på nytt. Kan de ikke bare bli enige og bestemme seg for hva som er best for meg sånn at jeg kan jobbe med å bli bedre? Sånn som det er nå fungerer det i alle fall ikke, og jeg merker at jeg bare visner vekk hjemme. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Opplevde det samme som deg for ett års tid siden.

Gikk først til sykepleier i kommunen, men ble til slutt innlagt på akuttpsykiatrisk ettersom at jeg ble veldig mye verre og ikke klarte meg hjemme lengre. Var der noen uker og ble litt bedre, så ønsket de å skrive meg ut og henviste meg til poliklinikk slik at jeg kunne få mer kvalifisert hjelp og utredning, men poliklinikken gav avslag på søknaden på bakgrunn av at de mente jeg var for syk og trengte et høyere omsorgsnivå, og at det var uforsvarlig at de skulle sitte med ansvaret. 

Løsningen for meg ble tett oppfølging hjemme av ett psykiatrisk team i kommunen som hadde mulighet til å komme hjem til meg hver dag og ha samtaler og ellers hjalp til med det jeg hadde behov for. Jeg hadde også mulighet til å kontakte dem på dag og kveldstid (kl 7-22) dersom jeg trengte det.

Det viste seg at dette egentlig var den beste løsningen for meg da de fylte veldig mange roller. De hadde mulighet til samtaler hjemme hos meg, hjelpe til med praktiske ting som f.eks husarbeid, kontakt med nav, fastlege og andre instanser, være med på tur, kafé eller andre ting jeg ønsket å gjøre og ellers bli med på møter med med nav og fastlege og det aller meste annet. De hadde egentlig mulighet til å bidra i forhold til alt man måtte ha behov for (innenfor visse grenser selvfølgelig).

Jeg fikk også ufattelig mye mer hjelp og opplevde mye større bedring ut i fra oppfølgingen jeg fikk av dem enn det jeg noen gang har fått ved innleggelse eller poliklinisk oppfølging hos psykolog eller sykepleier. Vet ikke om alle kommuner har dette tilbudet dog, men kan være verdt å sjekke ut. 

Anonymkode: ae40e...ba5

[AnonymBruker]

Har vært nede lenge og det er klassisk depresjon uten grunn, men nå er det en spesifikk ting som holder på å dytter meg utfor kanten. Alle rundt meg får praksis, men ikke jeg. Ingen vil ha meg. Det virker som at alle skyr meg som pesten uten å i det hele tatt ha møtt meg. Er det navnet mitt som er problemet? Får de en indre stemme som forteller dem om å hoppe over meg og velge noen andre? Jeg føler seriøst at alle rundt meg hater meg, også fremmede. Jeg orker ikke dette forbanna dritt livet mer! Vurderer bare å gi opp alt, alt går til helvete. For alle andre så ordner det seg, alltid. Men aldri for meg. Hvorfor? Hele livet har vært slik. Det er så urettferdig. Ingen skal komme hit å si jeg er paranoid, når jeg sitter på 5. måneden og sender ut mailer, ringer, møter opp og maser på samtlige arbeidsplasser. Mens andre som ikke gjør en damn skit, får tilbud via venner, familie, lærere og ved å bare ringe eller sende melding på facebook. Det er så urettferdig, jeg orker ikke mer. Ikke har jeg lyst på den dritt praksisplassen heller. Må dra dit med min psyke og leke frisk. Orker egentlig ikke tanken på det heller og bare det gjør at jeg vil gi opp.  

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Opplevde det samme som deg for ett års tid siden.

Gikk først til sykepleier i kommunen, men ble til slutt innlagt på akuttpsykiatrisk ettersom at jeg ble veldig mye verre og ikke klarte meg hjemme lengre. Var der noen uker og ble litt bedre, så ønsket de å skrive meg ut og henviste meg til poliklinikk slik at jeg kunne få mer kvalifisert hjelp og utredning, men poliklinikken gav avslag på søknaden på bakgrunn av at de mente jeg var for syk og trengte et høyere omsorgsnivå, og at det var uforsvarlig at de skulle sitte med ansvaret. 

Løsningen for meg ble tett oppfølging hjemme av ett psykiatrisk team i kommunen som hadde mulighet til å komme hjem til meg hver dag og ha samtaler og ellers hjalp til med det jeg hadde behov for. Jeg hadde også mulighet til å kontakte dem på dag og kveldstid (kl 7-22) dersom jeg trengte det.

Det viste seg at dette egentlig var den beste løsningen for meg da de fylte veldig mange roller. De hadde mulighet til samtaler hjemme hos meg, hjelpe til med praktiske ting som f.eks husarbeid, kontakt med nav, fastlege og andre instanser, være med på tur, kafé eller andre ting jeg ønsket å gjøre og ellers bli med på møter med med nav og fastlege og det aller meste annet. De hadde egentlig mulighet til å bidra i forhold til alt man måtte ha behov for (innenfor visse grenser selvfølgelig).

Jeg fikk også ufattelig mye mer hjelp og opplevde mye større bedring ut i fra oppfølgingen jeg fikk av dem enn det jeg noen gang har fått ved innleggelse eller poliklinisk oppfølging hos psykolog eller sykepleier. Vet ikke om alle kommuner har dette tilbudet dog, men kan være verdt å sjekke ut. 

Anonymkode: ae40e...ba5

Takk for et så langt og godt svar og at du deler din erfaring. Det er dessverre ikke et slikt tilbud i min kommune, men det er godt å høre at tilbudet er der for andre og at det var nyttig for deg. Jeg får se hva som skjer videre, men jeg kjenner at jeg er sliten av å være en kasteball i systemet. Det reduserer også håpet om å bli bedre og få en hverdag som den en gang var. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for et så langt og godt svar og at du deler din erfaring. Det er dessverre ikke et slikt tilbud i min kommune, men det er godt å høre at tilbudet er der for andre og at det var nyttig for deg. Jeg får se hva som skjer videre, men jeg kjenner at jeg er sliten av å være en kasteball i systemet. Det reduserer også håpet om å bli bedre og få en hverdag som den en gang var. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Da tenker jeg det vil være ennå viktigere for deg å få avklart hvordan situasjonen din vil bli videre og legge en god behandlingsplan for hvilken oppfølging du skal ha, hvem som har ansvar for hva og hva du konkret trenger av hjelp o.l. Også en plan for hva du tenker å fylle dagene dine med når du er hjemme i forhold til ulike aktiviteter utover behandling, eventuell tilrettelagt jobb og annet. Ansvarsgruppe og kriseplan er også greie verktøy for enkelte (i alle fall for meg) om du ikke allerede har dette. Kan godt være du allerede har og vet om alt dette, men tenkte bare jeg skulle nevne det i tilfelle da jeg har møtt en del andre i psykiatrien som aldri verken har dette eller hørt om det til tross for at de har vert inne i psykiatrien i mange år allerede.  

Anonymkode: ae40e...ba5