Den store depresjonstråden

[Becka]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk kjære Becka! ❤️ Det du skrev gjorde meg så godt! Og jeg ble så glad av at noen faktisk har lest hele innlegget mitt. Tusen takk! 

Jeg vet at jeg tenker negative tanker, og du har helt rett i at det ikke hjelper dagene med å bli noe bedre. Er bare så vanskelig å snu denne tankegangen. Hvis noen har noen tips for dette tar jeg de i mot med åpne armer! Skal søke meg opp litt på dette og se om jeg kan finne noe nyttig. 

Jeg har laget meg en bucket-list for året 2019. Lagt inn ting jeg vil gjøre i løpet av det nye året, masse gode og positive ting. Synes det er litt lettere noen dager, hvis man prøver å se litt fremover. Prøver å tenke på ting jeg skal i fremtiden når dagene er som verst, men andre dager er så ille at jeg bare kan glemme det.

Jeg har nylig kjøpt meg boken «Opp igjen - om å reise seg etter en smell» av Petter Wallace og Peder Kjøs. Fikk anbefalt den av ei dama som har slitt lenge med problemer selv, som syns denne boken var nyttig og hjalp henne en del. Har såvidt begynt å lese litt i den nå. 

Jeg har også begynt å lese på nettsiden til Kristian Hall. Har såvidt fått prøvd ut «kroppsscanningen» hans som er en meditasjonsøvelse han anbefaler. Har også prøvd søvnhypnosen hans én gang, og den fungerte da. 

Dette er det sikkert flere som har følt på også, men jeg føler alt er så urettferdig. Jeg er 25 år gammel og har allerede levd igjennom og opplevd ting av et helt liv. Hvis dere forstår hva jeg mener. Jeg har slitt så mye gjennom hele livet, og når jeg først har fått hjelp og klart å legge barndommen min i en boks i hjernen. Så dukker det opp en ny ting jeg må slite med. Og enda en ting, og enda en ting. Det er alltid noe jeg må slite med, synes det er så utrolig urettferdig. Det er så vondt. Jeg har følt meg sterk før for jeg har klart å komme gjennom ting som mange kanskje ikke hadde klart (psykologens ord), men nå føler jeg meg så svak. Alle rundt meg beundrer meg for hvor sterk jeg er, men egentlig er jeg skikkelig svak. 

Hilsen anonym 2ff6a...8cd

Anonymkode: 2ff6a...8cd

Så godt å høre jeg kunne bidra med noe positivt! Det varmer mitt ❤️. 

Jeg føler det også slik når noen "gidder" å lese og svare på mitt. Så når jeg føler jeg kan bidra med noe, så prøver jeg på det. Selvom jeg sliter en del selv om dagene. Jeg jobber med det da. Men det er ofte lettere å finne "løsninger" for andre enn en selv, sant? 😄 Uff... 

Så bra du sjekker ut litt egen terapi. Lese bok er bra! Jeg holder på med Kristian Hall sitt "exit depression" program. Virker som han har mye bra. Han har jo trosalt vært der selv. Og det er ganske viktig for meg. Jeg liker å prate/få hjelp av folk som vet åssen det er. 

En ting til jeg kan si med ganske så sikkerhet, er at de rundt deg har rett. Du er sterk. Det tok en stund før jeg innså det samme om meg selv. Sterk, jeg? Jeg er jo redd for alt! Men sannheten er jo, at etter hva man går igjennom og står i... Alle med depresjon/angst, VET hvor smertefullt det er, hvilken utholdelig lidelse det kan være.. Så jo, at man står i det, å kommer gjennom, gang på gang ( for de med tilbakevendende ) er en stor styrke! 

Så tvil aldri på det. Du er så mye mer sterk enn du føler. ❤️ 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Becka skrev:

Selv folk uten angst orker ikke si JA til alt. 

Kjære deg, forstår det er en komplisert historie. Men lytt til kroppen din, og stol på den. Og fortell din mor at hun ikke trenger å bekymre seg, men du må få si nei av og til. Og at det nettopp går på å IKKE få angsten tilbake. Men blir du pushet slik, når du er sliten, så er du mer utsatt enn om du faktisk lytter til kroppen. Skjønner det må være vanskelig med en mor som ikke forstår. Men som blir redd i stedet. Men prøv å tenke at det er nettopp det, hun forstår det ikke. Men mange andre gjør. Som vet åssen det er. 

Det er vanskelig å fortelle mamma hvordan ting egentlig er. At jeg kan si ja 10 ganger og nei 1 gang, og jeg vil fortsatt si ja neste gang. Et nei fra meg og de oppfører seg som om at jeg tilbake til start. De får meg til å tro at jeg er tilbake til start. Jeg blir redd, jeg får panikk. De har en sånn makt over meg uten at de vet det. Dette er noe jeg og psykologen jobber mye med. Jeg skjulte angsten i mange år, nesten 20 år. Sa aldri ordet angst til familien, aldri. Jeg har aldri sagt "Jeg kan ikke, jeg har angst". 
De vet jeg har angst idag altså, men ikke detaljer. Ikke hvordan jeg blir preget av angsten. Lang historie hvorfor. 
Jeg har gitt opp å få forståelse av familien. Jeg har innsett at jeg er alene. Ja jeg har psykologen, men jeg går bare å venter på at hun skal snu om og ikke støtt meg lengre, å bli sviktet rett og slett.  
 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Elán]

Jeg er ennå bortreist. Kjører hjem i morgen. Mens jeg har vært her har jeg tenkt så mye på diverse. Jeg tenker mye på at jeg ikke brenner for noe som helst. Jeg savner lidenskap. Jeg vil kjenne at det brenner i hjertet mitt for noe. Året er nå over og jeg kjenner meg mer deprimert enn noen sinne. 

For meg er virkelig ikke nyttårsaften noe å feire. Hvert år blir bare verre og jeg er egentlig jævlig lei av å gå inn i hvert år som blir stadig verre. 

En mann jeg har kontakt med på nett har invitert meg til Italia. Han skulle betale for reisen. Det ville nok gjort meg godt å komme meg vekk noen dager, men tror ikke jeg kunne reist pga AAP. Og hva skulle jeg sagt til familien når de vet jeg har dårlig råd? Blir nok ingen konserter eller reiser året som kommer heller. 

[Elán]

Angst angst angst... Overreagerer. Hvordan i helvete skal jeg klare å spise middag i fellesskap i dag? 

[Gjest supernova_87]

3 timer siden, Elán skrev:

Jeg er ennå bortreist. Kjører hjem i morgen. Mens jeg har vært her har jeg tenkt så mye på diverse. Jeg tenker mye på at jeg ikke brenner for noe som helst. Jeg savner lidenskap. Jeg vil kjenne at det brenner i hjertet mitt for noe. Året er nå over og jeg kjenner meg mer deprimert enn noen sinne. 

For meg er virkelig ikke nyttårsaften noe å feire. Hvert år blir bare verre og jeg er egentlig jævlig lei av å gå inn i hvert år som blir stadig verre. 

En mann jeg har kontakt med på nett har invitert meg til Italia. Han skulle betale for reisen. Det ville nok gjort meg godt å komme meg vekk noen dager, men tror ikke jeg kunne reist pga AAP. Og hva skulle jeg sagt til familien når de vet jeg har dårlig råd? Blir nok ingen konserter eller reiser året som kommer heller. 

Man har lov til inntil 3 uker (elns) til utlandet i løpet av året selv med AAP. Behandlerne dine kan skrive under på at det vil gjøre deg godt. De som jobber har også ferie. Det er godt for psyken å komme seg bort. Gjør det som er godt for deg og helsa di. 

Og familien din har vel ingenting med om du reiser til Italia eller ikke? 

[AnonymBruker]

Ja. Så sitter jeg her da. Tredje året på rad på institusjon. To juler og nyttår på akuttpost og nå i en type behandling. 

Føler ikke jeg kommer meg noen vei. Det er bare trist og leit. Så mye psykisk som vil ta år å ordne opp i. Noe kommer jeg til å ha resten av livet. 

Skulle gjerne vært en annen plass nå. Annen plass å feire nyttår. Eller rettere sagt, latt som at det ikke var nyttår, men begravd alt og vært sammen med likesinnede. 

Attpåtil har en medbeboer dratt. Jeg dekte for henne så de ansatte vet ikke enda. Hun skulle skrive seg ut i morgen uansett, men det at hun dro i dag er det ingen som vet enda. Bortsett fra meg. 

Og de blir å skjønne at jeg visste det. Så må jeg lyve for henne. Kjenner jeg får angst. 

Anonymkode: ef9cc...0c0

[Elán]

4 timer siden, Rainstorm skrev:

Man har lov til inntil 3 uker (elns) til utlandet i løpet av året selv med AAP. Behandlerne dine kan skrive under på at det vil gjøre deg godt. De som jobber har også ferie. Det er godt for psyken å komme seg bort. Gjør det som er godt for deg og helsa di. 

Og familien din har vel ingenting med om du reiser til Italia eller ikke? 

Med å få utbetalt selv om jeg har ferie? 

I grunn ikke, men de skal alltid vite hvor jeg er og blander seg inn i min økonomi ("du har ikke råd til å reise til Italia", "du har ikke råd til ditt, du har ikke råd til datt"). 

_______________________

Jeg er alene, drikker vodka som faen. Halve flaska er nede. Hvit måned? I think not. 

[filifjonka]

4 hours ago, Rainstorm said:

Man har lov til inntil 3 uker (elns) til utlandet i løpet av året selv med AAP. Behandlerne dine kan skrive under på at det vil gjøre deg godt. De som jobber har også ferie. Det er godt for psyken å komme seg bort. Gjør det som er godt for deg og helsa di. 

Og familien din har vel ingenting med om du reiser til Italia eller ikke? 

Det er fire uker og deg er bare å søke, trengef ingen legeerklæring.

[Gjest supernova_87]

4 minutter siden, Elán skrev:

Med å få utbetalt selv om jeg har ferie? 

I grunn ikke, men de skal alltid vite hvor jeg er og blander seg inn i min økonomi ("du har ikke råd til å reise til Italia", "du har ikke råd til ditt, du har ikke råd til datt"). 

_______________________

Jeg er alene, drikker vodka som faen. Halve flaska er nede. Hvit måned? I think not. 

Ja, man kan få utbetalt selv om man er på tur. Så lenge det ikke kommer i veien for behandling og tiltak. Hvis lege eller psykolog anbefaler en tur så får jo man tur med utbetaling. Og man kan søke uten. Det er jo ikke sånn at fordi man er ufør så skal man aldri få ha ferie. Folk som jobber har 5 uker i året, det kan man også ha på AAP. Det gjør godt. 

Hva med å ta noen hvite løgner til familien? Evt. sette noen grenser? Det er bare opp til deg om du lar hva de evt. kan si stoppe deg. 

1 minutt siden, filifjonka skrev:

Det er fire uker og deg er bare å søke, trengef ingen legeerklæring.

Ja, ikke sant!

Jeg bare visste det med erklæring fra lege eller psykolog fordi min saksbehandler mente at det måtte ikke hindre meg fra behandling, og da sa psykologen at han kunne skrive en erklæring på at ferie var bra hvis det trengtes (men tror gjerne han også harselerte litt fordi han syntes det var så dumt). 

[AnonymBruker]

På 30.10.2018 den 18.04, Elán skrev:

Jeg prøver, Rainstorm. Det er for meg selv jeg gjør det, men problemet er at den gangen jeg klarte å gå ned i vekt (i fjor, gikk ned 10 kg på 4 måneder), så gikk jeg nesten 20000 skritt om dagen, jeg spiste et lite måltid om dagen og treningssenter hver dag. Det ble en sykelig affære og jeg er glad sånn sett at jeg kom meg ut av det veldig fort, problemet er at jeg gikk opp i vekt så snart jeg begynte å spise normalt igjen. 

Det er ikke rart du gikk opp igjen for det der var helt feil. Lite og ofte skal man spise og sjekke litt kaloriinnhold. 

En lett kur jeg prøvde en gang var å spise en liten ting annenhver time. Var aldri sulten men hjelpes så matlei jeg ble. 

Har prøvd litt ekstrem lavkarbo og gikk ned 15 kg på to mnd (og holdt vekten i to år før jeg ble gravid med alt hva det medfører). Ulempen med dette var at det ble vanskelig å gå på besøk siden det var mye jeg ikke kunne spise. 

Jeg meldte meg inn i vektklubb nå og det var veldig nyttig. Sist jeg slanket meg så trente jeg veldig mye. Det gikk jeg lei for det tok enormt med tid, og tid er dyrebart. Så har lagt treningen på et nivå jeg vil gidde i fremtiden også. Det jeg vil gidde er nok å være normalt aktiv. Dansing, gåturer med venninner, riding etc. Men når det kommer til mat lærte jeg fort noe av vektklubb.no. For å nå målet mitt har jeg et visst antall kalorier til rådighet hver dag. For å ikke være sulten måtte jeg fokusere på hvilke kalorifattige matvarer som metter mest, og nå har jeg ubrukte kalorier til overs hver dag uten å være sulten. 

Lenge til målet er nådd, men det å vite at man ved dette vil nå målet, for det står i skjemaet så er det all motivasjon jeg trenger. 

Anonymkode: 73335...834

[BerntHulken]

!

Endret 11. februar 2019 av æøå*

[AnonymBruker]

3 minutter siden, æøå* skrev:

Har litt tanker idag.

Noen andre som syns denne nyttårsaftenen er deprimerende hvert år? Det er liksom noe trist over hele dagen.. Jeg er med familie, men uansett er dagen bare trist. Tidligere handle det om jeg kom til å savne det gamle året, og syns det var trist at det aldri skulle komme tilbake. Det er ikke tilfellet nå lenger, akkurat.. Og jeg ser mer positivt på 2019 enn jeg har sett på noe annet år i voksen alder. Mye er kommet på plass i 2018.

En annen ting; jeg har drukket alkohol 12 dager på rad i jul og romjula. Ikke en eneste dag uten noe alkohol, siden 19.desember! Har ikke vært full en eneste av dagene, og på det meste har jeg drukket 5 halvlitere, og på det minste et glass vin eller en pils. Men hver dag et eller annet. Drikker idag også, men det er jo nyttårsaften. Er det bekymringsfullt? 

Tipper jeg har drukket rundt 40 øl, en flaske vin + litt likør disse dagene. Føler det høres mye ut, og jeg er litt redd at mye alkohol skal påvirke det mentale fremover. Jeg føler ofte at det har en negativ innvirkning.

Jeg var ute og trente idag, men kjente på hjertebank og at dagsformen var dårlig. Mye er nok grunnet alkoholen. Jeg tror definitivt det blir en "hvit" januar-måned med masse trening.

Ønsker dere uansett et riktig godt nyttår alle sammen!

Nyttårsaften i fjor var jeg virkelig optimistisk på at det ville bli et bra år. Oktober og november gikk veldig bra til meg å være. 

Det er eneste gang jeg har vært optimistisk, ellers har jeg vært litt likegyldig. 2018 ble mitt verste år noen sinne. Var mange ganger sikker på at min behandler ville få meg akuttinnlagt på psyk, men det skjedde ikke. 

Denne nyttåraften tør jeg ikke være optimistisk, men trår stille når jeg sier at det  muligens har forutsetninger til å bli et bra år. Ikke sikkert det blir slik, men mulighetene. 

Anonymkode: 73335...834

[BerntHulken]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nyttårsaften i fjor var jeg virkelig optimistisk på at det ville bli et bra år. Oktober og november gikk veldig bra til meg å være. 

Det er eneste gang jeg har vært optimistisk, ellers har jeg vært litt likegyldig. 2018 ble mitt verste år noen sinne. Var mange ganger sikker på at min behandler ville få meg akuttinnlagt på psyk, men det skjedde ikke. 

Denne nyttåraften tør jeg ikke være optimistisk, men trår stille når jeg sier at det  muligens har forutsetninger til å bli et bra år. Ikke sikkert det blir slik, men mulighetene. 

Anonymkode: 73335...834

Krysser fingrene for et bedre 2019 for deg!🙂

[dillyduzit]

2018. Hvor faen skal man begynne? Det var et helt jævlig år, et år jeg ikke ønsker min verste fiende. Men som jeg har lært, å som jeg har lært. Jeg lærte hvor sterk jeg kunne være i det jeg trodde var mine mørkeste stunder, de stundene hvor det stod mellom å legge seg, ringe legevakten, eller hente tauet fra boden. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger knivbladet har truffet forskjellige steder på kroppen, men jeg må ha flere kilometer når jeg skal telle de dårlige stundene. Jeg overlevde nok et år. 25 sa jeg, jeg blir ikke eldre enn 25. Nå er det to uker til jeg fyller 26, jeg har lært meg å se på de dårlige stundene og tenke at det blir bedre en annen dag, kanskje ikke i morgen, eller i overimorgen men kanskje dagen etter der igjen. 

Det er mye jeg skal lære i 2019. Jeg skal lære meg å overleve nok et år, muligens blir 2020 det å lære seg å overleve i et nytt land med mannen i mitt liv. 

For mannen i mitt liv, han er noe eget. Han har en viljestyrke til å gi de beste klemmene, bedre enn hva sobril fungerer på angsten i de verste anfallene. Han har noe spesielt, en slags kjærlighet på kjærlighet. Uten han hadde jeg ikke blitt eldre enn 24. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, dillyduzit skrev:

2018. Hvor faen skal man begynne? Det var et helt jævlig år, et år jeg ikke ønsker min verste fiende. Men som jeg har lært, å som jeg har lært. Jeg lærte hvor sterk jeg kunne være i det jeg trodde var mine mørkeste stunder, de stundene hvor det stod mellom å legge seg, ringe legevakten, eller hente tauet fra boden. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger knivbladet har truffet forskjellige steder på kroppen, men jeg må ha flere kilometer når jeg skal telle de dårlige stundene. Jeg overlevde nok et år. 25 sa jeg, jeg blir ikke eldre enn 25. Nå er det to uker til jeg fyller 26, jeg har lært meg å se på de dårlige stundene og tenke at det blir bedre en annen dag, kanskje ikke i morgen, eller i overimorgen men kanskje dagen etter der igjen. 

Det er mye jeg skal lære i 2019. Jeg skal lære meg å overleve nok et år, muligens blir 2020 det å lære seg å overleve i et nytt land med mannen i mitt liv. 

For mannen i mitt liv, han er noe eget. Han har en viljestyrke til å gi de beste klemmene, bedre enn hva sobril fungerer på angsten i de verste anfallene. Han har noe spesielt, en slags kjærlighet på kjærlighet. Uten han hadde jeg ikke blitt eldre enn 24. 

Sender deg en god klem , du er sterk 

Anonymkode: 68a4d...809

[AnonymBruker]

Noen viste meg dette bildet i dag, følte meg sterkere av å se på det. 

Anonymkode: 09071...c71

[AnonymBruker]

1 time siden, æøå* skrev:

Krysser fingrene for et bedre 2019 for deg!🙂

Takk, snille du. 

Og ikke nok med det, jeg er så teit at jeg har klart å bli forelsket i behandleren min. 

Det finnes liksom  ingen grenser for hvor mye dumskap jeg klarer å lage for meg selv. Jeg burde le siden det er så dumt, men desverre så føles det bare trist. 

Anonymkode: 73335...834

[_Lilla_Sky_]

Jeg gråt. Da rakettene ble sendt opp. Jeg gråt fordi jeg forlater nok et år som bare har vært vondt. Nok et år hvor jeg har flere selvmordsforsøk bak meg, sykehusinnleggelser og bare utrolig mye smerte. 

Jeg har ikke et liv som er verdt å kjempe for. Likevel har jeg kjempet i mange år. Nå er jeg sliten. Så ufattelig sliten. Jeg er ikke lenger suicidal i den grad da jeg har gitt opp å ta livet mitt. Et par ganger har jeg tilfeldigvis blitt stoppet i tide. De andre gangene så har jeg feiget ut og ringt 113 før jeg har mistet bevisstheten. Fordi jeg er redd for døden. Jeg har alvorlig dødsangst. Hatt det siden jeg var et lite barn. Jeg er sliten og lei av livet. Jeg vil ikke ha livet mer. Men jeg tørr ikke å dø. Så jeg sitter fast. Bom fast. 

Jeg er egentlig så dårlig psykisk nå at jeg burde vært innlagt, men jeg orker ikke oppsøke hjelp nå. Det er det samme hver gang. Inn for å stabiliseres og for å få ha noen rundt seg. Så er det ut igjen og gradvis kommer jeg lenger og lenger ned igjen til en ny runde med innleggelse. Inn og ut. Jeg har fæle mørke tanker hver eneste dag, men etter så mange mislykkede forsøk så har jeg gitt opp. Jeg må leve videre. Jeg er på en måte suicidal i sinnet mitt, men jeg er ikke det i handling lenger. I stedet bare gråter jeg. Får angstanfall nesten hver kveld og finner ikke lyset. 

Jeg er allerede borte. Det er ikke noe igjen i meg. Bare et skall. Et menneske som egentlig ikke lever, men bare eksisterer. 

 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk, snille du. 

Og ikke nok med det, jeg er så teit at jeg har klart å bli forelsket i behandleren min. 

Det finnes liksom  ingen grenser for hvor mye dumskap jeg klarer å lage for meg selv. Jeg burde le siden det er så dumt, men desverre så føles det bare trist. 

Anonymkode: 73335...834

Det var jeg for to år siden. Han var også noe uprofesjonell. Satt lenge inne på rommet mitt og pratet om alt og ingenting. Satt tydelig pris på å sitte og prate med meg. Sa rett ut at jeg var ikke bare en av mange pasienter. Sa at jeg hadde rørt noe ved han, og at han ofte ble emosjonell i forhold til meg. Slike ting. 

Likevel i måtte relasjonen ta slutt. Da knakk jeg helt sammen og havnet omtrent tilbake der jeg var FØR behandlingen. Det tok meg ett år å komme over han. Nå er han et varmt og godt minne. Han ville virkelig hjelpe meg, men jeg var dessverre ikke så veldig mottakelig for hjelp på det tidspunktet. Likevel fikk han meg til å føle at jeg var verdt noe. 

 

Anonymkode: ef9cc...0c0

[Elán]

😂😂😂

*cringe. Like greit å slette innlegget... *

Endret 1. januar 2019 av Elán