Den store depresjonstråden

[Elán]

Tårene bare triller. Jeg vet jeg må ha jenta mi i morgen. Det er full treårstrass, og jeg er ennå sengeliggende etter julen. Jeg er så utmattet, har ikke klart å dra til behandleren denne uken. 

Jenta mi er god som gull. Hun er fantastisk. Smart, vakker, flink, unik. Hun vet det ikke selv, men når hun smiler til meg, kjenner jeg sorgene slippe. Om så bare litt. Likevel, når jeg er som nå, klarer jeg ikke se smilet hennes for meg. Hjertet brister hver gang vi møtes og hun sier "vil være med hjem til mamma". Det er en konstant påminnelse om hvor elendig jeg er. I stedet for å tenke at hun blir ivaretatt av noen som har overskudd og kan gi henne det hun trenger, tenker jeg at "JEG kan ikke gi henne et godt liv og det hun trenger". 

Jeg tror mye av grunnen til at jeg var så sliten i fødselspermisjon var fordi jeg hvert minutt fokuserte på "jeg må ikke bli som mamma". Jeg nøt ikke barseltiden på grunn av det. Til tross var graviditeten og barsel den beste tiden jeg har hatt - i hele mitt liv.

Snur visst døgnet også med den jævla depresjonen... LEGG DEG FOR FAEN, ÉLAN! 

[AnonymBruker]

Jeg er nedfor fordi det aldri er min tur. Jeg er rett og slett ikke god nok, livet byr bare på "realitetssjekk" hver gang, mens andre får det til. Hvorfor skal det som er enkelt for mange, være så vanskelig for meg? Jeg lurer på hvordan det er å være så fri. 
Jeg trenger ikke noe a4-liv, men det er litt vanskelig å snakke med folk om dette, fordi de "fleste" er a4-mennesker, og de klarer ikke å se utenfor sin a4-tankegang. De tror jeg tenker likt som dem. 
Jeg holdt på å oppleve kjærligheten, for en gang skyld, men blanding av å ikke føle seg god nok og påvirkning fra andre hindret meg, og jeg er rasende på meg selv. Har et så sterkt ønske om at vi en dag har kontakten igjen, og jeg kan dra til han.... men det er vel for urealistisk. jeg kjeder meg virkelig ihjel i dette livet. 

Anonymkode: b65a2...e97

[Elán]

Skulle pakket vekk julen. Jeg kom dit hvor jeg har hentet eskene det skal i, og de står strødd midt i stuen. Har ennå ikke pakket ut etter jeg har vært bortreist.

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så lei av alle disse negative tankene mine. Det er på grunn av "diagnosen", dårlig selvforakt, selvbilde, selvtillit og alt det der. Er så sliten av dem, mest fordi jeg vet hva som er riktig men evner ikke å føle det. Var på butikken tidligere i dag, veldig rolig der i dag. Han i kassen, en ung kjekk mann rundt min alder sto i kassen. Han oppdaget at varen jeg hadde plukket gikk ut på dato i går, så han gikk å hentet en ny (jeg fikk ikke mulighet til å gå selv før han gikk). Så kom han tilbake med to varer "Jeg så du prøvde å få tak i denne fra øverste hylle men hadde ikke mulighet til å gå bort å hjelpe. Skal du ha den allikevel?" (ja det skulle jeg). Så pakket han ned varene mine i posen, en og en vare etter å ha skannet dem inn og ga meg posen til slutt.  
Jeg er normal og høflig utad. Smiler, takker og bukker. Sier ha en fin helg. Prøver å vise at jeg setter pris på servicen, fordi det var absolutt ikke nødvendig. Går ut og tårene bare triller, klarte ikke å stoppe dem. 

Jeg får så stygge tanker automatisk! Det gjør meg så sint og frustrert, fordi jeg har nå lært at de er ikke ekte. Allikevel føles de så ekte at jeg får ekte følelser. Jeg får tanker som at han synes jeg er den styggeste han har sett. At han etter på ler av meg etter at jeg har gått, fordi han tror at jeg tror at han kanskje liker meg (at jeg er innbilsk eller noe). Begynner å tenke at han synes jeg er en byrde, at han tenker at jeg burde ha holdt meg hjemme. At jeg er ubrukelig som ikke får tak i varene jeg skal ha fordi jeg er lav. At jeg er tilbakestående som ikke spør om hjelp. At han tenker at jeg ikke fortjener servicen og at han blir sur på meg, fordi han føler seg tvunget av sjefen til å yte service til noen som er så avskum og ubrukelig som meg. 
Jeg får så stygge tanker! Jeg vet det, jeg ser det!! Det er ikke bare tanker, det blir til følelser også. En smerte som gjør at jeg får ikke puste, jeg blir oppriktig lei meg av monsterets tanker. Bare tanken av at andre tenker slik om meg meg gjør vondt, fordi det er vondt nok at jeg tenker slik om meg selv. Samtidig så vet jeg jo at han gir blanke faen, han gjør jobben sin, ferdig. Men jeg får ikke til å kontrollere tankene. 
Psykologen sier at første steg er å se dem og bli obs på dem. Fy faen hvor jeg ser dem nå, jeg hater psykologen akkurat nå! Det er hun som har åpnet denne døren. Før så gjorde det ikke så vondt å ha slike tanker. Fordi jeg trudde på dem, de var en selvfølge og det bare var sånn. Jeg tror på dem nå også, det er det som er problemet. Fordi nå så vet at jeg skal ikke tenke slik, og jeg vet at han bare er på jobb og bryr seg ikke, allikevel så får jeg disse tankene og følelsene. Selv om at jeg vet bedre, og det er frustrerende. 

Psykologen vet om tankene... men ikke hvor ille det egentlig er. Tørr ikke å fortelle henne det. Jeg kan bli på gråten av en tanke som at "Kokken har spyttet i maten min, fordi jeg fortjener ikke bedre". Det er en tanke og en følelse av mindreverd som bare dukker opp uprovosert, jeg har ikke en gang sett kokken!! Følelsen er så intenst at jeg får ikke puste og kan få panikk om noen ser at jeg er på gråten av mine egne dumme tanker. Jeg vet det sinnssykt!! Derfor holder jeg det for meg selv. Det mørkeste av det mørke er for mørkt for psykologen. Vil ikke skremme henne vekk. 

Så 0 dager, igjen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Strir du også med upf?

Anonymkode: 73335...834

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Strir du også med upf?

Anonymkode: 73335...834

Ja, Engstelig unnvikengende personlighetsforstyrrelse. Veldig tydelig for dem som har diagnosen selv vil jeg tro. Da psykologen sier mitt tankemønster er ganske så klassisk for eupf. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, Engstelig unnvikengende personlighetsforstyrrelse. Veldig tydelig for dem som har diagnosen selv vil jeg tro. Da psykologen sier mitt tankemønster er ganske så klassisk for eupf. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Kjenner lett igjen mønsteret. Jeg har ikke så ille som deg. Prøver å fortrenge tankene. Jeg klarer å si så mye dumt at jeg burde hatt taleforbud. Sitter nå å gruer til å forholde meg til en person som jeg sa noe dumt til. Prøver å late som folk bare er grå silhuetter uten tanker og følelser. Så trenger jeg ikke å tenke på hva de tenker og føler. 

 

Anonymkode: 73335...834

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner lett igjen mønsteret. Jeg har ikke så ille som deg. Prøver å fortrenge tankene. Jeg klarer å si så mye dumt at jeg burde hatt taleforbud. Sitter nå å gruer til å forholde meg til en person som jeg sa noe dumt til. Prøver å late som folk bare er grå silhuetter uten tanker og følelser. Så trenger jeg ikke å tenke på hva de tenker og føler. 

 

Anonymkode: 73335...834

Jeg er det samme, prøver å ignorere og bare fortrenge tankene. Men sitter igjen med en ekkel følelse, som jeg vet kommer fra disse tankene. Nesten som en sorg, en skuffelse, en smerte som slår pusten utav meg. Gjør alt jeg kan for å ikke tenke på det, bare legge det vekk. Jeg gjør det samme med å late om at folk er ingenting, problemet er at jeg gjør det med venner og familie også. Jeg ser kald og likegyldig ut utad, tørr ikke å vise kjærlighet, omsorg, omtanke, sinne, frustrasjon, glede.. ingenting, fordi det trigger tankene. Alt jeg gjør er feil. 

Kjenner meg igjen i den å si noe dumt eller gjør noe feil. Det med han i butikken, jeg er så redd for at takknemligheten ikke kom frem tydelig nok. At han nå tror at jeg er ei utakknemlig bitch. Må på butikken i morgen og vurderer å ta bussen til sentrum i stede, for å unngå å møte på han. Selv om at jeg vet at han bryr seg ikke om meg og husker meg sikkert ikke. 

Det er så vanskelig og frustrerende. Sliter veldig med alt dette. Fordi før så trudde jeg at jeg bare hadde sosial angst. Men så var det så mye verre og det er vanskeligere å bli frisk av. Vurderer å bare gi opp hele behandlingopplegget og isolere meg totalt. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er det samme, prøver å ignorere og bare fortrenge tankene. Men sitter igjen med en ekkel følelse, som jeg vet kommer fra disse tankene. Nesten som en sorg, en skuffelse, en smerte som slår pusten utav meg. Gjør alt jeg kan for å ikke tenke på det, bare legge det vekk. Jeg gjør det samme med å late om at folk er ingenting, problemet er at jeg gjør det med venner og familie også. Jeg ser kald og likegyldig ut utad, tørr ikke å vise kjærlighet, omsorg, omtanke, sinne, frustrasjon, glede.. ingenting, fordi det trigger tankene. Alt jeg gjør er feil. 

Kjenner meg igjen i den å si noe dumt eller gjør noe feil. Det med han i butikken, jeg er så redd for at takknemligheten ikke kom frem tydelig nok. At han nå tror at jeg er ei utakknemlig bitch. Må på butikken i morgen og vurderer å ta bussen til sentrum i stede, for å unngå å møte på han. Selv om at jeg vet at han bryr seg ikke om meg og husker meg sikkert ikke. 

Det er så vanskelig og frustrerende. Sliter veldig med alt dette. Fordi før så trudde jeg at jeg bare hadde sosial angst. Men så var det så mye verre og det er vanskeligere å bli frisk av. Vurderer å bare gi opp hele behandlingopplegget og isolere meg totalt. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Fikk faktisk sosial fobi diagnose først, men skjønner nå at det er feil. Skygger jo banen pga upf. Har også prøvd å leve isolert, men det bragte heller ikke lykke. Derimot dyp depresjon.  Vi mennesker er avhengige av noe sosial kontakt selv om vi ikke takler den. 

Anonymkode: 73335...834

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fikk faktisk sosial fobi diagnose først, men skjønner nå at det er feil. Skygger jo banen pga upf. Har også prøvd å leve isolert, men det bragte heller ikke lykke. Derimot dyp depresjon.  Vi mennesker er avhengige av noe sosial kontakt selv om vi ikke takler den. 

Anonymkode: 73335...834

Det er vist ganske vanlig, å få sosial angst/fobi diagnosen først. Da de to er ganske like. Den er også ganske lik andre diagnoser/upf'er hvor man sliter sosialt. Forskjellen er flere, men den viktigste er at de med vår diagnose, ønsker å være sosial men får det ikke til. De andre sliter med å være sosial og/eller ønsker ikke å være sosial.  

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vist ganske vanlig, å få sosial angst/fobi diagnosen først. Da de to er ganske like. Den er også ganske lik andre diagnoser/upf'er hvor man sliter sosialt. Forskjellen er flere, men den viktigste er at de med vår diagnose, ønsker å være sosial men får det ikke til. De andre sliter med å være sosial og/eller ønsker ikke å være sosial.  

Anonymkode: 79f48...0ca

Betyr dette at man ikke har sosialangst/fobi .. ?  Men sidediagnoser er jo også diagnoser. Har flere av disse. 

Anonymkode: 73335...834

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vist ganske vanlig, å få sosial angst/fobi diagnosen først. Da de to er ganske like. Den er også ganske lik andre diagnoser/upf'er hvor man sliter sosialt. Forskjellen er flere, men den viktigste er at de med vår diagnose, ønsker å være sosial men får det ikke til. De andre sliter med å være sosial og/eller ønsker ikke å være sosial.  

Anonymkode: 79f48...0ca

Det tristeste er at jeg vet at jeg er vanskelig å forholde meg til. Det er jo ikke for å være vanskelig, men det å skygge banen og å komme unna gjør at man virker uinteressert, ignorerende, uhøflig og lite hensynsfull. Så får man de reaksjoner man er redd for..  og ballen ruller videre.  Når jeg er hos min behandler syntes jeg synd på han som må høre på våset mitt. Han tenker sikkert at jeg er sutrete og burde ta meg sammen. 

Anonymkode: 73335...834

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Betyr dette at man ikke har sosialangst/fobi .. ?  Men sidediagnoser er jo også diagnoser. Har flere av disse. 

Anonymkode: 73335...834

Enkelt og greit så kan man si at UPF er en mer alvorlig grad av sosial angst. Så jo man har det. Om jeg ikke ønsker å si hvor ille jeg egentlig har det, så sier jeg "Jeg har sosial angst", om noen skal forstå alvoret så sier jeg at jeg er UPF. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

På 24.2.2017 den 16.20, AnonymBruker skrev:

Velger å være anonym her

Jeg vært deprimert av og på i flere år. Det er veldig opp og ned. Jeg kan en fin tid (selv om depresjonen alltid er der på en måte) mens andre ganger kan jeg være veldig langt nede og være helt tom. Jeg orker ikke å være sosial eller noe. En helt forferdelig følelse å ha det sånn. Jeg føler meg som et dårlig selskap for andre. Egentlig vil jeg bare mure meg inne. Bare det å komme seg opp av sengen er et STORT ork. Samme gjelder å dusje og få i meg mat. Jeg har aldri hatt så mange venner og jeg tenker litt at jeg er en dårlig venninne. Jeg klarer ikke alltid å være med på ting. Tanken på å skulle dra ned til byen og gjøre noe frister så lite. To venninner vet om problemet og resten vet ikke. Føler meg ikke komfortabel med å si det til alle. 

Grunnen til at jeg har slitt så mye med depresjoner, kommer av at jeg ble mobbet store deler av barneskolen. Jeg hadde få venner, men noen ganger hadde jeg ingen venner. Det ble verre på ungdomsskolen. I 9 klasse måtte jeg bytte skole. Ting ble litt bedre, men jeg var veldig sjenert og hadde problemer med å få meg venner. Samme på VGs. All mobbingen har satt sine spor. Jeg er skeptisk til nye mennesker og dårlig selvtillit. Jeg har gått mye til psykolog og gått på ulike antidepressiva uten hell. Jeg har fått lite støtte fra foreldre. De skjønner ikke problemet og mener det bsre er å ta seg sammen. Jeg tror jeg kommer til å slite med depresjon hele livet mitt, men ikke konstant. 

Anonymkode: aabbf...444

Anbefaler deg å google de «tre prinsipper» «the three principals». Har hjulpet meg enormt! 

Anonymkode: ca9cb...f57

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det tristeste er at jeg vet at jeg er vanskelig å forholde meg til. Det er jo ikke for å være vanskelig, men det å skygge banen og å komme unna gjør at man virker uinteressert, ignorerende, uhøflig og lite hensynsfull. Så får man de reaksjoner man er redd for..  og ballen ruller videre.  Når jeg er hos min behandler syntes jeg synd på han som må høre på våset mitt. Han tenker sikkert at jeg er sutrete og burde ta meg sammen. 

Anonymkode: 73335...834

Det er vanskelig å forholde seg til. Det jeg tror er viktigst, er å lære seg forskjellen på fakta og fiksjon. Du føler du er uinteressant og at du må kom deg unna situasjonen du er i, det er fakta for deg men egentlig er det fiksjon. Du må lære deg å stoppe opp og tenke "Hva tenker vedkommende egentlig om meg?", Ja dine tanker er ekstremt tanker og det er din fakta, ja din reaksjon og dine følelser er din fakta.. men egentlig så er det ikke det, det er fiksjon, det sitter i hodet ditt. Som han på butikken, jeg VET at han gir faen i meg og han gjorde bare jobben sin. Allikevel så får jeg så sterke reaksjon og så sterke negative tanker. Jeg har kommet dit i behandling hvor jeg nå lærer meg å se dette og å se hva som er UPF'ens tanker. Det har gjort det ekstremt frustrerende for meg, fordi før så var det fakta, punktum. Ikke noe "han tenker EGENTLIG", det var "Han hater meg!". Jeg føler at jeg har null verdi i denne verden. Jeg vet at teoretisk sett så har alle en verdi (for meg er det bullshit enda). Forstår du hvor jeg vil hen? En del av behandlingen handler om å bli bevist over ens egne tanker og reaksjoner, for så å lære seg hva som er egentlig riktig, lære deg å lese folk og se med dine egne øyne at den personen liker faktisk å snakke med deg. 

Jeg har enda ikke kommet til det steget hvor jeg faktisk tror på den kunnskapen jeg får via psykologen. For meg er det fortsatt bare tomme ord. Jeg klarer ikke å se for meg et liv, hvor jeg har en verdi og ikke er en byrde (og alle de andre tankene!). Og jeg faktisk føler det selv. For meg så er det så fjernt at jeg har lyst til å gi opp, det føles umulig. Sliter i behandlingen, fordi jeg synes synd på psykologen som må kaste bort så masse tid av livet sitt på meg. 
Trøst deg med at de tankene du har, de er ikke ekte og er en del av sykdommen din. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å forholde seg til. Det jeg tror er viktigst, er å lære seg forskjellen på fakta og fiksjon. Du føler du er uinteressant og at du må kom deg unna situasjonen du er i, det er fakta for deg men egentlig er det fiksjon. Du må lære deg å stoppe opp og tenke "Hva tenker vedkommende egentlig om meg?", Ja dine tanker er ekstremt tanker og det er din fakta, ja din reaksjon og dine følelser er din fakta.. men egentlig så er det ikke det, det er fiksjon, det sitter i hodet ditt. Som han på butikken, jeg VET at han gir faen i meg og han gjorde bare jobben sin. Allikevel så får jeg så sterke reaksjon og så sterke negative tanker. Jeg har kommet dit i behandling hvor jeg nå lærer meg å se dette og å se hva som er UPF'ens tanker. Det har gjort det ekstremt frustrerende for meg, fordi før så var det fakta, punktum. Ikke noe "han tenker EGENTLIG", det var "Han hater meg!". Jeg føler at jeg har null verdi i denne verden. Jeg vet at teoretisk sett så har alle en verdi (for meg er det bullshit enda). Forstår du hvor jeg vil hen? En del av behandlingen handler om å bli bevist over ens egne tanker og reaksjoner, for så å lære seg hva som er egentlig riktig, lære deg å lese folk og se med dine egne øyne at den personen liker faktisk å snakke med deg. 

Jeg har enda ikke kommet til det steget hvor jeg faktisk tror på den kunnskapen jeg får via psykologen. For meg er det fortsatt bare tomme ord. Jeg klarer ikke å se for meg et liv, hvor jeg har en verdi og ikke er en byrde (og alle de andre tankene!). Og jeg faktisk føler det selv. For meg så er det så fjernt at jeg har lyst til å gi opp, det føles umulig. Sliter i behandlingen, fordi jeg synes synd på psykologen som må kaste bort så masse tid av livet sitt på meg. 
Trøst deg med at de tankene du har, de er ikke ekte og er en del av sykdommen din. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Jeg har gått i behandling i årevis. Vedkommende prøver å gjøre noe med selvtilliten min, men jeg tenker han tror for godt om meg og han skulle bare visst hvor ille jeg egentlig er. Men behandlingen hjelper. Har lært masse og spør stadig om en pekepinn til hva som er riktig i situasjoner som dukker opp. Folk tenker ikke slik jeg tror de gjør. Når jeg har bekymret meg over noe dumt jeg har gjort så både angst og mavesmerter har vært pågående i ukesvis så føler jeg meg jo ganske teit når ikke de det gjelder engang husker situasjonen. 

 

Anonymkode: 73335...834

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gått i behandling i årevis. Vedkommende prøver å gjøre noe med selvtilliten min, men jeg tenker han tror for godt om meg og han skulle bare visst hvor ille jeg egentlig er. Men behandlingen hjelper. Har lært masse og spør stadig om en pekepinn til hva som er riktig i situasjoner som dukker opp. Folk tenker ikke slik jeg tror de gjør. Når jeg har bekymret meg over noe dumt jeg har gjort så både angst og mavesmerter har vært pågående i ukesvis så føler jeg meg jo ganske teit når ikke de det gjelder engang husker situasjonen. 

 

Anonymkode: 73335...834

Og det er bra, bare fortsett og ikke gi opp. Det går jo fremover ser du. Bare det at du føler deg teit, når du oppdager at de ikke en gang husker situasjonen, er fremskritt. 
Min erfaring er at det handler om å finne riktig behandler. En som kan å si de riktige ordene for deg, de ordene som faktisk går litt innpå deg og hjelper deg. Det har reddet meg ihvertfall. Det nytter ikke når behandlerens ord ikke en gang går inn i ørene dine, de er bare helt tomme ord som ikke kommer inn i det hele tatt. Veldig vanskelig å forklare, kanskje det har noe med tillit å gjøre, det å tørre å slippe noen inn bittelitt, nok til at deres ord overvinner UPF'ens konstante hvisking som f.eks "Hun sier du ikke er en byrde, hun lyver til deg!" og slike tanker. Den stemmen som er sykdommen. Du må finne en person som er sterkere enn UPF'en, og den har jeg heldigvis funnet. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

19 timer siden, Daryl Dixon skrev:

Ønsker alle et godt nytt år, og håper julen har vært grei. For meg ble julen veldig fin, kunne være rundt folk. Gruet meg veldig før, redd for å få oppmerksomhet og mye spørsmål om forsøkene og hvordan ting er. Men ble ikke fokus på det heldigvis. Ingen lagde noe nummer ut av det når en svoger glemte seg og kom med en selvmordsvits eller. Når julen er over så synes jeg hverdagen kommer altfor brått...

 Jeg har ingen mål og mening med hverdagen. Står opp, ser samboeren drar på sin viktige og meningsfulle jobb, hvor han hjelper mennesker på så mange måter. Og så sitter jeg å surfer på nettet, forsøker å styre unna alt som er dystert. Suller rundt hjemme og føler meg unyttig. Har kjøreforbud så kan ikke dra noen steder, og bor ikke direkte i sentrum. Å ta taxi er alternativ, men blir aldri noe av. De dagene jeg har timer hos lege/psykolog er nesten helt herlige, komme meg ut fra huset. Jeg er så misunnelige på de som jobber. Har jobb, men er sykmeldt, vært det lenge. Og jobben min er ikke alltid like sosial og meningsfull. Savner den tiden jeg jobbet med ungdom. 

Pga kartlegging av bipolar 2 diagnosen går jeg og nesten å vente på en ny "høy" periode, som da må observeres. Men det lar heldigvis vente på seg. Nå er jeg mer tung og bedøvd i kropp og sinn. 

Kan du ikke igjen begynne å jobbe med ungdommer? 

Anonymkode: 678af...b79

[Elán]

Jeg er på det punktet nå at jeg bare har lyst å spise. Jeg prøver å spise oftere, men mindre porsjoner. Ett måltid er vanlig for meg. Jeg har spist to ganger så langt og nå er jeg sulten igjen. Og jeg spiste en hel Rustica pizza for tre timer siden.

I morgen er det tilbake til behandler som jeg har absolutt null kjemi med og som jeg ikke har lyst å gå til engang. Gruer meg til hver eneste time med henne. Hver natt før timene hennes, ligger jeg våken. Får ikke sove. Før denne timen har jeg selvfølgelig møte med familievernkontoret og må sitte sammen med eksen igjen å drøfte hvordan ting går. Jeg har ikke kommet noen vei i behandlingen og jeg er så frustrert. Jeg VIL få til, men klarer ikke. Føler ikke jeg er mottakelig for behandling. Mulig en mental sperre er satt opp i hodet mitt...

[AnonymBruker]

Hvordan er man en god alvorlig deprimert person? Hvordan er man deprimert nok til å få hjelp? 

Jeg sover ikke, spiser ikke, personlig hygiene er bob bob, renhold og ryddighet i hjemmet er ræva, jeg føler ingenting. 

Men jeg kommer meg på jobb og er sosial. Hvorfor? Fordi det forventes av meg. Jeg er voksen, jeg skal stille opp på jobb, jeg skal være med familien og venner. Jeg skal dit og jeg skal datt, men jeg vil ikke og helt ærlig, jeg orker egentlig ikke heller. Når jeg er sosial eller er på jobb så sitter jeg bare der. Helt nummen, helt følelseløs. Ler når jeg skjønner at det er meningen, smiler det påklistra smilet. 

Fordi jeg må. Fordi jeg skal. 

Når jeg endelig er hjemme sitter jeg i store klær i mørket. Har ikke orket å hente ved på flere uker, så jeg fryser. Noen ganger får jeg tankekjør, men som regel er jeg bare et tomt skall som kikker tomt inn i en skjerm. 

Jeg spør om hjelp, jeg vil så gjerne føle igjen, smile genuint, være meg. Men jeg får ikke hjelp, jeg er ikke til fare for meg selv eller andre, så da er det det samme for meg. 

Nei da, jeg vil ikke fysisk gjøre det selv, enda. Men om det skjer en ulykke, ja takk, svært gjerne. I de siste dagene har jeg også begynt å tenke på om jeg skulle gjøre det selv, hvordan jeg skulle gjort det for å være helt sikker på at jeg ikke ender som en grønnsak. 

Jeg hater jobben min, jeg mistrives skikkelig. Jeg gruer meg hver eneste dag, får pustevansker, orker ikke, klarer ikke. Men gjør det, gjennomfører det, og har det helt jævlig etterpå. Jeg elsket jobben min og yrket mitt før jeg. Jeg gledet meg til å snakke med kollegaene mine. Nå sitter jeg bort gjemt i et hjørne og teller ned timer til jeg kan gå hjem. 

Legen min sier at siden jeg ikke føler med deprimert, så er jeg vel ikke deprimert da. Men da jeg var på pyskisk utredning fant psykologen alvorlig depresjon. 

Hvordan føler en deprimert person seg da? Hvordan skal jeg vite om dette er slik alle har det, eller om jeg er deprimert? 

Det jeg vet er at jeg føler meg drit, jeg er aldri glad, jeg føler ingenting, jeg orker ingenting, jeg vil ingenting. Jeg føler med mislykket, har konstant dårlig samvittighet over absolutt alt. 

Så.. Oppsummerende: hvordan være en god deprimert å få hjelp? Hvordan føler en deprimert seg? 

Anonymkode: 79c70...932

[Gjest supernova_87]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er man en god alvorlig deprimert person? Hvordan er man deprimert nok til å få hjelp? 

Jeg sover ikke, spiser ikke, personlig hygiene er bob bob, renhold og ryddighet i hjemmet er ræva, jeg føler ingenting. 

Men jeg kommer meg på jobb og er sosial. Hvorfor? Fordi det forventes av meg. Jeg er voksen, jeg skal stille opp på jobb, jeg skal være med familien og venner. Jeg skal dit og jeg skal datt, men jeg vil ikke og helt ærlig, jeg orker egentlig ikke heller. Når jeg er sosial eller er på jobb så sitter jeg bare der. Helt nummen, helt følelseløs. Ler når jeg skjønner at det er meningen, smiler det påklistra smilet. 

Fordi jeg må. Fordi jeg skal. 

Når jeg endelig er hjemme sitter jeg i store klær i mørket. Har ikke orket å hente ved på flere uker, så jeg fryser. Noen ganger får jeg tankekjør, men som regel er jeg bare et tomt skall som kikker tomt inn i en skjerm. 

Jeg spør om hjelp, jeg vil så gjerne føle igjen, smile genuint, være meg. Men jeg får ikke hjelp, jeg er ikke til fare for meg selv eller andre, så da er det det samme for meg. 

Nei da, jeg vil ikke fysisk gjøre det selv, enda. Men om det skjer en ulykke, ja takk, svært gjerne. I de siste dagene har jeg også begynt å tenke på om jeg skulle gjøre det selv, hvordan jeg skulle gjort det for å være helt sikker på at jeg ikke ender som en grønnsak. 

Jeg hater jobben min, jeg mistrives skikkelig. Jeg gruer meg hver eneste dag, får pustevansker, orker ikke, klarer ikke. Men gjør det, gjennomfører det, og har det helt jævlig etterpå. Jeg elsket jobben min og yrket mitt før jeg. Jeg gledet meg til å snakke med kollegaene mine. Nå sitter jeg bort gjemt i et hjørne og teller ned timer til jeg kan gå hjem. 

Legen min sier at siden jeg ikke føler med deprimert, så er jeg vel ikke deprimert da. Men da jeg var på pyskisk utredning fant psykologen alvorlig depresjon. 

Hvordan føler en deprimert person seg da? Hvordan skal jeg vite om dette er slik alle har det, eller om jeg er deprimert? 

Det jeg vet er at jeg føler meg drit, jeg er aldri glad, jeg føler ingenting, jeg orker ingenting, jeg vil ingenting. Jeg føler med mislykket, har konstant dårlig samvittighet over absolutt alt. 

Så.. Oppsummerende: hvordan være en god deprimert å få hjelp? Hvordan føler en deprimert seg? 

Anonymkode: 79c70...932

Kanskje legen din ikke har peiling på depresjon? Hvis du ble utredet til alvorlig depresjon og han likevel mener du ikke er deprimert. Noen misforstår jo depresjon til å være at man er trist hele tiden, for mange er det ikke sånn. Tvert i mot, de føler ikke tristhet engang. Bare apati og likegyldighet. 

Jeg fikk nylig anbefaling om å lese Kollektivt selvmord, og etter det gjorde jeg meg noen tanker om denne romantiseringen og flukten i selvmordet som jeg selv har holdt fast i i mange år. Vi sier "jeg orker/klarer ikke å ha det sånn", "jeg kan ikke leve dette livet", og så tenker vi at vår eneste løsning er selvmordet. Da vil vi få slippe. Slippe å tåle en eneste dag til med påklistret smil og å følge opp en dum meningsløs jobb som bare trykker oss ned. Men hvis vi virkelig vurderer selvmord burde vi også vurdere å bare gjøre noe radikalt annerledes enn det vi pleier å gjøre. Men så tenker vi "nei, jeg kan jo ikke det for x, y, z", men hvis vi virkelig er kommet dit at vi er klae for å legge løkka rundt halsen så har det vel ikke noe å si at x, y, z? Vi er villige til å risikere livet, men ikke til å risikere avvisning, nederlag, tap eller tape ansikt. Det sier noe om hvor smertefullt en barndom fylt med disse tingene er, og viser hvor forståelig det er at man blir syk av det. Men virkelig, livet er SÅ mange ting, om ikke vi nå skylder oss selv å prøve ut mer, og ikke tror på at vi kan unne oss det, kanskje vi bare skal prøve det ut likevel. Prøve ut livet! For døden er der i bakgrunnen likevel, og venter. 

Og mens jeg skriver dette til deg og alle andre der ute, blir jeg kvalm og urolig, fordi jeg tror på dette virkelig, men selvmordets ideasjon er vant og nesten blitt hjemmekoselig, jeg har kontroll, kjenner den, mens livet, livet er kaos, ukontrollerbart, rikt, spennende, alt. Det er jo det som gjør det verdt det, men også det som gjør det skummelt for noen som trenger regler og kontroll. Vi er utrygge, og selvmordet er grusomt, endelig, skadelig, men det er trygt. Livet er et usikkert prosjekt. Vi søker det trygge når vi har så lite av det fra før. Men jeg tror på at det finnes der ute. Selv om vi er blitt voksne og fortsatt stiller spørsmål ved hvordan det er å kjenne seg trygg, og kjenne ro, være tilknyttet et annet menneske og tro på at det er en kontakt der, så tror jeg på at vi KAN finne dette. Vi kan lære oss dette selv om det kommer 20, 30 eller 50 år senere enn vi trengte. Det er ikke bare døden som er trygg. Kanskje vi skal teste ut litt av livet også, først? For problemet med døden er at da får vi ikke prøve noen av de andre tingene igjen. 

Jeg kjenner jeg får lyst til å skrike at det ser mørkt ut, men selv om denne natta er tungt bør jeg også innrømme at det finnes øyeblikk der jeg tenker at livet har noe godt å komme med, at det finnes mening i noe. Så jeg skal fortsette å lete. For har jeg funnet 100 øyeblikk kan jeg finne 100 til og plutselig har jeg 1000, og kanskje en dag har jeg hele dager, hele uker som bare er liv, og ikke lengsel etter å få slippe. 

Kanskje du kan gjøre andre ting for å slippe jobben? Slippe masken? Slippe deg løs?