Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

@Rainstorm, nei, kan hende legen min ikke har snøring, hun er jo fastlege, og ønsker kun mitt beste. Så la skje hun tenker at jeg har godt av å slippe den diagnosen? Jeg vet ikke.

Jeg må si at jeg verken idealiserer døden eller føler den er trygg. Jeg er bare så sliten, lei og med ingen hjelp i sikte føles det håpløst å skulle leve slik som dette resten av livet. Jeg prøver å rive meg løs fra denne tomheten så jeg er sosial, drar å handler, snakker i telefon, jeg prøver så godt jeg kan for å ikke bli sittende hjemme alene og bli enda mørkere. Men jeg kjenner det blir tyngere og tyngere for hvert eneste menneske, hver eneste samtale. Istedenfor å skyve det litt vekk om det så bare et i noen minutter, preger det hverdagen min mer og mer. Det skinner gjennom meg, hatet for meg selv, misnøye over at andre har det fint, mens jeg ikke føler noen ting. Jeg har ikke handlet på to uker, jeg har ikke orket. Gikk tom for mat for noen dager siden, har ikke spist siden, trenger ikke, orker ikke, vil ikke. 

Men jeg må si at jeg forstår hva du mener. Og jeg ser også hvor forferdelig negativ jeg er her nå. Den siste uken har jeg sovet 5 timer, jeg er så innmari sliten. Jeg er stup trøtt, men sovner ikke, og om jeg sovner er det maks 30 min av gangen. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal slippe noen ting lenger. Jeg kan ikke si opp jobben, jeg har regninger, lån å betjene og husdyr. Tar jeg av meg masken er jeg redd jeg skyver bort de siste jeg har. Ser de monsteret under masken, den stygge ulven, hvorfor skal de holde med meg da? Da er jeg kun det menneske som suger ut all positivitet og energi i en. Og det ønsker jeg ikke, jeg vil ikke være en byrde for noen. 

Sist jeg smilte genuint var for en uke siden. Da sovnet jeg i armene til en jeg datet, og kysset på meg og koste på meg. Da smilte jeg, da følte jeg, da var jeg meg i noen minutter. Når han reiste morgen etter, drakk jeg, mengder. Og jeg skremte han vekk over melding. Eller han mener jeg ikke gjorde det, men har ikke hørt noe siden. 

Jeg var glad i han, jeg brydde meg om han, jeg ville ha han i livet mitt. Jeg vet jeg skal føle noe rundt at jeg rotet han bort, men jeg føler ingenting. Ingen verdens ting. 

To uker siden mistet jeg et familiemedlem til kreft. Ingen følelser, ingenting. 

Jeg hater å være dette kalde, tomme skallet. Jeg hater meg. 

Anonymkode: 79c70...932

[Gjest supernova_87]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

@Rainstorm, nei, kan hende legen min ikke har snøring, hun er jo fastlege, og ønsker kun mitt beste. Så la skje hun tenker at jeg har godt av å slippe den diagnosen? Jeg vet ikke.

Jeg må si at jeg verken idealiserer døden eller føler den er trygg. Jeg er bare så sliten, lei og med ingen hjelp i sikte føles det håpløst å skulle leve slik som dette resten av livet. Jeg prøver å rive meg løs fra denne tomheten så jeg er sosial, drar å handler, snakker i telefon, jeg prøver så godt jeg kan for å ikke bli sittende hjemme alene og bli enda mørkere. Men jeg kjenner det blir tyngere og tyngere for hvert eneste menneske, hver eneste samtale. Istedenfor å skyve det litt vekk om det så bare et i noen minutter, preger det hverdagen min mer og mer. Det skinner gjennom meg, hatet for meg selv, misnøye over at andre har det fint, mens jeg ikke føler noen ting. Jeg har ikke handlet på to uker, jeg har ikke orket. Gikk tom for mat for noen dager siden, har ikke spist siden, trenger ikke, orker ikke, vil ikke. 

Men jeg må si at jeg forstår hva du mener. Og jeg ser også hvor forferdelig negativ jeg er her nå. Den siste uken har jeg sovet 5 timer, jeg er så innmari sliten. Jeg er stup trøtt, men sovner ikke, og om jeg sovner er det maks 30 min av gangen. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal slippe noen ting lenger. Jeg kan ikke si opp jobben, jeg har regninger, lån å betjene og husdyr. Tar jeg av meg masken er jeg redd jeg skyver bort de siste jeg har. Ser de monsteret under masken, den stygge ulven, hvorfor skal de holde med meg da? Da er jeg kun det menneske som suger ut all positivitet og energi i en. Og det ønsker jeg ikke, jeg vil ikke være en byrde for noen. 

Sist jeg smilte genuint var for en uke siden. Da sovnet jeg i armene til en jeg datet, og kysset på meg og koste på meg. Da smilte jeg, da følte jeg, da var jeg meg i noen minutter. Når han reiste morgen etter, drakk jeg, mengder. Og jeg skremte han vekk over melding. Eller han mener jeg ikke gjorde det, men har ikke hørt noe siden. 

Jeg var glad i han, jeg brydde meg om han, jeg ville ha han i livet mitt. Jeg vet jeg skal føle noe rundt at jeg rotet han bort, men jeg føler ingenting. Ingen verdens ting. 

To uker siden mistet jeg et familiemedlem til kreft. Ingen følelser, ingenting. 

Jeg hater å være dette kalde, tomme skallet. Jeg hater meg. 

Anonymkode: 79c70...932

Ja, alt dette rundt selvmord var ikke å si at du tenkte sånn men tanker jeg selv har gjort meg og nå spesielt etter å ha lest den boken Kollektivt selvmord. Men livet er jo ingen bok, vi ønsker jo ikke å forlate inkassokrav her i Norge mens vi fortsetter livet på en fisketråler i Middelhavet. 

Etter jeg leste den boken så har jeg tatt meg i å tenke mer på "nå kan jeg faktisk bare ta bilen og kjøre hele natta til jeg kommer til Oslo/Berlin/Krakow", og det gir meg en slags god følelse. Når jeg tenker på livet mitt kjenner jeg meg fengslet, tom og sliten. Så da tenker jeg som så at kanskje det er bra og lov å bare drømme litt. Ikke fordi jeg kommer til å sette meg i bilen og bare kjøre... Men jeg KAN det. 

Når jeg leser det du skriver her så vet du nei, jeg synes ikke du virker bare negativ. Du har det jo helt ræva! Det må det gå an å si! Jeg tror depresjon kommer av å undertrykke altfor mange følelser over for lang tid. Det er fryktelig slitsomt å undertrykke følelser så lenge, da er det enklere å bare gå inn en sånn universal følelsesløshet som depresjonen kan være. Da slipper man å streve sånn med å ikke føle på alt det vonde. For man føler jo ingenting. Men gir dessverre avkall på alle gode følelser også. 

Sier du det akkurat som det er til legen? At alt er så tomt og trist og leit at du vurderer å ta ditt eget liv. At det virker håpløst å fortsette uten noe som helst hjelp? 

Synes det høres godt ut å ha smilt genuint for en uke siden! Det er noe! 

Du kan slippe masken her inne. Du kan få en legetime og slippe masken der, og forhåpentligvis bli henvist til en psykolog der du ukentlig kan slippe masken. Det virker som du trenger det. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Rainstorm skrev:

Ja, alt dette rundt selvmord var ikke å si at du tenkte sånn men tanker jeg selv har gjort meg og nå spesielt etter å ha lest den boken Kollektivt selvmord. Men livet er jo ingen bok, vi ønsker jo ikke å forlate inkassokrav her i Norge mens vi fortsetter livet på en fisketråler i Middelhavet. 

Etter jeg leste den boken så har jeg tatt meg i å tenke mer på "nå kan jeg faktisk bare ta bilen og kjøre hele natta til jeg kommer til Oslo/Berlin/Krakow", og det gir meg en slags god følelse. Når jeg tenker på livet mitt kjenner jeg meg fengslet, tom og sliten. Så da tenker jeg som så at kanskje det er bra og lov å bare drømme litt. Ikke fordi jeg kommer til å sette meg i bilen og bare kjøre... Men jeg KAN det. 

Når jeg leser det du skriver her så vet du nei, jeg synes ikke du virker bare negativ. Du har det jo helt ræva! Det må det gå an å si! Jeg tror depresjon kommer av å undertrykke altfor mange følelser over for lang tid. Det er fryktelig slitsomt å undertrykke følelser så lenge, da er det enklere å bare gå inn en sånn universal følelsesløshet som depresjonen kan være. Da slipper man å streve sånn med å ikke føle på alt det vonde. For man føler jo ingenting. Men gir dessverre avkall på alle gode følelser også. 

Sier du det akkurat som det er til legen? At alt er så tomt og trist og leit at du vurderer å ta ditt eget liv. At det virker håpløst å fortsette uten noe som helst hjelp? 

Synes det høres godt ut å ha smilt genuint for en uke siden! Det er noe! 

Du kan slippe masken her inne. Du kan få en legetime og slippe masken der, og forhåpentligvis bli henvist til en psykolog der du ukentlig kan slippe masken. Det virker som du trenger det. 

Det er godt å lese du hsr funnet noe som fungerer for deg, det er det ultimate målet. Jeg håper en dag du kommer deg helt ut av det tullet her. Jeg skal prøve å drømme ordentlig jeg og, lære av deg. 

Negativ eller ei, jeg er heldigvis såpass oppegående at jeg ikke lar noen se denne siden av meg. Jeg vet at de fleste tenker at en bare skal ta seg sammen. Ja, hadde det bare vært så enkelt, så.. 

Jeg har vært åpen med legen min, men hun dyser det bort. Det siste året har vært veldig krevende med fæl eks, mistanke om forskjellige sykdommer osv, så min lege mener det er normalt å være sliten. Jeg har ikke sagt til henne at jeg har begynt å tenke ut måter å gjøre det på, men jeg har sagt til henne at jeg ønsker å ikke eksistere lenger. "Ja, det skjønner jeg etter det du har vært gjennom!" jo, takk. Hun er fantastisk altså, men på akkurat dette er hun vanskelig å prate med. Jeg har vanskeligheter for å åpne meg, slippe andre inn, for jeg er redd for å ikke bli tatt i mot. Akkurat som legen min gjorde idag. Hun dysset hele situasjonen ned, sendte henvisning til DPS og sa at jeg helt sikkert ikke kom inn, men jeg er jo så sterk, så dette klarer jeg. 

Ja, jeg trenger det virkelig. Jeg trenger å gråte, kjefte, hyle, skrike, tie, være. Snakke uten å tenke, slippe å smile på kommando, le på kommando. Jeg må føle noe snart, jeg må få meg selv tilbake snart. Jeg klarer ikke å ha det slik som dette så veldig mye lenger. 

Anonymkode: 79c70...932

[Gjest supernova_87]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er godt å lese du hsr funnet noe som fungerer for deg, det er det ultimate målet. Jeg håper en dag du kommer deg helt ut av det tullet her. Jeg skal prøve å drømme ordentlig jeg og, lære av deg. 

Negativ eller ei, jeg er heldigvis såpass oppegående at jeg ikke lar noen se denne siden av meg. Jeg vet at de fleste tenker at en bare skal ta seg sammen. Ja, hadde det bare vært så enkelt, så.. 

Jeg har vært åpen med legen min, men hun dyser det bort. Det siste året har vært veldig krevende med fæl eks, mistanke om forskjellige sykdommer osv, så min lege mener det er normalt å være sliten. Jeg har ikke sagt til henne at jeg har begynt å tenke ut måter å gjøre det på, men jeg har sagt til henne at jeg ønsker å ikke eksistere lenger. "Ja, det skjønner jeg etter det du har vært gjennom!" jo, takk. Hun er fantastisk altså, men på akkurat dette er hun vanskelig å prate med. Jeg har vanskeligheter for å åpne meg, slippe andre inn, for jeg er redd for å ikke bli tatt i mot. Akkurat som legen min gjorde idag. Hun dysset hele situasjonen ned, sendte henvisning til DPS og sa at jeg helt sikkert ikke kom inn, men jeg er jo så sterk, så dette klarer jeg. 

Ja, jeg trenger det virkelig. Jeg trenger å gråte, kjefte, hyle, skrike, tie, være. Snakke uten å tenke, slippe å smile på kommando, le på kommando. Jeg må føle noe snart, jeg må få meg selv tilbake snart. Jeg klarer ikke å ha det slik som dette så veldig mye lenger. 

Anonymkode: 79c70...932

Jeg håper vi begge kommer oss helt fri fra det tullet her!

Kjenner jeg blir mest av alt provosert på dine vegne av å lese det du skriver. Nei, hvis legen din har bestemt seg for at du er en overlever og skriver en henvisning basert på hennes neddyssede ideer om hvordan du har det, nei, da er det gjerne ikke rart om man ikke får plass. Men fra 1. januar skal jo pakkeforløp for psykisk helse settes i kraft i hele landet, og jeg synes å huske at da er det sånn at alle skal få en første samtale. Kan hende jeg husker feil. Jeg krysser i alle fall fingrene for deg! Var det ingen brukermedvirkning mtp hva som ble skrevet i henvisning? Blæ. 

Jeg har også møtt min andel av mennesker i hjelpeapparatet som hele tiden skal være så jævla positive, "se lyst på det", nei jeg ser ikke lyst på det! Det er unaturlig å se lyst på det! Jeg har funnet en alternativ måte å se det på og det er at det er bra å fokusere på positive ting, men ikke å ha et positivt fokus på alt. Noen ting er dritt. Å være syk er ikke positivt, det er bare dumt. Men det finnes alltid noe positivt å fokusere på i tilværelsen. På det aller aller mørkeste kan det være at "jeg har ikke tatt livet mitt enda". For mange er dette ikke kilde til positivt, i de verste fasene, for meg var det positive at jeg tross alt ikke hadde tissa i senga. 

Psykisk helsevern er veldig orientert rundt det syke, og mye tenk positivt, dette skal vi få til. Og klart man må jobbe med lidelsene, symptomene, søvnvanskene osv. Men liv er ikke bare fravær av uhelse, liv er liv og helse! Og kanskje man kan få noe bra ut av å istedet for å jobbe for å få bort det vonde, heller jobber og fokuserer for å fylle på med det gode. Kanskje det å beskrive her hvor dritt ting helt faktisk er kan være noe godt? 

Kan det tenkes at du kan klare å slippe til noen av disse følelsene på egenhånd? Kan du klare å gråte? 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg håper vi begge kommer oss helt fri fra det tullet her!

Kjenner jeg blir mest av alt provosert på dine vegne av å lese det du skriver. Nei, hvis legen din har bestemt seg for at du er en overlever og skriver en henvisning basert på hennes neddyssede ideer om hvordan du har det, nei, da er det gjerne ikke rart om man ikke får plass. Men fra 1. januar skal jo pakkeforløp for psykisk helse settes i kraft i hele landet, og jeg synes å huske at da er det sånn at alle skal få en første samtale. Kan hende jeg husker feil. Jeg krysser i alle fall fingrene for deg! Var det ingen brukermedvirkning mtp hva som ble skrevet i henvisning? Blæ. 

Jeg har også møtt min andel av mennesker i hjelpeapparatet som hele tiden skal være så jævla positive, "se lyst på det", nei jeg ser ikke lyst på det! Det er unaturlig å se lyst på det! Jeg har funnet en alternativ måte å se det på og det er at det er bra å fokusere på positive ting, men ikke å ha et positivt fokus på alt. Noen ting er dritt. Å være syk er ikke positivt, det er bare dumt. Men det finnes alltid noe positivt å fokusere på i tilværelsen. På det aller aller mørkeste kan det være at "jeg har ikke tatt livet mitt enda". For mange er dette ikke kilde til positivt, i de verste fasene, for meg var det positive at jeg tross alt ikke hadde tissa i senga. 

Psykisk helsevern er veldig orientert rundt det syke, og mye tenk positivt, dette skal vi få til. Og klart man må jobbe med lidelsene, symptomene, søvnvanskene osv. Men liv er ikke bare fravær av uhelse, liv er liv og helse! Og kanskje man kan få noe bra ut av å istedet for å jobbe for å få bort det vonde, heller jobber og fokuserer for å fylle på med det gode. Kanskje det å beskrive her hvor dritt ting helt faktisk er kan være noe godt? 

Kan det tenkes at du kan klare å slippe til noen av disse følelsene på egenhånd? Kan du klare å gråte? 

Det som står i henvisningen er at jeg scoret svært høyt på depresjontest jeg ikke husker navnet på, det er anbefalt samtaleterapi, eventuelt medisiner(dette skrev psykolog som fant dette ut ved tilfeldighet), mens legen skrev i tillegg at jeg er sliten, alt er et ork, men jeg er i 100%arbeid og ønsker å bli bedre. Jeg kan jo si det slik at jeg har svært liten tro på at jeg kommer til å få hjelp. Har ikke råd til å ta dette privat heller, dessverre. 

Det er grusomt med de som ikke forstår hvordan det er, de som mener man skal ta seg sammen, være ute blant folk, se lyst på det, gjøre ting som gleder en. Jeg kan ikke bare ta meg sammen, jeg orker ikke å være sosial hele tiden, jeg klarer ikke å se lyst på det og det er ingenting som gir meg glede. Så slutt å si det, slutt å prak på meg hva du gjør, jeg hsr det jævlig, aksepter det. 

Jeg har prøvd å føle noe på egenhånd. Satt på triste filmer, tenkt på vonde ting, ting som er provoserende, lest provoserende ting, prøvd alt. Men nei, ingen reaksjon. Jeg fikk en slags reaksjon for noen uker siden, hvor jeg satt i sofaen og ble helt fjern. Kom til meg selv seks timer etterpå, i samme sittestilling på akkurat samme plassen. Helt tomt i hodet, helt tom i kroppen. 

Anonymkode: 79c70...932

[AnonymBruker]

Situasjonen og livet mitt er helt fastlåst. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og jeg er så sliten av dette her at jeg holder ikke ut.

Alt jeg vil er å ha et normalt liv. Et liv hvor jeg er i stand til å jobbe, hvor jeg er en mor som leverer og henter i skole/barnehage, hvor jeg har et sosialt nettverk og hvor det ikke er mørke tanker om liv og død som dominerer. 

Et liv hvor jeg ikke har masse psykiske problemer og er godt kjent både i psykiatrien, hos politiet og ambulansetjenesten. Et liv som ikke er en daglig kamp mellom liv, død, rus, mat og trening. Et liv hvor jeg ikke er økonomisk ruinert fordi jeg har blitt så syk. Et liv hvor jeg kan leve.

Jeg har ikke et liv hvor jeg kan leve. Hendene mine er bundet. Så tar jeg meg selv i å dagdrømme om at jeg plutselig er i 30-50% jobb, hvor jeg møter mennesker daglig og har det greit. Hvor jeg ikke regelmessig blir desperat etter å gjøre noe drastisk bare for å få vekk fokuset fra alt som ikke fungerer. 

Akkurat nå har jeg bare lyst til å ruse meg. Få vekk de fæle følelsene. Eller spise? Spise masse. Samtidig så vil jeg ikke spise for da legger jeg på meg. Jeg er høy og slank og å legge på seg er farlig. Så jeg må heller kontrollere matinntaket. Noe som fører til enda mer negativt fokus. 

Jeg vil ikke være i dette fengselet. Hvor jeg faller mellom alle stoler på alle arenaer. Enten er det fordi jeg er for syk og "komplisert" til at noen egentlig vet hvordan de kan hjelpe meg. Eller så blir jeg stoppet av at jeg ikke har penger, mangler sosialt nettverk og hva verre er. Jeg kommer til å eksplodere. Det gjør jeg regelmessig og det går som oftest ikke bra. 

Tilværelsen er så mørk og jeg finner ingen løsning. 

Jeg forstår ikke hvorfor jeg alltid faller ned på kne igjen. Det er som om en slags høyere makt har dømt meg til å feile. Men jeg vil ikke feile! Jeg vil og må finne styrke i meg til å komme meg videre. Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre. Uansett hvor jeg snur meg så er det hindre så høye som fjell. 

Jeg har ikke en klassisk depresjon som jeg kan prate meg ut av på dps. Jeg har vært deprimert mange ganger så jeg vet hvordan man jobber seg sakte, men sikkert ut av det. Dessverre er depresjonen mitt minste problem. 

 

Anonymkode: ef9cc...0c0

[Gjest Daryl Dixon]

På 6.1.2019 den 21.46, AnonymBruker skrev:

Kan du ikke igjen begynne å jobbe med ungdommer? 

Anonymkode: 678af...b79

De fortjener å ha stabile folk rundt seg.

Føler meg litt som en unge nå om dagen, avgjørelser blir tatt over mitt hode, min stemme og meninger blir borte. Føler meg lite verdt og generelt liten...

[AnonymBruker]

Ikke dusjet siden fredag, ikke spist siden søndag, ikke sovet siden søndag. 

Jeg er paranoid, føler noen i jakttar meg, ser ting som ikke er der(tror jeg?). 

Dagene blir veldig lange når det eneste jeg gjør er å være engstelig, lei og deppa. Hvor skal dette ende.. 

Anonymkode: 79c70...932

[Elán]

Jeg var så flink til å åpne meg. Nå har jeg trukket meg tilbake inn i skallet mitt. 

[AnonymBruker]

Nå har jeg nettopp bestilt tannlegetime. i fjor oppdaget fastlegen min at jeg hadde fæle tenner, uten at jeg nevnte det. først ble jeg flau, og så begynte jeg å gråte. spesielt når hun sa "dette skal vi fikse". hun skrev en attest, jeg gikk til en tannlege og ga denne. han sa at man ikke lenger kunne få dekket behandling pga psykiske årsaker. så da ble ingenting gjort. jeg gråt på vei ut gjen, og ga opp. men jeg prøver igjen, om jeg så ikke får noe dekket.. noe må gjøres. 

Anonymkode: 3a1f9...05e

[Elán]

I dag har jeg vært sur og grinete. Bestemte meg for å gjøre meg opptatt, så handlet inn grønnsaker til å lage vårruller. Har holdt meg opptatt i flere timer og det var deilig altså. Laget 80 vårruller. Hater å lage mat, så det var greit å lage så mye så jeg har middag i flere uker på dager jeg ikke orker lage noe. Da er det bare å ta opp fra fryseren og varme. Tar nok med til stemoren min så hun får smake. De bestiller ofte fra noen andre. Et håp er at de kanskje kan bestille fra meg i stedet. Jeg har ingenting i mot å få prosjekter som holder meg opptatt noen timer. 

Nå skal jeg sette meg ned, gi faen i oppvasken og bare slappe av. 

[BlackCloud]

Tung dag. I hvert fall har summen av denne dagen blitt tung. Blir overrasket dersom dette ikke dreper meg en dag.

[BerntHulken]

Noe som er bemerkelsesverdig er at jeg ikke har hatt dager hvor jeg har hatt katastrofetanker (at jeg må dø, ingenting løser seg, er ikke god nok, ser ikke bra nok ut, tjener ikke nok, har ingenting å by på, fremtiden er mørk, ingen vil ha meg osv..) på flere måneder. Slike dager førte tidligere i verste fall til at jeg nærmest fikk anfall, pustebesvær og kunne gå "ut på tur" og nærmest lete etter noe som kunne ta livet av meg..

Selvfølgelig er jeg fra tid til annen fremdeles langt nede, men det virker å stoppe på et visst punkt for tiden. Jeg vil helst aldri ha disse dagene tilbake, noengang.

[BlackCloud]

3 minutter siden, æøå* skrev:

Noe som er bemerkelsesverdig er at jeg ikke har hatt dager hvor jeg har hatt katastrofetanker (at jeg må dø, ingenting løser seg, er ikke god nok, ser ikke bra nok ut, tjener ikke nok, har ingenting å by på, fremtiden er mørk, ingen vil ha meg osv..) på flere måneder. Slike dager førte tidligere i verste fall til at jeg nærmest fikk anfall, pustebesvær og kunne gå "ut på tur" og nærmest lete etter noe som kunne ta livet av meg..

Selvfølgelig er jeg fra tid til annen fremdeles langt nede, men det virker å stoppe på et visst punkt for tiden. Jeg vil helst aldri ha disse dagene tilbake, noengang.

Den traff meg litt. Det med å lete etter noe som kan ta livet av deg. Man står og venter på at noen skal ta valget for deg. Man orker ikke å bli tynget av samvittigheten lenger. Vil bare vekk.

Så bra at det går bedre med deg 

[BerntHulken]

Akkurat nå, BlackCloud skrev:

Den traff meg litt. Det med å lete etter noe som kan ta livet av deg. Man står og venter på at noen skal ta valget for deg. Man orker ikke å bli tynget av samvittigheten lenger. Vil bare vekk.

Så bra at det går bedre med deg 

Takk!

Håper dagen i morgen og dagene fremover blir bedre for deg❤️

[Gjest supernova_87]

På 9.1.2019 den 5.36, AnonymBruker skrev:

Ikke dusjet siden fredag, ikke spist siden søndag, ikke sovet siden søndag. 

Jeg er paranoid, føler noen i jakttar meg, ser ting som ikke er der(tror jeg?). 

Dagene blir veldig lange når det eneste jeg gjør er å være engstelig, lei og deppa. Hvor skal dette ende.. 

Anonymkode: 79c70...932

Noen blir psykotisk av søvndeprivasjon, når jeg har hatt det sånn har jeg fått noen døgn på psykiatrisk akuttpost for å stabiliseres igjen. Er det en idé for deg? 

9 minutter siden, æøå* skrev:

Noe som er bemerkelsesverdig er at jeg ikke har hatt dager hvor jeg har hatt katastrofetanker (at jeg må dø, ingenting løser seg, er ikke god nok, ser ikke bra nok ut, tjener ikke nok, har ingenting å by på, fremtiden er mørk, ingen vil ha meg osv..) på flere måneder. Slike dager førte tidligere i verste fall til at jeg nærmest fikk anfall, pustebesvær og kunne gå "ut på tur" og nærmest lete etter noe som kunne ta livet av meg..

Selvfølgelig er jeg fra tid til annen fremdeles langt nede, men det virker å stoppe på et visst punkt for tiden. Jeg vil helst aldri ha disse dagene tilbake, noengang.

 WOW! Så dritbra! Dette ble jeg skikkelig glad for å lese!  

[BerntHulken]

Akkurat nå, Rainstorm skrev:

 WOW! Så dritbra! Dette ble jeg skikkelig glad for å lese!  

❤️😘

[AnonymBruker]

Dag 5 uten søvn. Og nå klikker det for meg, det her går ikke. Nå må jeg få noe søvn på de stakkars øynene mine

Dagene mine går slik:

08:00 står opp fra sengen  

08:00-01:00 sitter i sofaen å gjør ingenting 

01:00-08:00 ligger i sengen i håp om å få sove 

Jeg har ikke ork til noe som helst, paranoiaen blir verre for hvert minutt omtrent. Tidligere i natt fikk jeg tvang til å slå meg selv i ribbeinet, ikke at jeg ville det, men hånda mi ville, om det gir noen mening? Så nå har jeg fryktelig vondt i ribbeina. Jeg er også overbevist om at katten min kan lese tankene mine, for hver gang jeg tenker noe rart, gjett hvem som våkner?? 

Jeg håper på legetime snarest, for det her kan umulig være sunt for meg. Men legen har mange pasienter, så jeg får nok ikke time.

Mat klarer jeg ikke tanken på en gang. Har dere noengang faktisk tenkt over mat? Fra start til slutt, spytt og alt, fysj. Mat går ikke ned her om dagen for å si det slik!! 

Er det noen som har noen tips til en søvnløs kvinne som trenger søvn snarest?? 

 

Anonymkode: 79c70...932

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dag 5 uten søvn. Og nå klikker det for meg, det her går ikke. Nå må jeg få noe søvn på de stakkars øynene mine

Dagene mine går slik:

08:00 står opp fra sengen  

08:00-01:00 sitter i sofaen å gjør ingenting 

01:00-08:00 ligger i sengen i håp om å få sove 

Jeg har ikke ork til noe som helst, paranoiaen blir verre for hvert minutt omtrent. Tidligere i natt fikk jeg tvang til å slå meg selv i ribbeinet, ikke at jeg ville det, men hånda mi ville, om det gir noen mening? Så nå har jeg fryktelig vondt i ribbeina. Jeg er også overbevist om at katten min kan lese tankene mine, for hver gang jeg tenker noe rart, gjett hvem som våkner?? 

Jeg håper på legetime snarest, for det her kan umulig være sunt for meg. Men legen har mange pasienter, så jeg får nok ikke time.

Mat klarer jeg ikke tanken på en gang. Har dere noengang faktisk tenkt over mat? Fra start til slutt, spytt og alt, fysj. Mat går ikke ned her om dagen for å si det slik!! 

Er det noen som har noen tips til en søvnløs kvinne som trenger søvn snarest?? 

 

Anonymkode: 79c70...932

Har du prøvd søvnmedisiner?

Hvordan klarer du å ikke sovne med et så sterkt underskudd med søvn i det heletatt? Etter et par dager trodde jeg kroppen slo seg av av seg selv automatisk. 

Håper du snart får sove ❤️

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Klem til alle dere- føler med dere