Den store depresjonstråden

[Gjest supernova_87]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så sliten, så lei, så ferdig. 

Jeg ser ingen fremtid, tar dag for dag. Klistrer på smilet, klistrer på alt. Må jo være flink pike, ikke sant? 

Jeg går på lykkepiller, og jeg har det noe bedre, men ikke bra nok. 

Forholdet mitt er ræva, vi klarer ikke å kommunisere, han er stygg, dømmende, manipulerende, kald og rusmisbruker. Jeg lar han bruke kroppen min. Jeg bruker kroppen min for å holde freden. Slippe krangelen om at jeg aldri har lyst, om jeg ikke tenner på han, at vi aldri har sex. Så da får han ha sex med kroppen min når han vil. Men det er vist feil det og, for vi har kjedelig sex. Så kjeft er det å få uansett. 

Han ser ikke at han er rusmisbruker, han ser ikke hvor kald og fæl han er mot meg. Det er bare jeg som gjør ting feil, reagerer feil, sier dumme ting, er dum, er ei fitte, husker feil, gjør at han ruser seg, gjør han deprimert. 

Han vet jeg er deprimert, han vet jeg hsr angst, panikkangst, katastrofe tanker og er paranoid. Han vet hva som trigger alt sammen. Om vi krangler, og han blir sint får jeg angst, hva skjer? Han kjefter mer, skurker stygge ting til meg, kaller meg dramatisk og sier jeg gjør meg til. Da må jeg flykte, flykte fra han, hodet mitt, situasjonen. Og hva gjør han da? Jo, han går etter meg, forsetter å kjefte, holder meg fast og hyler i fjeset mitt. Ler av meg, sier jeg er patetisk, dramatiserende. 

Faen, jeg klarer ikke å bryte ut, og han bryter meg ned. 

Jeg dagdrømmer om å havne i en ulykke, for da er det ikke min feil, da kan ingen bli sinte på meg, for jeg valgte det ikke. 

Jeg er åpen med psykologen om alt, hun sier at jeg er sterk som har stått i alt jeg har stått i i så mange år. Jeg tror ikke på henne, hun må si det, for jeg er hennes pasient. Hun lover gull og grønne skoger, sier jeg vil få det bra snart, bare hold ut litt til, jeg skal fikse dette. 

Det blir ikke fikset. Det har blitt mindre overveldende, ja, jeg er avkappet, ja, men det er like mørkt enda. Ingen fremtid, ingen i morgen, ingen ingenting. Jeg bare er, eksisterer, gjør det samfunnet forventer av meg. Gjør som jeg alltid har gjort. 

Psykolog skryter av meg, sier er er tøft gjort å være i jobb når jeg sliter som jeg gjør. Men hva skal jeg gjøre da? Jeg må være på jobb, jeg må tvinge meg gjennom, jeg kan ikke skuffe noen, ikke foreldre, søsken, venner, kollegaer, arbeidsgiver, ingen. 

Jeg gleder meg alltid til fri. For da kan jeg ligge i sengen hele dagen, slippe å ha på masken, slippe å bry meg, slippe alt. 

Hjemmet blir ikke ivaretatt, jeg orker ikke. Jeg vasker først klær når det er tomt for undertøy, ikke alltid da en gang, ofte går jeg kommando. Jeg tar en kjapp ryddings av huset om jeg vet noen kommer. Hvis ikke er det søppel over alt, råtten mat i kjøleskapet, klær over alt. Jeg er ekkel rett og slett. Skittent hjem og jeg er skitten. Dusjer kun når jeg selv kjenner jeg lukter vondt og må være med andre. 

For å ikke snakke om mat. Jeg er så tjukk, så jeg spiser ikke. 79kg over mine 169cm. Bæl feit og jævlig. Dårlig samvittighet om jeg spiser, sur om jeg ikke spiser. 

Faen ta det her. Jeg kan ikke forsette om dette. 

Anonymkode: 79c70...932

Hva er det som gjør at du ikke klarer å bryte ut da? 

Jeg skjønner innmari godt at det er vanskelig å gjøre noe med en depresjon når man omgås en person som stadig utsetter deg for vold. Det er vanskelig å bygge seg opp når noen samtidig holder deg nede. 

Håper du finner ut av hva som holder deg igjen og klarer å bryte det. For jeg tror du har rett i at du ikke kan fortsette sånn. 

[AnonymBruker]

59 minutter siden, Rainstorm skrev:

Hva er det som gjør at du ikke klarer å bryte ut da? 

Jeg skjønner innmari godt at det er vanskelig å gjøre noe med en depresjon når man omgås en person som stadig utsetter deg for vold. Det er vanskelig å bygge seg opp når noen samtidig holder deg nede. 

Håper du finner ut av hva som holder deg igjen og klarer å bryte det. For jeg tror du har rett i at du ikke kan fortsette sånn. 

Det er kjent, trygt og godt, selv så dumt det høres ut. Jeg vet hva som vil skje, jeg vet hvordwn han vil reagere, jeg vet alt. 

Hver gsng jeg tasr til meg motet om å gå, lurer han seg inn igjen, uten at jeg helt forstår hvordan. Jeg bare er, og da kan han like godt være der, være med. 

Jeg håper psykologen kan hjelpe meg å bryte før det går lenger, før det ikke er noe mer igjen av meg. 

Anonymkode: 79c70...932

[AnonymBruker]

Seriøst, jeg blir bare verre og verre! De tre siste dagene har jeg egentlig levd i senga mi og ikke gjort en dritt! Det er veldig lett for andre å si man må ta seg sammen og skjerpe seg

Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å fungere i en jobb nå. Jeg er helt tom og føler liksom ingenting. Jeg føler hvert fall ikke lykke og glede. Ser ikke lys i tunnelen. Skulle så ønske jeg hadde en venn som jeg kunne snakke med. Trist ingen ringer eller sender melding. Har prøvd å få venner, men er så vanskelig. Føler mange har nok venner og trenger derfor ikke flere. Ingen hadde sikkert brydd seg om jeg hadde dødd. Pappa er død og mamma alkoholiker. Søster bor i USA og vi har null kontakt 

Nei, er bare så drittlei alt! 😩😭

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så sliten, så lei, så ferdig. 

Jeg ser ingen fremtid, tar dag for dag. Klistrer på smilet, klistrer på alt. Må jo være flink pike, ikke sant? 

Jeg går på lykkepiller, og jeg har det noe bedre, men ikke bra nok. 

Forholdet mitt er ræva, vi klarer ikke å kommunisere, han er stygg, dømmende, manipulerende, kald og rusmisbruker. Jeg lar han bruke kroppen min. Jeg bruker kroppen min for å holde freden. Slippe krangelen om at jeg aldri har lyst, om jeg ikke tenner på han, at vi aldri har sex. Så da får han ha sex med kroppen min når han vil. Men det er vist feil det og, for vi har kjedelig sex. Så kjeft er det å få uansett. 

Han ser ikke at han er rusmisbruker, han ser ikke hvor kald og fæl han er mot meg. Det er bare jeg som gjør ting feil, reagerer feil, sier dumme ting, er dum, er ei fitte, husker feil, gjør at han ruser seg, gjør han deprimert. 

Han vet jeg er deprimert, han vet jeg hsr angst, panikkangst, katastrofe tanker og er paranoid. Han vet hva som trigger alt sammen. Om vi krangler, og han blir sint får jeg angst, hva skjer? Han kjefter mer, skurker stygge ting til meg, kaller meg dramatisk og sier jeg gjør meg til. Da må jeg flykte, flykte fra han, hodet mitt, situasjonen. Og hva gjør han da? Jo, han går etter meg, forsetter å kjefte, holder meg fast og hyler i fjeset mitt. Ler av meg, sier jeg er patetisk, dramatiserende. 

Faen, jeg klarer ikke å bryte ut, og han bryter meg ned. 

Jeg dagdrømmer om å havne i en ulykke, for da er det ikke min feil, da kan ingen bli sinte på meg, for jeg valgte det ikke. 

Jeg er åpen med psykologen om alt, hun sier at jeg er sterk som har stått i alt jeg har stått i i så mange år. Jeg tror ikke på henne, hun må si det, for jeg er hennes pasient. Hun lover gull og grønne skoger, sier jeg vil få det bra snart, bare hold ut litt til, jeg skal fikse dette. 

Det blir ikke fikset. Det har blitt mindre overveldende, ja, jeg er avkappet, ja, men det er like mørkt enda. Ingen fremtid, ingen i morgen, ingen ingenting. Jeg bare er, eksisterer, gjør det samfunnet forventer av meg. Gjør som jeg alltid har gjort. 

Psykolog skryter av meg, sier er er tøft gjort å være i jobb når jeg sliter som jeg gjør. Men hva skal jeg gjøre da? Jeg må være på jobb, jeg må tvinge meg gjennom, jeg kan ikke skuffe noen, ikke foreldre, søsken, venner, kollegaer, arbeidsgiver, ingen. 

Jeg gleder meg alltid til fri. For da kan jeg ligge i sengen hele dagen, slippe å ha på masken, slippe å bry meg, slippe alt. 

Hjemmet blir ikke ivaretatt, jeg orker ikke. Jeg vasker først klær når det er tomt for undertøy, ikke alltid da en gang, ofte går jeg kommando. Jeg tar en kjapp ryddings av huset om jeg vet noen kommer. Hvis ikke er det søppel over alt, råtten mat i kjøleskapet, klær over alt. Jeg er ekkel rett og slett. Skittent hjem og jeg er skitten. Dusjer kun når jeg selv kjenner jeg lukter vondt og må være med andre. 

For å ikke snakke om mat. Jeg er så tjukk, så jeg spiser ikke. 79kg over mine 169cm. Bæl feit og jævlig. Dårlig samvittighet om jeg spiser, sur om jeg ikke spiser. 

Faen ta det her. Jeg kan ikke forsette om dette. 

Anonymkode: 79c70...932

Du lever under psykisk mishandling/vold og du må komme deg ut. Jeg var i et slikt forhold og det ødela meg så alvorlig at da jeg først kom meg ut av forholdet så havnet jeg på psykiatrisk. Du kommer aldri til å få det bedre så lenge du fortsetter i dette forholdet. Det vil bli jævlig tøft den første tiden etter bruddet, men så har du muligheten til å sakte, men sikkert bygge deg opp igjen. 

Jeg håper virkelig du kan klare å komme deg vekk. Jeg vet det er vanskelig. Jeg brukte mange år på å klare det, men det er så ødeleggende å være i et slikt forhold at hvis du skal ha noe håp om et liv som gjør mindre vondt så er det eneste løsning. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[Elán]

Alkohol ❤️❤️❤️ beste følelsen noen sinne! ❤️ (som jeg har kjent). Nå er det natt, men gleder meg allerede til å drikke igjen i morgen! Hadde nok ikke overlevd dagen om det ikke var for alkoholen. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Elán skrev:

Alkohol ❤️❤️❤️ beste følelsen noen sinne! ❤️ (som jeg har kjent). Nå er det natt, men gleder meg allerede til å drikke igjen i morgen! Hadde nok ikke overlevd dagen om det ikke var for alkoholen. 

Jeg skjønner godt trangen til å drikke alkohol, men som en som begynte å misbruke alkohol og deretter andre rusmidler når jeg var kraftig deprimert og suicidal så vil jeg fraråde deg å gå ned denne veien. Det gjør det bare VERRE på sikt. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[AnonymBruker]

7 timer siden, Elán skrev:

Alkohol ❤️❤️❤️ beste følelsen noen sinne! ❤️ (som jeg har kjent). Nå er det natt, men gleder meg allerede til å drikke igjen i morgen! Hadde nok ikke overlevd dagen om det ikke var for alkoholen. 

Det er veldig dumt å bruke alkohol som medisin. Er du ikke redd for å bli avhengig, abstinenser osv? Jeg misbrukte alkohol før og følte meg flott der og da, men jeg følte meg dritt når jeg ble edru igjen. Da kom alle de vonde følelsene mine tilbake. Måtte ned på polet dagen etter å handle mer vin og sprit. Jeg er glad jeg stoppet før det gikk for langt og jeg ble helt avhengig. Det er ikke verdt det i det lange løp. Dyrt var det og 

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

Jeg er så trist. Hva er det som skjer med meg. Jeg er ikke lenger alvorlig deprimert, jeg tenker ikke like ofte på å ta livet mitt lenger. Jeg trener, presser meg selv til å ta initiativ med de få vennene jeg har, jeg vurderer til og med å starte i atbeidsutprøving etter nesten tre år borte fra jobb. Men...Så kommer det. Smerten, sorgen, fortvilelsen. Selvforakten og det faktum at jeg finnes ikke glad i meg selv. Finner ikke noe som tilsier at jeg fortjener å ha det bra. Det er ulike ting som utløser det. I dag er det at jeg har lagt på meg ca 400 g på en uke. Jeg har panikk for all vektoppgang. Jeg får mer og mer panikk for jeg trener som en gal og styrer inni hodet mitt hele tiden for å planlegge hva jeg skal spise og alt det der. Så går jeg inn i en periode med overspising og jeg blir helt fra meg. Selv om jeg vet det bare tar meg en uke å bli kvitt 400 g opp. Jeg prøver ikke å gå ned i vekt sånn ellers. Jeg jobber for å holde den da den er lav nok. Det var det som trigget alt det vanskelige i dag da. Tror jeg, men jeg vet ikke. For jeg er generelt sett fullstendig overbelastet av bekymringer. Det er ikke små bekymringer det er snakk om. Jeg er en person som har hatt et dramatisk funksjonsfall. I løpet av seks måneder raste hele verden og jeg med den. Siden har jeg ikke fungert, men nå de siste seks månedene har jeg klart å bygge meg litt mer opp igjen. 

Nå er jeg straks ferdig med en svært lang innleggelse og jeg gruer meg til å bli så alene igjen. Jeg tåler det ikke...Denne stabiliteten jeg har opparbeidet meg...Vil den falle fra igjen nå når jeg straks står alene? Jeg sliter allerede mer med impulskontrollen nå enn hva jeg gjorde for 1-2 måneder siden. 

Jeg vet ikke hvordan man lever et normalt og friskt liv. Jeg kjemper for å oppnå det, men jeg vet ikke hvordan. Jeg ønsker ikke å være noe offer, men det er det jeg har blitt. Til tross for at jeg egentlig er ganske ressurssterk. Vel, jeg var i hvert fall det. Det var liksom ingen som helt kunne skjønne hvordan jeg kunne ha et så ekstremt funksjonsfall og en så stor personlighetsendring. Som om alle mine negative og psykisk syke sider bare eksploderte og tok over hele meg. Der jeg før har klart å undertrykke/kontrollere disse sidene ved meg. Jeg forstår det ikke selv en gang, men på en måte har jeg behov for å være denne personlighetsdelen av meg. For jeg har vært så jævlig flink hele livet, men livet har slukt meg hel og spyttet meg ut. Med alt av mishandling og slikt jeg har blitt utsatt for. Alle som har sviktet meg. Det er vel åpenbart noe med meg som er helt jævlig, men de få venninner jeg har og som kjenner meg 100% har ikke mye vondt å si om meg og jeg har aldri vært en person som er i konflikt med andre. Så jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg har blitt behandlet så dårlig. Fra jeg var barn og hele veien i livet. Til den grad at jeg skjønner det ikke når jeg møter noen som ser ut til å like meg og behandle meg bra.

Men i hvert fall. Det er på en måte så mye mer behagelig og trygt å bare la alle impulsene ta over, slutte å kjempe i mot og bare gi opp. Det er tryggere også. Når jeg er i helvete hele tiden så er det ikke noe å være redd for. Jeg blir likegyldig. Nå når jeg har kjempet meg litt opp så får jeg stadig mer angst for fallhøyden blir større og større. Det er på en måte vondere å ligge en kveld og holde ut og holde ut, avlede og holde enda mer ut, enn å bare la smerten, impulsiviteten og destruktiviteten styre meg. Slippe å ta ansvar, slippe å føle jeg løper et mentalt maraton hver eneste dag. 

Er det dette jeg har jobbet for? Er det dette som er livet mitt nå? For det er ikke noe særlig bedre enn da jeg var et ukontrollerbart kaos. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[Elán]

På 10.8.2019 den 9.39, AnonymBruker skrev:

Det er veldig dumt å bruke alkohol som medisin. Er du ikke redd for å bli avhengig, abstinenser osv? Jeg misbrukte alkohol før og følte meg flott der og da, men jeg følte meg dritt når jeg ble edru igjen. Da kom alle de vonde følelsene mine tilbake. Måtte ned på polet dagen etter å handle mer vin og sprit. Jeg er glad jeg stoppet før det gikk for langt og jeg ble helt avhengig. Det er ikke verdt det i det lange løp. Dyrt var det og 

Anonymkode: e30b0...524

Jeg vet det er dumt. Men jeg blir alltid avhengig av metoder på å skade meg selv. Jeg har bare begynt å gjøre det på en "usynlig" måte. Ingen ser eller vet at jeg drikker. Mens alle ser om jeg straffer meg selv på andre måter.

[isbre]

To uker til jeg skal snakke med behandler igjen, det kjennes som en evighet! Har vært tafatt og deprimert i en lang periode nå, og utrolig slitsomt at når det først blir bra - så kræsjer man igjen. Lurer på hvordan et liv med nesten ikke depresjon føles som, og lurer på om det er noe jeg vil bli kvitt engang. 

Nå skal jeg tenne flamingo stearinlys, lage kopp kaffe skru på en sang som heter for "crystal dolphin" av Engelwood og danse som Kate Bush i musikkvideoen "wuthering heights". 

[AnonymBruker]

Viktig å gjøre gode ting for seg selv, ting du liker å gjøre. Fokusere på det.

Er så mange som går til psykolog i årevis uten å ta grep.

Anonymkode: cae80...c78

[AnonymBruker]

Jeg har endelig tatt grep og blitt innlagt. Det positive er at helsen er på vei oppover. Det negative er at livet mitt står på stedet hvil. Jeg må ta en pause i utdanningen og samtidig har jeg fryktelig dårlig samvittighet for å ha vært sykemeldt fra jobb i en uke. Jeg håper jeg fortsatt får jobbe der til høsten. :( Behandlerne mine sa til meg i dag at jeg er "alvorlig syk". Det er ikke den beste beskjeden å få en mandagsmorgen. Jeg vet at jeg har vært veldig langt nede, men det har ikke føltes så ille. Heldigvis går det an å komme seg ut av dette og bli frisk ifølge dem, men det tar tid og vilje. Vilje har jeg, men tålmodigheten er ikke akkurat min beste styrke. 

I tillegg til dette her har jeg jo kronisk migrene som dundrer som bare det akkurat nå. Ekstra belastende er det i denne perioden med mye psykiske tillegg. 

Jeg ser det er en viss fare for å bli gjenkjent nå, men det får bare være. Jeg har vært helt åpen til de nærmeste, noe som er helt nytt for meg siden jeg i utgangspunktet er veldig privat av meg. Responsen har vært overveldende, og jeg får telefonsamtaler daglig til tross for en meget liten familie som ikke snakker åpent om sånt. Jeg skjønner ikke hvorfor det har tatt så lang tid for meg å åpne meg opp for helsevesenet og familie. Det gir meg så mye ser jeg jo nå, men så er jeg jo en perfeksjonist uten like og vil klare alt på egenhånd på en utmerket måte. 

Jaja. Dette var dagens update. Håper deres dag har vært ok. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

På 10.8.2019 den 8.26, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner godt trangen til å drikke alkohol, men som en som begynte å misbruke alkohol og deretter andre rusmidler når jeg var kraftig deprimert og suicidal så vil jeg fraråde deg å gå ned denne veien. Det gjør det bare VERRE på sikt. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

 

På 10.8.2019 den 9.39, AnonymBruker skrev:

Det er veldig dumt å bruke alkohol som medisin. Er du ikke redd for å bli avhengig, abstinenser osv? Jeg misbrukte alkohol før og følte meg flott der og da, men jeg følte meg dritt når jeg ble edru igjen. Da kom alle de vonde følelsene mine tilbake. Måtte ned på polet dagen etter å handle mer vin og sprit. Jeg er glad jeg stoppet før det gikk for langt og jeg ble helt avhengig. Det er ikke verdt det i det lange løp. Dyrt var det og 

Anonymkode: e30b0...524

Dere er så gode som reagerer på sånne innlegg. Håper @Elán tar det til seg og kaster alkoholen. Hvis det er fristende å drikke for å selvmedisinere seg selv bør man bare kutte det helt ut og egentlig ha nulltoleranse for alkohol. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

På 9.8.2019 den 10.04, AnonymBruker skrev:

Seriøst, jeg blir bare verre og verre! De tre siste dagene har jeg egentlig levd i senga mi og ikke gjort en dritt! Det er veldig lett for andre å si man må ta seg sammen og skjerpe seg

Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å fungere i en jobb nå. Jeg er helt tom og føler liksom ingenting. Jeg føler hvert fall ikke lykke og glede. Ser ikke lys i tunnelen. Skulle så ønske jeg hadde en venn som jeg kunne snakke med. Trist ingen ringer eller sender melding. Har prøvd å få venner, men er så vanskelig. Føler mange har nok venner og trenger derfor ikke flere. Ingen hadde sikkert brydd seg om jeg hadde dødd. Pappa er død og mamma alkoholiker. Søster bor i USA og vi har null kontakt 

Nei, er bare så drittlei alt! 😩😭

Anonymkode: e30b0...524

Si ifra hvis du vil ha en nettvenn i det minste. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Dere er så gode som reagerer på sånne innlegg. Håper @Elán tar det til seg og kaster alkoholen. Hvis det er fristende å drikke for å selvmedisinere seg selv bør man bare kutte det helt ut og egentlig ha nulltoleranse for alkohol. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Ja, jeg tenker det er det minste en kan gjøre. Jeg sitter her etter ti måneder i rusbehandling og min vei ut i rusen startet med alvorlig depresjon og suicidalitet, alkohol som selvmedisinering mer og mer og plutselig var jeg enda mer likegyldig til livet og takket ja den skjebnesvangre kvelden jeg ble tilbudt andre rusmidler. Så psykisk syk som jeg var så hadde jeg null grenser for alt handlet om å lindre min psykiske smerte, så jeg havnet fort fullstendig på kjøret. Jeg var like mye på en jævlig snurr da jeg kun misbrukte alkohol. Faktisk var jeg verre da jeg misbrukte alkohol da de andre rusmidlene roet meg ned på en annen måte. Så å tenke at det ikke er så farlig fordi det er alkohol er farlig. Misbruk er misbruk uansett rusmiddel og det er bare å kaste stein på byrden å få et rusproblem i tillegg til alt man sliter med. 

Det er utelukkende i øyeblikket det føles bedre, og jeg vil gjerne hjelpe noen til å unngå å havne i samme uføre som meg hvis jeg kan. Jeg hadde aldri før rødt illegale rusmidler eller hadde et høyt alkoholinntak før jeg begynte å selvmedisinere meg selv med alkohol. Konsekvensene av tiden min ute i rusen er store. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[AnonymBruker]

Nå rakner det for meg. Jeg har det for vondt. Jeg har kjempet så lenge. Jeg klarer det ikke...

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[AnonymBruker]

Jeg er helt ferdig 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

Når livet består av å se memes om depresjon 👌🏻

Anonymkode: fc366...ee0

[AnonymBruker]

Nå går både jobb og studier, og ikke minst egen helse, til helvette. Det er så grusomt å leve. "Bare gi det tid" får jeg høre. Javel, ja... 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

Skal begynne på skolen på mandag, første gang på 2 år at jeg går på skole. Og jeg er livredd for at jeg har blitt dum, og at jeg ikke er i stand til å øve til prøve og slikt. For jeg falt utav skolen grunnet angst og depresjon, nå sitter jeg igjen med depresjon (og andre ting som går utover hverdagen og livet, men ikke skole) så jeg gruer meg! Fordi jeg er redd for at depresjonen skal gjøre det umulig å pugge, umulig å huske ting til prøve og umulig å lære. Kjennes ut som at jeg har mistet evnen til å være elev. 
Har nesten gitt opp før skoleåret har begynt. 

Anonymkode: 79f48...0ca