Den store depresjonstråden

[BerntHulken]

Da startet 2019 med en enorm følelse av ensomhet. Som i "blir jeg evig singel" osv..?

Kanskje det er øla jeg har drukket som snakker nå.. Det er vel best å legge seg, og se om ting er bedre i morra. Men det er isåfall bare følelsene som ikke er sterke lenger, for jeg våkner neppe opp med en kjæreste og at alt har løst seg..

[AnonymBruker]

6 timer inn i det nye året å jeg har stortsett grått. Jeg er sliten av å late som jeg er blid og fornøyd, late som jeg gidder å engasjere meg for jeg eier ikke gnist igjen, late som at jeg ikke er forelsket i en som ikke er forelsket i meg. Føles meg ensom, lite verd og jævelig full av angst.

Alt dette skuespillet for at andre ikke skal se hvordan jeg egentlig har det, for jeg gidder ikke høre på andre sine råd om hvordan jeg skal gjøre ting i mitt liv.

Anonymkode: 80976...34f

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var jeg for to år siden. Han var også noe uprofesjonell. Satt lenge inne på rommet mitt og pratet om alt og ingenting. Satt tydelig pris på å sitte og prate med meg. Sa rett ut at jeg var ikke bare en av mange pasienter. Sa at jeg hadde rørt noe ved han, og at han ofte ble emosjonell i forhold til meg. Slike ting. 

Likevel i måtte relasjonen ta slutt. Da knakk jeg helt sammen og havnet omtrent tilbake der jeg var FØR behandlingen. Det tok meg ett år å komme over han. Nå er han et varmt og godt minne. Han ville virkelig hjelpe meg, men jeg var dessverre ikke så veldig mottakelig for hjelp på det tidspunktet. Likevel fikk han meg til å føle at jeg var verdt noe. 

 

Anonymkode: ef9cc...0c0

Min behandler er 100% profesjonell, det vet jeg. 

Men det føles ganske dumt å sitte å snakke om følelser når jeg egentlig har lyst til at han skal forføre meg. 

Det går vel over etterhvert. Kanskje er det bare det at han vet alt om meg uten å være fordømmende. Jeg har kjæreste så det er ikke mangel på kjærlighet, men heller det å bli forstått fullt og helt. Fantaserer om at han hadde hatt interesse av meg også, men selvsagt har han ikke det. Jeg har en bråte med psykiske problemer, ser ut som et troll og er særdeles lite spennende. Er oppgitt over meg selv for dette. 

Anonymkode: 73335...834

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var jeg for to år siden. Han var også noe uprofesjonell. Satt lenge inne på rommet mitt og pratet om alt og ingenting. Satt tydelig pris på å sitte og prate med meg. Sa rett ut at jeg var ikke bare en av mange pasienter. Sa at jeg hadde rørt noe ved han, og at han ofte ble emosjonell i forhold til meg. Slike ting. 

Likevel i måtte relasjonen ta slutt. Da knakk jeg helt sammen og havnet omtrent tilbake der jeg var FØR behandlingen. Det tok meg ett år å komme over han. Nå er han et varmt og godt minne. Han ville virkelig hjelpe meg, men jeg var dessverre ikke så veldig mottakelig for hjelp på det tidspunktet. Likevel fikk han meg til å føle at jeg var verdt noe. 

 

Anonymkode: ef9cc...0c0

Jeg tror faktisk ikke jeg hadde fikset at vedkommende la ut sånne tegn til håp som du fikk, når han ikke var interessert. 

Det er ikke noe hjelpsomt å få noen til å tro at de er interessert om de ikke er det. Å anerkjenne følelsene, men være nøytral er vel det som burde gjøres. 

Å bytte behandler er ikke aktuelt. Det har tatt årevis å få sagt alt jeg har gjort. Det er denne eller ingen. 

Anonymkode: 73335...834

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min behandler er 100% profesjonell, det vet jeg. 

Men det føles ganske dumt å sitte å snakke om følelser når jeg egentlig har lyst til at han skal forføre meg. 

Det går vel over etterhvert. Kanskje er det bare det at han vet alt om meg uten å være fordømmende. Jeg har kjæreste så det er ikke mangel på kjærlighet, men heller det å bli forstått fullt og helt. Fantaserer om at han hadde hatt interesse av meg også, men selvsagt har han ikke det. Jeg har en bråte med psykiske problemer, ser ut som et troll og er særdeles lite spennende. Er oppgitt over meg selv for dette. 

Anonymkode: 73335...834

Bare sånn at du vet det, slike følelser er helt normalt! Bare prøv å ikke tenk så mye på dem. Ikke la deg selv ha slike tanker og følelser. Ja de er der, men ikke mat dem. Det er normalt å bli forelsket i psykologen, det er normalt å føle at han eller hun (kjønn er ikke viktig) skal føle at du er spesiell, at du er den viktigste pasienten han har. At du ønsker, tenker og føler at sånn er det eller sånn skal det være. Det er helt normalt. 

Hva slags diagnoser du har. Hvordan du ser ut. Alt dette er irrelevant. Hvordan han ser ut, er også irrelevant fordi en slik forelskelse, eller en slik følelse av å være spesiell for behandleren din, skjer uavhengig av utseende til personen. Fordi det handler om at du rett og slett føler deg trygg, sett, forstått og alt det positive som kommer med å ha en god og sunn relasjon med behandleren sin. 
Du kan lese deg litt opp på det. Det er så vanlig at om du fortalte psykologen din, så hadde han nok ikke reagert så kraftig. Så lenge du vet om det, så lenge du er bevist over hvorfor du har disse tankene og følelsene, så vil det ikke bli et problem. Så lenge du ikke mister kontrollen og det går utover behandlingen, så går det nok helt bra og det er et godt tegn. 

https://www.nettavisen.no/livsstil/derfor-blir-du-forelsket-i-psykologen-din/3423353476.html

Anonymkode: 79f48...0ca

[Becka]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nyttårsaften i fjor var jeg virkelig optimistisk på at det ville bli et bra år. Oktober og november gikk veldig bra til meg å være. 

Det er eneste gang jeg har vært optimistisk, ellers har jeg vært litt likegyldig. 2018 ble mitt verste år noen sinne. Var mange ganger sikker på at min behandler ville få meg akuttinnlagt på psyk, men det skjedde ikke. 

Denne nyttåraften tør jeg ikke være optimistisk, men trår stille når jeg sier at det  muligens har forutsetninger til å bli et bra år. Ikke sikkert det blir slik, men mulighetene. 

Anonymkode: 73335...834

Samme her. 2017 ble et ganske bra år. Et bedre år enn på lenge. Og det har jo mye med at jeg møtte en. Men jeg var også ganske god før det. Så jeg hadde også håp om 2018. Men ble nok heller et at det verre. Jeg hadde drømmen i hendene, og "mistet" det. 

Det er ofte noe trist over nyttårsaften... Og det er nok fordi jeg ikke har vært fin, og jul og nyttår bringer frem en påminnelse. En påminnelse om at ting egentlig burde vært gøy og bra, men så er det ikke det. Og for mange er det en dag med refleksjoner om året som har vært. Har det vært mest dårlige minner, så er det selvfølgelig også det man husker best på denne dagen. 

Men, for å snu på det, så kan man også tenke at man forlater "møkka året", og det kan også føles som en liten lettelse. Jeg er faktisk lettet for at jul og nyttår nå er over. Så kan jeg bare jobbe meg mot at neste år, vil det kanskje bli bedre. Man vet jo aldri. Tror det er lurt å ikke ha forventninger, men heller bare ta dag for dag fremover. 

Første dagen på året sov jeg nesten bort. Så god start på meg! 😛 Humøret mitt har vært dårlig. Men i morgen begynner hverdagen igjen..Og jeg begynner å terapi, igjen.. 

Godt nytt år dere alle her inne. Beste ønsker og håp om et bedre år. ❤️

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare sånn at du vet det, slike følelser er helt normalt! Bare prøv å ikke tenk så mye på dem. Ikke la deg selv ha slike tanker og følelser. Ja de er der, men ikke mat dem. Det er normalt å bli forelsket i psykologen, det er normalt å føle at han eller hun (kjønn er ikke viktig) skal føle at du er spesiell, at du er den viktigste pasienten han har. At du ønsker, tenker og føler at sånn er det eller sånn skal det være. Det er helt normalt. 

Hva slags diagnoser du har. Hvordan du ser ut. Alt dette er irrelevant. Hvordan han ser ut, er også irrelevant fordi en slik forelskelse, eller en slik følelse av å være spesiell for behandleren din, skjer uavhengig av utseende til personen. Fordi det handler om at du rett og slett føler deg trygg, sett, forstått og alt det positive som kommer med å ha en god og sunn relasjon med behandleren sin. 
Du kan lese deg litt opp på det. Det er så vanlig at om du fortalte psykologen din, så hadde han nok ikke reagert så kraftig. Så lenge du vet om det, så lenge du er bevist over hvorfor du har disse tankene og følelsene, så vil det ikke bli et problem. Så lenge du ikke mister kontrollen og det går utover behandlingen, så går det nok helt bra og det er et godt tegn. 

https://www.nettavisen.no/livsstil/derfor-blir-du-forelsket-i-psykologen-din/3423353476.html

Anonymkode: 79f48...0ca

Takk for nyttig svar. 

Jeg vet dette, men likevel nyttig å høre fra noen andre. Har ikke tenkt til å la dette ødelegge terapien. Gode terapeuter er sjelden vare. Det blåser snart over håper jeg. 

Anonymkode: 73335...834

[Elán]

På 31.12.2018 den 17.29, Rainstorm skrev:

Man har lov til inntil 3 uker (elns) til utlandet i løpet av året selv med AAP. Behandlerne dine kan skrive under på at det vil gjøre deg godt. De som jobber har også ferie. Det er godt for psyken å komme seg bort. Gjør det som er godt for deg og helsa di. 

Og familien din har vel ingenting med om du reiser til Italia eller ikke? 

Åja, det visste jeg ikke. Visste ikke at jeg kunne få betalt samtidig som jeg reiste på ferie til utlandet. Sjekket økonomien og det har egentlig blitt uaktuelt å reise til Italia selv om det blir betalt av noen andre. Prøvde også å se an økonomien til å dra til Oslo på konsert, men tviler. 

Grunnen til at familien reagerer er fordi jeg konstant sier jeg ikke har råd til ditt eller datt, ber om å låne penger osv. Så om jeg sier jeg skal reise til Italia, ville de blitt veldig skuffet - at jeg bruker pengene mine på reise i stedet for å stabilisere livet mitt. Dersom jeg sier at det er betalt av noen andre, ville de automatisk fått tanker om at jeg prostituerer meg selv. 

På 31.12.2018 den 22.24, AnonymBruker skrev:

Det er ikke rart du gikk opp igjen for det der var helt feil. Lite og ofte skal man spise og sjekke litt kaloriinnhold. 

En lett kur jeg prøvde en gang var å spise en liten ting annenhver time. Var aldri sulten men hjelpes så matlei jeg ble. 

Har prøvd litt ekstrem lavkarbo og gikk ned 15 kg på to mnd (og holdt vekten i to år før jeg ble gravid med alt hva det medfører). Ulempen med dette var at det ble vanskelig å gå på besøk siden det var mye jeg ikke kunne spise. 

Jeg meldte meg inn i vektklubb nå og det var veldig nyttig. Sist jeg slanket meg så trente jeg veldig mye. Det gikk jeg lei for det tok enormt med tid, og tid er dyrebart. Så har lagt treningen på et nivå jeg vil gidde i fremtiden også. Det jeg vil gidde er nok å være normalt aktiv. Dansing, gåturer med venninner, riding etc. Men når det kommer til mat lærte jeg fort noe av vektklubb.no. For å nå målet mitt har jeg et visst antall kalorier til rådighet hver dag. For å ikke være sulten måtte jeg fokusere på hvilke kalorifattige matvarer som metter mest, og nå har jeg ubrukte kalorier til overs hver dag uten å være sulten. 

Lenge til målet er nådd, men det å vite at man ved dette vil nå målet, for det står i skjemaet så er det all motivasjon jeg trenger. 

Anonymkode: 73335...834

Takk for tips. Jeg har problemer med mat. Jeg fysisk klarer ikke å spise før et sted mellom 16 og 20. Jeg blir dårlig. Etter jeg da har spist, er jeg tilfredsstillende mett i et døgn osv. Et annet problem er at jeg er fryktelig kresen. Det er så mye jeg virkelig sliter med å få i meg. Blant annet mye grønnsaker. Jeg får det til i matretter med mye smak og krydder. Det verste er konsistensen mer enn smaken. 

Jeg forsøker å trene regelmessig. Minst en gang i uken, men helst to eller tre ganger. Jeg vet jeg burde gå mye, men det er forbanna kjedelig. Da liker jeg bedre styrketrening med tunge vekter. Og så har vi det andre problemet - jeg klarer ikke kondisjonstrening. Om jeg blir andpusten, får jeg angstanfall, så jeg klarer ikke trene det opp. Samtidig er magen min i veien for mange øvelser... 

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Elán skrev:

Åja, det visste jeg ikke. Visste ikke at jeg kunne få betalt samtidig som jeg reiste på ferie til utlandet. Sjekket økonomien og det har egentlig blitt uaktuelt å reise til Italia selv om det blir betalt av noen andre. Prøvde også å se an økonomien til å dra til Oslo på konsert, men tviler. 

Grunnen til at familien reagerer er fordi jeg konstant sier jeg ikke har råd til ditt eller datt, ber om å låne penger osv. Så om jeg sier jeg skal reise til Italia, ville de blitt veldig skuffet - at jeg bruker pengene mine på reise i stedet for å stabilisere livet mitt. Dersom jeg sier at det er betalt av noen andre, ville de automatisk fått tanker om at jeg prostituerer meg selv. 

Takk for tips. Jeg har problemer med mat. Jeg fysisk klarer ikke å spise før et sted mellom 16 og 20. Jeg blir dårlig. Etter jeg da har spist, er jeg tilfredsstillende mett i et døgn osv. Et annet problem er at jeg er fryktelig kresen. Det er så mye jeg virkelig sliter med å få i meg. Blant annet mye grønnsaker. Jeg får det til i matretter med mye smak og krydder. Det verste er konsistensen mer enn smaken. 

Jeg forsøker å trene regelmessig. Minst en gang i uken, men helst to eller tre ganger. Jeg vet jeg burde gå mye, men det er forbanna kjedelig. Da liker jeg bedre styrketrening med tunge vekter. Og så har vi det andre problemet - jeg klarer ikke kondisjonstrening. Om jeg blir andpusten, får jeg angstanfall, så jeg klarer ikke trene det opp. Samtidig er magen min i veien for mange øvelser... 

Du er jo veldig flink som trener to tre ganger i uken! 

Det med ett måltid om dagen er jo veldig dårlig for forbrenningen din. Kunne du klart å delt opp maten slik at du spiser litt, men ikke kan spise resten før to timer senere? Slik at du blir sulten nok til å ville ha et ekstra måltid? Og deretter øke timeantallet mellom disse måltidene sakte men sikkert? 

Så blir neste mål nytt måltid og flere timer i mellom. Det riktige er fem måltider. Jeg pleier bare å spise tre så må konsentrere meg for å bli sulten og å huske to til.

Du har noen utfordringer desverre. Er man kresen så blir utvalget snevert når det skal være sunt i tillegg. 

Det med angst er leit. Vet faktisk ikke hvordan komme unna den. Tar man beroligende så orker man ikke trene sikkert, og det stopper ikke nødvendigvis anfallet heller, men øker kanskje toleransen litt når det kommer til hvor lang tid det går før du blir anpusten? Se tv mens du trener hjemme da? Kanskje du blir roligere av å være mentalt opptatt med noe? 

Sykle ergometersykkel kan man kanskje gjøre uten å bli anpusten men likevel bli svett? 

Anonymkode: 73335...834

[_Lilla_Sky_]

Skal på legevakten for å kanskje legges inn på psykiatrisk akuttpost. Jeg er innlagt i institusjon i behandling, men nå er jeg så dårlig og ustabil at jeg kan bli en fare for meg selv igjen. 

Hadde en "episode" i går, uten at jeg vil gå inn på akkurat hva, men det var liksom siste dråpen. Har vært på vei nedover og inn i en ustabil tilstand i flere uker nå. Jeg har vært flink til å snakke med de ansatte om det, har vært flink til å avlede meg selv osv. Men nå har det gått så langt. Tankene presser på gjennom hele dagen og tanker begynner å gå over til handling. Klarte så vidt å stoppe meg selv i går.

For jeg vil virkelig klare å stoppe dette toget uten bremser. Når jeg faller helt inn i den tilstanden så blir det farlig for meg. Det er nesten så jeg går inn i en slags transe. Eller boble hvor jeg ikke evner å tenke rasjonelt. Jeg er jo åpenbart ikke frisk i hodet, så når det går så langt som det er på vei til nå så er det ikke lenger snakk om å velge å ikke gjøre noe. Velge å ikke være destruktiv. På dette stadiet mister jeg evnen til å ta rasjonelle og gode valg. 

Så det jeg lenge har jobbet med er jo å klare å se faresignalene og klare å snu meg selv før jeg kommer så langt. De siste ukene har det dessverre ikke nyttet. Til tross for at jeg har vært veldig flink til å gjøre tiltak for å komme ut av spiralen. 

Jeg vet ikke lenger om jeg ønsker innleggelse. Det ønsket jeg for noen uker siden. Men nå så føles en innleggelse som noe negativt som stopper meg i å følge det tankene vil at jeg skal gjøre. Likevel så er jeg fortsatt rasjonell nok til å se at det er nettopp da jeg bør legges inn. Før absolutt all rasjonalitet forsvinner og jeg blir en tikkende bombe som ikke tenker klare tanker. 

[Elán]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er jo veldig flink som trener to tre ganger i uken! 

Det med ett måltid om dagen er jo veldig dårlig for forbrenningen din. Kunne du klart å delt opp maten slik at du spiser litt, men ikke kan spise resten før to timer senere? Slik at du blir sulten nok til å ville ha et ekstra måltid? Og deretter øke timeantallet mellom disse måltidene sakte men sikkert? 

Så blir neste mål nytt måltid og flere timer i mellom. Det riktige er fem måltider. Jeg pleier bare å spise tre så må konsentrere meg for å bli sulten og å huske to til.

Du har noen utfordringer desverre. Er man kresen så blir utvalget snevert når det skal være sunt i tillegg. 

Det med angst er leit. Vet faktisk ikke hvordan komme unna den. Tar man beroligende så orker man ikke trene sikkert, og det stopper ikke nødvendigvis anfallet heller, men øker kanskje toleransen litt når det kommer til hvor lang tid det går før du blir anpusten? Se tv mens du trener hjemme da? Kanskje du blir roligere av å være mentalt opptatt med noe? 

Sykle ergometersykkel kan man kanskje gjøre uten å bli anpusten men likevel bli svett? 

Anonymkode: 73335...834

Jeg må forsøke å få kostholdet på rett kjøl. Skal ta det opp med behandler nummer to, kanskje hun kan hjelpe meg å sette opp en plan for hvordan jeg skal få det til. Har fått et tips også som er å spise middag fra frokosttallerken i stedet for å dunge på middagstallerkenen. Jeg skal prøve, jeg må virkelig ned i vekt nå for å få bedre livskvalitet.

Det meg angst skal jeg også ta opp med behandler nummer 2, kanskje hun vet noe som kan hjelpe. Vel, mye av angsten er knyttet til en periode i livet hvor jeg var dødssyk med veldig mange blodpropper i begge lungene. Hver gang jeg blir andpusten, minner det om de symptomene jeg hadde før jeg visste hva som feilet meg og jeg føler at «nå dør jeg». Har forsøkt å snakke med lege og tidligere behandlere om det, men jeg sliter med å nå fram og formidle at denne angsten hindrer meg veldig i å delta på aktiviteter. Også har jeg alvorlig angst for at andre skal høre at jeg er andpusten. Jeg prøver å gå i trapper i stedet for å ta heis, og når jeg gjør det, blir jeg VELDIG andpusten og jeg må stå i trappeoppgangen i 10 minutter før jeg kan gå på venterommet.

 

_________________________

Jeg er endelig hjemme. Sov i 12 timer i natt og la meg nedpå en times tid senere også. Jeg er så utrolig sliten. Har overgått meg selv i hele desember.

Har fått vite at eksen er tilbake på datingmarkedet. Det går faktisk overraskende greit for min del. Jeg unner han den lykken. Jeg er, etter et år, ennå ikke klar for å hoppe ut i det. Ikke føler jeg at jeg er attraktiv nok heller. Evig singel blir jeg nok om jeg skal sette så høye krav til meg selv for å komme meg ut i datingmarkedet. Og hva vet vel jeg om dating og flørting og sånt? Ikke en damn shit.

[_Lilla_Sky_]

Det er en helt låst situasjon. 

Behandlingsplassen jeg er på sier de ikke har ressurser eller nok kompetanse til å følge meg opp godt nok. Ambulant akutteam knyttet til psykiatrisk sykehus sier at så lenge jeg er innskrevet en annen plass så er ikke innleggelse der aktuelt. Så den plassen jeg er på som ikke kan følge meg opp blir da også grunnen til at jeg ikke kan akuttinnlegges for å få hjelp der de HAR kompetanse og ressurser. 

Så jeg tror jeg må skrive meg ut herfra. Hva godt gjør det at jeg sitter her og mistrives og stadig blir dårligere, og samtidig ikke har tilgang til psykiatrien med kompetanse til å hjelpe meg. Da er det nesten bedre at jeg reiser hjem og heller blir innlagt i psykiatrien når det ikke går å være hjemme mer. 

Jeg føler meg maktesløs..

[AnonymBruker]

Jeg sitter og drikker. Akkurat startet på dram nr. 2. Kjenner varmen i kroppen, humøret har steget og angsten er vekke. Har ikke drukket alkohol siden i mai. Jeg har ikke et alkoholproblem, men jeg har et rusproblem. Likevel, ingenting kan stoppe meg fra å drikke nå. Så lenge jeg holder meg unna andre rusmidler, så går det greit. 

Anonymkode: ef9cc...0c0

[Gjest tinkaanonym]

Hvis noen vil snakke med meg så er det bare å sende melding

Endret 5. januar 2019 av tinkaanonym

[Elán]

Jeg ligger i fosterstilling på badegulvet. Tårene spruter. Jeg orker ikke mer av det jævla livet. Kommer ikke til å gjøre noe ("dumt" som andre kaller det). Jeg er bare sliten. Vekten er det som definerer meg i følge andre. Jeg var sykelig tynn og underernært. Den gang da var det feil. Da jeg ble normalvektig, var jeg for tjukk. Så la jeg bare på meg fordi jeg ikke hadde et normalt forhold til mat. Det har jeg ennå ikke. Jeg har ikke spist siden kl 15 i går. Ikke har jeg planer om det heller. Er for deprimert. Klarer faen meg ingenting og jeg er så jævla sliten av all faenskap, av alle som drar meg ned. Det finnes ikke en sjel som støtter meg og hjelper meg opp når jeg er nede. Ingen positive innslag av folk. Skal jeg plutselig kutte ut kontakt med alle mennesker i livet og sitte alene i leiligheten min?

Faen ta deg Élan. Faen ta deg. Hva feiler det deg? Du er ikke verd hundedritten under skosåla di engang. Scum of the earth. 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Elán skrev:

Jeg ligger i fosterstilling på badegulvet. Tårene spruter. Jeg orker ikke mer av det jævla livet. Kommer ikke til å gjøre noe ("dumt" som andre kaller det). Jeg er bare sliten. Vekten er det som definerer meg i følge andre. Jeg var sykelig tynn og underernært. Den gang da var det feil. Da jeg ble normalvektig, var jeg for tjukk. Så la jeg bare på meg fordi jeg ikke hadde et normalt forhold til mat. Det har jeg ennå ikke. Jeg har ikke spist siden kl 15 i går. Ikke har jeg planer om det heller. Er for deprimert. Klarer faen meg ingenting og jeg er så jævla sliten av all faenskap, av alle som drar meg ned. Det finnes ikke en sjel som støtter meg og hjelper meg opp når jeg er nede. Ingen positive innslag av folk. Skal jeg plutselig kutte ut kontakt med alle mennesker i livet og sitte alene i leiligheten min?

Faen ta deg Élan. Faen ta deg. Hva feiler det deg? Du er ikke verd hundedritten under skosåla di engang. Scum of the earth. 

Vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier. Alt er mørkt og en ser ikke noen løsning. Det gjør ikke jeg heller. Så lenge har alt vært håpløst. Så lenge har jeg følt meg helt alene. 

For noen dager siden ville jeg dø. Handlingen ble avbrutt av at pappa ringte meg. Det er alltid på impuls jeg gjør slike ting. Så...Nå drikker jeg heller. Jobber litt med boken jeg skriver. Jeg skriver tekster. Det er noe som har vært til stor trøst for meg. 

Samme med andre sine tekster/sanger. Så her har du et par sanger som sier så mye. Kanskje tror du ikke på de. Det sliter jeg med selv. Men kan det gi håp? 

 

 

 

 

Anonymkode: ef9cc...0c0

[Scarlet]

Jeg klarer ikke helt sette ord på hva jeg føler. Det er alt og ingenting på en gang. Kaos.

Jeg klarer ikke å slutte å tenke: "når kommer nedturen igjen?"Jeg kjenner at det av og til er vanskelig å definere hvem jeg er og hva jeg står for fordi linjene så lett viskes ut av hva andre mener om meg og hva jeg tror andre ønsker av meg. 

 

 

Det har blitt en måte å flykte på, flykte vekk fra tanker og følelser. Vekk fra virkeligheten og vekk fra meg selv. En mestringsstrategi jeg innerst inne egentlig ikke ønsker å gi slipp på. Jeg vet så alt for godt det at ingen kan hjelpe meg med mindre jeg ønsker det selv, men jeg klarer ikke å gi slipp på det som jeg har brukt så mange år på å bygge opp fra grunnen av.

Endret 29. november 2019 av Scarlet

[AnonymBruker]

På 2.1.2019 den 16.51, Elán skrev:

Jeg må forsøke å få kostholdet på rett kjøl. Skal ta det opp med behandler nummer to, kanskje hun kan hjelpe meg å sette opp en plan for hvordan jeg skal få det til. Har fått et tips også som er å spise middag fra frokosttallerken i stedet for å dunge på middagstallerkenen. Jeg skal prøve, jeg må virkelig ned i vekt nå for å få bedre livskvalitet.

Det meg angst skal jeg også ta opp med behandler nummer 2, kanskje hun vet noe som kan hjelpe. Vel, mye av angsten er knyttet til en periode i livet hvor jeg var dødssyk med veldig mange blodpropper i begge lungene. Hver gang jeg blir andpusten, minner det om de symptomene jeg hadde før jeg visste hva som feilet meg og jeg føler at «nå dør jeg». Har forsøkt å snakke med lege og tidligere behandlere om det, men jeg sliter med å nå fram og formidle at denne angsten hindrer meg veldig i å delta på aktiviteter. Også har jeg alvorlig angst for at andre skal høre at jeg er andpusten. Jeg prøver å gå i trapper i stedet for å ta heis, og når jeg gjør det, blir jeg VELDIG andpusten og jeg må stå i trappeoppgangen i 10 minutter før jeg kan gå på venterommet.

 

_________________________

Jeg er endelig hjemme. Sov i 12 timer i natt og la meg nedpå en times tid senere også. Jeg er så utrolig sliten. Har overgått meg selv i hele desember.

Har fått vite at eksen er tilbake på datingmarkedet. Det går faktisk overraskende greit for min del. Jeg unner han den lykken. Jeg er, etter et år, ennå ikke klar for å hoppe ut i det. Ikke føler jeg at jeg er attraktiv nok heller. Evig singel blir jeg nok om jeg skal sette så høye krav til meg selv for å komme meg ut i datingmarkedet. Og hva vet vel jeg om dating og flørting og sånt? Ikke en damn shit.

Bra du tar tak. Jeg klarer meg overraskende fint på få kalorier. Tok litt sjokolade istad. Hadde ikke brukt alle kaloriene så hadde «råd». Ser for meg målet og er villig til å jobbe for å komme dit. Skal jeg være ærlig så er trening drit kjedelig. 

Foreslår at du trener hjemme der ingen kan se deg så slipper du å tenke på hva andre tenker. 

Hva om du gjør en øvelse til du er nesten anpusten og har tellt hvor mange repetisjoner du har gjort. Feks tatt 7 hopp. Og neste dag hopper 8. Det er bare ett hopp mer. 

Og dagen etter enda ett? 

Dødsangst etter en sånn opplevelse ikke uvanlig og bør behandles. 

Det finnes noen for alle på datingmarkedet. Finn troen på deg selv. 

Anonymkode: 73335...834

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av alle disse negative tankene mine. Det er på grunn av "diagnosen", dårlig selvforakt, selvbilde, selvtillit og alt det der. Er så sliten av dem, mest fordi jeg vet hva som er riktig men evner ikke å føle det. Var på butikken tidligere i dag, veldig rolig der i dag. Han i kassen, en ung kjekk mann rundt min alder sto i kassen. Han oppdaget at varen jeg hadde plukket gikk ut på dato i går, så han gikk å hentet en ny (jeg fikk ikke mulighet til å gå selv før han gikk). Så kom han tilbake med to varer "Jeg så du prøvde å få tak i denne fra øverste hylle men hadde ikke mulighet til å gå bort å hjelpe. Skal du ha den allikevel?" (ja det skulle jeg). Så pakket han ned varene mine i posen, en og en vare etter å ha skannet dem inn og ga meg posen til slutt.  
Jeg er normal og høflig utad. Smiler, takker og bukker. Sier ha en fin helg. Prøver å vise at jeg setter pris på servicen, fordi det var absolutt ikke nødvendig. Går ut og tårene bare triller, klarte ikke å stoppe dem. 

Jeg får så stygge tanker automatisk! Det gjør meg så sint og frustrert, fordi jeg har nå lært at de er ikke ekte. Allikevel føles de så ekte at jeg får ekte følelser. Jeg får tanker som at han synes jeg er den styggeste han har sett. At han etter på ler av meg etter at jeg har gått, fordi han tror at jeg tror at han kanskje liker meg (at jeg er innbilsk eller noe). Begynner å tenke at han synes jeg er en byrde, at han tenker at jeg burde ha holdt meg hjemme. At jeg er ubrukelig som ikke får tak i varene jeg skal ha fordi jeg er lav. At jeg er tilbakestående som ikke spør om hjelp. At han tenker at jeg ikke fortjener servicen og at han blir sur på meg, fordi han føler seg tvunget av sjefen til å yte service til noen som er så avskum og ubrukelig som meg. 
Jeg får så stygge tanker! Jeg vet det, jeg ser det!! Det er ikke bare tanker, det blir til følelser også. En smerte som gjør at jeg får ikke puste, jeg blir oppriktig lei meg av monsterets tanker. Bare tanken av at andre tenker slik om meg meg gjør vondt, fordi det er vondt nok at jeg tenker slik om meg selv. Samtidig så vet jeg jo at han gir blanke faen, han gjør jobben sin, ferdig. Men jeg får ikke til å kontrollere tankene. 
Psykologen sier at første steg er å se dem og bli obs på dem. Fy faen hvor jeg ser dem nå, jeg hater psykologen akkurat nå! Det er hun som har åpnet denne døren. Før så gjorde det ikke så vondt å ha slike tanker. Fordi jeg trudde på dem, de var en selvfølge og det bare var sånn. Jeg tror på dem nå også, det er det som er problemet. Fordi nå så vet at jeg skal ikke tenke slik, og jeg vet at han bare er på jobb og bryr seg ikke, allikevel så får jeg disse tankene og følelsene. Selv om at jeg vet bedre, og det er frustrerende. 

Psykologen vet om tankene... men ikke hvor ille det egentlig er. Tørr ikke å fortelle henne det. Jeg kan bli på gråten av en tanke som at "Kokken har spyttet i maten min, fordi jeg fortjener ikke bedre". Det er en tanke og en følelse av mindreverd som bare dukker opp uprovosert, jeg har ikke en gang sett kokken!! Følelsen er så intenst at jeg får ikke puste og kan få panikk om noen ser at jeg er på gråten av mine egne dumme tanker. Jeg vet det sinnssykt!! Derfor holder jeg det for meg selv. Det mørkeste av det mørke er for mørkt for psykologen. Vil ikke skremme henne vekk. 

Så 0 dager, igjen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Gjest Daryl Dixon]

Ønsker alle et godt nytt år, og håper julen har vært grei. For meg ble julen veldig fin, kunne være rundt folk. Gruet meg veldig før, redd for å få oppmerksomhet og mye spørsmål om forsøkene og hvordan ting er. Men ble ikke fokus på det heldigvis. Ingen lagde noe nummer ut av det når en svoger glemte seg og kom med en selvmordsvits eller. Når julen er over så synes jeg hverdagen kommer altfor brått...

 Jeg har ingen mål og mening med hverdagen. Står opp, ser samboeren drar på sin viktige og meningsfulle jobb, hvor han hjelper mennesker på så mange måter. Og så sitter jeg å surfer på nettet, forsøker å styre unna alt som er dystert. Suller rundt hjemme og føler meg unyttig. Har kjøreforbud så kan ikke dra noen steder, og bor ikke direkte i sentrum. Å ta taxi er alternativ, men blir aldri noe av. De dagene jeg har timer hos lege/psykolog er nesten helt herlige, komme meg ut fra huset. Jeg er så misunnelige på de som jobber. Har jobb, men er sykmeldt, vært det lenge. Og jobben min er ikke alltid like sosial og meningsfull. Savner den tiden jeg jobbet med ungdom. 

Pga kartlegging av bipolar 2 diagnosen går jeg og nesten å vente på en ny "høy" periode, som da må observeres. Men det lar heldigvis vente på seg. Nå er jeg mer tung og bedøvd i kropp og sinn.